Et aldri så lite bildedryss fra turen Til Oslo og God morgen Norge!

Reklame |

Her med fastlege Elisabeth Kjølholdt

 

NA-KD Accessories//Scarf, Jera, Svart//NA-KD//MANGO//NA-KD Accessories//MANGO

 

 

Hei alle fine folk! Her er et aldri så lite bildedryss fra turen min til direktesendingen på tv2.

Hverdagsaktiv og Peter i God Morgen Norge

Hverdagsaktiv med Peter Bubresko

I sofaen under sending

I samtale med Atle Pettersen

I studio med Peter Bubresko og Elisabeth Kjølholdt

Ved God morgen Norge veggen!

Følg forøvrig med de neste dagene. Jeg har nå pratet mye om det å være usynlig syk. Nå er det på tide å dele tipsene og rådene som jeg selv har brukt for å komme meg videre til å oppnå lykke, tilhørighet og selvtillit i livet!

 

Christmas Chaos Coordinator! – -T-skjorte – svart//Jultröja Merry Christmas//Julegenser Christmas Allover//Julegenser Nordic Christmas Rød//Julegenser Barn Christmas Symbols//Supernatural – Saving Christmas Hunting Things -Julegensere – flerfarget//Ugly Christmas Sweater – Totenkopf -Julegensere – svart//Jultröja Full Of Gifts//Jultröja Sonic Merry Christmas

Om du ser en som er svak, gi dem en verden de kan være sterk i!

 

Som noen av dere allerede vet, så har jeg en bonussønn med diagnosen Asperger syndrom. Min kone og jeg har i de siste årene hatt mange tunge stunder i forhold til hans mange utfordringer. Her på bloggen vil jeg gjerne legge ut de tankene som både hun og jeg har rundt det å være mor og bonuspappa for vår snille, gode sønn med de utfordringer han har. Dette er våre betraktninger i møte med hverdagens utfordringer for ham og oss.

Dagens innlegg blir således noen tanker rundt dette fra Merethe.

 

 

Om du ser en som er svak, gi dem en verden de kan være sterk i

 

Når man ikke har tro på seg selv, er det vanskelig å tro på andre. For at man skal kunne klare å bygge opp et menneske, trenger man hjelp. MYE hjelp. Det begynner i den innerste sirkelen, familien og nærpersoner. Her må kunnskap, kjennskap, toleranse og trygghet være fokus. Det er ikke alltid du finner alt dette hos alle – og det kan man heller ikke forvente. Alle har ikke den samme relasjonen til alle, sånn er det bare. Noen er tettere på hverandre enn andre. Vi har ulike roller og «brukes» til ulike ting.

For en person med psykiske utfordringer kan det være utrolig vanskelig å måtte forklare seg hele tiden til forskjellige personer om hvorfor man handler slik man gjør i ulike situasjoner. Man må rettferdiggjøre sine handlinger og valg, fordi de nødvendigvis ikke er en standard løsning.

Man kommer til slutt frem til mindre gode løsninger som små hvite løgner, unngåelse og isolasjon.

Da blir det viktig å ha noen rundt seg som forstår og gir trygghet både på gode og på mindre gode dager. De blir den indre sirkel. Dette er de man kan stole på, som ser en når man er på det beste og verste. Det er ikke til å unngå at man danner seg sterke og solide relasjoner i slike situasjoner.

I stunder der alt blir vanskelig og man er maktesløs ovenfor hvordan livet er blitt – da er musikk og treffende tekster gode å lene seg til en liten stund. De kan gi deg ro, svar og ord du ikke finner selv.

 

«Mor!» – jeg vil tilbake! Verden er for stor for meg!»

Synger Jan Eggum. «Verden er for stor for meg, livet blir et sjokk, for den som synes at mor er nok.»

Der ute ligger livet og pulserer, vibrerer og gir mening til alle som oppholder seg der. Eller ikke. Verden er et ubarmhjertig sted, der det ikke er plass til ujevnheter, omvendtheter og annerledesheter.

Tenk, visst, om, att-tanker herjer innvendig bare med tanken på å nærme seg ytterdøren. Man fungerer ikke – mister seg selv og det man kunne og visste så godt før. Tryggheten blir falsk, består av tilgjorte ritualer og rutiner som bare fungerer innenfor disse 4 veggene.

Mennesker man kjente forsvinner i horisonten uten å se seg tilbake, uten å vente eller forstå. Sorgen blir så uendelig stor og uhåndterlig. Ensomheten gir ekko innenfor de 4 veggene.

En utfordring så stor at man ikke kan fatte omfanget av den. Man tror man forstår, skjønner, kjenner og føler – for så å oppdage nye krokete forbindelser og årsaker. Man drives mellom instinktet til å beskytte, omfavne, sette grenser, bryte grenser, til å bli mekanisk opptatt av «å gjøre alt riktig etter boken».

 

Innbytterbenken er tom

Hjelpeapparatet blir statister som bare gir anerkjennende bekreftelser, nikker og trekker seg bort til sidelinjen. Innbytterbenken er tom, ingen reserver å spille på og det er ikke et alternativ å tape kampen!

Å være så sterk! – men tankene så svake,

å være så usikker- men handle med en enorm kraft og vilje!

Gleden over å være så viktig, sorgen over å være den eneste som kan hjelpe.

 

Når blikket flakker rundt for å finne noe.

Noen som har løsningen, noen som kan sitte på innbytterbenken – de blir ikke nødvendigvis brukt- men er en trygghet når man er sliten og trenger pause.

Ser meg omkring og ser at laget er rundt meg, teamet er der sammen med meg, familien er tilstede, venter på å avlaste, lytte og trøste.

 

For dette er = livet

Når idretten koster for mye!

 

I en ny rapport fra Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring – NOVA, viser det seg at de aller fleste ungdom er innom en eller annen form for idrettslag eller organisasjoner i løpet av barne og ungdomstida.Rundt 75%  prosent av dem mellom 13 og 18 år er med i et idrettslag i løpet av ungdomstiden, ifølge svar fra 225 000 ungdommer i følge undersøkelsen. Dette er selvsagt gledelige tall, men tallene skjuler også en bekymring.

Undersøkelsen viser også nemlig at hele 6 av 10 unge slutter med organisert idrett i løpet av ungdomstida. Og det er spesielt ungdom fra lavere sosiale lag som slutter. I undersøkelsen pekes det på at unge jenter i lavere sosiale lag er blant dem som oftest slutter. Dette er bekymringsfullt.

 

Spesielt er det altså bekymringsfullt siden vi vet at de som slutter også har en dårligere livskvalitet enn dem som fortsetter å trene. For min del har jeg også tidligere tatt opp dette temaet i bloggen min i dette innlegget om klasseskille i treningsnorge

Her har jeg pekt på ulikheter først og fremst innen prestasjonskulturen, men også de økonomiske forskjellene som eksisterer.

Spørsmålet er nok mer sammensatt, for det er ikke noe nytt fenomen at ungdom faller ut av organisert idrett. Problemet i dag er at KONSEKVENSENE av dette er i dag mer bekymringsfullt, tror jeg. For det første så henger dette sammen med mitt foregående innlegg, nemlig forslaget fra Høyre om å låse inne problembarn, øke straffenivået og således straffe seg ut av manglende innsats på forebyggende tiltak i barne og ungdomstiden. Slik har det vært siden jeg vokste opp, men det endrer likevel ikke behovet for at samfunnet sammen med både frivillig og organisert aktivitet gjør en felles innsats mot økte forskjeller i samfunnet.

 

Det er bekymringsfullt når barn og unge ikke lenger har råd til å delta på arrangementer, cuper, reiser og alle slags økninger i kontingent. For ikke å snakke om utstyrspresset som er tilstede. Og da snakker jeg ikke om at man kan låne utstyr og kjøpe brukt på finn.no, men om det usynlige presset som barn og unge påfører seg selv for ikke å falle utenfor. Det blir mye enklere å si til sine venner at dem ikke gidder mer, enn å fortelle at man ikke har råd. Dette er tragisk og uakseptabelt.

Så kan man selvsagt argumentere til dommedag om at man må stå mot presset, men hvordan kan man det når dette er en allerede tapt kamp, tilsynelatende? Og ikke minst så er det også mange idrettslag og organisasjoner som bidrar ubevisst til økt press. Det å øke prisen på deltakelse er ikke det store problemet. Det er derimot kravene om drakter, utstyr, spesialutstyr, og reiser til alskens dyre destinasjoner som er det virkelig store problemet. Ja, mange har råd, men som denne studien viser er altså frafallet fra ungdom som kommer fra lavere sosiale lag fremhevet.

 

Så er det bekymringsfullt på en annen måte, nemlig det vanvittige prestasjonspresset som kommer stadig tidligere i idretten. Kravene til å prestere blir stadig tøffere. Henger du ikke med her så plasseres man på sidelinjen mange steder. Dette er en UTIDIG HOLDNING når vi snakker om breddeidrett. Ungene slutter altså ikke bare fordi foreldre ikke har råd, men fordi kravene fra idretten er for store og tøffe for mange.

Det vi ser er at mange unge også går til private treningssentre for videre trening. Det er forsåvidt bra, men er også med på å øke forskjellene for endel unge som ikke har råd til å betale det det koster. Kjipt at alle vennene dine går på styrketrening og du er den som ikke har råd.

 

Det er etter min mening mange tegn i tiden som tyder på at det er et stort behov for at samfunnet tar grep i forebyggende helse og aktivitetsproblemer for unge. Og med det et solid løft innen subsidiering av idrettstilbud, tilrettelegging slik at kommuner kan få muligheter til å skape arenaer og samlingspunkt for ungdom, samt at det skapes alternative muligheter for unge. Alt fra mekking på bil, til gaming og musikk til klatring og ulike sporter som kan fenge dem som ikke nødvendigvis ønsker å løpe, spille fotball eller håndball.

Med andre ord så ønsker jeg meg et samfunn der aktivitet, idrett, trening og interesser kan falle sammen i en større sammenheng. UTOPI? Ja, kanskje, men likevel vil dette være mulig å få gjennomført hvis det satses skikkelig.

Og til idretten! En liten bønn til dere. La barna få det det gøy lengst mulig! La ungdommene slippe å sitte på reservebenken hver bidige gang. Se litt lenger enn egen ambisjon og la bredden få rom. Vil dere trene eliteutøvere så søk jobb som trenere innen eliten. Idretten har et samfunns og folkehelseansvar i å legge til rette for at alle kan delta uten å presses ut av en aktiv oppvekst! Ta det ansvaret!

 

Mvh Hverdagsaktiv

 

Forbanna rus!

Hei og god søndag folkens!

I dag har jeg et for meg viktig budskap. Når jeg var ung på begynnelsen av 80 tallet, så var det å bruke narkotika noe slauren gjorde. En slaur, eller en friker, småkriminell eller bare en som hadde store problemer hjemme. Jeg var en småslaur!  Helt ufarlige og shabby utseende, men altså helt ufarlige. Vi rekte rundt å gjorde ingen noe fortred. Vi koste oss med å flytte grenser, noe som var helt vanlig i miljøene rundt der vi vokste opp i en stor drabantby med nærhet til alle typer mennesker.

 

Den gangen var det sossene mot frikerne, de som var såkalt ordentlige og de som var slik som oss, litt mindre ordentlige. Den gangen var det ikke spørsmål om hasj eller cannabis var en farlig substans og bruke. Det var noe alle visste at det var. Det var flere grunner til dette.

I alle de årene som har gått etter at jeg selv var en av de heldige som fant en måte å leve et liv på, har jeg sett en utvikling som er veldig bekymringsfull. Nemlig den måten internett, sosiale medier og slikt har nærmest revolusjonert narkoindustrien med hensyn til effektivitet i markedsføring. Det er ikke lenger småjævelen på hjørnet i blokk C som overbeviser deg om at cannabisprodukter er av det gode. Det er en samlet milliardindustri med tilgang til spesifikk forskning, eller såkalt vennlig forskning som pøser ut hvor bra bruken av cannabisprodukter er.

La meg være helt klar på at jeg ikke tar stilling til virkningene av stoffet i seg selv annet enn å si at enhver person som tilfører kroppen en substans den ikke skal ha i den hensikt i å oppnå rus, er på ville veier.

Da snakker jeg ikke om legemidler som tilføres for å hjelpe folk med ulike tilstander som ellers ikke lar seg behandle eller redusere smerter for eksempel. Jeg tar heller ikke stilling til den medisinske bruken av cannabis der virkestoffet THC er fjernet eller redusert i så stor grad at det ikke lenger kan regnes som et rusmiddel. Her avventer jeg en avklaring fra “The good guys” som nå prøver å få godkjent ulike medisiner som er bedre enn andre medisiner.

Jeg snakker om den økende bruken av rusmidler blant ungene våre. Her hjemme på bjerget. Der ungdom før tok seg en øl, tar veldig mange nå ulike andre rusmidler. Ungdom vil alltid prøve ut grenser. Men det at narkoindustrien har gjort det stuerent å bruke cannabis er en livsfarlig utvikling. Her har vi alle et ansvar til å opplyse og informere om hvor farlig dette egentlig er.

Med all respekt. Det er blitt “ufarlig” å bruke cannabis. Flere og flere unge ser på dette rusmiddelet som relativt ufarlig. Spesielt hvis det inntas uten tobakk gjennom såkalt vaping. Her er et klipp fra en studie publisert i Science Daily. ”

“Vaping devices heat cannabis to a temperature in which the mind-altering compounds in the plant are released as a vapor that is inhaled. Vaping is thought to be safer for cannabis and tobacco use because it doesn’t produce many of the harmful components of burning material such as tar and other cancer-causing agents.

But, the researchers say, their study suggests that at least for first-timers or others who don’t use cannabis regularly, vaping delivers greater amounts of THC, the primary intoxicant in cannabis, which increases the likelihood of adverse reactions”.

Les hele studien her.

Det er en utbredt oppfatning av at cannabisprodukter er MYE bedre enn alkohol. Grensene og forståelsen mellom det som er medisinsk bruk av CBD eller legemidler som inneholder CBD og EN viss andel THC er utvisket.

Også bruken av MDMA og andre liknende substanser er bekymringsverdig. Og det er nettopp her jeg vil rette en advarende pekefinger til dem som fortsatt tror at cannabis er “ufarlig” eller “bedre enn alkohol. Og for ordens skyld: JA, DU KAN DØ AV ecstasy OG MDMA!

Industrien som effektivt har fått et medium gjennom internett til å promotere sine produkter, ser ut til å vinne frem over alt. Som jeg sa så ville jeg ikke ta stilling til om cannabisprodukter er skadelig eller ikke. Det er irrelevant. Det som er det skadelige å som på 80 tallet, er utviskingen av grensene. De grensene som leder til andre stoffer. Dem som gir ungdom tilgang på miljøer som stadig forsøker nye midler. Det er da man er på fest og møter MDMA for første gang, tar en dose og aldri våkner igjen. Det er disse grensene som flyttes ved å legalisere. Det er disse grensene vi mister i diskusjonen om vi bør legalisere eller ikke. Ikke om det ene er farligere enn det andre.

All rus er av et onde! All rusbruk satt i et system der det settes opp mot hverandre på en måte der det ene er “mindre farlig” enn det andre er en ny seier til fremming av at cannabisprodukter er “ufarlig”. Det å legge seg på en forbudslinje er kanskje ikke den rette løsningen alltid, men i debatten om at cannabis bør legaliseres er den på sin plass. Kampanjer over tid må til for å motivere til at folk skjønner forskjellen på legemiddelbasert cannabis og annet.

Vi kan ikke havne i situasjon at legemidler sees på samme måte som hasj. Disse forskjellene er det ikke alle som skjønner! Og etter min mening så er altså bruken av cannabis som rusmiddel ikke bare skadelig for ens kognitive funksjoner, fare for utvikling av angst og andre psykiske lidelser med mer, men INNGANGSBILLETTEN til andre miljøer og tyngre stoffer. Spesielt stoffer som amfetamin og liknende stoffer.

Vær tydelig! Si nei til alle former for skadelige rusmidler!

Vi har klart å gjøre det med røyking, og alle forstår at heroin ikke er løsning på noe som helst! Men det gjenstår fortsatt noen viktige områder. Brennevin, hasj og resten av dritten som skader og ødelegger menneskers liv, familier og vennskap. Hadde vi vært like flinke til å si nei til skadelig bruk av rusmidler som til å stå på barrikadene for andre ting vi tror på, ja da hadde vi kommet langt. Jeg har tro på ungdommen. Jeg har tro på at dem er mye smartere enn vi var på 60-70 og 80 tallet. Den gangene vi skapte de som i dag er tunge narkomane. Den gangen Nygårdsparken i Bergen ble en av europas største narkotiascener. Jeg har tro på at vi klarer å lage kampanjer som motarbeider all reklamen for weed, cannabis, og amfetamin og annet.

Jeg har tro på at vi kan sammen med snapchat, facebook og instagram med flere, kan fjerne kjøp og salg av disse billettene til et liv i rus.

Vi som foreldre har et særlig ansvar. Et særlig ansvar om å informere våre barn om de reelle farene ved misbruk. Vi er forbilder. Vi skal ikke være dem som hele tiden kjefter, overvåker og setter forbud da etter min mening dette kan føre til et ytterligere opprør og enda størr fare for misbruk. Men vi skal følge med! Vi skal legge til rette for at våre håpefulle får støtte, forståelse og god nok informasjon om farene ved bruk og misbruk av ulike typer rus. Vi KAN IKKE FREMSNAKKE RUS! Vi MÅ ta et standpunkt der vi tydeliggjør farene ved misbruk. Vi ville vel i dag aldri oppfordret våre barn til å begynne å røyke? Så hvorfor pokkeren ville vi oppfordre dem til å tilføre andre former for rus?

Jeg har tro på at disse såkalte lette stoffene i fremtiden kan bli den nye røyken og stille gli ut i glemselen. FORDI DEM POTENSIELT KAN ALTSÅ LEDE TIL ET LIV I TUNG RUS ELLER PSYKIATRI. Jeg har også et håp om at rus i seg selv snart kan være et tilbakelagt emne i vårt samfunn og vår kultur. Og da igjen tar jeg ikke stilling til de ulike skadevirkningene som for mange stoffer er udiskutable, men altså at det å tilføre kroppen kunstig rus ikke er av et gode uansett. Og fordi det er mange som danner et lett miljø, som da blir tyngre etter en tid, og som til slutt leder til svært skadelige stoffer eller sykdommer som man i beste fall sliter med resten av livet. I verste fall sliter man ikke lenger med livet i det hele tatt. Fordi livet kan være over etter kun EN dose med MDMA.

Mvh Willy

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top