Er du din egen verste fiende?

Reklame |

 

 

NA-KD Accessories//Scarf, Jera, Svart//NA-KD//MANGO//NA-KD Accessories//MANGO

 

Hei alle flotte mennesker som følger bloggen!

 

Først og fremst så er dagens innlegg viet et fenomen som mange opplever. Og med mange så vet jeg at dette gjelder svært mange. Og spesielt er det mange kvinner som er supersnille selvplagere og dermed sin egen verste fiende.

 

Folkens! Når er det egentlig på tide å ta vare på seg selv? Skal vi strekke oss så langt for andre at vi selv går på stumper og stykker? Er det egentlig å være snill? Er det liksom vårt lodd i livet at det å hjelpe andre langsomt skal føre oss selv inn i en tilstand av selvdestruktiv oppførsel?

 

Nei, selvsagt ikke. Det finnes mange gode grunner til å være den hjelpsomme engelen og den som holder en trygg og hjelpsom hånd over andre, men å være det på en slik måte at man langsomt ødelegger seg selv er da ikke meningen?

 

Så er det mange som forteller meg at de ikke klarer å si ifra og at det er så vanskelig å si nei når noen spør og så videre og så videre. En evig karusell av godhet til alle andre enn en selv. Det finnes likevel en måte å ordne dette på uten at andre får vite om at du er mer i stand til egenomsorg enn tidligere. Det er å simulere andre former for godhet.

 

La oss ta et eksempel. Når venn eller venninne ringer og ber om hjelp for tusende gang og du føler deg sliten, ja så kan du med god samvittighet fortelle at du ikke har det bra og at du er gjennomsliten. Det er faktisk helt innafor å være ærlig med deg selv. Og gode venner vil faktisk meget godt forstå at det er slik.

 

Er det familien din som forventer alt og litt til av deg, ja så er det faktisk på tide å be om utvidet hjelp og forståelse. Det er pokker ikke du som skal vaske og stelle for alle, men et forbanna samarbeid om alle de ulike oppgavene som finnes i en husholdning. Og til alle dere menn der ute, så anbefaler jeg å legge vekk middelalderske tanker om kvinne og manns arbeid. I et moderne og utviklende hjem er det samarbeid om ulike ting som gjelder.

 

Vær en MANN og lær deg hvordan en vaskemaskin fungerer og hvilke klær som kan vaskes på de ulike programmene. Å si at du koker en ullgenser er med all respekt en løgn. Du klarer å operere avansert maskineri, men ikke en enkel vaskemaskin? Skjerp deg, ha ha ha! Hjelp i det minste til med å brette klær som hovedbildet illustrerer. Det er faktisk ikke så vanskelig og kan være veldig meditativt. Dessuten så vil din kjære sette umåtelig stor pris på at du UOPPFORDRET legger deg til en vane med å ta over denne oppgaven på permanent basis heretter.

 

Som mann er det fint å gi en bukett blomster i ny og ne, men vet du hva som er ALLER BEST? Jo, det er å gi familien et ryddig og ferdig støvsugd hus noen ganger i uken. For eksempel 5 dager i uken. Det tar deg 30 minutter med helt gratis trening der kjernemuskulatur får gjennomgå. Tungt sier du? DA bør du tenke på hva du gir dine nære av tyngde hver gang du dropper å hjelpe til i huset.

 

Og dere kvinner og menn som opplever at dine nære nærmest ikke forstår at du trenger hjelp bør si ifra. Det er ikke mulig å hjelpe noen hvis dere selv har kjørt dere i grøften, er det vel?

 

La oss faktisk slå et slag for å forstå at vi alle trenger en pause i vår mission to help. La oss slå et slag for samarbeid mellom venner og kjente. Mellom mann og kone og familie. Hvis ikke de forstår dette så er det greit å si ifra. Det er greit å sette det opp som et eget tema på neste telefonsamtale. Hvis de ikke forstår så er det deres problem. Ikke ditt.

 

Alle trenger å få betalt for den hjelpen de mottar med et minimum av respekt og forståelse. En forståelse om at det noen gir deg av omsorg, hjelp og praktiske ekstrahender, faktisk kan betales begge veier. Ikke utnytt dine næres omsorgsevne, men gi like mye tilbake. Ikke vær din egen verste fiende. Si i fra når det er nok!

 

Å leve med angst – Mannen med ljåen

Reklame | Polar, dragon, skullcandy

ensomhet

 

Nike//Polar//Pick & Pack

 

Hei alle fine folk!

 

I dag har jeg en ordentlig nededag. For å beskrive det jeg føler i dag er neimen ikke lett, men noe som svært mange med angst og depresjon nok vil kunne kjenne seg igjen i.

 

Redselen som sitter seg i magen er en ting, men den overveldende følelsen av å være totalt ubrukelig er verre. Et iskaldt vondt grep om hele sjelen. Et mørke som forteller deg hvor fryktelig meningsløst alt er. Man er ingenting. Totalt verdiløs. Det å kjenne på dette gjør at man smiler mot mannen med ljåen og ønsker ham velkommen.

 

I et mørke som mannen med ljåen trives i, eksisterer man de timene, eller dagene og kanskje i mye lengre tid. Men i visshet om at han snart reiser igjen. Også denne gangen med uforrettet sak.

Så sitter man altså der. Med alle følelsene rundt det å ikke bety noe som helst. Med tanker om at alle hater trynet ditt og med en innvendig sorg som ikke helt kan beskrives. Sangen til Avicii, “wake me up” går på repeat i hodet og i et brøkdels sekund kjennes kun ro. Man rives så tilbake til virkeligheten. 

 

Man rister febrilsk på hodet slik at fornuften skal få hjelp til å jage vekk både mørket og mannen med ljåen. Fornuften vinner denne gangen også. Så vidt.

 

Det skal noen ganger svært lite til før mannen med ljåen ringer på døren til psyken. Det er ingens feil og det er sjelden noe som er galt, men mørket og sorgen og følelsen av utilstrekkelighet tar ingen fanger. Ei heller hensyn. Angsten for at ingen vil tenne et lys i mørket kjennes overveldende ut.

 

Ingen ser imidlertid tårene som renner på innsiden av øyelokkene. Ingen ser angsten bak smilet heller. #usynligsyk runger som i dovregubbens hall og følelsene av å være uønsket, meningsløs og ubrukelig danser i den mørke hallen til mannen med ljåen. Ufornuftig. Fornuftig. Valg. Fornuften trekker det lengste strået.

 

Det å ha angst er vanskelig. For mange er det så vanskelig at man ikke takler hverdagen lenger. Man faller ut av sosiale og jobbmessige arenaer i livet. Dette igjen fører til ytterligere forverring av angsten. I tillegg gir det ensomhet, økonomiske belastninger, og fare for ulike andre følgesykdommer. Når man har angst så er man ofte mye mindre aktiv enn hva godt er. Da er man særlig utsatt for livsstilssykdommer i tillegg til angst.

 

Angst er lammende for dem som rammes. Det er derfor svært viktig å ta angst og depresjon på alvor. Det å være åpen om angsten vil hjelpe mange. Husk at angst er en usynlig sykdom og det derfor er viktig å gjøre sine omgivelser oppmerksom på hvordan man har det. Det er lett for at det oppstår misforståelser ellers.

#usynligsyk passer således godt til angst og depresjonslidelser. 

 

Angstlidelser i flertall skriver jeg fordi det ikke bare er en eneste form for angst. Det finnes mange ulike former. 

 

Forskjellige typer angst:

 

  • Sosial angst betyr at man føler ubehag eller angst i møte med andre mennesker. Det kan også være at man har angst bare i møte med bestemte grupper mennesker eller i bestemte situasjoner.

 

  • Spesifikke fobier betyr at man for eksempel er redd for edderkopper, å fly, fugler eller store høyder. Redselen er så sterk at man anstrenger seg for å unngå det som skaper redsel og man kan bli hemmet i sitt daglige liv.

 

  • Panikkangst betyr at man får hjertebank og svette. Mange blir redd for å besvime, bli kvalt eller dø. Redselen for nye anfall kan gjøre at man isolerer seg hjemme.

 

  • Agorafobi betyr at man er redd for å forlate hjemmet og bevege seg ut på områder som man oppfatter som usikre, særlig åpne plasser og steder med mange mennesker.

 

  • Generalisert angstlidelse betyr overdrevne bekymringer for dagligdagse hendelser. I tillegg har man ofte mye muskelspenninger og indre uro.

 

  • Tvangslidelse innebærer at man får uvelkomne og ubehagelige tanker eller bilder i hodet. Ritualer eller tvangshandlinger brukes for å jage bort tankene og bildene. Mange kjenner skam knyttet til tvangstankene.

 

  • Posttraumatisk stresslidelse oppstår som en reaksjon på en psykisk smertefull hendelse eller mange belastninger over lengre tid. «Flashbacks» eller mareritt hvor man gjenopplever det vonde er vanlig, unngåelse av stedet opplevelsen foregikk likeså. Andre symptomer er anspenthet, skvettenhet, sinne og søvnproblemer.

 

  • Hypokondri er overdreven helseangst eller sykdomsangst. Kjennetegn er vedvarende opptatthet av at man kan ha alvorlige kroppslige (somatiske) sykdommer.

(Hentet fra brosjyren Fakta om angst, utgitt av Rådet for psykisk helse i 2015).

 

Det er svært viktig at kunnskap om ulike typer angst formidles til flest mulig. Kun ved åpenhet og økning av folks generelle forståelse om angst, kan man fjerne stigmaet og negative holdninger rundt dette.

 

Dette betyr selvsagt at noe av det vonde må eksponeres for omverden, eller at omverden eller enkeltområder må eksponeres for deg. Angst og depresjon er #usynligsykdom som er spesielt vanskelig å åpne seg om, men tro meg, det hjelper. Kanskje det tar noe tid, men sakte og sikkert blir det levelig. 

 

Eksponeringsterapi hjelper mange, men det er også noen det ikke hjelper så bra for. Da må man kanskje vurdere å forsøke samtaleterapi eller medisinering. Mange får gode resultater av kombinasjoner av disse behandlingsformene. 

 

Jeg har selv hatt god nytte av kombinasjoner her, men den ALLER BESTE medisinen for meg har vært fysisk aktivitet generelt, og da LØPING spesielt. Det å kjenne på følelsen av lange rolige løpeturer har for meg vært uvurderlig i kampen mot mørket. Mannen med ljåen liker ikke å bevege seg. Jeg løper lett fra ham.

 

Trening gir mestring. Trening stimulerer lykkesenteret i hjernen. Lykke tar kverken på depresjon og når depresjonen ikke er der, er det lettere å takle angsten. Men vi som kjenner til hvordan det er forstår godt at mørket kommer tilbake. Når som helst ringer mannen med ljåen på døren. Når som helst og hvor du enn er så finner han deg. Klar for at du skal bli med ham. Heldigvis så vinner fornuften. Og fornuften blir også tøffere etter hvert. Klar til å lyse opp rommet og jage mannen med ljåen til helvete!

 

Der hører han hjemme. Ikke du, og ikke jeg. Vi klarer oss som regel. Vi kan skremme mannen med ljåen ut i lyset. Eksponere ham for lysende glede og lette sinn. Da sprekker det trollet han er. Til slutt.

 

Jeg ønsker alle dere som sliter med psykiske vansker all mulig lykke og glede. Når kampen for å klare seg i hverdagen blir for tung så ring gjerne de riddere som vil stå sammen med deg i kampen. Ikke forsøk å ri av stormen, men ta kontakt med helsevesenet, familie, andre som forstår.

 

  • Ring akutt til legevakten på 116117
  • Mental helse tlf: 116123
  • Røde kors: 80033321
  • Kirkens SOS: 22400040

 

Husk at det er mange som både vil og KAN hjelpe deg.

 

Hilsen fra willy

 

Ensomhetens iskalde grep

Ensomhet

 

Ensomhet. Bare ordet i seg selv frembringer sorg og fortvilelse inni meg. 

 

Utenforskap. Ikke lenger med i det gode selskap. Ikke deltagende i hverdagslivet og de sosiale små og store hendelser som livet inneholder. Redselen inni meg gjør det lettere å unngå. Lettere å si nei. Lettere å fleipe sosial deltakelse vekk.

 

Jeg har i veldig mange år nå VALGT vekk nære venner. Valgt vekk noe vi mennesker trenger for å leve. Jeg vet at når jeg utsatte meg selv for potensielle muligheter for sosial kontakt utenom familien, ja så stilte jeg meg selv krav til dette som var umulig å etterleve. Da var det bedre å si at jeg ikke hadde tid. Og heller la ensomheten vinne atter en gang. Etter mange års trening på å møte ensomhetens iskalde grep, blir man til slutt immun mot smertene. Man blir god på å late som om det går bra. Fordi ingen ser tårer som renner på innsiden av deg. Bak smilet. Bak sorgen.

 

Jeg er ikke ensom i dag. Ikke nå lenger. Sakte og med livsnødvendig hjelp fra mine aller nærmeste har jeg funnet både venner og til og med nære venner. Det er faktisk mulig. Likevel fortsetter jeg å gråte. For dem som fortsatt er ensom. For dem som er utenfor enten det er fra arbeidslivet eller sosiale settinger som er livsnødvendige for at mennesker skal leve.

 

Jeg feller også en tåre for meg selv og dem rundt meg som har levd med en som ikke deltar. Deltakelse er en av våre viktigste ting som flokkdyr i en verden der sosial tilhørighet blir stadig viktigere.

 

 #ensomhet er vår tids psykiske svøpe. En tilstand der livskraft forsvinner og kun iskald smerte sitter igjen.

 

Jeg selv fikk til å bli mindre ensom ved å lære å gi til andre. Til å akseptere at andre ikke så på meg med et negativt blikk. De fleste gjør nemlig ikke det. Jeg måtte også lære at det å være mindre ensom, innebar å ofre tid og ressurser på andre mennesker. Det kostet mer enn et angstfylt øyeblikk, men det var i høyeste grad verdt å konfrontere redselen. Eksponering for det man er redd for er en nøkkelfunksjon for å tørre. Selv var jeg redd, men valgte å eksponere meg for potensielle venn og sosiale situasjoner. Det gav gevinst.

 

Jeg håper at du som er ensom klarer å jobbe med å finne dine arenaer og venner som forstår hvor vanskelig det er. Mitt aller beste råd er å være åpen om det. Åpenhet trumfer redsel, men man må kanskje øve en del ganger før man blir trygg nok.

 

Masse lykke til! Skriv gjerne noen ord til meg på [email protected] hvis du lurer på noe eller bare ønsker å få lettet hjertet ditt. Du kan også nå meg på snap hverdagsaktiv.

Mvh willy

 

Ensomhet kan ramme deg også

ensomhet

 

Ensomhet.

Smak litt på ordet så dukker det kanskje opp ulike tanker. Er du en som aldri er ensom så tenker du kanskje på ett vis. Er du en som er ensom selv, ja så får du andre tanker rundt dette ordet.

Selve ordet ensom er et sterkt ord. Det er et ord som gir sterke assosiasjoner til noe sorgfullt eller depressivt i vårt følelsesregister. Men hva er det egentlig? Hva vil det si å være ensom? Og viktigst kanskje, går det an å gjøre noe med det?

 

Jeg vil tro at alle mennesker føler seg ensomme i en eller flere perioder i livet. Noen er kortvarig ensomme, andre har det slik gjennom et helt liv. Noen lever godt med det å være ensom, men de aller fleste sliter med ensomhet som noe tungt og dystert.

Jeg selv er ofte ensom. Jeg er ensom fordi jeg til en viss grad har valgt selv å være ensom. Ikke slik ensom som man gjerne forbinder ensomhet med, men som et valg gjort av meg selv. Jeg er ikke ensom til dagen. Til dagen har jeg verdens beste familie rundt meg og jeg har mange gode kolleger og kjente i mitt yrke som ergoterapeut. Men jeg er ensom i den forstand at jeg har valgt vekk deler av sosial kontakt med andre av ulike grunner. Dette innebærer for meg at jeg ikke klarer å opprettholde dette over tid. Jeg kjenner spesielt på dette ved mangelen av venner og familie som jeg besøker på fritiden. Men det er noe jeg har valgt selv, og noe har andre valgt meg vekk fra dem. Hvorfor i all verden vil noen gjøre dette kan man tenke?

Svaret på det er at det finnes traumer i livet som gjør at man ikke klarer eller tror at noen vil kunne ha glede over ens selskap. Ulike hendelser som gjør at sosial angst kommer snikende inn i livet ditt.

Men likevel har jeg det altså bra. Savnet etter nære venner vil alltid være der, men da vil det være mer opp til meg selv å ordne opp i det. Jeg kan ikke avvise andre som inviterer meg i det uendelige og samtidig forvente at de fortsetter å invitere. Dette er et faktum. Og med tiden så blir det en vane. Og det blir en lettelse å ikke bli forventet. Det å føle på at andre forventer noe av en blir et press som det egentlig er lettest å unngå. Og da sitter man igjen alene. Ensom. Ensom i det faktum at det er en selvvalgt ensomhet. Skulle jeg ønske det var annerledes? Ja det skulle jeg, men fortsatt er det enkleste å la være.

Ensom er også dem som VIRKELIG er ensomme. Ensomme i ordets rette forstand. Det å sitte for seg selv et sted og føle seg som en totalt utenforstående til verden. Uten familie eller venner så blir hverdagen særlig tøff for mange. Jeg skulle virkelig ønske at det finnes plass for dem alle i en stor sal der vi kunne slutte å være ensomme. Men dette er vel muligens utopi?

Så hva burde vi gjøre?

Jeg har urokkelig tro på en tilnærming der vi som mennesker begynner å se andre enn bare oss selv. Det å gi et smil til dem rundt deg i hverdagen er bra det, men det er altså sjelden nok. Hva med å invitere seg selv bort til noen du vet eller aner sliter? Hva med å være der for dem selv om de tilsynelatende ikke er så veldig interessert? Snakk ærlig med dem å spør direkte. Dette vil hjelpe mange flere enn du tror.

Det er også viktig å skape små fellesskapsgrupper. Ikke bare invitere folk til fest og så tenke at dem kommer. For mange som sliter vil det være som å hoppe over Mount Everest. EN umulighet, men andre ord. Dette fordi mange som er ensomme, og spesielt dem som har vært det lenge, ikke lenger har selvtillit nok til å ta sats og bare la det stå til. Nei, man må begynne med EN TIL EN. Man må begynne et sted og da er det beste å starte med å invitere på en kopp kaffe eller hva som helst, bare for å prate. Så etterhvert kan man bygge seg ut derfra.

Jeg vet fra meg selv at det er svært vanskelig å komme på tilstelninger der det er flere enn en person til stede. Det er en grunn til at man er ensom, ikke sant?

Og hvis du aldri har opplevd ensomhet enda, ja så vit at du med størst sannsynlighet vil møte dette på et tidspunkt i livet. Vit at ENSOMHET KAN RAMME DEG OGSÅ.

Men det finnes altså håp. Hvis alle vi som medlemmer av samfunnet og deltakere i livet bare kunne bruke noen sekunder på å slutte å ekskludere og begynne å bry oss, ja så vil vi kunne redde livet til mange. Vi vil kunne redde helsen til flere og vi vil kunne endre sorg til glede for den ene. Vi vil være i stand til å gi en liten smule varme til våre medmennesker i stedet for å åpne fryseboksen. Samfunnet vårt har har svært godt av litt varme nå. Enkeltmennesker som er ensomme har DESPERAT behov for å tines opp igjen også.

 

Jeg har opprettet en løpegruppe for folk som ønsker å møtes for en times aktivitet og løping her lokalt på Sotra. Dette er et lavterskeltilbud som absolutt ALLE kan benytte seg av. Her finnes det alle typer mennesker. Felles er det at de er nettopp det, mennesker. Trent eller utrent, ung eller gammel, her er det plass til alle.

 

Men helt spesielt invitert er dere som er ensomme. Og er det vanskelig å ta det første skrittet, ja så send meg en melding. Som livscoach kan jeg hjelpe deg videre til noe som er bedre enn det du kanskje har i dag. Send meg spørsmål og jeg vil prøve å svare så godt jeg kan. Send meg din historie, fordi den er VIKTIG! Og jeg vil gjerne ha deg med på en felles aktiv time, med forståelse og et smil på lur. Jeg bryr meg virkelig.

Det å bry seg er det viktigste vi gjør som mennesker.

 

Ny rekord!

Bergen city marathon

 

Så i dag var det klart for vårens flotteste eventyr!

 

Bergen City Maraton startet i dag klokken 09.40 for vår del i stafettlaget. Vi var altså ti kolleger og venner som var samlet i år som i fjor for å løpe stafett sammen med tusenvis av andre mennesker. Og det beste av alt, her var det plass til alle. Fra supertrente og til den mer slappe førstegangsløper. Alle koste seg. Mest imponerende i dag var en kar som sto på vekslingsfeltet med meg i Nordnes parken og skulle gjennomføre stafetten i rullestol. Kanon bra og all ære til denne gjengen.

Som vanlig var jeg små-nervøs før jeg reiste hjemmefra og pisse-regn gjorde meg litt betenkt og usikker. Ville jeg klare å løpe raskt nok? Klarer jeg målet mitt om samme tid som i fjor? Puh, mange små-nervøse tanker i hodet.

På bussen innover mot sentrum forsvant regnet og nervene omtrent samtidig. Og på spaserturen langs løypen sammen med fysioterapeuten gjorde at vi landet godt og var klare som egg.

 

I Nordnes parken var det høy musikk av den spenstige og gode sorten som pisket opp stemningen. Alle rundt meg var blide og smilende. Det var som en fest der oppe. Det er fantastisk å oppleve så mye glede. Det gir en jammen ekstra krefter før start.

Fra i fjor hadde vi bestemt oss for å gjøre så godt vi kan og kose oss maks. Men vi hadde også som et lite mål om å løpe ørlite fortere enn våre venner og kolleger i Sund kommune administrasjonen. Vårt lag består av ergo og fysioterapeuter og sykepleiere og i fjor slo vi dem med noen få minutter. Motivasjonen var derfor høy og mange hadde trent litt ekstra tror jeg til årets løp. Det er noe annet å løpe fort enn å løpe langt synes jeg så jeg var svært usikker på egen form.

Selve løpet gikk prikkfritt og jeg fulgte med på en app om hvor de andre var. Jeg kunne se begge lagene og det ble raskt klart at vårt lag Team Helse Angels ledet stort etter første del av løpet. Dette gikk veien, men presset økte på meg i selve løpet. Ville jeg klare å holde ledelsen hele veien eller ville jeg miste ledelsen på oppløpet? Usikkerhet snek seg inn.

 

Det skulle vis seg at de andre på laget hadde gitt meg et solid forsprang så frykten var ubegrunnet. Jeg fikk imidlertid konkurransefølelsen og gikk hardt ut fra start. God følelsen kom umiddelbart da jeg suste forbi noen spreke unge damer og en fyr med solide dreads og flagg i dreadsene. Så utrolig kult. En maratondame ble neste offer. Jeg gikk opp i ryggen hennes og bestemte meg for å forsøke å henge på. Det gikk pinadø for sent så jeg suste forbi på innsiden av henne. Vel, suste var kanskje litt sterkt, men jeg gikk i alle fall forbi og la henne godt bak meg. Så snakker vi ikke om de unge spreke herrene som peiste forbi meg i høy fart. Vel halvveis i løpet mitt kom pusteproblemene. Prestasjons-astma tenkte jeg og satt effektivt diagnosen selv.

 

Om det var uante krefter eller pur viljestyrke som dro meg videre vet jeg ikke, men gjennom folkehavet hørte jeg “heia Willy! Heia Willy!” Mine gode kolleger heiet meg frem og kreftene kom tilbake. Jeg hang meg i ryggen på en sprek løpedame som holdt god fart og hun registrerte ikke at jeg kom opp på siden av henne. Tenk deg synet, her er du rundt 30 år og så kommer en skjegget gråsprengt bestefar opp og forsøker å gå forbi deg. Hun så faktisk litt sur ut, men publikum var helt med. I full jubel spurtet jeg med den spreke løperen hengende ved siden av meg de siste 100 meterne. Helt til prestasjons-astmaen bestemte seg for å vrenge lungene mine og fylle dem med vann og elvestein. Jeg vaklet i mål og damen knuste meg på de siste 40 meterne. Bra for henne. Og attpåtil sto pinadø dreadsmannen der. På et eller annet tidspunkt hadde han sust forbi meg og knust meg. Antagelig når jeg i bevisstløs tilstand rundet fisketorget.

 

 

Men jeg var fornøyd. Fornøyd med at laget vårt fikk adskillig bedre tid enn i fjor og særs fornøyd med at jeg løp et minutt og 13 sekunder raskere enn i fjor. DET er jeg sinnssykt fornøyd med.

 

Uansett folkens. Det å delta i slike events er moro. Og motiverende. Meld dere på et lite løp og begynn å trene dere opp. Gjerne sammen med kolleger eller en vennegjeng. Det er en opplevelse dere ikke vil angre på.

 

Å knuse et barns forventninger

Dette skjedde på min sønns 10 års bursdag. Han hadde invitert alle guttene i klassen slik som det var vanlig å gjøre der vi bor på. Vi har alltid for vane hjemme hos oss å lage til bursdag med forventninger, moro, hjemmelagde kaker og pynt i stuen og selvsagt med presanger.

Guttungen gledet seg storveis og selv om han er en litt stille,høflig og noe innadvendt gutt, så var han synlig glad og forventningsfull denne dagen. Man blir tross alt ikke 10 år hvert år. For ham var dagen stor og for oss voksne så var gleden på topp når vi så glimtet i øynene hans. Et glimt av forventning.

Dagen hos oss når det kommer til bursdagsfeiring begynner alltid med muffins og sjokolademelk på sengen. Vi andre snek oss opp på rommet hans og skrur på lyset. For full hals synger vi bursdagssangen og serverer muffins og sjokolademelk. Det er alltid et enkelt lys på muffinsen. Denne dagen var intet unntak. Guttungen var storveis fornøyd med dette.

Invitasjoner til alle var sendt ut i god tid og det var kun et par stykker som hadde ringt og meldt avbud. Det var mange som hadde sagt at de skulle komme og guttungen gledet seg. Han hjalp til å henge opp girlandere, ballonger og annen pynt og hjalp til med å dekke bordet. Vi brukte hele dagen på handling og tilberedning av kaker, pølsekoking og pizzalaging. Forventningen lyste i tiåringens øyne.

Tenk, denne lille gutten vår, denne overhøflige, stille og litt beskjedne sønnen vår var endelig på vei til å bli ungdom. Ti år er likevel også et lite barn og små barn har en egen forventning til slike hendelser. Spesielt det å ville høre til sammen med venner og klassekamerater.

Telefonen ringer ca en halv time før gjestene skulle komme. En ny avmelding. Jeg kunne se på ham når vi sa at vedkommende som hadde meldt avbud var en han var litt med på skolen, ikke kom. Han så litt skuffet ut. Vi sa at det uansett ville bli en fin fest.

Ti minutter før festen starter var det enda ikke kommet noen. Som foreldre blir man litt nervøs og guttungen gikk også rundt og så urolig ut. Han lurte på om vi hadde sagt riktig tidspunkt på invitasjonen. Etter en sjekk så visste vi at det hadde vi.

Jeg kunne se skuffelsen i de ti år gamle øynene til gutten når klokken viste tre kvarter etter at folk skulle kommet. En tåre rant sakte ned fra høyre øye. Det kom ellers ikke en lyd fra ham. Vi forsøkte å trøste ham etter alle kunstens regler, men uten å lykkes særlig. Det var særlig fraværet av gråt som gjorde situasjonen svært vanskelig og sår. Jeg husker en fortvilelse i meg, en blanding av sinne og skuffelse som var svært emosjonell.

Å se den enorme skuffelsen og ikke minst den såre tristheten i tiåringens ansikt har brent seg fast i sinnet mitt. “Det kommer vel ingen, hjør det vel pappa”  sa han med en stemme som nesten brast. Hjertet mitt er fortsatt knust av denne tiårs forferdelige opplevelsen for et lite barn. Hver eneste bursdag han har hatt siden har vært uten gjester. Han har aldri mer ønsket å invitere noen i selskap på bursdagen. Jeg har hørt ham si siden at han hater bursdager, og da spesielt sin egen.

I morgen blir guttungen 17 år. En voksen gutt. Skoleflink og fortsatt med en stor empati for dem rundt seg. Han skal ikke feire den, men skal være med oss nære å spise burger. Fortsatt stikker det i hjertet mitt. Fortsatt gråter jeg tårer når jeg ser på ham. Jeg ser hans 10 årige knuste ansikt gjennom konturene av 17 åringen. Jeg kjenner fortsatt på sinnet og skuffelsen over det som hendte. Sinne over at voksne ikke kan gi beskjed. Sint fordi de ikke gadd å sende barnet sitt i besøk. Skuffet over at det finnes foreldre her som kan være med på å godta slikt.

Tilbake har de altså etterlatt et ti år gammelt barn sønderknust. Et fra før tilbakeholdent og sjenert barn er blitt fratatt noe som ingen barn burde få oppleve. En sønderknust sjel som den dag i dag ikke har feiret en eneste bursdag siden dette.

Tenk på dette du som er forelder. Tenk på dette når ditt barn kommer hjem med en invitasjon i ranselen. Tenk på dette når du velger å ignorere invitasjonen og ikke gidder å svare på den. Tenk på dette at det kunne vært ditt barn som sønderknust sto igjen. Alene. Med en knust oppfatning av hvordan andre venner gav blaffen i ham. Å se på oss voksne som ikke har ord igjen for å trøste. Der vi i stillhet plukker ned pynten og pakker vekk kakene.

På rommet sitt satt et barn. En tiåring som aldri mer ønsker å feire seg selv. Og i morgen har han bursdag igjen.

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top