Jeg er veldig glad for at innleggene mine når mange nå om dagen og at det jeg skriver faktisk blir lagt merke til. Det er også viktig for meg å understreke at selv om det tidvis kan være litt reklame på bloggen min, så er dette noe som skal gå til å spre innleggene enda bredere.
Tøffe menn gråter ikke er et av de innleggene mine som er mest lest. Også innlegget om det å være usynlig syk som du finner her,
har nådd svært mange og er nå lest over 15000 ganger.
Jeg skylder dere alle en stor takk fordi dere følger, liker og deler de tanker jeg formidler gjennom min blogg og min hverdag som ergoterapeut, livsstilscoach og mosjonist.
Særlig viktig er det jo for meg å formidle at livet, til tross for en del mørke daler, også har såpass mye godt i seg at det likevel er verdt å ta vare på.
Hverdagsaktiv sin blogg er i støtet for tiden og jeg finner umåtelig stor glede og nytte i å skrive små og store innlegg til dere.
I dag har jeg planen for trening klar.
Motivasjon er det dårlig med etter to dager med hardtrening og en kropp som knirker både her og der, men det bryr jeg meg mindre om. Ikke tale om at manglende motivasjon, knirking og moderate smerter skal stoppe noe så moro som løping på mølla. Ja jeg skal også i dag løpe en mil som jeg pleier. Ikke i fullt tempo, men i kosetempo.
Man må ikke gunne på hver eneste gang man løper folkens, men det å ligge i sone 1 til 3 er mer enn innafor når man trener et par tre ganger i uka. Det er altså helt greit å kjøre en til to harde økter i uken og så kose deg med sone 1 til 2 i en langøkt.
Og derfor er det lettere for oss å motivere oss til å kunne trene litt hver dag. Kjører man hardt så møter man veggen fordi kroppen vil bli for sliten,, smertene vil dominere og humøret synker i takt med dette.
Som sagt så skal jeg i dag kose meg i rolig jogging over ti kilometer. Husk da folkens at jeg har løpt ti kilometer flere ganger i uken i noen år nå så ti kilometer er slett ikke en begynnerdistanse.
Løp med tålmodighet
Jeg vil anbefale at du løper med en tanke om at du skal løpe sakte og så langt du klarer. For de fleste så er det lett for å løpe for hardt fra begynnelsen, men den største gevinsten innen for eksempel vektnedgang er de lange og rolige løpene. Blir du for andpusten underveis, ja så løper du for fort. Senk tempoet til omtrent gåtempo, men uten å slutte å løpe. Hold dette til pulsen går ned igjen og fortsett å løpe rolig. Du skal se det at kilometrene kommer av seg selv.
Sterke ben er lik bedre løpeopplevelse
Ved å løpe sakte på denne måten så flyttes fokuset fra pusten til bena og til kjernemuskulatur. Det er veldig bra og ha et tilleggsprogram for ben og kjernemuskulatur, men dette kommer også ved å løpe for eksempel i motbakke. Selv har jeg et program for kjernemuskulatur som jeg koser meg med. Når pusten kan kontrolleres så er det ofte at bena er det som begynner å gjøre vondt etter noen kilometer, Derfor er det viktig å stadig løpe lenger for å kunne gi bena litt “juling” slik at de styrkes. Det vil ikke gå så lang tid før du merker stor forskjell. Et lite tips er å ta 30 tåhev et par ganger daglig for å styrke leggmuskler dette gjør løpingen mye bedre og løpsopplevelsen går fra tung til koselig. Husk også at løpsteknikk der man legger om fra stamping med hælen først i bakken og til lett tripping på fremfoten er mye mer effektivt og gjør opplevelsen bedre. Husk at gangsperr i leggene er noe man kan regne med når man legger om, men at dette blir bedre etterhvert som legger blir sterkere.
Løp med korte steg!
Mange som løper langer ut med bena. Dette er greit hvis man er en godt trent løper, men for dem som skal begynne å løpe så er det bedre å legge inn teknikk med korte trippende steg. På den måten har man god kontroll over tempoet og man sliter ikke ut bena for raskt. Jo mer sliten man blir, jo kortere bør stegene være. Etterhvert som man blir tøffere og sterkere så kan man øke tempoet på bena i stedet for å øke skrittlengden.
Ønsker dere alle en nydelig Søndag. Følg med på bloggen for nye innlegg senere i dag!
I dag vil jeg bare få ut litt frustrasjon. Eller ganske mye frustrasjon egentlig. Om valget på selveste bursdagen min 9 september. Eller, egentlig ikke om valget i seg selv for det er av et gode selvsagt. At vi i dagens Norge har et demokrati som gjør av vi faktisk har ekte frihet til å være med på å bestemme. Vi folkevalgte der altså…
Eller har vi nå egentlig det?
Dette valget burde kanskje vært kalt for hestehandelens og kamelsvelgernes valg. For det er i alle fall ikke mine valg som har fremmet denne måten å drive demokrati på. Jeg tror nok at mange fikk oppleve dette ved at partier som ikke var enige om noe som helst før valget nå plutselig er bestevenner i jakten på posisjoner. Vel jeg er ikke spesielt politisk interessert. Lenger.
Det er lenge siden jeg valgte å gi min stemme til kaospilotene i det norske demokratiet. Et system som er blitt så polarisert og som nå prater et språk man kan få fnatt av. Det er ikke rart at ord som politikerforakt ofte nevnes i samfunnsdebatten.
Jeg er møkka lei av politikere som lover oss gull og grønne skoger, jeg er dritt lei av å fremdeles høre at det mangler hender i helsevesenet. Det samme sa de når jeg var nyansatt i helsevesenet for 14 år siden. Siden den gang har omtrent alle fargene i verden vært bestemmende over tid. Ja over tid, vel og merke for alle syter jo over at de arbeider med saken, men at vi fortsatt sliter med ettervirkninger av de andre. Alltid det samme. Det er de andres feil.
Tilbake til flere hender i helsevesenet. I 6 år så har det regjert en blåfarget regjering. Vel, egentlig et kaos med flere andre farger iblandet, men dog det vi kaller en blåfarget politisk side. Det er fremdeles like lite hender i hjemmesykepleien og ved mange institusjoner. men vi har jo fått flere veier, grønnere sentrum, blåere innvandringspolitikk, sure FRPere, bekymrede høyrefolk, blide Senterpartifolk og oppgitte KRFere og masse masse mer.
Før det var det de rødgrønne som regjerte. Med avgifter som nesten kan sammenlignes med det blåfargede bompengemotstandere har fått til og med en arroganse for den vanlige borger som kun ønsker å få klare svar på det de gikk til urnene for å stemme på. Tåkeprat og hestehandler der også.
Bare det å høre debattene i norsk politikk før valget var nok til at jeg skrudde av tv apparatet og satt på Lillebjørn Nilsens “En himmel full av stjerner”
Jeg skrudde forresten av denne når jeg hørte “blått hav så langt du ser” Det fikk meg nemlig tilbake til virkeligheten og debatten der Høyre og MDG sloss så gebissene raslet over oljefremtiden vår.
Jeg er veldig glad for at det nye høreapparatet mitt har en funksjon der støy lukkes ute. I denne valgkampen har denne funksjonen vært på hele tiden.
Det har nemlig vært umåtelig mye fargestøy. Jeg trodde jo, naiv som jeg er, at dette tok slutt når valget var over. Så feil tok jeg. Dette var bare begynnelsen. Et kaos av farger, konstellasjoner, hestehandler og brutte løfter røres daglig sammen i en betasuppe av støy, krangling og ulyder. Det høres pokker meg ut som om man stikker hodet inn i en bikube. Og vi vanlige folk, ja vi skrur av.
Vi går på butikken og handler og gjør våre daglige ting, mens livet suser videre mot pensjonsalderen. For noen er det kort tid til for andre lengre. Ja selvsagt så er det sinnssykt mye støy om pensjonen vår også. Det eneste vi vanlige folk kan håpe på er at vi får utbetalt så vi har til salt i maten. Vel i alle fall hvis vi klarer å holde oss såpass frisk at vi unngår sykehjemsplass. Der får dem visstnok ikke verken salt eller mat. Vel mat får dem selvsagt, men i følge våre kjære kranglefanter i alle slags farger så er det knapt som om den maten noen får er spiselig. Jeg sender en varm tanke til dem som lager denne maten og håper dere får til salt i maten selv.
Jeg håper neste generasjon politikere er like lei politikk og valgkamp som drives frem av forvrengte og støyende argumenter på et språk de færreste forstår. Jeg håper dere som er fremtidens politikere lærer dere å ikke trakke i samme spor som dagens politikere gjør og står på deres saker klart og tydelig. Kun dette kan fjerne støyen i dagens politiske samfunn.
Jeg selv? Jeg har det bra jeg. Jeg har til brød og salt i maten og jeg har skrudd av tv apparatet. Jeg har fulgt med i så mange år på det som rører seg blant regnbuens farger i alle slags rød,blå grønneblåblå sine hestehandler og forvridde valgløfter. I deres evige kamp for å skylde på andre, avbryte, kjefte, manipulere og mer til. Jeg er nemlig drittlei av alt dette. Mitt politiske engasjement døde ut i en eller annen krangel om et eller annet uvesentlig for lenge siden. Og det tror jeg faktisk svært mange andre også opplever.
Dere politikere burde skamme dere alle som en!
Dere burde være de første til å fremme en ordentlig debatt og en ryddig agenda. Der burde fremstå som de forbilder dere kunne ha vært. I stedet så polariserer dere debattklimaet i det vi kjente som trygge, rolige Norge. Dere jager opp negative stemninger som vi i et sivilisert land og i et sivilisert debattklima kunne vært foruten. Og dere gjør det bevisst. Kun for å oppnå støy. Enten for å fremme egne saker, eller for å dekke over grums dere selv har rotet opp.
NOKERNOK som det heter, men jeg får pinadø en dårlig smak i munnen av dette også. Fordi denne protesten over bompenger bygget på at politikerne ikke ville høre på folk. Og nå når protesten er synliggjort for dem og maktens tinde skal bestiges, ja så selger de skinnet sitt med utallige vanvittige vrier for å karre til seg mest mulig makt i konstellasjoner de kan forlenge sine politiske liv med.
Nei, jeg er lei. Og det tror jeg mange med meg også er. Man lover og lyver og man kjefter og smeller. Jeg tror at hvis dere ikke snur denne trenden så ender dere opp med en så lav andel som vil stemme ved neste valg at det vil være grunn til bekymring. Og dere unge som skal stemme vet jeg at dere vil stemme vekk gamle sure kranglefanter og lykkesmeder. Bare ikke gå i samme fellen selv.
Jepp folkens! I dag er jeg den stolte innehaver av kursbevis for livredning.
I forbindelse med jobben som ergoterapeut i kommunen skal vi igang med kurs i basseng for mennesker som trenger bassengtrening som en del av deres livsstilsendring. I denne forbindelsen ble jeg påmeldt livredningskurs som da selvsagt alle som arbeider med bassengtrening må ha. Jeg hadde gledet meg veldig til dette kurset og det innfridde alle forventninger. Jeg hadde forventet å lære både hjerte og lungeredning, samt selvsagt det å kunne bringe personer opp av vannet og trygt i land for å starte nødvendig livredning.
Med en svært dyktig trener og en flott gruppe satte vi igang. Jeg hadde egentlig trodd at dette var enklere enn det det faktisk var, og etter en hel dag i bassenget og med hjerte og lungeredning var jeg faktisk helt pumpa!
FOr å si det rett ut så synes jeg det er lettere å løpe ti kilometer enn å holde på å redde blytunge dukker opp fra bunnen, svømme med dem x antall meter for så og løpe opp å ta to minutter hjerte og lungeredning. Det sier jo litt om hvor viktig et slikt kurs er. Det å trene på å gjøre disse tingene, vi gi deg selv og ikke minst den forulykkede mye bedre forutsetninger for at ting skal gå bra. Svært viktig med andre ord.
Jeg er jo vant til å dykke som fridykker på fritiden, men jeg skal si dere at det er noe helt annet å dykke rundt uten verken maske, drakt med blybelte eller lange svømmefinner for bedre fraspark. Det kan ikke sammenliknes. Slik at totalt var dette et for meg svært viktig og nyttig kurs.
Jeg er nå sertifisert som livredder i et år.
Jeg gleder meg umåtelig mye til å ta fatt på bassengtrening med frisklivsgruppen som skal være med utover høsten.
For veldig mange er det viktig å kunne benytte seg av trening i basseng. Mange sliter med tilstander som ikke helt tåler den belastningen løping og gåing gir, men må starte sin rehabilitering i vann. Vi vet at dette er svært god trening spesielt ved starten av et rehabiliteringsforløp. Mange har også revmatiske plager slik at varmen i vannet virker dempende på smerter ved bevegelse. I tillegg vil man kunne klare mye mer trening i vannet enn på land slik at muligheten til å komme litt lenger enn det man selv trodde var mulig er bedre tilstede.
Det er jo derfor synd at mange kommuner i Norge ikke har økonomi til å drive bassengtilbud for denne gruppen. Jeg vil likevel si at det å ha et basseng åpent vil for en kommune være et billig alternativ til den andelen syke som ikke kommer seg i arbeid igjen, som ikke klarer å trene seg opp igjen og dermed belaster andre deler av helsetjenestene til kommunen. For ikke å snakke om at svømmetrening og vanntrening vil kunne spare liv!
Mange i Norge kan faktisk ikke svømme skikkelig og dette gjelder alle aldersgrupper og i alle samfunnslag. Det er veldig synd at kommuner må spare inn på tiltak som potensielt redder både liv og helse fordi man mangler penger til andre og kanskje mindre viktige ting innad i en kommunal organisasjon.
Så folkens, nå når vi i fremtiden skal se på hvor kommunene satser så er det vel kanskje viktigere med liv og helsefremmende tiltak, med forebyggende og rehabiliterende tiltak enn en del andre og mindre viktigere ting.
Slå et slag for svømmeopplæring og livredningstjenestene i Norge!
Selv føler jeg meg relativt trygg etter dette kurset hvis jeg mot all formodning skulle møte en situasjon der det er en drukning eller en hjertestans. Trygg på at jeg i alle fall skal kunne gjøre det jeg kan for å redde et liv. Takk for et flott kurs!
Etter en diskusjon med studenter for endel år tilbake som i fremtiden fortalte meg at de ønsket å ta en master samt lede store prosjekter i fremtiden, ønsket jeg å formidle til dem et par visdomsord på veien. Flotte ambisjoner hadde de og etter å ha fulgt dem i mange år så ser jeg at de har lykkes godt med deres mål. Jeg er veldig glad for det. Både innen helsevesenet spesielt og innen samfunnet generelt er det en tendens til å kreve mer og mer utdanning for å kunne jobbe. Mastersyken er et godt innarbeidet begrep etterhvert og stadig flere blir overflødige på grunn av manglende formell kompetanse.
Styrt avvikling av erfaringsbasert kunnskap?
Misforstå meg rett, men jeg synes det er flott at vi får høye krav til godt utdannede mennesker, og da spesielt innen helsevesenet, men det jeg snakker om her er mer den holdningen som eksisterer. En holdning som er både nedlatende og feil i forhold til dem med lang erfaring og med lite formell kompetanse. Jeg tror at det nå utvikler seg et slags skille mellom unge og høyt utdannede mennesker i alle bransjer og det jeg vil kalle en slags styrt avvikling av erfaringsbasert kunnskap. Jeg har stor tro på bruken av for eksempel erfaringkonsulenter innen helsevesenet, men disse blir ofte oversett eller på en måte henvist til kroken i et høyt utdannet miljø. Dette til tross for deres ubestridte erfaringsbaserte kunnskap på de områdene de arbeider med.
Dette har jeg brent for i alle år og det å verdsette erfaring innen helsefagene, er kunnskap som er helt uvurderlig. De som har begge deler opplever jeg som mye rausere enn teoretikere som kun jakter formalkunnskap. Mulig dette skyldes en manglende tro på egne praktiske erfaringer, ikke vet jeg. Det jeg derimot er helt sikker på er at når erfaring og formell teoretisk kunnskap snakker samme språk og evner å samarbeide, ja så er man da for pokker uslåelig omtrent. Vi trenger all den kunnskap i arbeid med mennesker vi kan få og i arbeid med mennesker så trenger vi livserfaringer, opplevde liv innen ulike bransjer og erfaringer med de aspekter ved helsevesenet som man ALDRI finner i noen bok.
Ta vare på de eldres uvurderlige kunnskap. Respekter og ta vare på den livserfaring de har skaffet seg!
Mange eldre har altså en kunnskap som vil bli borte om vi ikke tar vare på denne enorme ressursen som finnes der ute. Helt gratis! Ved å bruke den erfaringen et levd liv har gitt dem i kombinasjon med formell oppdatert kunnskap kan vi heve kvaliteten i helsevesenet betydelig på mange områder. Ved å yte erfaringsbasert kunnskap den respekt den fortjener så vil også flere kunne bidra inn mot yrker der rekruttering er et problem. Jeg skjønner godt at folk ikke gidder å jobbe en plass, eller starte et arbeidsliv der deres mangel på en master ikke blir respektert.
Jeg fortalte ergoterapistudentene mine en aldri så liten historie. Den kunne godt ha passet i mange andre yrker også.
La meg fortelle hva jeg formidlet. En liten sann historie fra slutten av 80 tallet.
Den gang jeg som nyutdannet industrirørlegger arbeidet på et større skipsverft her i Bergen.
Her var det mange flinke folk i mange ulike fagområder. Alt fra høyt utdannede ingeniører til hjelpearbeidere uten annen skole enn livets erfaringsbaserte kunnskap. Men med en erfaring som ingen av de høyt utdannede ingeniører hadde. En erfaringsbasert kunnskap som var helt nødvendig og avgjørende for å løse små og store problemer i ferdigstillelsen av ulike deler av prosessene som man holdt på med.
En dag kom ingeniøren med flotte tegninger som viste nøyaktig hvor man skulle brenne hull i dørken til slukene man skulle ha i mannskaps-dusjene. 12 stykker hull i alt.
De erfarne platearbeiderne fant raskt ut at dette ikke gikk da selve hullet kom til å komme midt i veggen mellom dusjbåsene.
Men ingeniøren sto på sitt og siden han hadde den formelle kompetansen, så fikk han siste ord.
Hullene ble laget og det viste seg raskt at erfaringen trumfet den teoretiske kunnskapen. Alle hullene måtte tettes og flyttes til riktig plass.
Siden den gang har jeg fått anledning til å arbeide som rørlegger i mange år. Jeg har også fått ødelagt ryggen min tidlig på 1990 tallet og blitt tvunget til å bli pasient og ufrivillig falt mellom alle stoler i NAV systemet. Her var jeg i ca 11 år.
I denne perioden utforsket jeg min kreative side og begynte som billedkunstner og fotograf og ved en tilfeldighet så fikk jeg i 2002 mulighet til å bli utdannet til ergoterapeut.
Så gjennom mange år som ergoterapeut har jeg alltid brukt min livskunnskap i arbeidet mitt. Alltid støttet i faglig kunnskapsbasert viten, men med et tidvis ganske skrått blikk på behandlingsmetodikken som til enhver tid benyttes. Så hver gang jeg møter “ingeniører” som mener at de vet hvor hullet i dørken skal være så sørger jeg for å stille korrigere dette uten altfor mye fuzz.
Det finnes en masse forskning rundt terapeutisk erfaringsbasert intervensjon, men helt korrekt forståelse vil man egentlig ikke ha før man har livserfaring nok til å vite hvordan folk egentlig har det og hvordan man da skal forstå hvordan verktøyet vi bruker kan benyttes i hvert enkelt tilfelle.
Så husk på det neste gang du møter en “hjelpearbeider” som forteller deg hvor hullet bør være. Lytt til vedkommende, vær ydmyk nok til å stole på at erfaring blandet med formell kunnskap ofte gir noe som unge nyutdannede ingeniører, flinke teoretikere, men uten livserfaring, har.
For ordens skyld kan jeg nevne at jeg har både den formelle kompetansen i det jeg gjør, med videreutdanning, men viktigst av alt en livserfaring som innbefatter de fleste av livets sider. Alt fra de lette og lyse erfaringsområder i livet, til de dypeste mørke skyggesidene i livs arenaer de færrest har opplevd.
Helsevesenet har i dag en utfordring med å være endringsvillig samt innovative på endel arenaer etter min mening.
Litt som å snu et tankskip i lille Lungegårdsvann midt i Bergen sentrum. Dette krever både faglig dyktighet, men også en erfaren los som kjenner bunnforholdene som sjøkartet ikke viser.
Da bør dere i fremtiden ikke bli en kaptein som ikke vil la losen og styrmannen samt dekksguttene arbeide sammen å gis tillit til å snu tankskipet. Ikke bli “ingeniører” som krever å vente i ukesvis på beskjed fra rederiet før man snur båten, hvis man ser at faren for å gå på grunn er overhengende.
Det kan fort vise seg å koste mer enn det smaker…
Jeg fortalte mine studenter den gang for mange år siden at hvis de skulle ende opp som kapteiner på egen skute et sted så støtt det private initiativ der kunnskap og erfaring danner grunnlaget for arbeidet som utføres. Ikke vær en ingeniør som krever at hullene i dørken må lages fordi det står beskrevet på tegningen hvis årevis med formell og uformell kunnskap forteller deg at tegningen er feil. Sørg for at du som kaptein stoler på og applauderer innovative initiativ som er egnet til å utvikle, fremme og legge til rette for innovasjon på en båt som trenger å skifte kurs i noen av farvannene den reiser i.
Vær en kaptein som stoler på at mannskapet ditt har erfaring og kunnskap nok sammen til å ta avgjørelser som fører båten i riktig retning. Og til dere som representerer rederiet foreslår jeg at dere innimellom sjekker om mannskapet gis den frihet til å unngå at skipet grunnstøter. Det kan dere fort spare store summer på. Just sayin!
I dag er det Søndag og litt roligere enn vanlig…NOT!
Vi har blitt spurt av datteren om å hjelpe dem litt med snekring i deres nye hus. Jeg elsker slikt med små snekring og det å kunne være til hjelp for andre. Dessuten så er slike ting kanongod trening. Forrige gang vi var der inne så ryddet vi ut en diger haug med gipsplater. Svetten silte av meg. En fryktelig god styrke og bevegelsesøkt.
Jeg er egentlig ganske handy når det kommer til det å snekre ulike ting, men er nok litt mer opptatt av å få ting ferdig enn å være heeelt nøyaktig i ting der det ikke trengs eller syns. Men holdbart og funksjonelt blir det alltid.
Hva med dere? Tenker dere over at huslige ting er i praksis trening?
Jeg har på mange måter endret min oppfatning om det å kunne gjøre ting i huset eller på andre måter. I stedet for å tenke på det som et ork og stress, så tenker jeg på slike ting, og da alt fra småsnekring til gulvvask, på trening. SÅ når jeg blir invitert inn til å gjøre snekkeroppgaver så trekker jeg på meg arbeidsbuksen som om det skulle være treningsbukse og setter i gang!
Smart ikke sant? Nå er det jo sikkert slik at endel ikke helt klarer å tenke på det slik, men det å endre tankesett til et mer AKTIVT et krever noe trening. OMtrent som å si til seg selv at man er #godnok ti tusen ganger.
Men nå må jeg ta kjøkkenet og trekke i arbeidsklær for å få dagens hverdagsaktive treningsøkt. Og så får jeg skvise inn en løpetur senere i kveld.
Ja som tittelen antyder så eksploderte endelig kroppen min i en sann nytelse av hard fysisk aktivitet. Etter nå snart 2 uker uten å bevege meg særlig, kastet jeg meg på møllen i dag og skrudde opp tempoet.
Det er nå to uker siden øygardsmila og kroppen, motivasjonen og hjernen ellers har vært flat som en pannekake. Batteriet har vært flatt og kroppen megasliten. Motivasjonen til å løpe tror jeg forsvant i siste motbakke før mål og har ikke vist seg siden. Før i dag altså.
Jeg satte i gang og løp jevnt hardt de to første kilometrene før jeg økte tempoet noe. Overskuddet kom langsomt sigende inn i ben og hode og pusten gikk overraskende lett.
Skal det virkelig så lite til?
Just do it, liksom? Ja det virker slik for det er ikke første gangen jeg har kjent det slik. Etter 6 kilometer økte jeg tempoet ytterligere noe og det var da det skjedde.
Kroppen nærmest eksploderte i nytelse fra endorfiner som fløt fritt og synapseeksplosjoner som fylte nye krefter til hele kroppen min. FANTASTISK FØLELSE av mestring, glede energi og positivitet!
Nå er altså motivasjonen tilbake og kroppen klar for mer løpenytelser i fremtiden. Flere løpsrapporter kommer til dere flotte mennesker etterhvert!
Så husk at selv om motivasjonen forsvinner så er det midlertidig. Motivasjon kan restartes på mange måter, men den beste måten er altså å løpe den i gang etter min mening.
I dag har jeg tenkt å velte meg rundt i litt uhemmet selvskryt, ha ha ha.
Hverdagsaktiv startet opp som en blogg for litt over et år siden. Siden den gang har jeg skrevet over 500 innlegg. Temaene har variert fra rene råd til mer poetiske undringer og betraktninger over livet. Litt om de lyseste sidene i livet og noe om de mørke.
Jeg har blitt svært godt mottatt i av de aller fleste som har kunnet relatere til de sakene jeg skriver om og jeg har fått mange til å endre livsstil og tenke nytt i forhold til deres situasjon og hverdagslige små og store vansker.
Jeg har hatt innlegg som har hatt 0 lesere og jeg har hatt innlegg som har over 15 tusen lesere. Jeg har veldig ofte lagt på topplisten til blogg.no og den siste tiden har jeg til og med besøkt topp 15 på denne listen.
Alt i alt er jeg svært fornøyd med dette første året hverdagsaktiv har eksistert.
Jeg ønsker selvsagt å utvikle dette enda mer og vil fortsette å fremme de temaene jeg brenner for og dele av den erfaringen og fagkunnskapen jeg har som ergoterapeut og menneske.
Jeg er VELDIG TAKKNEMLIG for all den flott støtten jeg har fått av dere trofaste følgere og lesere av hverdagsaktivbloggen. Uten dere ville det ikke vært en blogg. Jeg har mottatt mange flotte meldinger og kommentarer fra dere som viser meg at det NYTTER å skrive slik jeg gjør og dele mine betraktninger.
Den siste utviklingen for hverdagsaktiv.blogg no er at jeg nå forsøker med deres hjelp å kunne spre bloggen enda mer. Derfor er det nå opprettet metapic lenkeannonser for å kunne skaffe inntekt til å reklamere mer for bloggen i sosiale medier. Jeg setter selvsagt STOR pris på at dere klikker dere inn på annonselenkene. På denne måten kan dere bidra til å spre det gode ord enda mer. En av favorittene mine for tiden når det kommer til treningsbager er denne bagen fra Better Bodies Men
Jeg fikk nylig også et tilbud fra MENTAL HELSE NORGE om å bli fast skribent for dem. Dette har jeg selvsagt takket ja til og skriver nå regelmessig artikler for dem. Dette er noe som jeg setter svært høyt da temaet psykisk helse er kanskje det jeg brenner aller mest for. Mange finner god hjelp på deres blogg Psykobloggen.
Fagkunnskap innen ergoterapi er et område som jeg ønsker enda mer fokus på i fremtiden. Det å klare å manøvrere i NAV jungelen er komplisert for mange og hvis jeg kan bidra med noen snarveier og gode tips her på bloggen, ja så er dette veldig bra for dere trofaste lesere.
Nå skal jeg ut å feire hverdagsaktiv.blogg.no sin ALLER SISTE UTVIKLING, nemlig det faktum at hverdagsaktiv nå er et eget foretak. Foretaket vil kunne tilby coaching, foredragsvirksomhet og veiledning innen livsstilsendring med mer.
Det er viktig å understreke at dette gjøres for å få en ordnet form på virksomheten.
Jeg gleder meg stort til fortsettelsen av hverdagsaktiv samt det å kunne strå om meg med gratis gode råd, kunnskap og erfaring fra bloggen min fremover. Og husk at det er svært ønskelig at dere kommer med kommentarer, ønsker, spørsmål og ris/ros slik at jeg kan utvikle meg fremover sammen med dere lesere. Dere er tross alt de viktigste faktoren for å kunne drive bloggen.
Det koster ikke noe å maile meg om hva som helst spørsmål så hvis dere har lyst til å vite mer om meg og min hverdag som blogger, terapeut eller annet så send inn spørsmål på
Hei alle sammen. I dag skal jeg fortelle dere om hvilke rettigheter du har når du trenger å søke hjelpemiddelsentralen om hjelp til utstyr som man IKKE kan søke på ordinært vis.
I dag tar jeg for meg alle dere som har vansker med grepsstyrke og håndfunksjon.
Svært mange revmatikere for eksempel har problemer med å holde spisebestikk, brødkniver, kopper og andre vanlige husholdningsartikler. Det er det vi kaller ADL hjelpemidler. Her står ADL for AKTIVITETER I DAGLIGLIVET.
Hvis du har en varig funksjonsnedsettelse som medfører behov for småhjelpemidler kan du søke om et økonomisk tilskudd fra NAV. Tilskuddsordningen er ment å dekke de ekstrautgifter du har til rimelige tekniske hjelpemidler som ikke er en del av hjelpemiddelsentralens sortiment.
Med dette menes det at NAV hjelpemiddelsentralen ikke dekker småhjelpemidler på samme måte som ved for eksempel rullestoler og liknende. Men, hvis behovet for hjelp på dette området er tilstede, så kan du søke om et lite beløp for å kunne skaffe deg de vanligste tingene du har behov for.
Du må søke skriftlig om tilskudd til rimelige hjelpemidler. Søknaden må beskrive funksjonsproblemene og gi en begrunnelse for hvorfor det er nødvendig med småhjelpemidler for å fungere i dagliglivet. Du må selv gå til innkjøp av produktene, og du kan søke nytt tilskudd etter fire år. På Nav.no finner du mer opplysninger og skjemaene du trenger for å søke om hjelpemidler.
Det å miste kraft i hendene eller ha såpass dårlig hånd og armfunksjon, ja jeg kan ta med skulder og nakke i dette også, vil for mange være et stort tap. Det å ikke kunne verken åpne en brusflaske eller et syltetøyglass lengre er et tap av hverdagsmestring. Husk da at ved en kombinasjon av trening der dette er mulig og hjelpemidler for å kompensere for rest tap, så kan mye av disse vanskelige tingene falle på plass for de fleste.
Ergoterapeuter er den faggruppen som best kan vurdere og trene opp igjen håndfunksjon etter en skade eller funksjonsnedsettelse.
Jeg selv har trent opp igjen utallige håndskader der kraft og grepsfunksjon har vært redusert enten på grunn av en traumatisk skade, eller der sykdom har forårsaket funksjonsfall. MYE kan bedres ved riktig og god opptrening og etter dette kan også en del kompenseres ved hjelp av hjelpemidler som kraftgrep, flaskeåpnere og mye annet i hjelpemiddelprodusentenes sortiment.
Husk at alle ting du får problemer med i hverdagen kan det finnes bra og rett ut geniale løsninger for i hjelpemiddelhimmelen. Men husk at det også kan være til hinder for din opptrening og det er derfor lurt å få behovet ditt vurdert av en ergoterapeut. Ergoterapeuten kan og har som jobb å finne det rette hjelpemiddelet , samt hjelpe deg med selve søknaden.
Fremover vil jeg legge ut flere tips om hjelpemidler her på bloggen. Det kan ofte være tungt og vanskelig for mange å ha en oversikt over det som finnes og det kan derfor være lurt å titte innom denne kategorien fremover for mange gode søknadstips og produkttips i fremtiden.
I forbindelse med denne artikkelen viser jeg et produkt som er en spennende nyhet. Her får man som nevnt over ved tap av grepskraft, et nytt og bedre grep.
I dag tar jeg opp et tema vi ergoterapeuter ofte møter i vår hverdag, nemlig hjelpemidler. Til tross for at hjelpemiddelformidling er en forsvinnende liten del av vår grunnutdanning så utgjør den en veldig stor del av ergoterapeuters hverdag.
Det å hjelpe mennesker med å vurdere behov for og søke på hjelpemidler er en viktig del av vårt yrke for å kunne hjelpe dem som har eller står i fare for å få en funksjonsnedsettelse. Dette er heldigvis flere og flere av norges befolkning klar over og behovet for ergoterapeutenes fagkunnskap har aldri vært større i kommunen eller i spesialisthelsetenesten.
Mange som får et midlertidig problem eller en varig funksjonedsettelse har i dag krav på hjelp fra det offentlige. Her finnes det desverre mange som ikke aner at ergoterapeut eller fysioterapitenesten i kommunen din kan hjelpe deg både på kort sikt og på lengre sikt.
Som ergoterapeut kan vi altså være behjelpelige både med å finne ut hvilket hjelpemiddel som kan passe best til deg samt å hjelpe deg med å søke på hjelpemiddelet hos NAV.
Men vent litt. Dette som da er en fantastisk ordning i velferdsnorge er kanskje også det feltet vi som ergoterapeuter møter mest motstand på og får mest kjeft for i vår hverdag. Både fra pårørende, brukere og til og med andre deler av helsetjenesten. Hva skjer liksom?! Dette som skal være en gode for å avhjelpe mennesker i deres daglige aktivitet blir altså veldig ofte kjempesint fordi de ikke får ta for seg i hjelpemiddelhimmelen.
HJELPEMIDDELHIMMELEN!
Navnet kommer fra en jeg møtte en gang for lenge siden. Vedkommende hadde hørt at det fantes et DIGERT LAGER på hjelpemiddelsentralene der man kunne gå å plukke ut alt man trengte og det man kunne ha bruk for. Rene hjelpemiddelhimmelen mente vedkommende. Det var litt morsomt, men det gav også meg som ergoterapeut en noe flau smak i munnen. Har man egentlig i dag underkommunisert det hjelpemidler EGENTLIG skal være til? Er det slik at både brukere, pårørende og til og med andre helseutøvere tror at det finnes en hjelpemiddelhimmel?
Vel, noen ganger tenker jeg at vi som ergoterapeuter må være flinkere å kommunisere ut dette med hjelpemiddelbehov sett opp mot kravet om nødvendighet og hensiktsmessighet for den enkelte pasient.
Det er veldig lett og fullt forståelig at mange tenker på et hjelpemiddel som noe som kan hjelpe dem i en vanskelig situasjon. Det er derimot ikke så mange som forstår at hvis NAV hjelpemiddelsentralen IKKE kan godkjenne deres søknad om det aktuelle hjelpemiddelet fordi det står i veien for deres rehabiliteringsprosess, ja så er ikke hjelpemiddelet hensiktsmessig.
For å ta et klassisk eksempel som jeg svært ofte møter i mitt arbeid som ergoeterapeut.
Man faller å brekker lårhalsen og man trenger opptrening og rehabilitering etter endt sykehusopphold. Så kontakter man helsevesenet i sin kommune eller man blir henvist via sykehuset for å da få vurdert ulike hjelpemidler. Samtid så har en eller annen kjent eller en eller annen i helsevesenet anbefalt dem en slik stol som man kan reise seg automatisk opp i. Altså en løftestol. Denne ser flott ut og rett fra hylle 4b i hjelpemiddelhimmelen.
Man skaper da en forventning i både seg selv, men også i dem rundt en om at dette må man jo ha og dette har man i tillegg KRAV på å få gratis.
Og tro meg. Veldig mange blir svært lei seg og sinte når fagpersoner som ergoterapeuter ikke kan anbefale et slikt hjelpemiddel fordi det faktisk er til HINDER for opptreningen på den ene siden og i tillegg er det et krav fra NAV om at behovet for å få hjelpemiddelet må være varig. Med varig menes her at funksjonsnedsettelsen er forventet å vare mer enn 2 år. Kjipt ikke sant?
Men hvis du tenker over det så er spørsmålet mer rettet mot at må det ikke være enda verre at hjelpemiddelet du trodde du trengte faktisk ble unngått fordi det tok fra deg muligheten til å bruke funksjonene dine sammen med det ergoterapeuten faktisk har spisskompetanse på nemlig opptrening og rehabilitering? Altså få deg på bena igjen? I mitt hode er det ikke tvil om hva JEG ville valgt.
Det er derfor vi som ergoterapeuter er der for å informere deg om fordeler og ulemper i det hjelpemiddelet du trenger, samt kaffe deg alternative hjelpemidler som FREMMER aktivitet og bevegelse og i tillegg STYRKER din evne til mulig bedring.
Noen ganger finner vi frem til de hjelpemidler som trengs midlertidig for å hjelpe deg i gang med rehabilitering, deretter skifter vi det ut med noe annet under rehabilitering for så å skaffe deg et hjelpemiddel som man trenger for å fylle det restbehovet du har ETTER rehabilitering.
Så why so ANGRY!
Det er ingen som er mer frustrert enn de mennesker som blir utsatt for et funksjonsfall. Dette er et stort tap og det finne mange ulike måter å ta dette inn over seg. PROFESJONELLE HELSEARBEIDERE OG TERAPEUTER vet dette og forstår at det er slik. Det er en del av den menneskelige naturen å få lov til å reagere ulikt. Også med sinne. Det er derfor vi ser på informasjonsplikten som hellig. Uten at det informeres godt om hva som skal skje, hva man har krav på og ikke samt hva man kan motta av rehabilitering eller andre tjenester, ja så ender man ofte opp med sinne og frustrasjon. Ofte tenker jeg at det ville vært en lettelse om alle helsesystemer og helseprofesjoner hadde et felles språk og en felles forståelse.
Kanskje man da kunne besøke den VIRKELIGE hjelpemiddelhimmelen. Den himmelen som viste deg veien til et riktigst mulig hjelpemiddel som du fikk tildelt på et riktigst mulig tidspunkt i den trening og oppfølging du fikk av en ergoterapeut som vurderte riktigst mulig hva som er potensialet for opptrening og hva som bør kompenseres av hjelpemidler sammen med sine kolleger i andre tjenester, men også i en felles forståelse sammen med den viktigste av alt, nemlig deg som pasient. Du som pasient har KRAV på best mulig faglig kompetent hjelp når du får en funksjonsvikt. Da er det naturlig at du også får informasjon om hva som er det beste og mest faglig forsvarlige behandlingen som du kan. Selve valget er ditt.
Ønsker dere alle en nydelig høst!
Lurer dere på noe eller ønsker å kommentere så sleng gjerne inn en mail på [email protected] eller bruk kommentarfeltet.
