Alle har sin egen personlige fremtoning. Mannlige bloggere er en mangelvare i bloggernes rike. Eller mer nøyaktig er det en mangelvare på topplistene. Ja, foruten bloggkollega kokkejaevel, pappahjerte og en og annen til.
Jeg har stor sans for kokkejaevel. Det er så deilig at det finnes en som han som er ærlig og ikke minst såpass lite selvhøytidelig. Ikke mye drittslenging og mobbing av andre der i gården. Norske bloggtoppen trenger slike som han.
Anstendighet og ærlig folkeskikk er forøvrig mangelvare i dagens samfunn synes jeg. Det er derfor nydelig at det finnes bloggere som tar avstand offentlig mot slikt. Takk for det kokkejaevel!
Jeg er stolt over meg selv av samme årsak. Jeg har aldri mobbet andre for hvem de er, hvordan de ser ut og hva som burde og kunne vært. Jeg hadde selv et utgangspunkt i at jeg ser ut som jeg gjør og er faktisk helt normal. En gamlis med helt standard tryne og helt standard fremtoning. Og jeg digger det å være normal. Jeg er stolt over ikke å fremstå falsk og som et glansbilde i glosset format.
Jeg er faen ikke noe glansbilde!
Vi alle kan gjøre mye i det å fortelle våre medmennesker at det er faktisk mer enn godt nok. Det er det normale som er normalt, og det glossy og photoshoppede som er det unormale. Derfor burde vi alle sørge for å hylle gråpapiret og ikke de glossy glansbildene.
Vær stolt over at du er den unike i vår verden. Dere unge bør stå opp og kjempe for det normale og unike og ta avstand fra kroppspress, unormal operasjonspress og mobbing av gråpapiret. Vær stolt av dere selv for dere er mer enn god nok som normale.
Smak litt på ordet så dukker det kanskje opp ulike tanker. Er du en som aldri er ensom så tenker du kanskje på ett vis. Er du en som er ensom selv, ja så får du andre tanker rundt dette ordet.
Selve ordet ensom er et sterkt ord. Det er et ord som gir sterke assosiasjoner til noe sorgfullt eller depressivt i vårt følelsesregister. Men hva er det egentlig? Hva vil det si å være ensom? Og viktigst kanskje, går det an å gjøre noe med det?
Jeg vil tro at alle mennesker føler seg ensomme i en eller flere perioder i livet. Noen er kortvarig ensomme, andre har det slik gjennom et helt liv. Noen lever godt med det å være ensom, men de aller fleste sliter med ensomhet som noe tungt og dystert.
Jeg selv er ofte ensom. Jeg er ensom fordi jeg til en viss grad har valgt selv å være ensom. Ikke slik ensom som man gjerne forbinder ensomhet med, men som et valg gjort av meg selv. Jeg er ikke ensom til dagen. Til dagen har jeg verdens beste familie rundt meg og jeg har mange gode kolleger og kjente i mitt yrke som ergoterapeut. Men jeg er ensom i den forstand at jeg har valgt vekk deler av sosial kontakt med andre av ulike grunner. Dette innebærer for meg at jeg ikke klarer å opprettholde dette over tid. Jeg kjenner spesielt på dette ved mangelen av venner og familie som jeg besøker på fritiden. Men det er noe jeg har valgt selv, og noe har andre valgt meg vekk fra dem. Hvorfor i all verden vil noen gjøre dette kan man tenke?
Svaret på det er at det finnes traumer i livet som gjør at man ikke klarer eller tror at noen vil kunne ha glede over ens selskap. Ulike hendelser som gjør at sosial angst kommer snikende inn i livet ditt.
Men likevel har jeg det altså bra. Savnet etter nære venner vil alltid være der, men da vil det være mer opp til meg selv å ordne opp i det. Jeg kan ikke avvise andre som inviterer meg i det uendelige og samtidig forvente at de fortsetter å invitere. Dette er et faktum. Og med tiden så blir det en vane. Og det blir en lettelse å ikke bli forventet. Det å føle på at andre forventer noe av en blir et press som det egentlig er lettest å unngå. Og da sitter man igjen alene. Ensom. Ensom i det faktum at det er en selvvalgt ensomhet. Skulle jeg ønske det var annerledes? Ja det skulle jeg, men fortsatt er det enkleste å la være.
Ensom er også dem som VIRKELIG er ensomme. Ensomme i ordets rette forstand. Det å sitte for seg selv et sted og føle seg som en totalt utenforstående til verden. Uten familie eller venner så blir hverdagen særlig tøff for mange. Jeg skulle virkelig ønske at det finnes plass for dem alle i en stor sal der vi kunne slutte å være ensomme. Men dette er vel muligens utopi?
Så hva burde vi gjøre?
Jeg har urokkelig tro på en tilnærming der vi som mennesker begynner å se andre enn bare oss selv. Det å gi et smil til dem rundt deg i hverdagen er bra det, men det er altså sjelden nok. Hva med å invitere seg selv bort til noen du vet eller aner sliter? Hva med å være der for dem selv om de tilsynelatende ikke er så veldig interessert? Snakk ærlig med dem å spør direkte. Dette vil hjelpe mange flere enn du tror.
Det er også viktig å skape små fellesskapsgrupper. Ikke bare invitere folk til fest og så tenke at dem kommer. For mange som sliter vil det være som å hoppe over Mount Everest. EN umulighet, men andre ord. Dette fordi mange som er ensomme, og spesielt dem som har vært det lenge, ikke lenger har selvtillit nok til å ta sats og bare la det stå til. Nei, man må begynne med EN TIL EN. Man må begynne et sted og da er det beste å starte med å invitere på en kopp kaffe eller hva som helst, bare for å prate. Så etterhvert kan man bygge seg ut derfra.
Jeg vet fra meg selv at det er svært vanskelig å komme på tilstelninger der det er flere enn en person til stede. Det er en grunn til at man er ensom, ikke sant?
Og hvis du aldri har opplevd ensomhet enda, ja så vit at du med størst sannsynlighet vil møte dette på et tidspunkt i livet. Vit at ENSOMHET KAN RAMME DEG OGSÅ.
Men det finnes altså håp. Hvis alle vi som medlemmer av samfunnet og deltakere i livet bare kunne bruke noen sekunder på å slutte å ekskludere og begynne å bry oss, ja så vil vi kunne redde livet til mange. Vi vil kunne redde helsen til flere og vi vil kunne endre sorg til glede for den ene. Vi vil være i stand til å gi en liten smule varme til våre medmennesker i stedet for å åpne fryseboksen. Samfunnet vårt har har svært godt av litt varme nå. Enkeltmennesker som er ensomme har DESPERAT behov for å tines opp igjen også.
Jeg har opprettet en løpegruppe for folk som ønsker å møtes for en times aktivitet og løping her lokalt på Sotra. Dette er et lavterskeltilbud som absolutt ALLE kan benytte seg av. Her finnes det alle typer mennesker. Felles er det at de er nettopp det, mennesker. Trent eller utrent, ung eller gammel, her er det plass til alle.
Men helt spesielt invitert er dere som er ensomme. Og er det vanskelig å ta det første skrittet, ja så send meg en melding. Som livscoach kan jeg hjelpe deg videre til noe som er bedre enn det du kanskje har i dag. Send meg spørsmål og jeg vil prøve å svare så godt jeg kan. Send meg din historie, fordi den er VIKTIG! Og jeg vil gjerne ha deg med på en felles aktiv time, med forståelse og et smil på lur. Jeg bryr meg virkelig.
Det å bry seg er det viktigste vi gjør som mennesker.
I en kommentar fra en ukjent leser til meg etter innlegget mitt om “hvor er du om fem år” så håpet altså vedkommende at han var et annet sted enn oss MANNEKJERRINGER.
Jeg lurte egentlig på hva mannekjerring var først, men vedkommende kalte vel egentlig oss som jeg skrev om for bitches?
Det skal da vedkommende ha. Han hadde klar tale. Jeg vil imidlertid si:
Mannekjerringer foren eder!
For hvis mannekjerring betyr at vi har god helse, kunnskap og et ellers åpent og oppegående sinn, ja så er jeg mer enn gjerne mannekjerring jeg!
Og hva er det motsatte? Mannemann? Drita full før drøbaksundet, frityrolje i blodet og 80 rød mix for dagen? Eller er det noe annet? Ikke vet jeg, men man må gjerne legge inn en kommentar om dette for jeg vet egentlig ikke hva som er hva, ha ha.
Uansett så er det litt interessant å se på hva som ligger bak forskjellen mellom ulike meninger om mangt. Skal man putte folk inn i ulike kategorier og da helst med et nedsettende fortegn? Er det slik man bør ytre sine meninger? For at vi skal ytre våre meninger er jo nødvendig, men skal vi bidra til å sette andre folk i bås? Er det slik vi skaper det gode samfunn?
Hva er så egentlig faren med å dele folk inn i ulike betegnelser? Ja det er jo det at man driver med en form for mobbing som da gjerne er det som er den største synden i slikt. Mannekjerringer, bitch, hore, navere og alt annet “negativt” rask som finnes, er en mobbing vi stadig ser mer av i sosiale medier. Er ikke dette noe å reagere på? Bør vi ha såpass store baller at slikt “sytesnakk” bør prelle av oss, eller er det faktisk slik at noen kan risikere å dø av slikt snakk?
Det er selvsagt snakk om holdninger. Ulike holdninger spres som møkk om våren og det lukter ille. Hvis det lukter som dritt, ser ut som dritt og smaker dritt, ja så er det mest sannsynlig dritt. Og den dritten har altså folk fått med seg hjemmefra, eller skapt seg i sitt eget univers der de selv fungerer som møkkaspredere. Ikke at det i utgangspunktet er noe galt med verken møkk eller møkkaspredere. De har en grunnleggende god funksjon, nemlig å gjødsle jorden for å kunne skape noe nyttig. Som mat. Internettets møkkaspredere derimot gjødsler kun for å skape mer dritt. Altså, dyrker du dritt så høster du dritt.
Nå vil nok denne mannekjerringen her leve godt med karakteristikken “mannekjerring”. Her lukter bare en svak fis og får meg ikke til å tråkke i støvlene for å vasse i møkk. Det er da heller ikke det at jeg føler meg tråkket på, men mer en frustrasjon over alt det som virkelig spres over nettet. Hat, mobbing og ødelagte liv. Det er bekymringsfullt det.
Det er det som ødelegger folk og tar liv. Her må det tas større grep enn det gjøres i dag etter min mening. Alle ser hvor ille det er og kan være, men få gjør noe ordentlig med det. All ros til #dagbladet og #nettavisen som har valgt å stenge sine kommentarfelt. Dette handler ikke om en begrensning i ytringsfriheten, men om alminnelig folkeskikk og tiltak mot mobbing.
Så folkens, denne mannekjerringen sin oppfordring er å spre møkk for gjødsling av matjord, ikke som dritt mot andre mennesker.
Så slo det meg ørlite grann. I nå over et år har jeg skrevet over 400 innlegg på bloggen min. De fleste innleggene har vært godt besøkt og med mange lesere. Jeg har hatt mange gode plasseringer på topplisten og jeg har lagt jevnt blant de 10 øverste i kategorien helse. Jeg har fått mange flotte kommentarer på innleggene mine også.
Dette er jeg evig takknemlig for og det gjør at jeg blir ydmyk for alle som tar deg tid til å lese samt interessere seg for det jeg skriver.
Når jeg begynte denne reisen var det utelukkende for å skrive meg ut av en tung tid. Jeg skriver fortsatt for å kunne formidle mine tanker og ideer rundt ulike ting som opptar meg. Men det er en ting som gjør meg ekstra glad. Ekstra glad fordi det jeg fryktet aller mest da jeg startet med å blogge, var å få hatmail og ondsinnede kommentarer. Jeg hadde hørt om dette og jeg hadde ikke lyst til å oppleve det selv.
Ikke fordi det hadde vært vanskelig for meg å takle, men fordi det sier noe om andres vanskeligheter. Dette gjør meg spesielt trist. Og tristhet var jo noe jeg hadde planer om å skrive meg ut av. Det er kanskje bakdelen med å ha for mange følelser utenpå kroppen. Eksponert og sårbart for ytre påvirkninger er noen ganger en forbannelse som vandrer hånd i hånd med litt for mye empati.
Jeg har på en måte mer enn nok med å klare min egen overfølsomhet om ikke overfølsomme antenner henter inn alle andres vanskelige livssituasjoner og ulike skjebner. Vanligvis har jeg svært god kontroll på dette, men kritikk har alltid vært min svake side. Da blir jeg oppriktig lei meg.
Det er mulig at dette skyldes gener fra det høye nord og helt tilbake til hekseprosessenes tid. Som ivrig hobbyslektsforsker fant jeg ut at jeg stammer direkte fra en som led denne grusomme skjebnen for mange hundre år siden i #vardø. Fortsatt er slekten kjent for sine varme hender og det å ha følelser tykt utenpå kroppen.
Det å føle andres smerte er ikke alltid like enkelt. Derfor var det mange tanker jeg gjorde meg da jeg startet hverdagsaktiv.blogg.no for nå et drøyt år siden. Men vet dere hva? Ikke EN ENESTE NEGATIV KOMMENTAR har funnet veien til meg i løpet av de innleggene jeg har formidlet så langt. Det har vært tilbakemeldinger på hvor mye jeg har inspirert, støttet og hjulpet andre, men ikke EN ENESTE antydning til sinne og agressjon.
Det gjør meg umåtelig glad og stolt. Og håpefull. For det viser for meg at det fortsatt finnes anstendighet. Det viser for meg at det er en overveldende overvekt av godhet der ute, til tross for at jeg vet at det også finnes det motsatte. Og for alle dem som rammes av mobbing, hat og uforstand så kjemper jeg med dere. En dag vil forhåpentlig dette være et minne i det fjerne. Et vondt minne. Et minne om menneskers lidelse på grunn av det som egentlig bunner i andres uforstand og egen lidelse som de ikke vet hvordan de skal takle. Det handler også om deres manglende vilje og evne til å tilegne seg kunnskap. Manglende kunnskap leder fort til usikkerhet. Usikkerhet møtes ofte av noen med angrep.
Slik var det vel også for min tipp tipp…som ble utsatt for ondsinnet sladder, dømt og brent på bålet for så mange år siden. Uforstand i et land som den gang praktiserte dødstraff.
Derfor er jeg i kveld ekstra glad før jeg nå tar turen ned på trening med en visshet om at det fortsatt finnes håp. Håp for dem som blir mobbet, baksnakket og forskjellsbehandlet. Og jeg sitter altså uten en eneste hatmail. Måtte det aldri dukke opp en eneste. Ikke for min del, men for “the sake of mankind”.
Ønsker dere alle en nydelig søndag og en fantastisk uke!
Dommedagsklokka er en symbolsk urskive som viser en analogi på at menneskerasen lever i en tid som er «minutter på midnatt», hvor midnatt representerer «katastrofal ødeleggelse».
Klokka er fra 1947, da den ble stilt på syv minutter på midnatt, og har siden da blitt opprettholdt av lederne av Bulletin of the Atomic Scientists ved University of Chicago. Opprinnelig representerte analogien trusselen om global kjernefysisk krig (atomkrig), men senere har også teknologi som har innvirkning på klimaet (klimaendringene) og «ny utvikling innen biovitenskap og nanoteknologi som kan føre til ugjenkallelige skader» blitt regnet med.[1] Jo nærmere viserne kommer midnatt, jo større estimerer man risikoen for utvikling av en verdensomfattende katastrofe.
Antall minutter før midnatt, som baseres på målinger av grad av trusselen for atomkrig, miljø og teknologiske trusler mot menneskeheten, blir jevnlig oppdatert. Per 25. januar 2018 sto Dommedagsklokka på to minutter på midnatt.[2]
Dommedagsklokka er blitt nevnt eller vist til i en rekke bøker, filmer, tv-serier samt i forskjellige musikkutgivelser. (wikipedia).
Jada. Men mange har ikke engang hørt om denne såkalte klokka, langt mindre tenkt over konsekvensene over hva den egentlig måler. Vi bryr oss egentlig fint lite. Eller?
PÅ 80 tallet visste vi godt om denne klokken da trusselen om atomkrig var mer reell enn den kanskje er i dag. Og hvor stor er egentlig trusselen om global atomkrig der de rikeste står i fare for å miste sin rikdom, noe som utvilsomt vil skje dersom det bli krig og kaos?
I min bok er nok klimaendringene en større trussel enn atomkrig.
Men en viktig påminnelse fra verdens ledende trusselmålere er det likevel. Vi må jaggu bli flinkere til å samarbeide, jobbe for felles forståelse og aksept for hverandres ulikheter både på et globalt nivå, men også på individnivå. La oss sammen sloss for et varmere og mer inkluderende samfunn der vi kan skape godhet for alle.
Litt sånn hippie tenking her på en lørdag, men det er da jaggu bedre med peace and love, enn krig og uro!
Ta vare på hverandre i hverdagen, ikke tenk så mye på uro, angst og frykt o hva som KAN hende, men tenk mer på å leve i nuet. Nyt hvert minutt av det livet vi har fått utlevert, og utsett gjerne til i morgen det du ikke klarer å gjøre i dag! Null stress
