depresjon

Ergoterapi, Hverdagsaktiv, Livet sånn generelt, Mental helse26.08.2019

Tøffe menn gråter ikke

Reklame | NA-KD Shoes//adidas Originals//Converse

Oppdateres live: Følg Black Week-tilbudene

Hei alle sammen.

Jeg er veldig spent om dagene da jeg har mye nytt på tapetet. Det er fortsatt litt for tidlig å røpe noe, men jeg lover å komme tilbake med spennende nytt snart.

Ellers så er jeg for tiden opptatt av dette med åpenhet generelt og åpenhet om MENNS psykiske helse spesielt.

Det vil være en god dag den dagen vi menn klarer å vise at vi også kan slite med ulike ting som følelser og psyke. Både angst og depresjoner kommer under det som kalles usynlig sykdom. Dessverre.

Det er på tide å åpne seg mannfolk!

Man må slutte å brenne inne med tunge tanker. Ja det er lett å si og svært vanskelig å gjøre, men det er forløsende. For meg selv så var det spesielt angsten som ble bedre med å være åpen. Depresjonen sitter litt lengre inne.

Det er mange som sier og mener noe om det å være åpen og folk er jo svært forskjellige. Jeg hørte forleden en dame si at det å åpne seg burde folk holde seg for god for. Det er liksom ikke alt som bør offentliggjøres, mente hun. Vel, jeg er helt uenig. Det er imidlertid forskjell på å selge ut alt som er privat, til det som er bedre i lyset og ikke i mørket av egen psyke. Hadde folk klart å fjerne sperrer for å åpne seg og klart å be om hjelp for det som er vondt, ja så er jeg overbevist om at vi hadde hatt færre selvmord.

Det er på tide å fjerne gamle holdninger om at tøffe menn ikke gråter.

Tøffe menn ber om hjelp når det er behov for å la tårer trille.

Tøffe menn har baller til å be om hjelp når tankene blir for vanskelig å takle alene.

Tøffe menn tør å si ifra om sine vansker.

Likevel er det et hinder for mange. Holdninger slik som at folk skal mene at man burde holde seg for god til å være åpen, tilhører fortiden. Den nye tiden bør vise at bare ved å være åpen så kan vi øke kunnskapen til dem rundt oss. Bare ved å være åpen kan man få forståelse for sine vansker.

Jeg er selvsagt åpen om mine vansker. For meg har dette totalt sett vært en god hjelp, men jeg har også møtt holdninger som har ført til at noen har tatt tydelig avstand. Vel, jeg har heldigvis klart å få selvtillit nok til å kunne heve meg over det faktum at ikke alle mennesker har jeg behov for å verken hilse på lengre eller å faktisk bry meg om at deres kunnskapsnivå ikke helt holder mål. Deres tap. Jeg bryr meg fint lite.

Det er likevel veldig lett for å mange med vanskeligheter å frykte dette. Mange har få eller ingen venner fra før og griper begjærlig om de få sjeldne sjansene som byr seg. Lett og forstå. Men husk da på dette: Er det slik at du vil sette egenverd og selvbilde på spill for å holde døren til dass åpen?

Eller er det egentlig noen ganger i livet bedre å lukke dodøren godt igjen, stenge ute dritten og heller åpne andre dører i livet. Holdninger som lukter ille bør stenges ute. Dører som fører til åpnere landskap er å foretrekke.

Jeg vil selv forsøke å åpne de dører i livet som jeg ikke er trygg på. Fordi jeg ikke vil la angsten skremme meg fra å leve. Jeg vil åpne nye dører selv om jeg ikke orker når depresjonen er såpass tung at livet synes meningsløst. Jeg vil åpne dem fordi jeg ikke bør frykte det jeg ikke vet noe om, men lære om hva som finnes bak døren. Alternativet er å sitte i dritten å la livet være vanskelig. Livet mitt skal leves. Ikke styres av andres holdninger og fordommer.

Jeg vil gråte så alle ser det, fordi jeg er mann nok til å kunne vise at jeg er et menneske. Jeg vil fortelle til alle at jeg ikke takler alt her i livet, men jeg takler mye likevel. Som alle andre mennesker. Jeg vil skrike ut når jeg trenger hjelp til å takle livet. Fordi jeg er mann nok til å vise at jeg hører til et sted. Jeg er en del av noe. Det er DU OGSÅ!

JEG ER MANN. JEG GRÅTER HVIS JEG FØLER FOR DET!

Ønsker dere alle en fin kveld. Har du behov for å spørre om noe så send meg gjerne en mail på [email protected] eller følg hverdagsaktiv på facebook for å sende en PM der.

Willy

0 kommentarer

Hverdagsaktiv, Livet sånn generelt, Livsstilsendring23.08.2019

Menn og psykisk helse

Reklame | Polar

Polar//Polar

Hei alle gode mennesker!

Jeg har floker i tilværelsen. De begynte alle som enkle tråder som fungerte greit på livets fiskestang. Men for alle oss som har skuet ut over stille vann der ørreten vaker og døgnfluer svever som små søte alver og vinker til oss gjennom morgendisen, så vet vi at floker kan oppstå. Stille suser fluen gjennom luften, lander som et fnugg i vannet og skaper ringer. Livets ringer pleide jeg å tenke den gangen jeg fant glede i dette. Jeg trakk stangen bakover og gjorde klart til et nytt kast. Denne gangen spant snellen i full hastighet. Akkurat som pulsslag som truet med å sette ny rekord. Det ellers så greie og rette snøret ender i totalt kaos. Jo mer du forsøker å løse dette, jo verre blir floken.

Stillheten rundt vannet blir til en litt uhyggelig følelse. Fisken vaker ikke lenger og døgnfluene forvandles til mygg og knott som gjør alt for å få deg til å flykte. Til å gi opp. Jeg fisker ikke lenger. Liker det ikke lenger. Er lei flokene.

Jeg lukker øynene og nyter den vonde ensomheten. Det er vondt og ingen ser det. Valget er enkelt. Jeg fisker ikke lenger med venner fordi jeg ikke lenger har noen å fiske med. Det er bedre med flokefri hjemme alene fest enn å måtte smile med andre. Fordi å smile blir så smertefullt. Glede er smertefullt. Glede blir til nye floker. Da sitter jeg alene og løser floker i kaoset som depresjonen gir. Men floker i fiskesnøre vet alle menn er vanskelig. De fleste gangene blir bare dette verre. Jeg lukker øynene. Akkurat nå er snøret i orden. Gleden over å møte livet er likevel en sommerblomst på vei mot høst.

Åpenhet er nøkkelordet

Det å være åpen om sine problemer er ofte vanskelig. Som mann er det å vise seg svak og sårbar ofte knyttet til skam. Menn som sliter vet vi at det finnes mange av, men stigmaet og skammen knyttet til dette skjuler mye vondt. Hvorfor må det være slik i samfunnet at menn ikke skal kunne vise seg sårbare? Vi menn har da også følelser. Og noen ganger har vi også følelser som ligger utenpå oss og som faktisk gjør vondt. Hvorfor skal ikke vi kunne vise dette?

Følelser kan slå krøll på seg. Noen ganger kan også følelser bli til floker som ikke er like lett å løse. Selv har jeg lenge vært åpen om at de flokene jeg selv har og har hatt, har satt meg tidvis helt ut av spill. Floker er noe dritt og uten finmotorikk til å kunne håndtere disse flokene, ja så er det veldig vanskelig å å finne en ende å begynne å løse opp i flokene.

Å løse opp i noen av flokene kan løses med tradisjonelle metoder for angst og depresjonsbehandling. Dette har jeg selv gjort og gjør også fortsatt. Med trening og en hellig overbevisning om at jeg er #godnok, så holder jeg flokene på avstand.

Dessuten er min egen åpenhet rundt vanskene noe som har hjulpet meg mye. Noen venner har kommet enda nærmere, andre har forsvunnet. Jeg aksepterer det. Jeg klarer meg alltid. Det å være åpen har dessuten gjort meg sterkere over tid. MYE STERKERE enn jeg trodde jeg var. Og dessuten MYE tryggere og sterkere enn jeg var før jeg åpnet meg.

Trygg. Sterk. Og med en selvtillit jeg aldri har kjent før. Da er man pokker meg MANN!

Willy

0 kommentarer

Dikt og poesi, Livet sånn generelt22.08.2019

Gleder og sorger

Reklame | Richmond & finch//POLAR//STUNDA SMOOTH

Richmond & finch//POLAR//STUNDA SMOOTH

Man merker det i luften. Sommeren har langsomt seget ut av omgivelsene. Luften kjennes friskere, fortsatt varm, men friskere. Man går ut på terrassen og merker at noe er i ferd med å skje. I luften som man trekker dypt ned i lungene finnes molekyler av en endret årstid.

Luften over en fylles av fugler i flokk. Der de før fløy til hver sin kant for å lete etter den store kjærligheten, fylles nå altså luften av små og store vinger som i flokk samles for å fly mot sør. Mot evig sommer.

Mens jeg løfter blikket mot himmelen og lukker øynene kan jeg føle livet, øyeblikket og tiden står på en måte litt stille i et slik sekund. Der all verdens nyheter, vansker og rusk forsvinner ut i et tomrom som ikke eksisterer. Et lite intenst øyeblikk av total meditativ stillhet. Og jeg vet hva som er på vei. Følelsen av dråpene som faller fra skyer som leker stille i himmelhvelvingen over meg. Først små og lekent, med kitlende lekenhet treffer de pannen min. De synes sikkert det er moro å fly høyt der oppe bare for å sikte seg inn mot panneblinken min. Suse gjennom luften bare for å eksplodere i barnslig fryd når de treffer. Deres fryd får meg til å trekke på smilebåndet. Deres lekenhet vekker de litt større dråpene. De vil også være med på denne dansen mot panneblinken. Med stor fart sikter de seg inn og suser selvsikkert mot meg. Store tunge og vakre som en million små diamanter treffer de meg. Også de eksploderer i frydefullt fossefall over meg. Regnets diamanter og livgivende egenskap skyller over meg som gledesdråper og gir nytt liv til alt det treffer.

Hvis vi bare kunne nyte denne egenskapen i større grad. La regnet være livgiver og ikke egnet til depresjoner og smerter i leddene. La oss heller hylle det som skjer. Fordi jeg selv kjenner at regnet gir også liv. Jeg vil rette min positivitet mot godt gammeldags drittvær. Jeg vil føle regnet vaske vekk negativitet og skylle over meg som bølgene fra sommeren også gjorde. Jeg vil gi denne sommerens positive følelser også til de samme dråpene fordi de er også av samme opphav.

Jeg løfter ansiktet og tar imot alle dråpene med barnslig glede. Jeg kan kjenne at kroppen fylles med kaldt og friskt vann og jeg kan ikke unngå å tenke på hvor heldige vi er som har vann, rent friskt vann som faller ned og beriker vår tilværelse og gir oss muligheten til å leve våre liv. Som gir oss mat og livgivende tilførsel av væske. Jeg lar meg selv bli stående lenge under dette rennende vannet fra himmelen. Gjennomvåt kjenner jeg kulden fra en ny årstid tre inn i omgivelsene mine og gi meg en forsmak på høsten. En tid der skogens trær langsomt kler av seg og skifter til et mer passende antrekk. Fra grønt til en mer fargerik kolleksjon fra verdens fremste designer, nemlig Moder jord.

Så mens jeg trekker pusten dypt igjen og husker på at denne luften faktisk er fylt med fred og ro tross alle vansker som finnes der ute, så går jeg inn i huset og setter kaffen på. Vel under teppet her i sofaen senker roen seg i kroppen. Smaken av nytrukken kaffe erstatter regnets våte litt kalde følelse med en ny type varme. En varme som forteller om bris fra en sommer som har vært god. Der opplevelser og fønvind har blandet seg i skjønn forening. Der sommerens varme og gode følelser har fylt meg med glede, livsmot og styrke til å kunne gi. Til å kunne få. Til å kunne bringe meg videre på den reisen hvert sekund, hvert minutt, timer, dager og år som livet består av. Styrke til å kunne møte alt som livet måtte finne på å kaste mot meg med positivitet og arrogant styrke. Med å møte dette livet med en glede og evne til å akseptere. Med å klare å være meg, selv om klesdrakten skifter som årstiden forandres. Der mine klær er mitt humør, der mitt humør er fargerikt nok til å skape begeistring og glede til alle jeg møter på min vei. Der de som møter meg med negativitet, fordommer og dritt, bare kan viftes vekk med hånden like lett som vinden blåser vekk løvet fra trærne om høsten.

Så da sitter jeg her da, under teppe på sofaen med en kopp god varm kaffe og skriver dagens blogginnlegg om livet, årstider, følelser og lengsel. Om gleder og sorger og om litt av ditt og litt av datt. Ute faller regnet tungt ned og jeg kan se på de lekende dråpene og glede meg over at jeg er her, nå i livet.

Det kjennes deilig ut.

0 kommentarer

Livet sånn generelt13.08.2019

Å leve med angst – Mannen med ljåen

Reklame | Polar, dragon, skullcandy

Nike//Polar//Pick & Pack

Hei alle fine folk!

I dag har jeg en ordentlig nededag. For å beskrive det jeg føler i dag er neimen ikke lett, men noe som svært mange med angst og depresjon nok vil kunne kjenne seg igjen i.

Redselen som sitter seg i magen er en ting, men den overveldende følelsen av å være totalt ubrukelig er verre. Et iskaldt vondt grep om hele sjelen. Et mørke som forteller deg hvor fryktelig meningsløst alt er. Man er ingenting. Totalt verdiløs. Det å kjenne på dette gjør at man smiler mot mannen med ljåen og ønsker ham velkommen.

I et mørke som mannen med ljåen trives i, eksisterer man de timene, eller dagene og kanskje i mye lengre tid. Men i visshet om at han snart reiser igjen. Også denne gangen med uforrettet sak.

Så sitter man altså der. Med alle følelsene rundt det å ikke bety noe som helst. Med tanker om at alle hater trynet ditt og med en innvendig sorg som ikke helt kan beskrives. Sangen til Avicii, “wake me up” går på repeat i hodet og i et brøkdels sekund kjennes kun ro. Man rives så tilbake til virkeligheten.

Man rister febrilsk på hodet slik at fornuften skal få hjelp til å jage vekk både mørket og mannen med ljåen. Fornuften vinner denne gangen også. Så vidt.

Det skal noen ganger svært lite til før mannen med ljåen ringer på døren til psyken. Det er ingens feil og det er sjelden noe som er galt, men mørket og sorgen og følelsen av utilstrekkelighet tar ingen fanger. Ei heller hensyn. Angsten for at ingen vil tenne et lys i mørket kjennes overveldende ut.

Ingen ser imidlertid tårene som renner på innsiden av øyelokkene. Ingen ser angsten bak smilet heller. #usynligsyk runger som i dovregubbens hall og følelsene av å være uønsket, meningsløs og ubrukelig danser i den mørke hallen til mannen med ljåen. Ufornuftig. Fornuftig. Valg. Fornuften trekker det lengste strået.

Det å ha angst er vanskelig. For mange er det så vanskelig at man ikke takler hverdagen lenger. Man faller ut av sosiale og jobbmessige arenaer i livet. Dette igjen fører til ytterligere forverring av angsten. I tillegg gir det ensomhet, økonomiske belastninger, og fare for ulike andre følgesykdommer. Når man har angst så er man ofte mye mindre aktiv enn hva godt er. Da er man særlig utsatt for livsstilssykdommer i tillegg til angst.

Angst er lammende for dem som rammes. Det er derfor svært viktig å ta angst og depresjon på alvor. Det å være åpen om angsten vil hjelpe mange. Husk at angst er en usynlig sykdom og det derfor er viktig å gjøre sine omgivelser oppmerksom på hvordan man har det. Det er lett for at det oppstår misforståelser ellers.

#usynligsyk passer således godt til angst og depresjonslidelser.

Angstlidelser i flertall skriver jeg fordi det ikke bare er en eneste form for angst. Det finnes mange ulike former.

Forskjellige typer angst:

Sosial angst betyr at man føler ubehag eller angst i møte med andre mennesker. Det kan også være at man har angst bare i møte med bestemte grupper mennesker eller i bestemte situasjoner.

Spesifikke fobier betyr at man for eksempel er redd for edderkopper, å fly, fugler eller store høyder. Redselen er så sterk at man anstrenger seg for å unngå det som skaper redsel og man kan bli hemmet i sitt daglige liv.

Panikkangst betyr at man får hjertebank og svette. Mange blir redd for å besvime, bli kvalt eller dø. Redselen for nye anfall kan gjøre at man isolerer seg hjemme.

Agorafobi betyr at man er redd for å forlate hjemmet og bevege seg ut på områder som man oppfatter som usikre, særlig åpne plasser og steder med mange mennesker.

Generalisert angstlidelse betyr overdrevne bekymringer for dagligdagse hendelser. I tillegg har man ofte mye muskelspenninger og indre uro.

Tvangslidelse innebærer at man får uvelkomne og ubehagelige tanker eller bilder i hodet. Ritualer eller tvangshandlinger brukes for å jage bort tankene og bildene. Mange kjenner skam knyttet til tvangstankene.

Posttraumatisk stresslidelse oppstår som en reaksjon på en psykisk smertefull hendelse eller mange belastninger over lengre tid. «Flashbacks» eller mareritt hvor man gjenopplever det vonde er vanlig, unngåelse av stedet opplevelsen foregikk likeså. Andre symptomer er anspenthet, skvettenhet, sinne og søvnproblemer.

Hypokondri er overdreven helseangst eller sykdomsangst. Kjennetegn er vedvarende opptatthet av at man kan ha alvorlige kroppslige (somatiske) sykdommer.

(Hentet fra brosjyren Fakta om angst, utgitt av Rådet for psykisk helse i 2015).

Det er svært viktig at kunnskap om ulike typer angst formidles til flest mulig. Kun ved åpenhet og økning av folks generelle forståelse om angst, kan man fjerne stigmaet og negative holdninger rundt dette.

Dette betyr selvsagt at noe av det vonde må eksponeres for omverden, eller at omverden eller enkeltområder må eksponeres for deg. Angst og depresjon er #usynligsykdom som er spesielt vanskelig å åpne seg om, men tro meg, det hjelper. Kanskje det tar noe tid, men sakte og sikkert blir det levelig.

Eksponeringsterapi hjelper mange, men det er også noen det ikke hjelper så bra for. Da må man kanskje vurdere å forsøke samtaleterapi eller medisinering. Mange får gode resultater av kombinasjoner av disse behandlingsformene.

Jeg har selv hatt god nytte av kombinasjoner her, men den ALLER BESTE medisinen for meg har vært fysisk aktivitet generelt, og da LØPING spesielt. Det å kjenne på følelsen av lange rolige løpeturer har for meg vært uvurderlig i kampen mot mørket. Mannen med ljåen liker ikke å bevege seg. Jeg løper lett fra ham.

Trening gir mestring. Trening stimulerer lykkesenteret i hjernen. Lykke tar kverken på depresjon og når depresjonen ikke er der, er det lettere å takle angsten. Men vi som kjenner til hvordan det er forstår godt at mørket kommer tilbake. Når som helst ringer mannen med ljåen på døren. Når som helst og hvor du enn er så finner han deg. Klar for at du skal bli med ham. Heldigvis så vinner fornuften. Og fornuften blir også tøffere etter hvert. Klar til å lyse opp rommet og jage mannen med ljåen til helvete!

Der hører han hjemme. Ikke du, og ikke jeg. Vi klarer oss som regel. Vi kan skremme mannen med ljåen ut i lyset. Eksponere ham for lysende glede og lette sinn. Da sprekker det trollet han er. Til slutt.

Jeg ønsker alle dere som sliter med psykiske vansker all mulig lykke og glede. Når kampen for å klare seg i hverdagen blir for tung så ring gjerne de riddere som vil stå sammen med deg i kampen. Ikke forsøk å ri av stormen, men ta kontakt med helsevesenet, familie, andre som forstår.

Ring akutt til legevakten på 116117
Mental helse tlf: 116123
Røde kors: 80033321
Kirkens SOS: 22400040

Husk at det er mange som både vil og KAN hjelpe deg.

Hilsen fra willy

0 kommentarer

Livet sånn generelt, Livsstilsendring10.08.201910.08.2019

Du er mer enn #godnok!

Reklame | puma

Puma

Hei alle fine folk.

I dag så kom jeg til å tenke på at vi mennesker ofte forsøker å etterligne andre. Skjønner dere hva jeg mener? Altså det at vi er egentlig flokkdyr som hele tiden tar etter lederne i flokken. Og samtidig er vi mennesker også individuelle personligheter som gjerne vil følge våre egne veier gitt at vi får aksept for det.

I dagens samfunn er flokklederne ofte retusjerte, opererte og fake. Harde ord kanskje, men man finner dem overalt og i de fleste bransjer og samfunnslag. Det unaturlige er det nye naturlige. Trist, men kalde harde fakta.

Borte er kropper i all sin naturlige flotte prakt. Borte er mangfold og trivsel med seg selv. Borte er kreativitet og kunstnerisk utfoldelse både innen klesindustri og evne til å våge å være seg selv. Borte er de som turde å være annerledes.

Nå får de som ikke fyller det perfekte så ørene flagrer. Enten det er gjennom de stilltiende og megetsigende blikk, eller det er direkte i verbal skittkasting, mobbing og vold. Ja mange blir altså utsatt for mobbing og vold. Hvor fanden er verden på vei?

Bloggere, influencere, reklamebransje og media har sin del av skylda. Duckfaces fra junaiten og “usynlige krav” til slanking i både sports og modellverden gjør sitt til at de såkalte “forbildene” går fra å være sunne og flotte, til retusjerte og usunne.

Det er etter min mening det store bildet som er det farlige. Det er på høy tid at vi tar kulemager, valker og potetneser på alvor. La oss for pokker løfte våre naturlige kropper og lyter å gjøre det naturlige naturlig igjen!

Alt for mange drukner i samfunnets synlige og usynlige “krav” til hvordan man bør se ut og hvordan man bør leve. De fleste jobber svært hardt i kampen mot sine egne demoner og vet utmerket godt hva de selv ønsker. Men er det egentlig alltid DINE EGNE ønsker eller er det press utenfra?

Jeg selv både trener og løper av meg både sosial angst og depresjon, men er langt fra sunn nok. Jeg er heldigvis langt fra perfekt, men ønsker likevel å være bedre enn jeg er. Så da tenkte jeg altså på dette. Jeg også er påvirket av samfunnet, media og treningskrav! En realitetsorientering til ettertanke. Jeg vil fortsette å trene, løpe og være aktiv for min egen helses skyld. Det skulle bare mangle da jeg elsker det. Det betyr derimot ikke at alle andre burde elske det!?

Min trening påvirker kroppen min positivt, men jeg trenger ikke å fylle rumpen med gele eller ansiktet med botox for å stanse livets gang? Jeg ser ut som jeg gjør og jeg er #godnok.

Hvorfor skal og må andre sette standarden for at vi skal trives med oss selv? Hvorfor skal vi la oss påvirke av kirurgiske unødvendigheter og unormale krav til den perfekte trenings kroppen? Kan vi ikke heller hylle det perfekte i det imperfekte?

Husk dette venner. Jeg er en normal fyr med kulemage og til dels usunne vaner. Jeg har skjev nese og store ører. Jeg er F…. meg perfekt i min unike tilstedeværelse her på jorden!

Og det er alle dere andre med skjeve neser, smale lepper og en a 63363525 kropp! La oss ikke bli påvirket lenger av ekstremtrening, plastiskfantastisk og superkroppen 20dittellerdatt!

La oss løfte våre naturlig skapte kropper og la dem skinne. Fordi vi er alle mer enn #godnok.

Vi er alle #unike!

Vi trenger et mer normalisert samfunn der fokuset ligger på #kroppspositivisme og #kroppsnormalisering. Vi trenger naturlig variasjon og det å bli akseptert for den man er og ikke den man fremstår som på bilder. Retusjerte kropper og ansikter fjerner det unike og burde vært noe som ble ansett som unormalen.

Jeg selv skal bli mer bevisst på dette. Jeg vil være en som forsvarer det perfekte i våre unikt forskjellige vesener på jordkloden. Jeg vil fremme at alle typer naturlige mennesker er de som er vakre. Nettopp fordi de er naturlige. Og hvis du lurer. Tren for helsegevinst, ikke for superkroppen. Spis normal sunn mat, nyt din skjeve nese og ikke minst,

VÆR STOLT AV DEN DU ER!

Hilsen fra Willy

2 kommentarer

Livet sånn generelt26.03.2019

Hva gjør vi nu?

I dag føler jeg mye. Så da hører jeg på musikk. I den forbindelse så kommer jeg til å tenke på salige Kim Larsen. Hans svært vakre melodi og tekst i sangen “Hvad gør vi nu, lille du”,

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Spesielt de siste dagene med indre sykdom og det som føles som umuligheter rundt meg, har denne sangen kommet og gått ut av hodet mitt.

Så jeg roper ut i luften. Det klarer jeg. Det oppstår i elektrisiteten i den kontakten mine fingertupper skaper i møtet med tastaturet.

Jeg både roper og skriker, men får ikke noen svar. Jeg roper også til toppene av fjellet, men de har da aldri svart noen, har de? Tindene står der som de alltid har gjort og stirrer taust ned i steinrøysen. Her ligger vi små og store steiner som vi alltid har gjort. Så lenge vi ligger i ro, blir vi værende her i steinrøysen.

Men hva skjer når vi begynner å bevege oss? Med fare for å skape ras blir det straks innført ras- sikring for å forsikre at vi blir liggende der ved foten av tindene. Akk, ja.

Det er litt rart egentlig at jo mer man roper jo mer risikerer vi å bli stum. Gjort taleløs av tindefolket som er der oppe, eller av klatrere som alltid vil forsøke å bestige tindene.

Vi andre, vi prøver å overleve. Og hvis vi roper, ja så roper vi ofte fånyttes. Også de unge roper. Om endring og fornying. De svake i samfunnet har også ropt. Engang. De usynlige steinene nederst i steinrøysen, de som har potensiale til å starte store steinras, de har også ropt. Engang. Og jeg roper. Et litt sånt fortvilelsens rop. Også litt slik som Kim Larsen og hans kompiser, ropte,

“Men så en dag gik jeg op til ministeren og sagde
Du der, få lige fødderne ned
Og ta’ hatten af
Mand kan du ikke se at det hele er ved at gå fuldstændig agurk
Så hvad gør vi nu, din gamle skurk?
Men han grinte bare og sagde
Dig, du kan sgu gå fanden i vold
Så det gør vi nu, lille du

0 kommentarer

Hverdagsaktiv, Livet sånn generelt25.03.2019

Glør i et døende bål

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Jeg har så mye på hjertet for tiden. Jeg er i en kreativ periode i livet. Tidligere var dette å sette seg ned å lage kunst i form av fotografi og andre former for billedkunst. Dette har jo ikke forlatt meg, men etter at jeg ble syk for over to år siden nå så har jeg måttet legge fotografering på is.

Nå er det slik at jeg bobler over med skrivelyst. Jeg har som sagt så mye å si og så mye å formidle. I dag lever jeg bra med sykdommene mine og har lært meg ulike måter å takle dem på. Dette har jeg måttet klare selv, men med god hjelp fra mine nærmeste. Så uansett hvor mye omverdenen forsøker å knekke deg, ja så finnes det veier å leve videre på.

Mitt problem var jo at jeg brant for sterkt for ting jeg interesserte meg for. Når man brenner for noe så vet alle at det er lett å brenne opp. Men brenner du sterkt nok for noe, ja så finner man en vei. Trodde jeg. Det var før jeg møtte så stor motstand i det jeg brant for at flammene slukte det jeg hadde. Til slutt var det bare små gnister igjen. Og bål kan ikke leve på små gnister. Man må ha ved til bålet og hvis det aldri blir skaffet til veie, ja så dør flammene.

Det å være usynlig syk er som vann på de siste gnistene. Mye røyk og lite ild. Det vil si at vi prøver så godt vi kan å blåse liv i flammene, men vi ender opp med mye røyk og lite ild. Og så finnes det alltid en eller annen som løper livet av seg med et brannslukningsapparat for å slukke de få gnistene som ligger gjemt der dypt inne i asken.

Jeg har gjort så godt jeg kan å slukke de flammene som er inne i meg godt hjulpet av verdens ignoranse og holdninger. Likevel så blir jeg ikke helt kvitt de glørne som fortsatt ligger der inne en plass. Det hjelper da og skrive eller bare dra støpselet ut av og til. Det å finne tilbake til kreativitet og livsglede. For meg har dette vært nødvendig for å holde depresjonen min i sjakk. For mye flammer, ja så vet jeg at brannslukningsapparatet blir funnet frem.

Når jeg tenker tilbake så er det ingen tvil om at livet er lunefullt. Jeg har hatt perioder i livet der jeg har trodd at ingenting var mulig lenger, men har alltid visst et sted at jeg har mer å gi. Og det å kunne være bevisst på dette har da også tatt meg fra minus til pluss her i livet. I dag er jeg sterkere enn noen gang før. Jobber 100% og vel så det, men veien har vært tung. For meg selv så har det vært viktig å innse at hvis man brenner for noe, ja så bør man innimellom kaste kaldt vann på bålet. Bare for å holde flammen nede slik at man ikke blir fortært av det bålet som hjertet ditt tente.

Så er det slik at mange klarer å finne gode bålplasser. Steder der flammene får vokse seg store og sterke. Der man har folk rundt seg som stadig sørger for å holde liv i flammene. Dette gir næring til bålet. Næring til å kunne ha det varmt, trygt og godt. Her vil bålet vokse seg stort og sterkt og være med på å gi mange den varmen og tryggheten de trenger. For kun slik holder de ulvene borte.

Vedmesteren sørger for dette. Vedmesteren finner de riktige typene av brennbare materialer. De riktige ved typene. Vedmesteren sørger for at bålet får den nødvendige næringen og veden som sørger for at bålet kan vokse og bli stort. De beste vedmesterne sørger også for å holde bålet passe stort. Ikke for lite, men passe stort. Ved å kontrollere flammen så kan vedmesteren sørge for at bålet er perfekt.

Andre steder dør bålet sakte ut. Veden er våt og det finnes ikke knusk til opptenning.

Husk en ting alle dere som sliter med usynlig sykdom og tilstander i livet som fratar dere muligheten til å gløde, til å brenne for noe til å få tilstrekkelig med rom til å la bålet få vokse. Ikke la dere overmanne av motgang. Ikke la dere overmanne av indignasjon. Ikke la dere føre i feil retning bare fordi sykdom og motgang forsøker å fortelle deg om alt det negative i livet. Det finnes alltid en vei ut til et bedre liv. Dette vet jeg alt om.

Man kommer langt med tålmodighet. Men man kommer enda lengre hvis man aktivt går videre i livet. Man kan tenke bakover på alt det dårlige, men dette er bak deg og således ikke konstruktivt. Man kan vite om det. Man har lærdommen. Man har minnene. Men man kan ikke gjøre noe med det. Det er derfor svært viktig å se seg om. Gå aktivt ut i skogen og lete etter de gode leirplassene. Finne det beste stedet for å tenne et nytt bål. For vi har lært å være gode vedmestere. Vi kan bål! Da er det bare å fyre opp og sørge for at folk rundt en får varme i kroppen. Det er vi som er vedmesteren. Det vi som brenner og sørger for livgivende varme. Vi er ikke lengre glør i et døende bål.

4 kommentarer

Drøm og virkelighet15.03.2019

Vårens blide kyss

Vårens blide kyss

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut
Man kjenner det dypt inne i seg selv. Det skjer noe udefinerbart der inne i dypet. Jeg vet ikke helt hvor det kommer fra, men det kjennes ut som om noen spiller på et sett med nervetråder i sentralnervesystemet mitt. Det er som om noe puster forsiktig på ryggraden. På innsiden av ryggraden. Så sprer det seg utover i kroppen som forsiktige kyss, eller som fra pusten til en som er nær huden din.

Kanskje det kommer fra en følelse som ikke vet hvor den skal. Litt usikkert brer den seg i alle retninger i kroppen og prøver å finne en plass å lande. Som en sommerfugl flyr den rundt å leter. Vimsete, litt hit og litt dit. Lander. Letter igjen og flyr rundt inne i meg. Utenpå meg.

Jeg vet at jeg nærmer meg lyset. Jeg vet at sommerfuglene i kroppen har en mening. En hensikt som bare jeg vet om. Jeg kjenner lyset treffe deres lette vinger og ser at vingeslagene smiler mot meg. Tross enkelte kalde vindpust fremdeles så står ilingen i kroppen igjen som vinner. En varme som brer seg utover fra ryggraden og til alle deler av kroppen min. Våren er på vei. Små bevis fra hverdagen dukker opp som snapshots foran øynene mine. Små fargeklatter i jorden rundt meg i form av krokus, snøklokker og lyder av vårlige små skrik fra himmelen. Jeg løfter blikket og ser mot lyset. Lytter til de små fine tonene som leker seg mellom tretoppene. Mellom pusekatter og begynnende knoppdannelser i trær og busker rundt meg. Jeg venter i lengsel på lyden av summende insekter på gule løvetann. Jeg titter på egne hender og skjelver lett i pusten fra sommerfuglene. Ser dansen deres. Føler vingene deres som sprer seg utover i et hav av evig lykke.

Skogens røster puster liv i mine indre nervefibre. Jeg lar våren få puste meg i ansiktet. Jeg føler. Jeg ser.
Vibrasjoner i en kropp som langsomt tiner i vårsol kjennes deilig og tilfredstillende ut. Jeg føler vårens ansikt nær meg. Så nær meg at jeg kjenner varme fra dypet av den. Lett kysser den meg med vårlig lekenhet og driver videre i luften. Den har en verden å leke i. Den har så mange å glede.

Mine favorittblomster er løvetann. Disse sterke, uavhengige og samtidig utskjelte nydelige vesener som samles overalt i vårlige familiesamlinger. Der leker dem i grøfter og på enger og farger tilværelsen til dem rundt seg gul og lys. Sprer sine lysende gledesrop til alle som vil se og høre deres livgivende kraft. Overalt hvor de har lagt i skjul er deres styrke uovertruffen. Med voldsom kraft kan de sprenge seg gjennom murer. Med styrke til å gi selv de kaldeste små grøfter nytt liv og ny varme. Deres blotte tilstedeværelse gir farger i hjertene til dem rundt seg. Fordi de vet hva motstand vil si. Fordi de vet hvor lett det er å bli tråkket i stykker av uvørne mennesker med lite respekt for deres nydelige farger og kraftfulle egenskaper. Jeg kjenner en lengsel etter deres lek. En lengsel etter deres tilstedeværelse i vårens vakreste eng.

Denne livets eng der sommerfuglene og biene flyr rundt i et samarbeid med å klargjøre livets eng til den forvandlingen sommeren gir. Der løvetannen smiler til engblomstene og kysser lett bien som forsiktig kysser den tilbake. Der dråper av vårens nektar kan gi liv til nye generasjoner av bier, humler og sommerfugler. Denne livets eng der jeg trekker pusten dypt inn og lukker øynene. Jeg kjenner duften av blomstene i livet mitt. Jeg hører småfuglenes vårlige toner fra skogen foran meg. Jeg kjenner pusten fra lette sommerfuglvinger som gir en sval bris over kroppen min. Jeg ser fargene som bærer bud om lysere tider. Jeg kjenner vårens hjertebank i kroppen min. Jeg kjenner strengene i meg leker i takt med vårens raske hjerteslag. Som i en rytme der musikken spilles på nervestrenger og trommeslagene fra hjertet blander seg med rytmiske toner fra en flaggspett et sted der inne i skogen. Vårens lette kyss styrer den gleden jeg føler.

Denne gleden over selve livet. Denne gleden over å kjenne en ny dag. Gleden over å våkne tidlig i et lys som bringer bud om lettere dager. Der florlette gardiner blafrer i morgenbrisen. Der sommerfuglene leker mellom løvetann og smørblomster. Der livet atter en gang våkner sammen med meg. Strekker seg utover og vekker skogen rundt oss, vekker bølgene i vannet som dovent ruller innover steinete strender. Som viser veien til nye horisonter. Der bekkens klukkende latter tuller med småstein i kulpen. Den sammen kulpen der fossekallen bader, der småspurv rister av seg dråper som glinser som diamanter i solen. Den samme kulpen der dråpediamanter mot naken hud vasker vekk vinterens tungsinn. Lar mennesket våkne. Lar lyset vekke nytt liv. Der sommerfuglene svever over kulpen i søken etter løvetannens gule, myke seng.

Lyset er lysere nå enn noen gang. Lyset gjør en sterkere og vårens lette, lekende kyss gjør meg sterkere. Mer motstandsdyktig mot kulden som omgir meg. Mer i stand til å vokse meg gjennom murer. Gjennom asfalt. Jeg skaper og jeg finner kreativitet og styrke sammen med grøftens innbyggere. Sammen med alle dem som har sett samholdet og leken her hvor tiden står stille. Her nede hvor vi kun sanser motorveien der oppe. Såvidt hører lyden av hektisk aktivitet der noen aldri får med seg at livet er nå. Livet finnes her der roen og freden som er skapt av lyset, av godhet og av tålmodighet som ender opp i denne bakevjen av en grøftekant. Der lyset består av løvetann, smørblomster og andre levende farger. Der livet endres av summende insekter i samspill med blomstene, fargene og dråpene av dugg om morgenen. Der sommerfuglene hviler sine vinger på senger av farger. Der våren beriker deres tilstedeværelse med lekende, blide og lette kyss.

Jeg åpner mine øyne og kjenner etter. Kjenner etter og konstaterer med et lite lekende smil over leppene mine, at våren er her.

2 kommentarer