I dag føler jeg mye. Så da hører jeg på musikk. I den forbindelse så kommer jeg til å tenke på salige Kim Larsen. Hans svært vakre melodi og tekst i sangen “Hvad gør vi nu, lille du”,
Spesielt de siste dagene med indre sykdom og det som føles som umuligheter rundt meg, har denne sangen kommet og gått ut av hodet mitt.
Så jeg roper ut i luften. Det klarer jeg. Det oppstår i elektrisiteten i den kontakten mine fingertupper skaper i møtet med tastaturet.
Jeg både roper og skriker, men får ikke noen svar. Jeg roper også til toppene av fjellet, men de har da aldri svart noen, har de? Tindene står der som de alltid har gjort og stirrer taust ned i steinrøysen. Her ligger vi små og store steiner som vi alltid har gjort. Så lenge vi ligger i ro, blir vi værende her i steinrøysen.
Men hva skjer når vi begynner å bevege oss? Med fare for å skape ras blir det straks innført ras- sikring for å forsikre at vi blir liggende der ved foten av tindene. Akk, ja.
Det er litt rart egentlig at jo mer man roper jo mer risikerer vi å bli stum. Gjort taleløs av tindefolket som er der oppe, eller av klatrere som alltid vil forsøke å bestige tindene.
Vi andre, vi prøver å overleve. Og hvis vi roper, ja så roper vi ofte fånyttes. Også de unge roper. Om endring og fornying. De svake i samfunnet har også ropt. Engang. De usynlige steinene nederst i steinrøysen, de som har potensiale til å starte store steinras, de har også ropt. Engang. Og jeg roper. Et litt sånt fortvilelsens rop. Også litt slik som Kim Larsen og hans kompiser, ropte,
“Men så en dag gik jeg op til ministeren og sagde
Du der, få lige fødderne ned
Og ta’ hatten af
Mand kan du ikke se at det hele er ved at gå fuldstændig agurk
Så hvad gør vi nu, din gamle skurk?
Men han grinte bare og sagde
Dig, du kan sgu gå fanden i vold
Så det gør vi nu, lille du
