Liten fuggel

 

Våte vinger hutrer og skjelver lett i morgenkulden. Denne lille fuglen fryser etter en natt med iskaldt regn og ingen tak å dekke seg under. Denne lille fuglen gjorde så godt som den kunne, men ble stadig hakket på av de store fuglene som bestemte i flokken. Utstøtt og ensom satt den der. Alene. Små perler av frosne vanndråper hadde stivnet i den grå fjærdrakten den var kledd i. Nebbet var taust og hadde ingenting meir å si.

Denne lille fuglen hadde en drøm om noe annet. Noe som tok den høyere oppover til et annet og bedre sted. Drømmer som ble knust av flokkens sterkeste. Med skarpe nebb og sviende vingeslag pisket de den lille fuglen ut av det engang så trygge reiret den tilbrakte sine første timer i en verden som derfra virket så lys.

 

Langsomt reiste det seg en  stor lys kule seg opp over fjellene i horisonten. Den lille grå fuglen kikket opp mot den med et glimt av håp i klare øyne. En flom av vellyst strømmet igjennom den i det solens livgivende kjærlighet strøk over kroppen og den grå fjærdrakten. De små frosne vannperlene glinset et øyeblikk som diamanter over den lille fuglen. Som en kongelig følte den seg da fjærdrakten ble forvandlet til en kappe av gull, sølv og juveler som strålte i kapp mot den livgivende strålende himmelkulen der oppe. Øynene glitret mot himmelkulen som diamanter av håp og forventninger. Endelig kom varmen og tryggheten.

 

På skjelvende vinger forsøkte den lille fuglen å lette. Det var uvant å strekke seg mot himmelen igjen, men himmelkulen lokket, oppmunteret og gav den all den støtte han trengte for å kunne spre sine frosne vinger mot himmelen og lette i en glidende bevegelse mot eksistensens veldige himmelhvelving. Den følte seg ønsket. Den følte seg verdifull. Den følte seg verdsatt igjen. Plutselig så fyltes luften rundt den lille fuglen av oppmuntrende rop og kvitring fra en helt annen flokk. Den kulden som før hadde pakket inn de grå frosne fjærene ble med ett borte. Ble erstattet av en varme den ikke hadde kjent på lenge. En varm følelse av tilhørighet. Det var da det gikk opp for den lille fuglen at kulde faktisk kan erstattes av varme bare man finner noen som er villig til å dele den med deg. Bare den får frihet og oppmuntring til å fly mot himmelkulen der oppe. Bare den faktisk får være en del av en flokk som verdsetter egenskapene som gir varme og aksept.

Den lille fuglen var lykkelig. Den spredte sine sterke vinger ut over et nytt landskap og sørget alltid for å støtte de andre fuglene. Spesielt de små fuglene som følte seg kald, uønsket og grå. For alltid ville han legge sine sterke vinger rundt dem og gi dem av den varmen de trengte. For dem som ble hakket på og skjøvet ut av reiret trengte det nemlig mest av alle.

Hva gjør vi nu?

 

I dag føler jeg mye. Så da hører jeg på musikk. I den forbindelse så kommer jeg til å tenke på salige Kim Larsen. Hans svært vakre melodi og tekst i sangen “Hvad gør vi nu, lille du”,

 

Spesielt de siste dagene med indre sykdom og det som føles som umuligheter rundt meg, har denne sangen kommet og gått ut av hodet mitt.

 

Så jeg roper ut i luften. Det klarer jeg. Det oppstår i elektrisiteten i den kontakten mine fingertupper skaper i møtet med tastaturet.

 

Jeg både roper og skriker, men får ikke noen svar. Jeg roper også til toppene av fjellet, men de har da aldri svart noen, har de? Tindene står der som de alltid har gjort og stirrer taust ned i steinrøysen. Her ligger vi små og store steiner som vi alltid har gjort. Så lenge vi ligger i ro, blir vi værende her i steinrøysen.

 

Men hva skjer når vi begynner å bevege oss? Med fare for å skape ras blir det straks innført ras- sikring for å forsikre at vi blir liggende der ved foten av tindene. Akk, ja.

 

Det er litt rart egentlig at jo mer man roper jo mer risikerer vi å bli stum. Gjort taleløs av tindefolket som er der oppe, eller av klatrere som alltid vil forsøke å bestige tindene.

 

Vi andre, vi prøver å overleve. Og hvis vi roper, ja så roper vi ofte fånyttes. Også de unge roper. Om endring og fornying. De svake i samfunnet har også ropt. Engang. De usynlige steinene nederst i steinrøysen, de som har potensiale til å starte store steinras, de har også ropt. Engang. Og jeg roper. Et litt sånt fortvilelsens rop. Også litt slik som Kim Larsen og hans kompiser, ropte,

 

Men så en dag gik jeg op til ministeren og sagde

Du der, få lige fødderne ned

Og ta’ hatten af

Mand kan du ikke se at det hele er ved at gå fuldstændig agurk

Så hvad gør vi nu, din gamle skurk?

Men han grinte bare og sagde

Dig, du kan sgu gå fanden i vold

Så det gør vi nu, lille du

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top