Jeg har nesten 700 venner. På Facebook. Jeg har også svært gode kollegaer som jeg regner som mine gode venner. Jeg har dessuten noen få som jeg regner som nære venner.
Ingen av dem jeg nå har nevnt besøker jeg ukentlig. Heller ikke månedlig. Det skal til og med mye til om jeg besøker dem kvartalsvis, halvårsvis eller lengre enn det også.
Alene, men ikke ensom kalles det visst. Eller er det ensom, men ikke alene… ikke vet jeg. For meg har det vært slik i mer enn 25 år. Som en utpreget hønefar med ansvar for mine små den gangen for 25 år siden, fikk jeg tilnavnet “den store stygge ulven” av noen der vi bodde. Fordi jeg var streng når noen plaget mine små. De skulle kanskje heller kalt meg den ensomme ulven. Det synes å være mer passende.
Og nå 25 år senere er jeg fortsatt den ensomme ulven. Misforstå meg rett, det er ikke noen annen sin “feil” enn min egen. Det er i høy grad selvvalgt. Men ikke gjort med stor lyst fordi jeg ikke ønsker å ha nære venner innpå meg, men mer en slags dyd av nødvendighet. Det som skjedde for 29 år siden har preget meg siden. Det har selvsagt vært lysglimt, men etter å ha fått påfyll av det jeg selv har opplevd som mobbing også de siste 10 årene, har all selvfølelse forduftet som dugg for solen.
I dag er jeg derfor selvvalgt alene. Jeg tar ikke lenger sjansen på flere skuffelser og nedturer, forbigåelse, urett og nedgradering. Tør ikke. Vil ikke. Våger ikke. På mange måter får jeg selvsagt som fortjent. Det ligger jo mest på mine egne valg i livet og mine egne evner til hvordan jeg skal forholde meg til andre. Derfor biter jeg i meg blikkene jeg føler, biter i meg de vonde følelsene. Det føles litt som om det er uttak til fotballaget og ingen velger meg. Heller ikke som sistevalget.
Jeg kan selvsagt forstå at andre ser på meg som sær. Som en ensom ulv som attpåtil flekker tenner om noen trår for nær. En pelskledd arrogant fyr som ikke kan annet enn å hyle mot månen i tide og helst i utide. Jeg skjønner det. Jeg bare håper å kunne vise at ulver også kan være gode. Snille. Kunnskapsrike.
Jeg tror det finnes mange ulver der ute. Ensomme, men ikke alltid alene. Eller, alene, men ikke nødvendigvis ensomme. Som på et eller annet tidspunkt i livet har blitt skadeskutt og som fortsatt har sår som ikke kan gro. Jeg tror det finnes mange. Alt for mange. Jeg undres over hvor mange slike ulver som finnes blant de 6000 som hvert år forsøker å ta sitt eget liv.
Denne gamle ulven har til tross for mange sår, overlevd. Ukrutt forgår ikke så lett, sies det. Jeg håper jo fortsatt at jeg engang skal få en flokk å tilhøre. Det tror jeg også andre ulver ønsker. Det er for mange av oss nå. I et kaldt vinterlandskap her i denne villmarken er det nok av ulvemotstandere som ikke vil oss vel, tror jeg. Så da løper vi alene fortsatt. Fordi det er så utrolig vanskelig å stole på andre når gamle sår i den grå pelsen ikke vil gro.
Vi løper ensom gjennom livets store skoger og skyr både mennesker og dyr av frykt for å bli skadeskutt igjen. Brent ulv skyr ilden, liksom. Gjennom kulde og sne, over langstrakte åser og fjell. Gjennom skoger og ensomme vidder. I all slags vær og alle slags ulike jaktmarker.
Kanskje man ikke finner ro før vi når de jaktmarker der alle dyr og mennesker er en samlet venneflokk. Der solen varmer kalde ulvehjerter og rent uberørt kildevann renner som kjærlighet i våre årer. Der slettene er fylt med glede, samhold, respekt og empati. Akk, disse evige jaktmarker….
Nå har jeg hatt en god del foredrag i løpet av de siste 10 årene, men de siste foredragene mine om temaet usynlig sykdom, som du kan lese mer om her, var en kjempefin opplevelse. Jeg er jo vant til å holde mine foredrag ved hjelp av Powerpoint, men av tekniske årsaker var det ikke mulig å få til på de to siste foredragene jeg holdt. Det gjorde ingen verdens ting. Det er ikke noe som er så befriende som å holde foredrag der du snakker fra hjertet med alle de utfordringer det innebærer for en glemsk sjel som har bikket femti, ha ha.
Begge de to siste foredragene mine var inne revmatikerforeninger/lag som jo er en gruppe som i aller høyeste grad ofte kjenner på stigmatiseringen det kan være å bli rammet av en diagnose som ikke er synlig. Viktigheten av å belyse et slikt tema både for dem som er rammet og for pårørende, arbeidsgivere, bedriftshelsetjenester og organisasjoner som NAV og andre, er avgjørende for å unngå tap av arbeidsevne i fremtiden, tap av livskvalitet, enda større belastning på helsevesenet enn nødvendig, samt i ytterste konsekvens, tap av liv. Les mer om holdninger til disse jævla naverne her!
Som jeg påpeker i mitt foredrag så forsøker 6000 mennesker å ta sitt eget liv i Norge og i 2019 klarte altså 674 stykker dette. Når vi vet at en av de viktigste følgediagnosene det er å bli satt ut av arbeidslivet, er depresjon så må man ikke være rakettforsker for å se hvor galt det kan gå.
Foredraget usynlig syk – synlig frisk er for alle som jobber med mennesker eller som leder mennesker i en eller annen form.
Denne ukes foredrag hos SØR – Sotra og Øygarden Revmatikerlag, var i så måte en opplevelse i menneskelige reaksjoner. Reaksjoner fra mennesker som har kjent på denne problematikken selv. Det var latter og tårer og mye stoff for ettertanke. En kjempesuksess etter de flotte tilbakemeldingene jeg fikk fra en full sal. Dette var utrolig moro! Og dette var viktig. Viktig fordi tilbakemeldingene fortalte meg at dette foredraget var nødvendig og gjenkjennende for tilhørerne.
Jeg gleder meg til neste oppdrag, for det er noe helt eget å kunne få lov til å dele sine erfaringer fra et arbeidsliv, et levd liv, og opplevelser i fra mitt møte med offentlig hjelpeapparat.
I alle år har jeg vært opptatt av hjelpeapparatet generelt og da helseforebyggende tiltak spesielt. I dag holdt jeg et foredrag om usynlig sykdom. Dette var mitt andre om temaet på kort tid og som foredragsholder er jeg opptatt av å engasjere. Jeg blir rørt og stolt over at jeg fikk så mange gode tilbakemeldinger i dag. Rørt fordi folk felte tårer over det jeg hadde å formidle. Rørt fordi jeg ser at det er et behov for å prate om usynlig sykdom. Jeg velger i dag å trekke frem et innlegg jeg har publisert tidligere. Ikke fordi jeg ikke kunne skrevet et nytt, men fordi jeg synes det er så utrolig viktig å formidle dette temaet. La oss snakke om ting. La oss være åpne nok til å redde liv. La oss stå sammen mot systemer som er egnet til å knekke selv den sterkeste av oss. Nok er nok!
I en tid der vi har særlig fokus på helsehjelp til dem med psykiske vansker generelt og da suicidalitet spesielt, er det viktig å peke på et par sannheter som ikke blir nevnt av våre folkevalgte. Bak de fjonge ordene drukner nemlig mange av ropene i et ineffektivt, ressurssvakt system som i altfor stor grad er preget av det pasienter vil oppleve som forverrende i deres situasjon.
Alle roper nå om at vi må være åpne. Og at vi må tørre å be om hjelp. Særlig oss menn er dessverre alt for dårlige på dette i følge statistikk.
Men til hvem skal vi rope! Til hvilket system og faggrupper skal vi rope til?
Er det fastlegene vi skal rope til? Er det Barne og ungdoms psykiatriske (BUP)? Er det Distrikts psykiatriske (DPS) systemet, er det spesialister eller akuttmedisinske poster vi skal rope til?
HVEM POKKER SKAL VI ROPE TIL!
Budsjetter rammer alt innen helsevesenet og selv hadde jeg den lite hyggelige opplevelsen av å stå i kø i dette systemet. Jeg var heldigvis ikke i akutt fare, men det vet jeg at det er svært mange som er.
6000!, mennesker forsøker å ta sitt eget liv hvert år. 674 klarte det i 2018.
Jeg lurer på hvem de ropte til? Jeg lurer på hvilken kø de sto i? Jeg lurer på hvor mange som legges inn akutt for så å bli utskrevet dagen etterpå med store vansker og med stor fare for at dem tar sitt eget eller andres liv på grunn av deres psykiske tilstand. Jeg lurer på hvilken “hjelp” de fikk til å takle sine vansker.
Selv gikk jeg til egen fastlege. Jeg ble derfra henvist til psykolog. Greit nok. Jeg hadde behov for å snakke med noen. Selv sto jeg månedsvis i kø og når jeg endelig kom til, ja så var det muligens de mest bortkastede pengene jeg noen gang har betalt ut til en helsetjeneste. Med et språk kun de aller mest lærde akademikere kunne forstått og med et stadig tilbakevendende blikk på klokken konstaterte vedkommende at jeg hadde det mest sannsynlig slik og slik. Dette var en vel ansett og respektert tjenesteyter innen dette feltet. Hmm.
Så igjen. Hvem pokker skal vi rope til! Og hva i himmelens navn er det som svarer? Altså, Hva?
Mange fine ord ytres etter Ari Behns selvmord. Og med rette. Det er bare et problem. Alle dem som roper har få eller ingen å rope til. De får ingen ettervern. De fleste får nok et akutt tilbud og skrives så raskest mulig ut igjen. For noen av dem stilner ropene for alltid. Det er nemlig ingen svar å få. Med all respekt dere. Det er på tide at dem som KAN høre ropene og VET hva som skal til FÅR de ressursene de trenger. Det er fint at regjeringen nå setter ned utvalg og lager handlingsplaner, men med all respekt folkens. Få MENNESKER med MENNESKEKOMPETANSE inn i behandlingsforløpene. Ikke kom trekkende med fagfolk som har mistet forståelsen for dem de møter og som pokker meg ikke kan annet enn å telle pasienter på samlebånd, lukke øynene, skrive ut lykkepiller og håpe på det beste. Dem som roper om hjelp må bli HØRT og det må settes inn tiltak i et forløp.
Forløp er relativt enkelt kjære politiker. Dette innebærer tre stykk pengesekker. En sekk til forebygging, en til behandling og en til ettervern. Enkelt, ikke sant? Problemet her er at sekken til forebygging er alt for liten, akutt og behandlingsekken for liten og innholdet for dårlig, samt at ettervernsekken er, ja vel, ikke eksisterende i alt for mange saker.
Psykiatriske pasientforløp trenger sårt å bli fulgt opp av ressurser. Det er ikke nok at politikerne våre står på tv og sier at dette ansvaret hviler på den enkelte kommune. Dette er en skammelig ansvarsfraskrivelse uansett hvem pokker slags farge det er fra styre og stell i dette landet.
Det er lett å legge ansvaret over på den enkelte av oss og si at vi alle må være snillere med hverandre. Det tar jeg som en selvfølge at vi alle er. Jeg vet jo at i realiteten er det ikke slik, men vi kan jo ønske oss at det er slik.
Kompleksiteten i hver enkelt sak inneholder dessuten elementer innen økonomi, mestring, selvrespekt, og et utall flere ting opp mot den enkelte. Hva med å se nærmere på alle dem som er kjørt bevisst eller ubevisst i grøften av NAV? Hva med å se nærmere på dem som faller mellom to stoler i et system der det offentlige fjerner enkeltpersoners økonomiske grunnlag for å kunne klare seg med verdighet?
Vi vet at systemet kan være hardt og brutalt for mange. Er du uheldig å falle mellom NAV sine tjenester og sosialstønader, ja så vil du mest sannsynlig være en av de aller fattigste her i landet. Tiltak mot fattigdom er et tiltak mot selvmord fordi fattigdom fratar mennesker deres grunnleggende selvrespekt og håp om en bedre fremtid. Tiltak mot fattigdom og tiltak mot et mer MENNESKELIG NAV er av avgjørende betydning i forebyggingsprosessen. Midler til denne sekken, samt konkrete tiltak mot systemryttere i arrogansens høyborg som overhode ikke forstår enkelmenneskers frustrasjoner og sinne i sitt møte med det som for dem oppleves som store overgrep i livene deres, MÅ PÅ PLASS!
Ja vi roper. Vi skriker, men aller mest gråter vi. Stille renner fortvilelsens tårer. Helt til det blir mørkt.
Mørket kan ta alle. Mange blir også hørt og får gode tiltak og hjelp. Også dem som er ressurssvake, samt dem som er ressurssterke. Poenget mitt er at dette er for fragmentert og tilfeldig. Jeg vet at mange har både ropt og skreket for å bli hørt. For å få hjelp. De har blitt avvist gang på gang. Opplevelsene deres må nå etterhvert bli registrert og tiltak må settes inn. Uten dette kjære politikere, så faller deres ord flatt til bakken uten et fnugg av troverdighet.
I mange innlegg på bloggen har jeg skrevet om dette temaet og jeg har også tidligere kritisert Mastodonten NAV for tilfeldig saksbehandling og steil arroganse fra deler av saksbehandlerne der. Selv har jeg også fått den tvilsomme æren å bli vurdert av NAV sin egen psykolog. Svaret og konklusjonen fra vedkommende kunne tatt knekken på hvem som helst. Heldigvis er ikke jeg hvem som helst, så jeg overlevde. Men bare såvidt. Det gjorde at jeg nå forstår bedre hva pasienter møter av elendig fagkunnskap og arrogant likegyldighet fra et skakkjørt system.
Så igjen kjære politikere. Vær såpass ærlige å tør å si at det er DERE som ikke bevilger nok ressurser til forebygging. Vær såpass ærlige å stå opp å si at det er DERE som svikter når dere ikke gir nok midler til akuttbehandling slik at pasienter som er suicidale eller i fare for å bli det, skrives alt for raskt ut igjen på grunn av stor plassmangel og knallhard prioritering.
Kjære politikere, det hadde vært fint hvis dere faktisk sto opp å fortalte SANNHETEN om et manglende og særdeles tregt ettervern der folk dør i påvente av å komme til samlebåndspsykologer som har ventelister fra Nordkapp til Lindesnes.
Og så kjære politikere, så er dere frekk nok til å fortelle oss at vi må be om hjelp? At vi må rope høyere? Hva pokker skal vi rope? Og hvem pokker skal vi rope til?
Alle har sin egen personlige fremtoning. Mannlige bloggere er en mangelvare i bloggernes rike. Eller mer nøyaktig er det en mangelvare på topplistene. Ja, foruten bloggkollega kokkejaevel, pappahjerte og en og annen til.
Jeg har stor sans for kokkejaevel. Det er så deilig at det finnes en som han som er ærlig og ikke minst såpass lite selvhøytidelig. Ikke mye drittslenging og mobbing av andre der i gården. Norske bloggtoppen trenger slike som han.
Anstendighet og ærlig folkeskikk er forøvrig mangelvare i dagens samfunn synes jeg. Det er derfor nydelig at det finnes bloggere som tar avstand offentlig mot slikt. Takk for det kokkejaevel!
Jeg er stolt over meg selv av samme årsak. Jeg har aldri mobbet andre for hvem de er, hvordan de ser ut og hva som burde og kunne vært. Jeg hadde selv et utgangspunkt i at jeg ser ut som jeg gjør og er faktisk helt normal. En gamlis med helt standard tryne og helt standard fremtoning. Og jeg digger det å være normal. Jeg er stolt over ikke å fremstå falsk og som et glansbilde i glosset format.
Jeg er faen ikke noe glansbilde!
Vi alle kan gjøre mye i det å fortelle våre medmennesker at det er faktisk mer enn godt nok. Det er det normale som er normalt, og det glossy og photoshoppede som er det unormale. Derfor burde vi alle sørge for å hylle gråpapiret og ikke de glossy glansbildene.
Vær stolt over at du er den unike i vår verden. Dere unge bør stå opp og kjempe for det normale og unike og ta avstand fra kroppspress, unormal operasjonspress og mobbing av gråpapiret. Vær stolt av dere selv for dere er mer enn god nok som normale.
Står du på siden å ser ut på en verden som raser forbi?
Føler du at du ikke får anledning til å bidra?
Opplever du at kapteinen på skipet plasserer deg som dekksgutt selv om du har lengst fartstid, og mest formell utdanning?
Da er du ikke alene.
Svært mange i arbeidslivet opplever å bli forbigått når viktige oppgaver skal tildeles blant arbeidstakergruppen. Oppgaver blir systematisk tildelt andre uten at du som har både erfaring, fartstid og formell kompetanse blir vurdert i prosesser.
Visste du at dette er ulovlig? Visste du at dette kommer under psykososial mobbing på arbeidsplassen? Visste du at dette er en sikker oppskrift på å manøvrere deg som ansatt ut i lengre eller kortere sykemelding?
Det kan hende du vet det, men ikke lenger har krefter til å gjøre noe med det. Det å fratas muligheten til å bli “EMPOWERED” er en stor psykisk påkjenning for deg som arbeidstaker. Det er et mestringstap uten like å bli tildelt jobben med å vaske dørken når du har papirer på å styre skuta som kaptein eller styrmann.
Mange ledere er ikke bevisste nok på de konsekvensene dette får for den ansatte verken i sin daglige motivasjon og kreative bidragsevne, men også for lysten til å bidra til å seile, synge og utvikle seg. Til slutt står du kanskje i en situasjon der du er mer enn godt nok fornøyd med å tjene til livets opphold. Du går med andre ord på jobb kun for pengenes skyld.
Jeg tror det er svært mange som opplever dette i sitt yrke. Denne stadige nedgraderingen og forbigåing i ditt daglige virke som arbeidstaker. Sjefen har sine favoritter, er en kjent problemstilling, og dette er nærmest umulig å gjøre noe med.
Hvis du står med slike problemer burde du kanskje vurdere å ta tak i det via bedriftshelsetjeneste, tillitsvalgte eller kanskje enda bedre, lederne selv hvis dem er mottakelige for dialog.
Alt henger sammen og det å være tilsidesatt er ikke greit. Noen ganger kan det være lurt å vurdere alle muligheter, men husk at arbeidsmiljøloven er viktig som et redskap for å bedre din egen arbeidshverdag.
Ja, en drøm er faktisk i ferd med å bli til virkelighet. Som eier av eget firma og som selvstendig livscoach, møter jeg dere alle der dere har mest trøbbel i livet. Enten det er motivasjonsvansker, uvaner, fobier eller at du føler du ikke kommer videre i livet, ja så kan en motivator og livscoach hjelpe deg ut av en fastlåst situasjon.
Jeg elsker jobben min og jeg brenner virkelig for å kunne hjelpe dem som har vansker med å takle små og store vansker i livet. Også det å hjelpe folk med tanke på å klare å fokusere mentalt på vanskelige oppgaver og utfordringer som ikke nødvendigvis er negative, men som krever et særlig fokus, kan jeg bidra med å finne løsninger og fokus.
Denne type jobb har jeg jo utført i svært mange år og jeg har bred og lang erfaring i å forstå den enkeltes utfordringer på en faglig og kompetent måte. Jeg brenner for dette og elsker altså å gå på jobben min.
Jeg har også fått oppfyllt drømmen min om å kunne levere foredrag og kurspakker innen livscoaching, livstilsendring, trening med mening med mer. Jeg har allerede startet booking på foredragspakker og holder foredrag over hele landet. Spesielt passer foredragene godt for lag/foreninger og bedrifter. Ønsker du eller ditt lag/bedrift å bestille et skreddersydd foredrag så ta gjerne kontakt via epost. Kontaktopplysninger finnes under.
Ønsker du å vite mer om jobben min og eventuelt kunne bestille time hos meg eller et foredrag, ja så ikke nøl med å ta kontakt. Jeg disponerer flotte og moderne lokaler i Bergen sentrum og har også muligheter til å knytte deg opp mot vårt tverrfaglige team.
Alt i alt er dette en drøm som har gått i oppfyllelse. Men dette har da selvsagt kostet meg lang tid og hardt arbeid. Det er verdt å kjempe for det man virkelig tror på, ikke sant? Da er egentlig alt mulig.
I en tid der vi har særlig fokus på helsehjelp til dem med psykiske vansker generelt og da suicidalitet spesielt, er det viktig å peke på et par sannheter som ikke blir nevnt av våre folkevalgte. Bak de fjonge ordene drukner nemlig mange av ropene i et ineffektivt, ressurssvakt system som i altfor stor grad er preget av det pasienter vil oppleve som forverrende i deres situasjon.
Alle roper nå om at vi må være åpne. Og at vi må tørre å be om hjelp. Særlig oss menn er dessverre alt for dårlige på dette i følge statistikk.
Men til hvem skal vi rope! Til hvilket system og faggrupper skal vi rope til?
Er det fastlegene vi skal rope til? Er det Barne og ungdoms psykiatriske (BUP)? Er det Distrikts psykiatriske (DPS) systemet, er det spesialister eller akuttmedisinske poster vi skal rope til?
HVEM POKKER SKAL VI ROPE TIL!
Budsjetter rammer alt innen helsevesenet og selv hadde jeg den lite hyggelige opplevelsen av å stå i kø i dette systemet. Jeg var heldigvis ikke i akutt fare, men det vet jeg at det er svært mange som er.
6000!, mennesker forsøker å ta sitt eget liv hvert år. 674 klarte det i 2018.
Jeg lurer på hvem de ropte til? Jeg lurer på hvilken kø de sto i? Jeg lurer på hvor mange som legges inn akutt for så å bli utskrevet dagen etterpå med store vansker og med stor fare for at dem tar sitt eget eller andres liv på grunn av deres psykiske tilstand. Jeg lurer på hvilken “hjelp” de fikk til å takle sine vansker.
Selv gikk jeg til egen fastlege. Jeg ble derfra henvist til psykolog. Greit nok. Jeg hadde behov for å snakke med noen. Selv sto jeg månedsvis i kø og når jeg endelig kom til, ja så var det muligens de mest bortkastede pengene jeg noen gang har betalt ut til en helsetjeneste. Med et språk kun de aller mest lærde akademikere kunne forstått og med et stadig tilbakevendende blikk på klokken konstaterte vedkommende at jeg hadde det mest sannsynlig slik og slik. Dette var en vel ansett og respektert tjenesteyter innen dette feltet. Hmm.
Så igjen. Hvem pokker skal vi rope til! Og hva i himmelens navn er det som svarer? Altså, Hva?
Mange fine ord ytres etter Ari Behns selvmord. Og med rette. Det er bare et problem. Alle dem som roper har få eller ingen å rope til. De får ingen ettervern. De fleste får nok et akutt tilbud og skrives så raskest mulig ut igjen. For noen av dem stilner ropene for alltid. Det er nemlig ingen svar å få. Med all respekt dere. Det er på tide at dem som KAN høre ropene og VET hva som skal til FÅR de ressursene de trenger. Det er fint at regjeringen nå setter ned utvalg og lager handlingsplaner, men med all respekt folkens. Få MENNESKER med MENNESKEKOMPETANSE inn i behandlingsforløpene. Ikke kom trekkende med fagfolk som har mistet forståelsen for dem de møter og som pokker meg ikke kan annet enn å telle pasienter på samlebånd, lukke øynene, skrive ut lykkepiller og håpe på det beste. Dem som roper om hjelp må bli HØRT og det må settes inn tiltak i et forløp.
Forløp er relativt enkelt kjære politiker. Dette innebærer tre stykk pengesekker. En sekk til forebygging, en til behandling og en til ettervern. Enkelt, ikke sant? Problemet her er at sekken til forebygging er alt for liten, akutt og behandlingsekken for liten og innholdet for dårlig, samt at ettervernsekken er, ja vel, ikke eksisterende i alt for mange saker.
Psykiatriske pasientforløp trenger sårt å bli fulgt opp av ressurser. Det er ikke nok at politikerne våre står på tv og sier at dette ansvaret hviler på den enkelte kommune. Dette er en skammelig ansvarsfraskrivelse uansett hvem pokker slags farge det er fra styre og stell i dette landet.
Det er lett å legge ansvaret over på den enkelte av oss og si at vi alle må være snillere med hverandre. Det tar jeg som en selvfølge at vi alle er. Jeg vet jo at i realiteten er det ikke slik, men vi kan jo ønske oss at det er slik.
Kompleksiteten i hver enkelt sak inneholder dessuten elementer innen økonomi, mestring, selvrespekt, og et utall flere ting opp mot den enkelte. Hva med å se nærmere på alle dem som er kjørt bevisst eller ubevisst i grøften av NAV? Hva med å se nærmere på dem som faller mellom to stoler i et system der det offentlige fjerner enkeltpersoners økonomiske grunnlag for å kunne klare seg med verdighet?
Vi vet at systemet kan være hardt og brutalt for mange. Er du uheldig å falle mellom NAV sine tjenester og sosialstønader, ja så vil du mest sannsynlig være en av de aller fattigste her i landet. Tiltak mot fattigdom er et tiltak mot selvmord fordi fattigdom fratar mennesker deres grunnleggende selvrespekt og håp om en bedre fremtid. Tiltak mot fattigdom og tiltak mot et mer MENNESKELIG NAV er av avgjørende betydning i forebyggingsprosessen. Midler til denne sekken, samt konkrete tiltak mot systemryttere i arrogansens høyborg som overhode ikke forstår enkelmenneskers frustrasjoner og sinne i sitt møte med det som for dem oppleves som store overgrep i livene deres, MÅ PÅ PLASS!
Ja vi roper. Vi skriker, men aller mest gråter vi. Stille renner fortvilelsens tårer. Helt til det blir mørkt.
Mørket kan ta alle. Mange blir også hørt og får gode tiltak og hjelp. Også dem som er ressurssvake, samt dem som er ressurssterke. Poenget mitt er at dette er for fragmentert og tilfeldig. Jeg vet at mange har både ropt og skreket for å bli hørt. For å få hjelp. De har blitt avvist gang på gang. Opplevelsene deres må nå etterhvert bli registrert og tiltak må settes inn. Uten dette kjære politikere, så faller deres ord flatt til bakken uten et fnugg av troverdighet.
I mange innlegg på bloggen har jeg skrevet om dette temaet og jeg har også tidligere kritisert Mastodonten NAV for tilfeldig saksbehandling og steil arroganse fra deler av saksbehandlerne der. Selv har jeg også fått den tvilsomme æren å bli vurdert av NAV sin egen psykolog. Svaret og konklusjonen fra vedkommende kunne tatt knekken på hvem som helst. Heldigvis er ikke jeg hvem som helst, så jeg overlevde. Men bare såvidt. Det gjorde at jeg nå forstår bedre hva pasienter møter av elendig fagkunnskap og arrogant likegyldighet fra et skakkjørt system.
Så igjen kjære politikere. Vær såpass ærlige å tør å si at det er DERE som ikke bevilger nok ressurser til forebygging. Vær såpass ærlige å stå opp å si at det er DERE som svikter når dere ikke gir nok midler til akuttbehandling slik at pasienter som er suicidale eller i fare for å bli det, skrives alt for raskt ut igjen på grunn av stor plassmangel og knallhard prioritering.
Kjære politikere, det hadde vært fint hvis dere faktisk sto opp å fortalte SANNHETEN om et manglende og særdeles tregt ettervern der folk dør i påvente av å komme til samlebåndspsykologer som har ventelister fra Nordkapp til Lindesnes.
Og så kjære politikere, så er dere frekk nok til å fortelle oss at vi må be om hjelp? At vi må rope høyere? Hva pokker skal vi rope? Og hvem pokker skal vi rope til?
Alle kjenner vi Ari. Alle kjenner vi en som kjente Ari. Det finnes en i vår nære krets som har tatt sitt eget liv. Selv kjente jeg flere som mørket tok. Det gjør de fleste. Livet ble ikke til å holde ut…
Vi skylder dem noe. Vi skylder dem vår oppmerksomhet. Vi skylder dem å forstå at det å forebygge er avgjørende. Såpass kan vi da gjøre for å hedre de 674 som forlot oss og ivareta de 6000 som hvert år forsøker å ta sitt eget liv. Gjør vi ikke?
Vi starter et nytt år med nye muligheter, men også med et stort fokus på psykisk helse. Jeg har særlig gjennom de to siste årene, hatt et spesielt fokus på depresjon og psykisk helse i bloggen min. Og så topper det seg med Ari Behns selvmord første juledag. Samfunnet reagerer med rette. Det er på høy tid å sette fokus på psykisk helse også i årene som kommer.
Vi må imidlertid passe oss vel for kun å rette fokus mot symptomene. De raske løsningene og akuttmedisinske tiltakene er viktige, men de forebyggende tiltakene som iverksettes kan være avgjørende også på lang sikt
674 mennesker tok sitt eget liv i 2018.
Det er 674 for mange.
Livsmestring inn som eget fag i skolen
Tiltak som forebygger må etter min mening inn i barnehage og skole. Kompetanse innen livsmestring bør være et minimumskrav både i barnehagen og i skolesystemet. Jeg vil endatil mene at det å ha et eget livsmestringsfag i skolen, ville vært et bra sted å begynne. På samme måte som gym må også livsmestring inn som eget fag.
Det vil kunne potensielt bidra til økt livskompetanse hos barn før de havner i en risikosone enten i ungdomstiden eller i voksen alder. Jeg påstår ikke at dette er den eneste løsningen, men et av mange tiltak innen forebygging av selvmord og langvarig psykisk sykdom.
På samme måte som vi bevilger store beløp årlig på trafikksikring, politi og forebyggingskampanjer mot ulykker på veiene våre, burde vi også satse store summer på forebygging av selvmord. Det er faktisk langt flere som tar sitt eget liv enn det er som omkommer i trafikken. 110 mennesker mistet livet i trafikken i fjor og som sagt så tok 674 mennesker sitt eget liv i 2018.
Det synes derfor underlig om vi skal kun satse på trafikktiltak og ikke psykiatrien.
Det er også viktig å se på alle de som forsøkte å ta sitt eget liv. Mange personlige tragedier som får store menneskelige og samfunnsmessige konsekvenser kunne vært redusert ved å tenke helt nytt innen forebygging av selvmord og psykiske lidelser. det er cirka 6000 selvmordsforsøk i Norge hvert år, ifølge rådet for psykisk helse. Mens to av tre som begår selvmord er menn, er tre av fire som forsøker å ta selvmord, kvinner.
De familiene som rammes blir også sterkt berørt av både krise, økonomiske tap, personlige følelser av skyld, sorg og tap som kan sette enda flere i en situasjon der psykisk sykdom potensielt kan bli resultatet. Så har man da en ond sirkel.
Det er altså svært mange grunner til at vi nå må ta et kraftig løft i felleskap innen forebyggende helsetiltak på dette feltet. Bruk erfaringskonsulenter inn i skoleverket sammen med adekvat kompetanse. La ikke dette bli kun et kompetanseløft der teoretikere og akademikere uten livserfaring får råde grunnen, men åpne opp for at eldre og andre med erfaring innen feltet får dele av sin livsvisdom. På samme måte som man tar unge mennesker som har overlevd bilulykker og pårørendes historier inn i trafikk kampanjer, så bør ikke forebyggende livsmestringstiltak overlates til akademikere og pedagoger alene.
Mitt forslag er at man bruker flere erfaringskonsulenter. Gi dem nødvendig tilleggskompetanse og snakk med mennesker på et språk som folk i en sårbar situasjon forstår. Sett dem inn som forebyggende tiltak i skolevesenet og som undervisere i hvordan man kan bedre mestre livet.
Få livsmestring inn som fag i skolen og som gjennomgående tankesett allerede fra barnehagealder. Det nytter å snakke om det, men det må pokker også følges opp av konkrete tiltak! Nå!
Hei alle flotte og vakre mennesker! Tiåret er i gang!!!! Jeg ønsker dere alle et strålende flott år og et enda bedre tiår!
2019 er historie og ble avsuttet med et aller siste milløp ute på asfalt. En spektakulær følelse å løpe inn i det nye året med 1 mil på årets siste mil av totalt 618 kilometer i fjor. Året 2020 starter veldig bra med nok et milløp i boken på denne aller første dagen av dette tiåret.
Alle dere som ønsker å endre livsstil og som har satt deres mål for videre suksess med endringen, jeg ber der om å være tålmodig. Skal du ned i vekt så er det ALLER viktigste å regulere kostholdet ditt. Trening kommer i andre eller faktisk i tredje rekke her. Det aller viktigste er å ta tak i kostholdet og mengden av kilokalorier som du får i deg. Klarer du å finne en god balanse med å kunne spise sunnere og ha fokus på riktig mengde, ja så er det slik at du nesten ikke trenger å trene særlig mye, selv om det hjelper også bra på.
Som inspirasjon for all løpingen min ligger et inderlig ønske om å ha det gøy med helsen min. Det vil si at det å gjøre det som for meg er MENINGSFULLE aktiviteter innenfor min egen komfortsone, er det som er selve drivkraften for å holde deg gående, eller skal vi si løpende, mil etter mil.
Jeg har arbeidet med frisklivssentral siden jeg startet kommunal frisklivssentral i 2012. Jeg har innført mange ergoterapeutiske grunnholdninger i denne prosessen og i arbeidet med livsstilsendring og jeg har også deltatt i en masteroppgave om det å bruke ergoterapeuter i frisklivssentral. Konklusjonen og erfaringene jeg har tatt med meg videre er at ergoterapeuters tilnærming til livsstilsendring er uvurderlig. Aller mest fordi ergoterapeuter har et stort fokus på HELHETLIG tilnærming til den enkeltes drivkraft, samt gjennomgående praktisk kunnskap og kompetanse på det som kalles EMPOWERMENT. Vi ergoterapeuter har også innfelt i vår grunnfilosofi at vi jobber med vilje og vanesystemet til de brukerne vi møter, men også det som vi kaller det åndelige.
Jeg har enda ikke sett andre yrkesgrupper som arbeider med livsstilsendring ut i fra samtlige av disse perspektivene. Dette påpekes også i Masteroppgaven jeg henviser til.
Det å kunne arbeide med menneskers motivasjon gjennom å ha kunnskap om deres vilje og vanesystem over tid er avgjørende for å kunne påvirke varig endring. Men også det å kunne skape et lystbetont aktivitetssamarbeid med sine omgivelser, er viktig. Vi vet alle at når man begynner på et treningsopplegg og klarer kanskje å stå i noe kjedelig, tungt og utmattende over tid, ja så dropper man til slutt ut og blir støttemedlem på treningsenteret. Dette er totalt bortkastet tid og også direkte skadelig fordi erfaringene viser at man graver seg faktisk enda dypere ned etter slike MESTRINGSTAP. Intet annet enn trist.
Som coach innen livsstilsendring har jeg hjulpet mange med inspirasjon til å kunne finne en levelig måte å få et sunnere og mer helsebringende liv. Dette har jeg ikke gjort ved å fokusere på knallhard trening og kostholdsregimer som kan ta knekken på hvem som helst. Dette har jeg gjort ved å lage PERSONLIGE inspirasjonspakker som er basert på ditt eget liv og din livssituasjon samt vilje og vanepåvirkning. Endring skjer ikke ved å peise på, men ved å ha en fornuftig og tilpasset inngang til ditt nye liv.
Basert på min lange erfaring innen endring av livsstil og coaching innen folkehelse, helse og terapeutisk intervensjon, har jeg nå laget et helt eget konsept for endring.
LifeMaze metoden
Lifemaze metoden er en kombinasjonsmetode for livsstilsendring. Her ser vi på det å føre en uheldig livsstil som er egnet til å skade seg selv som en livslabyrint. Det å fastne i et mønster der livsstil fører til potensiell skade på kropp og sinn, vil ofte være like vanskelig å komme seg ut av som det å manøvrere seg ut av en labyrint. Vi fastner ofte i våre egne gamle rutiner, økonomi, sosiale faktorer og det miljøet vi tilhører og er vant med. Dette gir oss trygghet, men også dessverre anledning til å fortsette å rote rundt med egen helse og aldri komme seg ut av labyrinten.
LifeMaze er et helt nytt konsept som jeg har satt sammen basert på alle disse omstendighetene og laget et kart som gjør det mulig å finne ut av denne labyrinten. LifeMaze metoden er ikke noe legemiddel eller noe hokus pokus, men mer en unik kombinasjon av vel etablerte og valide terapimetoder. Disse metodene er satt sammen på en helt ny og unik måte som aldri tidligere har vært gjort før, og som har tatt for seg alle de problemer som folkehelsearbeidere har sett over mange år. Ved å adressere disse områdene og finne terapeutiske løsninger på vanskelighetene så har man altså en helt spesiell forutsetning for å kunne adressere de eventuelle områdene som gjør at man feiler hver eneste gang.
Jeg har som coach valgt å sette dette sammen av flere grunner. Først og fremst så er det viktig for meg selv å finne en metode for å kunne hjelpe dem som har forsøkt ALT. Metoden er ikke en metode som gir et hundre prosent sikkert utfall, men kan gi et godt løft på veien mot en total livsstilsendring ved å jobbe med HELHETEN i sitt liv på en måte som ikke nødvendigvis innebærer knallhard trening og stramme kosthold, men med et stort fokus på hverdagsaktivitet og et helt normalt sunt og godt kosthold som alle kan ha råd til.
Konseptet er kun tilgjengelig for dem som kommer til meg som terapeut ved Bergen Helhetsklinikk. Dette fordi ingen andre har denne kombinasjonen av kunnskap og erfaring som skal til foreløpig. Metoden innebærer 5 timer med terapi og 3 timer oppfølging over ett år. Det er altså ingen quick fix, men et dedikert opplegg der jeg som coach følger deg gjennom et helt år for å sikre ettervern og påfyll av terapi. De 5 første timen innebærer helhetlige motiverende samtaler og terapi. Ønsker du mer informasjon om dette er det bare å ta kontakt med meg på [email protected]
Men litt tilbake til milløpene mine. Jeg bruker selvhypnose mye for å opprettholde motivasjonen. Jeg simpelthen ELSKER å løpe en mil. Og når det å løpe en mil i sone 2-3 innebærer at man forbrenner i snitt rundt 1000 kcal. ja så er jeg kjempehappy. Også det faktum at denne typen aktivitet er kartlagt og tilpasset mine aktivitetsbehov på en måte som gjør at jeg faktisk elsker hver eneste meter, ja da er det bare herlig. Hypnose er et verktøy som er meget kraftig og kan utgjøre den lille forskjellen fra det å være innesluttet i sin labyrint til det å finne aktiviteter som passer deg og som man virkelig kan elske å gjøre resten av livet. Derfor har selvhypnose en stor del av æren for min egen livsstilsendring for nå snart 7 år siden. Anbefales!
Tålmodighet er en dyd. Og endring kommer ikke rekende på en fjøl, men man kan godt finne metoder som gjør endring lettere å leve med. Husk at en livsstilsendring innebærer at man forandrer hele sitt liv, resten av livet. Endrer man livet fra usunt til sunt, ja så lever man med en mye bedre helse også. Det er i alle fall mitt valg for fremtiden.
Jeg vil reise til verdens ende, for å se på en soloppgang. Det er ikke mange som vil reise så langt for å gjøre det, tror jeg. Jeg vil reise der med lys i hjertet, slik at solen kan få litt mer av en annen type lys. Kanskje hjertelyset kan bringe stråler av godhet og toleranse til en verden som har litt for lite?
Jeg har en slags bønn med meg på reisen, selv om jeg ikke er religiøs. Dette er en bønn om at troen slutter fred med sine egne fordommer og menneskeskapte overbevisninger i jakten på det fullkomne. Det er vel egentlig det imperfekte i oss som er det virkelige perfekte? Det å tro er et gode for å skape håp, ikke hat. Så hvorfor bruke det slik?
Uforstand og inkompetanse er en kilde til misforståelser, frykt og lidelse. Det er derfor jeg lukker øynene og legger bak meg den støvete veien med alle dets humper og hindringer. Veiens ubarmhjertige fartsdumper tilhører fortidens slit og er et tilbakelagt øyeblikk som jeg ikke trenger å bringe med meg i en ryggsekk av visdom eller en sekk med gode minner. Jeg har møtt mange på denne støvete veien. Ikke alle har vist sitt sanne blikk og de som har vært verst er de som har båret inkompetansens bok i sin ryggsekk. Godt man kan gå forbi, passere og aldri se seg tilbake.
Denne veien mot nye soloppganger langt der mot verdens ende har også sin rasteplasser. Og som de fleste rasteplasser har dem også sine spann der søppel kan legges fra seg. Jeg tror ikke mange legger fra seg søppelet da dette innebærer en sorg og en bekjennelse av personlig tap. Men hvems tap er det egentlig sitt?
Jeg tømmer min ryggsekk for tunge byrder. Det er like smertefullt som det er en lettelse. Smertefullt fordi du legger igjen litt av det du trodde var lyset i ditt eget hjerte, lettelse fordi lyset egentlig var var dødd ut. Blitt til et mørke du ikke selv ønsket eller var herre over.
Så lenge jeg går, så lenge jeg lever. Så lenge jeg lever så lenge jeg går. Denne evige marsjen mot soloppgang er en prosess der hjertet får juling, mot og gleder. Denne livets bevegelse mot soloppgang, ikke solnedgang. Soloppgang fordi noe annet er ikke konstruktivt. Noen ganger tar jeg av meg skoene og kjenner grusen mot mine nakne føtter. jeg kjenner at jeg er ekstra sårbar da. Ekstra forsiktig i skrittene mine. Steg for steg trår jeg i grusen og oftest kjenner jeg smerten under bena som små kniver mot nerveendinger under føttene. Da er det bare å sette seg ned å ta på seg skoene igjen. Beskytte meg mot de stikkende smertene.
Noen ganger har jeg frosset. Kjent en nattlig kulde som har lagt et tynt islag rundt kroppen min. Frost som har truet med å lage rim i stegene mine. Som har fått føttene mine til å gå sakte. Det har derfor noen ganger vært et behov for å finne en rasteplass. Et sted der jeg har tent et lite bål for å kjenne varmen fra de små visne pinner jeg har fylt sekken min med underveis. Det er en viss tilfredsstillelse i det å legge på disse visne og knusktørre pinnene på det lille bålet. Ofte har det lille bålet brent, for å kunne kvitte meg med det rasket som har plaget meg og fått meg til å blø. På deres torner har jeg blitt stukket og derfor er det nødvendig å stanse opp her i veikanten å få liv i den lille gnisten som jeg fortsatt har båret med meg. Latt rusk og rask bli lagt på bålet og forsiktig blåst liv i den lille gnisten om og om igjen til rasket er brent opp og varmen igjen har fylt kroppen.
Som en vandrer med freidig mot er jeg nå på vei. Alltid på vei. Det er slik det skal og bør være, ikke sant?
Å gå langs denne kronglete veien er jo selve gleden, sorgen og ens hele eksistens. Det er fint å kunne vandre her til tross for dets lunefulle natur. Til tross for veiens farlige svinger og av og til veipirater som er ute etter å skade deg. Som regel går det bra. Som regel får vi gå hele veien. Som regel er det mye mer spennende og morsomme ting som skjer på denne veien enn pirater, rask og rusk. Motbakkene på veien har vært mange, men de gjør en også sterk. Sterkere enn de fleste. Rikere enn de mange. Det er ingen tvil om at veien har krevd liv. Og det er ingen tvil om at mange har gått ut til siden og forsvunnet i grøften. LIkevel er det noe eget med denne veien som leder til soloppgangen, ikke til solnedgangen.
Jeg går med minner i sinnet. For veldig mange mil siden så husker jeg en medvandrer sa, “enjoy the ride”. og det er egentlig det jeg gjør. Det vi alle burde gjøre. Buckle up, its going to be a bumpy ride, er et kjent sitat fra “all about Eve” en film fra 1950. Noen ganger kjennes det godt å hente frem visdom fra andre som har gått denne veien før.Som kjenner den, men likevel ikke har gått samme vei som deg. Han fikk rett. Ikke det at det betyr noe. Jeg tråkker stødig fremover. Mot soloppgangen.
Jeg vet jo at det vil komme en dag da bena ikke lenger vil kjenne grusen under meg. Ikke engang hvis jeg går uten sko. jeg vet jo at en gang vil krabbe i stedet for å gå. Og en dag vil jeg heller ikke krabbe, men langsomt legge meg til rette ved siden av veien. I en vakker grøft der engen grenser inn mot veikanten. Jeg håper det er sommer. Jeg håper jeg kan høre lyden av vinden, lyden av insekter som synger mellom blomstenes vakre øyne. Jeg håper jeg klarer å se smørblomstenes lysegule skinn gjennom strå, løvetann og engkarse. Og at jeg klarer å være våken til soloppgangen brer sine morgenstråler over det som engang var en vandrer.
