Ja så er dagen kommet for mitt aller første individuelle løp. Ja i mosjonistenes klasse selvsagt. Målet for kvelden er å ha det mest mulig gøy og kose meg med hver eneste meter av den fem kilometer lange løypen, samt det å fullføre. Jeg er jo langt fra noen hurtigløper, mye mer en som koser på de lange strekkene. Jeg har da også fått æren av å løpe med startnummer 1! Hvor kult er egentlig ikke det når man tenker at dette også er mitt aller første individuelle løp?! Ment to be!
Jeg sender også en sympatitanke til alle dem som gjennomførte fjellmaraton i går. Tøft gjort i regn og søle. Jeg klarer meg foreløpig med 5 og 10 kilometersløp. Men til neste år ønsker jeg å prøve både hel og halvmaraton i konkurranse. Kun for å si “CHECK”. Been there, done that, liksom.
Selv er jeg mer enn klar for dette løpet som bidrar til å støtte blant annet Right to play. Right to play gir mulighet for at barn får mulighet til en bedre hverdag gjennom lek og utdannelse.
Barn skal leke – det er en rettighet de har uansett hvor i verden de vokser opp. Lek gir barn trygghet, skaper glede og motivasjon til å lære. Og gjennom leken beskytter, utdanner og styrker vi barnas muligheter for en bedre fremtid. Gjennom lek beskytter, utdanner og styrker vi barnas muligheter til en bedre fremtid. Lek gir barn trygghet, skaper glede og samhold. Lek utvikler barns lese-, skrive- og regneferdigheter. Lek gir barn selvtillit, mot og engasjement til å stå opp for sine rettigheter.
Sommernattsløpet i Bergen er 5 kilometer løpeglede med start og mål i vakre Nygårdsparken. Jeg er klar for å løpe i det som ser ut til å bli en regnfull kveld, men ellers flott løpevær.
Ønsker også alle andre som skal delta i dag en kanongod opplevelse.
Hvordan vi mestrer livet kan oppleves ulikt. For noen er det å stå opp en mestring, for andre er det å klatre til topps på Mount Everest mestring. Hvordan vi opplever dette er så forskjellig. Det er viktig å anerkjenne at mestring er så mangt. Vi trenger ikke hente månen for å gi noen mestring. Bare være tilstede for andre.
Livet, selve livet er en rar greie. Hvor vi kommer fra og hvor vi skal er det egentlig ingen som helt vet. Det vi vet er at vi fødes og vi dør. Slik er jo livet.
Noen ganger fylles livet av de underligste ting. Sprø opplevelser, store hendelser, vonde erfaringer, sorger og gleder. Og midt oppe i det hele skal vi eksistere. Jeg har i mange år vært en del av livet. Mitt liv. Men mitt liv er ikke mitt alene. Jeg påvirker andre liv. Og andre liv påvirker mitt. Slik skapes samfunnsliv. Vi alle er en del av noe større. Selv om vi i perioder i livet er ensomme og ikke har noen i vårt liv, ja så påvirker vi likevel andre liv på ulikt vis. Felles for alt er at vi alle er viktige for både vårt eget og andres liv.
Det finnes de helt store og gledelige opplevelsene i livet som sagt, men også de helt store sorgene i livet. Det er da vi opplever livet som noe skjørt, ensomt og av og til slitsomt. Når sorgen er på sitt største er det ofte fordi et liv er ikke mer. Men sorgen kan også være av en slik art at den kan gjøre oss sterkere. I alle fall hvis vi anerkjenner den virkningen sorg og redsel for noe kan gjøre med oss.
Alvorlig sykdom for eksempel er ren redsel. Det er sorg og det er de helt store følelsene et liv kan gi oss av den negative sorten. Så hvordan kan man da eksistere i en slik situasjon? Det er jo muligens det vanskeligste spørsmålet som finnes. Det er så vanskelig fordi sorg, sinne, frykt og andre leie følelser overskygger våre liv. Og de livene til dem som betyr aller mest for oss.
I min jobb som ergoterapeut har jeg møtt og fått lov til å påvirke mange med alvorlig sykdom. Og det som har påvirket mitt liv aller mest i møte med andre er den styrken som oppstår i møte med livet og vanskelige tider. Denne styrken er enorm. Til tross for at livet kaster det værste mot en, ja så står mennesker i stormen og mestrer.
Det er mulig å mestre livet. I mitt møte med andre som har det vanskelig er livsmestring et ord jeg ikke er fremmed for. Jeg vet ikke hvordan jeg selv ville reagert hvis jeg selv ble rammet, men jeg har sett hvordan det kan gå an å mestre selv det verste av det verste. For det er mulig å mestre livet til tross for at det noen ganger er vanskelig.
Så hva er hemmeligheten egentlig?
Mestring er egentlig enkelt. Det kan lettest beskrives som det å gjøre noe som man får til. Og hvis man får til noe, ja så har man mestret noe. Jeg mestrer hver eneste dag og det gjør andre også. Det som er viktig å huske på i hverdagen er at mestring kan være alt fra A til Å. Og vi som gjør noe mestrer i det vi gjør det. Uansett hva det er vi får til, så mestrer vi. Det er faktisk mulig å se på mestring som de små tingene i livet, og ikke bare klare å stå i de store, vanskelige tingene som oppstår i og rundt våre liv.
Hvis vi som mennesker blir litt flinkere til å anerkjenne at alt er mestring fordi vi ved å VÆRE faktisk mestrer, ja så hadde kanskje mestring vært lettere? Å anerkjenne at vi kan være der for våre barn og anerkjenne at vi ikke trenger å gjøre noe som helst annet enn å være der for dem, ja så har vi faktisk mestret noe som betyr alt for dem som er nær oss.
Livsmestring trenger også drivstoff. Drivstoff til oss selv slik at vi kan fortsette å eksistere i våres egne og andres liv. Hvis vi ikke får drivstoff til egen drift, ja så mestrer vi dårligere. Litt som mat. Uten mat og drikke, duger helten ikke sies det, men vi kan også si at uten pustehull og livsarenaer som gir oss nødvendig kraft til å fortsette, så blir også mestring vanskelig.
Mosjon og trening kan være et slikt pustehull. Og det kan være nødvendig drivstoff for dem som er i en vanskelig livssituasjon. Vi vet at det å gjøre noe som vi kan klare gir mestring. Mestring gir drivkraft til å klare hverdagen. Til å ha tro på oss selv og til å ha styrke til å leve. Mosjon og trening gir også fysisk styrke til å opprettholde livsviktige funksjoner, en sterk kropp og et sunt sinn. Inaktivitet gir lett resignasjon. Resignasjon er ikke mestring.
Forskning sier mye om de gode effektene aktivitet og trening gir til mennesket. Vi vet at dette er sant. Jeg vet at dette gir overskudd og ro i sjelen. Jeg vet at dette gir en helt spesiell mestringsopplevelse. Gleden over å delta i noe er mestring. Gleden av å være betydningsfull er mestring. Gleden av å tilhøre noe er også mestring. Da trenger man ikke hente månen. Bare hente egen eksistens for dem som er nær deg. Å være. Å gi. Man trenger ikke klatre de høyeste fjell. Bare smile. Bare holde hånden til livet foran deg.
Vel i alle fall i følge enkelte. Så hva er det egentlig de mener?! Skjønner ikke helt hvordan de definerer dette med narkomani. Eller, narkomani er jo en sykelig avhengighet av noe som bryter en ned, er det ikke?
Verdens helseorganisasjon (WHO), definerer avhengighet etter seks kriterier hvor tre av kriteriene må ha vært tilstede det siste året for å få diagnosen:
Sterk lyst eller følelse av tvang til å innta en substans som gir rus
Problemer med å kontrollere inntaket med hensyn til innledning, avslutning og mengde
Fysiologisk abstinenstilstandsom opptrer dersom bruken av rusmiddelet opphører eller reduseres, eller viser seg med karakteristisk abstinenssyndrom for det aktuelle rusmiddelet, eller gjennom bruk av samme eller beslektet rusmiddel for å lindre eller unngå abstinenssymptomer
Toleranseutvikling, slik at større doser må til for å gi samme effekt som tidligere
Økende likegyldighet i forhold til andre gleder og interesser. Mer og mer tid brukes på å skaffe seg rusmiddelet, på å bruke det, eller på å komme seg i form etter bruken.
Rusmiddelbruken opprettholdes til tross for åpenbare tegn på skadelige konsekvenser. Det må fastslås om brukeren var, eller kunne forventes å være, klar over disse konsekvensene.
Vel hvis trening hadde kommet i pilleform så hadde alle tatt den heter det seg. Men som nevnt over forbinder vi narkomani med noe negativt. Dette gjelder heldigvis ikke for alle de positive effektene vi får av å ruse oss på trening og aktivitet. Jeg har skrevet mange innlegg på bloggen tidligere om endocannabinoider og endorfiner. Dette er utelukkende positive effekter av det å trene. Og jo mer du tar, jo bedre helse får du. Det har heller ikke noe med narkomani å gjøre vel?
Men det finnes også grenser. Det å trene til kroppen slites i stykker går utmerket godt an. Det å trene så mye og så ofte at kroppen ikke får anledning til å restituere er negativt og kan også være svært farlig.
Det viktige er å kunne trene akkurat så mye at du får lyst til å gjøre det igjen dagen etter, men samtidig får god følelse av å klare å holde igjen slik at kroppen får ny energi og påfyll av ny giv.
Alt med måte er det noe som heter og det synes jeg vi burde bruke i langt større grad enn hva vi i dag er vant til, og på langt flere områder enn det vi kanskje tenker er greit nok.
Trening kan også fint brukes som erstatning for alle typer annen og negative rusmidler. Misbruk eller avhengighet av alkohol kan være en langvarig tilstand, og mange
pasienter veksler mellom perioder med bruk av rusmidler og avholdenhet. Høyt forbruk av alkohol er en kjent risikofaktor for utvikling og forverring av mange sykdommer, og det er derfor nødvendig å rette behandlingen mot både selve misbruket/avhengigheten og komplikasjonene som følger av dette. Selv om den vitenskapelige dokumentasjon er begrenset, kan strukturert fysisk aktivitet anbefales for å dempe subjektivt ubehag i abstinensfasen. Det kan også være nyttig for å hjelpe pasienter til å mestre angst og depresjon, og muligens redusere faren for tilbakefall. Fysisk aktivitet er også viktig i behandling av kroppslige følgesykdommer, slik som diabetes og hjerte-karsykdommer. Fysisk aktivitet kan gjerne bestå av kondisjonstrening, først med lav og senere av høyere intensitet, styrketrening og koordinasjonstrening. (HDIR).
Som dere vet er jeg og trener så ofte jeg kan, vil og har lyst til. Men derfra til overdrivelse er et godt stykke. Det kan virke som og mye er for mye, men så lange du restituerer godt og har et fornuftig og NORMALT KOSTHOLD, ja så er det ikke narkomani, men kun treningsglede. Og med trengingsglede mener jeg GLEDE med store bokstaver.
Jeg hører ofte folk si at det å trene er pyton! At det å trene er et vond og forferdelig onde! At trening er dritt som man dessverre er nødt til å stå i.
Jeg blir ærlig talt litt lei meg når jeg hører dette. For trening og livsstil behøver slett ikke være slik. Er det slik du opplever aktivitet og trening, ja så trenger du muligens en omprogrammering av et etablert tankesett der du går fra “FOR MYE AV DET GODE” TIL “ALT MED MÅTE”.
Det å bygge stein på stein i rolige former slik at kroppen din og hodet ditt får sjanse til å venne seg til livsstilsendring og belastning er svært viktig for ikke å ende opp med tidenes baksmell og evig støttemedlemskap på gymmen. Da gjelder det mer om å finne en rådgiver eller coach som kan formidle dette og ikke en kommandocoach som det jeg skrev om i forrige blogginnlegg. Alt med måte, ikke sant? Og livsstilsendring skal tross alt vare resten av et langt og helsemessig godt liv.
For tiden er jeg i hardtrening til neste løpekonkurranse som jeg har meldt meg på. Dette løpet er sommernatts-løpet i Bergen 08.Juni. Løpet starter klokken 22.00 i Nygårdsparken og går over fem strake kilometer. Altså et helt overkommelig løp som jeg har som mål å fullføre. Som alltid har jeg ingen formening om tiden jeg vil bruke og det er heller ikke form meg viktig.Det viktige er her å løpe så fort jeg kan for å kjenne på mestringen av å fullføre.
Hardtreningen er forøvrig løping, spinning og styrkeøvelser for ben og core. En nydelig blanding av hummer og kanari der altså. Det er jo faktisk veien her som er det morsomme og ikke selve resultatene. Vel det er jo ekstra hyggelig å få komplimenter for det å være sprek, så det gir jo ekstra motivasjon selvsagt. Det viktige er imidlertid her all den gode helsegevinsten jeg innkasserer på veien mot et nytt og bedre trent liv.
Hva så med motivasjonen?
Jo dette er svært lett. Ikke til å begynne med, for da er alt vanskelig, men det å sette seg ned og ta en alvorsprat med seg selv er svært viktig. Har du for eksempel sagt til deg selv følgende uttrykk?
” Jeg kommer aldri til å slutte å røyke før jeg slutter å puste…”
“Du kommer aldri til å se meg halse avgårde i kondomdress, det er jo å be om hjerteinfarkt….”
“Jeg spiser jo sunt…jeg bare nyter livet med mye mat..ingen skal fortelle meg at det ikke er viktig…”
“Trening er for ungdom..jeg er for gammel for dette…”
“Jeg har så vondt i både her og der..derfor er det ikke lurt å trene….sier legen…”
Ser dere? Hvis noen av disse statementene passer deg så bør du kanskje sette deg ned å ta en alvorsprat med deg selv og dine ETABLERTE SANNHETER. Eller kanskje man heller skal kalle det for det det er, nemlig etablerte løgner. For fysisk aktivitet står ALDRI i veien for noen av disse utsagnene. Det er så mange variabler inne trening og hverdagsaktivitet, at ALLE kan og børe ha en viss grad av tilpasset trening.
Ta et sannhetens oppgjør med deg selv i dag!
Be om hjelp fra nærmeste frisklivssentral eller fastlegen din om å bli henvist til lokale tilbud på ditt hjemsted. Det viktigste er at du blir enig med deg selv om at livsstilsendring er noe ALLE kan gjøre.
Smak litt på ordet så dukker det kanskje opp ulike tanker. Er du en som aldri er ensom så tenker du kanskje på ett vis. Er du en som er ensom selv, ja så får du andre tanker rundt dette ordet.
Selve ordet ensom er et sterkt ord. Det er et ord som gir sterke assosiasjoner til noe sorgfullt eller depressivt i vårt følelsesregister. Men hva er det egentlig? Hva vil det si å være ensom? Og viktigst kanskje, går det an å gjøre noe med det?
Jeg vil tro at alle mennesker føler seg ensomme i en eller flere perioder i livet. Noen er kortvarig ensomme, andre har det slik gjennom et helt liv. Noen lever godt med det å være ensom, men de aller fleste sliter med ensomhet som noe tungt og dystert.
Jeg selv er ofte ensom. Jeg er ensom fordi jeg til en viss grad har valgt selv å være ensom. Ikke slik ensom som man gjerne forbinder ensomhet med, men som et valg gjort av meg selv. Jeg er ikke ensom til dagen. Til dagen har jeg verdens beste familie rundt meg og jeg har mange gode kolleger og kjente i mitt yrke som ergoterapeut. Men jeg er ensom i den forstand at jeg har valgt vekk deler av sosial kontakt med andre av ulike grunner. Dette innebærer for meg at jeg ikke klarer å opprettholde dette over tid. Jeg kjenner spesielt på dette ved mangelen av venner og familie som jeg besøker på fritiden. Men det er noe jeg har valgt selv, og noe har andre valgt meg vekk fra dem. Hvorfor i all verden vil noen gjøre dette kan man tenke?
Svaret på det er at det finnes traumer i livet som gjør at man ikke klarer eller tror at noen vil kunne ha glede over ens selskap. Ulike hendelser som gjør at sosial angst kommer snikende inn i livet ditt.
Men likevel har jeg det altså bra. Savnet etter nære venner vil alltid være der, men da vil det være mer opp til meg selv å ordne opp i det. Jeg kan ikke avvise andre som inviterer meg i det uendelige og samtidig forvente at de fortsetter å invitere. Dette er et faktum. Og med tiden så blir det en vane. Og det blir en lettelse å ikke bli forventet. Det å føle på at andre forventer noe av en blir et press som det egentlig er lettest å unngå. Og da sitter man igjen alene. Ensom. Ensom i det faktum at det er en selvvalgt ensomhet. Skulle jeg ønske det var annerledes? Ja det skulle jeg, men fortsatt er det enkleste å la være.
Ensom er også dem som VIRKELIG er ensomme. Ensomme i ordets rette forstand. Det å sitte for seg selv et sted og føle seg som en totalt utenforstående til verden. Uten familie eller venner så blir hverdagen særlig tøff for mange. Jeg skulle virkelig ønske at det finnes plass for dem alle i en stor sal der vi kunne slutte å være ensomme. Men dette er vel muligens utopi?
Så hva burde vi gjøre?
Jeg har urokkelig tro på en tilnærming der vi som mennesker begynner å se andre enn bare oss selv. Det å gi et smil til dem rundt deg i hverdagen er bra det, men det er altså sjelden nok. Hva med å invitere seg selv bort til noen du vet eller aner sliter? Hva med å være der for dem selv om de tilsynelatende ikke er så veldig interessert? Snakk ærlig med dem å spør direkte. Dette vil hjelpe mange flere enn du tror.
Det er også viktig å skape små fellesskapsgrupper. Ikke bare invitere folk til fest og så tenke at dem kommer. For mange som sliter vil det være som å hoppe over Mount Everest. EN umulighet, men andre ord. Dette fordi mange som er ensomme, og spesielt dem som har vært det lenge, ikke lenger har selvtillit nok til å ta sats og bare la det stå til. Nei, man må begynne med EN TIL EN. Man må begynne et sted og da er det beste å starte med å invitere på en kopp kaffe eller hva som helst, bare for å prate. Så etterhvert kan man bygge seg ut derfra.
Jeg vet fra meg selv at det er svært vanskelig å komme på tilstelninger der det er flere enn en person til stede. Det er en grunn til at man er ensom, ikke sant?
Og hvis du aldri har opplevd ensomhet enda, ja så vit at du med størst sannsynlighet vil møte dette på et tidspunkt i livet. Vit at ENSOMHET KAN RAMME DEG OGSÅ.
Men det finnes altså håp. Hvis alle vi som medlemmer av samfunnet og deltakere i livet bare kunne bruke noen sekunder på å slutte å ekskludere og begynne å bry oss, ja så vil vi kunne redde livet til mange. Vi vil kunne redde helsen til flere og vi vil kunne endre sorg til glede for den ene. Vi vil være i stand til å gi en liten smule varme til våre medmennesker i stedet for å åpne fryseboksen. Samfunnet vårt har har svært godt av litt varme nå. Enkeltmennesker som er ensomme har DESPERAT behov for å tines opp igjen også.
Jeg har opprettet en løpegruppe for folk som ønsker å møtes for en times aktivitet og løping her lokalt på Sotra. Dette er et lavterskeltilbud som absolutt ALLE kan benytte seg av. Her finnes det alle typer mennesker. Felles er det at de er nettopp det, mennesker. Trent eller utrent, ung eller gammel, her er det plass til alle.
Men helt spesielt invitert er dere som er ensomme. Og er det vanskelig å ta det første skrittet, ja så send meg en melding. Som livscoach kan jeg hjelpe deg videre til noe som er bedre enn det du kanskje har i dag. Send meg spørsmål og jeg vil prøve å svare så godt jeg kan. Send meg din historie, fordi den er VIKTIG! Og jeg vil gjerne ha deg med på en felles aktiv time, med forståelse og et smil på lur. Jeg bryr meg virkelig.
Det å bry seg er det viktigste vi gjør som mennesker.
Her er en oppdatering på hverdagsaktiv som for tiden er litt saktegående i forhold til bloggen og frekvensen på publiserte innlegg. Grunnen er enkel. Ferie og avslapping har stått øverst på mitt program de siste ukene. Det har vært mye arbeid på meg de siste ukene. Spesielt fra halsen og oppover, noe som har gått ut over mine kreative funksjoner i forhold til å lage nye innlegg.
Imidlertid betyr dette ikke at det vil dabbe av, men heller komme flere og tydeligere budskap fra meg fremover over hvor viktig det er med aktivitetsbalanse og faktisk balanse i livet er. Det er ikke slik at hvis man gjør ulike ting så MÅ man levere til enhver tid. Slikt tankesett vil skape leveringspress enten det er blogging, foto, eller hva som helst man driver med. Leveringspress fjerner våre kreative tanker og steriliserer det innholdet vi ønsker å ha.
“UTSETT TIL I MORGEN DET DU IKKE HAR OVERSKUDD TIL Å GJØRE I DAG!”
Det er faktisk helt nødvendig for å kunne ha et balansert liv og en glede i kroppen over det man gjør. I vår hverdag stilles det stadig større krav. Jeg har sagt det før og sier det mer enn gjerne igjen, “FU… KRAV!”
Hvis vi alle utnytter den gleden vi har inne i oss til å utføre de oppgavene vi selv har valgt, ja så tar dette noe tid. Tid som er nødvendig for å ha en BALANSE i det man gjør.
Flere skulle nok hatt det litt bedre hvis vi klarte å fjerne unødvendigheter i livet og heller fokusere på det som fyller oss med energi og glede. Det har litt med bevisste valg å gjøre, tror jeg. Vi velger jo å gjøre ulike ting. Hva hvis vi av og til velger å IKKE gjøre ulike ting?
De siste dagene har vært av den svært gode sorten. Mye dritt er tilbakelagt også. Det er særlig viktig å endre sitt tankesett til å leve i nuet synes jeg. Det å hele tide se tilbake på alt som har vært er for ofte negativt ladet og har således liten verdi.
Dagen i dag har igjen inneholdt litt av hvert når det gjelder å holde seg i form. Som alltid er alle gjøremål i hverdagen spicet opp med hverdags trening og aktivitet på steroider. Godt for kropp og godt for sjel.
Været gjør også sitt til at jeg smiler til verden rundt meg og spesielt gleder jeg meg over de positive og flinke kollegene jeg trives veldig godt med på jobben. De gjør faktisk dagene komplett for meg. Man er virkelig heldig når man faktisk kan glede seg over å gå på jobb hver eneste dag man møter teamet sitt.
I dag har jeg fått være med på spinning med frisklivssentralen og en styrkeøkt etter dette, samt en selvvalgt intervall-økt på 3000 meter på møllen etter arbeidstid. Nydelig opplading til en rolig og fin kveld i heimen.
Det er noe med det å kunne ha kolleger rundt seg som sprer smil og positiv glede, spøker og ler for å berike dagen. Fy til dem som kun sprer dritt. Get a life!
Jeg synes det at å leve i øyeblikket, leve uten tanke bakover annet enn å minnes de gode tingene i livet er det som funker for meg. På den måten smiler livet og positiviteten litt bredere smil i hverdagen. Og et smil er smittsomt. Så i stedet for å kaste rundt seg med dritt og beskyldninger i hytt og dynevær, ja så prøv å smil litt oftere. Det hjelper på det meste.
Pulsfall er det mange som har hørt om, men ikke så mange som egentlig vet hva dette er eller innebærer. Det å vite litt om egen trening og effekten i hva man gjør kan være svært nyttig. For mange virker det veldig komplisert å måtte sette seg inn i slike ting, men tro meg det er veldig mye nyttigere enn du tror.
Bare det å vite noe om din egen hvilepuls over tid kan være med å gi deg en pekepinn om hvordan helsen din er. Er hvilepulsen din jevnt over for høy, ja så kan dette være en indikasjon på helseproblemer. En normal hvilepuls skal ligge på mellom 60 og 80 slag i minuttet. Den enkleste måten å måle hvilepulsen over tid er ved hjelp av en pulsklokke, eller det å registrere antall slag pr. minutt før du står opp om morgenen og mens du altså fortsatt ligger i sengen. Finn pulsen på håndleddet ditt – tell antall slag i 30 sekunder og multipliser dette med 2. Da får du hvilepulsen. Hvis du registrerer denne et par uker så vil du få et ganske bra gjennomsnittstall. Og er altså pulsen i snitt over 80, ja så bør du vurdere en tur til fastlegen.
Men hvis du altså er interessert i å finne ut hvordan formen din egentlig er, ja så er det å måle pulsdroppet ditt en bra metode. Pulsdropp er altså makspulstallet ditt minus antall pulsslag på et minutt.
For å ta et eksempel: Hvis makspulsen din er på 185 etter et bakkedrag der du tar ut alt, så måler du pulsen etter et minutt. Hvis tallet da er 164 så er pulsdroppet 21 slag. Ser man da på tabellen under så ser man altså at formen din viser god fysisk form. Faller den kun med 12 slag eller mindre, ja så må du få sjekket deg hos legen.
Under 12 slag: Risikosone – oppsøk lege og få hjertet undersøkt
12-20: Dårlig-middels fysisk form. Bør trene mer.
20-30: God fysisk form.
30-40: Meget god fysisk form.
40 slag og mer: På høyde med godt trente idrettsutøvere
Kilde NTNU
Det å tilstrebe en hverdag med mye aktivitet og en brukbar variasjon i puls økning er å anbefale for å kunne ha en god helse. Husk at det er vanskelig å trene 24/7 og heller ikke meningen. Det er likevel lurt å fylle dagene med hverdags aktiviteter som det å gå mer, husvask, ta trappene fremfor heisen, løpe til bussen, til postkassen, løpe litt her og der i små spurter og så videre. På denne måten vil hverdagene kunne få de aktivitetene du trenger. Samtidig vil du gjennom ulike puls drivende aktiviteter som å løpe opp alle trapper i løpet av en dag, bli litt andpusten. Her snakker vi rein helsegevinst ut over de treningsøktene du allerede har per uke.
Min maks-puls er på 191 og jeg ligger vanligvis på et puls dropp på rundt 35. Dette er for meg en god pekepinn på at det jeg gjør har hatt god effekt på min egen helse. Hvilepulsen min er jevnt på 58 slag i minuttet og det er 30 bedre enn for noen år siden da jeg hadde for høyt blodtrykk.
La meg si det igjen. Det å være mer aktiv i hverdagen gir helsegevinst. Det å begynne å trene gir helsegevinst. Det å være hverdagsaktiv gir helsegevinst. Så derfor gjør jeg fortsatt alt dette. Og vet dere? Jeg elsker å ha denne kanonformen jeg faktisk har. Jeg elsker å ha en kropp som fungerer bedre enn når jeg var 20 år. Jeg elsker å kunne gå opp trappene uten å bli andpusten. Jeg elsker at jeg har lagt på meg x antall kilo med muskler som faktisk gir meg den kraft, styrke og selvtillit som gjør at livet føles supert.
Så hvis du innerst inne ønsker å komme i bedre form så skal du i alle fall vite at hvis jeg klarte dette, ja så kan hvem som helst klare det. Det finnes ikke en aldersgrense for det. Det finnes ikke begrensninger. Alt er mulig! Det umulige tar bare litt lenger tid!
I går skrev jeg om det å løpe. I dag skriver jeg om det å gå. Hva er egentlig galt med å gå? Vel, ingenting. Tvert imot. De som går i stedet for å sitte i ro vinner umåtelig mye mer enn ingenting i form av helsegevinst.
Inaktivitet dreper flere i verden enn man kanskje er klar over.
Stillesittende livsstil er en direkte årsak til den dramatisk økende barnefedmen verden over.
42 millioner barn under fem år er overvektige, 35 millioner av disse bor i lav- og middelinntektsland.
I Norge er det over 46% av dødsfallene før fylte 70 år som skyldes usunn livsstil og inaktivitet. 46%! Det er tall fra 2016, men det er ingen grunn til å anta at dette er særlig forandret i dag.
Jeg har en teori om at dette i stor grad skyldes en kombinasjon av flere ting. For det første så er det etter min oppfatning og erfaring en klar sammenheng mellom dette og spesielt 4 ulike faktorer.
Sosioøkonomiske faktorer
Kunnskap
Kultur og miljø
Kroppslig forurensing
Så hvis vi ser disse i 4 faktorene hver for seg så har vi et utgangspunkt for hvor skoen trykker. Ser vi dem samlet så ser vi klart at det er en forbindelse mellom dem som gjennomsyrer det som kjennetegner årsakene til for tidlig død som skyldes livsstilssykdommer. Altså grunnen til de 46%. I alle fall slik jeg mener det.
Det er derfor dette er vanskelig. Årsakene er altså ikke bare sammensatt, men også hver for seg vanskelig og dyrt rent samfunnsmessig å gjøre noe med. Det er likevel småtterier i forebyggende tiltak rent kostnadsmessig, enn hva det koster å IKKE gjøre noen med dette. Forebyggingsbudsjett er politikere generelt lite glad i, men dette er altså mye dyrere å ikke satse på.
Brannsikringstiltak er dyrt, men å bygge nytt etter at vi har brent opp bygningen er dyrere.
Jeg har ofte møtt mennesker som ikke ønsker å endre en eller flere av disse faktorene. Eller det er mer rett og si at de ikke vet helt hvordan man kan la være å TENKE at disse faktorene ikke er mulig å gjøre noe med. Rent helsemessig, der altså.
Sosioøkonomiske faktorer.
Det er klart at det å gjøre noe med økonomi er vanskelig. Dette skyldes jo mange ting. Og da er det lett å ikke ta seg råd til ulike trenings – og livsstilstiltak. Fordi man tenker ofte da at man er nødt til å være en del av et treningssenter eller liknende for å oppnå resultater. Men det trenger man da altså ikke. En aktiv og sunn livsstil er faktisk helt gratis. Man trenger heller ikke å reise til all slags toppturer, eller gå i timevis for å bedre et inaktivt liv betraktelig.
2. Kunnskap.
Kunnskap er ofte nøkkelen til en bedre livsstil. Hvis du vet hva som trengs, ja så er det bare å gjennomføre. Det er ikke dermed sagt at man klarer å motivere seg sånn umiddelbart, men ved å øve på forsøkene om og om igjen, ja så er du faktisk i gang med å endre hjernen fysisk. Denne fysiske endringen i hjernen vil gi deg mer og mer evne og kunnskap til å klare selve endringen. Og med jevnlig øving kommer mer kunnskap. Jo mer man klarer jo mer vil du forstå og oppleve.
3. Så har du kultur og miljø.
Dette er etter min mening den faktoren som er vanskeligst å gjøre noe med. Dette handler nemlig om sabotørene rundt deg og deg selv som sabotør mot egen helse.Hvis man har “ØVD” på en elendig livsstil hele livet, ja så er man veldig god på å ha det slik. Det å endre noe man er veldig god på og til og med liker, ja det er svært vanskelig. Når man i tillegg må kjempe mot den eksisterende kulturen og vanene som er rundt deg. Det er ikke lett å si nei til middagen som alle de andre i familien spiser og som er kjøpt på bensinstasjonen hver eneste dag. Dyrt er det også. Det er ikke lett å si nei til alle usunne vaner og oppfordringer fra sine omgivelser om å ikke løpe langs veien som en idiot. Da ber man jo om hjerteinfarkt, ikke sant? Og dine egne “SANNHETER”. Jeg skal da for pokker ikke slutte med dette! Jeg skal da for pokker spise hva jeg vil! Jeg vil da for pokker ikke kle meg i treningsklær å løpe rundt som en idiot! Jeg vil ikke! Jeg kan ikke! Jeg tør ikke! Jeg må ikke! Ser du poenget?
4. I kroppslig forurensing
henger dette også sammen med andre ting. Med dårlig råd spiser man vanligvis mer usunt fordi dette er jevnt over billigere enn sunn mat. Men med økt kunnskap så vet man at det finnes mye sunn mat som er like billig og til og med billigere enn mye av den usunne maten. Ved å endre vaner så kan kulturelle faktorer brytes og ved å øve på å slutte å røyke samt å slutte å drikke mengder ja så påvirker det både økonomi og gir deg en sunnere livsstil. Det å slutte å røyke og spise sunnere samt være mer aktiv gir deg helsemessige og økonomiske gevinster enn du tror. Så hva med å ta et grep, begynne å ØVE på et bedre liv?
Jeg har gjort det. Jeg har gjennomført det. Jeg har lykkes i det! Det kan pokker meg du også!
Jeg har løpt stafett i Bergen som dere nå har fått med dere, men jeg har også en spennende nyhet. Jeg har bestemt meg for å løpe også neste år.
Da blir det for hverdagsaktiv.blogg.no i halvmaraton!
Jeg har allerede startet trening til dette med jevn løping over lengre distanser.
Milløpene kommer på løpende bånd fremover for egen del som treningsløp og planen er å holde en akseptabel hastighet til neste år.
På min vei mot dette målet vil jeg delta i årets Øygardsmil. Påmelding er ordnet og som sagt så er treningsløpene allerede i gang. Det å kunne ha happenings i sikte på denne måten vil jeg ikke kalle et mål for meg, men et nytt steg på veien til bedre helse. Det er motiverende å ha noe gøy å se frem til og trene mot. Jeg vil altså anbefale alle å gjøre slike stunt. Ikke for å nødvendigvis det å løpe så himla fort, men for å gjennomføre noe du vet har gitt deg mye god helse på veien.
Som sagt blir det som planlagt en halvmaraton til neste år, men jeg må innrømme at det frister sykt mye med en hel også. Ikke for noe som helst annet enn å gi meg selv en opplevelse jeg har lyst til å ha. Det kan da altså være at når tiden er inne for påmelding til neste års BCM at jeg krysser av for hel og ikke halv. Dette kommer selvsagt an på den formen jeg er i på dette tidspunktet.
Det vil alltid være slik at ingenting er spikret i stein og helsen er det som til enhver tid vil styre disse valgene. Jeg satser derfor på full sjekk før jeg gjennomfører et slikt løp.
Men i mellomtiden så trener jeg til dette arrangementet som jeg synes er moro. Det er jo veien mot målet som er det egentlige målet, nemlig det å klare å trene jevnlig hele året. For hver eneste meter tilbakelagt er det helsegevinst rett i lomma. Det er derfor jeg løper.
