Vandreren

 

 

Jeg vil reise til verdens ende, for å se på en soloppgang. Det er ikke mange som vil reise så langt for å gjøre det, tror jeg. Jeg vil reise der med lys i hjertet, slik at solen kan få litt mer av en annen type lys. Kanskje hjertelyset kan bringe stråler av godhet og toleranse til en verden som har litt for lite?

 

Jeg har en slags bønn med meg på reisen, selv om jeg ikke er religiøs. Dette er en bønn om at troen slutter fred med sine egne fordommer og menneskeskapte overbevisninger i jakten på det fullkomne. Det er vel egentlig det imperfekte i oss som er det virkelige perfekte? Det å tro er et gode for å skape håp, ikke hat. Så hvorfor bruke det slik?

 

Uforstand og inkompetanse er en kilde til misforståelser, frykt og lidelse. Det er derfor jeg lukker øynene og legger bak meg den støvete veien med alle dets humper og hindringer. Veiens ubarmhjertige fartsdumper tilhører fortidens slit og er et tilbakelagt øyeblikk som jeg ikke trenger å bringe med meg i en ryggsekk av visdom eller en sekk med gode minner. Jeg har møtt mange på denne støvete veien. Ikke alle har vist sitt sanne blikk og de som har vært verst er de som har båret inkompetansens bok i sin ryggsekk. Godt man kan gå forbi, passere og aldri se seg tilbake.

 

Denne veien mot nye soloppganger langt der mot verdens ende har også sin rasteplasser. Og som de fleste rasteplasser har dem også sine spann der søppel kan legges fra seg. Jeg tror ikke mange legger fra seg søppelet da dette innebærer en sorg og en bekjennelse av personlig tap. Men hvems tap er det egentlig sitt?

Jeg tømmer min ryggsekk for tunge byrder. Det er like smertefullt som det er en lettelse. Smertefullt fordi du legger igjen litt av det du trodde var lyset i ditt eget hjerte, lettelse fordi lyset egentlig var var dødd ut. Blitt til et mørke du ikke selv ønsket eller var herre over.

 

Så lenge jeg går, så lenge jeg lever. Så lenge jeg lever så lenge jeg går. Denne evige marsjen mot soloppgang er en prosess der hjertet får juling, mot og gleder. Denne livets bevegelse mot soloppgang, ikke solnedgang. Soloppgang fordi noe annet er ikke konstruktivt. Noen ganger tar jeg av meg skoene og kjenner grusen mot mine nakne føtter. jeg kjenner at jeg er ekstra sårbar da. Ekstra forsiktig i skrittene mine. Steg for steg trår jeg i grusen og oftest kjenner jeg smerten under bena som små kniver mot nerveendinger under føttene. Da er det bare å sette seg ned å ta på seg skoene igjen. Beskytte meg mot de stikkende smertene. 

 

Noen ganger har jeg frosset. Kjent en nattlig kulde som har lagt et tynt islag rundt kroppen min. Frost som har truet med å lage rim i stegene mine. Som har fått føttene mine til å gå sakte. Det har derfor noen ganger vært et behov for å finne en rasteplass. Et sted der jeg har tent et lite bål for å kjenne varmen fra de små visne pinner jeg har fylt sekken min med underveis. Det er en viss tilfredsstillelse i det å legge på disse visne og knusktørre pinnene på det lille bålet. Ofte har det lille bålet brent, for å kunne kvitte meg med det rasket som har plaget meg og fått meg til å blø. På deres torner har jeg blitt stukket og derfor er det nødvendig å stanse opp her i veikanten å få liv i den lille gnisten som jeg fortsatt har båret med meg. Latt rusk og rask bli lagt på bålet og forsiktig blåst liv i den lille gnisten om og om igjen til rasket er brent opp og varmen igjen har fylt kroppen.

 

Som en vandrer med freidig mot er jeg nå på vei. Alltid på vei. Det er slik det skal og bør være, ikke sant?

Å gå langs denne kronglete veien er jo selve gleden, sorgen og ens hele eksistens. Det er fint å kunne vandre her til tross for dets lunefulle natur. Til tross for veiens farlige svinger og av og til veipirater som er ute etter å skade deg. Som regel går det bra. Som regel får vi gå hele veien. Som regel er det mye mer spennende og morsomme ting som skjer på denne veien enn pirater, rask og rusk. Motbakkene på veien har vært mange, men de gjør en også sterk. Sterkere enn de fleste. Rikere enn de mange. Det er ingen tvil om at veien har krevd liv. Og det er ingen tvil om at mange har gått ut til siden og forsvunnet i grøften. LIkevel er det noe eget med denne veien som leder til soloppgangen, ikke til solnedgangen. 

 

Jeg går med minner i sinnet. For veldig mange mil siden så husker jeg en medvandrer sa, “enjoy the ride”. og det er egentlig det jeg gjør. Det vi alle burde gjøre. Buckle up, its going to be a bumpy ride, er et kjent sitat fra “all about Eve” en film fra 1950. Noen ganger kjennes det godt å hente frem visdom fra andre som har gått denne veien før.Som kjenner den, men likevel ikke har gått samme vei som deg. Han fikk rett. Ikke det at det betyr noe. Jeg tråkker stødig fremover. Mot soloppgangen.

 

Jeg vet jo at det vil komme en dag da bena ikke lenger vil kjenne grusen under meg. Ikke engang hvis jeg går uten sko. jeg vet jo at en gang vil krabbe i stedet for å gå. Og en dag vil jeg heller ikke krabbe, men langsomt legge meg til rette ved siden av veien. I en vakker grøft der engen grenser inn mot veikanten. Jeg håper det er sommer. Jeg håper jeg kan høre lyden av vinden, lyden av insekter som synger mellom blomstenes vakre øyne. Jeg håper jeg klarer å se smørblomstenes lysegule skinn gjennom strå, løvetann og engkarse. Og at jeg klarer å være våken til soloppgangen brer sine morgenstråler over det som engang var en vandrer.

 

Willy Marthinussen 2019

 

Jeg lukker øynene og ser utover verden

Reklame |

 

 

God morgen alle flotte mennesker!

Klokken er nå 08.30 straks og jeg har nær sagt som vanlig vært våken siden 05.30.

 

For meg er dette mer vanlig nå enn det er uvanlig. Jeg trives også med dette. Synes det er ganske digg å stå opp grytidlig og bare kjenne på morgenen. Høre på ingenting og noen ganger skrive litt på ulike ting og prosjekter over en god kopp kaffe. Nå har jeg vært sykemeldt en god stund og jeg har fått mye tid til refleksjon. Morgenen er for meg en tid for kontemplasjon og stille meditasjon. Jeg synes faktisk det hjelper meg til å kunne sortere ut en del av den dritten som til stadighet hamrer løs på oss mennesker fra ulike hold. En slags renselsestid disse stille morgenene.

Jeg elsker lyden av stillhet. Stillhet, og særlig den stillheten som finnes i det øyeblikket natt blir til dag, er god. Sansene leker med kroppen og sinnet og den kreative delen av hjernen våkner til liv. Ideer fødes og skrotes like fort igjen. Flakkende forbi meg i millisekunder, men likevel godt synlige for mitt indre. Jeg lukker øynene og ser utover verden. Det er i denne tidlige skumringstimen synet er på sitt klareste og landskapet rundt meg på sitt vakreste. Dette landskapet kan kun sees med øynene lukket og sansene åpen. Nattens mørke viker og morgenens lys overtar atter en gang. Dette lyset vil alltid skinne. Selv når jeg lukker øynene.

Vi er hva vi velger og vi ser det ønsker å se. For meg så er det en kreativ fornøyelse og lukke øynene å se på den utrolige verden som sprer lys ut over sinnets sletter. Det finnes ingen grenser i dette landskapet. Det finnes ikke hat og urett. Kun bølgende enger av lykke og fred. Av dyp og inderlig kjærlighet. Jeg ser med lukkede øyne. Ut over disse markene. Skogen i det fjerne representerer mine muligheter og fjellene i bakgrunnen mitt håp. Jeg lukker øynene når jeg virkelig vil se. Kanskje alle burde prøve det?

 

Dagen i dag er intet unntak. Morgenlyset sprenger seg frem. Fjerner mørket fra natten som har lagt der som et teppe over verden. Jeg velger å åpne øynene for lyset denne morgenen også. Fordi det er så utrolig fint dette lyset.

Ingenting er så digg som å stå tidlig opp. Ingenting er så kjipt som å ikke få sove. Det finnes en verden mellom disse to fjellene. En dal der kreativitetens elv renner. Jeg tar enda en liten slurk av nytrukket kaffe og smiler for meg selv. En ny dag er kommet.

 

les flere innlegg her!

Menn i tights

 

Livsstilsendring og fortidens spøkelser

 

Når livsstilsendring saboteres!

 

Manglende selvtillit? Her er 5 tips til et mer selvsikkert deg!

 

Sjekk ut hverdagsaktiv på facebook og hverdagsaktiv på Instagram

 

Kjærlighetens trommeslag

no use without permission
copyright willy marthinussen

 

Jeg hører ikke, jeg føler. Lyden av dunkle trommeslag langt borte. Hjerteslag fra en annen tid vibrerer i tinningen min. Umerkelig, men like fullt kjennes det ut som regndråper lett bankende mot hodet mitt. Varmt, behagelig trommer det mot meg med ømme fingertupper mot en gryende hodepine. Det virker. Behagelig og lett forsvinner ubehag som dis i morgensol.

 

Med lukkede øyne kan jeg spre mine vinger mot solfylte sletter. Over en vakker verden der topper og daler utgjør kjærlighetens ansikt, sprer jeg mine vinger ut over toppene der kjærlighetens dunkle hjerteslag lyder i dypet. Dype taktfaste og rytmiske slag mot den magiske trommen. Helbred i hver vibrasjon. Som et dypt jordskjelv et sted der inne.

 

Jeg fyller mine lunger med ren luft fra klarhetens kilde. En visdom ligger i disse krystallene som gir liv til alle levende. Jeg foretrekker å fylle meg selv med noe annet enn sviende forurensning fra grådighetens by og sot fra dens innbyggere. Rent krystallklart vann vil være det som gir meg klarhet. Vennlige vinder vil hjelpe meg å se, føle og vite hva som er det eneste verdifulle i livet.

 

Jeg glir sakte, men sikkert inn, i en lysende fremtid der fønvindens behagelige kjærtegn viser vei mot den godhet som finnes i alle. Der pusten fra vår vakre natur blåser kjærlighet inn i vårt liv. Der iskalde vinder straks faller sammen og blir borte. Der varme og trygghet får vokse seg inn i kropp og sjel.

 

Jeg hører lyden av den fjerne trommen blande seg med lyden av den lekende bekken. Ertende klukkende latter lager musikk oppå takten av hjertetrommens rytmiske slag. Kjærlighetens rennende vann lager dugg på skogens grønne blader. Livets blader der ren luft produseres i den prosessen som kalles livet. Som gir livet. Som smiler og fyller deg med varme og glede. Jeg kjenner at det er nå det er godt å leve.

Hypnotisert av Andrew Newton

Andrew Newton

 

 

Luminox//Dapper Dan//Remington//Papa – The Man – -Hettegenser – svart//Beard Brother//CMP//Beard Brother//SEB MAN//Captain Fawcett

 

 

Heisann folkens og riktig god morgen Norge!

 

Som dere vet så tar jeg utdanning som hypnoterapeut og allerede etter kort tid inn i første semester har jeg blitt headhuntet inn som terapeut hos Bergen Helhetsklinikk.

 

Jeg er selvsagt umåtelig STOLT over dette og for meg er det en stor bekreftelse på at min lange erfaring og kunnskap om å behandle mennesker, er verdt noe. Det å bli tatt på alvor for den kunnskapen jeg har er faktisk veldig viktig for meg og bidrar selvsagt til å gjøre meg enda bedre og mer kreativ som terapeut.

 

Anyway, Andrew Newton er en av verdens beste hypnoterapeuter og en stor ressurs på dette området. Å få han og Ronny Hansen ved hypnoseakademiet som lærere innen hypnoterapi er uhyre verdifullt for den jobben jeg gjør ved Bergen Helhetsklinikk. 

 

Og selvsagt takket jeg da også ja da jeg fikk tilbudet om å bli hypnotisert å få terapi av en så dyktig terapeut som Andrew. Mitt problem var flyskrekk.

 

Flyskrekken min har ødelagt mye for meg i form av at reisegleden til både meg selv og mine nærmeste har blitt ødelagt. Jeg får en skrekk inne i meg om det bare ble snakket om eventuelle flyturer. Så når denne muligheten dukket opp, ja så tvilte jeg ikke et sekund!

 

Full av motivasjon fikk jeg en times behandling av Andrew. Og resultatet? Jeg gleder meg nå veldig til neste flytur som blir til Oslo.

 

Det er en merkelig følelse å bli hypnotisert og være i full kontroll over alt. Og samtidig ha det så UTROLIG bra. Ordene i terapien ble både viktige og uviktige på en gang, men etterpå så var følelsen av frykt borte som dugg for solen. Det viser hvor kraftig dette verktøyet er.

 

Uansett så er jeg fortsatt klar for å fly. Jeg gleder meg til neste flytur da jeg skal besøke min datter i Oslo for første gang. Hun har bodd der i flere år. Det var derfor på høy tid å gjøre noe med dette problemet som egentlig har satt meg i et fengsel i så mange år. Nærmere bestemt i over 30 år.

 

Flyskrekk er bare en av mange ting som jeg bruker hypnose for. Det å trene og løpe krever ofte litt ekstra motivasjon. Da er spissing av motivasjonen en ting som denne behandlingsformen har vært god å ha for meg. Neste uke er jeg for første gang på jobb for Bergen Helhetsklinikk. Det gleder jeg meg enormt til.

 

Vel folkens, jeg ønsker dere alle en strålende Søndag. Prøv å finne ekstra motivasjon til å løpe en svært rolig joggetur eller gå en tur ut med familie eller venner. Litt bevegelse er bedre enn ingen bevegelse.

På nye stier – La meg vise deg veien

Reklame | Livsstilscoach - Terapeut ved bergen helhetsklinikk - Øygarden Senter for Klinisk Hypnose

 

 

Tenk deg at du står en plass i kø. Langt bak i køen der altså. På en vei som du har kjørt titusenvis av ganger før. Du kan veien i blinde og hvis du ble tvunget til det så har du saktens en følelse av at du faktisk kunne kjørt denne veien med bind for øynene. På vei til de samme stedene som du har kjørt til i svært lang tid. Kanskje i mange, mange år. Rundt deg har det vært sol, regn, uvær og stormer som noen ganger til og med har truet med å vrake bilen. Det har vært sleipt og glatt utallige ganger og noen ganger sol og fint vær. Køen stopper helt opp. Lyset fra dashbordet treffer hendene dine som knuger rundt rattet. Rundt deg er det lyder av sint fløyting og hissige bilmotorer fra andre travle mennesker i den samme køen…

 

Mange mennesker opplever dette. Det å henfalle til rutiner og gammel vane. Som en pendel virker livet å svinge opp og ned. Som en eller annen sa: “Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet”.

Så her er du da, i livets kø. Med sinte vanedyr rundt deg som kjefter og smeller for å komme foran i køen. Snikere, sleipinger, hissige folk som går over lik og aldri er redd for noen bulker bare de kan avansere noen plasser i køen.

Men de aller fleste er som deg. Sitter stilt i kø og har et litt trist og resignert drag over ansiktet og en kroppsholdning som forteller alle rundt deg at du har gitt opp. Mercene, Teslaene og BMVene gliser mot deg i forakt og skrur høyt opp bilradioen til femti flak, sveiver ned vinduet og Queens “Another one bites the dust”, stanger mot deg som bare for å understreke hvilken taper dem synes du er. Køen beveger seg enda noen meter.

 

Det er da du ser det. En ny avkjørsel som du aldri før har lagt merke til. Bare femti meter unna deg der fremme er et skilt som peker innover en vei mot høyre som aldri før har vært her! Det var da merkelig, tenker du og undrer deg. Du vrikker på setet og setter deg bedre tilrette i bilsetet. Sansene dine skjerpes og interessert løfter du blikket. 10 meter igjen nå! Du kjenner på en usikkerhet. Men sannheten er at i ditt ubevisste sinn har du allerede bestemt deg. 9 meter igjen. Utålmodig vrir du deg i setet. Kroppsholdningen er bedre nå. Du er forberedt. Du har bestemt deg.

I det du kommer til veiskille kommer plutselig en veiarbeider inn og setter opp en bom.

Lettere frustrert kjører bilen og deg selv forbi denne nye avkjørselen. Det føles litt som om det var en livs sjanse som glapp. Det føles som om du ble tvunget tilbake i en kø der du egentlig hadde bestemt deg for å skifte retning. Du kjente denne følelsen imidlertid igjen. Veiene og avkjørslene du hadde møtt før hadde bare passert. Hadde glippet unna og du var henvist til din vante plass i køen. Henvist fordi du ikke hadde krefter lenger til å tvinge deg ut av denne og dulte vekk bommen og gitt F i trafikkreglene om så bare denne ene gangen. Ta den forbaska boten selv om den svir litt en liten stund. Belønningen var uansett av en slik art at køen forsvant og veien som ledet til noe helt annet enn det du var på vei til ble åpenbart.

 

Nå er det ikke sikkert at været på denne nye ruten inneholder kun solskinn, glede og grønnere marker, men følelsen av å bestemme hvor reisen går kan ingen ta fra deg. Løper du med ansiktet først inn i en vegg, så stopp litt opp, flytt blikket nedover, ikke bli stående å stange. Hvis blikket ditt flyttes, ja så vil du som regel se flere dører i veggen som er åpne. Da synes det ganske meningsløst å stirre inn i murpussen uten å flytte blikket, ikke sant?

 

Som terapeut opplever jeg mange slike situasjoner hos dem jeg treffer. Jeg kjenner det bare så altfor godt. Både slike og liknende historier kan imidlertid gjøres noe med. Har du en slik historie? Har du en VEIARBEIDER SOM STENGER VEIEN for deg? Er du av den typen som er for “ordentlig” til å la det stå til og risikere noen bulker for å finne andre løsninger i livet?

Dette er veiblokkeringer som kan ordnes opp i. Kanskje trenger du en coach og en terapeut som meg for å vise deg veien. Det kan jo hende at du også vil ta til høyre i neste kryss? Og det kan til og med hende at du vil lære at det er faktisk i selve KØEN DU TRIVES? Sånn, egentlig?

Trenger du en livsstilscoach som bruker unike metoder for endring og livsstilsforandring, ja så send meg gjerne en mail på [email protected]

HYPNOSE – SANSEINTEGRASJON – REORGANISERING – MOTIVASJON -EFT

 

Liten fuggel

 

Våte vinger hutrer og skjelver lett i morgenkulden. Denne lille fuglen fryser etter en natt med iskaldt regn og ingen tak å dekke seg under. Denne lille fuglen gjorde så godt som den kunne, men ble stadig hakket på av de store fuglene som bestemte i flokken. Utstøtt og ensom satt den der. Alene. Små perler av frosne vanndråper hadde stivnet i den grå fjærdrakten den var kledd i. Nebbet var taust og hadde ingenting meir å si.

Denne lille fuglen hadde en drøm om noe annet. Noe som tok den høyere oppover til et annet og bedre sted. Drømmer som ble knust av flokkens sterkeste. Med skarpe nebb og sviende vingeslag pisket de den lille fuglen ut av det engang så trygge reiret den tilbrakte sine første timer i en verden som derfra virket så lys.

 

Langsomt reiste det seg en  stor lys kule seg opp over fjellene i horisonten. Den lille grå fuglen kikket opp mot den med et glimt av håp i klare øyne. En flom av vellyst strømmet igjennom den i det solens livgivende kjærlighet strøk over kroppen og den grå fjærdrakten. De små frosne vannperlene glinset et øyeblikk som diamanter over den lille fuglen. Som en kongelig følte den seg da fjærdrakten ble forvandlet til en kappe av gull, sølv og juveler som strålte i kapp mot den livgivende strålende himmelkulen der oppe. Øynene glitret mot himmelkulen som diamanter av håp og forventninger. Endelig kom varmen og tryggheten.

 

På skjelvende vinger forsøkte den lille fuglen å lette. Det var uvant å strekke seg mot himmelen igjen, men himmelkulen lokket, oppmunteret og gav den all den støtte han trengte for å kunne spre sine frosne vinger mot himmelen og lette i en glidende bevegelse mot eksistensens veldige himmelhvelving. Den følte seg ønsket. Den følte seg verdifull. Den følte seg verdsatt igjen. Plutselig så fyltes luften rundt den lille fuglen av oppmuntrende rop og kvitring fra en helt annen flokk. Den kulden som før hadde pakket inn de grå frosne fjærene ble med ett borte. Ble erstattet av en varme den ikke hadde kjent på lenge. En varm følelse av tilhørighet. Det var da det gikk opp for den lille fuglen at kulde faktisk kan erstattes av varme bare man finner noen som er villig til å dele den med deg. Bare den får frihet og oppmuntring til å fly mot himmelkulen der oppe. Bare den faktisk får være en del av en flokk som verdsetter egenskapene som gir varme og aksept.

Den lille fuglen var lykkelig. Den spredte sine sterke vinger ut over et nytt landskap og sørget alltid for å støtte de andre fuglene. Spesielt de små fuglene som følte seg kald, uønsket og grå. For alltid ville han legge sine sterke vinger rundt dem og gi dem av den varmen de trengte. For dem som ble hakket på og skjøvet ut av reiret trengte det nemlig mest av alle.

Studietid og et nytt kapittel i livet

Reklame |

 

 

NA-KD Accessories//Scarf, Jera, Svart//NA-KD//MANGO//NA-KD Accessories//MANGO

 

Heisann alle fine folk.

I dag eller i kveld nærmere bestemt er jeg godt i gang med å koordinere ulike oppgaver jeg har fremover. Oppstarten av nytt firma tar mye tid og det er mange detaljer som skal være i orden. Det er mye som fortsatt skal på plass. Øygarden Senter for Klinisk Hypnose er en realitet. Det er godt å tenke på, men samtidig også litt skremmende og ikke vite hvordan fremtiden blir. Jeg står på og forhåpentligvis så vil det bli en suksess fremover. Firmaet er allerede aktivt og tilbyr nå allerede røyke/snuskutt og livsstilscoaching. Fra Mars/April 2020 er det nye tilbud innen hypnoterapi og også flere andre nyheter. Jeg har klokketro på at det er et stort behov for å kunne hjelpe folk med ulike problemer knyttet til livsstilsendringer, motivasjon og det å kunne overvinne ulike vanskeligheter i livet.

Bloggen her vil fortsatt som dere vet alltid være min egen plattform for mine tanker, råd og kilde til inspirasjon og kreativitet. Der er tross alt dere som leser denne som betyr alt. Dette vil jeg alltid sette pris på. Her vil dere finne alle typer råd og hjelp fra meg direkte på spørmålene dere stiller. Jeg finner jo stor glede i å skrive om motivasjon og treningsråd samt livsstilsendringer og livserfaring.

Bloggen vil være en åpen kanal der man kan spørre og grave om alt mulig innen livets små og store ting. Her vil jeg dele alt jeg kan for å hjelpe og øke kunnskap og lifehacks innen trening, livsstil og helse.

Nå leser jeg om vektreduksjon og hypnose og jeg finner dette meget interessant. Her ligger det mye kunnskap som jeg tar til meg om de mentale prosessene som hjernen vår besitter av verdifulle egenskaper. All denne nye og spennende kunnskapen føyer seg godt inn i den kunnskapen jeg allerede har om hjernen og hjernens funksjoner, samt den menneskekunnskapen man trenger for å kunne formidle og kommunisere med vår fantastiske hjerne. Hjernens evne til reorganisering er velkjent. Denne kunnskapen om vårt ubevisste sinn gir meg et enormt sterkt verktøy til bruk for å hjelpe andre.

Jeg skriver også i disse dager ferdig et nytt foredrag. En del av min nye virksomhet innebærer foredragsvirksomhet. Jeg er jo veldig glad i å holde foredrag. Gjennom årene har jeg hold flere foredrag og for en person som meg som har slitt mye tidligere med sosial angst og nærmest får hetta i slike situasjoner, finner jeg nettopp hypnoterapi som et glimrende hjelpemiddel for å styrke selvtillit og angst. Nå føler jeg meg vel på scenen og trives godt med å dele stort og smått med andre som har lyst til å høre på det jeg har å si. Som dere vet så har jeg erfaring med en rekke områder i livet av både gode og dårlige ting. Med et terapeutisk blikk og formell kunnskap gjennom utdannelsene mine har jeg en tilnærming til ting som mange ikke har. Kan jeg formidle dette til noen som har behov for det, ja så er vel ingenting bedre.

Vel, nå får jeg fortsette å lese om hypnoterapiens mange fasetter og muligheter. Eksamen er i Mars så jeg har mye som skal læres og prosesseres i hjernen slik at det er klart til praktisk bruk.

Jeg ønsker dere alle en fantastisk kveld!

Sjekk forøvrig også siden min på Facebook her

                                                                                                     Og Instagram her

Første skoledag!

Reklame | Hverdagsaktiv.no

Sparkz//MANGO//MANGO

 

Denne helgen kom endelig det jeg har ventet på i over 20 år. Første skoledag for meg i det som blir et nytt kapittel i livet mitt. Denne helgen og frem til Mars 2020 skal jeg få anledning til å møte, og bli kjent med nye mennesker og lære mer om hypnoterapi.

 

I dag starter veien mot godkjent hypnoterapeut!

 

Så sitter jeg her da. Med skoleveske, penn og papir. Og et kompendium på rundt 500 sider. Jeg sitter med et barnslig og forventningsfullt blikk mot læreren. Jeg har altså gledet meg siden jeg leste de første bøkene om hypnose på universitetsbiblioteket for mer enn 20 år siden. Jung, Mesmer, Hjorth, mfl. Og nå skal jeg arbeide mot å klare eksamen her.

 

Skoledagene er lange, men svært interessante. Her lærer man i sannhet mye. Ikke bare om hvordan andres sinn virker, men også mye om meg selv. Jeg finner det spennende og det gir meg en ny selvinnsikt jeg ikke hadde fra før.

 

Hypnoterapi blir heldigvis mer og mer brukt også i helsevesenet. Haukeland universitetssjukehus bruker for eksempel hypnose som en del av behandlingen innen irritabel tarm syndrom. Selv møtte jeg for første gang hypnose på smerteklinikken ved Haukeland sykehus i 1992/93.

 

Det er som sagt svært interessant å lære mer. Kunnskap kan man rett og slett ikke få nok av og kunnskap om mye forskjellig er av betydning for din forståelse av hva som skjer rundt deg i verden, men også i deg selv. Det verste du kan gjøre er å ha et lukket sinn for endring. Et lukket sinn får ikke anledning til å utvikle nye nervebaner og ny læring.

 

Frank Zappa sa en gang at “sinnet er som en fallskjerm. Den virker ikke hvis den ikke er åpen”.

 

Hypnoterapi kan benyttes for svært mange problemer og forskningen støtter også opp om denne formen for verktøy til å kunne gi tetapeutisk behandling. 

 

Klassen er en stor og fin klasse med spennende mennesker. Jeg er veldig glad for å møte slike flotte og forskjellige mennesker. Det gir en egen og ny innsikt for meg selv i det å kunne møte nye mennesker. En ny innsikt og kunnskap er jo aldri dumt, ikke sant?

 

Som ergoterapeut som arbeider en del med hjernen, kognitive funksjoner og nevrologi er det interessant at mye av kunnskapen og de konseptene vi benytter oss av i ergoterapi, rehabilitering, motiverende intervju samt rent helsepedagogisk og sansestimulering/integrasjon, er bygget på viten om hvordan hjernen og sinnet kan påvirkes. Derfor er det jo svært rart at hypnoterapi av noen fortsatt forbindes med hypnoseshow og underholdnings hypnose. Denne formen for hypnose har lite og ingenting å gjøre med terapeutisk virksomhet. Jeg tror sterkt på at formidling av kunnskap vil være nøkkelen til at slike gode verktøy blir bedre og mer riktig forstått.

 

Jeg synes jeg er svært heldig som har verktøy nå fra både ergoterapi, samtaleterapi/kognitiv terapi og hypnoterapi og EFT. Dette sammen med lang og variert erfaring gir meg unike og sterke verktøy i mitt eget liv og til bruk i relasjon med andre mennesker. Jeg gleder meg stort til å starte opp til våren. Og som sagt i et tidligere innlegg så vil det komme tilbud fra meg før den tid om røyke og snuskutt behandling gjennom eget selskap som nå er offisielt startet opp.

 

Er du interessert og motivert for å kvitte deg med denne dårlige vanen, ja så meld gjerne din interesse allerede nå for mer informasjon.

 

Lange og intense dager er det, men svært matnyttig og med timer som er fylt med kvalitets lærdom fra en av Norges kanskje aller fremste innen hypnoterapi. Allerede nå er vi godt i gang med teknikker og kunnskap som vil gjøre oss til svært dyktige hypnoterapeuter. Selv er jeg i alle fall klar til å hjelpe deg til røykekutt og snuskutt ganske så snart. Den lange erfaringen jeg selv har fra før med røykekutt og motivasjonsarbeid sammen med coaching og hypnoterapi blir en sterk kombinasjon for at du som er motivert skal lykkes!

 

Ønsker dere alle en nydelig Søndag. Selv er jeg på skolen i dag også. Det er ren nytelse!

 

Willy

 

Litt er bedre enn ingenting

Reklame |

 

 

Converse//Converse//Converse//Converse//Converse

 

Litt er faktisk bedre enn ingenting folkens! God Lørdag til dere alle sammen!

Noen dager er batteriet flatt. Småverking her og der og manglende motivasjon. Da er det veldig greit at det er vår egen bestemmelse om hva vi skal gjøre dagen til og hvordan vi skal disponere energien vår gjennom dagen. Vi kan selvsagt velge om vi skal ut å trene, like mye som vi velger å la være.Da er det greit  å være bevisst i sine valg. Dette er jo noe man må trene på og ingen sier at dette er lett. Jeg vil likevel påpeke at det å utfordre seg selv i små øvelser kan være god trening.

Ta 5 av de vanligste tingene som stanser deg i å velge fysisk aktivitet og sett deg ned for å analysere dem. Plukk dem helt fra hverandre og forsøk å se på de ulike delene i et nytt og annerledes lys.

La oss ta et eksempel.

Sitat fra deg selv « Jeg klarer ikke gå tur i dag da jeg verker i foten.» La oss plukke dette litt i fra hverandre. Smerter gjør altså at du ikke er i stand til å gå en tur. Men har du da avgjort hvor langt og hvor fort du skal gå? ? Hvor sitter smerten? Er den av en slik karakter at du burde reise inn på legevakten eller er det bare generelt vondt? ? Klarer du å reise deg fra stolen eller er det umulig å gå inn på kjøkkenet, toalettet, opp trappen?

La oss se på eget sitat på nytt. «Jeg klarer ikke gå tur i dag da jeg verker i foten.» Her har man som oftest allerede bestemt seg for at det finnes mange grunner og ikke bare smerterelaterte grunner til å droppe turen ? Man klarer ikke helt se at selve aktiviteten kan reguleres i ulike vanskelighetsgrader. Ja man klarer ikke gå flere kilometer akkurat i dag, man klarer ikke gå i motbakker, man klarer ikke gå raskt, osv.

Hva med å si til seg selv «Jeg klarer å gå en liten tur i dag i rolig tempo. Jeg skal gå i 5 minutter og så skal jeg snu og gå hjem igjen» Eventuelt 3 minutter, 2 minutter, 1 minutt, osv.

Ser du poenget? Litt er bedre enn å ligge på sofaen å ikke komme seg i gang i det hele tatt. Man kan til og med la være å gå ut og bruke huset/leiligheten til å gå tur. Gå på stedet hvil i 10 minutter, krydre med å gå opp trappen noen ganger, stå når reklamen kommer på tv. Bruk fantasien!

Endre måten man ser på det å gå tur. Selvsagt er det mer å hente hvis aktiviteten er av lengre varighet og har høyere intensitet, men poenget er jo at hvis man av ulike grunner velger å fjerne aktiviteten helt denne dagen så er litt bedre enn ingenting! Kombiner dette med et sunt kosthold så har man en fantastisk god dag!

 

Playboy//Urban Classics//Globe//Polo Ralph Lauren//Globe//Buffalo

Når taksjabben endelig lander

Reklame | Michael Kors Watches//Michael Kors Watches//NA-KD Shoes//NA-KD Shoes

 

Michael Kors Watches//Michael Kors Watches//NA-KD Shoes//NA-KD Shoes

 

I dag henter jeg frem denne historien fra en annen tid. En tid som fortsatt er her, men som likevel er forbi. En tid der mørket og lys sloss om en plass i solen. Der jeg ikke visste hvem av dem som ville vinne. Den rette vant. Denne turen ned minnenes smug sitter godt i. Taksjabben som vi kaller byduene i bergen flakser for å overleve. Sloss for sin plass i verden. disse flygende rotter som vi ble kalt i likhet med dem, har endelig landet.

 

Lyset forsvinner sakte ned i horisonten og lysene fra en gatelykt tennes. Et lite vibrerende øyeblikk flakker det elektriske lyset og kaster skyggene nedover den brostensbelagte gaten i det trange smuget. Lyden av et vindu som lukkes høres i det fjerne og en hund bjeffer ett sted på den andre siden av denne stille byen. Det er kveld og varmt ute. Skrittene hans var knapt hørbare mot brosteinen under ham. Det var ikke som skritt, mer som, en stille hvisken i det han gikk nedover smuget. Gaten var tom for folk. Han går alene, som han alltid har gjort.

Den varme vinden fra sør flakker over ansiktet hans og får ham til å trekke pusten dypt inn. Han husker denne fønvinden fra et annet sted, en annen tid en annen plass. Han går stille nedover brostensgaten og minnes det øyeblikket. Der, i gatene bak Plaka i gamle Athen. Der vinden og lydene var sammen som i dette øyeblikket. Fønvinden strøk forsiktig over de bare armene hans. Jakken hang løst over skulderen. Det var sommer i Bergen. Sen kveld her i smuget og med samme følelse som gatene i Athen. Denne greske hovedstaden som i alle tider har stått som selve symbolet på menneskets intellektuelle og kulturelle utvikling.

Men Bergen kjennes annerledes denne kvelden. Stille, og med en følelse av ro og trygghet. Han går rolig og oppreist gjennom disse gatene som han kjenner så godt. Et helt liv har han gått disse gatene. Han smiler litt når et løvblad som har overlevd vinteren danser foran ham i fønvinden. Med et blaff forsvinner det inn i intet.  En luftens uteligger suser med lyden av en umiskjennelig blafring når vingene vifter til omverden. Han sukket lett og tenkte,

 «Gi meg gjerne en taksjabb fremfor all verdens papegøyer»

Bakgatene i den greske hovedstad kjentes plutselig svært langt borte, men likevel var følelsen der.

Latter lød gjennom kvelden i det et vindu igjen ble åpnet. Denne gangen i nærheten av Skivebakken. De gamle delene av denne vakre stemningsfulle byen. På sin vandring i denne spesielle kvelden visste han at det var magi i stenene og glød i asfalten. Gjennom hele sitt liv hadde han lengtet etter en slik kveld. Der byens puls kjærtegnet lydene, varmen og fønvindene fra sør som pakket inn denne byen i vest. Han gikk med rolige og bestemte skritt forbi Mariakirken og videre inn i Kong Oscars gate. Han visste hvor han skulle. Denne dagen hadde han ingen penger i lommen og heller ingen fremtid. Han hadde latt livet fare med vinden. Dette fordi han visste at det som var i går ikke er i morgen og det som er nå ikke er der om et minutt.

Han så seg tilbake mot Kalfaret. Han hadde gått en lang vei i kveld. Hele sitt liv hadde han gått, men dagen i dag var likevel den lengste. Han tenkte tilbake på de små barna og bøkene han engang leste. Dem om Hardyguttene. Han tenkte på røyk bak Landåshallen og sine første øl i godt lag med sine beste venner. Han tenkte på hvor det ble av. Han tenkte på at det var en del av historien. Av sine innerste minner som fortjente å ligge på en benk i hjernen og nyte en stille tid. Der man av og til kan løfte hodet å hente frem det som svever i vinden og strør minnene over et litt skjult smil som av og til bobler opp og gir ham et kort glimt av selvtillit og styrke. Men også tårer. Tårer til ære for dem som gikk andre veier. Tårer for dem som sluttet å gå.

Han trekker inn pusten dypt og stopper opp litt nær Korskirkealmenningen. Korskirken ligger der som den har gjort siden Moses gikk i knebukser. Som et symbol på ro og åndelighet, men mest som et minnesmerke for taksjabbene. Disse flyvende sjeler som av ulike grunner har landet på et sted som de aldri visste de kom til å lande på. Den gang de var liten. Livet var annerledes når man var liten. Det skulle bli annerledes. Det skulle bli noe bedre. Drømmene ble brutt da noen andre papegøyer stjal fra dem de få kornene de hadde fått utlevert. Noen av dem var også utsatt for papegøyenes skarpe og sterke nebb, der de uten nåde ble hakket i stykker av de papegøyene som hadde bedre plassering på livets grener. Det føles noen ganger slik at når den lille fuglen blir født, og så klarer å lette for første gang. Flyr av sted og blir meid ned av en lastebil. Vokser, lever og så slutt. Meningsløshet er et livets lodd.

Han snur seg og ser et par taksjabber smile og le i denne kveldens rusende fønvind. Han tråkker videre uten å ofre dem noen flere tanker. Annet enn at han kunne ha satt der med dem. Det hadde vært så enkelt. Så passende. Så lett. Fordi dette var mennesker han engang var nær. Mennesker han ville alt vel. Mennesker han ikke lenger nådde. De hadde hverandre. Han hadde valgt noe annet.

Han runder hjørnet og går inn i Skostredet. Denne lille pittoreske gaten som engang huset i alle fall en skobutikk. Der han husket enda at han ble tatt med av sin mor for å handle nye sko. Han hatet det. Men i dag hadde han sko som han hadde valgt selv. Sko som det hadde vært vanskelig å fylle med det manglende pågangsmotet han en gang hadde. Likevel hadde han klart å fylle disse skoene. Denne gangen gikk han med bestemte og selvsikre skritt inn i den bergenske natten.

Han hadde gått en lang vei. Helt fra Landåshallen oppe i Søndre bydel. Fra ungdomsklubben på Strimmelen og nedover i mot Chicago, via striladanser på Nautnes og Landro og et livsjag som pisket livet ut av ham. Helt til grenen knakk. Fallet var stort og sårene ville aldri helt gro. Men taksjabben klarte seg og fløy gjennom kvelden der solen gikk langsomt ned over Nordnespynten. Taksjabben kunne fly likevel. Taksjabben spredte sine vinger et sted der bare vinden så ham og fylte ham med den varmen fønvinden brakte med seg fra bakgatene i Athen. Bak Plaka. Med utsikt til Akropolis satt han der og selveste Athene steg ned og gav ham smykket som fortsatt hang rundt halsen hans.

Denne natten var lik. Bare bakgrunnen var annerledes. Bergens våg glinset i sommerlig tropenatt og gleden og livet som lød utover bryggens kanter gjorde ham varm innvendig. I dette øyeblikket visste han at det var dette livet han var en del av. Et liv som uansett hvordan det vrir seg i smerter etter stygge fall, likevel klarer å vise at det er verdt sin vekt i opplevelser. Verdt sin vekt i stunder som utfordrer. Verdt sin vekt i sorg og i glede. Og verdt sin vekt i kjærlighet til sin egen indre taksjabb og den flokken han hører til.

Han skalv lett på skuldrene og trakk jakken tettere rundt seg. Det var ikke kaldt, men likevel hutret han over denne følelsen av å leve. Å vandre her i den vakre hovedstaden på Vestlandet. Å trekke inn stemningene som løfter en opp tross alt. Å fly med flappende vinger vekk fra alle papegøyene og la vinden kysse fjærene før en perfekt landing.

Taksjabben har landet for godt.

 

Uansett hvordan livet vrir kraften ut av et menneske, så er livet i stand til å fylle livet med ny kraft. Uansett hvor tett mørket er pakket rundt en, så er lyset i stand til å pakke opp mørket. Uansett hvor mye smerter en har, så er lettelsen i stand til å lindre. Uansett hvor mange papegøyer du har rundt deg så er taksjabbene like mye verdt.

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top