Hei alle flotte mennesker der ute! Og hei til alle nye venner som jeg har blitt kjent med siste året. Dere alle har gjort at året mitt har blitt rikere og litt mer vakkert.
I året som har godt har jeg opplevd å møte motgang, mennesker med dårlige intensjoner, men aller flest med et godt hjerte. Opp og nedturer er en helt naturlig del av livet og det er det å klare seg gjennom dette som gjør oss til mennesker.
2019 er straks historie. Mange svært gode minner tas vare på og et par dårlige vil for evig forsvinne ut i glemselen. Vi har alle godt av en mental opprydding for å kvitte oss med alt vi ikke trenger av både tanker, opplevelser og negative mennesker som står i veien for vår personlige utvikling og livsglede. Rent fysisk og psykisk bør vi kanskje tenke mer på vår egen helses velferd enn å gå på akkord med oss selv for å tekkes andre.
Jeg er svært takknemlig for alt godt jeg har opplevd i året som har gått. Nye muligheter vil komme også neste år. Jeg vil helt sikkert oppleve både opp og nedturer også i 2020, men det er da greit da dette også er en del av livet.
Det å kvitte seg med unødvendig og skadelig ballast er en del av livsstilsendringer man bør ta innimellom. Selv synes jeg dette passer ekstra godt på denne tiden av året. Det som derimot er enda viktigere, er å videreføre ens egenverd, kjærlighet til andre, selvrespekt og empati. For min egen del vil jeg smile mye, mye mer og gi mye mer av godhet, kjærlighet og forståelse for andres meninger. Men jeg vil også sette strenge krav til at andre gjør det samme mot meg.
I 2020 vil man nok se en tøffere utgave av meg. En utgave som ikke lenger finner seg i å bli tråkket på. Man vil også oppleve en utgave som gir mye mer enn jeg tar og vil nok dele ut langt flere hjerter i 2020. Vi trenger å leve i et samfunn der vi er gode på å dele ut smil og hjerter. Vi trenger et varmere samfunn.
Så med disse ordene vil jeg ønske dere alle en fantastisk nyttårsaften med venner og familie eller alene om det skulle være slik. Jeg vil ønske dere alle et fredelig og mest mulig lykkelig år der lyset vinner over mørket og der åpenhet, respekt og forståelse står i sentrum.
Du bør aldri kritisere noen før du selv har kunnskap nok om det du kritiserer.
Hei alle fine folk!
Dagens visdomsord fra meg er nettopp det å fokusere på større respekt, godhet, forståelse og åpenhet rundt oss som enkeltmennesker. Vi kan kanskje ikke redde verden alene, men vi bør nå etterhvert klare å gå mer i oss selv, våre holdninger og vår tilnærming til store og små hendelser i våre egne omgivelser og de omgivelsene samfunnet vårt bor i.
Dagens bønn på denne dagen, bør stå i uselviskhetens tegn. Å være uselvisk bør vi også dra med oss inn i et nytt år. Vi bør utvise mer forståelse og respekt for våre medmennesker, også dem som vi normalt ikke klarer å forholde oss til. Og vi bør i alle fall ikke dømme og kritisere andre for deres meninger, kunnskap, og egenart uten at vi selv er i stand til å forstå hvorfor andre agerer slik som de gjør.
Vi som jobber i helsevesenet er for eksempel veldig konservative i vår tankegang og vi overfører noen ganger våre meninger om hvordan ting henger sammen til dem vi skal behandle. Vi bør gå i oss selv i større grad og akseptere at ikke vårt eget verdensbilde eller kunnskapsgrunnlag, alltid er det som er riktigst for de enkeltmennesker vi møter.
Det finnes som oftest en grunn til at andre oppfører seg og forstår ting på en annen måte enn oss selv. Det er derfor viktig at vi som mennesker både aksepterer og forstår at andre har ulike oppfatninger om hva som er det rette, enn det vi gjør i dag. Vi trenger ikke være enig i alt, men vi bør da kunne holde oss for gode til å kritisere ting vi overhodet ikke verken forstår eller har kunnskap nok om til å forstå. Og hvis vi ikke ønsker å verken forstå eller å skaffe oss kunnskap om hva andre mener om mangt, ja så bør vi ihvertfall ti stille med å forhåndsdømme.
Kritikk takk uten snikksnakk er jo dagens overskrift. Det er en mening bak dette selvsagt. Det å drive aktivt med kritikk er et GODE vi mennesker har. Det er helt nødvendig å være aktivt kritiker til både det ene og det andre. Uten det å ha en kritisk tilnærming til og et kritisk blikk på rett og urett i samfunnet, ja så ville vi fortsatt vært steinaldermennesker. Ikke det at det var noe galt i å være steinaldermenneske, men på et eller annet tidspunkt var det en eller annen som var kritisk til å denge løs på andre med klubbe og mer humane diskusjonsformer ble da etterhvert tatt i bruk. I dag er det mer verbale klubber som tas i bruk. Ofte denges det løs på meningsmotstandere med primitive redskap og svært tynt kunnskapsgrunnlag. Dette bør vi som individer ta til oss og regulere til noe mer konstruktivt og utviklende.
Så ja takk til kritikk takk, men spar oss for all del for kunnskapsløst snikksnakk.
For all del. Man bør aldri slutte å utfordre gitte sannheter, men fortsette å fremføre kritiske meninger om mangt. Men det er da altså en STOR forskjell på å latterliggjøre, mobbe, utestenge og fordømme andres meninger, med det å akseptere, forstå og sette seg inn i andres meninger. Man har en fordømt plikt å skaffe tilveie informasjon og kunnskap om saker og ting, FØR man velger å kritisere. Det er likevel en kjensgjerning at noen fortsatt opererer slik rundt sine medmennesker, dessverre.
For min egen del så vil jeg alltid forsøke å bli et litt bedre menneske for hver dag som jeg lever. Det å hate, fordømme og kritisere andre uten å ha en egen evne til å sette seg inn i deres situasjon er en vei som kun fører til mer hat, misforståelser og ufred. Enda verre er det kanskje å bevisst bruke hersketeknikker, falske nyheter, provokasjoner og mobbing i det offentlige rom, slik blant annet endel politikere gjør. Det å bruke polariserende argumenter og statements for å bevisst få til egen vinning på bekostning av samfunnsklima, er intet annet enn forkastelig. Det viser vel egentlig hvor lite kunnskap og valide argumenter de selv har når slike virkemidler tas i bruk. Igjen, dette er en forkastelig måte å forsøple dem som forsøker å skape fred og gode klima for samfunnsdiskusjon. Vi bør alle stå opp for å verne våre verdier i det samfunnet vi lever i. Vi bør skrike ganske høyt mot politikere, organisasjoner, samfunnsdebattanter og andre som forsøker å spre hat og ufred med argumenter som bygger på kunnskapsløshet og skjeve verdisyn.
Stå opp og kjemp MOT polariserende argumentasjonsteknikk.
Og i dag på denne dagen vil jeg ønske dere alle en fredelig og fin julehøytid. En fredelig og fornyende romjulsfeiring og ikke minst et riktig godt nytt og fredelig år som kommer. Må 2020 bli et veiskille der gammelt hat, ufred og uenigheter kan legges bort og håp, kjærlighet og aksept blir gullstandarden i samfunnet. Når polariserende mennesker, mennesker som hater, mennesker som skaper frykt og skam, ikke lenger blir hørt, men ties ihjel, ja så mister de sine evner til å plage andre. Som trollene de er så sprekker de i kunnskapens lys. Som troll så klarer de ikke å forstå at aksept og kjærlighet trumfer hat og polariserende retorikk, og som trollene de er så skal vi som enkeltpersoner vise vår kjærlighet til også dem. For ved å gjøre nettopp det så faller deres ufine og kunnskapsløse meningsinnhold som støv til jorden. Helt uten kraft.
Med all mulig kjærlighet og fred til alle dere gode mennesker der ute, RIKTIG GOD JUL OG GODT NYTT ÅR!
Jeg hører ikke, jeg føler. Lyden av dunkle trommeslag langt borte. Hjerteslag fra en annen tid vibrerer i tinningen min. Umerkelig, men like fullt kjennes det ut som regndråper lett bankende mot hodet mitt. Varmt, behagelig trommer det mot meg med ømme fingertupper mot en gryende hodepine. Det virker. Behagelig og lett forsvinner ubehag som dis i morgensol.
Med lukkede øyne kan jeg spre mine vinger mot solfylte sletter. Over en vakker verden der topper og daler utgjør kjærlighetens ansikt, sprer jeg mine vinger ut over toppene der kjærlighetens dunkle hjerteslag lyder i dypet. Dype taktfaste og rytmiske slag mot den magiske trommen. Helbred i hver vibrasjon. Som et dypt jordskjelv et sted der inne.
Jeg fyller mine lunger med ren luft fra klarhetens kilde. En visdom ligger i disse krystallene som gir liv til alle levende. Jeg foretrekker å fylle meg selv med noe annet enn sviende forurensning fra grådighetens by og sot fra dens innbyggere. Rent krystallklart vann vil være det som gir meg klarhet. Vennlige vinder vil hjelpe meg å se, føle og vite hva som er det eneste verdifulle i livet.
Jeg glir sakte, men sikkert inn, i en lysende fremtid der fønvindens behagelige kjærtegn viser vei mot den godhet som finnes i alle. Der pusten fra vår vakre natur blåser kjærlighet inn i vårt liv. Der iskalde vinder straks faller sammen og blir borte. Der varme og trygghet får vokse seg inn i kropp og sjel.
Jeg hører lyden av den fjerne trommen blande seg med lyden av den lekende bekken. Ertende klukkende latter lager musikk oppå takten av hjertetrommens rytmiske slag. Kjærlighetens rennende vann lager dugg på skogens grønne blader. Livets blader der ren luft produseres i den prosessen som kalles livet. Som gir livet. Som smiler og fyller deg med varme og glede. Jeg kjenner at det er nå det er godt å leve.
Denne velkjente linjen fra en av tidenes norske forfattere Ivar Aasen er det nå på høy tid å børste støv av. Diktet som ble skrevet i 1855, var ment til å synges. Her mente Aasen selv visstnok at melodien som passet best var de velkjente tonene fra “Nordmannen”, som gjerne er bedre kjent under navnet “Mellom bakkar og berg” Tekst Ivar Aasen og melodi av Ludvig M. Lindeman.
For makan til aktualitet for dette gamle diktet har jeg aldri kjent på før. Nordmannen er en flott vise, ingen tvil om det, men hinter allerede i 1855 her om nordmenns egne evne til å klage og sutre? Det kan man selvsagt spekulere i. Faktum er at jeg nok tror godeste Aasen hadde snudd seg i graven når han så alt det klagast og kytast over i 2019.
For oss som er i overkant opptatt av samfunnsdebatt, sport, nyheter og ulike dagsaktuelle tema er det en ting jeg har bitt meg merke i de siste årene, nemlig nordmenns vanvittige trang til å syte og klage. Ja jeg kan også slenge med påstanden om at nordmenn stadig blir mer arrogante og ufyselige i mange flere situasjoner nå enn før i tiden.
Ta trafikken. Det hyles og skrikes om hvor fæle og ufordragelige alle andre enn oss selv er på veiene. Vi har bilister som hyler og klager over syklistene og vi har syklister som banner og steiker over alt fra biler, fotgjengere og politikere. Vi har bilister som spytter og skjeller ut trafikkdirigenter og vi har bilister som kitler deg i bakre støtfanger med tunga og viser fingern fordi du ikke kjører 10 til 15 km/t over fartsgrensen.
Du har alle de som hyler og skriker over våre nye landsmenn, kvinner og barn og kaller dem unevnelige ting. Og vi har innvandrere som trekker rasismekortet raskere enn lucky luke trekker pistolen. Vi kjefter på alt og alle for alt og ingenting hele fordømte tiden. Vi kjefter på værmelderne som presenterer dårlig vær. Akkurat som om det er dem som styrer været?
Vi syter og klager over hvor forferdelig vi har det i dette landet med rødgrønne, blåblå, sentrumsvridde, ytre ditt og ytre datt. Likevel bor vi i et av verdens rikeste land. Og det har vi gjort lenge samma pokker hvem som har styrt.
Vi klager over flyskam, kroppskam, kjøttskam, veganere, kjøttspisere, vegeterianere, treningsnarkomane, narkomane,rikfolk, tiggere og alt annet “svineri” i dette molbolandet. Og vi klager over bompenger, for mye veier, for lite veier for få sykehus, for mange sykehus, med for lite penger. Vi klager over sentralisering og vi klager over desentralisering. Vi klager over for mange ulver, for lite ulver og vi klager over by og land. Politikerne klager nesten mest av alle. De er profesjonelle klagere som skal sørge for å få folk til å stemme på dem. Hvordan? Jo ved stadig oftere klage på sine politiske motstandere. Ikke ved å vise til egen politikk.
Ofte er det også sterkere og sterkere karakteristikker som ytres. Hva fanden er det som skjer?
Jeg mener at vi nordmenn generelt sett er blitt til et ufyselig sutredyr som har glemt at vi faktisk har det ganske ok. Vi tåler ikke noen ting lengre. Gamle Aasen visste nok noe om klagingen på bokmål eller sidemål i skolen. Det er jo også noe vi klager over. Og sport. Herrejemini som vi klager over sport. Likevel sitter vi trykket opp i tv skjermen kveld etter kveld og hyler på rettferdighet for taperne, vinnerne, uavgjort og filming. Stakkars Brann fans for eksempel. De er nå så sliten og sure etter å ha langt for lenge på øvre halvdel av tabellen i en hel evighet. Selvsagt ikke så sliten som de var da treneren sendte dem ned en divisjon for en liten evighet siden. Da klagde de over overbetalte spillere, udyktige ledere og annet mer eller mindre irrelevant. Nå ligger dem på topp fem og har gjort det et par år, da skal dem pinadø klage og syte over manglende finspill, underholdning og selvsagt en trener som da åpenbart må være inkompetent i følge mange. Nå vet ikke jeg om Ivar Aasen drev på med sport, men han hadde vel da muligens møtt folk som klagde på manglende tribuner, kaffe og for mye alkohol bak låven der NM i hesteskokasting var i gang? Kan hende de klagde sin arme nød over overbetalte bønder og mulig kampfiksing i hesteskomiljøet?
Nå var det vel likevel noe traust og godt med gode gamle Norge på den tiden. Ikke hadde de kommentarfelt heller. Leserbrev var vel det nærmeste de kom dagens klaging i de sosiale mediene som strømmer over alt rundt oss. For her er det klagespesialistene og trollene bor. Ja selvsagt ikke slike troll som Asbjørnsen og Moe skrev om for dem var fæle. Nei i dag er det mer profesjonelle kommentarsnipere som retter sine femtikalibere skjult bak alskens kamuflasjefargede brannmurer og vpn systemer. Med målrettede skudd fyrer de av salve etter salve mot alt og alle. Klager og syter, troller og tuller. Hva er vitsen?
Har vi det egentlig så godt her i landet at vi ikke lenger har noe fornuftig å klage over lenger? Er det sånn at vi har skapt en tilværelse som egentlig er så god og trygg, men samtidig også såpass innholdsløs for svært mange, at den eneste moroa de har igjen er å være ekkel mot andre? Jeg skulle selvsagt ha sagt nå at man gjerne burde smile mer til våre medmennesker og slå av en koselig prat, enten det er på toget, flyet eller bussen, men nå er dette også gale. Å smile til noen blir nå også møtt med klagestorm. Nei best å holde kjeft å se sur ut så er det ingen som plager en.
I dag var jeg på handlesenteret. Der var det en mann som smilte til meg. Jeg smilte tilbake. Jeg tror heldigvis at det er håp. Hva tror du?
I dag er jeg bare så utrolig glad! I dag har jeg møtt flere smil enn på lenge. I dag fikk jeg en gave som jeg satt stor pris på da en av deltakerne mine i balansegruppa hadde strikket ullsokker til meg.
I dag møtte jeg ekte glede og ekte smil. Det ble gitt av ekte mennesker og ingenting kan faktisk måle seg med det. Takknemlighet er kanskje noe man litt for ofte har glemt. I alle fall føles det slik noen ganger. Men når man møter det så kjennes det godt inne i hjertet.
I dagens velfrerdssamfunn har vi muligens en tendens til å ta ting for gitt. Derfor kjennes det ekte så sterkt ut når vi møter det.
Jeg ønsker at alle ser og opplever det ekte så ofte som mulig. Både i møter med andre mennesker, men også i møte med naturen, elementene og ellers det som møter oss. Viktigheten av å innimellom kunne stoppe opp og ta et ekstra drag med luft. Viktigheten av å nyte ugresset i grøftekanten fordi de også er vakre. Viktigheten av å møte andre mennesker uansett form og farge med respekt og forståelse. Viktigheten av å ta vare på andre. Og ikke minst viktigheten av å ta vare på og respektere seg selv.
Jeg vet jeg høres litt ut som Ferdinand den snille oksen nå, litt sånn hippieaktig, men kanskje det av og til er nødvendig å vise oss selv og andre at det er okey å være litt Ferdinand av og til.
