Solregn

 

Jeg ser deg langt der nede. Jeg og mine venner planlegger å møte deg. Vi vil gjerne holde deg med selskap. Beskytte deg fra knusktørre opplevelser som tar kraften fra deg. Jeg og mine venner ser deg der nede.

Vi er på vei for gi deg et klapp på skulderen, min venn. Vi er på vei for å klemme deg, gi deg små kyss i pannen. Vi vil gi deg vår livgivende kraft. Denne kan du bruke for å pleie en kropp som er blitt tørr. Vi vil fylle deg med ny kraft slik at du kan løfte ditt tunge hode og smile.

Vi er på vei nå min venn. Med kraft, liv og ubegrenset kjærlighet. På vei til deg. Der nede ser vi deg og vi vil rope høyt i det vi suser mot deg med besluttsommhet. Med smil og latter og vennlighet. Vi vil treffe deg.

Vi hyler av fryd når du løfter ditt hode. Vi ser at ditt smil lyser opp. Vi ser at din forventning er genuin og vi ser dine indre krefter. Vi ser din styrke. Den styrken ingen andre så. Vi ler i det vi spenner våre muskler og treffer din panne. I tusen knas sprenges vi til utallige små diamanter som overrøser ditt smil med en nyvunnet glans. Du ler med oss. Du smiler av den kraften vi gir deg. Du finner styrke i oss.

Vi er solregn. Vi er venner fra skyene. Vi sikter oss inn på akkurat deg. Vi er regndråper som glitrer mot tørt jordsmonn. Vi er dråpene som gir liv. Vi er vannet som treffer ditt ansikt og gir deg smilet der du trenger å smile. Vi er himmeldiamantene som gjør deg litt rikere. Vi er solregn.

Willy Marthinussen 2019

Når taksjabben endelig lander

Reklame | Michael Kors Watches//Michael Kors Watches//NA-KD Shoes//NA-KD Shoes

 

Michael Kors Watches//Michael Kors Watches//NA-KD Shoes//NA-KD Shoes

 

I dag henter jeg frem denne historien fra en annen tid. En tid som fortsatt er her, men som likevel er forbi. En tid der mørket og lys sloss om en plass i solen. Der jeg ikke visste hvem av dem som ville vinne. Den rette vant. Denne turen ned minnenes smug sitter godt i. Taksjabben som vi kaller byduene i bergen flakser for å overleve. Sloss for sin plass i verden. disse flygende rotter som vi ble kalt i likhet med dem, har endelig landet.

 

Lyset forsvinner sakte ned i horisonten og lysene fra en gatelykt tennes. Et lite vibrerende øyeblikk flakker det elektriske lyset og kaster skyggene nedover den brostensbelagte gaten i det trange smuget. Lyden av et vindu som lukkes høres i det fjerne og en hund bjeffer ett sted på den andre siden av denne stille byen. Det er kveld og varmt ute. Skrittene hans var knapt hørbare mot brosteinen under ham. Det var ikke som skritt, mer som, en stille hvisken i det han gikk nedover smuget. Gaten var tom for folk. Han går alene, som han alltid har gjort.

Den varme vinden fra sør flakker over ansiktet hans og får ham til å trekke pusten dypt inn. Han husker denne fønvinden fra et annet sted, en annen tid en annen plass. Han går stille nedover brostensgaten og minnes det øyeblikket. Der, i gatene bak Plaka i gamle Athen. Der vinden og lydene var sammen som i dette øyeblikket. Fønvinden strøk forsiktig over de bare armene hans. Jakken hang løst over skulderen. Det var sommer i Bergen. Sen kveld her i smuget og med samme følelse som gatene i Athen. Denne greske hovedstaden som i alle tider har stått som selve symbolet på menneskets intellektuelle og kulturelle utvikling.

Men Bergen kjennes annerledes denne kvelden. Stille, og med en følelse av ro og trygghet. Han går rolig og oppreist gjennom disse gatene som han kjenner så godt. Et helt liv har han gått disse gatene. Han smiler litt når et løvblad som har overlevd vinteren danser foran ham i fønvinden. Med et blaff forsvinner det inn i intet.  En luftens uteligger suser med lyden av en umiskjennelig blafring når vingene vifter til omverden. Han sukket lett og tenkte,

 «Gi meg gjerne en taksjabb fremfor all verdens papegøyer»

Bakgatene i den greske hovedstad kjentes plutselig svært langt borte, men likevel var følelsen der.

Latter lød gjennom kvelden i det et vindu igjen ble åpnet. Denne gangen i nærheten av Skivebakken. De gamle delene av denne vakre stemningsfulle byen. På sin vandring i denne spesielle kvelden visste han at det var magi i stenene og glød i asfalten. Gjennom hele sitt liv hadde han lengtet etter en slik kveld. Der byens puls kjærtegnet lydene, varmen og fønvindene fra sør som pakket inn denne byen i vest. Han gikk med rolige og bestemte skritt forbi Mariakirken og videre inn i Kong Oscars gate. Han visste hvor han skulle. Denne dagen hadde han ingen penger i lommen og heller ingen fremtid. Han hadde latt livet fare med vinden. Dette fordi han visste at det som var i går ikke er i morgen og det som er nå ikke er der om et minutt.

Han så seg tilbake mot Kalfaret. Han hadde gått en lang vei i kveld. Hele sitt liv hadde han gått, men dagen i dag var likevel den lengste. Han tenkte tilbake på de små barna og bøkene han engang leste. Dem om Hardyguttene. Han tenkte på røyk bak Landåshallen og sine første øl i godt lag med sine beste venner. Han tenkte på hvor det ble av. Han tenkte på at det var en del av historien. Av sine innerste minner som fortjente å ligge på en benk i hjernen og nyte en stille tid. Der man av og til kan løfte hodet å hente frem det som svever i vinden og strør minnene over et litt skjult smil som av og til bobler opp og gir ham et kort glimt av selvtillit og styrke. Men også tårer. Tårer til ære for dem som gikk andre veier. Tårer for dem som sluttet å gå.

Han trekker inn pusten dypt og stopper opp litt nær Korskirkealmenningen. Korskirken ligger der som den har gjort siden Moses gikk i knebukser. Som et symbol på ro og åndelighet, men mest som et minnesmerke for taksjabbene. Disse flyvende sjeler som av ulike grunner har landet på et sted som de aldri visste de kom til å lande på. Den gang de var liten. Livet var annerledes når man var liten. Det skulle bli annerledes. Det skulle bli noe bedre. Drømmene ble brutt da noen andre papegøyer stjal fra dem de få kornene de hadde fått utlevert. Noen av dem var også utsatt for papegøyenes skarpe og sterke nebb, der de uten nåde ble hakket i stykker av de papegøyene som hadde bedre plassering på livets grener. Det føles noen ganger slik at når den lille fuglen blir født, og så klarer å lette for første gang. Flyr av sted og blir meid ned av en lastebil. Vokser, lever og så slutt. Meningsløshet er et livets lodd.

Han snur seg og ser et par taksjabber smile og le i denne kveldens rusende fønvind. Han tråkker videre uten å ofre dem noen flere tanker. Annet enn at han kunne ha satt der med dem. Det hadde vært så enkelt. Så passende. Så lett. Fordi dette var mennesker han engang var nær. Mennesker han ville alt vel. Mennesker han ikke lenger nådde. De hadde hverandre. Han hadde valgt noe annet.

Han runder hjørnet og går inn i Skostredet. Denne lille pittoreske gaten som engang huset i alle fall en skobutikk. Der han husket enda at han ble tatt med av sin mor for å handle nye sko. Han hatet det. Men i dag hadde han sko som han hadde valgt selv. Sko som det hadde vært vanskelig å fylle med det manglende pågangsmotet han en gang hadde. Likevel hadde han klart å fylle disse skoene. Denne gangen gikk han med bestemte og selvsikre skritt inn i den bergenske natten.

Han hadde gått en lang vei. Helt fra Landåshallen oppe i Søndre bydel. Fra ungdomsklubben på Strimmelen og nedover i mot Chicago, via striladanser på Nautnes og Landro og et livsjag som pisket livet ut av ham. Helt til grenen knakk. Fallet var stort og sårene ville aldri helt gro. Men taksjabben klarte seg og fløy gjennom kvelden der solen gikk langsomt ned over Nordnespynten. Taksjabben kunne fly likevel. Taksjabben spredte sine vinger et sted der bare vinden så ham og fylte ham med den varmen fønvinden brakte med seg fra bakgatene i Athen. Bak Plaka. Med utsikt til Akropolis satt han der og selveste Athene steg ned og gav ham smykket som fortsatt hang rundt halsen hans.

Denne natten var lik. Bare bakgrunnen var annerledes. Bergens våg glinset i sommerlig tropenatt og gleden og livet som lød utover bryggens kanter gjorde ham varm innvendig. I dette øyeblikket visste han at det var dette livet han var en del av. Et liv som uansett hvordan det vrir seg i smerter etter stygge fall, likevel klarer å vise at det er verdt sin vekt i opplevelser. Verdt sin vekt i stunder som utfordrer. Verdt sin vekt i sorg og i glede. Og verdt sin vekt i kjærlighet til sin egen indre taksjabb og den flokken han hører til.

Han skalv lett på skuldrene og trakk jakken tettere rundt seg. Det var ikke kaldt, men likevel hutret han over denne følelsen av å leve. Å vandre her i den vakre hovedstaden på Vestlandet. Å trekke inn stemningene som løfter en opp tross alt. Å fly med flappende vinger vekk fra alle papegøyene og la vinden kysse fjærene før en perfekt landing.

Taksjabben har landet for godt.

 

Uansett hvordan livet vrir kraften ut av et menneske, så er livet i stand til å fylle livet med ny kraft. Uansett hvor tett mørket er pakket rundt en, så er lyset i stand til å pakke opp mørket. Uansett hvor mye smerter en har, så er lettelsen i stand til å lindre. Uansett hvor mange papegøyer du har rundt deg så er taksjabbene like mye verdt.

Å leve med angst – Mannen med ljåen

Reklame | Polar, dragon, skullcandy

ensomhet

 

Nike//Polar//Pick & Pack

 

Hei alle fine folk!

 

I dag har jeg en ordentlig nededag. For å beskrive det jeg føler i dag er neimen ikke lett, men noe som svært mange med angst og depresjon nok vil kunne kjenne seg igjen i.

 

Redselen som sitter seg i magen er en ting, men den overveldende følelsen av å være totalt ubrukelig er verre. Et iskaldt vondt grep om hele sjelen. Et mørke som forteller deg hvor fryktelig meningsløst alt er. Man er ingenting. Totalt verdiløs. Det å kjenne på dette gjør at man smiler mot mannen med ljåen og ønsker ham velkommen.

 

I et mørke som mannen med ljåen trives i, eksisterer man de timene, eller dagene og kanskje i mye lengre tid. Men i visshet om at han snart reiser igjen. Også denne gangen med uforrettet sak.

Så sitter man altså der. Med alle følelsene rundt det å ikke bety noe som helst. Med tanker om at alle hater trynet ditt og med en innvendig sorg som ikke helt kan beskrives. Sangen til Avicii, “wake me up” går på repeat i hodet og i et brøkdels sekund kjennes kun ro. Man rives så tilbake til virkeligheten. 

 

Man rister febrilsk på hodet slik at fornuften skal få hjelp til å jage vekk både mørket og mannen med ljåen. Fornuften vinner denne gangen også. Så vidt.

 

Det skal noen ganger svært lite til før mannen med ljåen ringer på døren til psyken. Det er ingens feil og det er sjelden noe som er galt, men mørket og sorgen og følelsen av utilstrekkelighet tar ingen fanger. Ei heller hensyn. Angsten for at ingen vil tenne et lys i mørket kjennes overveldende ut.

 

Ingen ser imidlertid tårene som renner på innsiden av øyelokkene. Ingen ser angsten bak smilet heller. #usynligsyk runger som i dovregubbens hall og følelsene av å være uønsket, meningsløs og ubrukelig danser i den mørke hallen til mannen med ljåen. Ufornuftig. Fornuftig. Valg. Fornuften trekker det lengste strået.

 

Det å ha angst er vanskelig. For mange er det så vanskelig at man ikke takler hverdagen lenger. Man faller ut av sosiale og jobbmessige arenaer i livet. Dette igjen fører til ytterligere forverring av angsten. I tillegg gir det ensomhet, økonomiske belastninger, og fare for ulike andre følgesykdommer. Når man har angst så er man ofte mye mindre aktiv enn hva godt er. Da er man særlig utsatt for livsstilssykdommer i tillegg til angst.

 

Angst er lammende for dem som rammes. Det er derfor svært viktig å ta angst og depresjon på alvor. Det å være åpen om angsten vil hjelpe mange. Husk at angst er en usynlig sykdom og det derfor er viktig å gjøre sine omgivelser oppmerksom på hvordan man har det. Det er lett for at det oppstår misforståelser ellers.

#usynligsyk passer således godt til angst og depresjonslidelser. 

 

Angstlidelser i flertall skriver jeg fordi det ikke bare er en eneste form for angst. Det finnes mange ulike former. 

 

Forskjellige typer angst:

 

  • Sosial angst betyr at man føler ubehag eller angst i møte med andre mennesker. Det kan også være at man har angst bare i møte med bestemte grupper mennesker eller i bestemte situasjoner.

 

  • Spesifikke fobier betyr at man for eksempel er redd for edderkopper, å fly, fugler eller store høyder. Redselen er så sterk at man anstrenger seg for å unngå det som skaper redsel og man kan bli hemmet i sitt daglige liv.

 

  • Panikkangst betyr at man får hjertebank og svette. Mange blir redd for å besvime, bli kvalt eller dø. Redselen for nye anfall kan gjøre at man isolerer seg hjemme.

 

  • Agorafobi betyr at man er redd for å forlate hjemmet og bevege seg ut på områder som man oppfatter som usikre, særlig åpne plasser og steder med mange mennesker.

 

  • Generalisert angstlidelse betyr overdrevne bekymringer for dagligdagse hendelser. I tillegg har man ofte mye muskelspenninger og indre uro.

 

  • Tvangslidelse innebærer at man får uvelkomne og ubehagelige tanker eller bilder i hodet. Ritualer eller tvangshandlinger brukes for å jage bort tankene og bildene. Mange kjenner skam knyttet til tvangstankene.

 

  • Posttraumatisk stresslidelse oppstår som en reaksjon på en psykisk smertefull hendelse eller mange belastninger over lengre tid. «Flashbacks» eller mareritt hvor man gjenopplever det vonde er vanlig, unngåelse av stedet opplevelsen foregikk likeså. Andre symptomer er anspenthet, skvettenhet, sinne og søvnproblemer.

 

  • Hypokondri er overdreven helseangst eller sykdomsangst. Kjennetegn er vedvarende opptatthet av at man kan ha alvorlige kroppslige (somatiske) sykdommer.

(Hentet fra brosjyren Fakta om angst, utgitt av Rådet for psykisk helse i 2015).

 

Det er svært viktig at kunnskap om ulike typer angst formidles til flest mulig. Kun ved åpenhet og økning av folks generelle forståelse om angst, kan man fjerne stigmaet og negative holdninger rundt dette.

 

Dette betyr selvsagt at noe av det vonde må eksponeres for omverden, eller at omverden eller enkeltområder må eksponeres for deg. Angst og depresjon er #usynligsykdom som er spesielt vanskelig å åpne seg om, men tro meg, det hjelper. Kanskje det tar noe tid, men sakte og sikkert blir det levelig. 

 

Eksponeringsterapi hjelper mange, men det er også noen det ikke hjelper så bra for. Da må man kanskje vurdere å forsøke samtaleterapi eller medisinering. Mange får gode resultater av kombinasjoner av disse behandlingsformene. 

 

Jeg har selv hatt god nytte av kombinasjoner her, men den ALLER BESTE medisinen for meg har vært fysisk aktivitet generelt, og da LØPING spesielt. Det å kjenne på følelsen av lange rolige løpeturer har for meg vært uvurderlig i kampen mot mørket. Mannen med ljåen liker ikke å bevege seg. Jeg løper lett fra ham.

 

Trening gir mestring. Trening stimulerer lykkesenteret i hjernen. Lykke tar kverken på depresjon og når depresjonen ikke er der, er det lettere å takle angsten. Men vi som kjenner til hvordan det er forstår godt at mørket kommer tilbake. Når som helst ringer mannen med ljåen på døren. Når som helst og hvor du enn er så finner han deg. Klar for at du skal bli med ham. Heldigvis så vinner fornuften. Og fornuften blir også tøffere etter hvert. Klar til å lyse opp rommet og jage mannen med ljåen til helvete!

 

Der hører han hjemme. Ikke du, og ikke jeg. Vi klarer oss som regel. Vi kan skremme mannen med ljåen ut i lyset. Eksponere ham for lysende glede og lette sinn. Da sprekker det trollet han er. Til slutt.

 

Jeg ønsker alle dere som sliter med psykiske vansker all mulig lykke og glede. Når kampen for å klare seg i hverdagen blir for tung så ring gjerne de riddere som vil stå sammen med deg i kampen. Ikke forsøk å ri av stormen, men ta kontakt med helsevesenet, familie, andre som forstår.

 

  • Ring akutt til legevakten på 116117
  • Mental helse tlf: 116123
  • Røde kors: 80033321
  • Kirkens SOS: 22400040

 

Husk at det er mange som både vil og KAN hjelpe deg.

 

Hilsen fra willy

 

Dei vil alltid klaga og kyta…

 

Denne velkjente linjen fra en av tidenes norske forfattere Ivar Aasen er det nå på høy tid å børste støv av. Diktet som ble skrevet i 1855, var ment til å synges. Her mente Aasen selv visstnok at melodien som passet best var de velkjente tonene fra “Nordmannen”, som gjerne er bedre kjent under navnet “Mellom bakkar og berg” Tekst Ivar Aasen og melodi av Ludvig M. Lindeman.

 

For makan til aktualitet for dette gamle diktet har jeg aldri kjent på før. Nordmannen er en flott vise, ingen tvil om det, men hinter allerede i 1855 her om nordmenns egne evne til å klage og sutre? Det kan man selvsagt spekulere i. Faktum er at jeg nok tror godeste Aasen hadde snudd seg i graven når han så alt det klagast og kytast over i 2019.

 

For oss som er i overkant opptatt av samfunnsdebatt, sport, nyheter og ulike dagsaktuelle tema er det en ting jeg har bitt meg merke i de siste årene, nemlig nordmenns vanvittige trang til å syte og klage. Ja jeg kan også slenge med påstanden om at nordmenn stadig blir mer arrogante og ufyselige i mange flere situasjoner nå enn før i tiden.

 

Ta trafikken. Det hyles og skrikes om hvor fæle og ufordragelige alle andre enn oss selv er på veiene. Vi har bilister som hyler og klager over syklistene  og vi har syklister som banner og steiker over alt fra biler, fotgjengere og politikere. Vi har bilister som spytter og skjeller ut trafikkdirigenter og vi har bilister som kitler deg i bakre støtfanger med tunga og viser fingern fordi du ikke kjører 10 til 15 km/t over fartsgrensen.

 

Du har alle de som hyler og skriker over våre nye landsmenn, kvinner og barn og kaller dem unevnelige ting. Og vi har innvandrere som trekker rasismekortet raskere enn lucky luke trekker pistolen. Vi kjefter på alt og alle for alt og ingenting hele fordømte tiden. Vi kjefter på værmelderne som presenterer dårlig vær. Akkurat som om det er dem som styrer været?

 

Vi syter og klager over hvor forferdelig vi har det i dette landet med rødgrønne, blåblå, sentrumsvridde, ytre ditt og ytre datt. Likevel bor vi i et av verdens rikeste land. Og det har vi gjort lenge samma pokker hvem som har styrt.

 

Vi klager over flyskam, kroppskam, kjøttskam, veganere, kjøttspisere, vegeterianere, treningsnarkomane, narkomane,rikfolk, tiggere og alt annet “svineri” i dette molbolandet. Og vi klager over bompenger, for mye veier, for lite veier for få sykehus, for mange sykehus, med for lite penger. Vi klager over sentralisering og vi klager over desentralisering. Vi klager over for mange ulver, for lite ulver og vi klager over by og land. Politikerne klager nesten mest av alle. De er profesjonelle klagere som skal sørge for å få folk til å stemme på dem. Hvordan? Jo ved stadig oftere klage på sine politiske motstandere. Ikke ved å vise til egen politikk.

 

Ofte er det også sterkere og sterkere karakteristikker som ytres. Hva fanden er det som skjer?

 

Jeg mener at vi nordmenn generelt sett er blitt til et ufyselig sutredyr som har glemt at vi faktisk har det ganske ok. Vi tåler ikke noen ting lengre. Gamle Aasen visste nok noe om klagingen på bokmål eller sidemål i skolen. Det er jo også noe vi klager over. Og sport. Herrejemini som vi klager over sport. Likevel sitter vi trykket opp i tv skjermen kveld etter kveld og hyler på rettferdighet for taperne, vinnerne, uavgjort og filming. Stakkars Brann fans for eksempel. De er nå så sliten og sure etter å ha langt for lenge på øvre halvdel av tabellen i en hel evighet. Selvsagt ikke så sliten som de var da treneren sendte dem ned en divisjon for en liten evighet siden. Da klagde de over overbetalte spillere, udyktige ledere og annet mer eller mindre irrelevant. Nå ligger dem på topp fem og har gjort det et par år, da skal dem pinadø klage og syte over manglende finspill, underholdning og selvsagt en trener som da åpenbart må være inkompetent i følge mange. Nå vet ikke jeg om Ivar Aasen drev på med sport, men han hadde vel da muligens møtt folk som  klagde på manglende tribuner, kaffe og for mye alkohol bak låven der NM i hesteskokasting var i gang? Kan hende de klagde sin arme nød over overbetalte bønder og mulig kampfiksing i hesteskomiljøet?

 

Nå var det vel likevel noe traust og godt med gode gamle Norge på den tiden. Ikke hadde de kommentarfelt heller. Leserbrev var vel det nærmeste de kom dagens klaging i de sosiale mediene som strømmer over alt rundt oss. For her er det klagespesialistene og trollene bor. Ja selvsagt ikke slike troll som Asbjørnsen og Moe skrev om for dem var fæle. Nei i dag er det mer profesjonelle kommentarsnipere som retter sine femtikalibere skjult bak alskens kamuflasjefargede brannmurer og vpn systemer. Med målrettede skudd fyrer de av salve etter salve mot alt og alle. Klager og syter, troller og tuller. Hva er vitsen?

 

Har vi det egentlig så godt her i landet at vi ikke lenger har noe fornuftig å klage over lenger? Er det sånn at vi har skapt en tilværelse som egentlig er så god og trygg, men samtidig også såpass innholdsløs for svært mange, at den eneste moroa de har igjen er å være ekkel mot andre? Jeg skulle selvsagt ha sagt nå at man gjerne burde smile mer til våre medmennesker og slå av en koselig prat, enten det er på toget, flyet eller bussen, men nå er dette også gale. Å smile til noen blir nå også møtt med klagestorm. Nei best å holde kjeft å se sur ut så er det ingen som plager en.

 

I dag var jeg på handlesenteret. Der var det en mann som smilte til meg. Jeg smilte tilbake. Jeg tror heldigvis at det er håp. Hva tror du?

Vårens blide kyss

 

Vårens blide kyss

Man kjenner det dypt inne i seg selv. Det skjer noe udefinerbart der inne i dypet. Jeg vet ikke helt hvor det kommer fra, men det kjennes ut som om noen spiller på et sett med nervetråder i sentralnervesystemet mitt. Det er som om noe puster forsiktig på ryggraden. På innsiden av ryggraden. Så sprer det seg utover i kroppen som forsiktige kyss, eller som fra pusten til en som er nær huden din.

 

Kanskje det kommer fra en følelse som ikke vet hvor den skal. Litt usikkert brer den seg i alle retninger i kroppen og prøver å finne en plass å lande. Som en sommerfugl flyr den rundt å leter. Vimsete, litt hit og litt dit. Lander. Letter igjen og flyr rundt inne i meg. Utenpå meg.

 

Jeg vet at jeg nærmer meg lyset. Jeg vet at sommerfuglene i kroppen har en mening. En hensikt som bare jeg vet om. Jeg kjenner lyset treffe deres lette vinger og ser at vingeslagene smiler mot meg. Tross enkelte kalde vindpust fremdeles så står ilingen i kroppen igjen som vinner. En varme som brer seg utover fra ryggraden og til alle deler av kroppen min. Våren er på vei. Små bevis fra hverdagen dukker opp som snapshots foran øynene mine. Små fargeklatter i jorden rundt meg i form av krokus, snøklokker og lyder av vårlige små skrik fra himmelen. Jeg løfter blikket og ser mot lyset. Lytter til de små fine tonene som leker seg mellom tretoppene. Mellom pusekatter og begynnende knoppdannelser i trær og busker rundt meg. Jeg venter i lengsel på lyden av summende insekter på gule løvetann. Jeg titter på egne hender og skjelver lett i pusten fra sommerfuglene. Ser dansen deres. Føler vingene deres som sprer seg utover i et hav av evig lykke.

 

Skogens røster puster liv i mine indre nervefibre. Jeg lar våren få puste meg i ansiktet. Jeg føler. Jeg ser.

Vibrasjoner i en kropp som langsomt tiner i vårsol kjennes deilig og tilfredstillende ut. Jeg føler vårens ansikt nær meg. Så nær meg at jeg kjenner varme fra dypet av den. Lett kysser den meg med vårlig lekenhet og driver videre i luften. Den har en verden å leke i. Den har så mange å glede.

 

Mine favorittblomster er løvetann. Disse sterke, uavhengige og samtidig utskjelte nydelige vesener som samles overalt i vårlige familiesamlinger. Der leker dem i grøfter og på enger og farger tilværelsen til dem rundt seg gul og lys. Sprer sine lysende gledesrop til alle som vil se og høre deres livgivende kraft. Overalt hvor de har lagt i skjul er deres styrke uovertruffen. Med voldsom kraft kan de sprenge seg gjennom murer. Med styrke til å gi selv de kaldeste små grøfter nytt liv og ny varme. Deres blotte tilstedeværelse gir farger i hjertene til dem rundt seg. Fordi de vet hva motstand vil si. Fordi de vet hvor lett det er å bli tråkket i stykker av uvørne mennesker med lite respekt for deres nydelige farger og kraftfulle egenskaper. Jeg kjenner en lengsel etter deres lek. En lengsel etter deres tilstedeværelse i vårens vakreste eng.

 

Denne livets eng der sommerfuglene og biene flyr rundt i et samarbeid med å klargjøre livets eng til den forvandlingen sommeren gir. Der løvetannen smiler til engblomstene og kysser lett bien som forsiktig kysser den tilbake. Der dråper av vårens nektar kan gi liv til nye generasjoner av bier, humler og sommerfugler. Denne livets eng der jeg trekker pusten dypt inn og lukker øynene. Jeg kjenner duften av blomstene i livet mitt. Jeg hører småfuglenes vårlige toner fra skogen foran meg. Jeg kjenner pusten fra lette sommerfuglvinger som gir en sval bris over kroppen min. Jeg ser fargene som bærer bud om lysere tider. Jeg kjenner vårens hjertebank i kroppen min. Jeg kjenner strengene i meg leker i takt med vårens raske hjerteslag. Som i en rytme der musikken spilles på nervestrenger og trommeslagene fra hjertet blander seg med rytmiske toner fra en flaggspett et sted der inne i skogen. Vårens lette kyss styrer den gleden jeg føler.

 

Denne gleden over selve livet. Denne gleden over å kjenne en ny dag. Gleden over å våkne tidlig i et lys som bringer bud om lettere dager. Der florlette gardiner blafrer i morgenbrisen. Der sommerfuglene leker mellom løvetann og smørblomster. Der livet atter en gang våkner sammen med meg. Strekker seg utover og vekker skogen rundt oss, vekker bølgene i vannet som dovent ruller innover steinete strender. Som viser veien til nye horisonter. Der bekkens klukkende latter tuller med småstein i kulpen. Den sammen kulpen der fossekallen bader, der småspurv rister av seg dråper som glinser som diamanter i solen. Den samme kulpen der dråpediamanter mot naken hud vasker vekk vinterens tungsinn. Lar mennesket våkne. Lar lyset vekke nytt liv. Der sommerfuglene svever over kulpen i søken etter løvetannens gule, myke seng.

 

Lyset er lysere nå enn noen gang. Lyset gjør en sterkere og vårens lette, lekende kyss gjør meg sterkere. Mer motstandsdyktig mot kulden som omgir meg. Mer i stand til å vokse meg gjennom murer. Gjennom asfalt. Jeg skaper og jeg finner kreativitet og styrke sammen med grøftens innbyggere. Sammen med alle dem som har sett samholdet og leken her hvor tiden står stille. Her nede hvor vi kun sanser motorveien der oppe. Såvidt hører lyden av hektisk aktivitet der noen aldri får med seg at livet er nå. Livet finnes her der roen og freden som er skapt av lyset, av godhet og av tålmodighet som ender opp i denne bakevjen av en grøftekant. Der lyset består av løvetann, smørblomster og andre levende farger. Der livet endres av summende insekter i samspill med blomstene, fargene og dråpene av dugg om morgenen. Der sommerfuglene hviler sine vinger på senger av farger. Der våren beriker deres tilstedeværelse med lekende, blide og lette kyss.

 

Jeg åpner mine øyne og kjenner etter. Kjenner etter og konstaterer med et lite lekende smil over leppene mine, at våren er her.

 

 

 

Hatmail og anstendighet, heksekunst og følelser

Hei i kvelden godfolk!

Tidligere i dag skrev jeg altså om husarbeidets fortreffelige egenskap som tilleggstrening. Det kan du lese om her.

Så slo det meg ørlite grann. I nå over et år har jeg skrevet over 400 innlegg på bloggen min. De fleste innleggene har vært godt besøkt og med mange lesere. Jeg har hatt mange gode plasseringer på topplisten og jeg har lagt jevnt blant de 10 øverste i kategorien helse. Jeg har fått mange flotte kommentarer på innleggene mine også.

Dette er jeg evig takknemlig for og det gjør at jeg blir ydmyk for alle som tar deg tid til å lese samt interessere seg for det jeg skriver.

Når jeg begynte denne reisen var det utelukkende for å skrive meg ut av en tung tid. Jeg skriver fortsatt for å kunne formidle mine tanker og ideer rundt ulike ting som opptar meg.  Men det er en ting som gjør meg ekstra glad. Ekstra glad fordi det jeg fryktet aller mest da jeg startet med å blogge, var å få hatmail og ondsinnede kommentarer. Jeg hadde hørt om dette og jeg hadde ikke lyst til å oppleve det selv.

Ikke fordi det hadde vært vanskelig for meg å takle, men fordi det sier noe om andres vanskeligheter. Dette gjør meg spesielt trist. Og tristhet var jo noe jeg hadde planer om å skrive meg ut av. Det er kanskje bakdelen med å ha for mange følelser utenpå kroppen. Eksponert og sårbart for ytre påvirkninger er noen ganger en forbannelse som vandrer hånd i hånd med litt for mye empati.

Jeg har på en måte mer enn nok med å klare min egen overfølsomhet om ikke overfølsomme antenner henter inn alle andres vanskelige livssituasjoner og ulike skjebner.  Vanligvis har jeg svært god kontroll på dette,  men kritikk har alltid vært min svake side. Da blir jeg oppriktig lei meg.

Det er mulig at dette skyldes gener fra det høye nord og helt tilbake til hekseprosessenes tid. Som ivrig hobbyslektsforsker fant jeg ut at jeg stammer direkte fra en som led denne grusomme skjebnen for mange hundre år siden i #vardø. Fortsatt er slekten kjent for sine varme hender og  det å ha følelser tykt utenpå kroppen.

Det å føle andres smerte er ikke alltid like enkelt. Derfor var det mange tanker jeg gjorde meg da jeg startet hverdagsaktiv.blogg.no for nå et drøyt år siden. Men vet dere hva? Ikke EN ENESTE NEGATIV KOMMENTAR har funnet veien til meg i løpet av de innleggene jeg har formidlet så langt. Det har vært tilbakemeldinger på hvor mye jeg har inspirert, støttet og hjulpet andre, men ikke EN ENESTE antydning til sinne og agressjon.

Det gjør meg umåtelig glad og stolt. Og håpefull. For det viser for meg at det fortsatt finnes anstendighet. Det viser for meg at det er en overveldende overvekt av godhet der ute, til tross for at jeg vet at det også finnes det motsatte. Og for alle dem som rammes av mobbing, hat og uforstand så kjemper jeg med dere. En dag vil forhåpentlig dette være et minne i det fjerne. Et vondt minne. Et minne om menneskers lidelse på grunn av det som egentlig bunner i andres uforstand og egen lidelse som de ikke vet hvordan de skal takle. Det handler også om deres manglende vilje og evne til å tilegne seg kunnskap. Manglende kunnskap leder fort til usikkerhet. Usikkerhet møtes ofte av noen med angrep.

Slik var det vel også for min tipp tipp…som ble utsatt for ondsinnet sladder, dømt og brent på bålet for så mange år siden. Uforstand i et land som den gang praktiserte dødstraff.

Derfor er jeg i kveld ekstra glad før jeg nå tar turen ned på trening med en visshet om at det fortsatt finnes håp. Håp for dem som blir mobbet, baksnakket og forskjellsbehandlet. Og jeg sitter altså uten en eneste hatmail. Måtte det aldri dukke opp en eneste. Ikke for min del, men for “the sake of mankind”.

Ønsker dere alle en nydelig søndag og en fantastisk uke!

Mvh Willy

Jeg vil, jeg vil, men får det ikke til…

God formiddag alle gode lesere!

Først i dag vil jeg bare si hvor utrolig spennende denne bloggreisen har vært så langt. Jeg håper at mitt budskap om mer moro og mer bevegelse i hverdagen vil spre seg til en diger tanke hos alle som leser bloggen, deler og liker. Jeg er veldig takknemlig for alle som bidrar til dette.

Budskapet er jo like enkelt som det er nødvendig. Bedre folkehelse for alle, og da spesielt for dem som er aller svakest i samfunnet på grunn av situasjoner som ikke kan kontrolleres av egen manglende vilje til å være mer aktive. Det er jo supert at flest mulig er mer aktiv og mer bevisst sin livsstil. Det er nemlig dette som til syvende og sist vil føre til en bedre og sunnere folkehelse, og at flere ikke blir rammet av de mange og farlige livsstilssykdommene.

Som dere faste lesere har fått med dere, så er folkehelse og metoder til å endre livsstil noe som jeg brenner særlig for. Mange i befolkningen er allerede aktive i hverdagen. Jeg ser derfor med en smule bekymring på en stadig større gruppe som faller ut av en sunn livsstil og heller gir opp fordi det faktisk er for vanskelig å følge de ofte svært strenge “kravene” til hva som er #godtnok.

De aller svakeste blir i så måte en gruppe som ofte ikke helsevesenet klarer å gi et tilbud som er #godtnok. Det er ikke det at ikke tilbudene eksisterer og kunnskapen mangler i helsevesenet, men det er ofte slik at de som ønsker å benytte seg av tilbudene som eksisterer, ikke er i stand til å ta imot tilbudene.

For å ta et eksempel. Hvis man er avhengig av å gå på jobb for å kunne tjene til livets opphold, og det eneste tilbudet fra helsevesenet er på dagtid, ja da er det svært vanskelig å kunne delta. Hvis ettermiddag og kveld er fylt med smerter og fatigue i forhold til at alt kruttet er brent opp i nødvendige gjøremål, ja da er det vanskelig å finne overskudd og rom til å kunne “stikke en tur på trening”. Alt blir så vanskelig at det ikke er enkelt å komme i gang. Og hvis tilbudene er på tidspunkt eller til priser som ikke er overkommelige, ja da er det ikke enkelt.

Så har man den faktoren der svært mange med psykiske lidelser ikke er i stand til å benytte seg av tilbud, da det ikke er mulig å overvinne angsten eller at behandling ikke følger samme timeplan som mulighetene til økt aktiv hverdag. Da er det ikke bare å fortelle den det gjelder at man bør skjerpe seg eller at bare man kommer igang så blir det bedre. Her trengs det som nevnt i tidligere innlegg, et tverrfaglig system som ivaretar ting som kanskje overhodet ikke har noe med trening å gjøre, før man kommer i posisjon til å overhode klare å komme seg til et tilbud som man har godt av. Den onde sirkelen må brytes. Og det er slett ikke sikkert at det er trening som skal til for å bryte denne onde sirkelen.

SÅ hva med de svakeste gruppene i samfunnet da? Bare å gi dem opp eller?

Nei.

Det finnes riktignok ikke så mange enkle løsninger. Da hadde det vært gjort for lengst. Men noen av de viktigste “våpnene” jeg har erfart som bedrer deres situasjon, kalles respekt, tålmodighet, forståelse og kunnskap. Kunnskap om flere områder. Kunnskap om hvordan våre forutsetninger både innen psykologi, miljø og funksjon virker på ens evne til å utføre noe.

Man kan ikke bare gi folk en time til trening, gi dem en manual og be dem om å løfte den 4 x 30 over skulderen hvis personen har angst for å gå ut, har fibromyalgi eller skulderslitasje, har mer enn nok med økonomiske vansker, ikke klarer å få barnevakt, og så videre. Satt på spissen selvsagt, men dog et poeng som mange vil kjenne seg igjen i.

Det kan hende at man må arbeide timesvis med folk på kveldstid der dem bor for å kunne gjøre noe med angsten før man kan begynne å gå små turer. Det kan hende man må ordne opp i økonomiske forhold, familiære forhold eller simpelthen forståelse av smerte, før man i det hele tatt kan hente en manual, og finne en metode for å lære å løfte denne uten smerter.

Det å lære bruken av hverdagsaktivitet i stedet for å kjøre på med trening nær sagt som et universalmiddel for alt som er vanskelig er etter min mening noe som ikke fungerer for alle. Og i min erfaring så er det, nær sagt som alltid, de svakeste i samfunnet dette går ut over.

Jeg selv kan ikke gjøre så mye i det store bildet, men jeg vil gjøre mitt på et område i fremtiden. Det er å kunne gi råd gjennom denne bloggen, svare på spørsmål fra dere lesere og gi råd om hvordan man kan utnytte sin hverdag til å bevege seg mer.

Jeg vil også i år gi gratistilbud på søndager fremover. Jeg håper at folk har lyst til å delta på hverdagsaktiv sine løpesøndager her på Sotra. Tilbudet er helt gratis og jeg vil understreke at man ikke trenger å være godt trent for å delta. Man kan løpe eller gå man kan gå sammen med meg eller løpe alene, man kan drive intervaller og man kan se på om man vil. Felles er at vi er sammen og at vi har utgangspunkt i en idrettsbane der vi går rundt og rundt. Dette gjør at vi hele tiden er i nærheten og at vi kan få differensiert aktiviteten til å passe for alle.

Jeg kommer til å annonsere oppstart her på bloggen, men man kan få oppdateringer fortløpende og stille spørsmål til meg hvis man følger facebooksiden min som dere finner her, hverdagsaktiv.

Så håper jeg at dere deler og sprer denne bloggen til flest mulig slik at jeg kan få anledning til å arbeide med dette i økende grad i år. Jeg håper det dukker opp mange ulike hverdagsaktive løpe/aktive grupper rundt i det ganske land der man sammen kan gi et lite gruppetilbud til dem som vil. Gjerne i samarbeid med ulike frivillige og støttekontakter, foreldre, og så videre!

Og husk at det er fullt mulig å stille meg spørsmål både her og på melding på facebooksiden min. Her kan man stille spørsmål og få svar privat hvis det er ønskelig. Jeg holder alle anonyme hvis det er ønskelig.

Jeg heier på dere alle!

Mvh Willy

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top