Selvgjort er velgjort

 

Hei alle fine folk.

Vi ergoterapeuter snakker ofte og mye om hverdagsrehabilitering, hverdagsaktivitet og hverdagsoppgaver. For alle som har fått eller står i fare for å få en funksjonsnedsettelse av en eller annen type, er dette viktig. I den forbindelse så gjør vi ergoterapeuter mye for å kunne få mennesker til å opprettholde sine daglige aktiviteter. Alt fra å trene deg opp igjen både fysisk og kognitivt, samt det å tilrettelegge ditt eget hjemme og nærmiljø slik at det blir lettere å kunne klare seg med en viss grad av funksjonsnedsettelse.

I den forbindelse vet alle ergoterapeuter og fysioterapeuter at det er noe som vi kaller hjelpefelle. Ofte har dette vært en stor kilde til frustrasjon blant terapeuter. Dette fordi samarbeidstjenester som hjemmesykepleie, hjemmetjenester, pleiepersonell og andre støttefunksjoner, ofte gir for mye hjelp. Dette til stor frustrasjon blant terapeuter som jobber aktivt med å trene folk opp igjen, forebygge og styrke folks evne til å klare seg selv. Selvgjort er tross alt velgjort.

Men er vi egentlig noe bedre selv?

Jeg våger påstanden etter at Koronakrisen har begrenset hjemmebesøk for trening og utkjøring/tilpasning av såkalte kompenserende tiltak. Med kompenserende tiltak mener jeg her først og fremst tekniske hjelpemidler.

Det viser seg nemlig at det som jeg har påpekt i veldig mange år, nå trer tydeligere frem. Mennesker er ikke så hjelpeløse som man skulle kunne tro og menneskets evne til å tilpasse seg ulike situasjoner og vanskeligheter, er noe vi terapeuter kanskje er for dårlige på å ta hensyn til.

La meg trekke frem ordet Empowerment. Dette er et ord helsepersonell kjenner meget godt til, men kan hende vi i en travel hverdag og etter mye press fra omgivelsene, glemmer litt at dette bør stå i fremsetet i mye større grad enn jeg opplever at det gjør i dag.

«Empowerment er et begrep uten en entydig definisjon, og det forstås og anvendes på mange måter. Litteraturen peker på to sentrale dimensjoner ved empowerment, som NK LMH mener har relevans for lærings- og mestringsvirksomhet. For det første har empowerment en individuell psykologisk dimensjon som viser til individuelle bevisstgjøringsprosesser, hvor den enkelte kan bli mer bevisst på egne ressurser, oppleve økt mestring og bli bedre i stand til å kontrollere eget liv. For det andre har begrepet en relasjonell dimensjon som handler om samhandling og kommunikasjon mellom helsepersonell og pasienter eller brukere. Et viktig element her er overføring av makt fra fagfolk til brukere av tjenester og likestilling av fagkunnskap og brukerkunnskap i utforming og gjennomføring av kurs eller tilbud. Verbet empower rommer begge disse dimensjonene da det både kan bety «å gi makt» eller «å gi autoritet til» og «å gjøre i stand til».
Aujoulat mfl. (2007), Askheim (2007), WHO (1998), Freire (1970/2003)

Koronakrisen har tydeliggjort at vi som terapeuter nok ikke er et hakk bedre enn dem vi vanligvis liker å kritisere for å gå i hjelpefellen. Vi er også bare mennesker og det å hjelpe andre ligger i den naturen vi er skapt for når vi velger å stå i et yrke der empati, og omsorg ligger som grunnmur til alt vi gjør.

Men er det ikke da et tankekors at vi som ergoterapeuter noen ganger synes å glemme at en av våre viktigste oppgaver nettopp er å gi mennesker mulighet til å klare seg selv? Likevel så velger vi kanskje løsninger der vi fratar mennesker denne muligheten til å komme hjem fra sykehuset, finne ut hva som er vanskelig, og da vurdere hvilken type trening og tilrettelegging man bør ha for å kunne utvikle seg selv og fremme rehabilitering. Vi er kanskje for flinke til å anta at vedkommende trenger slik og slik av hjelpemidler? For så å installere dette i bolig før vi vet om vedkommende trenger det? Og så deretter å oppdage at de ikke trenger det og at det nå står i veien for deres utvikling og videre rehabilitering. Så før vi snakker om hjelpefelle hos andre tjenester, kan vi kanskje begynne litt med oss selv?

En ting er de mulige negative konsekvenser dette kan ha for pasienter som ergoterapeuter og fysioterapeuter følger opp. En annen ting er de konsekvensene dette får for totalsummen av driftskostnader for samfunnet. Det å overkompensere med ulike tiltak koster enorme summer for kommunene og staten, men man fratar også den enkeltes muligheter til å klare seg selv i verste fall. Man tar ikke hensyn til våre egne faglige utgangspunkt om Empowerment. Er det slik at vi i vår iver om å gi hjelp faktisk for ofte overkompenserer for å være sikker på at folk får den hjelpen de skal ha? Lar vi oss påvirke av omgivelsene slik at vi gir tjenester der vi egentlig ikke ville gjort det? Og er vi klar over synergieffektene som oppstår? Er vi klar over at når vi ber om at noen får et hjelpemiddel de ikke egentlig trenger eller som er i grenseland av hva som er nødvendig å hensiktsmessig ikke bare fratar folk muligheter til å kunne bli bedre, men også å belaste systemet på en uhensiktsmessig og kostnadskrevende måte? Er vi klar over at når vi gir trening og rehabilitering ut over det som er hjelp til selvhjelp, ja så fratar vi dem egentlig muligheten til det å bli selvhjulpen?

Vel, det er kanskje mye her som aldri vil bli bedre da det egentlig kanskje må et paradigmeskifte til før vi finner en god balanse. Jeg har heller ikke med dette innlegget ment å kritisere noen for de oppgaver og faglige valg som gjøres av terapeuter hver eneste dag året rundt. Jeg peker på det faktum at vi alle har et ansvar for å se nærmere på det vi selv gjør for å kunne gi pasienter de aller beste forutsetninger for å klare seg selv i størst mulig grad. Kanskje bør vi ha litt tanke om rekkefølgen av et rehabiliteringsforløp? Kanskje det da er fornuftig å tenke at man bør trygge pasienter først, så trene på det som er vanskelig for så å avslutte med korrekte tilpasninger av miljøet?

Kanskje vi terapeuter i større grad bør fremme empowerment ved å avklare forventninger så tidlig som mulig i et forløp? Avklare forventninger om at overkompensering ikke er veien å gå, men at trygghet via terapi og trening for å underbygge tryggheten kommer lenge før kompenserende tiltak? Og jeg tror de fleste forstår at jeg her mener overkompensering, ikke nødvendige hjelpemidler for å klare seg i en tidlig fase av et pasientforløp. Jeg tror de fleste her ser at jeg mener at trygghet kommer først og fremst gjennom terapeutisk intervensjon og ikke alene gjennom kompenserende tiltak. Jeg tror de fleste forstår at å skape forventninger samt underbygge forventninger om tiltak som egentlig fratar folk mulighet til selvutvikling og selvhjulpenhet ikke er veien å gå.

Koronakrisen har tvunget oss til å bli mer selvhjulpen. Vi har muligens godt av en slik oppvåkning der vi ser at vi kanskje i mange tilfeller klarer oss utmerket godt uten at vi hjelpes til vanhjelp? Kanskje det kommer noe godt ut av denne forferdelige situasjonen tross alt? «Nød lærer naken kvinne å spinne» er et gammelt ordtak. Vi skal som terapeuter gjerne skaffe deg rokken som brukes til å spinne klær, samt lære deg å bruke den, men kanskje det å kjøpe ferdige klær samt å kle på folk som egentlig klarer det selv har vært noe vi gjør for ofte? Kanskje vi alle burde trekke pusten litt å resette oss? Finne frem til den terapeuten i oss som bruker Empowerment i stedet for et overkompenserende tiltak?

Ikke vet jeg, men dette er nå noen tanker jeg gjør meg…

Høstferie unplugged!

 

 

Halloen godtfolk!

 

Jeg er endelig kommet til vakre, rolige og nærmest meditative Larvik. På høstferie med flokken min.

 

Jeg gleder meg til en halv uke med ferie og en shoppingtur til Sverige for harryhandel og kos.

 

Larvik er en rolig småby. For meg som liker å sveve rundt nærmest i meditativ ro, er dette midt i blinken. Løpeturer i bøkeskogen og åpne landskap er balsam for sjelen. Mange flere enn meg burde ta en pause fra hverdagen hvis det var mulig. Det er det man kaller “SJELABOT”.

 

JEG DIGGER LARVIK!

 

Larvik er som en søvnig liten småby der livet går litt saktere enn hjemme. Evnen til å få daglig stress på avstand ligger imidlertid hos deg selv. Ta en pustepause fra hverdagen så ofte som du kan, selv om det bare er en halvtimes spasertur et sted der du ikke pleier å gå. Dette er bra for blodtrykk, høye skuldrer, stress og mye mer. Tenk over det. Meditasjon i hverdagen er også gull verdt. Så her er vi i Larvik med senkede skuldrer og relativt unplugged fra hverdagens slit og strev. Anbefales!

 

Ønsker dere alle en flott dag!

 

Willy

Kutt røyk og snus på 3 sekunder!

Reklame |

hverdagsaktivitet og løpeglede

Calvin Klein//Armbånd “Blush//Richmond & finch//Hårsmykker – velg design

 

Heisann godtfolk! Jeg har røykt før. Jeg begynte som 9 åring og har også snust i mange år. Eg er nå både snus og røykfri. Det er det beste som har skjedd for kroppen min ever! I dag presenterer jeg hjelp til dere som fortsatt røyker og snuser. Sjansen for at du som nå leser selv er veldig interessert i å kutte ut dette er svært stor siden du tok sjansen på å klikke deg inn på bloggen. Du har altså da gode forutsetninger for å lykkes.

 

Før du begynner din tre sekunders reise mot det å bli en eks røyker, så bør du gjennomgå følgende rutine:

Trekk pusten dypt. Så dypt som du klarer. Pust så ut så mye du klarer. Gjenta dette tre ganger. Si til deg selv at du er en ikkerøyker om tre sekunder.Klar?

Punkt 1: Fisk frem tobakken eller snusboksen

Punkt 2. Se på den et sekund

Punkt 3. Kast den i søpla samtidig som du sier «Aldri mer».

 

Enkelt?

Enten du tror det eller ei, så er det faktisk svært mange som bestemmer seg og klarer å slutte på denne måten. Valget er nemlig gjort på forhånd. I ditt ubevisste sinn har du nok lenge tenkt tanken om at du skal slutte. Man får svært sjeldan en plutselig innskytelse og kutter tvert, selv om det også kan skje. For eksempel så har du tenkt tanken bare ved å klikke deg inn på dette blogginnlegget. I din underbevissthet og gjerne i en kombinasjon med et bevisst forsøk har du altså bestemt deg for å prøve.

Men så er det da også slik at for mange er dette ikke så enkelt. Noen trenger mer hjelp enn bare dette. Smak litt på ordet «PRØVE» i det å prøve å slutte med røyk eller snus. Allerede her skjærer det seg for mange. Man velger å benytte ord som legger igjen et slags anker om potensielt å mislykkes i forsøket.

«Prøve» er egentlig et svakt ord som indikerer at man tar forhåndsregler om å ikke klare det. Bruk heller ord som «jeg SKAL», «nå GJØR jeg det» og så videre. Hjernen er laget slik at den gjør det du forteller den og hvis du har røykt og snust lenge, ja så har du altså fortalt hjernen din at det er dette den skal gjøre. Du har i tillegg fortalt hjernen din at det er greit, deilig, avslappende og mange andre løgner.

Det er på tide å fortelle hjernen din sannheten!

Dette må øves på eller man kan få hjelp av en terapeut/coach til denne prosessen.

Så for noen så klarer de å kutte denne dødelige uvanen på tre sekunder, for andre tar det en liten stund med gjentatte øvelser og hjelp til å finne riktig strategi. Når det er gjort, ja så tar det bare tre sekunder å kaste røyk eller snuspakken i søpla og si til seg selv, «Jeg er en IKKERØYKER»

Mvh Willy

 

Trendyol//SEB MAN//SEB MAN//SEB MAN//Polo Ralph Lauren//Bvlgari

 

 

Alvorsprat med seg selv!

livets gode dager

 

Hei alle sammen. En stund siden siste innlegg nå, men her er en liten oppdatering.

 

For tiden er jeg i hardtrening til neste løpekonkurranse som jeg har meldt meg på. Dette løpet er sommernatts-løpet i Bergen 08.Juni. Løpet starter klokken 22.00 i Nygårdsparken og går over fem strake kilometer. Altså et helt overkommelig løp som jeg har som mål å fullføre. Som alltid har jeg ingen formening om tiden jeg vil bruke og det er heller ikke form meg viktig.Det viktige er her å løpe så fort jeg kan for å kjenne på mestringen av å fullføre.

 

Hardtreningen er forøvrig løping, spinning og styrkeøvelser for ben og core. En nydelig blanding av hummer og kanari der altså. Det er jo faktisk veien her som er det morsomme og ikke selve resultatene. Vel det er jo ekstra hyggelig å få komplimenter for det å være sprek, så det gir jo ekstra motivasjon selvsagt. Det viktige er imidlertid her all den gode helsegevinsten jeg innkasserer på veien mot et nytt og bedre trent liv.

 

Hva så med motivasjonen?

Jo dette er svært lett. Ikke til å begynne med, for da er alt vanskelig, men det å sette seg ned og ta en alvorsprat med seg selv er svært viktig. Har du for eksempel sagt til deg selv følgende uttrykk?

” Jeg kommer aldri til å slutte å røyke før jeg slutter å puste…”

“Du kommer aldri til å se meg halse avgårde i kondomdress, det er jo å be om hjerteinfarkt….”

“Jeg spiser jo sunt…jeg bare nyter livet med mye mat..ingen skal fortelle meg at det ikke er viktig…”

“Trening er for ungdom..jeg er for gammel for dette…”

“Jeg har så vondt i både her og der..derfor er det ikke lurt å trene….sier legen…”

 

Ser dere? Hvis noen av disse statementene passer deg så bør du kanskje sette deg ned å ta en alvorsprat med deg selv og dine ETABLERTE SANNHETER.  Eller kanskje man heller skal kalle det for det det er, nemlig etablerte løgner. For fysisk aktivitet står ALDRI i veien for noen av disse utsagnene. Det er så mange variabler inne trening og hverdagsaktivitet, at ALLE kan og børe ha en viss grad av tilpasset trening.

 

Ta et sannhetens oppgjør med deg selv i dag!

 

Be om hjelp fra nærmeste frisklivssentral eller fastlegen din om å bli henvist til lokale tilbud på ditt hjemsted. Det viktigste er at du blir enig med deg selv om at livsstilsendring er noe ALLE kan gjøre.

 

Fra eggløsning til løpetid!

 

Ja i går skrev jeg altså et innlegg om egg. Eller det vil si mangelen på løsninger i forhold til om egg er usunt eller ikke. Les mer om det her.

Konklusjonen var uansett at det foreløpig ikke finnes en utvetydig eggløsning hos forskerne. Og forskere uten eggløsning bør vi altså ta med en klype salt. Altså en ørliten klype der altså, da for mye salt også er usunt.

I dag våknet jeg til nydelig solskinn. Det gav meg lysten på frisk luft og D vitaminer i kroppen. På med treningsutstyr og så gikk jeg rett i løpetid.

Borte på Ågotnes idrettspark, var det iskaldt, men likevel deilig i solen. Det å løpe langt krever en viss kontroll over rundetidene. Å kunne holde jevnt tempo er viktig. Jeg bruker aktivitetsklokken til dette for alt den er verdt.

Etter rundt 7 kilometer senket jeg tempoet kraftig i en runde da planen var å gunne på resten. En runde der pulsen får roe seg litt er helt greit synes jeg. Nå klarte jeg ikke å gunne på såpass mye som jeg ønsket, men var likevel fornøyd da klokken fortalte meg at jeg hadde satt ny rekord på milen min.

Og for å sette eggløsninger opp mot fysisk aktivitet og trening, ja så er det mye bedre å fortsatt kunne nyte et par egg i ny og ne enn å droppe dem helt. Og er man i regelmessig fysisk aktivitet eller at man regelmessig har løpetid, ja så er det kolesterolsenkende så det holder!

Og det å sette av løpetid til seg selv, er definitivt en av de aller beste treningsformene som finnes.

Ha en flott Søndag alle sammen!

Løpetid!

Heisann godtfolk!

Det finnes mange måter å trene på. Veldig mange kan man være enige om. Og det finnes stort sett ingenting som kan frarådes når det kommer til det å være aktiv.

Min absolutte favoritt treningsmetode er uten et fnugg av tvil, løping

Så hvorfor digger jeg denne noe kjedelige og ensformige måten å bli sliten på?

Jo først og fremst fordi jeg ALDRI har likt å løpe. Jeg ble så fort sliten og lei når jeg løp at det var nærmest et mareritt. Det å gå var mye gøyere.

En dag fikk jeg det for meg i et bevisstløst øyeblikk, at jeg skulle begynne å gå/småløpe. Jadda, her snakket vi to hundre meter. Da var jeg nærmest i koma. Fyttekatta så vondt det var. Lungene brant og bena kjentes ut som jeg hadde løpt på glødende kull. Dritt trening.

Men så gikk det opp for meg at det nok var lurt å gi dette en fair sjanse. Jeg hadde jo kunnskap nok i massevis om at løpetrening var noe av det beste man kunne trene hvis man ville ha både kondisjon, styrke og samtidig fjerne noen kilo som hadde lagt seg makelig tilrette rundt livet.

Så da gav jeg det flere sjanser. Og det viste seg å være noe av det lureste jeg har gjort ever!

På bare 14 dager så gikk jeg fra å klare 200 meter til å løpe uten pause et par kilometer. Og for en følelse! Jeg følte meg litt som supermann over det jeg hadde klart.

Jeg hadde ingen mål eller plan om bli raskere, men et sterkt ønske om å løpe så langt som mulig uten å ta pauser. Da måtte jeg finne rette løpesteget og evne å klare å regulere farten fornuftig. Fortsatt så løper jeg 1 til 3 mil i uken. Og jevn løping i rolig tempo er det beste jeg vet.

Fordi jeg elsker følelsen av å passere en mil uten å være andpusten. Jeg elsker å kjenne at legger, lår, rumpe, mage og rygg med mer blir sterkere. Og ikke minst elsker jeg det faktum at hjernen får en skikkelig rens i prosessen.

Det å løpe fjerner problemer, tunge tanker, negativitet og lavt selvbilde. Så hva er det da som ikke er å like? Alt med løping er bra. Alle burde faktisk få løpetrening på resept for mange ulike tilstander og sykdommer.

Jeg kommer nok aldri til å forsøke å løpe så raskt som mulig fordi det ikke er et mål å bli raskere. Det er selve løpingen som er målet. Derfor løper jeg alltid fra 6 kilometer og til 1,4 mil hver gang. Og jeg elsker å løpe både på mølle og langs landeveien.

Så folkens, ikke avfeie løpetrening før dere har gitt det reale sjanser. Uansett så er det å løpe tungt til å begynne med, men det gir såpass raskt resultater og er så bra for kroppen og helsen at det er få treningsformer som kan måle seg med løping. Og HELE KROPPEN får kjørt seg.

Løping anbefales på det sterkeste!

Nei nå er det atter løpetid for meg. See you all soon mine venner!

Mvh Hverdagsaktiv

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top