Ny uke nye muligheter! God dag alle fine folk i dette vakre landet vårt. Det er vanskelige tider for landet, enkeltbedrifter, organisasjoner og enkeltindivider. Koronaviruset truer og mange kjemper skulder mot skulder for å begrense omfang og konsekvens.
Jeg må først få lov å mene noe om før Koronasmittens utbrudd. Jeg mener og har ment at det Norske samfunnet vårt har vært og delvis er i en istid. En kald blå istid av fremmedfrykt, egoisme, kunnskapsløshet og vill vest tilstander i kommentarfelt, sosiale medier og annet. Et land der blåis ikke lenger er vakkert, men polariserende og kynisk i sin framferd.
Etter min oppfatning så har hatretorikk, fake news, og mangel på respekt for individer, grupper og samfunn, vært fraværende. Noe skjedde med oss den dagen…22 Juli 2011.
Hatet fikk gro. Frykten fikk leke seg blant kynikere som visste å utnytte dette til politiske gevinster og ekstremisme fikk gode dager på alle sider. Et dystert bilde muligens, men like fullt er det en realitet slik jeg oppfatter det.
Så, i 2020, rammes vi av det som kanskje er moderne tids verste virusutbrudd siden spanskesyken.
Plutselig så er det noe som skjer. En trussel uten hat. En trussel ingen kan lastes for. En trussel uten politiske motiver og agenda fra verken høyre eller venstresiden. En felles fiende. Og noe skjer inni oss. Det samfunnet vi en gang hadde og som vi mistet, synes å rekke ut en hånd på tvers av manglende folkeskikk. Kald egosentrisme er plutselig erstattet med empatiske tanker, ord og handlinger. Hva skjer?
I disse dager da vi skal og bør holde avstand til hverandre på det fysiske plan, er vi alle kommet MYE nærmere hverandre. Den store fellesdugnaden i Koronaens tidsalder synes å ha fått frem den varmen, godheten og empatien iallefall jeg har savnet. Plutselig øyner jeg HÅP!
Håp om et varmere samfunn. Håp om at lille vakre Norge atter en gang kan få tilbake litt av den uskylden, roen og hjelpsomheten som Salige Kong Olav så fint demonstrerte når han tok trikken under oljekrisen Desember 1973.
Denne felles forståelsen, empatien og kjærligheten til folk rundt oss, bobler nå opp i en felles dugnadsånd mot en felles fiende som et virus er. Dette gir meg håp om at vi som nasjon kommer ut av dette på en STYRKET MÅTE. Som et VARMERE SAMFUNN. Der respekt og felleskap, hjelpsomhet og folkeskikk er det som dominerer.
Jeg tror egentlig den aldri forsvant. Den bare gikk i dvale. Kanskje nettopp dette, et fryktet virus var det som skulle til for å vekke oss…
Som dere vet de av dere som leser bloggen fast, nærmer det seg nå den store dagen da jeg skal på God morgen Norge for å prate om et for meg og tydeligvis mange andre, viktig tema. Den siste tiden har jeg hørt fra kjente og ukjente at innlegget har nådd de fjerneste kroker og steder i landet og det er utrolig mye støtte å få fra samtlige som leser dette innlegget om stigmatiseringen som kan skje når man er syk.Innlegget finner du her.
Jeg vil benytte anledningen til å TAKKE FOR STØTTEN FRA ALLE SAMMEN som gir meg styrke og tilbakemelding på at det jeg gjør og skriver har en viktig betydning for dem i deres liv og livssituasjon. Jeg har møtt så utrolig mye positivitet og kjærlighet fra alle som er rammet av de negative holdninger de har møtt på sin vei når de desperat forsøker å overleve blikkene, kommentarene og uforstanden som råder. Det er et reelt problem og jeg er svært glad det nå er satt på dagsordenen.
For å komme litt tilbake til overskriften. Jeg vil gjerne dele med dere en strategi for å bedre sin hverdag når ting er tyngre enn vanlig. Disse tre tipsene har hjulpet meg mange ganger selv og fungerer fint hvis du lar dem fungere for deg. Altså er det viktig å åpne seg og la seg forandre i prosessen når ting hoper seg opp enten det er indre eller ytre faktorer som er årsaken.
Har du en dritt dag? Ja har ikke vi alle dem? Vit at du ikke er alene. Men det å vite det er ikke nok, liksom så man trenger litt mer enn bare det å vite at det er andre som har det verre. Man trenger noe konkret for seg selv, ikke sant? Husk at vi tenker rundt regnet 70.000 tanker i løpet av et døgn. 70% av disse tankene er negative i følge forskning. Da er det ikke mye positivitet igjen liksom. Men med denne viten er det også mulig å velge konkret andre tanker. Mitt mantra er å ikke lenger bry seg om negative tanker. Lett og si, vanskelig å gjøre. Men øvelse gjør mester! Lyv så du tror det selv og si til deg selv at selv om du har en drittdag så skal du faen meg smile i deg gjennom elendigheten og le på de vanskelige punktene. Med livsvisdom så vet man at drittdager kommer og går. Det er bare å gi blanke i dritten når den er der fordi du fornuftig sett vet at denne dagen i morgen er historie som man aldri mer møter.
Du har dårlig samvittighet for alt du ikke klarer. Huff. Dette er en klassiker. Denne følelsen er en selvpålagt selvskading som din hjerne har pålagt hodet ditt som straff mot deg selv. Du kan tenke på dette som om at hodet ditt plutselig har bestemt seg for å tiltale deg for følelsebrudd. SÅ tar hjernen din rollen som dommer og dømmer deg til dårlig samvittighet før den samme hjernen følger deg til fengselstraff med selvplaging som videre straffetiltak i ditt eget samvittighets fengsel. Hva Søren?! Og hele tiden er det du selv som tillater dette. Huff. Har du hørt uttrykket “gjøre så godt som en kan?” Ja det har de fleste. Likevel så er det aldri godt nok for mange. Da er det på tide å kontakte fornuften din. Den er forøvrig en glimrende advokat som vil med en eneste setning få deg frikjent fra deg selv. “Jeg gjorde så godt jeg kunne i dag under de forutsetningen jeg hadde denne dagen”
Ja ikke sant? Det er nemlig ingen som kan si at hvis du gjorde så GODT DU KUNNE, ja så er det ikke mulig å gjøre ting bedre eller hva? SÅ her er det bare å legg bort all dårlig samvittighet, bre teppet rundt seg og smile når du gir F i alt som heter dårlig samvittighet. Du er da for pokker ingen selvplager!
3. Spøkeselproblemer. Vel jada. Spøkelses-problemer kaller jeg det når det tårner seg opp med vansker og problemer du ikke får gjort noe med. La meg ta et lite eksempel. I de siste årene har du som menneske opplevd så mye dritt at det har ført deg ut på en dårlig plattform. Mesteparten av dagen vier du til å hate, gruble og forbanne de problemene du har vært igjennom. Ikke nok med det men du bruker resten av tiden for å skremme deg selv med problemer som muligens oppstår i fremtiden. Enten i morgen, i neste uke, eller snart. Du planlegger dagene dine med et forbehold om at shit will happen. Herav spøkelses-problemer. Spør deg selv nå. KAN DU GJØRE NOE MED PROBLEMENE SOM VAR? Gårsdagens hendelser kan du ikke gjøre noe som helst med. Så hvorfor bruke tid på det? Hvorfor vie 70% av tankevirksomheten din til å fylle hode med negativ tenking på problemer som allerede er historie!? Ser du poenget? Og hva morgendagens potensielle problemer gjelder så er ikke et problem et problem før du står midt i det i øyeblikket. Da kan du rasjonelt handle. Men vi vet at de fleste problemer som vi går å frykter ALDRI VIL OPPSTÅ uansett. Ja så er de egentlig bare spøkelses-problemer ikke sant?
Nei, Folkens. Nyt øyeblikkene. Hvert eneste av dem. Og husk at når dører blir lukket rundt deg, ja så vil nye dører åpnes. Alltid!
Er du en av dem som av ulike grunner har fått hjelp av NAV? Er du en av dem som har falt igjennom dette systemet og vært en av de uheldige? Da kan du kanskje finne denne lille historien nyttig.
Dette er min historie:
I 1989 fikk jeg problemer med ryggen etter å ha arbeidet som skipsrørlegger endel år. Dette er ikke en ukjent lidelse blant mange yrkesgrupper innen industrien. Dette forverret seg etter et fall ned en stige i 1990 og jeg ble sykemeldt. Lenge. Smertene i ryggen var konstante og invalidiserende. Jeg ble operert i ryggen i 1991 og denne operasjonen var mislykket. I hvert fall med tanke på smerter. De neste årene skulle vise seg å være en kamp på liv og død.
Som smertepasient i et NAV system var jeg enten av de heldige, eller de uheldige ved tildeling av saksbehandler og holdninger fra denne personen. Jeg var den uheldige.
Han sa til meg at jeg skulle utredes med tanke på en omskolering. Alt det var fint og jeg gledet meg til å kunne komme i jobb igjen. Så fikk jeg time hos det som den gang het ARK eller Arbeidsrådgivningskontoret. Den timen møtte jeg hos stedets psykolog for testing. jeg fikk beskjed om å sette meg ned å fylle ut en test. Jeg hadde store smerter i ryggen etter bussturen inn til byen og skyndte meg å fylle ut trekanter og firkanter og slikt vas.
Dette fikk alvorlige konsekvenser for meg. Jeg strøk på en måte til den eksamen som ville bidratt til å få meg tilbake i arbeid. Han påpekte etter testen at jeg ikke var mentalt kapabel til å kunne fullføre høyere utdanning. Han skrev tilbake til saksbehandler på NAV om dette. På bakgrunn av dette kunne ikke saksbehandler tilby meg noe annet enn et kurs som gav truckfører bevis. Jeg fortalte ham at jeg allerede hadde et sertifikat på både truck og kranfører samt ulike ferdigheter innen industrien som industrirørlegger. Han trakk på skuldrene og det var på en måte det.
Tiltalt, dømt og klar for å sone!
Dette var egentlig mitt møte med Nav. Trodde jeg. Etter å ha gått hjemme med rehabiliteringspenger fant NAV ut at eg ikkje hadde krav på dette etter så lang tid. De ville derfor fjerne dette og samtidig gav de meg klar beskjed om at jeg burde uføretrygdes. Dette stakk dypt og jeg var helt uenig i dette. De gav seg ikke med å purre på en uføretrygd ellers så ville jeg miste inntekten min. Dette var jeg avhengig av med små barn å forsørge. Etter lang tid oppsøkte jeg likevel en lege som de da krevde og ba om at han søkte om uføretrygd til meg. Det gjorde han på bakgrunn av smerteproblematikk og litt forskjellig annet som hadde oppstått etter å ha gått hjemme i så lang tid. Depresjon og sosialangst dominerte psyken min den gangen. Jeg hadde på mange måter gitt opp.
Svaret frå Nav om uføretrygd var derfor hinsides all fornuft og slo bokstavlig talt bena under meg. Jeg husker jeg ble så kvalm at jeg kastet opp flere ganger den dagen.
Avslaget!
Du er ikke innvilget uføretrygd da du ikke har forsøkt omskolering. Vi ønsker at du forsøker omskolering for å prøve å komme deg i aktivt arbeid. Ikke nok med det. Videre skrev de at vi ønsker å legge til rette slik at du kan finne deg hensiktsmessig arbeid. Kontakt din saksbehandler for videre tiltak. Dette var fritt oversatt fra det som de skrev.
Jeg fikk altså ikke uføretrygd som de ville at jeg skulle ha fordi jeg ikke hadde forsøkt omskolering, som jeg ville, men ikke fikk lov til fra dem?
Fortsatt forvirret? Det var jeg i alle fall. Og sliten. Sliten av å leve. Sliten av alt. Dette tok nesten livet av meg, men noen har også flaks…
Vel, vel. Jeg gikk tilbake til saksbehandler og ba om en forklaring. Han sa det samme nå. På bakgrunn av en psykologuttalelse ved ARK kunne han ikke gi meg omskolering til annet enn datakortet og truckførerbevis. Jeg spurte ham om det å arbeide på et lager ville være bra for ryggen min. Han svarte, «sannsynligvis ikke.»
Deretter gikk eg inn i et vakuum. Inn i et liv der jeg hadde gitt opp alt. Absolutt alt. Helt til året 1998/99. Da ringte Gjensidige forsikring meg og spurte om hva jeg gjorde på? Jeg gav dem denne historien. De sendte 2 sosionomer hjem til meg frå Trondheim. De tok kontakt med NAV. De ringte meg etter en uke og fortalte at jeg skulle få omskolering på Høyskole og generell studiekompetanse gjennom NAV. Jeg gråt i flere dager.
Omskoleringen
Jeg tok 9 fag på et og et halvt år ved privatgymnas. Jeg gikk ut med toppkarakterer. Jeg søkte og fikk plass på Ergoterapistudiet ved Høgskulen i Bergen. Jeg gikk ut derfra med toppkarakterer og bachelorgrad i lomma. Senere har jeg fullført videreutdanning i rehabilitering og arbeidet med nevrologi som hovedfelt i ergoterapien i meir enn 14 år.
Fortsatt ringer ordene i ørene på meg: «Ikke mentalt i stand til å gjennomføre høyere utdanning».
Livet endres
Livet endres når man møter motgang. For mange er det slik at også livet stanser. Man kan diskutere hvorfor i sju lange og sju brede, men noen er heldige, andre ikke. Skal det være slik? Jeg overlevde NAV, da regner jeg meg som heldig. Jeg har fått et nytt liv og har lagt dette bak meg. Det betyr ikke at jeg noen gang glemmer saksbehandleren min på NAV eller psykologen på Arbeidsrådgivningskontoret. Jeg husker den trette forakten i deres møte med et menneske som meg. Jeg glemmer det aldri, men har lagt det bak meg. Bitterhet fører aldri til noe annet enn mer smerte. Likevel vet jeg at svært mange har liknende historier. Noen har aldri fått sjansen til å fortelle om sin historie.
Dette skjedde på 90 tallet. I dag vet jeg at svært mange får god støtte i dette systemet. Men jeg kjenner også til at et isfjell er større enn bare toppen.
Jeg håper at svært mange deler og kommenterer dette innlegget. Kanskje det kan føre til at systemer, lovverk og holdninger i det offentlige kan endres. Kanskje det kan føre til at systemet klarer å møte mennesker på en individuell og empatisk måte uten å bli for tekniske ihht og så videre. Det er lov å bruke hodet! Også for den enkelte saksbehandler. Det er lov å gjøre feil, innrømme sine feil og faktisk rette opp i det! Også for systemet.
Kjære system og systemteknikere!
Jeg ber dere om å bruke skjønn. Menneskelig innsikt, relasjonsforståelse og empati. Jeg ber dere forstå menneskers møte med det som for dem ofte er et møte med både dommer og bøddel. Jeg ber dere forstå at frustrasjon og sinne ofte er et utrykk for at kommunikasjon har sviktet. Det er enhver sitt ansvar å kommunisere til andre på en slik måte at man blir forstått. Jeg ber om at neste gang en klient står foran dere, så se mennesket, ikke klienten. Se livet deres, ikke saksgangen og lovverket.
Det kan ikke være slik at mennesket er overlatt til enten å ha flaks eller uflaks i møte med deg som sakbehandler, psykolog eller trygdelege.
I disse dager er det en diskusjon om at vi stadig blir flere, særlig unge på uføretrygd. Kan det tenkes at kravene frå systemet er blitt så teknifisert at de MÅ ta til takke med et datakort, et meningsløst jobbsøkerkurs eller liknende når de egentlig ønsker hjelp til noe annet? Man må ta det man får tildelt, eller? Tas det hensyn til den enkeltes forutsetninger eller pøser datamaskinen ut krav om å delta på gruppeundervisning for en med sosialangst eller OCD? Pøser datamaskinen ut brev og krav om datakortet til en ungdom som bygger sine egne datamaskiner?
Jeg håper at systemet klarer å skille mellom tekniske automatiserte krav for å få flest mulig ut i et eller annet tiltak og de menneskelige forutsetningene til hver enkelt person som møter denne verden av krav til å jobbe enten man er i stand til det eller ikkje. Og hvis ikke så håper jeg det er systemer som fanger opp forskjellen mellom dem som ikke vil og dem som ikke kan.
Har du en historie? Del gjerne både positive og negative historier her i kommentarfeltet
Hei alle sammen. I dag skal jeg fortelle dere om hvilke rettigheter du har når du trenger å søke hjelpemiddelsentralen om hjelp til utstyr som man IKKE kan søke på ordinært vis.
I dag tar jeg for meg alle dere som har vansker med grepsstyrke og håndfunksjon.
Svært mange revmatikere for eksempel har problemer med å holde spisebestikk, brødkniver, kopper og andre vanlige husholdningsartikler. Det er det vi kaller ADL hjelpemidler. Her står ADL for AKTIVITETER I DAGLIGLIVET.
Hvis du har en varig funksjonsnedsettelse som medfører behov for småhjelpemidler kan du søke om et økonomisk tilskudd fra NAV. Tilskuddsordningen er ment å dekke de ekstrautgifter du har til rimelige tekniske hjelpemidler som ikke er en del av hjelpemiddelsentralens sortiment.
Med dette menes det at NAV hjelpemiddelsentralen ikke dekker småhjelpemidler på samme måte som ved for eksempel rullestoler og liknende. Men, hvis behovet for hjelp på dette området er tilstede, så kan du søke om et lite beløp for å kunne skaffe deg de vanligste tingene du har behov for.
Du må søke skriftlig om tilskudd til rimelige hjelpemidler. Søknaden må beskrive funksjonsproblemene og gi en begrunnelse for hvorfor det er nødvendig med småhjelpemidler for å fungere i dagliglivet. Du må selv gå til innkjøp av produktene, og du kan søke nytt tilskudd etter fire år. På Nav.no finner du mer opplysninger og skjemaene du trenger for å søke om hjelpemidler.
Det å miste kraft i hendene eller ha såpass dårlig hånd og armfunksjon, ja jeg kan ta med skulder og nakke i dette også, vil for mange være et stort tap. Det å ikke kunne verken åpne en brusflaske eller et syltetøyglass lengre er et tap av hverdagsmestring. Husk da at ved en kombinasjon av trening der dette er mulig og hjelpemidler for å kompensere for rest tap, så kan mye av disse vanskelige tingene falle på plass for de fleste.
Ergoterapeuter er den faggruppen som best kan vurdere og trene opp igjen håndfunksjon etter en skade eller funksjonsnedsettelse.
Jeg selv har trent opp igjen utallige håndskader der kraft og grepsfunksjon har vært redusert enten på grunn av en traumatisk skade, eller der sykdom har forårsaket funksjonsfall. MYE kan bedres ved riktig og god opptrening og etter dette kan også en del kompenseres ved hjelp av hjelpemidler som kraftgrep, flaskeåpnere og mye annet i hjelpemiddelprodusentenes sortiment.
Husk at alle ting du får problemer med i hverdagen kan det finnes bra og rett ut geniale løsninger for i hjelpemiddelhimmelen. Men husk at det også kan være til hinder for din opptrening og det er derfor lurt å få behovet ditt vurdert av en ergoterapeut. Ergoterapeuten kan og har som jobb å finne det rette hjelpemiddelet , samt hjelpe deg med selve søknaden.
Fremover vil jeg legge ut flere tips om hjelpemidler her på bloggen. Det kan ofte være tungt og vanskelig for mange å ha en oversikt over det som finnes og det kan derfor være lurt å titte innom denne kategorien fremover for mange gode søknadstips og produkttips i fremtiden.
I forbindelse med denne artikkelen viser jeg et produkt som er en spennende nyhet. Her får man som nevnt over ved tap av grepskraft, et nytt og bedre grep.
