Reklame |
Merrell//Maybelline New York//Polar
Hei i kvelden godfolk!
I går løp jeg ti kilometer fordi jeg feiret at forkjølelsen hadde sluppet taket. I dag løp jeg 18 kilometer for å fylle på gledeshormoner i hodet. Jeg hater å være borte fra jobb, men av og til så bare må man. Derfor var hode stresset og kroppen i ulaget.
Det å være borte fra jobb gir meg angstsymptomer og stressbyger. Derfor var det superdeilig å klare å løpe langt. Jeg løper ikke så fort, men nyter at hodet mitt blir renset.
Det er ingen som helst tvil overhode at fysisk aktivitet og løping spesielt gjør noe positivt for alle med angst og depresjon. Det gjelder også meg.
Imidlertid så er jeg jo som menn flest og kjenner ikke til dette med begrensninger. I all endorfinrusen og gledeshormoner som suste rundt inne i skallen tenkte jeg jo ikke at 10 kilometer i går etterfulgt av 18 i dag ville få konsekvenser for en middelaldrene fyr som meg.
Jeg kom haltende inn døren og leggene gikk umiddelbart inn i dyp krampe i det jeg skulle vippe av meg løpeskoene. Lårene skrek etter nåde og rumpedelen av meg selv som pleier å være stram, gikk over i spasmer slik at rumpa så vridd ut på en måte. Et lite øyeblikk trodde jeg at jeg hadde fått hjertekrampe, men heldigvis var det bare venstre armen som hadde stivnet i 90 grader ved albuen og sendte nervestrålinger til skulderen og brystmuskulatur.
Men i helsike så vondt det var. Så vondt en stakkars mann bare kan ha det etter å ha overdrevet treningen.
Her kunne jeg jo lagt romaskinens årer på hylla for godt, men etter en lang dusj og rikelig med trøstedrikke så kom det seg. Smerten gikk fra å være bare vond, til å bli mer sånn godvond. Nå i kveld er det smerter som forteller meg to ting!
1. Det var vondt og overdrive!
2. Det var verdt å få renset hodet
Så av dette har jeg lært at det jeg visste fra før om å overdrive ikke er deilig for smerter, men absolutt til å leve med når det gjelder den positive inputen hodet har fått!
Jeg er klar for ny uke og nye muligheter.
Hilsen fra meg!
