Behandles kroniske pasienter godt nok?

 

Hei alle flotte mennesker der ute!

 

Og spesielt til dere som av ulike grunner sliter med smerter. Smerter av både fysisk og mental karakter og selvsagt en vond blanding mellom begge deler. Alt for mange mennesker der ute sliter med smerter av ulike typer og variasjoner. Dette innlegget er særlig rettet mot alle dere.

 

Ensomhet er også en smerte. Akkurat som fysisk smerte som skyldes ulike diagnoser, eller smerter som skyldes manglende diagnose, som ved usynlig sykdom, ja så er ensomhet en følelsesmessig smerte. Fattigdom, kjærlighetssorg, angst, lav selvtillit, angst og mange andre følelsesmessige smerter, ja det er også en smerte.

 

Vi kan altså dele smerter opp i to ulike kategorier sånn grovt sett. De følelsesmessige smertene og de fysiske smertene. Men det finnes også en blanding mellom disse. Altså begge deler, der vi oftest ikke kjenner hva som kom først. Det er en kjent sak at følelsesmessige smerter ofte leder til fysiske reaksjoner. Tenker man helhetlig på dette, ja så bør man altså behandle begge deler hvis man skal bli bedre.

 

Det norske helsevesenet er fremdeles et godt stykke unna å bli helhetstenkende. Slik det er i dagens helsevesen, er det lett å se at man trenger mye mer tverrfaglig samarbeid, eller mer riktig, tverrfaglig og profesjonsraus forståelse. Vi som arbeider i helsevesenet ser dette veldig tydelig. Det er en avstand i forståelsen av helhetlig tilnærming mellom de ulike profesjoner og behandlingstilbud. Dette gjør at svært mange som oppsøker helsevesenet for å få hjelp til å takle smerter, ikke får den helhetlige hjelpen der både følelsessmerter og fysiske smerter blir behandlet samtidig. 

 

La meg ta et eksempel.

Går man til lege med udefinebare og vage fysiske smerter i rygg, skuldre og muskulatur så henvises man gjerne til bildediagnostikk. Hvis man ikke finner noen klare årsaker til smertene, ja så forklares dette gjerne som psykosomatiske smerter. Er man heldig så får man en diagnose som gir deg rettigheter i trygdesystemet. Er man ekstra heldig så blir man henvist til en psykolog som har som mål å få ordnet opp i de følelsesmessige aspektene rundt smerteopplevelsen. Det er hvis man kan vente på dette i opptil et år før man kommer til. 

 

Imellomtiden så får opplevelsene av smerter tid til å etablere seg i nettverk i hjernen som understøtter opplevelsen av smerter i alle slags former. Og når man endelig kommer til hos psykolog så er det mye vanskeligere å gjøre noe med dette. Treffer man i tillegg en overarbeidet og uinteressert behandler som ikke ser de fysiske smertene, men kun opplevelsen av de emosjonelle smertene, ja så er ofte løpet kjørt og du som pasient står i fare for et evig liv i trygde og behandlingssystemet.

 

Å endre dette i det som kan oppfattes som et økonomistyrt og delvis mekanisk helsevesen, er nærmest en utopi. Ikke på grunn av manglende vilje og kompetanse hos  de som arbeider i systemet, men fordi systemet i seg selv er lagt opp til at det skal være fragmenterte tjenester. 

 

Systemet er langt fra helhetlig selv om ønske og vilje til å få det til er tilstede. Dette stoppes jo av mekanismer i systemet som økonomi, styringskompetanse og manglende kompetanse hos delsystemer og dem som leder dem. På godt norsk mener jeg at det sitter gamle bremseklosser med et foreldet medisinsk tankesett i sentrale posisjoner i systemet, samt at de som har vilje og kompetanse stanses av for vage og lite klare retningslinjer. Det er helt klart etter min mening, at endring må bestemmes, ikke kun foreslås.

 

Når man har kroniske, langvarige smerter som er en blanding av fysiske og psykogen type, ja så er det å bli møtt av en helhetlig og samtidig koordinert behandling avgjørende for et godt resultat. Ikke en behandling der man sendes rundt til ulike behandlere som sjeldent kommuniserer med hverandre. I tillegg har man de emosjonelle belastningene rundt miljøfaktorer som økonomi, familiesituasjon, og andre ting som da svært sjeldent legges inn som en faktor i et behandlingsforløp. Resultatet blir dessverre et stort antall kronikere som potensielt kunne vært i jobb.

 

Dette skulle innføringen av individuell plan gjøre noe med. Intensjonen er veldig god, men implementering av en slik moderne sak, ikke fullt så god. IP skulle samle og koordinere alle gode krefter slik at pasienter skulle få en koordinator å forholde seg til, samt en ansvarsgruppe som koordinerte behandlingsforløpet. I praksis så lider denne gode løsningen av manglende IT kompetanse, manglende vilje hos nøkkelpersonell, økonomi og kunnskap hos dem som skal bruke dette. Svartmaling fra min side muligens, men individuell plan fortjener i sannhet noe bedre enn det den endte opp som.

 

I mellomtiden så gjør det fortsatt vondt. Både her, der og everywhere.

 

Etter min mening må Taylorismen i helsenorge fases ut igjen. En masseproduksjon og økonomistyrt drift der det etter min mening fokuseres for mye og for ofte på symptombehandling og ikke årsaksbehandling, vil lede til denne evige runddansen der pasienter aldri helt blir ferdigbehandlet, men ender opp som gjengangere i systemet. Hadde fokuset vært på årsaksbehandling og tverrfaglig samt tverretatlig samarbeid med felles forståelse gjennom HELE behandlingsforløpet, ja så tror jeg vi hadde sett bedre resultater.

 

Kjære lesere. Dette var mine personlige tanker og betraktninger.

Er du som meg, kronisk smertepasient, ja så må man heller ikke glemme at vi også har et stort ansvar som individer. Vi som pasienter MÅ sørge for å ta større ansvar for egenbehandling og jobbe aktivt for endring hos oss selv. For det er faktisk mulig å leve godt med kronisk sykdom og smerter. Man må være villig til endringer, men da er mye mulig. 

 

Hvis du spør deg selv: ” Hvis x antall % av smertene kunne forsvinne eller bli levelige, ville jeg da endret på ting?” For min del var valget enkelt. For 18 år siden endret jeg alt. I dag er jeg fortsatt kronisk smertepasient, men i full jobb og i tillegg driver jeg eget foretak der jeg behandler andre helhetlig. Det er i sannhet bedre enn å sitte fast i systemet.

 

Vi kronikere er en gruppe som har gjennomgått mye. I fremtiden håper jeg inderlig på at denne gruppen blir mer helhetlig og SAMTIDIG behandlet. Det koster antageligvis samfunnet mye mer å ha det slik vi har det i dag, enn å ha kronikere gående i tiår med smerter både her og der. Husk at det ikke bare er kronikeren som lider her, men hele familier og deres etterkommere. Det er dårlig butikk det…

 

Hvis du har meninger og kommentarer til dette innlegget eller en egen historie å fortelle, så er det viktig at vi nå roper så høyt som mulig. Følg hverdagsaktiv på facebook og del din historie , kommentar eller mening der. Vi TRENGER stemmer som kan høres over det ganske land. Kun på den måten kan vi i felleskap få til endringer! Del innlegget på hverdagsaktiv sin facebookside og la det gå viralt!

Mvh Willy Marthinussen

 

Ti timer sammenhengende trening!

Reklame |

 

PLAYBOY FOOTWEAR//Playboy//PLAYBOY FOOTWEAR//Playboy//Playboy

 

Hallo godtfolk.

Ny uke, nye muligheter! Ny dag og en mørbanket kropp. Takk og pris at jeg har høstferie.

I nabolaget mitt har vi i svært mange år hatt en vei som har vært helt forferdelig dårlig. Biler tar ned i kampesteiner og grusen regner vekk sånn ca. en gang i måneden. Og det regner jo ikke akkurat lite her i Bergens traktene.

Derfor bestemte vi oss for å legge asfalt. En helt nødvendig oppgradering av veien inn i boligfeltet. Men dette innebar en del forarbeid selvsagt, og dugnadsånd. Forrige helg tok naboene sitt og i går tok jeg på meg å fjerne resten av løs grus nederst i veien. Vel, løs og løs fru Blom. Det viste seg å være hardpakket sementaktiv sand og grus. Med høytrykkspyler, hakke, spett og godt humør startet jeg på det jeg trodde kom til å ta et par timer. Men nei. Fire timer senere var jeg ikke engang halvveis. Centimeter for centimeter spylt, hakket og spadde jeg meg frem.

Et mareritt for kroppen eller simpelthen knallgod trening?

Jeg valgte selvsagt at dette var knallgod trening. Rygg, mage, armer, ben, sete, ansikts muskler, ja you name it, fikk gjennomgå.

Jeg var ikke ferdig før det hadde gått TI TIMER!

Da klarte jeg såvidt å løfte bena opp bakken og jeg slet for å få av meg klærne. Hele kroppen skalv, men på en slags god måte. Gjennomtrent og skjelvende nærmest krøp jeg inn i dusjen. Jeg skal si dere en ting folkens, en iskald lettøl har aldri smakt bedre!

Kvelden ble avsluttet flat ut i sofaen med playstation og Battlefield. Litt refleksjon over at hardt arbeid er befriende deilig rakk jeg også. Mestring over å fortsatt klare noe annet enn kontorarbeid er faktisk befriende. Og veiarbeid er faktisk MYE HARDERE ARBEID enn jeg trodde, men ti timer med trening gjør oppgaven faktisk bare kjempegøy!

Alt man gjør i hverdagen er gjenstand for hva hjernen din velger å sette fokus på. Hvis hjernen, og du, velger å se på ulike oppgaver som tungt og kjedelig, ja så blir det faktisk det. Men hvis du og hjernen din velger å se på det som morsomme og nyttige aktiviteter med positiv gevinst, ja så blir det også det.

I dag verker jeg i hele kroppen etter ti timer med knalltrening i går og halvmaraton i forgårs, men det var pinadø verdt hvert eneste sekund!

Ønsker dere alle en flott uke!

 

Sommermorgen

 

Pusten min kjennes rolig ut. Nesten for rolig. Jeg kjenner at hvilepulsen er så lav som den kan bli. Øynene er lukket, men jeg ser likevel. Skygger og lysende prikker på innsiden av mine øyelokk. Vil ikke åpne dem. Enda. Bare hvile enda litt til før jeg må gjøre det uunngåelige. Gjøre meg klar for jobb.

 

Lyset på innsiden av øyelokkene blir til figurer. Virkelige, men likevel fantasi. Lekende løper de rundt inne i denne verden som kun eksisterer i landskapet mellom hjernen og øyelokket. Lekende, utforskende og nakne i all sin prakt. Som alver susende fra blomst til blomst. Som flyvende kjærlighet. Som blafrende sommergardiner i vinduet en tidlig sommermorgen. Akkurat som nå. 

 

Jeg vil ikke åpne øynene å slippe virkeligheten inn. Ikke enda. Jeg vil leke. Leke med skogens dyr og fugler. Danse med i alvenes sommerdans. Kjenne sommerbrisen over naken hud. 

 

Lyden av alvelatter finnes i dette landskapet. Jeg kan føle gåsehud. Jeg fornemmer kjærlighet til så mye. Lyden av den kjærligheten som blomster kjenner der de står. De vifter med kronen og kysses ømt av summende riddere i denne livets alvehage. Livet fortsetter. Jeg nyter denne morgenen. Jeg kjenner sommerbrisen som erstatter dynen min. Gåsehud. Jeg hører sommerens sang fra det åpne vinduet. Jeg smiler til alvene som langsomt fordufter fra innsiden av øyelokkene. Vi sees snart igjen.

 

Langsomt fyller jeg kroppen med sommerens dufter. Jeg åpner sakte søvnige øyne og møter dagen.

Warning – HOT!

 

Okey.. nå er det på tide å komme med en aldri så liten advarsel. Ute passerte gradestokken nettopp 20 grader klokken 06.30 om morgenen.

 

Da ligger det an til å bli den varmeste dagen hittil i sommer.

 

På jobb er det HOT, HOT AND HOTTER!

 

Ikke det at jeg klager, men litt gjennomtrekk hadde likevel vært fint.

 

Hetebølgen streifer også innom oss nedkjølte nordboere og det er på sin plass å komme med en advarsel eller mer korrekt en oppfordring i varmen. 

 

DRIKK NOK VANN!

 

Faren for å bli tung, trøtt og med hodepine er stor når man ikke får i seg nok væske. Hvor mye man trenger å etterfylle til kroppen varierer. Fysisk aktivitet, temperatur og hva du spiser avgjør. Kroppen lagrer ikke vann, slik at det er viktig å fylle på. En generell regel er at kvinner trenger ca 2 liter om dagen og menn 2,5 liter (NHI).

 

Husk på å kose dere max i varmen. Husk også at det er lov å ta det med ro i varmen.

Speil er ikke det det var engang

 

 

Jeg ser dette litt sånn utenfra der jeg med mine 51 år, nok ansees som diskvalifisert fra diskusjonen fra mange unge. Og som en klein voksen person med egne meninger om unges måte å se på ting, så stiller jeg vel langt bak i køen om å uttale meg om kroppspositivisme, operasjoner, tatoveringer og komplekser.

Det er bare å slå fast at jeg muligens er for gammel for å forstå alt dette, sett fra en ungdoms synspunkt.

 

Jeg har imidlertid ikke blitt for gammel for å forstå at kunnskap trumfer manglende kunnskap. Og når det gjelder det å hele tiden lete etter feil på egen og andres kropper, ja så tyder dette på en stort hull i kunnskapen om hvordan ens psykologi virker. Jeg er da ingen psykolog, men har vært lenge nok i gamet til å likevel kunne si noe om dette.

Den som leter vil finne, heter et gammelt ordtak. Og nettopp slik er det når man ser seg i speilet om morgenen. Eller når som helst, for den saks skyld. Speil er ikke det det var engang, er vel mer det som skjer når jeg selv ser meg i speilet, men forskjellen fra meg og mange unge er nok at jeg ikke lenger leter etter feil og lyter på meg selv. Til det har jeg faktisk nok selvtillit til å la være. Jeg er vel mer slik at jeg ser meg i speilet og KONSTATERER.

Og vet dere? Det er slik det skal være. Hvis jeg skulle tilbrakt tiden med å lete etter feil i speilene i livet mitt, ja da hadde jeg faen ikke hatt annet å gjøre.

Men noen gjør jo alt dette. Leter etter speil som forvrenger virkeligheten eller egen oppfatning om hva som er virkeligheten. Vi har alle sammen en oppfatning som vi tror på og da er det jammen vanskelig å endre denne oppfatningen. Det er derfor det er så viktig meg gode og saklige debatter. Debatter som kan løfte kunnskapen vår høyere opp og til og med få oss til å endre oppfatning. Jeg vil for eksempel sjelden endre meninger på grunn av andres oppfatning om saker og ting. Men jag kan utmerket godt være åpen for å skifte mening der kunnskap og viten ligger som tunge argumenter for det “motparten” fremmer. Det er vel nettopp det som er viktig i store debatter?

 

Jeg vil minne om “Vær varsom plakaten” som pressen retter seg etter. Ja det finnes faktisk en slik moralens vokter om du vil kalle det det, selv om den av og til kan være vanskelig å få øye på i disse tider.

Den har en linje på slutten som lyder slik:  “Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!”

Og nettopp her er speilet igjen i fokus. Eller riset bak speilet om du vil. Riset bak speilet er også et utrykk som tilhører min generasjon. “Riset bak spegelen er eit skjult trugsmål. I gamle dagar var plassen over eller attom spegelen nytta som lagringsstad for bruksting”

Og et av de vanligste tingene som ble oppbevart, var altså riset. En kvast av grener som ble brukt til fysisk avstraffelse i riktig gamle dager. Og som trussel fungerte det nok for mange.

 

I dagens samfunn er vi heldigvis kommet lenger enn at fysisk avstraffelse er forbudt, Men hva da med psykisk avstraffelse? Det er vel egentlig enda verre?

 

Ja, etter min mening kan psykisk avstraffelse være farligere. Og når vi vet at unge er utsatt for et massivt press i samfunnet, ja så har vi som skriver og uttaler oss et soleklart ansvar for anstendig oppførsel på alle plan. Vi har også et soleklart ansvar for å ikke bidra til psykisk stress og press blant våre medmennesker. Derfor må vi også være varsomme med hva vi bringer med oss ut i samfunnsrommet. Vi må være klar over at vi er med å påvirke andre i det vi stiller oss på en krakk og taler ut i offentlig rom.

 

La det være helt klart! Etter min mening er komplekser noe man behandler med psykologi og samtaler. Ikke med skalpeller, plast og botox. Unntatt er i de tilfeller der det foreligger medisinske grunner av såpass alvorlig art at det er medisinsk forsvarlig. Da sitter vi igjen med moral og umoral. Alle som skriver, publiserer og er meningsbærere, har påvirkningskraft. Alle dem har et ansvar. Ja ikke bare dem, men alle. Absolutt alle har et ansvar for det en moral der vi fremmer positivisme og anstendighet. Vi er alle rollemodeller for noen. Og da har også vi alle et moralsk ansvar for å hindre negativ påvirkning blant mennesker som kan la seg påvirke til å se speilet som noe vondt.

 

Jeg er ikke enig i alt her i verden, men jeg vil fortsatt sette spørsmålstegn med hvorfor folk gjør som de gjør. Jeg vil gjerne vite hvorfor. Jeg vil gjerne ha kunnskap om ting før jeg trekker frem tastaturet og hamrer løs i øst og vest. Med kunnskap kommer også forståelse og til og med aksept for hvorfor andre velger å gjøre slik og slik. Vi trenger ikke være enige, men vi kan da ha anstendighet til å forstå? Vi kan la oss bli svært oppbrakte av ting, men vi behøver ikke skyte fra hoften, liksom? Skyt først og spør etterpå burde forbli i det ville vesten. Det har etter min mening lite å gjøre i dagens samfunn. I all fall i siviliserte samfunn.

 

Debatter er viktige for at nyanser skal komme til syne. Og når det gjelder debatt om kroppspositivisme så har denne flere sider. Vi bør holde oss til det å være varsom i våre fremstillinger og ha forståelse for at meninger er mange. Samtidig er det viktig å ha fokus på det å skaffe oppmerksomhet rundt viktige tema. Vi kan i alle fall si at denne debatten er svært viktig. og her synes jeg vi bør hylle begge sider i denne debatten fordi de har bidratt til å løfte opp et tema som er viktigere enn enkeltpersoners meninger. Det er en debatt som burde være en vekker på hvordan vi ser på andre mennesker og ikke om de knuste speilene som finnes hjemme hos enkeltpersoner.

 

Enkeltpersoner blir til et tema når meningene når mange. På godt og vondt. Denne debatten trengte vi da det er alt for mye kroppsnegativisme i dagens samfunn etter min mening. Og speilet har en sentral rolle. Også det offentlige speilet har en utrolig stor påvirkningskraft for dets publikum. Mange har det ikke bra med eget selvbilde selv om de ser helt vanlige ut. Unge eller voksne skal ikke ha et liv der speilet deres er et tullespeil som forteller løgner til dem. Vi trenger ikke å forsterke dette i form av ord og handlinger mot andre mennesker, etter min mening.

 

Igjen vil jeg da altså etterlyse balanse og forståelse for ulike syn. Se heller på muligheten til å løfte opp viktige moralske spørsmål. Se på anledningene til å være steike uenig i ting og bruk det til å argumentere for en kroppspositiv holdning blant alle. For det er det vi trenger folkens.

Et syn på egen kropp og selvtillit der vi faktisk kan akseptere det vidunderlige faktum at vi alle er forskjellige. At vi er mennesker som hver enkelt av oss er unike med egne kropper i alle slags former, størrelser, farger og med små og store lyter. La oss elske det at vi er forskjellige og la oss fremelske gode holdninger til at speilet atter en gang kan bli brukt til å se det det skal vise, nemlig et perfekt uperfekt menneske. 

Neste gang du ser deg i speilet, ja så ta en ekstra god titt. Det du ser er ekte og unikt. Sørg for å holde det ekte og unikt, ellers så risikerer du å bli en i mengden. En av mange andre kopier av noe. Fordi det er det som du har inne i dag selv som er viktig, ikke det som er utenpå deg.

Og for oss over femti, ja så er fortsatt speil ikke det det var engang, – HELDIGVIS!

 

 

 

 

 

 

Menn i tights kapittel 2

 

God kveld i stuen godtfolk!

 

Treningen går supert om dagen og i dag tenkte jeg for første gang på lenge over menns bruk av tights. Igjen.

Jeg har tidligere skrevet om menn i tights som du kan lese mer om her.

Nå har det gått rundt et år siden jeg skrev om dette. Da var min egen bruk av tights noe beklemt. Jeg har nå blitt et helt år eldre og med det så endres kanskje holdningen til bruken?

Tidligere så sa jeg altså at man burde ha baller til å kunne bruke hva pokker man vil når det gjelder bekledning innen trening. Hvorfor er det så viktig å peke på bruken av ulikt treningstøy? Er det fordi dette er en motegreie? JA.

Treningstøy er i aller høyeste grad en motegreie i dag. Men uansett hva man velger å trene i, er jo det viktigste å ha utstyr som er komfortabelt og lett å trene i? Og ikke minst trene uten alt for mye ubehag?

Siden jeg selv er blitt et år eldre og det faktum at jeg faktisk bruker tights når jeg løper i mye større grad enn tidligere, ja så er konklusjonen min at jeg er blitt tøffere! Tøffere fordi vår bekledning skal da for pokker ikke definere om jeg skal trene eller ikke. Faktum er at det å bruke tights når jeg løper ER behagelig. Det gnager ikke og det kjennes ut som om kroppen er lettere. Det siste er selvsagt bare en placeboeffekt, men hvis placebo fantes i pilleform så hadde jeg vært rik.

Uansett hva man føler for å trene i så bør vi som sagt ha baller nok til å stå imot press fra andre om hva vi burde og ikke burde kle oss i.

 

Det er da for pokker TRENINGEN I SEG SELV SOM ER DET VIKTIGE?

 

Studier antyder at kompresjonstøy ikke har en prestasjonsfremmende effekt. Men det betyr ingenting for meg så lenge jeg slipper å få gnagsår og vondter som forstyrrer GLEDEN VED Å LØPE.

Men tilbake til det faktum at jeg er et år eldre. Dette gir en interessant refleksjon med tanke på hvordan jeg selv forholder meg til det å bruke tights når jeg trener. For et år siden følte jeg altså at det var nødvendig å adressere egen og andres bruk av tights. Og da spesielt menn som har bikket femti. Dette viser vel egentlig en litt småskjult usikkerhet rundt egen person når det kommer til bruken av nevnte plagg. Denne litt tabu buksen som menn i min aldre i følge noen aldri skulle vært brukt, har altså blitt lettere for meg å ta på seg offentlig.

Dette tyder på at jeg selv er sikrere på meg selv, noe som selvsagt burde vært helt unødvendig å stresse etter, men som er en viktig realitet for mange. Så derfor blir plagget et viktig symbol på egen selvtillit. Bruk hva pokker man vil så lenge man føler seg grei i treningen, slipper gnagsår og får bedre utbytte av aktiviteten.

I tillegg får også ENDRINGEN man gjør en viktig betydning. Mange bryr seg veldig mye om hvordan  andre ser på en når man trener. Det er greit nok det, men hvis klærne blir styrende for om man skal trene eller ikke, ja så har man et problem.

Se for deg mannen i femti pluss som innerst inne har lyst til å løpe. Så blir stigmaet for mangel på treningstøy eller bruken av tights et issue? Det å være femti pluss og skaffe seg “kondomdress” er jo pokker meg blitt et skjellsord.

 

Skal det virkelig være slik at man ikke kan trene i hva man vil?

 

Skal det virkelig være slik at når man passerer femti så er man diskvalifisert fra å bruke tights? Er vi virkelig blitt så kroppsredde at naturlig kropp er blitt STYGT?

 

Jeg ser dette i sammenheng med et større samfunnsproblem, nemlig mobbingen som foregår i alle aldre. Når utseende blir viktigere enn det naturlige og det unaturlige blir mer normen enn det naturlige utseende er noe hakkande galt! Det er jammen på tide å ta et alvorlig oppgjør med hvordan vi fremstiller den naturlige kroppen som noe mislykket og stygt.

Og vi trenger jammen ikke hindre folk i å trene fordi noen foretrekker å løpe i tights? Eller skal andre definere hva jeg som trener skal ha på meg?

Ikke pokker om jeg skal! Her skal INGEN fortelle meg hva jeg bør eller ikke bør gå i på trening. Finner jeg et plagg som er behagelig å trene i, ja så bruker jeg det. Så lenge jeg ikke løper naken i gatene så skal vel andre gi F i hva jeg har på meg? La meg trene i fred! I min egen tights!

Nei, vi burde stå opp å sloss mot et stadig verre kroppshysteri. Vi burde faktisk HYLLE dem som velger å trene. Uansett hvilken kropp vi har og uansett hva dem har på seg. La oss legge vekk det imperfekte perfekte og heller konsentrere oss om å heie frem dem som vil trene. Og til dere som bruker ordene deres MOT femtiåringer i kondomdress eller overvektige i tights, vær klar over at dere er med å spre et kroppshysteri og en HOLDNING som fratar mennesker ønske om å trene. Dette er IKKE bra.

 

Kan vi ikke heller være en del av et samfunn der aksept er det som gjelder? At klær ikke skal definere om vi er vellykket eller ikke? At femtiåringer kan få sykle i kondomdress og løpe i tights? At min kropp er like god som din kropp? At menneskers kvaliteter defineres ut i fra hva som er på INNSIDEN og ikke på utsiden? At Det NATURLIGE blir det nye vellykkede?

 

Jeg ønsker i alle fall det. Og som jeg gjorde på trening i dag, jeg tok på meg tights, PÅ VRANGEN! Helt til noen kommenterte det. Skulle jeg da legge meg ned å gråte? Eller har man egentlig selvtillit nok til å fullføre timen med tightsen på vrangen? Gjett hva jeg gjorde da! 🙂

Mvh Willy

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top