Gamle Erik og Fandens oldemor

Reklame |

 

 

Sons of Owen//adidas Sport Performance//Casall//Ellos//Ellos//Martinsen//Mimou//Mimou//Ellos//Mimou

 

Har du noengang tenkt på hvordan andre oppfatter deg? Jeg mener, virkelig tenkt over hvordan du som person ønsker å fremstå overfor andre mennesker? Og er du virkelig den beste utgaven av deg selv?

 

Svaret er vel mest sannsynlig delt opp i mange ulike fragmenter. 

 

I dagens samfunn er vi jo alle ganske offentlige. Dette enten man liker det eller ei. Da er det veldig lett for at våre tanker, meninger og ikke minst holdninger til mangt og meget, havner ut der i storsamfunnet slik at alle kan se deg og gjøre seg opp en mening om hvilken person du egentlig er. Litt skremmende kan hende, da mange kan få et noe feilaktig inntrykk av deg som person?

 

Fremstår du som en kverulant, grinete og i opposisjon til alt og alle? Oppfører du deg hovent, bedrevitende og ekkelt mot dine meningsmotstandere, medtrafikanter, medborgere, politikere? Kjører du livets knallharde skole politikken mot klimafornektere, miljøaktivister og right news and fake news?

Oppfatter du deg selv som en kjempers kjempe eller en Jean ‘d Arc, mens andre mennesker EGENTLIG oppfatter deg som en fandens oldemor eller gretten kverulant med dragning mot venstre eller høyre? Som en hatefull gammel gubbe eller en gammel kjerring med meninger som ikke henger på greip for andre enn deg selv og en ørliten del av et ørlite konspiratorisk mindretall?

 

Ok. Folk må selvsagt få lov til å være den personen de er, har lært seg å bli, eller bare har valgt å fremstå på godt og vondt. Det er deres absolutte rett. Det har INGEN noe som helst med. Ferdig snakket!

 

Men, bare en liten tanke. En ørliten tanke om hvordan vi mennesker lever våre liv her på jordkloden. Alle vi som er her får utdelt en viss tid enten man er troende eller troende eller ikke. Vi fødes og vi dør. Derom hersker ingen tvil. Så det er altså det som skjer i mellom fødsel og død som betyr noe, ikke sant? Det meste har vi mennesker liten og ingen kontroll over. Shit happens, liksom. Men vi har en viss påvirkning i hvordan vi velger å oppføre oss tør jeg påstå. I alle fall når vi har passert det som jeg vil kalle livets voksne midtfase. Selvsagt er vi farget av livets tidligere hendelser, men vi har fortsatt en viss valgmulighet i måten vi velger å fremstå overfor andre, eller?

 

Nå er jo Fandens oldemor og gamle Erik selv ofte ubegripelige fenomen som også er en del av livets underfundigheter. Vi aner jo ikke om livets hendelser har farget både gamle Erik og oldemoren såpass mye at svartmaling nå er en såpass stor del av livet deres at det å dele med andre synes mer som en god gjerning enn som hatretorikk og møkkaspredning rundt i vår lille andedam her oppe hvor nordlyset flakker. Det kan jo hende at de ser på seg selv som frelsere av andedammen? Det er jo ikke helt bak mål å påstå at dem kanskje ikke ser seg selv slik innbyggerne i den store byen hvor andedammen er lokalisert ser på dem? Kanskje svømmer dem rundt lykkelig uvitende om at omverden ikke er særlig begeistret? Kan hende dem ikke bryr seg heller for den saks skyld?

 

Vel, ikke vet jeg, men en gang var det meg selv som svømte rundt sammen med de andre endene i dammen. Du verden så sint jeg var på alle dem utenfor som kastet smuler inn i dammen i forakt for mine følelser. Du verden så bitter jeg har vært på alle andre. Du verden som jeg har hatet å padle rundt i dammen og kjent på det faktum at jeg kun var den stygge andungen. Meg mot røkla, liksom. Du verden så sikker jeg var på at alle hatet alt ved meg og da skulle dem pokker meg også bli hatet tilbake. Det eneste jeg er glad for nå er at dette var evigheter siden. Så lenge siden og likevel grøsser jeg over måten jeg fremsto overfor mine omgivelser. Full av sinne. Full av hat og full av en urokkelig tro på at alt var andre sin feil. Og spesielt systemet! 

 

I dag ser jeg på meg selv og kan konstatere at folk rundt meg stort sett synes jeg er en ok fyr med et godt hjerte. En mer rolig og harmonisk fyr som ikke lenger har noe hat eller sinne i meg. Og systemet? Vel de gjør så godt dem kan. Og noen ganger gjør de det ikke. Jeg bryr meg fint lite. Jeg er opptatt av å ha det bra med meg selv. Legge vekk årevis med selvplaging i en verden der folk var redd for meg. Der folk ikke likte denne bitre fyren med drittkommentarer i øst og vest. Jeg måtte se meg selv utenfra for å kunne ta det valget om jeg skulle leve denne tilmålte tiden på jorden som det andre oppfattet som en drittsekk, eller om jeg skulle endre fokus på hvordan lykke kan slippe inn til de bitreste og sinteste delene i hjertet.

 

Så jeg gjorde det jeg da. Valgte lykke og fred i min sjel og ro i mitt sinn. Beste valget ever! Det betyr selvsagt ikke at jeg av og til slipper uenighet inn i livet mitt og setter foten knallhardt ned når noe er feil. Men jeg gjør det med dialoger som er smilende, empatisk og aksepterende. Dette er mye bedre enn å servere gamle Erik og hans oldemor den maten de vil ha. Og kanskje en gang kan de også velge hvordan de vil leve. I sinne eller i glede over livet. Vi har alle våre valg.

 

Hvem er du? Gamle Erik eller Fandens oldemor? Eller har du også valgt ro og harmoni i livet?

 

Willy

ON OUR TERMS//ON OUR TERMS//ON OUR TERMS//Dirty Linen//Jacqueline de Yong//ZAY//Mimou//Broste Nordic Sea Skål D: 17 cm Blå//Dirty Linen

 

Hvem pokker skal vi rope til?

 

 

I alle år har jeg vært opptatt av hjelpeapparatet generelt og da helseforebyggende tiltak spesielt. I dag holdt jeg et foredrag om usynlig sykdom. Dette var mitt andre om temaet på kort tid og som foredragsholder er jeg opptatt av å engasjere. Jeg blir rørt og stolt over at jeg fikk så mange gode tilbakemeldinger i dag. Rørt fordi folk felte tårer over det jeg hadde å formidle. Rørt fordi jeg ser at det er et behov for å prate om usynlig sykdom. Jeg velger i dag å trekke frem et innlegg jeg har publisert tidligere. Ikke fordi jeg ikke kunne skrevet et nytt, men fordi jeg synes det er så utrolig viktig å formidle dette temaet. La oss snakke om ting. La oss være åpne nok til å redde liv. La oss stå sammen mot systemer som er egnet til å knekke selv den sterkeste av oss. Nok er nok!

 

Jeg vil i dag snakke om psykisk helsehjelp.

Les også dette innlegget.

 I en tid der vi har særlig fokus på helsehjelp til dem med psykiske vansker generelt og da suicidalitet spesielt, er det viktig å peke på et par sannheter som ikke blir nevnt av våre folkevalgte. Bak de fjonge ordene drukner nemlig mange av ropene i et ineffektivt, ressurssvakt system som i altfor stor grad er preget av det pasienter vil oppleve som forverrende i deres situasjon.

Les også dette innlegget som jeg skrev tidligere.

Alle roper nå om at vi må være åpne. Og at vi må tørre å be om hjelp. Særlig oss menn er dessverre alt for dårlige på dette i følge statistikk.

 

Men til hvem skal vi rope! Til hvilket system og faggrupper skal vi rope til?

 

Er det fastlegene vi skal rope til? Er det Barne og ungdoms psykiatriske (BUP)? Er det Distrikts psykiatriske (DPS) systemet, er det spesialister eller akuttmedisinske poster vi skal rope til? 

 

HVEM POKKER SKAL VI ROPE TIL!

 

Budsjetter rammer alt innen helsevesenet og selv hadde jeg den lite hyggelige opplevelsen av å stå i kø i dette systemet. Jeg var heldigvis ikke i akutt fare, men det vet jeg at det er svært mange som er. 

 

6000!, mennesker forsøker å ta sitt eget liv hvert år. 674 klarte det i 2018.

 

Jeg lurer på hvem de ropte til? Jeg lurer på hvilken kø de sto i? Jeg lurer på hvor mange som legges inn akutt for så å bli utskrevet dagen etterpå med store vansker og med stor fare for at dem tar sitt eget eller andres liv på grunn av deres psykiske tilstand. Jeg lurer på hvilken “hjelp” de fikk til å takle sine vansker.

 

Selv gikk jeg til egen fastlege. Jeg ble derfra henvist til psykolog. Greit nok. Jeg hadde behov for å snakke med noen. Selv sto jeg månedsvis i kø og når jeg endelig kom til, ja så var det muligens de mest bortkastede pengene jeg noen gang har betalt ut til en helsetjeneste. Med et språk kun de aller mest lærde akademikere kunne forstått og med et stadig tilbakevendende blikk på klokken konstaterte vedkommende at jeg hadde det mest sannsynlig slik og slik. Dette var en vel ansett og respektert tjenesteyter innen dette feltet. Hmm.

 

Så igjen. Hvem pokker skal vi rope til! Og hva i himmelens navn er det som svarer? Altså, Hva? 

 

Mange fine ord ytres etter Ari Behns selvmord. Og med rette. Det er bare et problem. Alle dem som roper har få eller ingen å rope til. De får ingen ettervern. De fleste får nok et akutt tilbud og skrives så raskest mulig ut igjen. For noen av dem stilner ropene for alltid. Det er nemlig ingen svar å få. Med all respekt dere. Det er på tide at dem som KAN høre ropene og VET hva som skal til FÅR de ressursene de trenger. Det er fint at regjeringen nå setter ned utvalg og lager handlingsplaner, men med all respekt folkens. Få MENNESKER med MENNESKEKOMPETANSE inn i behandlingsforløpene. Ikke kom trekkende med fagfolk som har mistet forståelsen for dem de møter og som pokker meg ikke kan annet enn å telle pasienter på samlebånd, lukke øynene, skrive ut lykkepiller og håpe på det beste. Dem som roper om hjelp må bli HØRT og det må settes inn tiltak i et forløp. 

 

Forløp er relativt enkelt kjære politiker. Dette innebærer tre stykk pengesekker. En sekk til forebygging, en til behandling og en til ettervern. Enkelt, ikke sant? Problemet her er at sekken til forebygging er alt for liten, akutt og behandlingsekken for liten og innholdet for dårlig, samt at ettervernsekken er, ja vel, ikke eksisterende i alt for mange saker.

 

Psykiatriske pasientforløp trenger sårt å bli fulgt opp av ressurser. Det er ikke nok at politikerne våre står på tv og sier at dette ansvaret hviler på den enkelte kommune. Dette er en skammelig ansvarsfraskrivelse uansett hvem pokker slags farge det er fra styre og stell i dette landet.

 

Det er lett å legge ansvaret over på den enkelte av oss og si at vi alle må være snillere med hverandre. Det tar jeg som en selvfølge at vi alle er. Jeg vet jo at i realiteten er det ikke slik, men vi kan jo ønske oss at det er slik.

 

Kompleksiteten i hver enkelt sak inneholder dessuten elementer innen økonomi, mestring, selvrespekt, og et utall flere ting opp mot den enkelte. Hva med å se nærmere på alle dem som er kjørt bevisst eller ubevisst i grøften av NAV? Hva med å se nærmere på dem som faller mellom to stoler i et system der det offentlige fjerner enkeltpersoners økonomiske grunnlag for å kunne klare seg med verdighet?

 

Vi vet at systemet kan være hardt og brutalt for mange. Er du uheldig å falle mellom NAV sine tjenester og sosialstønader, ja så vil du mest sannsynlig være en av de aller fattigste her i landet. Tiltak mot fattigdom er et tiltak mot selvmord fordi fattigdom fratar mennesker deres grunnleggende selvrespekt og håp om en bedre fremtid. Tiltak mot fattigdom og tiltak mot et mer MENNESKELIG NAV er av avgjørende betydning i forebyggingsprosessen. Midler til denne sekken, samt konkrete tiltak mot systemryttere i arrogansens høyborg som overhode ikke forstår enkelmenneskers frustrasjoner og sinne i sitt møte med det som for dem oppleves som store overgrep i livene deres, MÅ PÅ PLASS!

 

Ja vi roper. Vi skriker, men aller mest gråter vi. Stille renner fortvilelsens tårer. Helt til det blir mørkt.

 

Mørket kan ta alle. Mange blir også hørt og får gode tiltak og hjelp. Også dem som er ressurssvake, samt dem som er ressurssterke. Poenget mitt er at dette er for fragmentert og tilfeldig. Jeg vet at mange har både ropt og skreket for å bli hørt. For å få hjelp. De har blitt avvist gang på gang. Opplevelsene deres må nå etterhvert bli registrert og tiltak må settes inn. Uten dette kjære politikere, så faller deres ord flatt til bakken uten et fnugg av troverdighet. 

 

I mange innlegg på bloggen har jeg skrevet om dette temaet og jeg har også tidligere kritisert Mastodonten NAV for tilfeldig saksbehandling og steil arroganse fra deler av saksbehandlerne der. Selv har jeg også fått den tvilsomme æren å bli vurdert av NAV sin egen psykolog. Svaret og konklusjonen fra vedkommende kunne tatt knekken på hvem som helst. Heldigvis er ikke jeg hvem som helst, så jeg overlevde. Men bare såvidt. Det gjorde at jeg nå forstår bedre hva pasienter møter av elendig fagkunnskap og arrogant likegyldighet fra et skakkjørt system.

 

Så igjen kjære politikere. Vær såpass ærlige å tør å si at det er DERE som ikke bevilger nok ressurser til forebygging. Vær såpass ærlige å stå opp å si at det er DERE som svikter når dere ikke gir nok midler til akuttbehandling slik at pasienter som er suicidale eller i fare for å bli det, skrives alt for raskt ut igjen på grunn av stor plassmangel og knallhard prioritering.

Kjære politikere, det hadde vært fint hvis dere faktisk sto opp å fortalte SANNHETEN om et manglende og særdeles tregt ettervern der folk dør i påvente av å komme til samlebåndspsykologer som har ventelister fra Nordkapp til Lindesnes.

 

Og så kjære politikere, så er dere frekk nok til å fortelle oss at vi må be om hjelp? At vi må rope høyere? Hva pokker skal vi rope? Og hvem pokker skal vi rope til?

 

Lat som faen!

 

Hallo i kveldinga gode mennesker!

I dag har jeg hatt store planer om å løpe. Løpe langt. I alle fall en hel mil. Så langt kom jeg ikke. I hele dag har jeg følt meg sykt lat. Fullstendig tom for energi. Kanskje det skyldes at jeg har hatt jobbehelg med hypnoterapi? Man tømmer jo seg selv mentalt og på grunn av hvor gøy og givende det er så merker man det ikke før etterpå.

Så planene for en energigivende løpetur gikk i vasken. Dette er jo normalt. Noen ganger er det bare slik. Det viktige her er å ikke stresse med dårlig samvittighet for manglende trening.

Jeg løper en annen dag, jeg.

I dag er det helt okey å være lat som faen.

Trenger vi et oppgjør med manglende folkeskikk?

 

 

 

 

Ja, folkens, det mener jeg virkelig er på høy tid. Vi er alle i stand til å kunne utvise respekt og saklig argumentasjon i debatter, blogger og avisinnlegg. I kommentarfelt og i ulike grupper på sosiale medier er standarden i beste fall ufin. Det er ofte en total mangel på sosial forståelse, respekt og kunnskapsbasert argumentasjon. Det synes som om dårlig skjulte trusler, nedsettende karakteristikker og spydigheter er mer normen enn avviket. Det er etter min mening derfor på tide med et skikkelig opprør til forsvar av vanlig folkeskikk!

 

Hvor er vi egentlig på vei?

 

Er vi redusert til en nasjon av uhøflige drittsekker hvis arroganse og nedlatende holdninger til våre medmennesker er normalen?

Er vi nordmenn blitt et kynisk og kalkulerende folkeslag der egoismen råder? Der politikere kynisk og kalkulert bruker polarisering som aktivt verktøy for å oppnå politisk gevinst og makt? Der nettroll og kverulanter bruker all slags nedlatende og truende ord for å knuse sine meningsmotstandere? Der den gjengse nordmann ikke lenger våger å tilkjennegi sine egentlige meninger av frykt for den rasende og farlige mobben der ute?

 

Dessverre så tror jeg det. Det blir stadig vanskeligere å argumentere høflig og balansert i et samfunn der kunnskap betyr stadig mindre i den offentlige debatten og hard ordbruk, dårlig skjulte trusler, frekkhet, arroganse, latterliggjøring og nedlatenhet dominerer kommentarfelt, og sosiale medier.

 

Som blogger har også jeg fått oppleve dette når jeg har uttrykt mine meninger. Bare det at meningene mine først er publisert på en blogg har fått noen til å kommentere nedlatende og med en forakt jeg ikke trodde var mulig. Der min intelligens trekkes ned i dritten utelukkende fordi jeg er, blant mye annet, en blogger.

 

Dette er jo ikke noe nytt. Slik har det vært etter min mening lenge. For lenge. Noe skjedde med Norge på et tidspunkt. Slik er det bare og det må vi bare leve med sier folk og trekker på skuldrene.

 

Vel, det er IKKE GREIT!

 

Slik vil ikke vi ha det, vel? Jeg vil ha et skikkelig oppgjør med denne manglende folkeskikken som nå råder. Ikke fordi det kun er det eneste ordentlige å gjøre, men fordi dette truer våre demokratiske rettigheter og prinsipper. Vi har en rett til å ytre hva vi vil. Vi har en plikt til å ivareta ytringsfrihet, men har vi ikke en etisk plikt til å utvise alminnelig folkeskikk?

 

Slik det er nå mener jeg at ytringsfriheten er truet fordi mennesker som ytrer seg sables ned av dårlige manerer og mangel på god og saklig argumentasjon. Dette fører til at mange viktige stemmer ikke lenger tør å ytre sine meninger. Da er det gått fra å være ytringsfrihet til å bli ytrings begrensning. Denne begrensningen er ikke på grunn av saklig og vinnende argumentasjon, men på grunn av dårlig skjulte trusler, karakteristikker av sine meningsmotstandere og mangel på alminnelig folkeskikk!

 

Alvorlig talt, folkens. Det må da kunne gå an å være uenig i sak uten å bruke drittslenging og spydigheter som klubbe? Det er noe som heter seg at man kommer lengst med et smil. Man må da kunne være uenig i sak uten å sable ned person?

 

Vi har alle et ansvar for å utvise vanlig folkeskikk. Bloggere, samfunnsdebattanter, politikere, media og organisasjoner har et særlig stort ansvar for å holde en tone i debatter og samtaler ellers som fremmer trygghet og ikke minst gir en lyst til å delta i den offentlige debatten med sine meninger. Det er helt klart at det er mange der ute med stemmer som man nok kunne klart seg uten på grunn av deres stadige angrep på sine meningsmotstandere. Mange av dem kunne med fordel vært beskyttet mot seg selv av en noe strengere moderering av kommentarfeltene. Men, husk også at det å være strenge i moderering også er en begrensning av ytringsfrihet. Men når man nå etter min mening har kommet så langt at kommentarfelt faktisk stenges på grunn av hets og ufine kommentarer, ja så er dette enda verre.

 

I mitt forrige innlegg på bloggen skriver jeg for første gang om behovet for et opprør. Et opprør til fordel for alminnelig folkeskikk. Jeg mener det er på HØY TID!

Les også gjerne min takk til Høyesterett her.

Jeg er faen ikke noe glansbilde

Reklame |

 

 

Alle har sin egen personlige fremtoning. Mannlige bloggere er en mangelvare i bloggernes rike. Eller mer nøyaktig er det en mangelvare på topplistene. Ja, foruten bloggkollega  kokkejaevel, pappahjerte og en og annen til.

Jeg har stor sans for kokkejaevel. Det er så deilig at det finnes en som han som er ærlig og ikke minst såpass lite selvhøytidelig. Ikke mye drittslenging og mobbing av andre der i gården. Norske bloggtoppen trenger slike som han.

Anstendighet og ærlig folkeskikk er forøvrig mangelvare i dagens samfunn synes jeg. Det er derfor nydelig at det finnes bloggere som tar avstand offentlig mot slikt. Takk for det kokkejaevel!

Jeg er stolt over meg selv av samme årsak. Jeg har aldri mobbet andre for hvem de er, hvordan de ser ut og hva som burde og kunne vært. Jeg hadde selv et utgangspunkt i at jeg ser ut som jeg gjør og er faktisk helt normal. En gamlis med helt standard tryne og helt standard fremtoning. Og jeg digger det å være normal. Jeg er stolt over ikke å fremstå falsk og som et glansbilde i glosset format.

Jeg er faen ikke noe glansbilde!

Vi alle kan gjøre mye i det å fortelle våre medmennesker at det er faktisk mer enn godt nok. Det er det normale som er normalt, og det glossy og photoshoppede som er det unormale. Derfor burde vi alle sørge for å hylle gråpapiret og ikke de glossy glansbildene.

Vær stolt over at du er den unike i vår verden. Dere unge bør stå opp og kjempe for det normale og unike og ta avstand fra kroppspress, unormal operasjonspress og mobbing av gråpapiret. Vær stolt av dere selv for dere er mer enn god nok som normale.

Willy

Ta deg sammen råkjører!

Reklame |

 

 

Nå er jeg passe lei folkens!

 

Hei alle gode mennesker der ute. Ja, i dag er jeg så irritert over alle disse forbanna hissigproppene i trafikken. På vei til jobb så møter jeg pinadø litt av hvert der ute på veien som er til fare for både seg selv og andre. Skulle pinadø tro at folk spiste sinnapulver til frokost. Verst er gamle gubber i 60 årene. Mange av diss skulle aldri fått beholdt lappen etter fylte 55 år. Enten skaper de livsfarlige situasjoner ved å irritere alle rundt seg med norgesmesterskap i saktekjøring, eller så skal dem pokker meg lapdanse meg opp i hekken med sine dyre erstatninger for liten tiss. Bilister som dere er farlige i trafikken!

 

Hva er egentlig greia med folk som bare MÅ fremvise drittungeoppførsel i trafikken egentlig? Hissige og sure grinebitere som viser fingern, hytter med nevene og det som verre er. Flere ganger har det vært nære på at katastrofer har skjedd med meg eller biler rundt meg fordi noen arrogante drittsekker av menn og kvinner bare må vise at de er tilstede og i stand til hva som helst. Jeg er sykt irritert over alle dere som kjører rundt med ALTFOR LITE selvbilde som dere velger å kompensere for i trafikken til tross for at det potensielt kan ta livet av både dere selv og nabobarna. Egoister kaller jeg dere!

 

Selv holder jeg fartsgrensen på en slik måte at ingen trenger å presse meg i bakre støtfanger. Og ja, jeg har fått justert speedometeret da dette oftest viser feil fart. Det burde flere sinkekjørere og hattemenn med bygdesertifikat gjøre. Det beste er faktisk om dere begynner å hjelpe klimaet med å legge fra dere bilen for godt, å begynne å ta bussen.

Dere er livsfarlige mange av dere! 

 

Selv kjører jeg heller ikke over stokk og stein. Jeg har da det for pokker ikke så travelt at jeg trenger å risikere livet for å komme frem 5 minutter før. Ikke for fort, ikke for sakte, men akkurat passe. Kan hende jeg ikke har behov for å vise hvor mandig jeg er i form av hestekrefter, villmannskjøring og kompensatoriske store biler…

 

Ruskjøring, råkjøring og uvettig bruk av bil er potensielle dødsfeller. Tenker dere overhodet ikke over hvilke holdninger dere sprer rundt dere? Tenker dere overhodet ikke på konsekvensene over det å gjøre seg selv til drapsmenn og kvinner når dere meier ned uskyldige? 

 

Tenker vi ikke på disse tingene når vi tøff i trynet gasser opp? Tenker vi aldri på dette når små barn blir livredde for å gå til skolen på grunn av bilist galninger som på død og liv skal bevise overfor omverden hvor tøff de er på landeveien?

 

Men verst av alle er disse folka som med sin enorme visdom tror at bøter går til politiets juletrefest eller kake på fredagen. Besatt blinker dem med lyset for å advare andre om kontroller. Besatt laster dem ned apper som opplyser dem om trafikkontroller slik at de kan gasse på uten å bli tatt. Intelligens med samme nummer som fartsgrensen i et tett befolket område. Skammelig er det!

 

Skjerpings alle dere bilister med et overdrevent behov for å oppføre dere som rasshøl i trafikken! Tenk over at dere er rollemodeller for deres barn. Tenk over at det kan være et barn i veien rundt neste sving. Tenk over at råkjørere faktisk FORTJENER å bli tatt slik at det i neste omgang ikke er dem som meier ned familien din. Tenk over det når du neste gang vurderer å legge ut informasjon om hvor det er kontroll eller blinker med lysene for å advare. Tenk deg om neste gang du presser deg opp i ræven på bilen foran deg. Tenk deg om neste gang du skriker og hyler på medtrafikanter, tenk på hvilke signaler du sender til barn og barnebarn. Tenk deg om neste gang du putter i deg medisiner før du trer skipperhatten på deg og slingrer avgårde til butikken. Tenk deg om neste gang du river forbi en sinkekjører, hører smellet og våkner uten bein…hvis du noen gang våkner da…

Tenk deg om!

 

 

Sutrete og pinglete menn

Reklame |

 

Luminox//Dapper Dan//Remington//Papa – The Man – -Hettegenser – svart//Beard Brother//CMP//Beard Brother//SEB MAN//Captain Fawcett

 

 

Vi menn er sannelig noen skrøpelige vesener. Ikke alltid selvsagt, men jevnt over. Det skal bare en liten forkjølelse eller en aldri så liten neseskilleveggoperasjon til før vi nærmest er døende. Hva er det med oss som i det ene sekundet er knallharde individer som når som helst kan dra ut å fange mat til familien med klubbe og fiskestang, for så å falle nærmest dau om ved litt småknask her og der.

Svare er like enkelt som det er flaut. Vi elsker å bli syntes synd i. Vi elsker en kone som løper rundt og steller og passer på oss, mens vi selv ligger strykeflat å venter på om vi muligens overlever. Dette tenkte jeg på i dag da jeg faktisk fikk et blikk som fortalte meg at det jaggu var på tide å manne seg opp. Operasjonen var vellykket og jeg kan for første gang i livet puste gjennom nesen, så hva pokker ligger jeg der å syter for?! “Stakkars meg”, ” Åhh det er så synd i meg!” Typisk eller?

Da slo det meg med ett, “Hva faen er jeg sutrer etter?”

Nei, si det. Det nytter heller ikke å avfeie det med at vi menn bare er slik. Hva med å virkelig ta tak og faktisk finne frem klubben, overse bagateller og gå ut der å fang en fjelløve eller en moskusokse? Med bare nevene helst!

Som sagt så gjort. Jeg tok en avgjørelse, selv om det fortsatt gjør litt vondt i nesen, om at NÅ ER DET NOK! Gutten blir til MANN.

Jeg er nok ikke alene om å være litt sutrete mann, men trenger vi å å være det? Tenker vi over at det faktisk er belastende for dem rundt oss? Som steller og stuller og gir os omsorg? Nei, kom igjen mannfolk. Stram dere opp ti hakk og bli litt mer mann! Det skal i alle fall denne MANNEN!

 

Peace and Love folkens!

Reklame |

Richmond & finch//Richmond & finch//Richmond & finch//Richmond & finch//Richmond & finch//Richmond & finch//Richmond & finch//Richmond & finch//Richmond & finch//Richmond & finch//Richmond & finch//Richmond & finch

 

Hei alle fine folk.

I går skrev jeg et innlegg der jeg mente at det var på høy tid at noen skar gjennom å hentet hjem uskyldige barn. En vanskelig problemstilling, men alt i alt helt riktig. Selvsagt var det noen som var uenig, men det må man også få lov til å være.

 

I dag er jeg imidlertid opptatt av hvorfor vi generelt sett synes å være såpass lite raus mot alt vi ikke liker, frykter eller ikke forstår. Det synes som om vi i større grad nå enn tidligere tar i bruk harde ord, meninger og skriker høyt på områder vi ikke gjorde før?

 

Jeg synes at vi bør i større grad være mye rausere mot de ting vi ikke liker. Det å være raus og god mot andre betyr nemlig IKKE at vi støtter deres handlinger. Det betyr heller IKKE at vi skal tilsidesette lover og regler som følge av handlinger noen har gjort. Det betyr faktisk bare at vi i langt større grad bør vise mer forståelse og raushet mot ÅRSAKENE til at noen gjør gale ting.

 

Vi har etter min mening, lett for å dømme og hate andre mennesker for det de har gjort UTEN å vite noe som helst om verken årsaker, psyke, eller andre faktorer som fører til handlinger vi finner forkastelige. Helt uten filter skriker vi i det offentlige og private rom om hvor jævlige disse menneskene er. Men har du spurt deg selv om det er menneskene eller handlingene som er jævlige?

 

La det være HELT KLINKENDE KLART. Jeg forakter uhyrlige HANDLINGER som de aller fleste av oss gjør. Men jeg prøver da alltid å forstå ÅRSAKEN til handlingene før jeg dømmer selve mennesket. For hva vet jeg om deres mentale, sosiale, miljømessige bakgrunn som ledet til handlingen?

 

Vi bør derfor være mer rause i vår tilnærming. Vi vet ikke om handlingene er utført i psykose eller annen sykdom for eksempel. 

Mange kritiserer dem som tar sitt eget liv. Kaller dem feige og det som verre er. Men de som har kunnskap om hvordan depresjonsmørket fungerer, ja de holder munn. De forstår, derfor sier de ikke slike ting. Da er man raus.

 

Igjen, før man kommenterer over hvor fæl jeg er som kan si dette, les nøye gjennom teksten og særlig avsnittet om at jeg på INGEN MÅTE STØTTER HANDLINGER. Jeg bare velger å utvise forståelse for at ikke alle har eller har hatt det like bra som andre. Derfor bør jeg da også nyansere mine uttalelser til enhver tid. Jeg forsvarer aldri handlingene.

 

Raushet i dagens samfunn kunne vi trengt mer av. Vold avler vold er det noe som heter og i sannhet bør hat og fordommer bekjempes med empati, forståelse og rettferd. Empati trumfer har. Forståelse og kunnskap trumfer uvitenhet og frykt, og rettferdighet trumfer urettferdighet. Samtidig må det være konsekvenser. Konsekvenser for handlinger og gjentakelsesfare. Gjøres dette konsekvent på en human og rettferdig måte så har vi som samfunn blitt mye bedre.

 

Raushet kan og bør deles ut generøst i våre nære kretser, til våre omgivelser enten det er mennesker vi kjenner eller ikke kjenner. Et smil er så mye mektigere enn et surt og hatefullt tryne i hverdagen.

 

Peace and love mine venner, peace and love!

 

En drøm blir til virkelighet

Reklame | Hverdagsaktiv Willy Marthinussen

 

 

Hei alle fine folk!

Ja, en drøm er faktisk i ferd med å bli til virkelighet. Som eier av eget firma og som selvstendig livscoach, møter jeg dere alle der dere har mest trøbbel i livet. Enten det er motivasjonsvansker, uvaner, fobier eller at du føler du ikke kommer videre i livet, ja så kan en motivator og livscoach hjelpe deg ut av en fastlåst situasjon.

Jeg elsker jobben min og jeg brenner virkelig for å kunne hjelpe dem som har vansker med å takle små og store vansker i livet. Også det å hjelpe folk med tanke på å klare å fokusere mentalt på vanskelige oppgaver og utfordringer som ikke nødvendigvis er negative, men som krever et særlig fokus, kan jeg bidra med å finne løsninger og fokus.

Denne type jobb har jeg jo utført i svært mange år og jeg har bred og lang erfaring i å forstå den enkeltes utfordringer på en faglig og kompetent måte. Jeg brenner for dette og elsker altså å gå på jobben min.

Jeg har også fått oppfyllt drømmen min om å kunne levere foredrag og kurspakker innen livscoaching, livstilsendring, trening med mening med mer. Jeg har allerede startet booking på foredragspakker og holder foredrag over hele landet. Spesielt passer foredragene godt for lag/foreninger og bedrifter. Ønsker du eller ditt lag/bedrift å bestille et skreddersydd foredrag så ta gjerne kontakt via epost. Kontaktopplysninger finnes under.

Ønsker du å vite mer om jobben min og eventuelt kunne bestille time hos meg eller et foredrag, ja så ikke nøl med å ta kontakt. Jeg disponerer flotte og moderne lokaler i Bergen sentrum og har også muligheter til å knytte deg opp mot vårt tverrfaglige team.

Alt i alt er dette en drøm som har gått i oppfyllelse. Men dette har da selvsagt kostet meg lang tid og hardt arbeid. Det er verdt å kjempe for det man virkelig tror på, ikke sant? Da er egentlig alt mulig.

Mvh Willy Marthinussen

[email protected]

Jeg har løpt i 8 år!

Reklame |

 

 

 

Hei alle sammen!

 

Løping er og blir en livsstil for meg. Jeg elsker følelsen av å løpe lange mil, korte intervaller og powerwalk opp bratte bakker.

 

For meg handler dette ikke om å løpe fortere, lengre eller slikt, men simpelthen godfølelsen denne aktiviteten gir meg. 

 

Og nå har jeg altså løpt i 8 år!

 

Fortsatt trenger jeg ikke motivasjon da dette er kun glede og ren nytelse for meg. Jeg elsker følelsen som kommer når jeg passerer 3 kilometer. En følelse av dyp meditasjon og smertestillende i kroppen. Denne følelsen holder seg hver eneste gang, altså. Jeg lurte litt på hvorfor og da jeg summerte opp så hadde jeg svarene klar. Finner du din favorittaktivitet, ja så er det ikke lenger et ork, men mer en befrielse, eller en nytelse om man vil.

 

Trening er ikke noe som er en naturlig del av den menneskelige daglige aktiviteten. Det ligger ikke i genpølen vår som noe som er naturlig for oss. Fra tidenes morgen er vi skapt slik at vi spiser når vi har mat og vi sover når vi ikke har mat. Imidlertid så har tidene forandret seg. Vi trenger ikke jakte og spare på kreftene til vi blir angrepet av mammuter og andre farlige ting. Fight or flight reaksjonene våre trengs ikke på samme måte lenger. Dette gjør at mennesket spiser mer enn de beveger seg og livsstils vansker oppstår.

 

Moderne tilbud innen endring av livsstil har dessverre en tendens til å glemme disse faktorene i noen grad. De fleste tilbudene går på at vi må trene mer og spise mindre, sunnere, oftere, riktigere, mer trening, power i alt, og løp til du spyr omtrent.

 

Spør deg selv du som har gjort alt dette. Spør deg selv om det har virket eller om du med hånden på hjertet kan si at du har lykkes. Spør deg selv om medlemskapet på treningssenteret har vært verdt sin vekt i kcal. Eller om du har fått et helt annet liv der du har nådd dine mål og fortsatt digger det å kunne ha et aktivt og sunt liv der helsen er i fokus, familien en viktig del av aktivitetslivet ditt og om tidsklemmen ikke eksisterer. Hvis dette er riktig for deg så gratulerer veldig, veldig mye! Du har lykkes!

 

Men, hvis det er slik at du stadig kaster deg på ulike slankekurer, motivasjon som viser deg fingeren, trening sliter kroppen i stykker, smertene truer med å knuse både kropp og sjel, samt sofakroken er din beste venn, ja så er du vel kanskje ikke helt i mål?

 

Jeg løper som sagt ukentlig. Mer enn 2 mil i uken. Jeg beveger meg daglig mer enn det som er vanlig for en 52 årig gamling med sølvstenk i håret. Jeg løper altså fortsatt etter 8 år med daglige aktiviteter. Dette har gitt meg en kropp som er i bedre form enn når jeg var 30 år. Kondisjon jeg ikke visste eksisterte. Muskler som synes og mental styrke og glede.

 

Det er nemlig mulig for alle å gjøre dette. Min egen metode om dette er nå blitt et eget konsept som jeg har kalt LIFEMAZE METODEN.

 

Der tradisjonelle PTèr, treningsmotivatorer, livsstilscoacher og andre, har et stort fokus på endring fra halsen og ned samt trening, trening og atter trening, og gjerne med et kosthold som er både dyrt, tidkrevende og utfordrende å opprettholde, har min metode fokus på endring, endring, endring fra halsen og oppover. Dette krydres med en terapeutisk tilnærming på flere nivåer, samt ettervern og oppfølging over et helt år!

 

Jeg tenker jo at jeg som både røykte, drakk og elsket sofakroken for 10/15 år siden, og nå elsker det motsatte, har oppnådd det jeg ville og ønsket for meg selv og min egen kropp. Jeg løper fortsatt og formen er enda ikke toppet. Hjertet er i toppform. 8 år med løping gjør noe med en. En tilstand og en vane jeg trygt kan anbefale til alle!

 

mvh Willy

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top