Vi velger ikke å nave. Vi velger ikke uføretrygd!

Reklame |

 

 

 

NA-KD Trend//NA-KD Shoes//NA-KD Party

 

 

Er du en av dem som av ulike grunner har fått hjelp av NAV? Er du en av dem som har falt igjennom dette systemet og vært en av de uheldige? Da kan du kanskje finne denne lille historien nyttig.

Dette er min historie:

I 1989 fikk jeg problemer med ryggen etter å ha arbeidet som skipsrørlegger endel år. Dette er ikke en ukjent lidelse blant mange yrkesgrupper innen industrien. Dette forverret seg etter et fall ned en stige i 1990 og jeg ble sykemeldt. Lenge. Smertene i ryggen var konstante og invalidiserende. Jeg ble operert i ryggen i 1991 og denne operasjonen var mislykket. I hvert fall med tanke på smerter. De neste årene skulle vise seg å være en kamp på liv og død.

Som smertepasient i et NAV system var jeg enten av de heldige, eller de uheldige ved tildeling av saksbehandler og holdninger fra denne personen. Jeg var den uheldige.

Han sa til meg at jeg skulle utredes med tanke på en omskolering. Alt det var fint og jeg gledet meg til å kunne komme i jobb igjen. Så fikk jeg time hos det som den gang het ARK eller Arbeidsrådgivningskontoret. Den timen møtte jeg hos stedets psykolog for testing. jeg fikk beskjed om å sette meg ned å fylle ut en test. Jeg hadde store smerter i ryggen etter bussturen inn til byen og skyndte meg å fylle ut trekanter og firkanter og slikt vas.

Dette fikk alvorlige konsekvenser for meg. Jeg strøk på en måte til den eksamen som ville bidratt til å få meg tilbake i arbeid. Han påpekte etter testen at jeg ikke var mentalt kapabel til å kunne fullføre høyere utdanning. Han skrev tilbake til saksbehandler på NAV om dette. På bakgrunn av dette kunne ikke saksbehandler tilby meg noe annet enn et kurs som gav truckfører bevis. Jeg fortalte ham at jeg allerede hadde et sertifikat på både truck og kranfører samt ulike ferdigheter innen industrien som industrirørlegger. Han trakk på skuldrene og det var på en måte det.

Tiltalt, dømt og klar for å sone!

Dette var egentlig mitt møte med Nav. Trodde jeg. Etter å ha gått hjemme med rehabiliteringspenger fant NAV ut at eg ikkje hadde krav på dette etter så lang tid. De ville derfor fjerne dette og samtidig gav de meg klar beskjed om at jeg burde uføretrygdes. Dette stakk dypt og jeg var helt uenig i dette. De gav seg ikke med å purre på en uføretrygd ellers så ville jeg miste inntekten min. Dette var jeg avhengig av med små barn å forsørge. Etter lang tid oppsøkte jeg likevel en lege som de da krevde og ba om at han søkte om uføretrygd til meg. Det gjorde han på bakgrunn av smerteproblematikk og litt forskjellig annet som hadde oppstått etter å ha gått hjemme i så lang tid. Depresjon og sosialangst dominerte psyken min den gangen. Jeg hadde på mange måter gitt opp.

Svaret frå Nav om uføretrygd var derfor hinsides all fornuft og slo bokstavlig talt bena under meg. Jeg husker jeg ble så kvalm at jeg kastet opp flere ganger den dagen.

Avslaget!

Du er ikke innvilget uføretrygd da du ikke har forsøkt omskolering. Vi ønsker at du forsøker omskolering for å prøve å komme deg i aktivt arbeid. Ikke nok med det. Videre skrev de at vi ønsker å legge til rette slik at du kan finne deg hensiktsmessig arbeid. Kontakt din saksbehandler for videre tiltak. Dette var fritt oversatt fra det som de skrev.

Jeg fikk altså ikke uføretrygd som de ville at jeg skulle ha fordi jeg ikke hadde forsøkt omskolering, som jeg ville, men ikke fikk lov til fra dem?

Fortsatt forvirret? Det var jeg i alle fall. Og sliten. Sliten av å leve. Sliten av alt. Dette tok nesten livet av meg, men noen har også flaks…

Vel, vel. Jeg gikk tilbake til saksbehandler og ba om en forklaring. Han sa det samme nå. På bakgrunn av en psykologuttalelse ved ARK kunne han ikke gi meg omskolering til annet enn datakortet og truckførerbevis. Jeg spurte ham om det å arbeide på et lager ville være bra for ryggen min. Han svarte, «sannsynligvis ikke.»

Deretter gikk eg inn i et vakuum. Inn i et liv der jeg hadde gitt opp alt. Absolutt alt. Helt til året 1998/99. Da ringte Gjensidige forsikring meg og spurte om hva jeg gjorde på? Jeg gav dem denne historien. De sendte 2 sosionomer hjem til meg frå Trondheim. De tok kontakt med NAV. De ringte meg etter en uke og fortalte at jeg skulle få omskolering på Høyskole og generell studiekompetanse gjennom NAV. Jeg gråt i flere dager.

Omskoleringen

Jeg tok 9 fag på et og et halvt år ved privatgymnas. Jeg gikk ut med toppkarakterer. Jeg søkte og fikk plass på Ergoterapistudiet ved Høgskulen i Bergen. Jeg gikk ut derfra med toppkarakterer og bachelorgrad i lomma. Senere har jeg fullført videreutdanning i rehabilitering og arbeidet med nevrologi som hovedfelt i ergoterapien i meir enn 14 år.

Fortsatt ringer ordene i ørene på meg: «Ikke mentalt i stand til å gjennomføre høyere utdanning».

Livet endres

Livet endres når man møter motgang. For mange er det slik at også livet stanser. Man kan diskutere hvorfor i sju lange og sju brede, men noen er heldige, andre ikke. Skal det være slik? Jeg overlevde NAV, da regner jeg meg som heldig. Jeg har fått et nytt liv og har lagt dette bak meg. Det betyr ikke at jeg noen gang glemmer saksbehandleren min på NAV eller psykologen på Arbeidsrådgivningskontoret. Jeg husker den trette forakten i deres møte med et menneske som meg. Jeg glemmer det aldri, men har lagt det bak meg. Bitterhet fører aldri til noe annet enn mer smerte. Likevel vet jeg at svært mange har liknende historier. Noen har aldri fått sjansen til å fortelle om sin historie.

Dette skjedde på 90 tallet. I dag vet jeg at svært mange får god støtte i dette systemet. Men jeg kjenner også til at et isfjell er større enn bare toppen.

Jeg håper at svært mange deler og kommenterer dette innlegget. Kanskje det kan føre til at systemer, lovverk og holdninger i det offentlige kan endres. Kanskje det kan føre til at systemet klarer å møte mennesker på en individuell og empatisk måte uten å bli for tekniske ihht og så videre. Det er lov å bruke hodet! Også for den enkelte saksbehandler. Det er lov å gjøre feil, innrømme sine feil og faktisk rette opp i det! Også for systemet.

Kjære system og systemteknikere!

Jeg ber dere om å bruke skjønn. Menneskelig innsikt, relasjonsforståelse og empati. Jeg ber dere forstå menneskers møte med det som for dem ofte er et møte med både dommer og bøddel. Jeg ber dere forstå at frustrasjon og sinne ofte er et utrykk for at kommunikasjon har sviktet. Det er enhver sitt ansvar å kommunisere til andre på en slik måte at man blir forstått. Jeg ber om at neste gang en klient står foran dere, så se mennesket, ikke klienten. Se livet deres, ikke saksgangen og lovverket.

Det kan ikke være slik at mennesket er overlatt til enten å ha flaks eller uflaks i møte med deg som sakbehandler, psykolog eller trygdelege.

I disse dager er det en diskusjon om at vi stadig blir flere, særlig unge på uføretrygd. Kan det tenkes at kravene frå systemet er blitt så teknifisert at de MÅ ta til takke med et datakort, et meningsløst jobbsøkerkurs eller liknende når de egentlig ønsker hjelp til noe annet? Man må ta det man får tildelt, eller? Tas det hensyn til den enkeltes forutsetninger eller pøser datamaskinen ut krav om å delta på gruppeundervisning for en med sosialangst eller OCD? Pøser datamaskinen ut brev og krav om datakortet til en ungdom som bygger sine egne datamaskiner?

Jeg håper at systemet klarer å skille mellom tekniske automatiserte krav for å få flest mulig ut i et eller annet tiltak og de menneskelige forutsetningene til hver enkelt person som møter denne verden av krav til å jobbe enten man er i stand til det eller ikkje. Og hvis ikke så håper jeg det er systemer som fanger opp forskjellen mellom dem som ikke vil og dem som ikke kan.

Har du en historie? Del gjerne både positive og negative historier her i kommentarfeltet

Willy

Jævla navere!

Usynlig sykdom

 

Hei alle fine mennesker!

 

Som overskriften i dag sier, så vil jeg ta for meg holdninger og forståelse rundt dette med sykdom som man nødvendigvis ikke ser. Listen over slike sykdommer er uendelig lang, dessverre og holdningene rundt dette tidvis forkastelige.

 

Etter at innlegget om usynlig sykdom ble publisert på bloggen min, har flere tusen lest, delt og reagert på dette. Det er helt klart et mye større problem enn hva jeg trodde når jeg skrev det. Det gjør meg både lei meg og oppgitt.

 

Dette innlegget kan du lese i sin helhet her.

 

Jeg trodde faktisk at vi i 2019 var kommet lenger enn dette. Jeg trodde faktisk at kunnskapen generelt hadde økt siden jeg selv begynte min usynlige sykdom for mange, mange år siden. Jeg trodde at empati og forståelse faktisk sto høyere i dagens samfunn. Jeg er nok for naiv.

 

Når skal folk skjønne at sykdom innehar ulike former? Når skal folk skjønne at det er KRAV OG PRESTASJONSKULTUREN i dagens yrkesliv som oftest ikke er forenelig med å gå i jobb under rehabilitering? Dette til tross for tilrettelegging fra arbeidsgiver. 

Når skal folk skjønne at det er HOLDNINGENE FRA EGNE KOLLEGER, samt ønske fra en selv om å prestere som før som er med på å gjøre #usynligsykdom verre?

 

Jævla naver, jævla latsabb, du er en belastning for samfunnet. 

 

Dette runger fortsatt i ørene til dem som rammes av sykdom som ikke man åpenbart kan se ved første øyekast. Hva i himmelens navn er det som gjør at mennesker klarer å si slike ting til og om andre?

 

Det er på tide å ta igjen. Det er på tide å skape en større forståelse av dette med usynlig sykdom. Det er på tide med en større offentlig debatt og holdningsendring fra alle som styrer og bestemmer. Det er på tide at det stilles krav til våre folkevalgte om at holdningskampanjer og tilrettelegging av empatiplattformer etablereres.

 

Tenk dere om #usynligsykdom ble omtalt, akseptert og behandlet med empati, forståelse, kunnskap og aksept på samme måte som de sykdommene som man tydelig ser? Tenk dere om vi kunne se på de såkalte NAVèrne og trygdede som likeverdige mennesker som gjør så godt de kan i livet på DERES EGNE PREMISSER og INNENFOR EGNE RAMMER? Simpelthen fordi de aldri kan oppleve eller klare å gå i “normalt” arbeid? Tenk om vi kunne hyllet deres innsats for å overleve i et samfunn der KRAV ofte er styrende for suksess?

 

Tenk dere om vi kunne ha et såpass høyt utviklet samfunn både som medmennesker og innenfor kunnskap og forståelse at holdninger som tilhører middelalderen en gang for alle ble begravd i glemselen?

 

La oss skape holdningsendring folkens! La oss danne våre EMPATIPLATTFORMER for dem som er usynlig syk. La oss få stå sammen og møtes med empati og forståelse. La oss gi dem likeverd og sosial verdsettelse.

 

Jeg vil være en slik plattform. Jeg vil være der for alle som sliter med #usynlig sykdom. Jeg vil fremsnakke, forsvare og endre holdningene til alle rundt meg mot dem som sliter. Jeg vil være en som forstår deres kamp. Jeg vil begynne med meg selv, og det oppfordrer jeg alle andre til å gjøre også. Enten det faller sleivete kommentarer fra kolleger, venner eller familie. Hvem som helst. Stå opp for dem med #usynligsykdom og si ifra!

Willy

Klaging og syting tok helt av!

 

Hei alle lesere!

I dag publiserte Bergens Tidende en artikkel jeg publiserte på bloggen for noen dager siden. Hele innlegget kan du lese her.

 

Denne tok helt av i forhold til det jeg er vant med. Mange har vært enig i det jeg skrev, men det har også vært en del som ikke helt forsto poenget mitt. Eller poengene om jeg skal si det selv.

Per Sandberg tok seg også innom artikkelen og publiserte denne på sin egen facebook side. Her var det mange som kommenterte og synes generelt at vi Nordmenn syter og klager i overkant av hva som er greit. Det var også en del av kommentarene som selvsagt måtte klage over denne fyren som antagelig aldri har vært verken fattig, eller har noen erfaring med slit og slep i livet. Altså meg.

Selvsagt var det endel klaging fra slike som ikke engang tar seg bryet med å lese bloggen min. Da hadde han visst at jeg har vært både så fattig at jeg måtte fiske småpale til middag, at jeg er utdannet og har arbeidet som industrirørlegger, innen oljeindustrien, har drevet eget firma i mange år, har gått mellom flere stoler på NAV, har kjempet meg tilbake etter ryggoperasjon som var mislykket, tatt ny utdannelse som ergoterapeut i godt voksen alder, har møtt veggen og slitt med angst, depresjon og smerter i form av artrose i leddene og mye mer som jeg ikke gidder å syte over. Jeg føler jeg godt kunne sytt min del mot urettferdighet i verden og i norsk hverdag, men det er så lite konstruktivt og kun egnet til å øke egen negativitet og dermed legge til rette for potensiell sykdom og spesielt gi opp tanken om å ha det bra i hverdagen.

 

Og akkurat dette var også poenget mitt. Vi syter og klager over ting som pokker ikke engang burde vært nevnt som noe å klage over.

 

Det er på tide at vi tar oss kraftig sammen. Se på oss selv med nye øyne. Har de siste års klaging ført til endring for deg? Klager du fortsatt over den urett som du mener deg rammet av på 80-90, eller 2000 tallet? Hva om du faktisk slutter å klage å begynner å gjøre noe konstruktivt? Har du en livssituasjon der du kan endre på noe? Har du en hverdag som er tung? Hvorfor i all verden bruker man da krefter på å spy ut edder og galle til innvandrere, politikere, Trump, mediene, kona, eksen, familien, homofile, kristne, ja alt som du faktisk ikke liker? Jeg skjønner det ikke. Hvorfor så mye hat og irritasjon, misunnelse og fordommer? Elsk din neste som du elsker deg selv, heter det visst, men hvis du ikke elsker din neste så er det helt greit. La ham/henne i fred og kom deg videre, for eksempel? Eller er du så opphengt i å få siste ordet at du potensielt er villig til å forsure ditt eget liv i jakten på det siste ordet?

 

På tide å samle sine egne krefter mot egen velbefinnende? På tide å snu hat til kjærlighet? Jeg mener ikke at man skal godta urettferdighet, men det går en grense mellom det en kan få utrettet og det en ikke kan få utrettet. Og når slike tankemønstre og negative innganger til alt man hater og synes er urettferdig får feste, ja så vil hjernen øve dette inn i hodet og det vil bli en negativ spiral for deg selv. Uansett hvor rett du har eller ikke, så er det jo da egentlig deg selv du straffer ved å ikke komme deg videre i livet, ta tak i elendigheten, sette realistiske mål for fremtiden og ikke la fremtiden din være en del av surmaget oppgulp mot alt og alle.

Spør deg selv om det virkelig er fornøyd med å la tidligere hendelser forsure din egen helse og tilværelse. Du kan være ganske så sikker på at de som engang såret deg sannsynligvis gir F… i hvordan du har det i dag.

Gå videre. Slutt å syte og begynn og smile. Det gjorde jeg og jeg dobla dosen til og med. Og vet du? Det funket for meg. Det er jo ikke slik at jeg aldri klager og syter lengre, men det er forskjell på hverdagsklaging og innbitt sutring over ting. Fortsatt klager jeg over været, men jeg har da pokker kunnskap nok til å forstå at værmelderen ikke er skyld i drittværet, klimaet eller hva det enn er. Fortsatt klager jeg over mangelen på empati over dem som har det tøft, over dem som sliter.

 

Jeg bare sutrer ikke lenger over ting jeg ikke kan få gjort noe med. Jeg fortsetter å ytre mine meninger, men forsøker å få til en økt kunnskap om ting jeg ytrer og en aksept for mine meninger. I dag er jeg sutrefri. Jeg velger å la fortid være fortid og fremtiden være ukjent. Jeg er kun meg selv og med meg og mine lever jeg så godt jeg kan i nuet. Jeg velger å like i stedet for å hate. De som ikke liker meg kan jeg ikke gjøre noe med. Det har jeg lært å akseptere. Jeg kan ikke gjøre alle til lags. Det har også vært en prosess. En prosess der jeg har måttet endre mine synspunkter fra negativt til positivt. Det finnes måter å gjøre dette på. Det har jeg lært meg og dette har gitt meg selv et bedre liv. Til slutt.

Så til alle dere der ute: “Smil, slå av en prat, diskuter på en positiv måte. Husk at man kommer mye lenger med et smil og samarbeid, enn med edder og galle!

 

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top