En trussel mot ytringsfrihet?

Det er ikke mye i denne verden jeg er redd for.

Som blogger, meningsytrer og privatperson med ytringsfrihet satt svært høyt er det heller ikke mye jeg synes folk skal unngå å ytre av meninger. Selvsagt unntatt det som bryter med loven.

 

Men, jeg selv har fått nok. Jeg vegrer meg sterkt for å skrive nye meninger og artikler som potensielt kan bli spurt om å publiseres i aviser. Og ja, jeg har takket nei til å publisere innlegg i aviser. Jeg har forøvrig aldri sendt en eneste mening eller artikkel til en avis i nyere tid. Det har alltid vært journalister som har spurt om lov til å publisere.

 

Årsaken er det jeg vil kalle en lovlig, men like fullt en stor trussel mot demokratiet og mot ytringsfriheten slik jeg ser det.

 

Når menigmann vegrer seg for å mene noe offentlig så mister man noe særs viktig. Man mister menigmanns stemme i den offentlige debatten. Det er en trussel mot demokratiet og en trussel mot et samfunn der ytring er viktig.

 

Årsaken er at hver eneste gang man ytrer noe offentlig, ja så vet man at villdyret våkner. Kverulanter, spekulanter, ignoranter og kunnskapsløse frekke og ubehagelige mennesker spyr ut møkk som en møkkaspreder om våren.

 

Det er tilsynelatende ingen grenser for hvilke ubehageligheter og frekke nedlatende kommentarer som kommer fra den samme gjengen hver eneste gang. Ulovlig? Absolutt ikke. Moralskt forkastelig? I aller høyeste grad.

 

Og denne landsomfattende gjengen, ja for det er ofte mange av de samme folkene som går igjen, de bor i kommentarfelt i alle landets nettbaserte ytringsrom. Slenger ut ubehageligheter, kaller andre mennesker idioter, rasshøl og er så kverulerende og ofte farlig kunnskapsløse om tema at i alle fall jeg har valgt å kutte ut mye av min offentlige ytring. Det er rett og slett ikke verdt det.

 

Så vinner bermen? Ja, selvsagt! I deres verden og i deres hode har de stoppet kjeften på enda en som ytrer. Hurra! Den ytringsfrihet de selv påberoper seg er dog gitt motsatt effekt. Jeg tviler sterkt på om de forstår dette i sin kverulantiske og konspiratoriske verden.

 

Vi har sett politikere og kjente meningsytrere trekke seg fra den offentlige debatten. Vi har ikke engang sett tall på hvor mange vanlige meningsbærere som meg som har valgt å droppe å publisere sine meninger på grunn av dette forfallet av normal folkeskikk i kommentarfelt rundt omkring. En ufyselighet som etter min mening truer både demokratiet og ytringsfriheten i landet.

 

Vi har lover som regulerer mesteparten av det aller verste, men vi burde også kunne kreve en viss moderering av ytringer som helt klart er skrevet kun med det formål å mobbe sine meddebattanter.

 

Selv velger jeg å poste dette innlegget på bloggen min som en slags siste og endelige farvel til offentlig ytring om samfunnsaktuelle saker. Det er rett og slett ikke verdt det. Kanskje vi engang i fremtiden får på plass et etisk regelverk som fjerner det aller verste av oppgulpet fra denne gjengen av kverulanter som synes blottet for alminnelig folkeskikk. Kanskje da menigmann igjen kan ytre seg og bli møtt med kritikk på et anstendig nivå.

 

Sykt frisk?

I dag er jeg frisk. Eller kanskje jeg er syk. Hvor går egentlig grensen når jeg ikke føler meg kroppslig syk? Er det slik at vi må føle smerte eller kroppslig ubehag for å bli definert som syk? Er det kanskje slik at man ikke er frisk før man er litt syk?

Det å være syk krever en diagnose, men ikke alle har en diagnose. Da er man ikke syk, men opplever seg selv som dårlig, vil kanskje noen si? Og akkurat her ligger det ofte kime til misforståelser. Det å ikke ha en diagnose ekskluderer deg ikke fra å være syk, men det er DIN EGEN OPPLEVELSE av hvordan du har det, som definerer om du føler deg syk eller ikke.

Her ligger det en vesensforskjell.

Det man ikke kan se eksisterer ikke, vil noen påstå. Typisk er det å ha vondt i musklene av ulike årsaker. Dette vises ofte ikke på bildediagnostikk, og da eksisterer det liksom ikke. Men, for dem som kjenner smertene så er OPPLEVELSEN av å være syk høyst reell.

Denne lille, men svært betydelige forskjellen i forståelse, kan føre mennesker ut i en permanent sykdom. Og da fordi det er TILLEGGSSYKDOM som oppstår på grunn av manglende forståelse fra ulike hold.

Det å ikke bli trodd når man sliter kan i tillegg til dine muskel – og skjelettlidelser for eksempel gi så stor belastning hos noen at de også utvikler psykiske lidelser. Angst og depresjon er for eksempel svært vanlige følgetilstander for dem med fibromyalgi.

Så kjære leger, helsepersonell, pårørende og offentlige instanser. Ikke bidra til økt sykdom ved å ikke ta hensyn til OPPLEVD TILSTAND. Ikke legg stein til byrden bare fordi blodprøver, bildediagnostikk og andre tester ikke viser klare svar, men se på mennesket. Ikke på teknikaliteter.

Man må forstå at mennesket er komplekst. Man må forstå at det finnes mange ulike komponenter i det å være syk. Alt fra sosioøkonomiske forhold til miljøfaktorer og psykososiale forhold, til diffuse smerter og tilstander som ikke nødvendigvis kan forklares med noe som teknikk viser.

Vi må sørge for å ta på alvor menneskers opplevde tilstand. Hvis vi ikke gjør det, ja så er faren stor for at vi bidrar til flere diagnoser. Som da altså får følger for menneskers liv, omgivelser, arbeidsevne og behovet for hjelp hos det offentlige. Vi skaper med andre ord en ond sirkel der absolutt ALLE TAPER.

La folk få lov til å være sykt frisk, fordi man er ikke helt frisk før man er litt syk.

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top