Du kan ikke se hva hjertet mitt ser
Du bare peker, fordømmer og ler
Når du ikke kan se at dine sylskarpe piler
Gjør at tro, håp og selvtillit tviler
Du ler og håner dem som ikke jobber
Forteller alle hvor late de er
Du forstår ikke at du er en mobber
At for noen kanskje slutten er nær
Her jeg går på min tur i dag
Ser jeg tomt på andre som løper
Da kjenner jeg på ubehag
For at sykdommen i meg intet røper
Jeg er så lei av at så mange er blinde
For andres smerter som de ikke kan se
For deres sinn de ønsker å binde
Når en ikke lengre kan smile og le
Så her går jeg da en tidlig søndags morgen
Og ser bakken foran som et stup
Men bygdedyret elsker sorgen
Og ser min lidelse som et scoop
Du ser ikke at andres sinn kan være myk
I din forakt for andres situasjon
Du ser ikke dem som er usynlig syk
Der du står som et allvitende ikon
Du velger å se på de svake
Som slammet som synker til bunn
Så lenge du får mele din kake
Sprer du gjerne gift fra din munn
Jeg skulle ønske de som bestemmer
Ja ikke de på mellomnivå
Var de første som delte ut klemmer
Var de første til og forstå
Men slik er ikke makten skrudd sammen
Til det er kravene viktigst
Her skjæres alle under samme kammen
Uten at det nødvendigvis er riktigst
Så ligger jeg her i mørket
Under dynen som skjuler min sorg
Og kjenner på livsgledens tørke
Her i angstbyens ensomme torg
Kan hende det kommer nye tider
Der du og får vandre på den vei
Der usynlig syke lider
og den usynlige syke er deg