Behandles kroniske pasienter godt nok?

 

Hei alle flotte mennesker der ute!

 

Og spesielt til dere som av ulike grunner sliter med smerter. Smerter av både fysisk og mental karakter og selvsagt en vond blanding mellom begge deler. Alt for mange mennesker der ute sliter med smerter av ulike typer og variasjoner. Dette innlegget er særlig rettet mot alle dere.

 

Ensomhet er også en smerte. Akkurat som fysisk smerte som skyldes ulike diagnoser, eller smerter som skyldes manglende diagnose, som ved usynlig sykdom, ja så er ensomhet en følelsesmessig smerte. Fattigdom, kjærlighetssorg, angst, lav selvtillit, angst og mange andre følelsesmessige smerter, ja det er også en smerte.

 

Vi kan altså dele smerter opp i to ulike kategorier sånn grovt sett. De følelsesmessige smertene og de fysiske smertene. Men det finnes også en blanding mellom disse. Altså begge deler, der vi oftest ikke kjenner hva som kom først. Det er en kjent sak at følelsesmessige smerter ofte leder til fysiske reaksjoner. Tenker man helhetlig på dette, ja så bør man altså behandle begge deler hvis man skal bli bedre.

 

Det norske helsevesenet er fremdeles et godt stykke unna å bli helhetstenkende. Slik det er i dagens helsevesen, er det lett å se at man trenger mye mer tverrfaglig samarbeid, eller mer riktig, tverrfaglig og profesjonsraus forståelse. Vi som arbeider i helsevesenet ser dette veldig tydelig. Det er en avstand i forståelsen av helhetlig tilnærming mellom de ulike profesjoner og behandlingstilbud. Dette gjør at svært mange som oppsøker helsevesenet for å få hjelp til å takle smerter, ikke får den helhetlige hjelpen der både følelsessmerter og fysiske smerter blir behandlet samtidig. 

 

La meg ta et eksempel.

Går man til lege med udefinebare og vage fysiske smerter i rygg, skuldre og muskulatur så henvises man gjerne til bildediagnostikk. Hvis man ikke finner noen klare årsaker til smertene, ja så forklares dette gjerne som psykosomatiske smerter. Er man heldig så får man en diagnose som gir deg rettigheter i trygdesystemet. Er man ekstra heldig så blir man henvist til en psykolog som har som mål å få ordnet opp i de følelsesmessige aspektene rundt smerteopplevelsen. Det er hvis man kan vente på dette i opptil et år før man kommer til. 

 

Imellomtiden så får opplevelsene av smerter tid til å etablere seg i nettverk i hjernen som understøtter opplevelsen av smerter i alle slags former. Og når man endelig kommer til hos psykolog så er det mye vanskeligere å gjøre noe med dette. Treffer man i tillegg en overarbeidet og uinteressert behandler som ikke ser de fysiske smertene, men kun opplevelsen av de emosjonelle smertene, ja så er ofte løpet kjørt og du som pasient står i fare for et evig liv i trygde og behandlingssystemet.

 

Å endre dette i det som kan oppfattes som et økonomistyrt og delvis mekanisk helsevesen, er nærmest en utopi. Ikke på grunn av manglende vilje og kompetanse hos  de som arbeider i systemet, men fordi systemet i seg selv er lagt opp til at det skal være fragmenterte tjenester. 

 

Systemet er langt fra helhetlig selv om ønske og vilje til å få det til er tilstede. Dette stoppes jo av mekanismer i systemet som økonomi, styringskompetanse og manglende kompetanse hos delsystemer og dem som leder dem. På godt norsk mener jeg at det sitter gamle bremseklosser med et foreldet medisinsk tankesett i sentrale posisjoner i systemet, samt at de som har vilje og kompetanse stanses av for vage og lite klare retningslinjer. Det er helt klart etter min mening, at endring må bestemmes, ikke kun foreslås.

 

Når man har kroniske, langvarige smerter som er en blanding av fysiske og psykogen type, ja så er det å bli møtt av en helhetlig og samtidig koordinert behandling avgjørende for et godt resultat. Ikke en behandling der man sendes rundt til ulike behandlere som sjeldent kommuniserer med hverandre. I tillegg har man de emosjonelle belastningene rundt miljøfaktorer som økonomi, familiesituasjon, og andre ting som da svært sjeldent legges inn som en faktor i et behandlingsforløp. Resultatet blir dessverre et stort antall kronikere som potensielt kunne vært i jobb.

 

Dette skulle innføringen av individuell plan gjøre noe med. Intensjonen er veldig god, men implementering av en slik moderne sak, ikke fullt så god. IP skulle samle og koordinere alle gode krefter slik at pasienter skulle få en koordinator å forholde seg til, samt en ansvarsgruppe som koordinerte behandlingsforløpet. I praksis så lider denne gode løsningen av manglende IT kompetanse, manglende vilje hos nøkkelpersonell, økonomi og kunnskap hos dem som skal bruke dette. Svartmaling fra min side muligens, men individuell plan fortjener i sannhet noe bedre enn det den endte opp som.

 

I mellomtiden så gjør det fortsatt vondt. Både her, der og everywhere.

 

Etter min mening må Taylorismen i helsenorge fases ut igjen. En masseproduksjon og økonomistyrt drift der det etter min mening fokuseres for mye og for ofte på symptombehandling og ikke årsaksbehandling, vil lede til denne evige runddansen der pasienter aldri helt blir ferdigbehandlet, men ender opp som gjengangere i systemet. Hadde fokuset vært på årsaksbehandling og tverrfaglig samt tverretatlig samarbeid med felles forståelse gjennom HELE behandlingsforløpet, ja så tror jeg vi hadde sett bedre resultater.

 

Kjære lesere. Dette var mine personlige tanker og betraktninger.

Er du som meg, kronisk smertepasient, ja så må man heller ikke glemme at vi også har et stort ansvar som individer. Vi som pasienter MÅ sørge for å ta større ansvar for egenbehandling og jobbe aktivt for endring hos oss selv. For det er faktisk mulig å leve godt med kronisk sykdom og smerter. Man må være villig til endringer, men da er mye mulig. 

 

Hvis du spør deg selv: ” Hvis x antall % av smertene kunne forsvinne eller bli levelige, ville jeg da endret på ting?” For min del var valget enkelt. For 18 år siden endret jeg alt. I dag er jeg fortsatt kronisk smertepasient, men i full jobb og i tillegg driver jeg eget foretak der jeg behandler andre helhetlig. Det er i sannhet bedre enn å sitte fast i systemet.

 

Vi kronikere er en gruppe som har gjennomgått mye. I fremtiden håper jeg inderlig på at denne gruppen blir mer helhetlig og SAMTIDIG behandlet. Det koster antageligvis samfunnet mye mer å ha det slik vi har det i dag, enn å ha kronikere gående i tiår med smerter både her og der. Husk at det ikke bare er kronikeren som lider her, men hele familier og deres etterkommere. Det er dårlig butikk det…

 

Hvis du har meninger og kommentarer til dette innlegget eller en egen historie å fortelle, så er det viktig at vi nå roper så høyt som mulig. Følg hverdagsaktiv på facebook og del din historie , kommentar eller mening der. Vi TRENGER stemmer som kan høres over det ganske land. Kun på den måten kan vi i felleskap få til endringer! Del innlegget på hverdagsaktiv sin facebookside og la det gå viralt!

Mvh Willy Marthinussen

 

Alle kjente vi en som Ari

 

Alle kjenner vi Ari. Alle kjenner vi en som kjente Ari. Det finnes en i vår nære krets som har tatt sitt eget liv. Selv kjente jeg flere som mørket tok. Det gjør de fleste. Livet ble ikke til å holde ut…

Vi skylder dem noe. Vi skylder dem vår oppmerksomhet. Vi skylder dem å forstå at det å forebygge er avgjørende. Såpass kan vi da gjøre for å hedre de 674 som forlot oss og ivareta de 6000 som hvert år forsøker å ta sitt eget liv. Gjør vi ikke?

 

Vi starter et nytt år med nye muligheter, men også med et stort fokus på psykisk helse. Jeg har særlig gjennom de to siste årene, hatt et spesielt fokus på depresjon og psykisk helse i bloggen min. Og så topper det seg med Ari Behns selvmord første juledag. Samfunnet reagerer med rette. Det er på høy tid å sette fokus på psykisk helse også i årene som kommer.

 

Vi må imidlertid passe oss vel for kun å rette fokus mot symptomene. De raske løsningene og akuttmedisinske tiltakene er viktige, men de forebyggende tiltakene som iverksettes kan være avgjørende også på lang sikt 

 

674 mennesker tok sitt eget liv i 2018.

Det er 674 for mange.

 

Livsmestring inn som eget fag i skolen

 

Tiltak som forebygger må etter min mening inn i barnehage og skole. Kompetanse innen livsmestring bør være et minimumskrav både i barnehagen og i skolesystemet. Jeg vil endatil mene at det å ha et eget livsmestringsfag i skolen, ville vært et bra sted å begynne. På samme måte som gym må også livsmestring inn som eget fag.

 

Det vil kunne potensielt bidra til økt livskompetanse hos barn før de havner i en risikosone enten i ungdomstiden eller i voksen alder. Jeg påstår ikke at dette er den eneste løsningen, men et av mange tiltak innen forebygging av selvmord og langvarig psykisk sykdom.

 

På samme måte som vi bevilger store beløp årlig på trafikksikring, politi og forebyggingskampanjer mot ulykker på veiene våre, burde vi også satse store summer på forebygging av selvmord. Det er faktisk langt flere som tar sitt eget liv enn det er som omkommer i trafikken. 110 mennesker mistet livet i trafikken i fjor og som sagt så tok 674 mennesker sitt eget liv i 2018. 

Det synes derfor underlig om vi skal kun satse på trafikktiltak og ikke psykiatrien.

 

Det er også viktig å se på alle de som forsøkte å ta sitt eget liv. Mange personlige tragedier som får store menneskelige og samfunnsmessige konsekvenser kunne vært redusert ved å tenke helt nytt innen forebygging av selvmord og psykiske lidelser. det er cirka 6000 selvmordsforsøk i Norge hvert år, ifølge rådet for psykisk helse. Mens to av tre som begår selvmord er menn, er tre av fire som forsøker å ta selvmord, kvinner.

 

De familiene som rammes blir også sterkt berørt av både krise, økonomiske tap, personlige følelser av skyld, sorg og tap som kan sette enda flere i en situasjon der psykisk sykdom potensielt kan bli resultatet. Så har man da en ond sirkel.

 

Det er altså svært mange grunner til at vi nå må ta et kraftig løft i felleskap innen forebyggende helsetiltak på dette feltet. Bruk erfaringskonsulenter inn i skoleverket sammen med adekvat kompetanse. La ikke dette bli kun et kompetanseløft der teoretikere og akademikere uten livserfaring får råde grunnen, men åpne opp for at eldre og andre med erfaring innen feltet får dele av sin livsvisdom. På samme måte som man tar unge mennesker som har overlevd bilulykker og pårørendes historier inn i trafikk kampanjer, så bør ikke forebyggende livsmestringstiltak overlates til akademikere og pedagoger alene.

 

Mitt forslag er at man bruker flere erfaringskonsulenter. Gi dem nødvendig tilleggskompetanse og snakk med mennesker på et språk som folk i en sårbar situasjon forstår. Sett dem inn som forebyggende tiltak i skolevesenet og som undervisere i hvordan man kan bedre mestre livet. 

 

Få livsmestring inn som fag i skolen og som gjennomgående tankesett allerede fra barnehagealder. Det nytter å snakke om det, men det må pokker også følges opp av konkrete tiltak! Nå!

 

Winter is coming…

Reklame | Richmond/finch polar morris paul

(Reklame)

Richmond & finch//Polar//Morris Paul II Blue Metal

 

Man kjenner det inne i dypet av hjernen. En fornuftig, men likevel utydelig hvisken fra et sted der inne som man egentlig ikke vet hvor er. Livslysten minker i takt med fallende temperaturer ute. Det som skulle være en opplevelse i septembers vakre fargeeksplosjon er erstattet med grått vissent løv.

Det finnes mange gode grunner til å finne nytelse i livet. Det finnes dessverre også mye sorg. Sorgen min er en følelse av å ha mislyktes. En følelse av å ikkje være godnok. En følelse av å være en meningsløs klovn. Venneløs, tiltaksløs, inkompetent og ubrukelig. Litt som et vått løv liggende på asfalten. Du ser kun avtrykket av den. Ved neste regnbyge svinner den hen. Går i oppløsning. Og molekylene går i sirkel tilbake til en annen verden.

 

Hva er det egentlig som gjør at man føler seg slik?

 

Tungsinn, eller depresjon? Nedstemthet eller bare oppgitthet? Sorger og gleder er vanlig i livet. Det er det som skaper selve livet. Uten verken opp eller nedturer ville livet vært helt flatt. Ikke noe å trakte etter med andre ord.

«Winter is coming» er et kjent sitat frå serien Game of Thrones. Dette betyr at en tid der dagene har et illevarslende og sorgtungt preg over seg, nærmer seg. En tid der man forbereder seg på vinterens slit.

Hvorfor har mange mennesker det slik inni seg? Jeg tror at vi mennesker er skapt slik for nettopp å ikkje ha et «flatt» liv. Det er ikke slik at man nødvendigvis skal la seg henfalle til denne «vintertiden» inne i seg selv, men at livet bør være en arena der vi lærer å leve med vinteren. Kanskje til og med nyte den?

Det er nemlig mulig å fjerne tungsinnet. Det er mulig å finne tilbake til lyset når høstmørket truer med evig vinter. Det er mulig å tenne et lys i et kaldt og mørkt sinn som har gitt opp. Det er mulig å finne gnister der flammer har sluknet. Livets flammer burde jo brenne lengst mulig for alle, ikkje sant?

Dessverre er det ikkje alltid slik.

I årene frå 2008 og frem til 2015 tok 1910 pasienter som var ivaretatt under psykisk helsevern, livet sitt i følge en rapport frå Nasjonalt senter for selvmordsforskning og –forebygging (NSSF). Dette innebærer at en pasient annen hver dag tar sitt eget liv. Dette er pasienter som er under en eller annen form for psykisk helsevern. Dette er intet mindre enn skremmende høye tall.

Og viss vi går tilbake til setningen «Winter is coming», ja så er den dessverre veldig treffende. Det viser seg at

 

DIAGNOSEN DEPRESESJON ER DEN SOM TAR FLEST LIV!

 

Alle forstår jo at kreft og hjertelidelser, samt mange andre somatiske tilstander er potensielt dødelige, men det er et alt for lite fokus på at også PSYKISKE LIDELSER kan være dødelige. Når vi nå ser i enkelte kommuner at det kuttes psykiatrien, ja så bør man være forsiktig med å stemme annet enn sak. Denne saken er viktig og livreddende. Det er jo et paradoks at enkelte vil redusere psykiatritilbudet i kommunen når vi vet at de norske selvmordstallene aldri har vært høyere. Og dette er tall som gjelder dem som er i eller nettopp er «ferdigbehandlet» innen psykiske helsetjenester. Mørketallene kan dermed være betydelige.

Psykiske lidelser utgjør meir enn en tredjedel av vår totale sykdomsbelastning i norge og det er den viktigste årsaken til uføretrygd for mennesker under 44 år. Det er da et tankekors igjen at man sparer seg til fant ved å prioritere vekk fra budsjetter tiltak og forebygging fra denne sektoren til fordel for å spare noen kroner på ikke dødelige saker.

Det er et faktum i dag at flere menn enn kvinner tar sitt eget liv. Selv de som har fått en eller annen spesialisthjelp tar sitt eget liv. Spesielt menn i alderen 35-44. Men også her finnes det usikre tall. Spesielt blant eldre er det nok store mørketall.

Og som nevnt, depresjon er den store stygge ulven her. Depresjon kjennes ut som en håpløshet som ikkje går over. En vedvarende tro på at ingenting blir bedre. Noen gang. Dette innebærer for svært mange en stor psykisk smerte.

 

Høstmørket

 

Høsten kjennes kald og våt ut. Det er en mangel på farger i det landskapet jeg ser utover. En mangel på tilstedeværelse i elementene. Der man sitter og skuer ut over landskapet ser man ikkje fargene som personen ved siden av deg ser så tydelig. Det er to forskjellige verdener. Og viktigst. Man ser heller ikkje muligheten for at fargene noen sinne kommer tilbake. Alle dagligdagse problemer, alt frå økonomi til den evige og konstante duren frå fabrikken man arbeider i, vokser til en monoton og flat støy som kun virker fremmende for ens egen nedstemthet. Ens kreativitet er borte. Ens evne til deltakelse er også borte. Denne snikende likegyldigheten har tatt over hjernen.

 

Det gode her er at man har avfunnet seg med at det er slik. Det triste er at man har avfunnet seg med at det er slik.

 

Høst blir til vinter. Blir vinter til vår?

Med fasit i hånden så blir vinter ALLTID til vår. Og våren er ALLTID en ny start. For alle. Også for dem med depresjonen hengende over seg. Det finnes ALLTID lys der ute. Bak den mørke veggen. Bak tungsinnet. Bak høstmørket og vinterkulden. Alltid.

 

Men hvordan skal man så gripe an denne håpløsheten?

 

Det er selvsagt ikke verdens enkleste oppgave. Selv synes jeg det er enklest å forsøke å rasjonalisere, sortere og fjerne det jeg kan. Dette betyr at tøffe valg kan utføres utan at man legger sine følelser inn i det i så stor grad som man kanskje pleier og som i tillegg kan vere ødeleggende for en.

 

  • BE OM HJELP og VÆR ÅPEN OM DINE PROBLEMER!

Dette er helt essensielt! Ring hjelpetelefoner eller bruk familie/venner som du stoler på og fortell dem hvordan du har det.

INGEN er skrudd sammen så perfekt at de fikser dette alene.

Usikker på hvem du ringer? RING 113!

 

 

  • Rasjonaliser:

Finn din måte å se på følelsene som en ting du kan forme. For eksempel som en leirklump. Vit at du kan ta å forme denne etter eget ønske og forgodtbefinnende. Si til deg selv at følelser er noe som skal være der for å gi deg flere dimensjoner i livet. Ikkje bare fjerne gleden din. Rasjonaliser det på en slik måte at det blir du og din fornuft som bestemmer over følelsene.

  • Sorter:

Bruk kun det du trenger i hverdagen. Ikkje samle opp all mulig dritt du ikkje kan gjøre noe med, men sorter alt du ikkje trenger for å overleve vekk. Herunder ligger følelser og problemer som du ikkje kan gjøre noe med, eller som du egentlig har påvirkningskraft over. Sorter vekk alt du kan, så sitter du igjen med langt færre ting i sekken. Du trenger jo ikkje samle på alt du ikkje kan gjøre noe med, ikke sant?

  • Fjern:

det du ikkje har bruk for. Kanskje det viktigste du gjør for hjernen din er å kaste på søpla alt du ikkje trenger av vonde følelser, smerter og sorg. Lettere sagt enn gjort, men hvis du er godt i gang med de to første punktene så er eg helt sikker på at du kan kvitte deg med ting du ikkje har bruk for eller som er med på å dra deg ned. Selv sverger jeg til en slags mental søppedunk der eg har kastet alt det vonde i livet nedi. Alt som ligger bak meg forsvinner jo ikkje, men det trengs dog heller ikke å dveles ved. Jeg har tatt et fornuftvalg og latt følelser være følelser og dumpet de tingene jeg ikke trenger fra fortiden i denne mentale søppelkassen. La fortid være fortid. Spar på og hent frem de gode minnene i stedet.

 

Stormene raser inni oss. Det er helt nødvendig at de gjør det. Simpelthen for å la oss få kjenne på elementene av det livet vi lever. For å la oss få kjenne og føle kulden mot naken hud. For å kjenne på savn, sorg og gråt. For å la oss føle motgang og strev. Kun på denne måten vil sansene våre få den treningen de trenger for å utvikles, for å leve og for møte vanskelige tider. Winter is coming, men det gjør pokker meg også sommeren.

Med beste hilsen fra willy

 

Menn og psykisk helse

Reklame | Polar

 

Polar//Polar

 

Hei alle gode mennesker!

Jeg har floker i tilværelsen. De begynte alle som enkle tråder som fungerte greit på livets fiskestang. Men for alle oss som har skuet ut over stille vann der ørreten vaker og døgnfluer svever som små søte alver og vinker til oss gjennom morgendisen, så vet vi at floker kan oppstå. Stille suser fluen gjennom luften, lander som et fnugg i vannet og skaper ringer. Livets ringer pleide jeg å tenke den gangen jeg fant glede i dette. Jeg trakk stangen bakover og gjorde klart til et nytt kast. Denne gangen spant snellen i full hastighet. Akkurat som pulsslag som truet med å sette ny rekord. Det ellers så greie og rette snøret ender i totalt kaos. Jo mer du forsøker å løse dette, jo verre blir floken.

 

Stillheten rundt vannet blir til en litt uhyggelig følelse. Fisken vaker ikke lenger og døgnfluene forvandles til mygg og knott som gjør alt for å få deg til å flykte. Til å gi opp. Jeg fisker ikke lenger. Liker det ikke lenger. Er lei flokene.

 

Jeg lukker øynene og nyter den vonde ensomheten. Det er vondt og ingen ser det. Valget er enkelt. Jeg fisker ikke lenger med venner fordi jeg ikke lenger har noen å fiske med. Det er bedre med flokefri hjemme alene fest enn å måtte smile med andre. Fordi å smile blir så smertefullt. Glede er smertefullt. Glede blir til nye floker. Da sitter jeg alene og løser floker i kaoset som depresjonen gir. Men floker i fiskesnøre vet alle menn er vanskelig. De fleste gangene blir bare dette verre. Jeg lukker øynene. Akkurat nå er snøret i orden. Gleden over å møte livet er likevel en sommerblomst på vei mot høst.

Åpenhet er nøkkelordet

Det å være åpen om sine problemer er ofte vanskelig. Som mann er det å vise seg svak og sårbar ofte knyttet til skam. Menn som sliter vet vi at det finnes mange av, men stigmaet og skammen knyttet til dette skjuler mye vondt. Hvorfor må det være slik i samfunnet at menn ikke skal kunne vise seg sårbare? Vi menn har da også følelser. Og noen ganger har vi også følelser som ligger utenpå oss og som faktisk gjør vondt. Hvorfor skal ikke vi kunne vise dette? 

 

Følelser kan slå krøll på seg. Noen ganger kan også følelser bli til floker som ikke er like lett å løse. Selv har jeg lenge vært åpen om at de flokene jeg selv har og har hatt, har satt meg tidvis helt ut av spill. Floker er noe dritt og uten finmotorikk til å kunne håndtere disse flokene, ja så er det veldig vanskelig å å finne en ende å begynne å løse opp i flokene.

 

Å løse opp i noen av flokene kan løses med tradisjonelle metoder for angst og depresjonsbehandling. Dette har jeg selv gjort og gjør også fortsatt. Med trening og en hellig overbevisning om at jeg er #godnok, så holder jeg flokene på avstand. 

 

Dessuten er min egen åpenhet rundt vanskene noe som har hjulpet meg mye. Noen venner har kommet enda nærmere, andre har forsvunnet. Jeg aksepterer det. Jeg klarer meg alltid. Det å være åpen har dessuten gjort meg sterkere over tid. MYE STERKERE enn jeg trodde jeg var. Og dessuten MYE tryggere og sterkere enn jeg var før jeg åpnet meg.

 

Trygg. Sterk. Og med en selvtillit jeg aldri har kjent før. Da er man pokker meg MANN!

 

Willy

 

#usynligsyk

#usynligsyk

 

Så her sitter jeg folkens. Jeg stirrer utover havet og forsøker å ta innover meg det faktum at så utrolig mange har lest, likt og delt innlegget mitt om det å være #usynligsyk.

 

Innlegget kan du lese her.

 

Mange har skrevet og fortalt om deres usynlige sykdom og hvordan de opplever å bli møtt. Noen vil helst ikke ut av sengen engang av frykt for å møte blikkene, kommentarer og følelsen holdninger rundt dem gir.

 

Livet og hverdagen blir så tung å leve med for mange at sykdommen forverres. Er det virkelig slik vi vil ha det? Er holdningene virkelig så ille?

 

Ja, det tror jeg.

 

Dessverre så har vi som sliter eller har slitt med usynligsykdom alle opplevd dette.

 

Så her sitter jeg og stirrer utover havet og kjenner på en sorg. En sorg for at det er slik. Og jeg får bekreftet dette gjennom hvor godt dette innlegget treffer.

 

Jeg har ingen svar om hva som skal til for at AKKURAT DU skal få det lettere, men jeg vet at det å endre holdninger rundt dette er mulig. Bare det at flere er åpne om deres situasjon og at mange nok sier fra at det ikke er greit når kommentarer faller, ja så vil det være mulig å endre.

 

Stå på mine venner, fortsett å spre innlegget, stå opp for et aktivt og gledesrikt liv til tross for motgang. Vi er mange som støtter dere i deres kamp for en bedre hverdag!

 

Hilsen fra Willy 

Prinsen av de ensomme vidder

 

Prinsen av de ensomme vidder

 

Solen glimrer med sitt fravær. Kulden kryper opp langs bena. En iskald hånd stikkes inn under jakken for å suge til seg siste rest av varme der inne. Der inne rundt hjertet pleier det å være varmere. Denne iskalde februardagen kjennes vinden fra nord, ekstra gjennomtrengende. De tynne klærne han er kledd i er nok laget for en annen årstid. Han fryser, men likevel gjør det ham ikke så veldig mye. Denne unge gutten var innstilt på alt det som måtte komme. Han smilte lett til seg selv. Smilet stivnet litt i kulden og automatisk hutret han seg. Han klarte ikke å la være å skjelve. Kulden kom så nær ham nå.

Et øyeblikk gikk tankene over mot en glødende varme som nå var skjult et sted der inne i hjernen hans. Han fylte 16 år den dagen. Den dagen var varmen nær ham. Han skalv og trakk den tynne jakken nærmere inntil seg. Han ønsket han hadde en lue, men det ville ødelagt imaget han hadde. Street cred.

Han strakk fingrene ut og kammet dem gjennom det lange sorte håret. Han kunne sverge at luggen var frosset til is. Antagelig var den ikke det.

Han tenkte på morgenen når han våknet. Alene, men varm. Han visste det kom til å bli en vanskelig dag. Veien var så lang den dagen. Han ønsket at han kunne få slippe den. Han ønsket for første, men ikke siste gang at han bare kunne få slippe alt. Bare ligge der til han sovnet. Sovnet og kunne få lov å reise langt inn i de fantastiske landskapene han trivdes i. Der han var trygg. Der han hadde det varmt og godt hele tiden.

Med sikre skritt gikk han nedover stien som han kjente så godt. Han var en av de beste i gaten til å seile nedover på sorte boots en vinterdag der is var selve veien. Isen var der fortsatt, men han ønsket ikke å risikere å knuse flasken han hadde i hånden. Det ble en tur som gikk sånn delvis i grøften og på islagt sti.

Minutter senere var han der han ville. Bak idrettshallen i en krok. Mørket var senket seg og hodet verket. Sliten sank han sammen. Kulden kom nærmere. Han tenkte at han ble varmere hvis han drakk den kalde ølen. Så han satte flasken til munnen og drakk i store slurker. Han visste det var en tabbe. Kulden som til nå hadde prøvd å trenge seg ubønnhørlig inn fra utsiden, angrep ham nå fra innsiden.

Han lukket øynene. Med armene i kors under jakken prøvde han å skvise siste rest av varme ut av kroppen. Til ingen nytte. Tankene gikk til filmen «Å være ung er for jævlig». Han følte seg litt som en av dem som var rundt i miljøet der filmens hovedperson Christiane F. eksisterte. Perioden filmen finner sted i dekker tiden fra da Christiane F. som tolvåring kommer i kontakt med narkotika for første gang.

Han følte seg litt som en utstøtt. En ensom sjel. Han kunne heller ikke gå hjem. Han følte at han måtte være i ensomheten. I kulden som stadig ble sterkere. Denne tynne lille guttekroppen som var kledd for sommertemperatur, ikke for denne iskalde februarkvelden. Han fant frem sprittusjen og gikk rolig over mot skolen. På trappen inn til skolen skrev han det som skulle bli en metafor på sin egen fortvilelse på denne 16 årsdagen. «Welcome to hell».

Disse ordene skulle være en tøffings statement, men ble i stedet ord som fulgte ham inn i evigheten. Ord som så enkelt avslørte en sårbarhet som hadde behov for å bli leget. Det ble de aldri. Ordene er nå borte for alltid. Han visste at de var der midlertidig og at de som han, en dag ville langsomt slites vekk.

Vi skulle ikke ha følelser. Vi skulle ikke vise noe annet enn vårt image som i vår del av gaten var knallhardt. Men kulden brant ham dypere enn noen kunne ane den gangen. Frostskadde fingre med koldbrann kan amputeres, et bunnfrosset hjerte ikke.

Med stødige skritt gikk han tilbake til kroken sin der bak hallen. Det blåste ikke så mye der. Stillheten var imidlertid like kald som vinden og han trakk jakken over hodet slik at det dannet en slags hule på innsiden. Han forstilte seg hvordan det var å bo i grotte som den. Skjult for hele verden i en villet ensomhet der han regjerte i eget rike. Der han styrte livet. Der han visste at ingen noensinne ville finne ham. Der varmen kom fra alle steds og fra ingensteds samtidig. Der hulen var hans kongerike. Nederst i hulen kunne han skimte en lysglime. Han visste at han aldri kunne gå ut i lyset. Han visste at han aldri kunne slippe flere inn i mørket.

Å være 16 er for jævlig, ja tenkte han, men å være 16 år og ensom, kald på selveste bursdagen sin var enda verre. Han smilte i grotten sin, trakk pusten og returnerte motvillig til kulden og virkeligheten. Denne kulden som fikk lov å sette seg fast i et hjerte som aldri helt ville tine igjen. Et hjerte som langt der inne en plass, var fylt med glødende lava, men likevel omsluttet av is. Stålis.

Welcome to hell, tenkte han igjen. Mørket var blitt til sort, kald og tung natt. Gatelysene på den andre siden av grusbanen lagde striper i mørket da sludd begynte å drive i lyset. En buss på vei mot toppen av denne bydelen sør for Bergen, svingte seg opp og forbi lærerskolen. Han lukket øynene og en iskald tåre falt nedover kinnet hans. Helvete, sa han og skyldte i sitt indre på at et snøfnugg hadde truffet ham i øyet. Gratulerer med dagen jævelunge. Gratulerer med dagen.

Følelsen av kulde skulle aldri slippe taket. Men han hadde i alle fall grotten sin. Enda trekker han jakken over hodet og reiser tilbake til grotten i ny og ne. Han trenger å være et sted der han styrer i eget rike. Der han finner tilbake til lysglimen nederst. Innimellom drar han fortsatt til hulen sin her. For å finne fred. For å finne varme. For å finne trygghet. For å samle krefter til å igjen møte kulden der ute. Men denne gangen er han bedre kledd. Han har mange lag med erfaringens klær på seg. Jakken hans nå er ikke lenger tynn. Den er foret med trygghet. En genser som er strikket av mot og en lue som er sydd av kunnskapens tråder. En varm bukse av dyktighet og støvler av besluttsomhet.

Likevel finnes det ikke varme nok klær til å tine de innerste vare silketrådene i hjerter som er frosset til is en gang. En gang for lenge siden. Der kulden lagde en iskappe rundt den glød som fantes innerst i dypet av et hjerte som engang frøs til is på selveste bursdagen sin.

Han vet at innerst inne så vil det være ting som river ham tilbake til den iskalde kroken der bak hallen. Alene og uten mulighet til å trekke jakken over hodet. Uten mulighet til å skape hulen sin der han kan være å varme seg innimellom. Han vet også at ingen noensinne vil finne den glødende lavaen som boblet i hjertet. Iskaldt slukket av sjeler fra helvete som flyr rundt som spøkelser i natten, kun ute etter å drepe ildens bærere. Han vet at det å finne denne indre varmen trenger hjelp til å både tenne bålet, men også til å jevnlig legge på mer ved. Vedbærerne tilhører andre steder enn der han nå setter sine fotspor. Hans egne fotspor er som ordene som engang ble skrevet av en skjelvende guttehånd på en iskald trapp. Welcome to hell. De er nå for lengst slitt vekk. Trappen også for den saks skyld. Kanskje like godt. Så slipper isdronningene som regjerer i issørpens jammerdal å vaske trappen slik at dem skjuler sine spor for flammefuglene som ønsker å spre varme. Å vandre i denne issørpen er som å løpe i sirup.

Han trekker dynen over seg og reflekterer over sin egen eksistens. Et gufs fra fortiden streifer skuldrene hans og de glør som lyser opp hverdagen hans hjelper kun litt mot mørket som er ferd med å omslutte ham. De siste livsdråper er i ferd med å skjenkes isdronningene i den virkelighet han vandrer. Han vet at de har vunnet. Han vet at kulden han kjente den gangen også finnes så mange år senere. Hans flamme er kapslet inn for godt.

Langsomt snur han seg og skuer ut over det islagte landskapet her i denne verden. Denne verden av is der flammefuglene aldri flyr. Der Prinsen av de ensomme vidder bestemmer. Dette Ultima Thule der iskalde vinder ikke tar hensyn til de få glør som er igjen. Der bitende snødronninger glefser mot denne vandreren i isødet. Han trekker kappen tettere rundt seg og ønsker inderlig at noen holdt tett rundt ham. Fjernet ensomheten og gav ham varme nok til å klare neste steg. Finne lyset som skal til for å se stien han vandrer på. Finne glød som hindrer siste rest av hans hjerte i å fryse helt igjen. Hindre at hjertet ikke bunn fryses, men finner nye gnister. Han trenger å bli holdt nær, gitt varme nok til at den siste lille gnisten fjerner nok is til å overleve. Noen som legger mer ved på ilden.

 

Han trekker inn den iskalde luften, ser utover viddene her i Ultima Thule. Han vandrer rolig inn i det hvite infernoet. Han aner ikke når vindene skjuler han sjel for godt.

 

Mvh Willy

Gi mer faen!

God kveld til dere kjære lesere!

Spinning er gøy! Spinning er tungt! Spinning og så styrke er kjempemoro!

I dag var jeg da altså med på årets første frisklivstrening med fysio. En halv time med spinning og deretter styrkeøvelser. Fysioterapeuten hadde laget et tett og godt og ikke minst utfordrende program som fikk svetten til å sile av meg. Og her forventer jeg også gangsperr i flere dager.

Det ble en kjempegøy time med friskliv og en super styrkeøkt.

Det å ha slike timer sammen med andre er for mange en vanskelig øvelse. Mange har en oppfatning om at det å være med i en gruppetrening ikke er noe særlig. Man har ofte en tanke om at alle andre er så mye bedre og sterkere enn en selv.

Særlig dem som sliter med dårlig selvbilde eller angst, vil kjenne på hvor vanskelig det er. Man går rundt å sammenligner andre med seg selv. Det er da vanlig å se på seg selv som dårligere enn alle andre.

Det er spesielt synd da dette er en oppfatning som er helt feil. Enhver som er med i en slik gruppe har på et eller annet tidspunkt kjent på det samme. Og overvunnet det, blitt sterkere, sprekere og psykisk bedre.

Vi har alle våre demoner å sloss med. Det viktige er å endre frykten. La frykten bli svakere ved å stå i og eksponere seg selv for de demonene som ødelegger vårt fysiske eller psykiske liv.

Det er ikke lett, men det er mulig og det er nødvendig.

Selv har jeg hatt og delvis har fortsatt det samme problemet. Noen ganger klarer jeg det ikke, og jeg har lært meg at det også er greit. Det er greit så lenge jeg vet at det faktisk er slik. At demonen fikk inn en seier. Men at de f… ikke skal vinne krigen!

Så neste gang SKAL jeg klare å eksponere meg for alt. Og belønningen når jeg klarer det er himmelsk god. Både for kropp og sjel.

Så begynn med å lag nye tankemønstre i hodet ditt. Tankemønstre som fremsnakker deg selv. Som sliper sverdet ditt, klar for å konfrontere monstrene i deg selv. Ikke gå i fella der tankene forblir gamle. Forny dem. Ikke la dem bli sannheter. Ikke si til deg selv at dette kommer ALDRI JEG TIL Å GJØRE. Ta et bevisst grep og åpne for at ting du før nekter å gjøre eller være med på, nå er åpent for totalrenovering. For endring.

Fordi det å være på en plass i livet der du ikke ønsker å være, aldri vil gi deg et annet liv enn eksistens.

Alle har sitt. Ikke la ditt bli noe som fratar deg det å leve. Eksponer deg for frykten og begynn å delta i ditt eget liv. Og klarer du det ikke i dag så ikke gi opp å forsøk. Aldri!

Det å takle dette er for mange også en trening. Eksponering trenger man å øve på. Om igjen og om igjen.

Våg å være sprø nok til å bare gi faen. Det er ditt liv! Ikke andres. Basta!

Selv begynte jeg å leve når jeg begynte å gi mer faen i alt. Jeg gir F, i hvordan folk ser på meg, jeg gir F i hvordan andre oppfører seg mot meg, jeg gir F i angst og uro og løper i stedet. Jeg gir F i det som er vanskelig. Det å gi mer F er å anbefale.

Mvh Willy

Fibromyalgi – En #usynligsykdom

Reklame | das//adidas//adidas//adidas//2XU

fibromyalgi

 

 

 

adidas//adidas//adidas//adidas//2XU

 

Hallo alle gode mennesker. Dagens innlegg inneholder reklame// Ta en tur innom sponsorene mine for hyggelige og flott tilbud. Klikk dere inn på bildene over! 

I en rekke innlegg her på bloggen har jeg hatt et særlig fokus på lidelser og diagnoser som kommer under det vi kaller #usynligsyk. #Usynligsykdom er et mye større problem for svært mange, enn selve sykdommen, da stigmaet rundt tilstander som man ikke kan se med det blotte øyet er stort og fører ofte til at folk får sterkere symptomer, økt smerte, og dårligere psykisk helse.

Listen over #usynligesykdommer er lang som et vondt år og mange har bedt meg om å nevne spesifikt ulike sykdommer.

Jeg vil skrive mange flere innlegg fremover der de ulike diagnosene vil bli tatt opp, samt gi gode råd om hvordan man kan takle dem bedre. I dag vil jeg starte med Fibromyalgi.

Fremover vil jeg ta opp:

#/CFS/ME

#Kreft

#IBS

#Aspergers/autismelidelser

#Psykiske lidelser

#Muskel – Og skjelettlidelser

#Ryggsmerter

#Metabolsk Syndrom

#Lipødem

Listen er svært lang og dere må gjerne gi meg tilbakemeldinger om spesifikke ting som bør nevnes og gis faglige råd om fra ergoterapeuten. Her kan man også få råd om hvilke rettigheter man har innen hjelpemidler som NAV yter støtte til opp mot din tilstand. Det er mange hjelpemidler som kan være aktuelle for at hverdagen din kan bli lettere.

 

I dag ønsker jeg å rette fokus på FIBROMYALGI.

Trening og aktivitet er et av flere viktige våpen mot denne diagnosen. Norsk Helseinformatikk beskriver den kort som 

 

«Fibromyalgi er kjennetegnet ved kroniske muskelsmerter med varighet i minst 3 måneder. Tilstanden blir ofte mer plagsom med tiden, og mange av pasientene kan fortelle om plager allerede fra tidlig ungdom. De fleste som får diagnosen merker en stadig forverring av tilstanden, og opplever at det er blitt tungt å leve med smertene.»

Svært mange har denne tilstanden med store plager som gjør ens hverdag smertefull og til og med ufør i mange tilfeller.

Det finnes ikke noe entydig svar på hva som gjør at noen får fibromyalgi. Tidligere var det vanlig at mange oppfattet dette som en angst eller psykisk relatert sykdom. I dag vet man imidlertid bedre. Det er i dag konsensus om at fibromyalgi er en forstyrrelse i sentralnervesystemets regulering av smerte. Altså litt enklere forklart, at der andre får vondt av noe, der får personer med fibromyalgi vondere.

 

Så hva gjør man med dette?

Det er lett å tenke seg til at medikamentell behandling er en hovedbehandling. Tradisjonelle smertemedikamenter har imidlertid ikke vist seg å ha noe særlig god effekt. Slik at blandingsbehandlinger der man endrer livsstil, lærer å leve med smerter, enkelte smertestillende medikamenter og sist men ikke minst, fysisk aktivitet, har vist seg å kunne gi mennesker med fibromyalgi best mulig hverdag.

Fysisk aktivitet er den behandlingsformen som gjennom studier har hatt størst effekt på flest.

Det å øke sin kunnskap om at fibromyalgien ikke er ødeleggende for kroppen, men mer som en kronisk smerteopplevelse, kan hjelpe på mange. Kunnskap om egen sykdom er viktig og det finnes mange gode ressurser der ute på nettet om dette temaet.

 

Sjekk ut Norges Fibromyalgi forbund her.

 

Fysisk aktivitet er viktig ved mange sykdommer og tilstander. Dette vet vi med sikkerhet og jeg har gjennom mange års erfaring med fysisk aktivitet og aktivitetsanalyser som jo utgjør selve grunnstammen i ergoterapifaget, erfart at fysisk aktivitet og trening har effekt. Og da også gjerne i sammen med andre behandlingsformer som meditasjon, yoga og liknende. Det mange imidlertid gjør feil her er å kontakte hjelp som ikke uten videre har den kompetansen som kreves for å balansere dette.

Ergoterapeuter og fysioterapeuter som har arbeidet med disse problemstillingene over tid, er gjerne de som er best kvalifisert til å balansere aktivitetsnivået hos mennesker med Fibromyalgi.

Ergoterapeuter har gjennom sin utdanning særlig fokus på balansen mellom aktivitet og hvile, noe som er essensielt i tilnærmingen til ulike smerteproblematikker og tilstander som for eksempel Fibromyalgi. Gjennom spesifikke kartleggingsmetoder og spesifikk tilnærming til det å finne lystbetonte og balanserte treningsaktiviteter kan vi som ergoterapeuter finne de individuelle små, men viktige forskjellene som gir en riktig og avbalansert aktivitet. Det er altså ikke bare å gunne på. Slik at når du leter etter #coacher og motivatorer så bør du finne folk som har de grunnleggende kvalifikasjoner utover kun treningskunnskap og kunnskap om kosthold.

Når man har Fibromyalgi er det å anbefale trening som gir bedre kondisjon. 

Når kondisen blir bedre, får man større overskudd og en større muskelmasse gjør hverdagen enklere. Kondisjonstrening vil også gi en følelse av mestring som igjen er med å redusere smerter. Lett til moderat kondisjonstrening er å foretrekke. Aktivitet og trening med såkalt eksplosivitet er ikke å anbefale. Dette kan være ballspill, løping med høy intensitet og trening der muskler og ledd får høy belastning.

Uansett er det viktig å ikke isolere seg, men søke den hjelpen man trenger for å kunne være både sosialt aktiv og i en riktig #aktivitetsbalanse. Og heldigvis er tiden da en ergoterapeut kun ble sett på som formidler av hjelpemidler definitivt over!

Ønsker dere alle en fin og fredfull dag i kjærlighetens tegn.

 

Mvh Willy

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top