Shaming, blaming og smil

Reklame |

smil

OFRA Cosmetics//Trendyol//Pilgrim//Trendyol//Carolina Gynning//Pilgrim//GANT Home//Garnpakke Baby Merino, 12pk, Adlibris, 50 g, Autumn

 

Heisann alle gode mennesker!

 

I går publiserte altså #Bergenstidende et innlegg jeg tidligere har publisert på bloggen. Dette innlegget omhandler det å være usynlig syk og stigmaet som gjerne følger med dette. Mange presses ut av et arbeidsliv som blir stadig mer resultatorientert og stadig mindre personlig tilrettelagt. I alle fall for dem som av ulike grunner sliter med sine ting.

 

Innlegget mitt om usynlig sykdom er lest og delt over 19000 ganger siden jeg publiserte det og svært mange har kommentert i ulike fora på det jeg har skrevet. Jeg vil takke hver enkelt som har engasjert seg i dette og spesielt takke dem som har gitt tilbakemelding om at dette har hjulpet dem og gitt dem mer styrke i hverdagen.

Vi mennesker har en tendens til å tro det verste om andre. Ikke alle selvsagt, men dessverre veldig mange. Vi agerer for ofte med en forutinntatt holdning til de ting i livet som ikke passer våre holdninger, kultur og oppfatning om hva som er rett og galt. Men, husk at det som er rett for en kan være galt for en annen og motsatt.

Hvorfor velger vi å dømme andre? Hvorfor må vi på død og liv kommentere og senge ut fornærmelser i øst og vest? Gjør det oss godt eller er vi bare så misunnelige på andre at vi synes at det er helt greit å trykke ned andre for deres kulturelle, holdningsmessige eller personlige meninger?

Jeg blir litt satt ut når tilsynelatende oppegående mennesker strekker seg til det ytterste for å trykke andre ned med stygge ord, kjefting, hersketeknikker og #shaming av alt mulig og umulig.

Hva er det egentlig som trigger en slik oppførsel? Hva er det som kan rettferdiggjøre slikt?

Jeg respekterer alles meninger. Jeg slenger aldri ukvemsord og stygge karakteristikker mot andre selv om jeg er blodig uenig i deres synspunkt. Jeg har derimot en slags forståelse for at folk gjør som de gjør. Jeg tror at de aller verste i kommentarfelt og andre fora, på et tidspunkt i livet har møtt så mye motstand og slit at det å klaske ut dritt blir en slags “payback to the world”. Det unnskylder ikke deres handlinger, men det kan være med å forklare hvorfor. Vi burde derfor ikke fordømme, men heller hjelpe dem til å forstå at det ikke er greit. Det vil si ikke fordømme dem som PERSONER, men det er greit å fordømme handlingene.

Jeg har fulgt med i mange år på nyheter og debattklima. Jeg sitter igjen med et klart inntrykk av at manglende kunnskap er en hovedårsak til frykt og uforstand. Frykt og uforstand leder lett til hat og ukvemsord i offentlig debatt.

Det er lett å skjønne at bitterhet i livet kan være ødeleggende for mennesker. Jeg selv er bitter for de ting som har skjedd meg i livet for mange, mange år siden. Men ved å endre holdninger i oss selv og legge fortiden bak oss så vil faktisk livet bli bedre å leve. Det er mye bedre å være likt enn å være hatet og alt begynner med et smil og et vennlig ord. Det man gir er det man får. Hvis du likevel er overbevist om det motsatte, ja så forstår jeg det, men det er ditt valg. Mitt er å legge fortiden bak meg og se lyst og vennlig på nuet og fremtiden.

Ønsker dere alle en fin dag

Mørke skyer av depresjon

Reklame |

Usynlig sykdom

 

SEB MAN//Beard Monkey//Beard Monkey//Beard Monkey//Beard Monkey//Beard Monkey//Captain Fawcett//SEB MAN

 

 

Heisann alle gode venner, kjente og dere ukjente som dropper innom bloggen min.

 

Jeg ville fortelle dere om hvordan depresjon arter seg for meg, men finner ikke ordene til å forme dette på en fornuftig måte.

 

Så jeg bare forteller dere en liten historie om hvordan jeg står opp om morgenen. Ser ut av vinduet og driver vekk…

 

Ser ut i en grå masse av skyer. Skyer som ikke flytter seg. Skyer som ligger der som en bergenssommer uten så mye som et solgløtt. Det er som om jeg sakte kler på meg klærne og alt inni meg forteller meg om hvor ubrukelig disse skyene er. Jeg tar meg selvsagt sammen og vandre ut for å gå på jobb. Det regner og det er høst ute. Hver eneste dag regner det. De grå skyene blir mørkere etterhvert som jeg nærmer meg jobb. Selv om jeg sitter inne i en varm bil så dundrer regndråpene tungt inn på bilruten. De treffer bilruten og viskerne klarer ikke helt å ta unna alt det våte. Det kalde. Det grå.

 

Lyden av regndråpene hamrer ikke bare på ruten, men dundrer inn i hodet til et sted der sorgen ligger. En sorg som bare vaskes ut fra iskalde strukturer i hjernebarken. Vannet løser opp fastfrosset sorg og lar det renne nedover i små bekker inne i hodet mitt. Gjennom små kanaler og til slutt ut gjennom øynene mine. Nedover kinnet. Faenskapet klør.

 

Jeg åpner døren til bilen og går rolig ut i morgendisen. Det er fortsatt mørkt og kaldt. Gatelyktene foran meg er uklare. Dråpene i øynene gjør at bildet av verden rundt meg forvrenges på en litt underlig og bisarr måte. De grå skyene er mye mørkere nå. Sinnet er blytungt. Så tungt at det går utover evnen til å løfte bena fremover. Stegene mine stanser opp. Iskald sorg renner nedover nakken min og uten paraply kjennes det virkelig håpløst ut. Jeg ser ikke enden av gaten jeg går i. Jeg ser ikke sidegatene i mørket. Jeg føler kun regnet, kulden og de mørke skyene som henger over meg. Inni meg. Gjennom tåkefylte gater som dette er det ikke mulig å kjenne varme.

 

Jeg sitter meg ned på en trapp og føler synd på meg selv. Som en liten tass med lighter og ikke en liten pike med svovelstikker. Henne var det i det minste noen vakkert med. Det er det ikke med meg. Jeg føler kun en overveldende sorg inni meg som truer hele min eksistens. Gatelykten over meg vibrerer i vinden som nå har økt på. Dammen foran meg på asfalten speiler lyset fra gatelykten og lager et teatralsk skjær over bena mine. Våt og kald kjenner jeg vinden ekstra godt og jeg håper at nummenheten snart sprer seg gjennom hele kroppen. Det døyver den iskalde sorgen. Døyver den men fjerne den ikke. 

 

Vinden vil blåse den vekk denne gangen også. De mørke skyene vil løse seg opp og regnet vil erstattes med vårlig leg i små bekker som ler og skriker av en livsglede bare en bekk i vårløsning kan ha. Løpende nedover. hoppende og full av livslyst der solen atter varmer et frossent sinn. Et sinn som i går var mørkt, men som i dag ler av glede.

 

Inntil neste gang det skyer over. 

 

Depresjon er den tilstanden der flest menn tar sitt eget liv. 

Tungsinnet er ubeskrivelig tungt og følelsen av hjelpeløshet kjennes overveldende. Det finnes hjelp å få. Søk den hjelpen folkens. Ikke la denne tilstanden overta det som er deg. Fordi DU er VIKTIGERE enn depresjonen. Åpenhet og sikkerheten det er å kontakte hjelp er et lys i det tunge mørket som er over en. Det er ingen helter i kampen mot depresjon annet enn åpenhet og evnen til å be om hjelp. Menn er for dårlig til dette, men dette MÅ og SKAL snu. Vi er da pokker i stand til å sloss mot noe som ikke er virkelig annet enn inne i sinnet vårt. Vi skal ha kontroll. VI skal åpne opp å fjerne skyene og regnet. Vi skal tette alle bekker som vasker ut sorgtunge tanker av håpløshet. Og vi skal gjøre det SAMMEN MED NOEN. Fordi vi er verdt det.

“Been there, done that!”

 

Gnålet om målet

Reklame |

CRAFT//CRAFT//CRAFT//CRAFT//CRAFT//NA-KD Accessories

 

I mange år har jeg arbeidet med livsstilsendring. I denne prosessen følger jeg bestemte prosedyrer. Første kontakt er gjerne en telefon fra deltaker som ønsker å endre livsstil. Så avtales en helsesamtale der vi gjennomgår en såkalt motiverende samtale samt kartlegger deltakers forutsetninger for aktivitet.

 

Så starter vi med fysisk aktivitet i grupper. Som leder av gruppen kjenner jeg alles forutsetninger for fysisk aktivitet, basert på kartleggingen og helsesamtalen.

 

Det som har slått meg i alle disse årene er det overdrevne fokuset som er på måloppnåelse. Ikke det at det er noe galt i å sette seg mål, men min klare erfaring er at alt gnålet om målet faktisk er mer ødeleggende for de aller fleste, enn det er inspirerende og motiverende.

 

Jeg har flere ganger tidligere skrevet om denne problematikken i forbindelse med livsstilsendring. Og spesielt er det de som er svakest som sliter med målgnålet.

 

Det gjør ikke saken bedre når samfunnet generelt, både innen helsefag og ellers følger opp med stadig nye krav og mål som folk “bør” klare å gjennomføre.

 

Et eksempel er Helsedirektoratets anbefalinger om fysisk aktivitet. 150 minutter i uka og minst 10 minutter kontinuerlig aktivitet i strekk der pulsen skal opp og helst svetten frem.

 

Men det er altså veldig mange, og faktisk de aller fleste jeg møter som ikke klarer 1 minutt engang. Da er det lett å gi opp.

 

Her er altså det springende punktet i gnålet om målet.

 

NÅR skal fagfolk, trenere, PTer inspiratorer og coacher legge vekk det evinnelige gnålet om målet?!

 

Svært mange trenger altså å bli fortalt at mosjon og daglig aktivitet er mye mer enn løping, styrke, sixpack og evne til lange powerwalks. 

De trenger faktisk støtte på at daglig aktivitet er det du klarer enten det er å reise seg fra stolen to ganger, gå opp trappen eller en liten tur i postkassen.

 

De trenger ikke jages inn i gymmen for å nå et mål der fremme.

 

De trenger derimot å trygges og styrkes i at alt er aktivitet og at stillesitting er det verste man gjør. Legg vekk mål som ofte aldri nåes og frem gleden ved det hver og en klarer. 

 

Gjennom aktivitet til ny aktivitet.

 

Dette er ergoterapi i et nøtteskall. Det betyr enkelt at hvis man legger til rette for at folk skal bevege seg mer, ja så vil aktivitetsnivået øke. Jeg vil legge til at dette skjer uten at man tenker så mye på måloppnåelse. Med en gang man setter seg mål så får man problem med å følge opp de KRAV som følger med.

 

Og nettopp DEN OVERDREVNE KRAVMENTALITETEN I SAMFUNNET er problemet. Da jobber man mot seg selv hele tiden. Målet blir en stressfaktor på den veien en selv eller andre har satt for deg. Dette møter jeg daglig. Det er vondt og se at folk holder et par uker og så gir opp fordi målet ikke nås. Da er det nærmest umulig for meg å fortelle dem at livsstilsendring innebærer å være mest mulig aktiv resten av livet. Inne i deres tanker ringer en bjelle med x antall kilo reduksjon i vekt som de heller ikke nå klarte. 

Tapsopplevelse er de vant til. Dette var enda et tap av måloppnåelse som ikke fungerte.

 

Så nå bør det bli stopp. Full stopp av å sette mål for andre. Vi er simpelthen ikke i stand til å sette realistiske mål for verken oss selv eller andre.

 

Vi bør stanse krava til andre og oss selv i mye større grad enn hva vi gjør i dag. Både Storbritannia og USA har anbefalt at alt teller. I Norge holder Helsedirektoratet fortsatt på en anbefaling om at man bør klare 10 minutter kontinuerlig aktivitet som gir pulsøkning. Allerede her har mange av dem som trenger det ALLER MEST gitt opp. Det kan vel ikke være meningen?

 

Gnålet om målet fortsetter helt sikkert, men suksess innen livsstilsendring for de aller fleste innebærer faktisk å legge vekk målene og heller konsentrere seg om mantraet at “vi gjør så godt vi kan, så ofte som vi kan”.

 

Først når man fjerner kravene til ulike mål, så kan man faktisk begynne å glede seg over veien til et friskere liv. Det å finne glede i å leve et aktivt liv er bedre enn å påføre seg daglig stress over alle måla som er anbefalt fra kreti og pleti. 

Legg vekk krava og enjoy life folkens!

 

Willy

 

Oppstart av egen virksomhet

Reklame | Hverdagsaktiv

Hverdagsaktiv

 

Jeg føler meg så utrolig stolt og ydmyk i disse dager folkens.

Etter en lang periode for bare noen få år siden der fotograf foretaket mitt måtte avsluttes på grunn av sykdom, har jeg nå klart å etablere et nytt selskap. Hverdagsaktiv er nå offisielt registrert som et eget foretak.

Med meg som ballast har jeg erfaring og formell utdannelse som

  • Bachelor ergoterapeut 15 års erfaring med særlig fokus på nevrorehabilitering
  • Videreutdanning i helsefremmende og rehabiliterende arbeid med eldre
  • 7 års erfaring som leder og trener i frisklivssentral
  • Mange års erfaring som leder av rehabiliteringsteam
  • Motiverende intervju
  • Helsepedagogisk kursing
  • Personlig trener
  • Kunstfotograf
  • Industrirørlegger
  • Selvstendig næringsdrivende
  • Diverse kurs omhandlende ergoterpi og kartlegging/analyse av aktivitet

Med dette som plattform vil foretaket kunne tilby en rekke tjenester fremover som blant annet

  • Coaching
  • Foredragsvirksomhet
  • Hypnoterapi
  • Veiledning innen livsstilsendring og trening

Bloggen hverdagsaktiv.blogg.no vil fortsatt være en portal for eget foretak og formidlingsplattform for GRATIS RÅD OG VEILEDNING og mye annet.

 

Egen plattform for hypnoterapeut delen av virksomheten vil også komme i 2020.

 

Jeg er svært stolt over å kunne presentere dette til dere som har fulgt hverdagsaktiv. Jeg vil fremover etterhvert kunne dele mye gratis tips og kunnskap om temaet hverdagsaktivitet. 

 

Jeg brenner for å gjøre kunnskap om aktivitet tilgjengelig for alle. Det vil jeg sette all min kraft og erfaring  inn på å klare gjennom bloggen.

 

Jeg er svært ydmyk over å klare å klatre meg selv opp igjen fra depresjon og angst. Det å klare å komme dit jeg er i dag til tross for plagene, det å klare å leve med angst og depresjon gjennom å erverve kunnskap til å takle dette, er for meg en stor mestringsopplevelse. 

 

Jeg ser på fremtiden med et POSITIVT BLIKK og på fortiden? Hvilken fortid? Her tas kun gode minner med videre.

 

Willy

Vekk fra kronisk smertehelvete – Dette gjorde jeg

Reklame |

Smerter i hverdagen

 

 

Hei alle der ute med smerter. Enten du har kroniske smerter, akutte smerter eller perifere smerter av og til så vil du ha nytte av å lese dette innlegget.

 

Smerte kan deles inn i fire typer: Nociceptiv, nevropatisk, idiopatisk og psykogen smerte.

 

Smerte er vår venn! 

 

Smerter er vår venn fordi den beskytter oss fra å få skader som er uopprettelige. Ta for eksempel smerte ved forbrenning. Hvis du legger hånden på en plate som er varm så vil smerter sørge for å gi beskjed til hjernen din om å trekke hånden vekk. Hvis du ikke reagerer på smerteopplevelsen så risikerer du 3 grads forbrenning.

 

Smerte er en ubehagelig og sensorisk følelsesmessig opplevelse som forbindes med skade, eller noe som oppfattes som skade, i en del av kroppen. Smertefølelsen er subjektiv, det vil si at samme utløsende årsak kan gi varierende grad av smerte hos ulike personer. Smerteopplevelsen kan både være et resultat av det som utløser smerten, samtidig som psykiske, sosiale, kulturelle, og eksistensielle faktorer og tidligere hendelser kan ha betydning for opplevelsen av smerte (NHI).

 

Vel, her er det mange fremmedord og ulike forklaringer på hva smerte egentlig er. Vi er altså enig om at smerter er bra for oss da de fungerer som en alarmklokke for å varsle oss om potensiell skade.

 

Jeg er opptatt av kroniske smerter ettersom jeg er kronisk smertepasient selv. Når noe er kronisk er det at smerteopplevelsen har en varighet på mer enn ca. 3 måneder. Det er mange som har vært og er kronikere gjennom store deler av livet. Selv har jeg hatt kroniske smerter i snart 30 år.

Det viktige her er ikke smertene i seg selv, men hvordan man som person opplever å takle smerter. For smerter kan takles, behandles, dempes, kontrolleres og til og med fjernes i såpass stor grad at man kan leve bra med et minimum av opplevd smerte.

 

Å fjerne opplevelsen av smerte.

 

Det er jo selvsagt det store spørsmålet. Hvordan letter vi smertene våre i hverdagen. Dessverre så finnes det ikke et entydig og klart svar, men vi vet noe. Vi vet at ulike mennesker opplever smerte forskjellig og at man som person kan ha smerter som skiller seg betydelig fra person til person selv om hoveddiagnosen er den samme. 

 

Dette er spesielt fremtredende hos kroniske smertepasienter med ulike muskel og skjelett smerter. Herunder ligger det diagnoser som

 

  • Fibromyalgi
  • Artroser
  • Ryggsmerter
  • Smerter etter traumer
  • Revmatiske lidelser
  • Nerveskader/nevropatiske smerter
  • Spondyloartritt
  • Spondylartropati
  • Psykiske lidelser

 

Og mange flere ulike grunner til at man defineres som smertepasient.

 

Og da sitter vi igjen med veldig mange mennesker som av en eller flere grunner bruker store deler av livet sitt på å ha det vondt. Det er en forferdelig situasjon å leve i både for dem det gjelder, men også for pårørende og nære. Man er hjelpeløs.

 

Jeg ville ha kontrollen på smertene – det var ikke smertene som skulle kontrollere meg!

 

Dette preget også mitt liv i mange, mange år. Helt til jeg bestemte meg for at det var på tide å ta tilbake livet mitt. Å ta kontroll over smertene. De skulle pokker ikke lenger få kontrollere mitt liv.

 

Jeg lærte meg alt jeg kunne om hva smerter er for noe og hvordan man kan behandle dette. Jeg tok innover meg at jeg trengte å forstå at kropp og sinn henger sammen i mye større grad enn hva jeg selv mente at det gjorde. Jeg var en av dem som tenkte at det som gjør vondt ikke ble påvirket av hodet. Så feil tok jeg. En av hovednøklene for å redusere mine smerter var nemlig å jobbe med psyken, hodet og overbevisningene om at jeg selv bestemte over hvor vondt jeg skulle ha det.

 

Dette virket ikke med en gang og jeg slet en lang periode på flere uker før jeg sakte men sikkert begynte å redusere smerteopplevelsen. 

 

For det er her man må begynne. Med å akseptere at uansett hvor og hvordan smertene oppleves, så er opplevelse noe man kan kontrollere. Ikke misforstå meg for smerter i et kne eller rygg gjør vondt uansett hva og hvordan man har det. Poenget her er at hvis du er glad så oppleves smerte mindre belastende enn hvis du er trist og lei. Den vonde sirkelen her er åpenbar.

 

Jeg trengte også å gjøre noe fysisk i tillegg til å jobbe hardt med hjernen min og det å minimere smerte i stedet for å fokusere på hvor jæ..vond det gjør. Jeg sa til meg selv tusen ganger for dagen at “Jeg har da f..ikke vondt”. Løgn selvsagt men jeg løy tilslutt så mye at jeg begynte å tro på det. Og det virket!

 

En annen ting jeg altså gjorde var å begynne å gå ut til tross for smerter. Besøke andre, gå på handlesenteret, spasere små turer bare for å rense hjernen. Jeg var svært bevisst på å ikke la smertene hindre meg i å gjøre ulike ting. Smertene skulle komme i siste rekke.

 

Trening ja. Det er et helt kapittel for seg. Jeg var av den typen som IKKE kunne trene fordi en eller annen doktor hadde en eller annen gang sagt til meg at jeg skulle ta det med ro.

Så feil kan man ta.

Det er ingen overdrivelse å si at for meg har smertehelvete vært umulig å overleve hadde det ikke vært for trening og aktivitet i hverdagen.

 

Uten det å endre livsstil, tankesett og generelt holdninger til alt rundt meg hadde jeg ikke vært i live i dag.

Jeg hadde det i mange år såpass stritt med fattigdom, smerter, og psykisk ruin at livet ikke lenger var til å bære. Da bestemte jeg meg som sagt for å sette en strek. En tydelig strek over fortiden og starte et helt nytt liv. Et liv der hovedingrediensen var livsglede, sosialt samspill, trening og aktivitet samt en annen måte å se omgivelsene mine på. I tillegg var det helt sentralt å fjerne gammel dritt om alt som var urettferdig, alt som var vondt og alt jeg ikke lenger kunne gjøre noe med.

 

Som sagt så gjort. Trening var gratis så det kunne jeg jo gjøre. Jeg visste at trening ville hjelpe for mange av ryggsmertene mine. Det var likevel vondt som pokker, men jeg begynte svært forsiktig. Små turer ble altså til lengre og til slutt løp jeg min første kilometer. Dette var en mestring som ikke kunne beskrives. En vidunderlig følelse. I dag er jeg i ful jobb og vel så det. Jeg driver eget firma på siden og jeg er blogger. Men det viktigste er at smertene er redusert med 80 til 90 prosent. Det er tidvis svært vondt, men kortvarig og som regel har det en årsak som at jeg for eksempel har løpt en halvmaraton. Men da har man da pokker meg lov til å ha litt vondt. Det lever jeg godt med.

 

Og nettopp dette er viktig. Hvordan du velger å leve med DIN OPPLEVELSE av smertene. Her er en liten liste med konkrete tips:

 

  • En livsstilsendring er ofte nødvendig
  • Endre måten du tenker om dine smerter fra negative til positive tanker
  • Sørg for å være kritisk til deg selv når tanker om at smertene gjør at du ikke kan, kommer.
  • Klart du kan! Du kan hvis du er villig til å endre tankene dine fra negative til positive
  • Begynn å trene. Ikke slik trening som en PT serverer deg, men helt på egenhånd med kun deg selv. Tren veldig smått, mindre enn det du tror er nødvendig. Stopp når smertene setter inn – fortsett når de er borte
  • Hvis smertene er konstante, vurder om de er av en slik art at du må ringe luftambulansen eller om du kan sette og reise deg en gang til.
  • Vær bevisst på verdien av hverdagsaktivitet og hverdagsøvelser
  • Begynn å løpe. Spesielt hvis du hater løping. Da er dette en utmerket måte å endre negativitet til positivitet. Ikke stå fast i gamle fordommer om at du ikke er skapt for løping. Alle er skapt for løping
  • Hvis du løper så løp sakte, nesten i gåtempo og ta svært små løpesteg. Blir du andpusten så sakk farten enda mer. Resultatene kommer.
  • Vær tålmodig – livsstilsendring tar et helt liv!

Masse lykke til med smertebehandlingen og livsstilsendring!

Willy

 

 

Mobbet på arbeidsplassen?

Reklame |

 

Luminox//Dapper Dan//Remington//Papa – The Man – -Hettegenser – svart//Beard Brother//CMP//Beard Brother//SEB MAN//Captain Fawcett

 

Hallo flotte folk!

Jeg vil ta opp noe svært viktig i dag. Dem som blir regelmessig og systematisk mobbet på egen arbeidsplass er en gruppe mennesker som vi ikke ofte snakker om. Jeg tror at det her finnes STORE MØRKETALL og at mobbing er langt mer utbredt enn folk tror.

Spesielt MENN er svært utsatt for kollegers og sjefers systematiske mobbing, tror jeg. Det er litt tabu og ta dette opp på egen arbeidsplass, for menn skal helst bite i seg det meste. Menn skal være tøffe og ikke føle seg KRENKA for et godt ord. Så utvikler dette seg til i beste fall sykemelding og i verste fall tar folk sitt eget liv.

 

I forhold til det med mobbing på arbeidsplassen er det veldig, veldig mye som er såpass i grenseland til hva som regnes for innenfor loven at dem som mobber aldri blir straffet for dette.

Det kan være fleipete kommentarer som stikker dypere for mottaker enn det mobberen selv tror, og det kan være faglig underkjennelse i hverdagen. Jeg tror at dette med faglig underkjennelse er en farlig måte å drive i en organisasjon. Et eksempel er at en eller flere uoffisielle “ledere” på arbeidsplassen til stadighet bestemmer faglig tilnærming og tiltak basert på deres egne stemmer, og at du som person sjeldent eller aldri blir hørt eller får gjennomslag for dine faglige forslag. Her syndes det utrolig mye tror jeg.

Så har vi ledere som gjør akkurat det samme. Det å tildele viktige oppgaver til medarbeidere som har mindre ansiennitet, erfaring og formell kompetanse enn deg selv skjer ofte. Dette er i følge arbeidsmiljøloven, mobbing. Og skjer det samme om og om igjen, ja så er det systematisk mobbing. I verste fall rammes dette av straffeloven og i beste fall så slipper sjefen unna med en pekefinger. Den som rammes risikerer i noen tilfeller å bli så syk at man i realiteten risikerer å falle ut av arbeidslivet for godt.

At det finnes mye rart blant sjefer på mange arbeidsplasser er det ikke tvil om. Selv ble jeg systematisk mobbet under læretiden min som rørlegger. Jeg ble så sterkt mobbet at jeg utviklet angst, magesår og slet i mange år med lav selvtillit. Heldigvis ville tilfeldighetene det slik at jeg fikk tilbud om ny jobb. Mobberen fikk aldri noen form for reprimande. Han var sjef og miljøet var slik at man skulle tåle alt. Så når sjefen stadig vekk velger andre enn deg uten at det er faglige grunner til dette, ja så er det forbigåelse. Det sårer. Arbeidstakeren som blir forbigått mister motivasjon, selvbilde og faglig trygghet. Svært mange sjefer tror jeg er på denne måten. De får betalt for sine valg med en medarbeider som mister arbeidslyst, mister lysten til å bidra med nye og kreative ideer i organisasjonen, og i verste fall så gir de opp og slutter.

 

Dette var jo i et tøft og mannsdominert miljø, men det samme gjelder i alle yrker. Man har mobbere over alt.

Jeg tror mange mobbere ikke er klar over at de potensielt kan bidra til at mennesker faller ut av arbeidslivet eller i verste fall tar sitt eget liv. Og det ved å bruke gråsonemobbing som sjeldent kan medføre noe straff eller reprimande simpelthen fordi det er såvidt innenfor regelverket. Man kan rett og slett ikke “tas” for noe.

Men man glemmer da sykemeldingene der folk “har møtt veggen”, langtidssyke som har utviklet psykiske lidelser, eller ulike smerteproblematikker forårsaket i hovedsak av psykosomatiske årsaker. Uansett hva og hvorfor man forsvinner ut av arbeidslivet, så er jeg overbevist om at mange av disse skyldes helt eller delvis mobbing på arbeidsplassen.

 

Ofte er som nevnt også de nærmeste på en arbeidsplass dem som mobber. ” må ikke komme her å fortelle hva og hvordan vi skal gjøre jobben vår” eller at de som mobber systematisk går forbi deg i ulike saker og tar ting opp med dine kolleger fordi de er “snillere” eller “mer på lag” med dem. Så ender du opp som den ingen vil høre på eller alle er uenig med. Uansett hva som er riktig fremgangsmåte for jobben. De uoffisielle lederne har på denne måten blitt mobberne. Det er vondt. Så går man hjem med vondt i magen hver eneste dag til man blir syk. Så blir faktisk noen så syk at de i beste fall langtidssykemeldes. I verste fall så…

Jeg håper at flest mulig tenker nøye igjennom hvordan man agerer, velger og kommuniserer på sin egen arbeidsplass. Jeg håper at uenighet om faglige tilnærminger kan være en ting som styrker, utvikler og forbedrer rutiner og arbeidsmetodikk i fremtiden. Jeg håper sjefer og ledere generelt enten det er mellomledere eller toppledere ønsker å ha inspirerte, kreative og energiske medarbeidere som i felleskap kan gjøre bedriften til noe bedre. At de tar grep når de ser den usynlige mobbingen. Ja gode ledere kjenner sine medarbeidere og bruker aktivt sine menneskelige relasjonsevner til å fremme medarbeidernes styrker. Ikke stilltiende la noen gli ut i sykemeldinger som skyldes gråsonemobbing.

Husk at det er lett å kaste skitt til folk. Er du villig til å stå til ansvar for andres liv og helse? Da har du faktisk bidratt til å hjelpe noen ut av arbeidslivet. Harde ord kanskje, men i sin ytterste konsekvens kan noen lett drives til å ta sitt eget liv der mobbing i gråsonen var starten på sykemeldingen. Der man faller ut av arbeidslivet mister man sitt sosiale nettverk og isolasjon, angst og depresjon kan følge. Og når vi vet at depresjon tvinger svært mange til å ta sitt eget liv i Norge, ja så er dette virkelig noe å tenke nøye igjennom.

Alt man gjør å sier mot andre kan altså ha fatale konsekvenser. Tenk litt på det og se deg om på jobben din. Er det noen du egentlig ønsker å si unnskyld til? Er det noe ved deg selv du kan endre? En selvbevissthet over hvordan du selv kommuniserer til andre mennesker kan noen ganger være på sin plass.

 

Mvh Willy

 

 

 

 

 

 

 

 

Halvmaraton i boks!

Reklame |

Løpetur

Converse//Converse//Converse//Converse//Converse

 

Løp langt du raske mann!

 

Ja, og så gjorde jeg det da i dag. Halvmaraton til og med. 2,2 mil ble bokført på møllen i dagens morgen løp. Tiden var rolig, men det var heller ikke planlagt noe som helst annet enn å holde meg i konstant sone 2 til 3.

En skulle tro at dette er enkelt. Det var det forsåvidt. Lungene og pusten holdt veldig godt og jeg var ikke andpusten etter løpet i nevneverdig grad i alle fall. Men bena fikk gjennomgå. Jeg aner at jeg har endel å gå på når det gjelder styrkeøvelser for legger, lår og hofter.

Det å løpe 2,2 mil er faktisk veldig godt for sjelen. En mental øvelse der tungsinn skal forsvinne fra hjernen. I dag hjalp det litt…

Rolig og jevn fart er nøkkelen til å klare det. Ikke jaging for å klare best tid. Det hadde ikke jeg klart i alle fall. Jeg forsøkte å løpe med såkalt negativ split, hvilket betyr at man begynner rolig og løper fortere etterhvert. Dette klarte jeg ikke helt i dag og jeg måtte sette ned farten etter 19 kilometer. Trøsten får være at jeg klarer det nok bedre neste gang.

 

Jeg ønsker dere alle fine løpeturer og god helg i fra meg!

 

Løpe? Ikke om det snør småjaevler!

Reklame |

 

2XU//2XU//2XU//2XU

 

Hallo alle gode mennesker der ute som er så grei å lese blogginnleggene mine. Vel er jeg ingen topp blogger med titusenvis av lesere, men jeg liker å tenke på at det er også flott at fagblogger og kunnskapsblogger som min faktisk kan gjøre en forskjell for noen.

Jeg begynte bloggen fordi jeg ville spre kunnskap og tips om hverdagsaktivitet. Jeg har skrevet snart 600 innlegg og mange av dem har vært personlige beretninger om hvordan jeg har kjempet meg ut av depresjon og angst, samt faglige små drypp om hvordan dere som leser og kanskje sliter med deres ting kan få nytte av det jeg skriver. For meg har bloggingen vært en dør til åpenhet om egne vansker og dermed også en terapi til hvordan jeg kan mestre angst, depresjon og livsstilsendringer i en alder av 52 år nå.

 

Men alle tipsene er ikke bare aldersrelatert. Alle, både gamle og unge har nytte av ny viten og erfaringsbasert kunnskap. Derfor er det da også svært hyggelig at så mange som over tusen lesere er innom å leser hver eneste uke.

Spesielt er det artikler som denne om usynlig sykdom, som er mye lest.

Dette innlegget er delt over 19000 ganger nå og jeg har fått svært mange positive kommentarer og meldinger på at denne tar opp et svært viktig tema.

Også løpetipsene mine og motiverende samtaler og innlegg er svært godt mottatt. Dere kan forøvrig lese mange av de mest populære innleggene i kategorier øverst i menyen.

I dag er jeg klar for nok en løpetur. Jeg har ikke tenkt å spurte rundt fordi motivasjonen er egentlig på bånn og jeg verker både her og der etter en lang og tøff uke. Jeg har imidlertid nå en uke høstferie og det ser jeg virkelig frem til.

Så hvordan motivere seg selv til å løpe selv om du ikke kunne tenkt deg det om det snødde småjaevler en viss plass? Er det egentlig mulig når du ikke vil what so ever?

 

Selvsagt er det jo det. Det er jo bare å……

Neh.. ikke pokker…? Eller? Ja jeg skal. Jeg lander på at den delen av hjernen som forer småjævelen på skulderen ikke skal få bestemme i dag. Jeg skal jo bare løpe en time. SÅ på med tights, sko og kom igang. Hele kroppen og hjernen protesterer de første par hundre meterne, men det går over. Fornuften min sier at dette blir egentlig dødsdeilig. Spesielt når jeg passerer 3 kilometer. Da begynner endorfinene å bedøve småjævlene på skulderen og litt etter litt fader de bare ut i intet. Selv sitter jeg igjen med 10 deilige kilometer i kroppen og en steike god følelse av å ha mestret. Det er hva som motiverer meg.

 

Anbefaler forøvrig alle å sjekke inn og like hverdagsaktiv på FACEBOOK HER.     —- INSTAGRAM HER!

Takknemlighet i helsevesenet

Reklame |

 

Casall//Nike//Bliz Active//adidas//Silva

 

Jeg har som noen av dere vet, jobbet i mange år som rørlegger før jeg ble ergoterapeut for snart 15 år siden nå. Dette har nok vært det beste som har skjedd meg i livet. På svært mange måter. For dem som kjenner meg så vet dem at jeg er en person med mye følelser og med en stor empati for andre mennesker. Spesielt de aller svakeste i samfunnet har en spesiell plass i hjertet mitt.

Empati er evnen til å sette seg inn i andre menneskers situasjon som om den er din egen. Dette er jeg som ergoterapeut svært opptatt av hver eneste dag når jeg treffer mennesker som av ulike grunner har fått satt livet sitt på vent eller har fått alvorlige sykdommer å hanskes med i livet.

Jeg er takknemlig for at livet har gitt meg anledning til å få lov til å hjelpe andre i en vanskelig situasjon. Mer enn noen aner er det å se folk bli bedre av treningen jeg gir, en ubeskrivelig takknemlighet for den muligheten jeg er blitt gitt i form av yrket mitt.

Det å prate med mennesker som har det vanskelig og få dem til å smile i en alvorlig situasjon, er en gave. En takknemlighetsgave som jeg bærer med meg i meg selv resten av livet. Jeg har faktisk betydd noe for ganske mange mennesker i løpet av de snart 15 årene jeg har virket som ergoterapeut. Jeg har fått anledning til å bli kjent med mennesker som ikke er her lenger, men som viste meg hvilken enorm takknemlighet de hadde over de minste ting som jeg kunne bedre i hverdagen for dem. Jeg har fått anledning til endre livet til svært mange på en god måte og som i dag har det bra på grunn av den forskjellen jeg har gjort. For dette er jeg evig takknemlig for å få lov til å ha opplevd.

 

Jeg har gjennom alle disse årene møtt svært mange kolleger i alle slags yrker innen helsevesenet. Utrettelig og med et fast smil og høy kompetanse sloss dem hver eneste dag for at de svakeste blant mennesker vi møter skal ha det best mulig. Der manglende hender og høyt press ikke gjør dagene deres lette, er de på plass for å hjelpe. Der sinte, redde og frustrerte pårørende og pasienter møter helsevesenet med kjeft, utskjelling, trusler og andre utslag av deres redsel og følelse av maktesløshet, der smiler man tappert og fortsetter å gi av sin empati og kjærlighet for andre mennesker. Vel vitende om at det er krisen hos de pårørende og pasienter som gjør at de blir redde og sinte. Jeg er evig ydmyk og takknemlig for å få lov til å arbeide med slike kolleger.

Jeg er så takknemlig for å få lov til å bidra med min egen kompetanse og menneskekunnskap blant et av verdens beste helsevesen. Takknemlig for at vi i Norge har noen av verdens beste leger som redder livet vårt når noe er galt og ulykken er ute. Takknemlig for alt jeg har lært av alle jeg har møtt. Mest takknemlig for alt jeg har lært om selve livet av de mange pasienter og familier jeg har møtt i disse 15 årene. Jeg er evig takknemlig for å ha lært og hørt om hvordan dere liv har vært. Jeg husker alle historiene fra dem som ikke er her lenger. Mange av dem hadde bare meg og noen få andre å fortelle historien til. Ensomme eldre mennesker hvis familie ikke var der lenger for dem. Jeg husker alle.

Jeg er ergoterapeut. Jeg reiser hjem til folk og trener dem opp igjen. Jeg er ergoterapeut og jeg kompenserer for tapt funksjon der rehabilitering ikke lenger virker. Jeg er ergoterapeut og jeg hører deres historier. Jeg er ergoterapeut og jeg er evig takknemlig.

 

 

 

 

Calvin Klein//IsaDora//Schwarzkopf Professional//Biotherm//Proraso

Guide for dem som hater løping!

Reklame |

 

 

Gococo//Devold//Devold//Devold//Devold//Devold

 

Hater å løpe!!! Har ikke løpekropp! Knær og alt skramler!!! Idiotisk tanke å se meg selv slite en kropp som dette langs veien!! Hva pokker er vitsen med å risikere liv og helse for å slite seg igjennom en løpetur!?

 

Noen som kjenner seg igjen i disse utsagnene? 

Hater dere løping, men innerst inne ønsker å prøve? Ja da er du ikke alene! Løping er blitt til en farsott i Norge. Og det er ikke rart. Løping er kanskje den treningsformen som gir en mest igjen for pengene. Minimalt med utstyr kreves og en vei å løpe på er gratis. Dessuten får man altså trent hele kroppen når man løper. Så hvis dere kjenner dere igjen i utsagnene over så les gjerne videre. Jeg var en av dem som HATET løping. Men i dag, ja så løper jeg minst 2-3 mil i uken i snitt. Hver løpetur varierer fra ca. 8 til 15 kilometer. Og vet dere hva?

 

JEG ELSKER DET!

 

Skulle egentlig bare ønske at dette var noe jeg begynte med for lenge, lenge siden. Men det er aldri for sent så jeg er veldig glad for at løping er for absolutt alle aldre, alle kjønn, og alle kroppstyper. Løping kan gjøres av alle uansett skrangleknær og hofteproblemer og uansett vær og vind. Bare man tar hensyn til de tingene som er spesielt for DEG. Det skal jeg derfor si noen om i denne miniguiden for løping.

 

Hva er løping?  

 

Ja hva er egentlig løping for deg? Still deg dette enkle spørsmålet. Skriv det gjerne ned sammen med det mest ærlige svaret du har. Hva forbinder du med det å løpe?

 

Skriv ned 5 ting av den negative sorten og fem ting av det som er positivt, sett med dine øyne eller det du tror.

 

Du vil nå sitte igjen med en rekke påstander. Se nå først på de negative påstandene dine. Finnes det fornuft i dem? Egentlig? Eller er det slik at det muligens er påstander som har lagt godt plantet i egen oppfattelse av hva du TROR er riktig? “Jeg har ikke kropp skapt til å løpe”. Dette utsagnet går ofte igjen. Vel, ALLE har en kropp skapt for å løpe.

 

Se på de positive påstandene dine. En bedre helse, bedre pust, mer energi, gladere og mindre deprimert… ?

 

I en perfekt verden, hvilke side ville du valgt? Den negative eller den positive?

 

La oss se nærmere på hva løping er. For Jakob Ingebrigtsen er løping en sport, en livsstil og en jobb. Han er profesjonell løper. 

For meg er det rehabilitering av en kranglete kropp. En investering i god helse og ikke minst avspenning og glede i en hektisk hverdag. For meg er løping blitt en livsstil. Et middel til å holde dritt på avstand og glede i hverdagen. Jeg ønsker også sterkt å ha best mulig helse resten av livet og løping er den aller beste forsikringen for å kunne klare dette.

 

Vi har alle ulike preferanser for hvorfor vi ønsker å løpe. De fleste mosjonsløpere og dem som begynner å løpe er i den samme kategorien som meg.

 

For oss handler ikke løping om å slå nye rekorder, nå nye mål eller vise andre hvor spreke og moderne vi er. Vi har da mer enn nok med å nyte løpingens gleder? Og de fleste som starter med løping har lest et eller annet råd fra spreke PTer eller noe slikt om at man bør kjøre slik og slik intervaller og slik og slik 4×4 og ditt og datt. Vi har da mer enn nok med å overleve de første hundre meterne?!

 

Det aller beste rådet jeg fikk når jeg begynte å løpe for glede var å nettopp løpe for glede. Sett ned farten til løpende gåfart. Land på forfot og ta så små skritt du kan. Dette er det viktigste rådet for de som aldri har løpt før. Grunnen er såre enkel. På denne måten vil du oppdage at du løper mye lengre enn det du trodde. Nyt det. Blir pusten et problem så senker du farten og passer på at skrittlengden er kort. Du skal ikke løpe som om du skal rekke bussen, du skal bare flyte av gårde på en tur som skal trene bena dine. 

 

Nyt smerten som du får i bena. Det er dette som er tegnet på at du har jobbet med muskulatur du ikke visste at du hadde. Ved å løpe på forfot så dempes slaget mot bakken ganske mye. Du vil derfor unngå en del av de problemene som andre har med rygg og hofter, men du vil få krampe i leggene sannsynligvis. Dette er fordi leggmuskulaturen er svakere enn det du trenger når du begynner å løpe. Trøsten er at du får svært raskt styrke i dem. Dette kan du speede opp ved å legge inn tåhev daglig. Ta 40 tåhev om dagen, minst. Jeg pleier å ta disse i dusjen så er jeg ferdig trent og ferdig dusja på en og samme tid.

 

Etterhvert som du løpetusler avgårde i svært lavt tempo og med korte steg, ja så oppdager du at pusten vil holde forbausende bra. Løpeturene blir automagisk lengre. Husk at det er lurt å ikke sette noen lengde eller tidsmål i begynnelsen da det er mest hjernen din og din mentale kapasitet for endring som skal trimmes. Det andre kommer av seg selv som en bonus. Mange hører på god musikk på løpeturen, jeg foretrekker å løpe i en indre boble der omgivelsene gir meg livskraft og glede. Hver sin smak.

 

Ikke løp hardt og ofte. 

 

Dette er kanskje den største feilen mange gjør. Man går for hardt ut og løper for ofte. Dette er oppskriften på sviktende knær og rygg og ja alt det som listes opp i den negative kolonnen lengre oppe. Løping skal man KOSE seg med. Det skal være som en iskald øl i sommervarmen, som et løvetannfnugg i fønvind, som et kyss fra din kjære eller alt det du kan tenke deg som positiv forsterkning til løpeturen din.

 

Selv løper jeg rundt tre ganger i uken nå som jeg også gjorde før når jeg begynte. Eneste forskjellen er at nå løper jeg mye lengre turer. I starten løp jeg gjerne maks en kilometer og da i tutletempo. Man trenger tid på å bygge opp mer pust og styrke i bena. Når man løper sakte og langt så er det da også der den største gevinsten er i form av forbrenning uten å dø i forsøket.

 

LØping er kanskje den treningsformen utenom svømming som gir HELE kroppen trening. Det er noe å tenke på for oss som liker å unngå et sykkelkjøp til 25 000. Det du trenger er et par gode løpesko som du får hjelp til å tilpasse i sportsbutikken og en vei å løpe på. Ja så må man selvsagt også ha mer enn sko på. Eller ville kanskje naboene reagert, he he.

 

Poenget er altså å legge vekk alle negative tanker om at løping ikke er noe for deg. Det er for alle. Løping gir mest for pengene i ren helsegevinst og det er en kilde til et lengre og bedre liv, samtidig som det beviselig forebygger demens. Løping styrker hjertemuskelen og bedrer blodomløpet, samt at det forebygger psykiske sykdommer. Og har du som meg angst og depresjons erfaring, ja så bedrer det i stor grad dette også. Løping er og blir en mirakelpille.

 

Bivirkninger? Tja, gangsperr. Det kan jeg leve godt med. Jeg vil anbefale å starte din løpereise med en full gjennomgang hos legen din. På den måten kan du trygge deg selv på at du har en god helse og et godt hjerte før du starter. Det vil også gi deg en ekstra trygghet før løpeturen om du er redd du skal kollapse. Men husk da at det er mer enn lov til å ta pauser underveis. Et sted må man jo bare begynne, ikke sant?

 

Selv løper jeg for livet, for gleden og fremtiden. Rolige lange økter der frihet og kontemplasjon er målet mitt. Så det skal jeg fortsette med hele livet.

 

Mvh Willy

Converse//Converse//Converse//Converse//Converse

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top