Som jeg annonserte så er altså bloggen tilbake med regelmessige innlegg. Det kjennes godt ut å få dele og kunne komme med ulike innfall og meninger her på bloggen min.
Kronisk sykdom er ganske mye og særlig ødeleggende for svært mange liv. Jeg kunne listet opp utrolig mange tilstander både fysisk og psykisk innen kroniske sykdommer og tilstander, men det ville ha fylt en hel bok, så det gjør jeg ikke i dag.
Jeg har tidligere skrevet om usynlig sykdom og stigmaet rundt dette, men har i dag lyst til å sette et særlig fokus på kronisk sykdom og hvordan jeg selv lærte å takle dette.
Jeg selv ødela ryggen i 1989 og ble kronisk smertepasient etter dette. Siden 2010 har jeg i tillegg hatt kroniske smerter og betennelser i leddene mine, samt følgetilstander som depresjoner og angst som har kommet i bølger. Ikke noe uvanlig her altså og noe som de fleste kronikere kjenner seg godt igjen i.
Så uansett hvilken kronisk tilstand man har så er det faktisk fullt mulig å endre sin egen situasjon til noe bedre. Det krever imidlertid en endring av den situasjonen man er i.
Jeg husker jo svært godt det utrolig negative mønsteret jeg selv kjørte på 80 tallet med dårlig rygg. Smerter var farlige. Smerter var sosialt ødeleggende og smerter gjorde at en aktiv hverdag ikke var mulig. I dag vet jeg bedre. Aktiv hverdag var nøkkelen til å komme meg ut av et smertehelvete. Og sammen med erkjennelsen om at om smertene sitter i kroppen, ja så skal jeg i alle fall ikke forsterke dem i sinnet. Bare denne innrømmelsen for meg selv gjorde mye. Både den gangen og i dag.
Det er lov å ha det vondt, men man trenger ikke krydre smerter og andre fysiologiske utfordringer med negativ tenking som produserer vonde følelser i tillegg. Ok, lett å si, vanskelig å utføre i praksis, det skal jeg være den første til å innrømme. Like fullt vil tankemønster vi automatisk kjører, være fullt mulig å endre bare vi øver på det. Dette handler om nevrologi. Og vi vet at hjernen vår har evne til å endres. Dette prinsippet er også kjent som nevroplastisitet.
Tenk positivt? Eh..bullshit etter min mening. Hvilke grunner har man når alt er nede både fysisk og psykisk?
Det er ikke bare å tenke positivt så er liksom alt bra. Nei, etter min erfaring må man begynne med å tenke nytt og annerledes. Da kommer evnen og muligheten til å være positiv helt av seg selv. Spør deg selv om dine vaner, tanker, rutiner og dagligliv de siste årene har gjort noe bra for deg. Hvis svaret er nei, så er det kanskje på tide å endre noe?
Jeg har ofte klienter som kommer til meg i terapi for å endre eller bare tweeke litt på hverdagen og etablerte mønstre. Å få andre perspektiver på egen kronisk tilstand kan være avgjørende for mange. Det fjerner ikke nødvendigvis smerter og tilstander som er kroniske, men det kan lette symptomene slik at den kroniske tilstanden blir lettere å bære. Kropp og sinn henger sammen og det å kun behandle kropp uten å ta hensyn til sinnet, ja det kan i beste fall gi et opphold i den kroniske hverdagen. Behandler man helhetlig kan man faktisk snu en nedadgående og fastlåst situasjon.
Nå har jeg hatt en god del foredrag i løpet av de siste 10 årene, men de siste foredragene mine om temaet usynlig sykdom, som du kan lese mer om her, var en kjempefin opplevelse. Jeg er jo vant til å holde mine foredrag ved hjelp av Powerpoint, men av tekniske årsaker var det ikke mulig å få til på de to siste foredragene jeg holdt. Det gjorde ingen verdens ting. Det er ikke noe som er så befriende som å holde foredrag der du snakker fra hjertet med alle de utfordringer det innebærer for en glemsk sjel som har bikket femti, ha ha.
Begge de to siste foredragene mine var inne revmatikerforeninger/lag som jo er en gruppe som i aller høyeste grad ofte kjenner på stigmatiseringen det kan være å bli rammet av en diagnose som ikke er synlig. Viktigheten av å belyse et slikt tema både for dem som er rammet og for pårørende, arbeidsgivere, bedriftshelsetjenester og organisasjoner som NAV og andre, er avgjørende for å unngå tap av arbeidsevne i fremtiden, tap av livskvalitet, enda større belastning på helsevesenet enn nødvendig, samt i ytterste konsekvens, tap av liv. Les mer om holdninger til disse jævla naverne her!
Som jeg påpeker i mitt foredrag så forsøker 6000 mennesker å ta sitt eget liv i Norge og i 2019 klarte altså 674 stykker dette. Når vi vet at en av de viktigste følgediagnosene det er å bli satt ut av arbeidslivet, er depresjon så må man ikke være rakettforsker for å se hvor galt det kan gå.
Foredraget usynlig syk – synlig frisk er for alle som jobber med mennesker eller som leder mennesker i en eller annen form.
Denne ukes foredrag hos SØR – Sotra og Øygarden Revmatikerlag, var i så måte en opplevelse i menneskelige reaksjoner. Reaksjoner fra mennesker som har kjent på denne problematikken selv. Det var latter og tårer og mye stoff for ettertanke. En kjempesuksess etter de flotte tilbakemeldingene jeg fikk fra en full sal. Dette var utrolig moro! Og dette var viktig. Viktig fordi tilbakemeldingene fortalte meg at dette foredraget var nødvendig og gjenkjennende for tilhørerne.
Jeg gleder meg til neste oppdrag, for det er noe helt eget å kunne få lov til å dele sine erfaringer fra et arbeidsliv, et levd liv, og opplevelser i fra mitt møte med offentlig hjelpeapparat.
Hei alle gode folk! I dag promoterer jeg produktene over og under innlegget. Klikk dere gjerne inn for å se flott og gode produkter!
I dag har vinteren på en måte gjort sitt inntog har vest i havet på vestsiden av Bergen. Surt og kaldt og breiflabb over alt. Ja man skulle jo tro at en vaskeekte bergenser som ble impegnert ved fødselen, tålet mer av slikt drittvær enn gjennomsnittsnordmannen. Men, nei. Alderen kommer heller ikke alene og leddsmerter i form av artrose i ulike ledd skaper problemer for flere enn en søkk våt og sur breiflabb fra vest.
Spesielt er det fingrene mine og de ytterste leddene som er mitt problem. Det verker noe så inn i hampen når været slår om slik det har gjort nå. Ikke rart jeg er av dem som ikke er spesielt glad i vinter og høstens drittvær. Men jeg elsker jo høstens fargesprakende skue i skog og fjell så det er ikke bare negativt.
Smerter kan jeg jo gjøre noe med og det som virker aller best er aktivitet. Igjen fikk jeg et bevis på dette på jobb i dag. Vi har balansegruppe i kommunen og der er jeg selvsagt også minst like aktiv som deltakerne. Så etter en hel time med ulike øvelser og bevegelsestrening, krydret med litt styrke og balanse, ja så ble smertene nesten borte. Jeg ble dessuten mye gladere og mindre sur enn før timen begynte så det hadde dobbel effekt, ha ha!
Man kommer langt med gode smil og jevnlig aktivitet. Dette vet vi jo fra både erfaring og forskning. Jeg må nok bruke hele høsten og vinteren til å bevege meg mye, samt dyrke lange varme dusjer og googling av vitser for å holde latterdører og smil i gang. Takk til alle dere som gir meg tilbakemelding på at dere blir inspirert av bloggen. Det kommer mye løpetips og inspirasjon her fremover og selv skal jeg løpe vinteren i møte med smil, positivitet og glede. Fordi jeg kan løpe glede og smertestillende effekt inn i kroppen. Det vet jeg av erfaring funker for meg!
Så her sitter jeg folkens. Jeg stirrer utover havet og forsøker å ta innover meg det faktum at så utrolig mange har lest, likt og delt innlegget mitt om det å være #usynligsyk.
Mange har skrevet og fortalt om deres usynlige sykdom og hvordan de opplever å bli møtt. Noen vil helst ikke ut av sengen engang av frykt for å møte blikkene, kommentarer og følelsen holdninger rundt dem gir.
Livet og hverdagen blir så tung å leve med for mange at sykdommen forverres. Er det virkelig slik vi vil ha det? Er holdningene virkelig så ille?
Ja, det tror jeg.
Dessverre så har vi som sliter eller har slitt med usynligsykdom alle opplevd dette.
Så her sitter jeg og stirrer utover havet og kjenner på en sorg. En sorg for at det er slik. Og jeg får bekreftet dette gjennom hvor godt dette innlegget treffer.
Jeg har ingen svar om hva som skal til for at AKKURAT DU skal få det lettere, men jeg vet at det å endre holdninger rundt dette er mulig. Bare det at flere er åpne om deres situasjon og at mange nok sier fra at det ikke er greit når kommentarer faller, ja så vil det være mulig å endre.
Stå på mine venner, fortsett å spre innlegget, stå opp for et aktivt og gledesrikt liv til tross for motgang. Vi er mange som støtter dere i deres kamp for en bedre hverdag!
Som overskriften i dag sier, så vil jeg ta for meg holdninger og forståelse rundt dette med sykdom som man nødvendigvis ikke ser. Listen over slike sykdommer er uendelig lang, dessverre og holdningene rundt dette tidvis forkastelige.
Etter at innlegget om usynlig sykdom ble publisert på bloggen min, har flere tusen lest, delt og reagert på dette. Det er helt klart et mye større problem enn hva jeg trodde når jeg skrev det. Det gjør meg både lei meg og oppgitt.
Jeg trodde faktisk at vi i 2019 var kommet lenger enn dette. Jeg trodde faktisk at kunnskapen generelt hadde økt siden jeg selv begynte min usynlige sykdom for mange, mange år siden. Jeg trodde at empati og forståelse faktisk sto høyere i dagens samfunn. Jeg er nok for naiv.
Når skal folk skjønne at sykdom innehar ulike former? Når skal folk skjønne at det er KRAV OG PRESTASJONSKULTUREN i dagens yrkesliv som oftest ikke er forenelig med å gå i jobb under rehabilitering? Dette til tross for tilrettelegging fra arbeidsgiver.
Når skal folk skjønne at det er HOLDNINGENE FRA EGNE KOLLEGER, samt ønske fra en selv om å prestere som før som er med på å gjøre #usynligsykdom verre?
Jævla naver, jævla latsabb, du er en belastning for samfunnet.
Dette runger fortsatt i ørene til dem som rammes av sykdom som ikke man åpenbart kan se ved første øyekast. Hva i himmelens navn er det som gjør at mennesker klarer å si slike ting til og om andre?
Det er på tide å ta igjen. Det er på tide å skape en større forståelse av dette med usynlig sykdom. Det er på tide med en større offentlig debatt og holdningsendring fra alle som styrer og bestemmer. Det er på tide at det stilles krav til våre folkevalgte om at holdningskampanjer og tilrettelegging av empatiplattformer etablereres.
Tenk dere om #usynligsykdom ble omtalt, akseptert og behandlet med empati, forståelse, kunnskap og aksept på samme måte som de sykdommene som man tydelig ser? Tenk dere om vi kunne se på de såkalte NAVèrne og trygdede som likeverdige mennesker som gjør så godt de kan i livet på DERES EGNE PREMISSER og INNENFOR EGNE RAMMER? Simpelthen fordi de aldri kan oppleve eller klare å gå i “normalt” arbeid? Tenk om vi kunne hyllet deres innsats for å overleve i et samfunn der KRAV ofte er styrende for suksess?
Tenk dere om vi kunne ha et såpass høyt utviklet samfunn både som medmennesker og innenfor kunnskap og forståelse at holdninger som tilhører middelalderen en gang for alle ble begravd i glemselen?
La oss skape holdningsendring folkens! La oss danne våre EMPATIPLATTFORMER for dem som er usynlig syk. La oss få stå sammen og møtes med empati og forståelse. La oss gi dem likeverd og sosial verdsettelse.
Jeg vil være en slik plattform. Jeg vil være der for alle som sliter med #usynlig sykdom. Jeg vil fremsnakke, forsvare og endre holdningene til alle rundt meg mot dem som sliter. Jeg vil være en som forstår deres kamp. Jeg vil begynne med meg selv, og det oppfordrer jeg alle andre til å gjøre også. Enten det faller sleivete kommentarer fra kolleger, venner eller familie. Hvem som helst. Stå opp for dem med #usynligsykdom og si ifra!
Først vil jeg gjerne si tusen takk for alle fine tilbakemeldinger og delinger av hverdagsaktiv sitt viktige budskap. Det er jo vanskelig å dele de sidene av meg selv som inneholder mine vanskeligheter, men samtidig synes jeg det er veldig godt å kunne nå ut til flest mulig slik at vi kan få en større åpenhet om problemer og ikke minst kunne gi et bidrag til andre i samme situasjon eller liknende situasjoner.
En viktig del av bloggen, er som dere vet hverdagsaktivitet , trening og bevegelse. Folkehelse er noe jeg brenner særlig sterkt for og det å kunne inspirere flest mulig til å begynne å være mer aktiv er viktig for meg. Igjen så vil jeg si tusen takk for at dere er med på å spre det gode budskap.
I den forbindelse opprettet jeg i fjor LØPESØNDAG MED HVERDAGSAKTIV.
Dette er et gratistilbud til alle som vil og klarer å komme seg til gruppetrening ute i friluft. Her trener vi grunnleggende løpetrening i et tempo som er tilpasset den enkelte og hva de klarer. Jeg tør påstå at denne gruppen kan alle være med i. Oppslutningen i fjor var ikke voldsom, men oppstart i dag bærer bud om en nydelig vår. Et godt oppmøte av mennesker som jeg tror koste seg maksimalt i løpegruppen i dag.
Vi holdt til her på en lokal idrettsbane med løpedekke og fikk en klokketime der jeg selv fungerte som rådgiver og motivator. Alle årstider var representert i den timen vi holdt på. Vi fikk oppleve både snøstorm, solskinn, slaps og vind. Men en veldig kjekk økt. Jeg storkoste meg sammen med andre mennesker på løpeturen rundt banen. Vi klarte å komme oss over fem kilometer den timen vi holdt på. Det synes jeg var imponerende!
Jeg gleder meg allerede til neste løpegruppe.
Så en oppfordring til slutt. Fortsett og like, kommentere og dele siden min slik at jeg får nå ut til flest mulig. Jeg setter umåtelig stor pris på det folkens!
I dag skriver jeg om en diagnose som er godt kjent av mange. Og med godt kjent mener jeg selvsagt godt kjent i leddene våre. Smerter er en unaturlig, men likevel naturlig følge av Artritt. Selv har jeg diagnosen Artritt, eller Polyartritt, som det heter når vanskene er over flere ledd. Derav Poly som betyr mange, eller flere.
Polyartritt er smerte lokalisert til flere ledd og kan være ledsaget av hevelse, varmeøkning, rødhet eller redusert bevegelighet i det samme leddet.
Smerte lokalisert i to til fire ledd kalles oligoartritt, i fem eller flere kalles det polyartritt
Alle ledd består av ben og brusk og en omgivende leddkapsel. Inne i leddet finnes leddvæske. Rundt leddene er det leddbånd, sener og muskler. Alle disse strukturene kan ved sykdom føre til smerter.
Selv er jeg tidvis sterkt plaget av smerter i fingrenes ytterste ledd. Innimellom er det såpass vondt at jeg ikke klarer å knytte hendene, andre ganger kjenner jeg lite og ingenting til det.
Årsakene kan være mange og jeg skal ikke gå nærmere inn på det her, men du kan finne mye god informasjon om dette her.
For mange som lever med ulike smerter forårsaket av artritt kan hverdagen mange ganger være svært vanskelig. Konstant tretthet og smerter gjør en mye mer inaktiv enn man ønsker. Og som vi vet så er inaktivitet en ond sirkel som fører en dypere inn i tilleggssykdommenes verden.
Av erfaring vet jeg at været og humøret spiller en rolle i hvordan man opplever smertene i kroppen når man våkner om morgenen og har vondt, er stiv, og alt knirker. Hvis det regner og blåser sideveis i tillegg, ja så gjør det noe med totalopplevelsen vår. Vi vet at det blir en drittdag.
Det er lett for andre å bare slenge ut “Ta deg sammen, så går det over”, og da er ihvertfall dagen kjørt! Medisiner og smertestillende hjelper, men bør da være som et stadig minkende tillegg til andre og mer varige løsninger.
Det er svært viktig at vi som sliter med disse tingene, snur oss og forteller speilet hvilken retning vi ønsker å gå videre. Ved å klare å akseptere situasjonen vår så er man på vei. Deretter er det viktig med informasjon. Det å finne ut mest mulig om sykdommen vår begynner med fastlegen eller en henvisning til spesialister innen feltet. Her vil man kunne få mye råd og strategier for å kunne leve best mulig med smerter, og med plagene man har.
Norges revmatikerforbund og andre organisasjoner og nettsteder har også mye kunnskaps og erfaringsbasert kunnskap om artritt og tilsvarende diagnoser og er et godt sted å starte sin jakt på informasjon. Om artrose finner du kunnskap her.
Og tro det folkens, det å skaffe seg god og riktig informasjon er ofte selve nøkkelen til en løsning. Hvis vi bare tutler rundt og sliter med alt for oss selv, ja så vet vi ikke noen ting som kan føre til en bedring av livsstil og smerter. Dette fører en bare dypere inn i slit og slep.
Så punkt en MÅ bli å søke relevant og valid informasjon.
Dernest er det å finne ut hva som kan være DIN VEI videre. Vi er jo alle forskjellige og det å finne en måte å leve med sykdommen på som passer akkurat deg, er viktig. Det å hoppe på alle andres erfaringer kan være ok, men hjelper ikke i lengden hvis du ikke trives med det.
Hvor mange ganger jeg har sagt til meg selv at “jeg har prøvd ALT”, har jeg ikke tall på. Ingenting har heller ikke virket, men først når jeg fant kombinasjoner og riktige mengder og intensitet i trening og smertestillende, så har ting blitt bedre.
For trening og fysisk aktivitet er neste og viktige punkt.
Sørg for å finne ditt eget aktivitetsnivå og intensitet, samt frekvens.
Det siste punktet i dag er kanskje det punktet som har hjulpet meg mest. Dette er aksept. Med aksept for at man sliter, samt åpenhet om det man har, vil omverdenen også muligens forstå. Men det er forskjell på å fortelle alle om egen sykdom og det å mase hull i hodet på alle som er nær deg. La sykdommen få fred. Ikke mas om det for da gir du næring til å holde den foran deg, ikke bak deg slik du helst vil. Som min sønn alltid sier klok som han er,
“kje tenk på det”
Så siste punktet i dag må være, ikke tenk på det.
Overtenking og tyt på de rundt deg nærer som sagt dritten du sliter med og trenger ikke oppmerksomhet til vanlig. Så ikke tenk på det! Kanskje det viktigste rådet av alle…
“Et utbredt helseproblem som preges av vedvarende smerter. Smertene kan komme og gå, og de kan vandre rundt i kroppen. Mange med fibromyalgi kan også føle seg utmattet og ha søvnproblemer. Symptomene kan variere i intensitet og forverres ofte av stress”.
Sjekk forøvrig også ut bloggen til Mallemey i revmatikerforbundet. Her finner du mange gode tips og innlegg.
Fibromyalgi er også i høyeste grad en usynlig sykdom.Mine tanker om dette kan du lese mer om her. Mange som får diagnosen Fibromyalgi, har også tilleggsvansker med lav selvtillit, stress, og psykiske vansker som følge av problemer som oppstår i kjølvannet av sykdommen. Ofte skyldes problemene sosial eksklusjon, tap av arbeid, manglende forståelse og konstant tretthet.
La det være sagt med en gang. Det finnes i utgangspunktet ingen klar kur mot Fibromyalgi. Men det finnes mange måter å leve med, samt håndtere sykdommen slik at man kan få et tilnærmet normalt liv.
Det finnes mange som mener mangt om behandling og trening sett opp mot fibromyalgi, men faktum er at det finnes like mange “behandlings – og treningsmetoder, som det finnes mennesker med sykdommen. Altså er det svært uheldig å sette opp treningsprogrammer som er generaliserte.
Så hva mener jeg egentlig med dette. Hvis man surfer rundt på nettet så finnes det et tonn med ulike treningsråd, kostholdsråd og kognitiv samtaleterapi råd og mye mer. Men det som funker for Andersen, funker nødvendigvis ikke for Hansen. Det kan tvert imot forverre situasjonen for Hansen.
Det vi derimot vet noe om er at hvis den enkelte pasient får en grundig kartlegging av kvalifisert personell som legger fokus på helt andre ting enn trening i starten, så vil sjansene til å lykkes være forbedret. Ergoterapeuter har spisskompetanse på denne type kartlegging. For som sagt handler det i mindre grad om trening innledningsvis, enn aktivitetstilpasning og aktivitetsanalyse. Ergoterapeuter er spesialister på dette feltet.
Så er det slik at trening også er en av de beste metodene for å bli bedre sett under ett. Men det må være riktig trening tilpasset den enkelte. Og her er det aktivitet og trening gjerne skiller lag. For hvis man har en forståelse av at trening er det eneste som hjelper, ja så hopper man bukk over begrepet aktivitet.
Det er stor forskjell på betydningen av aktivitet kontra betydningen av trening.
Trening defineres ofte som å gjøre noe gjentatte ganger for å bli bedre. Herunder krever dette innen fysisk trening at det øker pulsen og gir en form for fysisk anstrengelse, litt lett forklart.
Aktivitet kan være mange ulike ting. De fleste har sin egen oppfatning av hva dette er, men ergoterapeuter bruker ofte en definisjon av aktivitet som beskriver mennesket
“som en organisme, som bevarer seg selv og opprettholder balansen i en verden av virkelighet og aktualitet ved at være i aktivt vigør og aktivt bruk, det vil si at ved å bruke og leve og anvende sitt liv i harmoni med sin egen natur og den omgivende natur. Det er den bruk, vi gjør av oss selv, som gir hvert eneste organ det ultimate stempel”(Kielhofner 2002).
Derfor er det lurt å finne sin egen vei gjennom jungelen av ulike tilbud. EN vei der aktivitetene er meningsfulle for deg selv.
Det finnes likevel noen gode tips og råd som er mer valide enn andre når det kommer til trening og Fibromyalgi.
En av mine favoritt metoder skal jeg beskrive kort her.
Først og fremst vil jeg trekke frem en studie gjort av G.A Mcain mfl.
Denne viser at Høy intensitetstrening fra McCains protokoll ble kopiert og sammenliknet med lav intensitetstrening, som bestod bl.a. aerobic, dans, stretching, isometrisk styrketrening og avspenning. Hovedkonklusjonen av studien var at høy intensitetstrening bare førte til beskjeden økning av fysisk kapasitet. Det var heller ingen bedring i psykologisk status og generell helse.(McCain GA, Bell DA, Mai FM et al. A controlled study of the effects of a supervised cardiovascular fitness training program on the manifestations of primary fibromyalgia. Arthritis Rheum 1988; 31: 1135 – 41.
Med andre ord, så viser dette at tung og eksplosiv trening IKKE har den forventede effekten hos mange med Fibromyalgi. Dette samsvarer med de erfaringer jeg selv opplever i klinisk arbeid. Den største faren er at det er vanskelig og opprettholde trening når man utfører såpass tunge økter over tid. Dette fører til frafall av trening og aktivitet.
Derimot så viser studier klart at såkalt LAVINTENSIV trening fungerer bedre for mange. En studie gjort av Richards & Scott, konkluderte med at
“foreskrevet gradert aerob trening er en enkel, billig og lett tilgjengelig behandling av fibromyalgi. Etter tre måneder var det signifikant flere deltakere som vurderte seg selv som mye eller veldig mye bedre. 35 % av dem som trente rapporterte bedret helse sammenliknet med 18 % i avspenningsgruppen. Etter ett år var antall ømme punkter redusert i begge grupper”.
Min oppfatning er at alle som sliter med fibromyalgi bør starte med en grundig og faglig god kartlegging av aktivitet potensialet sitt. På bakgrunn av dette, bør lavintensive aktiviteter introduseres gradvis og over tid i kombinasjon med andre tiltak som energiøkonomisering og tilpasning av ens psykososiale miljø og så videre.
Først når dette er øvd på og mestret, så kan progresjon foregå. En svært forsiktig og gradvis overgang fra lav til høyere aktivitet og intensitet er nødvendig før man i det hele tatt vurderer “TRENING” av høy intensitet som eneste mulighet.
Selvsagt er dette kun min mening støttet opp av noen få studier og klinisk erfaring gjennom mange år. Som nevnt innledningsvis finnes det like mange metoder for den enkelte som det finnes mennesker. Det er derfor så viktig at man får en grundig og god kartlegging som mulig for å finne det som passer for akkurat deg.
Er du godt kjent med egen diagnose og kropp, ja så har du mange av svarene selv av hva som virker og hva som ikke virker. Stol på deg selv og vær tålmodig i din kamp for å komme ut av en vond sirkel. Hvis du har prøvd ut ulike treningsformer før og du fortsatt ikke har kommet videre, ja så er sjansen stor for at du trenger en restart med muligens helt nye innfallsvinkler til aktivitet.
Begynn gjerne med lystbetonte aktiviteter og bevegelser i et tempo der du ikke kjenner smerter. Vær tålmodig og øk mengden etter hvordan du føler deg. Hold tilbake intensitet selv om du føler deg frisk til det. Fordel gjerne aktivitetene i passe små doser utover dagen. Litt etter litt så kan du øke mengde og intensitet inntil smertegrensen. Ikke over, ikke under, men inntil. Igjen, vær tålmodig. Når kropp og smerter har vent seg til dette, så øk igjen. Fortsett slik inntil du føler deg klar til å forsøke med lett trening inntil smertegrensen. Igjen vær tålmodig og målrettet. Dette er en livsstil prosess som du skal trives med ikke la deg plages gjennom noe du hater. Det er derfor det er så viktig å finne din egen vei gjennom dette.
Masse lykke til og send meg gjerne spørsmål hvis du lurer på noe. Sjekk da ut facebooksiden min pthverdagsaktiv. Her vil du kunne sende meg meldinger og spørsmål direkte.
I dag er jeg frisk. Eller kanskje jeg er syk. Hvor går egentlig grensen når jeg ikke føler meg kroppslig syk? Er det slik at vi må føle smerte eller kroppslig ubehag for å bli definert som syk? Er det kanskje slik at man ikke er frisk før man er litt syk?
Det å være syk krever en diagnose, men ikke alle har en diagnose. Da er man ikke syk, men opplever seg selv som dårlig, vil kanskje noen si? Og akkurat her ligger det ofte kime til misforståelser. Det å ikke ha en diagnose ekskluderer deg ikke fra å være syk, men det er DIN EGEN OPPLEVELSE av hvordan du har det, som definerer om du føler deg syk eller ikke.
Det man ikke kan se eksisterer ikke, vil noen påstå. Typisk er det å ha vondt i musklene av ulike årsaker. Dette vises ofte ikke på bildediagnostikk, og da eksisterer det liksom ikke. Men, for dem som kjenner smertene så er OPPLEVELSEN av å være syk høyst reell.
Denne lille, men svært betydelige forskjellen i forståelse, kan føre mennesker ut i en permanent sykdom. Og da fordi det er TILLEGGSSYKDOM som oppstår på grunn av manglende forståelse fra ulike hold.
Det å ikke bli trodd når man sliter kan i tillegg til dine muskel – og skjelettlidelser for eksempel gi så stor belastning hos noen at de også utvikler psykiske lidelser. Angst og depresjon er for eksempel svært vanlige følgetilstander for dem med fibromyalgi.
Så kjære leger, helsepersonell, pårørende og offentlige instanser. Ikke bidra til økt sykdom ved å ikke ta hensyn til OPPLEVD TILSTAND. Ikke legg stein til byrden bare fordi blodprøver, bildediagnostikk og andre tester ikke viser klare svar, men se på mennesket. Ikke på teknikaliteter.
Man må forstå at mennesket er komplekst. Man må forstå at det finnes mange ulike komponenter i det å være syk. Alt fra sosioøkonomiske forhold til miljøfaktorer og psykososiale forhold, til diffuse smerter og tilstander som ikke nødvendigvis kan forklares med noe som teknikk viser.
Vi må sørge for å ta på alvor menneskers opplevde tilstand. Hvis vi ikke gjør det, ja så er faren stor for at vi bidrar til flere diagnoser. Som da altså får følger for menneskers liv, omgivelser, arbeidsevne og behovet for hjelp hos det offentlige. Vi skaper med andre ord en ond sirkel der absolutt ALLE TAPER.
La folk få lov til å være sykt frisk, fordi man er ikke helt frisk før man er litt syk.
