samfunnsproblem

Blogg, Hverdagsaktiv, Livet sånn generelt18.11.2019

Jeg skal på TV2!

Reklame |

Oppdateres live: Følg Black Week-tilbudene

Holmegaard//Der Grinch – Grinch stealing Christmas Tree -Statue – flerfarget//Victorian//The Nightmare Before Christmas – What A Wonderful Nightmare (Nightmare Before Christmas) -Statue –

Heisann alle fine folk!

Ja som overskriften sier så går hverdagsaktiv direkte på TV2 neste uke. Nærmere bestemt på GMN, altså God morgen Norge.

Her i forrige uke tikket det altså inn en melding fra en journalist i teamet til God Morgen Norge og ville høre mer om innlegget Usynlig syk – Synlig frisk. Det var da selvsagt at jeg gjerne stilte opp for å prate om dette viktige temaet.

Det er nå bestemt at dette er et tema som vil bli belyst i sendingen i neste uke. Onsdag 27.11.19 går jeg altså direkte i studio.

Selvsagt gleder jeg meg veldig og er skikkelig spent før dette, men viktigheten av å belyse noe som jeg brenner så mye for. Utrolig mange har gitt meg tilbakemelding om hvor bra det er jeg har satt et søkelys på dette temaet. Mange har takket og hittil har jeg faktisk ikke sett en eneste hatefull kommentar. Kun et par kritiske kommentarer har jeg sett.

Det å føle på denne stigmatiseringen når en blir syk, er en forferdelig opplevelse. Jeg vet at de fleste ville nok påberope seg at de selv ikke forfekter en kultur som vil ønske noen vondt. Men ved å slenge med leppa om hvor frisk den og den ser ut og kommentarer om hva de klarer og ikke klarer, kan være nok til å lede et medmenneske ut i uføretrygd resten av livet. Ikke bare det, men også få enkelte til å gi helt opp.

Man kunne sagt mye om holdninger i samfunnet og om kulturer i arbeidslivet. Men det faktum at flere hundre tusen har lest en kronikk i avisen som først ble publisert på bloggen her, viser at kulturer og holdninger er et STORT problem for mange. Det er ikke mye som skal til før du er uglesett på en arbeidsplass hvis du for eksempel ikke følger de kulturelle normer som til enhver tid gjelder og som ofte er satt av uformelle ledere og det til enhver tid eksisterende miljøet på arbeidsplassen.

Det er svært synd at vi i moderne tid fortsatt lar organisasjonen, arbeidsplassen eller miljøet vi arbeider i, tillate at denne kulturelle og holdningsmessige bøddelvirksomheten får fortsette.

Det er på tide at vi belyser denne generelle holdningen i samfunnet. Det tar nemlig mennesker som kan arbeide og trives i et arbeidsmiljø og reduserer dem til personer med langt flere sykdommer enn selve grunnsykdommen. Mennesker som slenger med leppa og tydeligvis synes at folk bør skjerpe seg og dra seg på jobb, forstår kanskje ikke så mye av hverken organisasjonspsykologi, HMS, og hvordan et firma eller organsiasjon faktisk tjener penger. Lykkelige ansatte gir en arbeider som drar bedriften fremover, sørger for godt arbeidsmiljø og gir et miljø med kreativitet og utvikling. Slenger du med leppa eller ditt “USYNLIGE BLIKK” ja så driver du kontraproduktivt.

Spør deg selv om når du sist skrøt over en som for tiden er sykemeldt. Spør deg selv om sist du ringte vedkommende og fortalte at han/henne var savnet på jobben. Spør deg selv om sist du fremsnakket en kollega som av ulike grunner ikke klarte det samme som deg. Spør deg selv om sist du vurderte å sette deg inn i en annens situasjon og se deg selv i denne.

Denne siste setningen beskriver at det ikke er noe vi setter oss inn i uten å vite hva empati egentlig er for noe. Det er nemlig forskjell på EMPATI og SYMPATI.

Empati kan beskrives som en evne til å identifisere, forstå og anerkjenne gyldigheten av andres følelsesmessige tilstand og reaksjoner. Setter man dette inn i arbeidslivskontekst, ja så bør altså vi som gode ledere, kolleger og samarbeidspartnere i en organisasjon, faktisk forsøke at det kan ligge mye mer bak en tur i butikken eller på fjellet for den som er syk. Det kan være en del av tilhelings eller rehabiliteringsfasen hos den enkelte. Har du EMPATI for denne siden av saken, ja så vil du forhåpentligvis kunne forstå mer.

Sympati er å føle med noen. Å gråte når noen har det vondt, å trøste noen som trenger det, å Det å gråte sammen med noen eller å gå i butikken for noen som ikke klarer det er ikke empati. Men, det kan kalles sympatiske eller prososiale handlinger.

Men altså. Dette med å støtte en som er syk og ikke på jobb, dette med å ringe for å høre hvordan det går og samtidig sørge for at vedkommende blir INKLUDERT og ikke EKSKLUDERT på grunn av sitt fravær, er vesentlig for suksess i tilbakeføringen til jobb. Når ringte du som sjef for eksempel til din ansatte og ønsket vedkommende god bedring?

Jeg er svært glad og spent som sagt før min aller første TV opptreden i neste uke. Håper at flere deler innlegget mitt og gir det god fart over hele landet slik at vi en gang for alle kan få kvitte oss med et holdnings og kultursett som er UAKSEPTABELT i 2019.

Facebooksiden min finner dere her.

Instagram her

Christmas Chaos Coordinator! – -T-skjorte – svart//Jultröja Merry Christmas//Julegenser Christmas Allover//Julegenser Nordic Christmas Rød//Julegenser Barn Christmas Symbols//Supernatural – Saving Christmas Hunting Things -Julegensere – flerfarget//Ugly Christmas Sweater – Totenkopf -Julegensere – svart//Jultröja Full Of Gifts//Jultröja Sonic Merry Christmas

2 kommentarer

Hverdagsaktiv14.03.2019

Når idretten koster for mye!

I en ny rapport fra Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring – NOVA, viser det seg at de aller fleste ungdom er innom en eller annen form for idrettslag eller organisasjoner i løpet av barne og ungdomstida.Rundt 75% prosent av dem mellom 13 og 18 år er med i et idrettslag i løpet av ungdomstiden, ifølge svar fra 225 000 ungdommer i følge undersøkelsen. Dette er selvsagt gledelige tall, men tallene skjuler også en bekymring.

Undersøkelsen viser også nemlig at hele 6 av 10 unge slutter med organisert idrett i løpet av ungdomstida. Og det er spesielt ungdom fra lavere sosiale lag som slutter. I undersøkelsen pekes det på at unge jenter i lavere sosiale lag er blant dem som oftest slutter. Dette er bekymringsfullt.

Spesielt er det altså bekymringsfullt siden vi vet at de som slutter også har en dårligere livskvalitet enn dem som fortsetter å trene. For min del har jeg også tidligere tatt opp dette temaet i bloggen min i dette innlegget om klasseskille i treningsnorge

Her har jeg pekt på ulikheter først og fremst innen prestasjonskulturen, men også de økonomiske forskjellene som eksisterer.

Spørsmålet er nok mer sammensatt, for det er ikke noe nytt fenomen at ungdom faller ut av organisert idrett. Problemet i dag er at KONSEKVENSENE av dette er i dag mer bekymringsfullt, tror jeg. For det første så henger dette sammen med mitt foregående innlegg, nemlig forslaget fra Høyre om å låse inne problembarn, øke straffenivået og således straffe seg ut av manglende innsats på forebyggende tiltak i barne og ungdomstiden. Slik har det vært siden jeg vokste opp, men det endrer likevel ikke behovet for at samfunnet sammen med både frivillig og organisert aktivitet gjør en felles innsats mot økte forskjeller i samfunnet.

Det er bekymringsfullt når barn og unge ikke lenger har råd til å delta på arrangementer, cuper, reiser og alle slags økninger i kontingent. For ikke å snakke om utstyrspresset som er tilstede. Og da snakker jeg ikke om at man kan låne utstyr og kjøpe brukt på finn.no, men om det usynlige presset som barn og unge påfører seg selv for ikke å falle utenfor. Det blir mye enklere å si til sine venner at dem ikke gidder mer, enn å fortelle at man ikke har råd. Dette er tragisk og uakseptabelt.

Så kan man selvsagt argumentere til dommedag om at man må stå mot presset, men hvordan kan man det når dette er en allerede tapt kamp, tilsynelatende? Og ikke minst så er det også mange idrettslag og organisasjoner som bidrar ubevisst til økt press. Det å øke prisen på deltakelse er ikke det store problemet. Det er derimot kravene om drakter, utstyr, spesialutstyr, og reiser til alskens dyre destinasjoner som er det virkelig store problemet. Ja, mange har råd, men som denne studien viser er altså frafallet fra ungdom som kommer fra lavere sosiale lag fremhevet.

Så er det bekymringsfullt på en annen måte, nemlig det vanvittige prestasjonspresset som kommer stadig tidligere i idretten. Kravene til å prestere blir stadig tøffere. Henger du ikke med her så plasseres man på sidelinjen mange steder. Dette er en UTIDIG HOLDNING når vi snakker om breddeidrett. Ungene slutter altså ikke bare fordi foreldre ikke har råd, men fordi kravene fra idretten er for store og tøffe for mange.

Det vi ser er at mange unge også går til private treningssentre for videre trening. Det er forsåvidt bra, men er også med på å øke forskjellene for endel unge som ikke har råd til å betale det det koster. Kjipt at alle vennene dine går på styrketrening og du er den som ikke har råd.

Det er etter min mening mange tegn i tiden som tyder på at det er et stort behov for at samfunnet tar grep i forebyggende helse og aktivitetsproblemer for unge. Og med det et solid løft innen subsidiering av idrettstilbud, tilrettelegging slik at kommuner kan få muligheter til å skape arenaer og samlingspunkt for ungdom, samt at det skapes alternative muligheter for unge. Alt fra mekking på bil, til gaming og musikk til klatring og ulike sporter som kan fenge dem som ikke nødvendigvis ønsker å løpe, spille fotball eller håndball.

Med andre ord så ønsker jeg meg et samfunn der aktivitet, idrett, trening og interesser kan falle sammen i en større sammenheng. UTOPI? Ja, kanskje, men likevel vil dette være mulig å få gjennomført hvis det satses skikkelig.

Og til idretten! En liten bønn til dere. La barna få det det gøy lengst mulig! La ungdommene slippe å sitte på reservebenken hver bidige gang. Se litt lenger enn egen ambisjon og la bredden få rom. Vil dere trene eliteutøvere så søk jobb som trenere innen eliten. Idretten har et samfunns og folkehelseansvar i å legge til rette for at alle kan delta uten å presses ut av en aktiv oppvekst! Ta det ansvaret!

Mvh Hverdagsaktiv

0 kommentarer

Livet sånn generelt14.03.201914.03.2019

Å låse inne barn er en innrømmelse av nederlag

I dag kjente jeg på at jeg ble både sjokkert og provosert. Jeg kom over et innlegg der Høyres Peter C. Frølich hadde et forslag om å utvide ordinger med å sperre inne problemungdom og problembarn som var kriminelle. Forslaget var endatil slik at man da ville bygge egne institusjoner til dem der de skulle være under barnevernets tilsyn.

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Virkelig. Har vi ikke kommet lenger enn å løse slike problemer med straff og frihetsberøvelse? Hva med forebyggende tiltak på en rekke områder i stedet?

Det er en kjent sak at forebygging av helseproblemer og rehabilitering, er litt sånn politikernes “sorte får”.

Populære forslag der man bevilger penger til mer synlige løsninger er en vinner nærmest uansett. Forebygging koster penger og resultater synes dårlig på kort sikt. Altså så vil det ofte brukes mer penger på å reparere der skade allerede er oppstått, enn å forebygge for å unngå skader.

Det å bruke penger på forebyggende tiltak er ikke så dumt faktisk, kjære politikere. Men det koster altså noe. Når skal man egentlig ta denne kostnaden?

Et forslag nylig fra Peter Christian Frølich i Høyre, går ut på å låse problembarn inne. For å løse problemet med voldelige og utagerende barne -og ungdomskriminelle. Dette blir da en utvidelse av de rettigheter barnevernet allerede har, sier han og viser til at det er juridisk forsvarlig og enighet om dette. For å løse logistikken rundt dette foreslår han å bygge egne institusjoner til oppbevaring av disse problembarna. Selvsagt i samarbeid med barnevernstjenesten, understrekes det. Jeg lurer på om barnevernstjenesten er enig i at dette er en god løsning. Jeg lurer også på om helse -og sosialfaglige instanser synes det er en god ide å institusjonalisere barn, kontra det å forebygge for å unngå problemet. Jeg tviler.

Jeg blir i beste fall betenkt når man vil institusjonalisere barn. Her forsøker altså høyre å straffe seg ut av det ansvaret de har for å forebygge problemene.

Vi ser fra USA hvordan det har gått. De har altså et straffenivå som er hinsides det vi er vant med. Så har de da også et tilbakefall på nær 80 %. Her på bjerget med lave straffer og et etter min mening mer humant system som vi tross alt har, er tilbakefallet til kriminalitet rundt 20%.

Dette legges det merke til i utlandet.

Så vil altså Frølich parallelt med å bygge institusjoner, opprette en rekke forebyggende tiltak. Det er vel og bra, men dette har da også blitt sagt siden jeg var ungdom på 80 tallet. Jeg tror det ikke før jeg får se det.

Hva med å begynne med de forebyggende tiltakene Frølich?

Uansett så er forslaget dårlig etter min oppfatning. Barn og unge i dag trenger at forebyggende tiltak iverksettes nettopp for å unngå at vi får en situasjon med barne og ungdomskriminalitet. Med all respekt for idretten så nytter det ikke å kun satse på et felt der det ofte kun er de beste som blir ivaretatt. Det nytter ikke å pøse penger inn i idrett systemer som har en prestasjonskultur der alt for mange faller utenfor, eller som krever for mye i egenbetaling.

Alle er ikke interessert i å drive med idrett.

Så har man problemer med integrering som de færreste vil ta tak i. I denne sammenhengen er det da altså sosioøkonomiske vansker for en ganske stor gruppe. Vi snakker om barnefattigdom, fattigdom generelt, og at man må ofte velge vekk fritidstilbud fordi det koster for mye. Antallet gratistilbud er begrenset både i innhold og i omfang.

Så oppstår det problemer i de lokalisasjoner der barn og unge samles, og problemer er et faktum. Hva med å satse penger på å forebygge? Hva med å lage gode og varierte tilbud til barn og unge i stedet for å bruke pengene til å reparere dem etter at skade allerede er oppstått?

Jeg husker enda at det ble satset penger gjennom den såkalte eldremilliarden for en del år tilbake. Litt for mange år siden etter min mening, men likevel en god innsats. Hva med å gi nye milliarder i et skikkelig løft på varierte, forebyggende helse, sosial og øremerkede tiltak? Eller er det bedre å løpe rundt med brannslukkingsapparatet og slukke små og store branntilløp i evig tid? Hva koster ikke det på sikt?

Nå er det ikke slik at jeg vil fjerne reaksjoner på lovbrudd eller å ikke sette grenser for barn og unge. Tvert i mot. Samfunnet må ha lover og regler og straffereaksjoner der loven brytes. Jeg ønsker imidlertid at samfunnet og politikere skal begynne å se på ÅRSAKEN TIL PROBLEMENE og ikke bare syte over resultatet som oppstår når forebyggende tiltak ikke er gode nok. Og når barn og unge bryter loven så er jammen ikke strengere straffer måten å takle ting på. Det er årsaker til at barn og unge faller ut og da snakker jeg om alt fra sosioøknomiske årsaker, til helsemessige lidelser som det ikke gis gode nok tilbud til å behandle og forebygge.

Hva med å starte med å gi barne og ungdomspsykiatrien mer midler til å behandle i tidlig fase?

Jeg tviler på at de som styrer velger vekk brannvarslere i eget hjem, men heller stoler på at brannvesenet både skal oppdage og slukke brannen i tide.

Jeg tviler på at dem velger vekk forsikringer, selv om de er dyre, for å risikere at deres nye dyre bil eller båt skades eller ødelegges uten at man får erstatning.

Poenget er at før man bruker penger på å reparere der man ikke har bevilget penger til forebygging i stor nok grad, ja så vil problemene bare feies under teppet, igjen og igjen.

Det er et samfunnsansvar å legge til rette for en god oppvekst. Det er milliarder å spare på å sette inn forebyggende tiltak og tidlig intervensjon. Ved å ta grep tidlig, legge til rette for aktivitet og varierte andre tilbud, ved å subsidiere idrett, og opprette fritidstilbud som er gratis og som følger samfunnsutviklingen og nye trender, så vil mye penger bli brukt, men enda mer spart.

Men det nytter ikke å opprette fritidsklubber med ludo som eneste alternativ. Man må treffe ungdommen og de behov dem har. Man bør ha rom for ulikhet og man bør ha aksept for at alle er forskjellige. Og i min bok bør man også forstå at det finnes ÅRSAKER TIL AT TING GÅR SKEIS.

Da er det viktig at ÅRSAKEN FIKSES og ikke bare symptomene.

Man gipser da tross alt ikke en brukket fot ti ganger uten å fjerne teppet man har snublet i hver gang.

Mvh willy marthinussen

Hverdagsaktiv.blogg.no

0 kommentarer