Lys opp din hverdag

 

Hei alle flotte mennesker.

 

Først i dag vil jeg altså si noe svært viktig for meg. Og det er hvor enormt stor pris jeg setter på alle dere som liker, kommenterer, deler og støtter hverdagsaktiv sitt budskap om mer aktivitet i hverdagen og godhet mot våre medmennesker. Dette betyr svært mye for meg personlig.

 

Den siste tiden har jeg dessverre vært sykemeldt. Noen ganger pisker sykdom eller andre ting deg i ansiktet,  men all støtte og tilbakemelding i form av meldinger og annet har løftet meg opp. 

 

Jeg er sterkere enn noen gang når jeg tenker på julen, og ikke minst mot alle nye og spennende ting som er på gang for neste år.

 

Det finnes alltid et lys folkens. Og for alle dere der ute som av en eller annen eller flere grunner har sitt å slite med, ja så vit at det alltid finnes et lys. Der noen dører lukkes vil alltid nye åpnes. Jeg støtter dere alle personlig for ny utvikling, endring og suksess i livet. 

 

Nå i julemåneden er det mange som sliter med ulike ting. Ensomhet, fattigdom, hverdagsproblemer, psykiske vansker og annen sykdom. Dette skal dere alle vite, folkens, jeg ser dere alle sammen! Og meldingen min er klar! Vit at dette alltid vil ordne seg og at dører som er lukket akkurat nå ALLTID vil føre til at nye muligheter vil åpne seg.

 

Man kan være langt nede, ikke sant? Men ved å aktivt flytte sitt fokus, eller i det minste trene daglig på å smile, le, og ufarliggjøre negative tanker, kan du bedre situasjonen din. Snakk med andre eller bare deg selv om positive setninger og tren aktivt på å legge bort negativitet. Jeg påstår ikke at dette er en mirakelformel, men som med all annen trening så blir man sakte og sikkert sterkere. Det blir lettere å tåle de trøkkene livet noen ganger serverer deg.

 

Lyse opp din egen hverdag, det er ofte ingen andre som bærer et lys inn i dagen din og det å finne frem eget lys i form av positiv energi og det å finne og lete etter alle de små hyggelige tingene i livet er uvurderlig. Gå bare en tur på kjøpesenteret og sett opp et smil på dine lepper så vil du se veldig mange smil på din vei. Du trenger ikke engang kjøpe noe, bare vandre rundt å samle smil og varme fra andre mennesker.

 

Husk gjerne også å dele ut mange flere smil enn det du selv får. Dette gir positiv glede hver gang noen gir deg et smil tilbake. 

 

Man fjerner ikke problemer med dette, men man bærer et lite lys inn i tilværelsen sin. En gnist av håp. En varme som sprer seg gjennom kropp og sjel. Det å sette pris på de aller minste positive tingene i livet, vet alle som sliter med ensomhet, hverdagsensomhet, fattigdom og sykdom, alt om. Så start gjerne med å sette pris på deg selv også.

 

Det å sette pris på seg selv kan være utfordrende. Desto viktigere er det å faktisk sette ekstra stor pris på en selv. Vi er ofte gode på å gi mye, noen ganger alt for mye, pris på dem rundt en som man kanskje ikke får så mye positiv feedback fra. Dette kan fort tappe oss ekstra mye. All oppspart energi suges sakte ut av oss av ulike negative energityver rundt oss. Slutt gjerne med å kaste verdifull godhet og positiv energi ut av vinduet mot slike mennesker. De vil uansett aldri gi deg noe tilbake. Det er faktisk lov å gi litt mer faen i ting og andre som kun behandler deg dårlig. De vil sjeldent forstå deg uansett.

 

Det er kun deg selv som forstår deg selv.

 

Derfor, min venn, er det oftest kun deg selv som kan hjelpe deg selv. Blir man sittende fast og vente på hjelp fra omgivelsene, ja så må du kanskje vente lenge. Det er AVGJØRENDE å ta tak i egne problemer for å komme videre. Ved ensomhet må du selv ut å vise deg…må du selv invitere og gi…

Ved sykdom må du selv ta tak i det du selv er herre over…leve der du kan og lære å takle de vanskeligheter som er…lære å leve i stedet for å eksistere i negative dager.

 

Husk at det vil alltid være negative krefter rundt deg som bevisst eller ubevisst vil dra deg ned. Denne type krefter enten det er personer, organisasjoner eller andre faktorer, vil man alltid slite med. Det å lære seg å distansere eller fjerne dette fra livet ditt, er viktig for egen utvikling og livsglede. Ikke bruk tid og krefter på å vri andre sine negative ting inn på deg selv. Husk at alt som ligger der i fortiden er det lite og ingenting du får gjort noe med. Du trenger dermed ikke vie tiden din til å gruble over det lenger. Lukk døren og gå videre. Og trenger du hjelp til å lukke dørene, ja så finnes det hjelp å få.

 

Kontakt verdifulle mennesker i livet ditt. Og kanskje viktigst er det å åpne dørene for NYE MULIGHETER og nye mennesker i livet. Den neste fremmede du møter kan faktisk bli din aller beste venn! Vær åpen om vansker hvis du klarer, da forståelse og kunnskap ofte er nøkkelen til bedre kommunikasjon. God kommunikasjon i livet er ofte en nøkkel til å åpne dører og nye muligheter. 

 

Carpe Diem, folkens, Carpe Diem

 

Usynlig sykdom – Veien ut av tungsinnet

Reklame |

 

 

Christmas Chaos Coordinator! – -T-skjorte – svart//Jultröja Merry Christmas//Julegenser Christmas Allover//Julegenser Nordic Christmas Rød//Julegenser Barn Christmas Symbols//Supernatural – Saving Christmas Hunting Things -Julegensere – flerfarget//Ugly Christmas Sweater – Totenkopf -Julegensere – svart//Jultröja Full Of Gifts//Jultröja Sonic Merry Christmas

 

Det har nå vært skrevet mye fra min side om stigmatisering ved sykdom og da særlig mot alle dem som lider av sykdommer man ikke kan se.

 

Men hvordan skal man egentlig komme seg videre når livet en gang har blitt slik at man er fanget i en sirkel av depresjon, sosial angst og ulike negative spor som synes vanskelig å komme seg ut fra?

 

Vel, det finnes like mange svar som det finnes skjebner der ute blant dere flotte mennesker. Og nettopp det å evne å se seg selv i et nytt lys er en av nøklene for å ta neste steg videre.

 

Spør gjerne deg selv om noen av strategiene du har forsøkt hittil faktisk har forsøkt. Har det egentlig det så burde ting være i orden ikke sant? Og har det ikke det så bør du egentlig endre din oppfatning av tanken om at du har kontroll og er på rett vei.

 

Hvis du kan innrømme at du ikke har kontroll, ja så er du i ferd med å få etablert et overtak over en negativ sirkel i livet. Aksept av egen situasjon og manglende tiltak for bedring er viktig for å komme seg videre.

 

Så hva bør du konkret gjøre?

 

Det er veldig lett å synke inn i en tilstand av negativitet og oppgitthet. Dette må fjernes. En av de viktigste tiltalen jeg selv gjorde var å ha en totalrenovering av mine sosiale medier. Mange som sliter søker å finne trøst på ulike sider på for eksempel Facebook. Dette gjorde også jeg. Det som derimot skjedde var at en strøm av triste og klagende innlegg fylte ferden min. Ustanselig. Og går man inn på disse sidene på Facebook, ja så er det nesten uvirkelig hvor mye negativitet som pumpes ut. 

 

En ting er at man selv blir bombardert av andres problemer, men for mange så tar man også innover seg deres problemer. 

 

“Vi med ….”

“Oss med …”

 

Jeg forlot alle slike grupper på Facebook. Jeg tok et grep om å fjerne en stadig større strøm av negativitet som ble pumpet inn i ferden min.

 

I tillegg har jeg selektivt sluttet å følge en drøss med mennesker som forsyner feeden med søppel, hat og negativitet.

 

Tro meg folkens, det var en befrielse å bli kvitt denne elven av negativitet og tristhet. At noen finner trøst og mening med dette kan jeg forstå, men det var altså ikke for meg. Når denne strømmen forsvant, ja så steg humøret mitt umiddelbart!

 

Det andre grepet jeg gjorde var å anerkjenne at man ikke kan bli likt av alle. 

 

Hverdagen var tidvis fylt av et ønske og et selvpålagt krav om å gjøre ALLE til lags. Da går det ikke greit når du møter mennesker i livet som åpenbart enten utnytter deg, ikke tåler trynet ditt eller konstant forsøker å trykke deg ned. Man havner i en skvis mellom å være snill og prøve å forstå hvorfor dette ikke blir gjengjeldt.

 

Det å be sin indre selv om at alle disse menneskene har en påvirkning på deg som ikke gjør deg bra, om å dra til…et annet sted, vær også en befrielse.

Hvis du kun har igjen de få som virkelig bryr seg, eller til og med ingen, ja så vil det være mye mer verdifullt enn en haug med falske venner eller kjente.

 

Jeg åpnet meg.

 

Det å være ærlig overfor seg selv og slutte å tro på julenissen om at bare jeg gjør slik og slik så blir folk fornøyd er et viktig grep. Ved å åpne seg og snakke om mine problemer, forsvant en del mennesker. Eller mer rett, de forble tause. Da er det rimelig lett å fjerne dem, ikke sant? Jeg hever meg over dem og finner fred med at jeg ALLTID OG FOR EVER VIL VÆRE MER ENN GOD NOK FOR MEG SELV!!!

 

Dette har nok vært de viktigste endringene i livet mitt når jeg nå er sterkere enn noen gang sammen med å senke den evinnelige strømmen av krav og prestasjon. Spør deg selv om hva som egentlig er viktig i livet. Det å leve eller å bare halvveis eksistere? 

 

Jeg vet godt at mange sliter med dette. Og det kan være enkelt for meg å si hvordan jeg har klart å ta viktige grep. Men for mange er det ikke så lett å gjøre i praksis. Det kan godt hende at man da trenger en coach som kan hjelpe deg videre. Selv jobber jeg som coach og terapeut ved Bergen Helhetsklinikk i Strandgaten 16 i Bergen og kan hjelpe deg videre med dine vanskeligheter. I tillegg er vi mange der som har lang erfaring med helhetlig tilnærming.

 

Send meg gjerne en epost på [email protected] 

For mer informasjon.

 

Ønsker dere alle en strålende helg!

Scarf, Jera, Svart//NA-KD Accessories//NA-KD//MANGO//NA-KD Accessories//MANGO

Menn og psykisk helse

Reklame | Polar

 

Polar//Polar

 

Hei alle gode mennesker!

Jeg har floker i tilværelsen. De begynte alle som enkle tråder som fungerte greit på livets fiskestang. Men for alle oss som har skuet ut over stille vann der ørreten vaker og døgnfluer svever som små søte alver og vinker til oss gjennom morgendisen, så vet vi at floker kan oppstå. Stille suser fluen gjennom luften, lander som et fnugg i vannet og skaper ringer. Livets ringer pleide jeg å tenke den gangen jeg fant glede i dette. Jeg trakk stangen bakover og gjorde klart til et nytt kast. Denne gangen spant snellen i full hastighet. Akkurat som pulsslag som truet med å sette ny rekord. Det ellers så greie og rette snøret ender i totalt kaos. Jo mer du forsøker å løse dette, jo verre blir floken.

 

Stillheten rundt vannet blir til en litt uhyggelig følelse. Fisken vaker ikke lenger og døgnfluene forvandles til mygg og knott som gjør alt for å få deg til å flykte. Til å gi opp. Jeg fisker ikke lenger. Liker det ikke lenger. Er lei flokene.

 

Jeg lukker øynene og nyter den vonde ensomheten. Det er vondt og ingen ser det. Valget er enkelt. Jeg fisker ikke lenger med venner fordi jeg ikke lenger har noen å fiske med. Det er bedre med flokefri hjemme alene fest enn å måtte smile med andre. Fordi å smile blir så smertefullt. Glede er smertefullt. Glede blir til nye floker. Da sitter jeg alene og løser floker i kaoset som depresjonen gir. Men floker i fiskesnøre vet alle menn er vanskelig. De fleste gangene blir bare dette verre. Jeg lukker øynene. Akkurat nå er snøret i orden. Gleden over å møte livet er likevel en sommerblomst på vei mot høst.

Åpenhet er nøkkelordet

Det å være åpen om sine problemer er ofte vanskelig. Som mann er det å vise seg svak og sårbar ofte knyttet til skam. Menn som sliter vet vi at det finnes mange av, men stigmaet og skammen knyttet til dette skjuler mye vondt. Hvorfor må det være slik i samfunnet at menn ikke skal kunne vise seg sårbare? Vi menn har da også følelser. Og noen ganger har vi også følelser som ligger utenpå oss og som faktisk gjør vondt. Hvorfor skal ikke vi kunne vise dette? 

 

Følelser kan slå krøll på seg. Noen ganger kan også følelser bli til floker som ikke er like lett å løse. Selv har jeg lenge vært åpen om at de flokene jeg selv har og har hatt, har satt meg tidvis helt ut av spill. Floker er noe dritt og uten finmotorikk til å kunne håndtere disse flokene, ja så er det veldig vanskelig å å finne en ende å begynne å løse opp i flokene.

 

Å løse opp i noen av flokene kan løses med tradisjonelle metoder for angst og depresjonsbehandling. Dette har jeg selv gjort og gjør også fortsatt. Med trening og en hellig overbevisning om at jeg er #godnok, så holder jeg flokene på avstand. 

 

Dessuten er min egen åpenhet rundt vanskene noe som har hjulpet meg mye. Noen venner har kommet enda nærmere, andre har forsvunnet. Jeg aksepterer det. Jeg klarer meg alltid. Det å være åpen har dessuten gjort meg sterkere over tid. MYE STERKERE enn jeg trodde jeg var. Og dessuten MYE tryggere og sterkere enn jeg var før jeg åpnet meg.

 

Trygg. Sterk. Og med en selvtillit jeg aldri har kjent før. Da er man pokker meg MANN!

 

Willy

 

Å leve med angst – Mannen med ljåen

Reklame | Polar, dragon, skullcandy

ensomhet

 

Nike//Polar//Pick & Pack

 

Hei alle fine folk!

 

I dag har jeg en ordentlig nededag. For å beskrive det jeg føler i dag er neimen ikke lett, men noe som svært mange med angst og depresjon nok vil kunne kjenne seg igjen i.

 

Redselen som sitter seg i magen er en ting, men den overveldende følelsen av å være totalt ubrukelig er verre. Et iskaldt vondt grep om hele sjelen. Et mørke som forteller deg hvor fryktelig meningsløst alt er. Man er ingenting. Totalt verdiløs. Det å kjenne på dette gjør at man smiler mot mannen med ljåen og ønsker ham velkommen.

 

I et mørke som mannen med ljåen trives i, eksisterer man de timene, eller dagene og kanskje i mye lengre tid. Men i visshet om at han snart reiser igjen. Også denne gangen med uforrettet sak.

Så sitter man altså der. Med alle følelsene rundt det å ikke bety noe som helst. Med tanker om at alle hater trynet ditt og med en innvendig sorg som ikke helt kan beskrives. Sangen til Avicii, “wake me up” går på repeat i hodet og i et brøkdels sekund kjennes kun ro. Man rives så tilbake til virkeligheten. 

 

Man rister febrilsk på hodet slik at fornuften skal få hjelp til å jage vekk både mørket og mannen med ljåen. Fornuften vinner denne gangen også. Så vidt.

 

Det skal noen ganger svært lite til før mannen med ljåen ringer på døren til psyken. Det er ingens feil og det er sjelden noe som er galt, men mørket og sorgen og følelsen av utilstrekkelighet tar ingen fanger. Ei heller hensyn. Angsten for at ingen vil tenne et lys i mørket kjennes overveldende ut.

 

Ingen ser imidlertid tårene som renner på innsiden av øyelokkene. Ingen ser angsten bak smilet heller. #usynligsyk runger som i dovregubbens hall og følelsene av å være uønsket, meningsløs og ubrukelig danser i den mørke hallen til mannen med ljåen. Ufornuftig. Fornuftig. Valg. Fornuften trekker det lengste strået.

 

Det å ha angst er vanskelig. For mange er det så vanskelig at man ikke takler hverdagen lenger. Man faller ut av sosiale og jobbmessige arenaer i livet. Dette igjen fører til ytterligere forverring av angsten. I tillegg gir det ensomhet, økonomiske belastninger, og fare for ulike andre følgesykdommer. Når man har angst så er man ofte mye mindre aktiv enn hva godt er. Da er man særlig utsatt for livsstilssykdommer i tillegg til angst.

 

Angst er lammende for dem som rammes. Det er derfor svært viktig å ta angst og depresjon på alvor. Det å være åpen om angsten vil hjelpe mange. Husk at angst er en usynlig sykdom og det derfor er viktig å gjøre sine omgivelser oppmerksom på hvordan man har det. Det er lett for at det oppstår misforståelser ellers.

#usynligsyk passer således godt til angst og depresjonslidelser. 

 

Angstlidelser i flertall skriver jeg fordi det ikke bare er en eneste form for angst. Det finnes mange ulike former. 

 

Forskjellige typer angst:

 

  • Sosial angst betyr at man føler ubehag eller angst i møte med andre mennesker. Det kan også være at man har angst bare i møte med bestemte grupper mennesker eller i bestemte situasjoner.

 

  • Spesifikke fobier betyr at man for eksempel er redd for edderkopper, å fly, fugler eller store høyder. Redselen er så sterk at man anstrenger seg for å unngå det som skaper redsel og man kan bli hemmet i sitt daglige liv.

 

  • Panikkangst betyr at man får hjertebank og svette. Mange blir redd for å besvime, bli kvalt eller dø. Redselen for nye anfall kan gjøre at man isolerer seg hjemme.

 

  • Agorafobi betyr at man er redd for å forlate hjemmet og bevege seg ut på områder som man oppfatter som usikre, særlig åpne plasser og steder med mange mennesker.

 

  • Generalisert angstlidelse betyr overdrevne bekymringer for dagligdagse hendelser. I tillegg har man ofte mye muskelspenninger og indre uro.

 

  • Tvangslidelse innebærer at man får uvelkomne og ubehagelige tanker eller bilder i hodet. Ritualer eller tvangshandlinger brukes for å jage bort tankene og bildene. Mange kjenner skam knyttet til tvangstankene.

 

  • Posttraumatisk stresslidelse oppstår som en reaksjon på en psykisk smertefull hendelse eller mange belastninger over lengre tid. «Flashbacks» eller mareritt hvor man gjenopplever det vonde er vanlig, unngåelse av stedet opplevelsen foregikk likeså. Andre symptomer er anspenthet, skvettenhet, sinne og søvnproblemer.

 

  • Hypokondri er overdreven helseangst eller sykdomsangst. Kjennetegn er vedvarende opptatthet av at man kan ha alvorlige kroppslige (somatiske) sykdommer.

(Hentet fra brosjyren Fakta om angst, utgitt av Rådet for psykisk helse i 2015).

 

Det er svært viktig at kunnskap om ulike typer angst formidles til flest mulig. Kun ved åpenhet og økning av folks generelle forståelse om angst, kan man fjerne stigmaet og negative holdninger rundt dette.

 

Dette betyr selvsagt at noe av det vonde må eksponeres for omverden, eller at omverden eller enkeltområder må eksponeres for deg. Angst og depresjon er #usynligsykdom som er spesielt vanskelig å åpne seg om, men tro meg, det hjelper. Kanskje det tar noe tid, men sakte og sikkert blir det levelig. 

 

Eksponeringsterapi hjelper mange, men det er også noen det ikke hjelper så bra for. Da må man kanskje vurdere å forsøke samtaleterapi eller medisinering. Mange får gode resultater av kombinasjoner av disse behandlingsformene. 

 

Jeg har selv hatt god nytte av kombinasjoner her, men den ALLER BESTE medisinen for meg har vært fysisk aktivitet generelt, og da LØPING spesielt. Det å kjenne på følelsen av lange rolige løpeturer har for meg vært uvurderlig i kampen mot mørket. Mannen med ljåen liker ikke å bevege seg. Jeg løper lett fra ham.

 

Trening gir mestring. Trening stimulerer lykkesenteret i hjernen. Lykke tar kverken på depresjon og når depresjonen ikke er der, er det lettere å takle angsten. Men vi som kjenner til hvordan det er forstår godt at mørket kommer tilbake. Når som helst ringer mannen med ljåen på døren. Når som helst og hvor du enn er så finner han deg. Klar for at du skal bli med ham. Heldigvis så vinner fornuften. Og fornuften blir også tøffere etter hvert. Klar til å lyse opp rommet og jage mannen med ljåen til helvete!

 

Der hører han hjemme. Ikke du, og ikke jeg. Vi klarer oss som regel. Vi kan skremme mannen med ljåen ut i lyset. Eksponere ham for lysende glede og lette sinn. Da sprekker det trollet han er. Til slutt.

 

Jeg ønsker alle dere som sliter med psykiske vansker all mulig lykke og glede. Når kampen for å klare seg i hverdagen blir for tung så ring gjerne de riddere som vil stå sammen med deg i kampen. Ikke forsøk å ri av stormen, men ta kontakt med helsevesenet, familie, andre som forstår.

 

  • Ring akutt til legevakten på 116117
  • Mental helse tlf: 116123
  • Røde kors: 80033321
  • Kirkens SOS: 22400040

 

Husk at det er mange som både vil og KAN hjelpe deg.

 

Hilsen fra willy

 

Når jobben gjør deg syk

 

Et av de store politiske mantraet i Norge i disse valgkamptider er å få flere ut i jobb. Dette er selvsagt ønskelig av mange gode årsaker. 

 

Jeg er imidlertid opptatt av det faktum at alle IKKE kan gå i jobb selv om man tilsynelatende ser både kvikk og rask ut. #usynligsykdom finnes overalt rundt oss.

 

Jeg kjenner på at jeg blir lettere irritert over politikere som preker “alle i jobb”. Nærmest koste hva det koste vil. Og dem som ikke “VIL, DEN SKAL”. Spiller ingen rolle hvor eller hva man skal jobbe med. Her må alle bidra til velferdssamfunnet. Og mange kan. Det er det ikke tvil om heller. Men la det være klinkende klart at det også er svært mange som IKKE kan.

 

Igjen trekker jeg frem ulike sykdommer og tilstander som i kombinasjon med sosiale, psykologiske og andre grunner gjør at man ikke klarer å jobbe, og setter det opp mot reaksjoner og økonomiske sanksjoner som møter en.

 

Kartleggingen av enkeltindividets samlede belastning av å stå i en jobb som ANDRE VELGER FOR DEG er mangelvare i samfunnet.

 

Mange som har en jobb der de sliter er beskyttet av lovverket i forhold til både fysisk og psykososialt arbeidsmiljø. Men tenk om du som arbeidstaker må gå på jobb og bli usynlig mobbet hver dag? Tenk om utfrysing, og utestengelse er det som møter deg? Da kan man tilrettelegge så mye som mulig uten at det hjelper en dritt.

 

Ja så skift jobb da vel, vil nok mange si. Ja det er vel forholdsvis enkelt hvis du har lang og god utdannelse, men uten papirer nok i dag, ja så er du i praksis LÅST. Skulle ønske at denne realiteten ble mer belyst i samfunnet i dag. Det nytter sjeldent i dag å komme dragende med “livets skole”. Og hvis man i tillegg er helt avhengig av inntekten, ja så er det faktisk ikke rom for folk å ta videreutdanninger. 

 

Så står man i situasjoner som av ulike ordninger eller krav fra systemet, ønsker at du reiser vekk for å jobbe. Joda, for noen kan dette også være greit, men for mange med kompliserte livssituasjoner er det et dolkestøt i åpne sår. Altså noe som øker den fysiske og ikke minst den psykiske belastningen på sykdom eller livssituasjon som allerede er tung nok å bære.

 

Da høres plutselig “ALLE I JOBB” ut som noe som ligner et hån.

 

Stigmaet mange som faller imellom i systemet føler, er også dessverre, for noen dødelig.

 

Jeg savner mellommenneskelig saksbehandling, kartlegging og forståelse samt holdninger både i det politiske liv og ellers slik at utenforskap, sykdom, tilstander og miljøfaktorer blir en del av vurderingene når “ALLE SKAL I JOBB”.

 

Ikke alle klarer. Ikke alle kan. De må ivaretas med både medfølelse, respekt og forståelse. Og det må tilrettelegges sosial, økonomisk og holdningsmessig. 

 

Jeg tror at hvis vi øker fokuset på mellomenneskelige relasjoner og forståelse i arbeidslivet når vi roper “alle i arbeid” så vil vi ikke bare få økt vekst i velferden, men også ivaretaking av personlig vekst og utvikling. Dette vil til syvende og sist føre til reduserte psykiske og fysiske plager hos den enkelte. Det vil definitivt også skape arbeidstakere som er fornøyde og som da vil bidra til økt vekst i bedriften.

 

Og for dem som overhodet ikke kan stå i jobb, ja så må vi da kunne anerkjenne det og se på at dem faktisk bidrar til samfunnet selv om de ikke er i lønnet arbeid. Se bare på hageelskere rundt i landet. Mange har dette som eneste glede i en tung tid. Og de skaper. De skaper farger og grønne lunger i sine lokalsamfunn. Ikke bare til glede for seg selv, men til glede for hele nabolaget.

 

Dette er et eksempel, men et godt bilde på at man godt kan bidra til verdiskapning og samfunnsglede selv om man ikke klarer å stå i en ordinær jobb.

 

Jeg ønsker dere alle en strålende og empatisk dag. Tusen takk for alle kommentarer og delinger på innleggene mine. Dere er gode!

 

Hilsen Willy 

 

Å knuse et barns forventninger

Dette skjedde på min sønns 10 års bursdag. Han hadde invitert alle guttene i klassen slik som det var vanlig å gjøre der vi bor på. Vi har alltid for vane hjemme hos oss å lage til bursdag med forventninger, moro, hjemmelagde kaker og pynt i stuen og selvsagt med presanger.

Guttungen gledet seg storveis og selv om han er en litt stille,høflig og noe innadvendt gutt, så var han synlig glad og forventningsfull denne dagen. Man blir tross alt ikke 10 år hvert år. For ham var dagen stor og for oss voksne så var gleden på topp når vi så glimtet i øynene hans. Et glimt av forventning.

Dagen hos oss når det kommer til bursdagsfeiring begynner alltid med muffins og sjokolademelk på sengen. Vi andre snek oss opp på rommet hans og skrur på lyset. For full hals synger vi bursdagssangen og serverer muffins og sjokolademelk. Det er alltid et enkelt lys på muffinsen. Denne dagen var intet unntak. Guttungen var storveis fornøyd med dette.

Invitasjoner til alle var sendt ut i god tid og det var kun et par stykker som hadde ringt og meldt avbud. Det var mange som hadde sagt at de skulle komme og guttungen gledet seg. Han hjalp til å henge opp girlandere, ballonger og annen pynt og hjalp til med å dekke bordet. Vi brukte hele dagen på handling og tilberedning av kaker, pølsekoking og pizzalaging. Forventningen lyste i tiåringens øyne.

Tenk, denne lille gutten vår, denne overhøflige, stille og litt beskjedne sønnen vår var endelig på vei til å bli ungdom. Ti år er likevel også et lite barn og små barn har en egen forventning til slike hendelser. Spesielt det å ville høre til sammen med venner og klassekamerater.

Telefonen ringer ca en halv time før gjestene skulle komme. En ny avmelding. Jeg kunne se på ham når vi sa at vedkommende som hadde meldt avbud var en han var litt med på skolen, ikke kom. Han så litt skuffet ut. Vi sa at det uansett ville bli en fin fest.

Ti minutter før festen starter var det enda ikke kommet noen. Som foreldre blir man litt nervøs og guttungen gikk også rundt og så urolig ut. Han lurte på om vi hadde sagt riktig tidspunkt på invitasjonen. Etter en sjekk så visste vi at det hadde vi.

Jeg kunne se skuffelsen i de ti år gamle øynene til gutten når klokken viste tre kvarter etter at folk skulle kommet. En tåre rant sakte ned fra høyre øye. Det kom ellers ikke en lyd fra ham. Vi forsøkte å trøste ham etter alle kunstens regler, men uten å lykkes særlig. Det var særlig fraværet av gråt som gjorde situasjonen svært vanskelig og sår. Jeg husker en fortvilelse i meg, en blanding av sinne og skuffelse som var svært emosjonell.

Å se den enorme skuffelsen og ikke minst den såre tristheten i tiåringens ansikt har brent seg fast i sinnet mitt. “Det kommer vel ingen, hjør det vel pappa”  sa han med en stemme som nesten brast. Hjertet mitt er fortsatt knust av denne tiårs forferdelige opplevelsen for et lite barn. Hver eneste bursdag han har hatt siden har vært uten gjester. Han har aldri mer ønsket å invitere noen i selskap på bursdagen. Jeg har hørt ham si siden at han hater bursdager, og da spesielt sin egen.

I morgen blir guttungen 17 år. En voksen gutt. Skoleflink og fortsatt med en stor empati for dem rundt seg. Han skal ikke feire den, men skal være med oss nære å spise burger. Fortsatt stikker det i hjertet mitt. Fortsatt gråter jeg tårer når jeg ser på ham. Jeg ser hans 10 årige knuste ansikt gjennom konturene av 17 åringen. Jeg kjenner fortsatt på sinnet og skuffelsen over det som hendte. Sinne over at voksne ikke kan gi beskjed. Sint fordi de ikke gadd å sende barnet sitt i besøk. Skuffet over at det finnes foreldre her som kan være med på å godta slikt.

Tilbake har de altså etterlatt et ti år gammelt barn sønderknust. Et fra før tilbakeholdent og sjenert barn er blitt fratatt noe som ingen barn burde få oppleve. En sønderknust sjel som den dag i dag ikke har feiret en eneste bursdag siden dette.

Tenk på dette du som er forelder. Tenk på dette når ditt barn kommer hjem med en invitasjon i ranselen. Tenk på dette når du velger å ignorere invitasjonen og ikke gidder å svare på den. Tenk på dette at det kunne vært ditt barn som sønderknust sto igjen. Alene. Med en knust oppfatning av hvordan andre venner gav blaffen i ham. Å se på oss voksne som ikke har ord igjen for å trøste. Der vi i stillhet plukker ned pynten og pakker vekk kakene.

På rommet sitt satt et barn. En tiåring som aldri mer ønsker å feire seg selv. Og i morgen har han bursdag igjen.

Om du ser en som er svak, gi dem en verden de kan være sterk i!

 

Som noen av dere allerede vet, så har jeg en bonussønn med diagnosen Asperger syndrom. Min kone og jeg har i de siste årene hatt mange tunge stunder i forhold til hans mange utfordringer. Her på bloggen vil jeg gjerne legge ut de tankene som både hun og jeg har rundt det å være mor og bonuspappa for vår snille, gode sønn med de utfordringer han har. Dette er våre betraktninger i møte med hverdagens utfordringer for ham og oss.

Dagens innlegg blir således noen tanker rundt dette fra Merethe.

 

 

Om du ser en som er svak, gi dem en verden de kan være sterk i

 

Når man ikke har tro på seg selv, er det vanskelig å tro på andre. For at man skal kunne klare å bygge opp et menneske, trenger man hjelp. MYE hjelp. Det begynner i den innerste sirkelen, familien og nærpersoner. Her må kunnskap, kjennskap, toleranse og trygghet være fokus. Det er ikke alltid du finner alt dette hos alle – og det kan man heller ikke forvente. Alle har ikke den samme relasjonen til alle, sånn er det bare. Noen er tettere på hverandre enn andre. Vi har ulike roller og «brukes» til ulike ting.

For en person med psykiske utfordringer kan det være utrolig vanskelig å måtte forklare seg hele tiden til forskjellige personer om hvorfor man handler slik man gjør i ulike situasjoner. Man må rettferdiggjøre sine handlinger og valg, fordi de nødvendigvis ikke er en standard løsning.

Man kommer til slutt frem til mindre gode løsninger som små hvite løgner, unngåelse og isolasjon.

Da blir det viktig å ha noen rundt seg som forstår og gir trygghet både på gode og på mindre gode dager. De blir den indre sirkel. Dette er de man kan stole på, som ser en når man er på det beste og verste. Det er ikke til å unngå at man danner seg sterke og solide relasjoner i slike situasjoner.

I stunder der alt blir vanskelig og man er maktesløs ovenfor hvordan livet er blitt – da er musikk og treffende tekster gode å lene seg til en liten stund. De kan gi deg ro, svar og ord du ikke finner selv.

 

«Mor!» – jeg vil tilbake! Verden er for stor for meg!»

Synger Jan Eggum. «Verden er for stor for meg, livet blir et sjokk, for den som synes at mor er nok.»

Der ute ligger livet og pulserer, vibrerer og gir mening til alle som oppholder seg der. Eller ikke. Verden er et ubarmhjertig sted, der det ikke er plass til ujevnheter, omvendtheter og annerledesheter.

Tenk, visst, om, att-tanker herjer innvendig bare med tanken på å nærme seg ytterdøren. Man fungerer ikke – mister seg selv og det man kunne og visste så godt før. Tryggheten blir falsk, består av tilgjorte ritualer og rutiner som bare fungerer innenfor disse 4 veggene.

Mennesker man kjente forsvinner i horisonten uten å se seg tilbake, uten å vente eller forstå. Sorgen blir så uendelig stor og uhåndterlig. Ensomheten gir ekko innenfor de 4 veggene.

En utfordring så stor at man ikke kan fatte omfanget av den. Man tror man forstår, skjønner, kjenner og føler – for så å oppdage nye krokete forbindelser og årsaker. Man drives mellom instinktet til å beskytte, omfavne, sette grenser, bryte grenser, til å bli mekanisk opptatt av «å gjøre alt riktig etter boken».

 

Innbytterbenken er tom

Hjelpeapparatet blir statister som bare gir anerkjennende bekreftelser, nikker og trekker seg bort til sidelinjen. Innbytterbenken er tom, ingen reserver å spille på og det er ikke et alternativ å tape kampen!

Å være så sterk! – men tankene så svake,

å være så usikker- men handle med en enorm kraft og vilje!

Gleden over å være så viktig, sorgen over å være den eneste som kan hjelpe.

 

Når blikket flakker rundt for å finne noe.

Noen som har løsningen, noen som kan sitte på innbytterbenken – de blir ikke nødvendigvis brukt- men er en trygghet når man er sliten og trenger pause.

Ser meg omkring og ser at laget er rundt meg, teamet er der sammen med meg, familien er tilstede, venter på å avlaste, lytte og trøste.

 

For dette er = livet

Prinsen av de ensomme vidder

 

Prinsen av de ensomme vidder

 

Solen glimrer med sitt fravær. Kulden kryper opp langs bena. En iskald hånd stikkes inn under jakken for å suge til seg siste rest av varme der inne. Der inne rundt hjertet pleier det å være varmere. Denne iskalde februardagen kjennes vinden fra nord, ekstra gjennomtrengende. De tynne klærne han er kledd i er nok laget for en annen årstid. Han fryser, men likevel gjør det ham ikke så veldig mye. Denne unge gutten var innstilt på alt det som måtte komme. Han smilte lett til seg selv. Smilet stivnet litt i kulden og automatisk hutret han seg. Han klarte ikke å la være å skjelve. Kulden kom så nær ham nå.

Et øyeblikk gikk tankene over mot en glødende varme som nå var skjult et sted der inne i hjernen hans. Han fylte 16 år den dagen. Den dagen var varmen nær ham. Han skalv og trakk den tynne jakken nærmere inntil seg. Han ønsket han hadde en lue, men det ville ødelagt imaget han hadde. Street cred.

Han strakk fingrene ut og kammet dem gjennom det lange sorte håret. Han kunne sverge at luggen var frosset til is. Antagelig var den ikke det.

Han tenkte på morgenen når han våknet. Alene, men varm. Han visste det kom til å bli en vanskelig dag. Veien var så lang den dagen. Han ønsket at han kunne få slippe den. Han ønsket for første, men ikke siste gang at han bare kunne få slippe alt. Bare ligge der til han sovnet. Sovnet og kunne få lov å reise langt inn i de fantastiske landskapene han trivdes i. Der han var trygg. Der han hadde det varmt og godt hele tiden.

Med sikre skritt gikk han nedover stien som han kjente så godt. Han var en av de beste i gaten til å seile nedover på sorte boots en vinterdag der is var selve veien. Isen var der fortsatt, men han ønsket ikke å risikere å knuse flasken han hadde i hånden. Det ble en tur som gikk sånn delvis i grøften og på islagt sti.

Minutter senere var han der han ville. Bak idrettshallen i en krok. Mørket var senket seg og hodet verket. Sliten sank han sammen. Kulden kom nærmere. Han tenkte at han ble varmere hvis han drakk den kalde ølen. Så han satte flasken til munnen og drakk i store slurker. Han visste det var en tabbe. Kulden som til nå hadde prøvd å trenge seg ubønnhørlig inn fra utsiden, angrep ham nå fra innsiden.

Han lukket øynene. Med armene i kors under jakken prøvde han å skvise siste rest av varme ut av kroppen. Til ingen nytte. Tankene gikk til filmen «Å være ung er for jævlig». Han følte seg litt som en av dem som var rundt i miljøet der filmens hovedperson Christiane F. eksisterte. Perioden filmen finner sted i dekker tiden fra da Christiane F. som tolvåring kommer i kontakt med narkotika for første gang.

Han følte seg litt som en utstøtt. En ensom sjel. Han kunne heller ikke gå hjem. Han følte at han måtte være i ensomheten. I kulden som stadig ble sterkere. Denne tynne lille guttekroppen som var kledd for sommertemperatur, ikke for denne iskalde februarkvelden. Han fant frem sprittusjen og gikk rolig over mot skolen. På trappen inn til skolen skrev han det som skulle bli en metafor på sin egen fortvilelse på denne 16 årsdagen. «Welcome to hell».

Disse ordene skulle være en tøffings statement, men ble i stedet ord som fulgte ham inn i evigheten. Ord som så enkelt avslørte en sårbarhet som hadde behov for å bli leget. Det ble de aldri. Ordene er nå borte for alltid. Han visste at de var der midlertidig og at de som han, en dag ville langsomt slites vekk.

Vi skulle ikke ha følelser. Vi skulle ikke vise noe annet enn vårt image som i vår del av gaten var knallhardt. Men kulden brant ham dypere enn noen kunne ane den gangen. Frostskadde fingre med koldbrann kan amputeres, et bunnfrosset hjerte ikke.

Med stødige skritt gikk han tilbake til kroken sin der bak hallen. Det blåste ikke så mye der. Stillheten var imidlertid like kald som vinden og han trakk jakken over hodet slik at det dannet en slags hule på innsiden. Han forstilte seg hvordan det var å bo i grotte som den. Skjult for hele verden i en villet ensomhet der han regjerte i eget rike. Der han styrte livet. Der han visste at ingen noensinne ville finne ham. Der varmen kom fra alle steds og fra ingensteds samtidig. Der hulen var hans kongerike. Nederst i hulen kunne han skimte en lysglime. Han visste at han aldri kunne gå ut i lyset. Han visste at han aldri kunne slippe flere inn i mørket.

Å være 16 er for jævlig, ja tenkte han, men å være 16 år og ensom, kald på selveste bursdagen sin var enda verre. Han smilte i grotten sin, trakk pusten og returnerte motvillig til kulden og virkeligheten. Denne kulden som fikk lov å sette seg fast i et hjerte som aldri helt ville tine igjen. Et hjerte som langt der inne en plass, var fylt med glødende lava, men likevel omsluttet av is. Stålis.

Welcome to hell, tenkte han igjen. Mørket var blitt til sort, kald og tung natt. Gatelysene på den andre siden av grusbanen lagde striper i mørket da sludd begynte å drive i lyset. En buss på vei mot toppen av denne bydelen sør for Bergen, svingte seg opp og forbi lærerskolen. Han lukket øynene og en iskald tåre falt nedover kinnet hans. Helvete, sa han og skyldte i sitt indre på at et snøfnugg hadde truffet ham i øyet. Gratulerer med dagen jævelunge. Gratulerer med dagen.

Følelsen av kulde skulle aldri slippe taket. Men han hadde i alle fall grotten sin. Enda trekker han jakken over hodet og reiser tilbake til grotten i ny og ne. Han trenger å være et sted der han styrer i eget rike. Der han finner tilbake til lysglimen nederst. Innimellom drar han fortsatt til hulen sin her. For å finne fred. For å finne varme. For å finne trygghet. For å samle krefter til å igjen møte kulden der ute. Men denne gangen er han bedre kledd. Han har mange lag med erfaringens klær på seg. Jakken hans nå er ikke lenger tynn. Den er foret med trygghet. En genser som er strikket av mot og en lue som er sydd av kunnskapens tråder. En varm bukse av dyktighet og støvler av besluttsomhet.

Likevel finnes det ikke varme nok klær til å tine de innerste vare silketrådene i hjerter som er frosset til is en gang. En gang for lenge siden. Der kulden lagde en iskappe rundt den glød som fantes innerst i dypet av et hjerte som engang frøs til is på selveste bursdagen sin.

Han vet at innerst inne så vil det være ting som river ham tilbake til den iskalde kroken der bak hallen. Alene og uten mulighet til å trekke jakken over hodet. Uten mulighet til å skape hulen sin der han kan være å varme seg innimellom. Han vet også at ingen noensinne vil finne den glødende lavaen som boblet i hjertet. Iskaldt slukket av sjeler fra helvete som flyr rundt som spøkelser i natten, kun ute etter å drepe ildens bærere. Han vet at det å finne denne indre varmen trenger hjelp til å både tenne bålet, men også til å jevnlig legge på mer ved. Vedbærerne tilhører andre steder enn der han nå setter sine fotspor. Hans egne fotspor er som ordene som engang ble skrevet av en skjelvende guttehånd på en iskald trapp. Welcome to hell. De er nå for lengst slitt vekk. Trappen også for den saks skyld. Kanskje like godt. Så slipper isdronningene som regjerer i issørpens jammerdal å vaske trappen slik at dem skjuler sine spor for flammefuglene som ønsker å spre varme. Å vandre i denne issørpen er som å løpe i sirup.

Han trekker dynen over seg og reflekterer over sin egen eksistens. Et gufs fra fortiden streifer skuldrene hans og de glør som lyser opp hverdagen hans hjelper kun litt mot mørket som er ferd med å omslutte ham. De siste livsdråper er i ferd med å skjenkes isdronningene i den virkelighet han vandrer. Han vet at de har vunnet. Han vet at kulden han kjente den gangen også finnes så mange år senere. Hans flamme er kapslet inn for godt.

Langsomt snur han seg og skuer ut over det islagte landskapet her i denne verden. Denne verden av is der flammefuglene aldri flyr. Der Prinsen av de ensomme vidder bestemmer. Dette Ultima Thule der iskalde vinder ikke tar hensyn til de få glør som er igjen. Der bitende snødronninger glefser mot denne vandreren i isødet. Han trekker kappen tettere rundt seg og ønsker inderlig at noen holdt tett rundt ham. Fjernet ensomheten og gav ham varme nok til å klare neste steg. Finne lyset som skal til for å se stien han vandrer på. Finne glød som hindrer siste rest av hans hjerte i å fryse helt igjen. Hindre at hjertet ikke bunn fryses, men finner nye gnister. Han trenger å bli holdt nær, gitt varme nok til at den siste lille gnisten fjerner nok is til å overleve. Noen som legger mer ved på ilden.

 

Han trekker inn den iskalde luften, ser utover viddene her i Ultima Thule. Han vandrer rolig inn i det hvite infernoet. Han aner ikke når vindene skjuler han sjel for godt.

 

Mvh Willy

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top