Nå var tiden kommet. Øyeblikket var riktig for meg og valget falt på Paulo Lopez tatovering. Han hadde det kunstneriske uttrykket jeg ville ha. Første del av en full sleeve tatovering startet med ravnen på høyre arm. Neste del vil inneholde tema rundt tid og styrke i en eller annen form. For tiden betyr noe og styrke kommer av tiden. Gjennom et langt liv har jeg opplevd mer enn de fleste. Det meste av det er vondt, men de beste høydepunktene i livet mitt veier tonnevis mer enn alt det vonde. Det å feste symbolikk til kroppen og minne meg selv på at jeg betyr noe var derfor viktig for meg.
Ravnen som er tatovert på armen min er et speilbilde av meg selv. Den har nebbet litt åpent fordi den prøver å formidle det en ravn symboliserer, nemlig fremsynthet og visdom.
Den gråter også. Den gråter en tåre av blod. Et symbol på alt den har sett og opplevd. Hakket på av sine nærmeste. Kastet ut av sine egne hvis handlinger kun handlet om egoisme, forskjellsbehandling og grådighet. Ravnen ble tidlig vingeklippet av såkalte profesjonelle aktører i et arbeidsliv der behovet for makt og bruken av verktøy skapt av uvitenhet og feighet, symboliserer saksen som ble brukt. Brukt til å klippe vingene til ravnen slik at den ikke lenger kunne lette å fly. Men ravnen fløy likevel. Fløy videre i en blanding av trass, stolthet og visdom.
Når verden, søsken og foreldre valgte å kaste ravnen ut av redet ble ravnen gråere i sine fjær. Sorgen over urett og ufred skapte tårer av blod. Men denne ravnen er også av ulveblod. Som en ulv løper den alene. Støttet av de få som ser, kjenner og føler dens ville natur. Ensom, men aldri alene løper den med øyeblikket rett foran sine ulvepoter. Med livskraften under sine grå ravnevinger. Gjennom et langt liv har alt fra nær familie, offentlig ansatte, til såkalte samarbeidspartnere forsøkt å knekke ravnens vinger og livslyst. Ingen av dem klarte det. Igjen sitter en ravn med enda større livslyst, med styrke og med enda mer visdom under vingene. Men tårer av blod renner likevel daglig.
Tiden er alltid flytende og i bevegelse. Timeglasset tømmer livets sandkorn for oss alle. En dag skal vi alle fly videre. Tilbake til atomenes verden og universets opprinnelse. Mine armer vil være sterke og tatovert med symbolene av ravnen, ulven og timeglasset helt til siste sekund. Det sekundet der livets hendelser, og tilhørighet kommer tilbake og definerer de valg man gjorde. Når min indre ulv ikke løper lengre, når timeglasset har sendt sitt siste sandkorn inn i evigheten og når ravnen lukker sitt nebb og folder sine vinger, da, og først da kan jeg reise videre
Aldri god nok. Noen ganger koster nære relasjoner mer enn det smaker. Når livets urett tvinger mennesker til å ta umulige valg står man igjen med vissheten om at man aldri var god nok, flink nok eller snill nok. Dette er livssorg på sitt mest ødeleggende.
Det øyeblikket du oppdager at du aldri var god nok. Øyeblikket du finner ut at du ikke var verdt noe som helst. Øyeblikket du får vite at andre står over deg på listene. At du aldri var med på listen du ikke trodde eksisterte.
Øyeblikket der urettferdighet og forskjellsbehandling tok over for rettferdighet, likhet og kjærlighet. Øyeblikket urett, løgner og misunnelse står å banker inn spiker i hjertet ditt. De øyeblikkene er vonde. Så vonde at du ikke har noe annet valg enn å klippe av tauet som knytter deg til dem som forårsaker smertene. Kutte alle bånd uansett til hvem det enn er. Om det er venner eller nærmeste familie, bekjente eller jobb. Noen ganger er livet viktigere enn relasjon for enhver pris.
Hvorfor være den som går gjennom livet som den uønskede? Hvorfor bruke livets aller viktigste øyeblikk på dem som egentlig ikke vil ha deg? Hvorfor bruke øyeblikket til å lide i stedet for å leve?
All verdens penger og gull kan ikke kjøpe aksept, kjærlighet og rettferdighet. Arven fra forfedre kan ikke måles i ulikhet, men i likhet. Min arv til etterslekten vil være rettferd, likhet og kjærlighet
Som alt annet i livet kan vi ikke endre de valg og hendelser vi har gjort og møtt i livet. Vi kan lære, akseptere og legge bak oss ting.
Vi kan heller ikke gjøre så mye med fremtidens hendelser, men vi kan virkelig gjøre nye valg. Valg som ikke nødvendigvis alltid er riktige, men likevel kan åpne dører mot noe livsviktig. Valg som endrer noe man trenger å endre.
Hva om man kjenner på at det livet man har i dag er utfordrende på ulike måter? Noen kjenner på sinne, hat og urettferdighet. Andre igjen kjenner på behovet for livsstilsendring. Noen sliter med relasjonelle utfordringer, mens andre igjen kjenner på kroniske sykdommer som gir en fastlåst livssituasjon.
For mange er det livssorg, tap og ensomhet som kjennes vondt, mens andre kjenner på utfordringer med avhengighet.
For de aller fleste er det mange utfordringer og dertil kombinasjoner av ulike ting som gir avmakt og sorg.
Vi kan ikke vite hva fremtiden vil bringe, men vi kan ta et valg om å finne nye muligheter i livet. Det å ta et livssvalg er for mange tøft, men nødvendig. Å lukke dører i livet kan være svært utfordrende, men det kan også være utrolig befriende.
Jeg har jo nå jobbet med endringer i mange år og det som slår meg er hvordan fastlåste situasjoner virkelig kan ødelegge et godt liv om endringer ikke sees, gjøres eller ønskes. Vi mennesker har ofte en lei tendens til å lide av skråsikkerhet. Vi er skråsikre på at det ikke er mulig å endre enkelte ting i livet og dermed opprettholder man en vanskelig situasjon, gjerne resten av livet.
Vi har kun ett liv og om vi virkelig vil kaste bort våre viktigste øyeblikk på denne jorden fordi vi ikke ser mulighetene som kan ligge i endring, ja så er det veldig trist synes jeg.
Selv var jeg jo da også på samme måte i veldig mange år. År med urettferdighet, sykdom og sinne over verden. Til jeg tok kontroll over hvordan jeg tenkte. Til jeg gjorde endringer som la bak meg det vonde, sluttet å gruble over fremtiden og la til rette for at de gode øyeblikkene ikke skulle forurenses av fortid og fremtid.
Alle kan gjøre endringer. Vonde hendelser trenger ikke være en livstidsdom. Nyt øyeblikkene fordi du velger det.
Nasjonal dødsårsaksregister for 2018 viser det at i alt ble begått 674 selvmord her i landet. Av disse var det 202 kvinner og hele 472 menn.
Dette tallet har vært stigende de siste årene og har ikke vært så høyt siden 1988 til 1991. Den største økningen ser vi blant menn siden 2017 til 2018, en økning på 17,4%. I tillegg har det aldri vært så mange kvinner som har tatt sitt eget liv. Noen gang!
Dette er tallene. Dette er krisen. Dette er dagens Norge.
Mens helsevesenet blir stadig bedre i følge mange, der økt kompetanse er i vinden som aldri før, der det aldri har vært flere med både master, doktorgrader og høy utdannelse og faglig kompetanse. Der det pøses på med midler til videreutdanninger, etterutdanninger og ja, Gud vet hva, har altså man ikke nådd frem til å forhindre at så mange tar sitt eget liv. Hva pokker skjer?
Man trenger muligens å stoppe opp litt. Kanskje et ørlite realitetsorienterende og selvransakende blikk på seg selv er det som trengs i helsevesenet? Ja det finnes tonnevis av kompetanse, men finnes det noe så enkelt som evne til å lytte? Ikke bare evne til å lytte muligens, men også evne til å være der for dem som sliter, lytte på dem og forstå at kunnskap betyr ikke dritt hvis du ikke kan gi litt av hjertet ditt?
Helsevesenet er etter min mening delvis blitt til et mekanisert og i mange tilfeller ufølsomt maskineri. Som system altså, ikke som det den enkelte gir. Det er mange som er svært dyktige og gir av seg selv ofte mer enn det som kreves og ut over det som er gitt retningslinjer for. Det er bare ikke tid til å nå alle. Det er ikke alle som kan prioriteres på grunn av manglende ressurser og man har kanskje da lett for å havne i en situasjon der «ta en lykkepille og ring meg på Mandag», blir en stadig oftere frase personer som har det vanskelig møter.
Man skal vite at de gode hjelperne finnes der ute. Noen ganger må man dessverre bare lete litt etter dem. Så aldri gi opp. Jeg selv gav ikke opp og livet er nå smilende og lyst. Men man skal jo ikke oppleve at man må lete etter forståelse, skal man? Er det slik det er? Er det slik vi vil ha det?
Mange opplever at de ikke blir tatt på alvor når de møter helsevesenet. Jeg har selv erfaring med å møte et helsevesen som mer enn gjerne vil, men ikke aner hvordan man får det til. Jeg er en av dem som tidligere har møtt veggen. Etter kontakt med fastlege som sendte meg videre til en høyt utdannet psykolog, ble det etter å ha ventet i nesten 6 måneder endelig min tur. Det som møtte meg var sjokkerende. En uinteressert og tidvis bablende psykolog som kikket mer på klokken enn på innholdet i samtalen. Dette gjorde meg dårligere. Samtalen bar preg av å være et manus som hun hadde pugget på skolen. Jeg skylder å nevne at dette var en anerkjent og mye brukt fagperson.
Mye faglig kunnskap kan aldri erstatte et annet menneskes GENUINE interesse og forståelse av slike problemer. Det er heller ikke nok med et genuint ønske om å hjelpe hvis du som behandler ikke ANER hvordan livet er. Det å bli møtt av slike, samt deres åpenbare manglende erfaringsbaserte kunnskap om selve livet, er for mange et videre dytt mot avgrunnen. Mennesker og da særlig menn trenger å bli møtt av noen som forstår, som har sammenligningsgrunnlag å formidle og som ser deg. Ingen trenger å bli møtt med bablende analyser av ens indre tankegods, når det enkleste ofte er det beste. Man trenger å bli sett, hørt og forstått. Man trenger konkrete råd og hjelp til å finne seg selv igjen. Sin selvrespekt og sin indre stemme som snakker positivt om en selv. Ikke psykologer og andre i helsevesenet som ikke har tid eller interesse av annet enn å høre sin egen velutdannede stemme.
Symptomfokuset i det Norske helsevesenet er skremmende når vi setter det opp mot psykisk sykdom. Man må etter min mening ha et veldig mye større fokus på forebygging, samt adekvat behandling av ÅRSAKER i stedet for kun å dempe symptomene. Og når vi snakker om å behandle årsaker, ja så trenger vi behandlere med livsforståelse og evne til menneskelig innsikt mer enn doktorgrader og master innen ditt og datt, selv om basiskunnskap også er svært viktig.
Vi er knallgode på akuttmedisin, men når akuttfaser er over, ja så svikter det for ofte. Da overlates man til det som for ofte er et helsesystem uten evne til å gå tilbake til årsakene på enkeltpersoners egne premisser. Man ender for ofte opp med «Ta en lykkepille og ring meg på Mandag». For svært mange kjennes dette ut som nok et slag fra livet. Et svik fra dem man håpet skulle hjelpe. Et svik som får særlig menn til å lukke seg enda mer. Dette er ikke mine ord, men uttalelser jeg selv har hørt fra mennesker jeg har snakket med og som har møtt et helsevesen som ikke har peiling på HVORDAN de skal prate med sårbare mennesker med psykiske lidelser.
Det hjelper lite å skilte med doktorgrad og master, hvis pasienten blir dårligere fordi man ble møtt av personell som ikke visste HVORDAN man skal snakke med andre mennesker. Det hjelper lite å forstå alle slags aspekter og mekanismer rundt psykiske lidelser hvis evnen til menneskelig relasjon eller evne til samtale på andres premisser IKKE eksisterer.
For mange føles det som en evig runddans i systemet. En runddans som gjør folk sykere, ikke friskere. Det er synd at helsevesenet etter min oppfatning er kommet inn i et spor som er for mekanisert, økonomistyrt og for lite personlig. Det er i alle fall det jeg hører fra menn og kvinner som sliter. «Det er ingen vits i å ta kontakt», sier dem. «Man får bare en venteliste slengt mot seg», sier dem. «De forsto aldri hva jeg mente», sier dem.
Selv opplevde jeg å bli møtt på nøyaktig samme måte. Så da gikk jeg fra å være en synlig mann til en usynlig mann. Det er da også hvorfor menn ofte ikke åpner seg. Blir man oversett, ja så blir man usynlig. Stille. Blir man ikke hørt eller forstått, eller det som verre er, bli møtt med ignoranse og manglende evne til å lytte, ja så er det oppskriften på stillhet. Usynlighet. Det er oppskriften på en lukket munn der vi burde og skulle hatt åpenhet. Det å forstå at åpenhet er en viktig nøkkel for å bryte tausheten, er livsviktig. Det å rette kritikk og meninger mot det som ikke fungerer er livsviktig. Det å gjøre psykiske lidelser synlige, er livsviktig.
Jeg skal glatt innrømme det at jeg selv er redd for å snakke. Jeg selv er redd for å kritisere et system som jeg selv er en del av. Jeg har opplevd hvordan slikt blir mottatt. Det er ikke pent. Jeg er redd. Det kan jeg godt være ærlig om.
Det å ytre sine meninger er for meg åpenhet. Åpenhet om, og diskusjoner rundt dette temaet bør være en naturlig del av det samfunnet vi lever i. Kun da kan folk få endring. Kun da kan vi belyse HVORFOR statistikken er slik den er og stigende. Kun da kan vi faktisk få satt åpenhet på dagsorden. Kun da kan vi få stemmer ut der som bygger TILLIT til dem som sliter. Kun da kan stemmer som taler systemet imot der systemet ikke fungerer godt nok, få aksept og spillerom til å være en del av løsningen, ikke en del av problemet.
Kanskje da kan vi få til at vi møter mennesker med løsningen på HVORDAN vi prater til dem. Kanskje da kan vi møte dem med TID og RESPEKT nok til ikke å titte på klokken når man samtaler med sin behandler. Kanskje man da kan få til et system som prater med MENNESKET man møter og ikke pasienten. Kanskje man da for alltid kan kvitte seg med frasen «Ta en lykkepille og ring meg på Mandag».
Det finnes imidlertid også svært god hjelp å få. Derfor er det ENORMT viktig å aldri gi opp. Det finnes løsninger for ALLE. Hvis du møter motstand, ja så ring andre psykologer, psykiatrisk sykepleier, akuttmottak og andre. Ring kommunens hjelpeapparat. Ring til krise og hjelpetelefonen. Snakk med hjelpeapparatet og snakk med dine venner eller familie. Aldri gi opp livet fordi du møter deler i systemet som ikke virker. Åpenhet og samtaler er gull verdt i en prosess der du går fra mørke til lyset. Hjelpen finnes. Aldri gi deg i søken på et godt liv.
Først i dag vil jeg altså si noe svært viktig for meg. Og det er hvor enormt stor pris jeg setter på alle dere som liker, kommenterer, deler og støtter hverdagsaktiv sitt budskap om mer aktivitet i hverdagen og godhet mot våre medmennesker. Dette betyr svært mye for meg personlig.
Den siste tiden har jeg dessverre vært sykemeldt. Noen ganger pisker sykdom eller andre ting deg i ansiktet, men all støtte og tilbakemelding i form av meldinger og annet har løftet meg opp.
Jeg er sterkere enn noen gang når jeg tenker på julen, og ikke minst mot alle nye og spennende ting som er på gang for neste år.
Det finnes alltid et lys folkens. Og for alle dere der ute som av en eller annen eller flere grunner har sitt å slite med, ja så vit at det alltid finnes et lys. Der noen dører lukkes vil alltid nye åpnes. Jeg støtter dere alle personlig for ny utvikling, endring og suksess i livet.
Nå i julemåneden er det mange som sliter med ulike ting. Ensomhet, fattigdom, hverdagsproblemer, psykiske vansker og annen sykdom. Dette skal dere alle vite, folkens, jeg ser dere alle sammen! Og meldingen min er klar! Vit at dette alltid vil ordne seg og at dører som er lukket akkurat nå ALLTID vil føre til at nye muligheter vil åpne seg.
Man kan være langt nede, ikke sant? Men ved å aktivt flytte sitt fokus, eller i det minste trene daglig på å smile, le, og ufarliggjøre negative tanker, kan du bedre situasjonen din. Snakk med andre eller bare deg selv om positive setninger og tren aktivt på å legge bort negativitet. Jeg påstår ikke at dette er en mirakelformel, men som med all annen trening så blir man sakte og sikkert sterkere. Det blir lettere å tåle de trøkkene livet noen ganger serverer deg.
Lyse opp din egen hverdag, det er ofte ingen andre som bærer et lys inn i dagen din og det å finne frem eget lys i form av positiv energi og det å finne og lete etter alle de små hyggelige tingene i livet er uvurderlig. Gå bare en tur på kjøpesenteret og sett opp et smil på dine lepper så vil du se veldig mange smil på din vei. Du trenger ikke engang kjøpe noe, bare vandre rundt å samle smil og varme fra andre mennesker.
Husk gjerne også å dele ut mange flere smil enn det du selv får. Dette gir positiv glede hver gang noen gir deg et smil tilbake.
Man fjerner ikke problemer med dette, men man bærer et lite lys inn i tilværelsen sin. En gnist av håp. En varme som sprer seg gjennom kropp og sjel. Det å sette pris på de aller minste positive tingene i livet, vet alle som sliter med ensomhet, hverdagsensomhet, fattigdom og sykdom, alt om. Så start gjerne med å sette pris på deg selv også.
Det å sette pris på seg selv kan være utfordrende. Desto viktigere er det å faktisk sette ekstra stor pris på en selv. Vi er ofte gode på å gi mye, noen ganger alt for mye, pris på dem rundt en som man kanskje ikke får så mye positiv feedback fra. Dette kan fort tappe oss ekstra mye. All oppspart energi suges sakte ut av oss av ulike negative energityver rundt oss. Slutt gjerne med å kaste verdifull godhet og positiv energi ut av vinduet mot slike mennesker. De vil uansett aldri gi deg noe tilbake. Det er faktisk lov å gi litt mer faen i ting og andre som kun behandler deg dårlig. De vil sjeldent forstå deg uansett.
Det er kun deg selv som forstår deg selv.
Derfor, min venn, er det oftest kun deg selv som kan hjelpe deg selv. Blir man sittende fast og vente på hjelp fra omgivelsene, ja så må du kanskje vente lenge. Det er AVGJØRENDE å ta tak i egne problemer for å komme videre. Ved ensomhet må du selv ut å vise deg…må du selv invitere og gi…
Ved sykdom må du selv ta tak i det du selv er herre over…leve der du kan og lære å takle de vanskeligheter som er…lære å leve i stedet for å eksistere i negative dager.
Husk at det vil alltid være negative krefter rundt deg som bevisst eller ubevisst vil dra deg ned. Denne type krefter enten det er personer, organisasjoner eller andre faktorer, vil man alltid slite med. Det å lære seg å distansere eller fjerne dette fra livet ditt, er viktig for egen utvikling og livsglede. Ikke bruk tid og krefter på å vri andre sine negative ting inn på deg selv. Husk at alt som ligger der i fortiden er det lite og ingenting du får gjort noe med. Du trenger dermed ikke vie tiden din til å gruble over det lenger. Lukk døren og gå videre. Og trenger du hjelp til å lukke dørene, ja så finnes det hjelp å få.
Kontakt verdifulle mennesker i livet ditt. Og kanskje viktigst er det å åpne dørene for NYE MULIGHETER og nye mennesker i livet. Den neste fremmede du møter kan faktisk bli din aller beste venn! Vær åpen om vansker hvis du klarer, da forståelse og kunnskap ofte er nøkkelen til bedre kommunikasjon. God kommunikasjon i livet er ofte en nøkkel til å åpne dører og nye muligheter.
Det har nå vært skrevet mye fra min side om stigmatisering ved sykdom og da særlig mot alle dem som lider av sykdommer man ikke kan se.
Men hvordan skal man egentlig komme seg videre når livet en gang har blitt slik at man er fanget i en sirkel av depresjon, sosial angst og ulike negative spor som synes vanskelig å komme seg ut fra?
Vel, det finnes like mange svar som det finnes skjebner der ute blant dere flotte mennesker. Og nettopp det å evne å se seg selv i et nytt lys er en av nøklene for å ta neste steg videre.
Spør gjerne deg selv om noen av strategiene du har forsøkt hittil faktisk har forsøkt. Har det egentlig det så burde ting være i orden ikke sant? Og har det ikke det så bør du egentlig endre din oppfatning av tanken om at du har kontroll og er på rett vei.
Hvis du kan innrømme at du ikke har kontroll, ja så er du i ferd med å få etablert et overtak over en negativ sirkel i livet. Aksept av egen situasjon og manglende tiltak for bedring er viktig for å komme seg videre.
Så hva bør du konkret gjøre?
Det er veldig lett å synke inn i en tilstand av negativitet og oppgitthet. Dette må fjernes. En av de viktigste tiltalen jeg selv gjorde var å ha en totalrenovering av mine sosiale medier. Mange som sliter søker å finne trøst på ulike sider på for eksempel Facebook. Dette gjorde også jeg. Det som derimot skjedde var at en strøm av triste og klagende innlegg fylte ferden min. Ustanselig. Og går man inn på disse sidene på Facebook, ja så er det nesten uvirkelig hvor mye negativitet som pumpes ut.
En ting er at man selv blir bombardert av andres problemer, men for mange så tar man også innover seg deres problemer.
“Vi med ….”
“Oss med …”
Jeg forlot alle slike grupper på Facebook. Jeg tok et grep om å fjerne en stadig større strøm av negativitet som ble pumpet inn i ferden min.
I tillegg har jeg selektivt sluttet å følge en drøss med mennesker som forsyner feeden med søppel, hat og negativitet.
Tro meg folkens, det var en befrielse å bli kvitt denne elven av negativitet og tristhet. At noen finner trøst og mening med dette kan jeg forstå, men det var altså ikke for meg. Når denne strømmen forsvant, ja så steg humøret mitt umiddelbart!
Det andre grepet jeg gjorde var å anerkjenne at man ikke kan bli likt av alle.
Hverdagen var tidvis fylt av et ønske og et selvpålagt krav om å gjøre ALLE til lags. Da går det ikke greit når du møter mennesker i livet som åpenbart enten utnytter deg, ikke tåler trynet ditt eller konstant forsøker å trykke deg ned. Man havner i en skvis mellom å være snill og prøve å forstå hvorfor dette ikke blir gjengjeldt.
Det å be sin indre selv om at alle disse menneskene har en påvirkning på deg som ikke gjør deg bra, om å dra til…et annet sted, vær også en befrielse.
Hvis du kun har igjen de få som virkelig bryr seg, eller til og med ingen, ja så vil det være mye mer verdifullt enn en haug med falske venner eller kjente.
Jeg åpnet meg.
Det å være ærlig overfor seg selv og slutte å tro på julenissen om at bare jeg gjør slik og slik så blir folk fornøyd er et viktig grep. Ved å åpne seg og snakke om mine problemer, forsvant en del mennesker. Eller mer rett, de forble tause. Da er det rimelig lett å fjerne dem, ikke sant? Jeg hever meg over dem og finner fred med at jeg ALLTID OG FOR EVER VIL VÆRE MER ENN GOD NOK FOR MEG SELV!!!
Dette har nok vært de viktigste endringene i livet mitt når jeg nå er sterkere enn noen gang sammen med å senke den evinnelige strømmen av krav og prestasjon. Spør deg selv om hva som egentlig er viktig i livet. Det å leve eller å bare halvveis eksistere?
Jeg vet godt at mange sliter med dette. Og det kan være enkelt for meg å si hvordan jeg har klart å ta viktige grep. Men for mange er det ikke så lett å gjøre i praksis. Det kan godt hende at man da trenger en coach som kan hjelpe deg videre. Selv jobber jeg som coach og terapeut ved Bergen Helhetsklinikk i Strandgaten 16 i Bergen og kan hjelpe deg videre med dine vanskeligheter. I tillegg er vi mange der som har lang erfaring med helhetlig tilnærming.
Jeg har floker i tilværelsen. De begynte alle som enkle tråder som fungerte greit på livets fiskestang. Men for alle oss som har skuet ut over stille vann der ørreten vaker og døgnfluer svever som små søte alver og vinker til oss gjennom morgendisen, så vet vi at floker kan oppstå. Stille suser fluen gjennom luften, lander som et fnugg i vannet og skaper ringer. Livets ringer pleide jeg å tenke den gangen jeg fant glede i dette. Jeg trakk stangen bakover og gjorde klart til et nytt kast. Denne gangen spant snellen i full hastighet. Akkurat som pulsslag som truet med å sette ny rekord. Det ellers så greie og rette snøret ender i totalt kaos. Jo mer du forsøker å løse dette, jo verre blir floken.
Stillheten rundt vannet blir til en litt uhyggelig følelse. Fisken vaker ikke lenger og døgnfluene forvandles til mygg og knott som gjør alt for å få deg til å flykte. Til å gi opp. Jeg fisker ikke lenger. Liker det ikke lenger. Er lei flokene.
Jeg lukker øynene og nyter den vonde ensomheten. Det er vondt og ingen ser det. Valget er enkelt. Jeg fisker ikke lenger med venner fordi jeg ikke lenger har noen å fiske med. Det er bedre med flokefri hjemme alene fest enn å måtte smile med andre. Fordi å smile blir så smertefullt. Glede er smertefullt. Glede blir til nye floker. Da sitter jeg alene og løser floker i kaoset som depresjonen gir. Men floker i fiskesnøre vet alle menn er vanskelig. De fleste gangene blir bare dette verre. Jeg lukker øynene. Akkurat nå er snøret i orden. Gleden over å møte livet er likevel en sommerblomst på vei mot høst.
Åpenhet er nøkkelordet
Det å være åpen om sine problemer er ofte vanskelig. Som mann er det å vise seg svak og sårbar ofte knyttet til skam. Menn som sliter vet vi at det finnes mange av, men stigmaet og skammen knyttet til dette skjuler mye vondt. Hvorfor må det være slik i samfunnet at menn ikke skal kunne vise seg sårbare? Vi menn har da også følelser. Og noen ganger har vi også følelser som ligger utenpå oss og som faktisk gjør vondt. Hvorfor skal ikke vi kunne vise dette?
Følelser kan slå krøll på seg. Noen ganger kan også følelser bli til floker som ikke er like lett å løse. Selv har jeg lenge vært åpen om at de flokene jeg selv har og har hatt, har satt meg tidvis helt ut av spill. Floker er noe dritt og uten finmotorikk til å kunne håndtere disse flokene, ja så er det veldig vanskelig å å finne en ende å begynne å løse opp i flokene.
Å løse opp i noen av flokene kan løses med tradisjonelle metoder for angst og depresjonsbehandling. Dette har jeg selv gjort og gjør også fortsatt. Med trening og en hellig overbevisning om at jeg er #godnok, så holder jeg flokene på avstand.
Dessuten er min egen åpenhet rundt vanskene noe som har hjulpet meg mye. Noen venner har kommet enda nærmere, andre har forsvunnet. Jeg aksepterer det. Jeg klarer meg alltid. Det å være åpen har dessuten gjort meg sterkere over tid. MYE STERKERE enn jeg trodde jeg var. Og dessuten MYE tryggere og sterkere enn jeg var før jeg åpnet meg.
Trygg. Sterk. Og med en selvtillit jeg aldri har kjent før. Da er man pokker meg MANN!
I dag har jeg en ordentlig nededag. For å beskrive det jeg føler i dag er neimen ikke lett, men noe som svært mange med angst og depresjon nok vil kunne kjenne seg igjen i.
Redselen som sitter seg i magen er en ting, men den overveldende følelsen av å være totalt ubrukelig er verre. Et iskaldt vondt grep om hele sjelen. Et mørke som forteller deg hvor fryktelig meningsløst alt er. Man er ingenting. Totalt verdiløs. Det å kjenne på dette gjør at man smiler mot mannen med ljåen og ønsker ham velkommen.
I et mørke som mannen med ljåen trives i, eksisterer man de timene, eller dagene og kanskje i mye lengre tid. Men i visshet om at han snart reiser igjen. Også denne gangen med uforrettet sak.
Så sitter man altså der. Med alle følelsene rundt det å ikke bety noe som helst. Med tanker om at alle hater trynet ditt og med en innvendig sorg som ikke helt kan beskrives. Sangen til Avicii, “wake me up” går på repeat i hodet og i et brøkdels sekund kjennes kun ro. Man rives så tilbake til virkeligheten.
Man rister febrilsk på hodet slik at fornuften skal få hjelp til å jage vekk både mørket og mannen med ljåen. Fornuften vinner denne gangen også. Så vidt.
Det skal noen ganger svært lite til før mannen med ljåen ringer på døren til psyken. Det er ingens feil og det er sjelden noe som er galt, men mørket og sorgen og følelsen av utilstrekkelighet tar ingen fanger. Ei heller hensyn. Angsten for at ingen vil tenne et lys i mørket kjennes overveldende ut.
Ingen ser imidlertid tårene som renner på innsiden av øyelokkene. Ingen ser angsten bak smilet heller. #usynligsyk runger som i dovregubbens hall og følelsene av å være uønsket, meningsløs og ubrukelig danser i den mørke hallen til mannen med ljåen. Ufornuftig. Fornuftig. Valg. Fornuften trekker det lengste strået.
Det å ha angst er vanskelig. For mange er det så vanskelig at man ikke takler hverdagen lenger. Man faller ut av sosiale og jobbmessige arenaer i livet. Dette igjen fører til ytterligere forverring av angsten. I tillegg gir det ensomhet, økonomiske belastninger, og fare for ulike andre følgesykdommer. Når man har angst så er man ofte mye mindre aktiv enn hva godt er. Da er man særlig utsatt for livsstilssykdommer i tillegg til angst.
Angst er lammende for dem som rammes. Det er derfor svært viktig å ta angst og depresjon på alvor. Det å være åpen om angsten vil hjelpe mange. Husk at angst er en usynlig sykdom og det derfor er viktig å gjøre sine omgivelser oppmerksom på hvordan man har det. Det er lett for at det oppstår misforståelser ellers.
#usynligsyk passer således godt til angst og depresjonslidelser.
Angstlidelser i flertall skriver jeg fordi det ikke bare er en eneste form for angst. Det finnes mange ulike former.
Forskjellige typer angst:
Sosial angst betyr at man føler ubehag eller angst i møte med andre mennesker. Det kan også være at man har angst bare i møte med bestemte grupper mennesker eller i bestemte situasjoner.
Spesifikke fobier betyr at man for eksempel er redd for edderkopper, å fly, fugler eller store høyder. Redselen er så sterk at man anstrenger seg for å unngå det som skaper redsel og man kan bli hemmet i sitt daglige liv.
Panikkangst betyr at man får hjertebank og svette. Mange blir redd for å besvime, bli kvalt eller dø. Redselen for nye anfall kan gjøre at man isolerer seg hjemme.
Agorafobi betyr at man er redd for å forlate hjemmet og bevege seg ut på områder som man oppfatter som usikre, særlig åpne plasser og steder med mange mennesker.
Generalisert angstlidelse betyr overdrevne bekymringer for dagligdagse hendelser. I tillegg har man ofte mye muskelspenninger og indre uro.
Tvangslidelse innebærer at man får uvelkomne og ubehagelige tanker eller bilder i hodet. Ritualer eller tvangshandlinger brukes for å jage bort tankene og bildene. Mange kjenner skam knyttet til tvangstankene.
Posttraumatisk stresslidelse oppstår som en reaksjon på en psykisk smertefull hendelse eller mange belastninger over lengre tid. «Flashbacks» eller mareritt hvor man gjenopplever det vonde er vanlig, unngåelse av stedet opplevelsen foregikk likeså. Andre symptomer er anspenthet, skvettenhet, sinne og søvnproblemer.
Hypokondri er overdreven helseangst eller sykdomsangst. Kjennetegn er vedvarende opptatthet av at man kan ha alvorlige kroppslige (somatiske) sykdommer.
(Hentet fra brosjyren Fakta om angst, utgitt av Rådet for psykisk helse i 2015).
Det er svært viktig at kunnskap om ulike typer angst formidles til flest mulig. Kun ved åpenhet og økning av folks generelle forståelse om angst, kan man fjerne stigmaet og negative holdninger rundt dette.
Dette betyr selvsagt at noe av det vonde må eksponeres for omverden, eller at omverden eller enkeltområder må eksponeres for deg. Angst og depresjon er #usynligsykdom som er spesielt vanskelig å åpne seg om, men tro meg, det hjelper. Kanskje det tar noe tid, men sakte og sikkert blir det levelig.
Eksponeringsterapi hjelper mange, men det er også noen det ikke hjelper så bra for. Da må man kanskje vurdere å forsøke samtaleterapi eller medisinering. Mange får gode resultater av kombinasjoner av disse behandlingsformene.
Jeg har selv hatt god nytte av kombinasjoner her, men den ALLER BESTE medisinen for meg har vært fysisk aktivitet generelt, og da LØPING spesielt. Det å kjenne på følelsen av lange rolige løpeturer har for meg vært uvurderlig i kampen mot mørket. Mannen med ljåen liker ikke å bevege seg. Jeg løper lett fra ham.
Trening gir mestring. Trening stimulerer lykkesenteret i hjernen. Lykke tar kverken på depresjon og når depresjonen ikke er der, er det lettere å takle angsten. Men vi som kjenner til hvordan det er forstår godt at mørket kommer tilbake. Når som helst ringer mannen med ljåen på døren. Når som helst og hvor du enn er så finner han deg. Klar for at du skal bli med ham. Heldigvis så vinner fornuften. Og fornuften blir også tøffere etter hvert. Klar til å lyse opp rommet og jage mannen med ljåen til helvete!
Der hører han hjemme. Ikke du, og ikke jeg. Vi klarer oss som regel. Vi kan skremme mannen med ljåen ut i lyset. Eksponere ham for lysende glede og lette sinn. Da sprekker det trollet han er. Til slutt.
Jeg ønsker alle dere som sliter med psykiske vansker all mulig lykke og glede. Når kampen for å klare seg i hverdagen blir for tung så ring gjerne de riddere som vil stå sammen med deg i kampen. Ikke forsøk å ri av stormen, men ta kontakt med helsevesenet, familie, andre som forstår.
Ring akutt til legevakten på 116117
Mental helse tlf: 116123
Røde kors: 80033321
Kirkens SOS: 22400040
Husk at det er mange som både vil og KAN hjelpe deg.
Et av de store politiske mantraet i Norge i disse valgkamptider er å få flere ut i jobb. Dette er selvsagt ønskelig av mange gode årsaker.
Jeg er imidlertid opptatt av det faktum at alle IKKE kan gå i jobb selv om man tilsynelatende ser både kvikk og rask ut. #usynligsykdom finnes overalt rundt oss.
Jeg kjenner på at jeg blir lettere irritert over politikere som preker “alle i jobb”. Nærmest koste hva det koste vil. Og dem som ikke “VIL, DEN SKAL”. Spiller ingen rolle hvor eller hva man skal jobbe med. Her må alle bidra til velferdssamfunnet. Og mange kan. Det er det ikke tvil om heller. Men la det være klinkende klart at det også er svært mange som IKKE kan.
Igjen trekker jeg frem ulike sykdommer og tilstander som i kombinasjon med sosiale, psykologiske og andre grunner gjør at man ikke klarer å jobbe, og setter det opp mot reaksjoner og økonomiske sanksjoner som møter en.
Kartleggingen av enkeltindividets samlede belastning av å stå i en jobb som ANDRE VELGER FOR DEG er mangelvare i samfunnet.
Mange som har en jobb der de sliter er beskyttet av lovverket i forhold til både fysisk og psykososialt arbeidsmiljø. Men tenk om du som arbeidstaker må gå på jobb og bli usynlig mobbet hver dag? Tenk om utfrysing, og utestengelse er det som møter deg? Da kan man tilrettelegge så mye som mulig uten at det hjelper en dritt.
Ja så skift jobb da vel, vil nok mange si. Ja det er vel forholdsvis enkelt hvis du har lang og god utdannelse, men uten papirer nok i dag, ja så er du i praksis LÅST. Skulle ønske at denne realiteten ble mer belyst i samfunnet i dag. Det nytter sjeldent i dag å komme dragende med “livets skole”. Og hvis man i tillegg er helt avhengig av inntekten, ja så er det faktisk ikke rom for folk å ta videreutdanninger.
Så står man i situasjoner som av ulike ordninger eller krav fra systemet, ønsker at du reiser vekk for å jobbe. Joda, for noen kan dette også være greit, men for mange med kompliserte livssituasjoner er det et dolkestøt i åpne sår. Altså noe som øker den fysiske og ikke minst den psykiske belastningen på sykdom eller livssituasjon som allerede er tung nok å bære.
Da høres plutselig “ALLE I JOBB” ut som noe som ligner et hån.
Stigmaet mange som faller imellom i systemet føler, er også dessverre, for noen dødelig.
Jeg savner mellommenneskelig saksbehandling, kartlegging og forståelse samt holdninger både i det politiske liv og ellers slik at utenforskap, sykdom, tilstander og miljøfaktorer blir en del av vurderingene når “ALLE SKAL I JOBB”.
Ikke alle klarer. Ikke alle kan. De må ivaretas med både medfølelse, respekt og forståelse. Og det må tilrettelegges sosial, økonomisk og holdningsmessig.
Jeg tror at hvis vi øker fokuset på mellomenneskelige relasjoner og forståelse i arbeidslivet når vi roper “alle i arbeid” så vil vi ikke bare få økt vekst i velferden, men også ivaretaking av personlig vekst og utvikling. Dette vil til syvende og sist føre til reduserte psykiske og fysiske plager hos den enkelte. Det vil definitivt også skape arbeidstakere som er fornøyde og som da vil bidra til økt vekst i bedriften.
Og for dem som overhodet ikke kan stå i jobb, ja så må vi da kunne anerkjenne det og se på at dem faktisk bidrar til samfunnet selv om de ikke er i lønnet arbeid. Se bare på hageelskere rundt i landet. Mange har dette som eneste glede i en tung tid. Og de skaper. De skaper farger og grønne lunger i sine lokalsamfunn. Ikke bare til glede for seg selv, men til glede for hele nabolaget.
Dette er et eksempel, men et godt bilde på at man godt kan bidra til verdiskapning og samfunnsglede selv om man ikke klarer å stå i en ordinær jobb.
Jeg ønsker dere alle en strålende og empatisk dag. Tusen takk for alle kommentarer og delinger på innleggene mine. Dere er gode!
Dette skjedde på min sønns 10 års bursdag. Han hadde invitert alle guttene i klassen slik som det var vanlig å gjøre der vi bor på. Vi har alltid for vane hjemme hos oss å lage til bursdag med forventninger, moro, hjemmelagde kaker og pynt i stuen og selvsagt med presanger.
Guttungen gledet seg storveis og selv om han er en litt stille,høflig og noe innadvendt gutt, så var han synlig glad og forventningsfull denne dagen. Man blir tross alt ikke 10 år hvert år. For ham var dagen stor og for oss voksne så var gleden på topp når vi så glimtet i øynene hans. Et glimt av forventning.
Dagen hos oss når det kommer til bursdagsfeiring begynner alltid med muffins og sjokolademelk på sengen. Vi andre snek oss opp på rommet hans og skrur på lyset. For full hals synger vi bursdagssangen og serverer muffins og sjokolademelk. Det er alltid et enkelt lys på muffinsen. Denne dagen var intet unntak. Guttungen var storveis fornøyd med dette.
Invitasjoner til alle var sendt ut i god tid og det var kun et par stykker som hadde ringt og meldt avbud. Det var mange som hadde sagt at de skulle komme og guttungen gledet seg. Han hjalp til å henge opp girlandere, ballonger og annen pynt og hjalp til med å dekke bordet. Vi brukte hele dagen på handling og tilberedning av kaker, pølsekoking og pizzalaging. Forventningen lyste i tiåringens øyne.
Tenk, denne lille gutten vår, denne overhøflige, stille og litt beskjedne sønnen vår var endelig på vei til å bli ungdom. Ti år er likevel også et lite barn og små barn har en egen forventning til slike hendelser. Spesielt det å ville høre til sammen med venner og klassekamerater.
Telefonen ringer ca en halv time før gjestene skulle komme. En ny avmelding. Jeg kunne se på ham når vi sa at vedkommende som hadde meldt avbud var en han var litt med på skolen, ikke kom. Han så litt skuffet ut. Vi sa at det uansett ville bli en fin fest.
Ti minutter før festen starter var det enda ikke kommet noen. Som foreldre blir man litt nervøs og guttungen gikk også rundt og så urolig ut. Han lurte på om vi hadde sagt riktig tidspunkt på invitasjonen. Etter en sjekk så visste vi at det hadde vi.
Jeg kunne se skuffelsen i de ti år gamle øynene til gutten når klokken viste tre kvarter etter at folk skulle kommet. En tåre rant sakte ned fra høyre øye. Det kom ellers ikke en lyd fra ham. Vi forsøkte å trøste ham etter alle kunstens regler, men uten å lykkes særlig. Det var særlig fraværet av gråt som gjorde situasjonen svært vanskelig og sår. Jeg husker en fortvilelse i meg, en blanding av sinne og skuffelse som var svært emosjonell.
Å se den enorme skuffelsen og ikke minst den såre tristheten i tiåringens ansikt har brent seg fast i sinnet mitt. “Det kommer vel ingen, hjør det vel pappa” sa han med en stemme som nesten brast. Hjertet mitt er fortsatt knust av denne tiårs forferdelige opplevelsen for et lite barn. Hver eneste bursdag han har hatt siden har vært uten gjester. Han har aldri mer ønsket å invitere noen i selskap på bursdagen. Jeg har hørt ham si siden at han hater bursdager, og da spesielt sin egen.
I morgen blir guttungen 17 år. En voksen gutt. Skoleflink og fortsatt med en stor empati for dem rundt seg. Han skal ikke feire den, men skal være med oss nære å spise burger. Fortsatt stikker det i hjertet mitt. Fortsatt gråter jeg tårer når jeg ser på ham. Jeg ser hans 10 årige knuste ansikt gjennom konturene av 17 åringen. Jeg kjenner fortsatt på sinnet og skuffelsen over det som hendte. Sinne over at voksne ikke kan gi beskjed. Sint fordi de ikke gadd å sende barnet sitt i besøk. Skuffet over at det finnes foreldre her som kan være med på å godta slikt.
Tilbake har de altså etterlatt et ti år gammelt barn sønderknust. Et fra før tilbakeholdent og sjenert barn er blitt fratatt noe som ingen barn burde få oppleve. En sønderknust sjel som den dag i dag ikke har feiret en eneste bursdag siden dette.
Tenk på dette du som er forelder. Tenk på dette når ditt barn kommer hjem med en invitasjon i ranselen. Tenk på dette når du velger å ignorere invitasjonen og ikke gidder å svare på den. Tenk på dette at det kunne vært ditt barn som sønderknust sto igjen. Alene. Med en knust oppfatning av hvordan andre venner gav blaffen i ham. Å se på oss voksne som ikke har ord igjen for å trøste. Der vi i stillhet plukker ned pynten og pakker vekk kakene.
På rommet sitt satt et barn. En tiåring som aldri mer ønsker å feire seg selv. Og i morgen har han bursdag igjen.
