I disse dager da Corona viruset herjer er det særlig viktig å ikke være med å spre dette.
Dette fører jo unektelig til at vi blir enda mer tilbakeholden med å dele ut klemmer til kjente og ukjente på vår vei. Ikke vær redd for å hilse på folk, smile og gi en hilsen til dine omgivelser i dag likevel. Dette skaper nærhet og smil, hjerte og glede i en smittetid som nå.
Send gjerne 10 eller flere personlige meldinger til noen rundt deg og fortell dem at du bryr deg, tenker på dem og gir dem et smil fra hjertet i dag. Det skal jeg gjøre.
Du vet aldri hvor mye et lite smil betyr for noen. Spre glede, ikke virus!
Hei alle der ute med smerter. Enten du har kroniske smerter, akutte smerter eller perifere smerter av og til så vil du ha nytte av å lese dette innlegget.
Smerte kan deles inn i fire typer: Nociceptiv, nevropatisk, idiopatisk og psykogen smerte.
Smerte er vår venn!
Smerter er vår venn fordi den beskytter oss fra å få skader som er uopprettelige. Ta for eksempel smerte ved forbrenning. Hvis du legger hånden på en plate som er varm så vil smerter sørge for å gi beskjed til hjernen din om å trekke hånden vekk. Hvis du ikke reagerer på smerteopplevelsen så risikerer du 3 grads forbrenning.
Smerte er en ubehagelig og sensorisk følelsesmessig opplevelse som forbindes med skade, eller noe som oppfattes som skade, i en del av kroppen. Smertefølelsen er subjektiv, det vil si at samme utløsende årsak kan gi varierende grad av smerte hos ulike personer. Smerteopplevelsen kan både være et resultat av det som utløser smerten, samtidig som psykiske, sosiale, kulturelle, og eksistensielle faktorer og tidligere hendelser kan ha betydning for opplevelsen av smerte (NHI).
Vel, her er det mange fremmedord og ulike forklaringer på hva smerte egentlig er. Vi er altså enig om at smerter er bra for oss da de fungerer som en alarmklokke for å varsle oss om potensiell skade.
Jeg er opptatt av kroniske smerter ettersom jeg er kronisk smertepasient selv. Når noe er kronisk er det at smerteopplevelsen har en varighet på mer enn ca. 3 måneder. Det er mange som har vært og er kronikere gjennom store deler av livet. Selv har jeg hatt kroniske smerter i snart 30 år.
Det viktige her er ikke smertene i seg selv, men hvordan man som person opplever å takle smerter. For smerter kan takles, behandles, dempes, kontrolleres og til og med fjernes i såpass stor grad at man kan leve bra med et minimum av opplevd smerte.
Å fjerne opplevelsen av smerte.
Det er jo selvsagt det store spørsmålet. Hvordan letter vi smertene våre i hverdagen. Dessverre så finnes det ikke et entydig og klart svar, men vi vet noe. Vi vet at ulike mennesker opplever smerte forskjellig og at man som person kan ha smerter som skiller seg betydelig fra person til person selv om hoveddiagnosen er den samme.
Dette er spesielt fremtredende hos kroniske smertepasienter med ulike muskel og skjelett smerter. Herunder ligger det diagnoser som
Fibromyalgi
Artroser
Ryggsmerter
Smerter etter traumer
Revmatiske lidelser
Nerveskader/nevropatiske smerter
Spondyloartritt
Spondylartropati
Psykiske lidelser
Og mange flere ulike grunner til at man defineres som smertepasient.
Og da sitter vi igjen med veldig mange mennesker som av en eller flere grunner bruker store deler av livet sitt på å ha det vondt. Det er en forferdelig situasjon å leve i både for dem det gjelder, men også for pårørende og nære. Man er hjelpeløs.
Jeg ville ha kontrollen på smertene – det var ikke smertene som skulle kontrollere meg!
Dette preget også mitt liv i mange, mange år. Helt til jeg bestemte meg for at det var på tide å ta tilbake livet mitt. Å ta kontroll over smertene. De skulle pokker ikke lenger få kontrollere mitt liv.
Jeg lærte meg alt jeg kunne om hva smerter er for noe og hvordan man kan behandle dette. Jeg tok innover meg at jeg trengte å forstå at kropp og sinn henger sammen i mye større grad enn hva jeg selv mente at det gjorde. Jeg var en av dem som tenkte at det som gjør vondt ikke ble påvirket av hodet. Så feil tok jeg. En av hovednøklene for å redusere mine smerter var nemlig å jobbe med psyken, hodet og overbevisningene om at jeg selv bestemte over hvor vondt jeg skulle ha det.
Dette virket ikke med en gang og jeg slet en lang periode på flere uker før jeg sakte men sikkert begynte å redusere smerteopplevelsen.
For det er her man må begynne. Med å akseptere at uansett hvor og hvordan smertene oppleves, så er opplevelse noe man kan kontrollere. Ikke misforstå meg for smerter i et kne eller rygg gjør vondt uansett hva og hvordan man har det. Poenget her er at hvis du er glad så oppleves smerte mindre belastende enn hvis du er trist og lei. Den vonde sirkelen her er åpenbar.
Jeg trengte også å gjøre noe fysisk i tillegg til å jobbe hardt med hjernen min og det å minimere smerte i stedet for å fokusere på hvor jæ..vond det gjør. Jeg sa til meg selv tusen ganger for dagen at “Jeg har da f..ikke vondt”. Løgn selvsagt men jeg løy tilslutt så mye at jeg begynte å tro på det. Og det virket!
En annen ting jeg altså gjorde var å begynne å gå ut til tross for smerter. Besøke andre, gå på handlesenteret, spasere små turer bare for å rense hjernen. Jeg var svært bevisst på å ikke la smertene hindre meg i å gjøre ulike ting. Smertene skulle komme i siste rekke.
Trening ja. Det er et helt kapittel for seg. Jeg var av den typen som IKKE kunne trene fordi en eller annen doktor hadde en eller annen gang sagt til meg at jeg skulle ta det med ro.
Så feil kan man ta.
Det er ingen overdrivelse å si at for meg har smertehelvete vært umulig å overleve hadde det ikke vært for trening og aktivitet i hverdagen.
Uten det å endre livsstil, tankesett og generelt holdninger til alt rundt meg hadde jeg ikke vært i live i dag.
Jeg hadde det i mange år såpass stritt med fattigdom, smerter, og psykisk ruin at livet ikke lenger var til å bære. Da bestemte jeg meg som sagt for å sette en strek. En tydelig strek over fortiden og starte et helt nytt liv. Et liv der hovedingrediensen var livsglede, sosialt samspill, trening og aktivitet samt en annen måte å se omgivelsene mine på. I tillegg var det helt sentralt å fjerne gammel dritt om alt som var urettferdig, alt som var vondt og alt jeg ikke lenger kunne gjøre noe med.
Som sagt så gjort. Trening var gratis så det kunne jeg jo gjøre. Jeg visste at trening ville hjelpe for mange av ryggsmertene mine. Det var likevel vondt som pokker, men jeg begynte svært forsiktig. Små turer ble altså til lengre og til slutt løp jeg min første kilometer. Dette var en mestring som ikke kunne beskrives. En vidunderlig følelse. I dag er jeg i ful jobb og vel så det. Jeg driver eget firma på siden og jeg er blogger. Men det viktigste er at smertene er redusert med 80 til 90 prosent. Det er tidvis svært vondt, men kortvarig og som regel har det en årsak som at jeg for eksempel har løpt en halvmaraton. Men da har man da pokker meg lov til å ha litt vondt. Det lever jeg godt med.
Og nettopp dette er viktig. Hvordan du velger å leve med DIN OPPLEVELSE av smertene. Her er en liten liste med konkrete tips:
En livsstilsendring er ofte nødvendig
Endre måten du tenker om dine smerter fra negative til positive tanker
Sørg for å være kritisk til deg selv når tanker om at smertene gjør at du ikke kan, kommer.
Klart du kan! Du kan hvis du er villig til å endre tankene dine fra negative til positive
Begynn å trene. Ikke slik trening som en PT serverer deg, men helt på egenhånd med kun deg selv. Tren veldig smått, mindre enn det du tror er nødvendig. Stopp når smertene setter inn – fortsett når de er borte
Hvis smertene er konstante, vurder om de er av en slik art at du må ringe luftambulansen eller om du kan sette og reise deg en gang til.
Vær bevisst på verdien av hverdagsaktivitet og hverdagsøvelser
Begynn å løpe. Spesielt hvis du hater løping. Da er dette en utmerket måte å endre negativitet til positivitet. Ikke stå fast i gamle fordommer om at du ikke er skapt for løping. Alle er skapt for løping
Hvis du løper så løp sakte, nesten i gåtempo og ta svært små løpesteg. Blir du andpusten så sakk farten enda mer. Resultatene kommer.
Vær tålmodig – livsstilsendring tar et helt liv!
Masse lykke til med smertebehandlingen og livsstilsendring!
Ja, så slapp jeg ikke unna jeg heller. Jeg kjente det i går. Eller mer korrekt i helgen så ante jeg at noe var på gang. Hele fredagen var jeg jo på livredningskurs og der fikk jeg jo den litt kjipe gleden av å fryse litt innimellom. Og siden vi mennesker elsker å skylde på alt mulig annet enn oss selv, så var det selvsagt her jeg legger skylden på det som nå er blitt til et utbrudd av livsfarlig og fullstendig knusende utbrudd av forkjølelse. Eller jeg tenker vi kaller en spade for en spade og går for å kalle det influensa med en gang.
Alle rundt meg på jobben har vært borti det samme og også her i familien har guttene mine hatt befatning med denne tilstanden som jo rammer oss menn spesielt hardt. Det må jo være en grunn til at dette har blitt en egen medisinsk term kalt MANFLU.
Det måtte jo komme til meg også. At det startet på Fredag den 13 i tillegg, bekrefter at det finnes mer mellom himmel og jord også, ikke sant?
Uansett så synes jeg akkurat nå FRYKTELIG SYND PÅ MEG SELV!
I følge min kone som kaster et litt skrått blikk mot meg innimellom, et blikk som ikke akkurat lyser av sympati, men er mer farget over et litt overbærende men kontant “sutretryne” blikk, er det et av hovedsymptomene ved manflu, at man synes umåtelig synd på seg selv.
Jeg kan bekrefte dette og bruker det selvsagt til å understreke for meg selv at situasjonen er alvorlig. Alle ledd verker og hodet kjennes ut som det skal tilbake på 80 tallet og på konsert med Motorhead. Vi var liksom litt ferdig med 80 tallet da…
Uansett, så er jeg jo selvsagt ikke på jobb når situasjonen er slik. Når man arbeider med mennesker så har man et særlig stort ansvar for å ikke smitte andre.
Jeg ruller meg inn i ullteppe her jeg ligger og min kone serverer meg kaffe på sofakanten. Det kjennes litt bedre akkurat når jeg svelger en liten slurk. Jeg kjenner imidlertid godt at jeg nesten ikke har krefter igjen til å løfte koppen og skulle vel egentlig ønske at noen hjalp meg med å drikke. Jeg bruker mine siste krefter på å be min kone om å skru på tv apparatet og finne en episode av “Ancient aliens” på History channel.
Så til alle oss menn der ute med alvorlig grad av manflu. Sett pris på dem som hjelper dere til å overleve denne funksjons ødeleggende tilstanden av influensa. Sett pris på vissheten om at det går over og kanskje det da drypper et lite korn av sympati mot deg fra dine omgivelser.
Nå er jeg litt for svak til å skrive mer, men ønsk meg gjerne god bedring i kommentarfeltet…”snufs, host”
I dag er jeg frisk. Eller kanskje jeg er syk. Hvor går egentlig grensen når jeg ikke føler meg kroppslig syk? Er det slik at vi må føle smerte eller kroppslig ubehag for å bli definert som syk? Er det kanskje slik at man ikke er frisk før man er litt syk?
Det å være syk krever en diagnose, men ikke alle har en diagnose. Da er man ikke syk, men opplever seg selv som dårlig, vil kanskje noen si? Og akkurat her ligger det ofte kime til misforståelser. Det å ikke ha en diagnose ekskluderer deg ikke fra å være syk, men det er DIN EGEN OPPLEVELSE av hvordan du har det, som definerer om du føler deg syk eller ikke.
Det man ikke kan se eksisterer ikke, vil noen påstå. Typisk er det å ha vondt i musklene av ulike årsaker. Dette vises ofte ikke på bildediagnostikk, og da eksisterer det liksom ikke. Men, for dem som kjenner smertene så er OPPLEVELSEN av å være syk høyst reell.
Denne lille, men svært betydelige forskjellen i forståelse, kan føre mennesker ut i en permanent sykdom. Og da fordi det er TILLEGGSSYKDOM som oppstår på grunn av manglende forståelse fra ulike hold.
Det å ikke bli trodd når man sliter kan i tillegg til dine muskel – og skjelettlidelser for eksempel gi så stor belastning hos noen at de også utvikler psykiske lidelser. Angst og depresjon er for eksempel svært vanlige følgetilstander for dem med fibromyalgi.
Så kjære leger, helsepersonell, pårørende og offentlige instanser. Ikke bidra til økt sykdom ved å ikke ta hensyn til OPPLEVD TILSTAND. Ikke legg stein til byrden bare fordi blodprøver, bildediagnostikk og andre tester ikke viser klare svar, men se på mennesket. Ikke på teknikaliteter.
Man må forstå at mennesket er komplekst. Man må forstå at det finnes mange ulike komponenter i det å være syk. Alt fra sosioøkonomiske forhold til miljøfaktorer og psykososiale forhold, til diffuse smerter og tilstander som ikke nødvendigvis kan forklares med noe som teknikk viser.
Vi må sørge for å ta på alvor menneskers opplevde tilstand. Hvis vi ikke gjør det, ja så er faren stor for at vi bidrar til flere diagnoser. Som da altså får følger for menneskers liv, omgivelser, arbeidsevne og behovet for hjelp hos det offentlige. Vi skaper med andre ord en ond sirkel der absolutt ALLE TAPER.
La folk få lov til å være sykt frisk, fordi man er ikke helt frisk før man er litt syk.
Vi ser dem løpe på fjellet, vi ser dem shoppe på handlesenteret. De som ikke er i jobb, men som helst burde vært det. De er jo frisk, sier de. Klarer dem dette, ja så klarer de også og jobbe?
De ser i alle fall synlig frisk ut.
Eller er det egentlig usynlig syk?
Hva er egentlig forskjellen her?
Mange mennesker sliter med ulike sykdommer som man ikke kan se med det blotte øye. Og er det noe vi mennesker liker å snakke om , ja så er det været OG andres sykdommer. Eller deres åpenbare mangel på dette. Manglende kunnskap eller eget behov for å være aktuell kan være en av årsakene til at folk i tide og utide slenger ut tankeløse og sårende kommentarer om andres arbeidsevne eller deres åpenbare manglende deltakelse i ulike ting.
Hva er det som gjør at alle de som har denne slenge med leppa holdningen gjør dem i stand til å friskmelde andre mennesker kun med et blikk? Jammen er de flinke. Gi dem sporenstreks jobb som diagnostiske verktøy i et helseforetak, de vil jo potensielt spare samfunnet for milliardbeløp!
Her er en svært kort liste over sykdom du IKKE KAN SE!
Kreft
Psykisk sykdom
Revmatiske lidelser
Multippel sklerose
muskel – og skjelettlidelser
IBS
Migrene
Fibromyalgi
Som sagt er dette en SVÆRT KORT LISTE.
Ved første øyekast på denne listen så ser man at noen av disse kan være fra lette til svært alvorlige i gradering. Felles for disse diagnosene er også behovet for aktivitet. Mange av disse diagnosene vil også oppstå samtidig hos flere. Og fortsatt være usynlige for det blotte øye. Men legg gjerne merke til at en fellesnevner her er altså behovet for AKTIVITET, FOREBYGGING og SOSIAL DELTAKING.
Medisinen de med sykdommer av denne typen er altså det å kunne være i aktivitet, trene, gå på turer, gjøre lystbetonte aktiviteter og da så mye som mulig for å kunne dempe symptomer, men også ha en aktivitet som er tilpasset døgnrytme.
For mange vil det være avgjørende å få dagen til å gå rundt. Det å kunne energiøkonomisere vil ofte være av avgjørende betydning. Dette vil si at for å klare hele dagen bør man bruke kreftene i passelige doser og med høyest mulig trivselsfaktor. Altså meningsfulle aktiviteter som er egnet til å gi de som er syke mer energi i hverdagen.
SÅ er det sånn at mange argumenterer for at de kan gjøre det samme i jobbsituasjonen sin i stedet for å bli sykemeldt. Og her er jeg ikke uenig, såfremt det er mulig å få til en tilrettelegging av arbeidsplassen som er hensiktsmessig, samt at arbeidsplassen er et sted der man finner sosiale gleder og utvikling.
Men for mange som blir syke, så er det svært slitsomt å føle seg som en belastning i en jobb du ikke klarer å utføre til det fulle. Det gir altså potensielt en ekstra belastning som for mange legger stein til den byrden man allerede føler.
Uansett hvor du snur deg så blir dem med usynlige sykdommer stigmatisert i deler av samfunnet. Dette er holdninger man ikke burde finne i dagens opplyste samfunn. Men det er jo bare å ta en titt i ulike kommentarfelt så skjønner man at man fortsatt har en lang vei å gå.
Uvitenhet er også en menneskerett, så det lever jeg godt med, men manglende forståelse og empati er jo holdninger man må motsi til det fulle.
Selv har jeg alltid vært åpen med tanke på egne vanskeligheter og dette har da også hjulpet meg mye. Andre klarer slett ikke å være så åpen og det må vi respektere. Uansett så har alle en soleklar plikt til å moderere sine kommentarer og vaske sine holdninger med tanke på det å se hvordan andre kan ha det eller ikke ha det. Det å være usynlig syk skal ikke føre til varig ufør, men behandles som alle andre synlige tilstander. Med empati, omsorg og forståelse. Det har vi en fordømt plikt til å gjøre hvis vi har alminnelig folkeskikk iboende i oss selv.
Så neste gang du ser en tilsynelatende frisk og oppegående person på dagtid klatre i fjellet, svømme i havet, reise på sydenferie, eller shoppe på handlesenteret, så husk på at det pokker ikke er alt du vet. For alt du vet er reisen til syden AVGJØRENDE for personer med revmatiske lidelser. For alt du vet så er turen på handlesenteret foreskrevet av psykolog for å utfordre sin sosiale eller generaliserte angst, for alt du vet så er personen som du ser på fjellet ute på livsnødvendige treningsturer i forbindelse med kreftsykdom, enten det er forebyggende , styrkende eller rehabiliterende. neste gang du du ser en person på joggetur så vet du ikke om dette er et ledd i prosessen med å komme tilbake i jobb etter muskel – og skjelettlidelser. Du vet ikke, så da er det vel ingen grunn til å slenge med leppa heller, er det vel?
Ta vare på dine medmennesker. Forstå at det er mange ulike grunner til at noen blir syke og fortsatt gjør ting som man ikke forbinder med det å være borte fra jobb. Det finnes grunner til at at folk blir sykmeldt og det er mellom legen din og deg. Ikke forståsegpåere med overnaturlige evner som kan “se” at andre er friske.
Pass på hva dere sier og hvilke holdninger dere forfekter til deres omgivelser. Vi har et ansvar for ikke å øke belastningen det er å ikke være synlig frisk.
Selv om man tilsynelatende er synlig frisk, er det altså godt mulig at man er usynlig syk.
