I dag føler jeg mye. Så da hører jeg på musikk. I den forbindelse så kommer jeg til å tenke på salige Kim Larsen. Hans svært vakre melodi og tekst i sangen “Hvad gør vi nu, lille du”,
Spesielt de siste dagene med indre sykdom og det som føles som umuligheter rundt meg, har denne sangen kommet og gått ut av hodet mitt.
Så jeg roper ut i luften. Det klarer jeg. Det oppstår i elektrisiteten i den kontakten mine fingertupper skaper i møtet med tastaturet.
Jeg både roper og skriker, men får ikke noen svar. Jeg roper også til toppene av fjellet, men de har da aldri svart noen, har de? Tindene står der som de alltid har gjort og stirrer taust ned i steinrøysen. Her ligger vi små og store steiner som vi alltid har gjort. Så lenge vi ligger i ro, blir vi værende her i steinrøysen.
Men hva skjer når vi begynner å bevege oss? Med fare for å skape ras blir det straks innført ras- sikring for å forsikre at vi blir liggende der ved foten av tindene. Akk, ja.
Det er litt rart egentlig at jo mer man roper jo mer risikerer vi å bli stum. Gjort taleløs av tindefolket som er der oppe, eller av klatrere som alltid vil forsøke å bestige tindene.
Vi andre, vi prøver å overleve. Og hvis vi roper, ja så roper vi ofte fånyttes. Også de unge roper. Om endring og fornying. De svake i samfunnet har også ropt. Engang. De usynlige steinene nederst i steinrøysen, de som har potensiale til å starte store steinras, de har også ropt. Engang. Og jeg roper. Et litt sånt fortvilelsens rop. Også litt slik som Kim Larsen og hans kompiser, ropte,
“Men så en dag gik jeg op til ministeren og sagde
Du der, få lige fødderne ned
Og ta’ hatten af
Mand kan du ikke se at det hele er ved at gå fuldstændig agurk
Jeg har så mye på hjertet for tiden. Jeg er i en kreativ periode i livet. Tidligere var dette å sette seg ned å lage kunst i form av fotografi og andre former for billedkunst. Dette har jo ikke forlatt meg, men etter at jeg ble syk for over to år siden nå så har jeg måttet legge fotografering på is.
Nå er det slik at jeg bobler over med skrivelyst. Jeg har som sagt så mye å si og så mye å formidle. I dag lever jeg bra med sykdommene mine og har lært meg ulike måter å takle dem på. Dette har jeg måttet klare selv, men med god hjelp fra mine nærmeste. Så uansett hvor mye omverdenen forsøker å knekke deg, ja så finnes det veier å leve videre på.
Mitt problem var jo at jeg brant for sterkt for ting jeg interesserte meg for. Når man brenner for noe så vet alle at det er lett å brenne opp. Men brenner du sterkt nok for noe, ja så finner man en vei. Trodde jeg. Det var før jeg møtte så stor motstand i det jeg brant for at flammene slukte det jeg hadde. Til slutt var det bare små gnister igjen. Og bål kan ikke leve på små gnister. Man må ha ved til bålet og hvis det aldri blir skaffet til veie, ja så dør flammene.
Det å være usynlig syk er som vann på de siste gnistene. Mye røyk og lite ild. Det vil si at vi prøver så godt vi kan å blåse liv i flammene, men vi ender opp med mye røyk og lite ild. Og så finnes det alltid en eller annen som løper livet av seg med et brannslukningsapparat for å slukke de få gnistene som ligger gjemt der dypt inne i asken.
Jeg har gjort så godt jeg kan å slukke de flammene som er inne i meg godt hjulpet av verdens ignoranse og holdninger. Likevel så blir jeg ikke helt kvitt de glørne som fortsatt ligger der inne en plass. Det hjelper da og skrive eller bare dra støpselet ut av og til. Det å finne tilbake til kreativitet og livsglede. For meg har dette vært nødvendig for å holde depresjonen min i sjakk. For mye flammer, ja så vet jeg at brannslukningsapparatet blir funnet frem.
Når jeg tenker tilbake så er det ingen tvil om at livet er lunefullt. Jeg har hatt perioder i livet der jeg har trodd at ingenting var mulig lenger, men har alltid visst et sted at jeg har mer å gi. Og det å kunne være bevisst på dette har da også tatt meg fra minus til pluss her i livet. I dag er jeg sterkere enn noen gang før. Jobber 100% og vel så det, men veien har vært tung. For meg selv så har det vært viktig å innse at hvis man brenner for noe, ja så bør man innimellom kaste kaldt vann på bålet. Bare for å holde flammen nede slik at man ikke blir fortært av det bålet som hjertet ditt tente.
Så er det slik at mange klarer å finne gode bålplasser. Steder der flammene får vokse seg store og sterke. Der man har folk rundt seg som stadig sørger for å holde liv i flammene. Dette gir næring til bålet. Næring til å kunne ha det varmt, trygt og godt. Her vil bålet vokse seg stort og sterkt og være med på å gi mange den varmen og tryggheten de trenger. For kun slik holder de ulvene borte.
Vedmesteren sørger for dette. Vedmesteren finner de riktige typene av brennbare materialer. De riktige ved typene. Vedmesteren sørger for at bålet får den nødvendige næringen og veden som sørger for at bålet kan vokse og bli stort. De beste vedmesterne sørger også for å holde bålet passe stort. Ikke for lite, men passe stort. Ved å kontrollere flammen så kan vedmesteren sørge for at bålet er perfekt.
Andre steder dør bålet sakte ut. Veden er våt og det finnes ikke knusk til opptenning.
Husk en ting alle dere som sliter med usynlig sykdom og tilstander i livet som fratar dere muligheten til å gløde, til å brenne for noe til å få tilstrekkelig med rom til å la bålet få vokse. Ikke la dere overmanne av motgang. Ikke la dere overmanne av indignasjon. Ikke la dere føre i feil retning bare fordi sykdom og motgang forsøker å fortelle deg om alt det negative i livet. Det finnes alltid en vei ut til et bedre liv. Dette vet jeg alt om.
Man kommer langt med tålmodighet. Men man kommer enda lengre hvis man aktivt går videre i livet. Man kan tenke bakover på alt det dårlige, men dette er bak deg og således ikke konstruktivt. Man kan vite om det. Man har lærdommen. Man har minnene. Men man kan ikke gjøre noe med det. Det er derfor svært viktig å se seg om. Gå aktivt ut i skogen og lete etter de gode leirplassene. Finne det beste stedet for å tenne et nytt bål. For vi har lært å være gode vedmestere. Vi kan bål! Da er det bare å fyre opp og sørge for at folk rundt en får varme i kroppen. Det er vi som er vedmesteren. Det vi som brenner og sørger for livgivende varme. Vi er ikke lengre glør i et døende bål.
Mange sliter som meg med ulike små og litt større plager. Av og til er det veldig lett å overgi seg til tungsinn, depresjon og oppgitthet. Man spør seg selv om det aldri skal ta slutt, liksom.
“Hvis man aldri klarer å åpne døren så bør man ikke gi opp. For hvis man gir opp så er det så utrolig kjedelig å ikke være tilstede når den engang åpner seg. Og den åpner seg alltid, det er sikkert”.
Sitatet tror jeg stammer fra Carole King, en av musikkhistoriens største navn. Hun var også en som virkelig har kjent på hva livet har å by på av slit og motgang.
Når man sliter i motgang og sykdom er det lett å bli avskrevet som en bidragsyter i arbeidslivet. Man forventes å inneha et plettfritt rulleblad når det kommer til sykdom som har noe å gjøre med psyken.
Det mange arbeidsgivere ikke tenker på er de ressursene som ligger i å ha personer med ulike opplevelser som tilleggsutdanning. Og ja, jeg kaller det tilleggsutdanning da det er hevet over enhver tvil at mennesker som har ulike opplevelser og erfaringsbasert kunnskap om andre deler av livet enn bare skolebenken har mye å gi. Mye og gi i form av en unik menneskekunnskap og evne til å se ting i flere dimensjoner.
Det er synd disse ressursene ikke blir brukt godt nok. Vi burde høstet grovt av deres kunnskap og erfaring i arbeidslivet. Noen steder har de forstått dette. Brukerspesialister innen helsevesenet er blitt mer vanlig heldigvis. Så ting skjer, men ikke nok. I det offentlige er mitt inntrykk at man er litt flinkere enn i det private.
Dem som har ulik erfaringsbasert kunnskap og formell kunnskap og som jobber med mennesker, skal vite at man er i denne sammenhengen en stor ressurs for arbeidsgivere. Dessverre er det mye negative holdninger som er med på å forhindre en tilbakegang til arbeidslivet for mange. Dette betyr at mange blir uføre i sin kamp for å bli tilsidesatt i det arbeidslivet de engang tilhørte. Dette er både bedriftens tap, arbeidstakers tap, men også samfunnets tap.
Lovverket i norge regulerer tilpasset og tilrettelagt arbeidsliv. Det er ikke dermed sagt at arbeidstakere ikke trenger moralsk og holdningsmessig tilpasning i arbeidslivet, og kanskje i enda større grad enn fysisk tilrettelegging. De psykososiale faktorene på en arbeidsplass er ofte vanskelige å ta fatt i, men det er også kanskje det viktigste. Arbeidsgivere som hopper over dette ansvaret bryter arbeidsmiljøloven.
Jeg siterer fra § 4.3 i Arbeidsmiljøloven:
Arbeidet skal legges til rette slik at arbeidstakers integritet og verdighet ivaretas.
Arbeidet skal søkes utformet slik at det gir mulighet for kontakt og kommunikasjon med andre arbeidstakere i virksomheten.
Arbeidstaker skal ikke utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden.
Arbeidstaker skal, så langt det er mulig, beskyttes mot vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre.
Det å ikke satse på ulikhet i bedriften er som sagt et stort tap for mangfoldet på en arbeidsplass. Det er også en dårlig utnyttelse av bedriftens totalkompetanse. Bedrifter og organisasjoner som ikke utnytter arbeidstakere med huller i cvèn eller kun erfaringsbasert kompetanse, risikerer å miste en svært viktig dimensjon til deres totalkompetanse som finnes i bedriften med andre ord.
Det er viktig for alle bedrifter og organisasjoner og kunne bygge nettverk. Jo større nettverk, jo bedre er det. Ved å ekskludere mennesker med ulik bakgrunn eller hull i cvèn på grunn av sykdom, eller simpelthen ekskludere noen fra et arbeidsmiljø, vil være å begrense et potensielt nettverk. Eller mer riktig, si fra seg relasjonskompetanse innen nettverksbygging. Ingen er bedre på å bygge relasjoner med ulike grupper enn de som vet hvor skoen trykker, ikke sant?
Mitt håp er at det skjer en større holdningsendring i samfunnet der ulikhet blir utnyttet til sitt fulle potensial. Der de som falt ut ikke forblir ute, men gis muligheter til å bli satset på. Mitt håp er at flere forstår at dette er en stor ressurs for samfunnet, den enkelte og arbeidslivet.
Vi snakker mye om å satse på de unge. Det er selvsagt svært viktig. Men det å kunne tilby de eldre et verdig arbeidsliv er også helt nødvendig. Vi snakker om å forebygge innen eldrehelse og da bør vi også inkludere arbeidslivet. Arbeidsplassen er en svært viktig arena for eldres helse og hvis vi ikke skal bruke deres erfaring og kompetanse lengst mulig, ja så må vi bruke ekstra ressurser på å ivareta følgetilstandene som kan oppstå når de utelates.
Vi kan ikke proklamere for at flest mulig skal bo hjemme lengst mulig og være sjef i eget liv, samtidig som vi fratar eldre en mulighet til å være lenger i arbeidslivet. Det å være til nytte og bli brukt for de ressursene som ligger der enten man er, har vært eller står i fare for å bli syk, er forebyggende tiltak. Forebygging er som alle vet langt bedre enn å måtte ta kostnadene med resultet av brannslukkingen i etterkant. Logisk. Slik er det for de unge, og slik er det for de eldre. Slik er det for de som av ulike grunner har slitt, eller sliter. Ved riktig tilrettelegging og satsing på de ressursene som ligger der ubrukt, ja så vil totalgevinsten potensielt kunne være formidabel.
Min oppfordring er klinkende klar. Sats på dem som brenner for noe. De vil være viktigere enn noen gang. Sats på dem som tror de aldri kan få sjansen. For når de først blir gitt en sjanse så har du en lojal superarbeidstaker. Sats på de eldre. For de har kunnskap mange ikke kan forestille seg eksisterte. Sats på de med funksjonsnedsettelser både fysiske og psykiske lidelser. Å legge til rette for alle vil gi en helt ny dimensjon til din bedrift eller organisasjons totalkompetanse og ansikt utad.
I dag er det svært mange som får diagnosen Diabetes 2. I følge folkehelseinstituttet har i dag rundt 216 000 type 2–diabetes. Det å få en slik diagnose er ikke noe hyggelig beskjed å få fra legen. Men kanskje det verste er vissheten om at den i mange tilfeller kunne vært ungått.
Blant de viktigste påvirkbare risikofaktorene for type 2-diabetes er:
overvekt og fedme
fysisk inaktivitet
kosthold
røyking
tidligere svangerskapsdiabetes
Hva er egentlig diabetes 2? Helsedirektoratet har gitt ut en liten film om dette. Denne kan du se her og anbefales.
Husk at det er over 200000 mennesker i dag som altså har fått påvist type 2 diabetes. Det vi vet er at det også er et betydleig antall uoppdagede tilfeller. Dette betyr at mange altså går rundt med type 2 diabetes uten å være klar over dette selv. I tillegg kommer også alle dem som står i fare for å utvikle diabetes type 2. Det er også en stor økning i antall barn som får påvist Diabetes type 2.
Diabetes mellitus er en kronisk sykdom karakterisert ved et vedvarende forhøyet blodsukker, og forstyrrelser i omsetningen av karbohydrater, fett og proteiner i kroppen.
Diabetes skyldes nedsatt funksjon av hormonet insulin som spiller en sentral rolle i reguleringen av sukkeromsetningen i kroppen. Arv spiller en rolle, men triggerfaktorer for sykdommen er inaktivitet, usunn livsstil og overvekt.
Diabetes 2 type 2-diabetes gir økt dødelighet og risiko for senkomplikasjoner fra hjerte- og karsystemet, nyrer, øyne og nerver. Så det å få denne diagnosen er altså ikke noe greit.
Hjerteproblemer er en kjent komplikasjon av sykdommen. Diabetikere har fem ganger så høy risiko for å få hjerte og karsykdommer enn befolkningen ellers. Det er mye! En komplikasjon jeg selv ville fryktet i alle fall! Også nervesystemet og blodårene dine er i trøbbel med denne sykdommen.
Vi kan ikke gjøre så mye med arv, men når vi vet at triggerfaktorene for å utvikle diabetes type 2 er inaktiv livsstil, dårlig kosthold og usunne vaner generelt, ja så burde det ikke være tvil om hva man burde gjøre. Dessverre er det enkelt å si det, men desto vanskeligere å utføre det, ikke sant?
Det å motivere seg for å komme i gang med livsstilsendring kan være vanskelig. Spesielt hvis man får en pekefinger i ansiktet. Vi vet av hjernens funksjoner at det å utføre endringer og nylæring fungerer svært dårlig uten at det finnes en indre motivasjon og lyst til å delta i egen endring. Så det å kunne identifisere og akseptere at man skal gjennom en livsstilsendring er absolutt essensielt. Hvis man da har fått en alvorlig diagnose som potensielt kan ta livet av deg alt for tidlig, ja så kan det ofte trigge en indre motivasjon til å søke hjelp. For det finnes heldigvis hjelp å få.
Mange kommuner har i dag opprettet frisklivssentral. Ta kontakt med legen din eller kommunen direkte for å få informasjon om dette. Ikke vent med å endre livsstil, men start i går. Og ikke fortvil hvis du ikke klarer det umiddelbart. Endring krever øving og øving er en mer aktiv hverdag, og en god kostholdsplan. Be legen eller helsepersonell i din kommune om råd.
Det er også mulig å gjøre mye mens man venter. Det å få en legetime frem i tid er ofte demotiverende for oppstart av egen livsstilsendring.
“Jeg skal begynne etter at jeg har vært hos legen”
“Jeg venter til høsten”
“Jeg venter til svarene fra blodprøven er der”
Unnskyldninger kan skade deg for livet, så ikke vent på at shit happens, men vær dønn ærlig med deg selv og in egen situasjon.
For en ting er helt sikkert. Hvis du står i fare for å få dette så er det ingenting å vente på. Start i går! Da kan du faktisk reversere denne utviklingen og fjerne trusselen og dermed oppnå at du unngår alle komplikasjoner ved diabetes type 2. Hvis du får diabetes 2 så får man høyt blodsukker, noe som kan føre til symptomer som tretthet, slapphet, tørste, vekttap. Og det beste er hvis man forebygger det.
Men hva med dem som har fått diagnosen? Er det håp for dem? Og hva kan skje hvis man ikke endrer livsstil?
Senkomplikasjoner av type 2 diabetes kan gi deg avleiringer på innsiden av små blodkar. Dette gir nedsatt blodtilførsel og medfører skade på større blodårer, hjerte, nyrer, øyne, nerver. Personer med diabetes har også økt risiko for å utvikle kroniske sår og infeksjoner i føttene. Jeg har erfart flere som har måttet amputere lemmer etter slike infeksjoner og det er ikke en hyggelig situasjon.
Så kan man da bli frisk igjen av diabetes type 2?
Man kan ved livsstilsendring og regelmessig trening og et tilpasset kosthold, bli helt symptomfri. Det vil si at man kan kvitte seg med symptomene som gir plagene som følger sykdommen. Men hvis man tar tilbake sin “gamle” livsstil, ja så får man symptomene tilbake. Så en endring må være permanent. Men man kan leve utmerket og med normal livsslengde bare man holder seg til en god livsstil. I tillegg til det så følger det en haug med andre fordeler ved å trene og være fysisk aktiv. Kondisjon, vekttap, styrke, og ikke minst en hjerne som forebygger demens.
Det å endre kosthold er en svært god plass å starte sin livslange reise mot bedre helse. For det er en livslang prosess. Det må ingen være et øyeblikk i tvil om. Så det å få gode råd fra ernæringsfysiologer kan hjelp deg mye i starten. Man finner også en god veileder fra helsedirektoratet her.
Så er det selvsagt det å begynne med alle de andre mulighetene man har som røykekutt, vektreduksjon og mer daglig fysisk aktivitet i alle former. Husk at det å gå en liten spasertur daglig ikke er nok, men man må faktisk bli svett og andpusten for å kunne få nødvendig utbytte av den daglige treningen. Ti minutter med anstrengende fysisk aktivitet daglig er nok som en start og vil gi deg MASSE helsegevinst i begynnelsen. Så etterhvert som du blir sprekere så kan du øke dosen! Både styrketrening og utholdenhetstrening påvirker blodsukkeret gunstig, og kombinasjonen gir best effekt.
Husk at diabetes også kan i noen tilfeller påvirke om du får helseattest til fornying av sertifikatet ditt. For personer som rammes av dette kan altså også sykdommen føre til kjøreforbud i særskilte tilfeller.
Uansett hvordan man ser på trening og livsstilsendring til dagen så skjønner man at denne typen diagnose ikke er noe man vil ha. Det beste er å forebygge sykdommen ved å ta tak i eget liv og begynne å trene og ha et sunt kosthold. Har man fått diagnosen så kan man altså ikke bli helt kvitt den, men man kan stanse den og bli helt symptomfri ved å gjøre de nødvendige grepene om egen livsstil. Søk profesjonell hjelp og få tilrettelagt for økt aktivitet i livet ditt, så er du bedre rustet til å møte dette på en god måte.
Ikke lev på en løgn for deg selv der du tror at det ikke nytter eller at du ikke får det vanskelig med en slik diagnose, men ta grep om egne “sannheter”. Endre måten du ser på trening og aktivitet samt kostholdet ditt. Bestem deg ikke om en uke eller om noen dager, men gjør grep allerede i kveld. Lurer du på om du er faresonen? Bestill legetime i morgen den dag og få en utredning av din fastlege!
