Hensikten med denne kanalen er å gi mer kvalifisert informasjon om hypnoterapi og hvordan jeg som Hypnoterapeut, livscoach og EFT terapeut jobber for å bedre hverdagen til mennesker med ulike utfordringer.
Det er selvsagt en første gang for alt og det er jo litt skummelt å hoppe i dette, men jeg tenker samtidig at det også er viktig for å kunne gi kvalifiserte råd og tips til å gjøre hverdagen lettere. Dessuten er alt som er nytt faktisk en mulighet til å lære noe og det bare elsker jeg.
Jeg har allerede lagt ut et par videoer og fremover vil det også komme videoer med ulike temaer. Både depresjon, angst, følelser, fobier, kroniske lidelser og emosjonelle blokkeringer med mer. Det vil fremover også bli livestreaming her. All in med andre ord.
Stikk gjerne innom kanalen og sjekk ut og legg gjerne igjen kommentar til hvilke tema som opptar deg.
Som jeg annonserte så er altså bloggen tilbake med regelmessige innlegg. Det kjennes godt ut å få dele og kunne komme med ulike innfall og meninger her på bloggen min.
Kronisk sykdom er ganske mye og særlig ødeleggende for svært mange liv. Jeg kunne listet opp utrolig mange tilstander både fysisk og psykisk innen kroniske sykdommer og tilstander, men det ville ha fylt en hel bok, så det gjør jeg ikke i dag.
Jeg har tidligere skrevet om usynlig sykdom og stigmaet rundt dette, men har i dag lyst til å sette et særlig fokus på kronisk sykdom og hvordan jeg selv lærte å takle dette.
Jeg selv ødela ryggen i 1989 og ble kronisk smertepasient etter dette. Siden 2010 har jeg i tillegg hatt kroniske smerter og betennelser i leddene mine, samt følgetilstander som depresjoner og angst som har kommet i bølger. Ikke noe uvanlig her altså og noe som de fleste kronikere kjenner seg godt igjen i.
Så uansett hvilken kronisk tilstand man har så er det faktisk fullt mulig å endre sin egen situasjon til noe bedre. Det krever imidlertid en endring av den situasjonen man er i.
Jeg husker jo svært godt det utrolig negative mønsteret jeg selv kjørte på 80 tallet med dårlig rygg. Smerter var farlige. Smerter var sosialt ødeleggende og smerter gjorde at en aktiv hverdag ikke var mulig. I dag vet jeg bedre. Aktiv hverdag var nøkkelen til å komme meg ut av et smertehelvete. Og sammen med erkjennelsen om at om smertene sitter i kroppen, ja så skal jeg i alle fall ikke forsterke dem i sinnet. Bare denne innrømmelsen for meg selv gjorde mye. Både den gangen og i dag.
Det er lov å ha det vondt, men man trenger ikke krydre smerter og andre fysiologiske utfordringer med negativ tenking som produserer vonde følelser i tillegg. Ok, lett å si, vanskelig å utføre i praksis, det skal jeg være den første til å innrømme. Like fullt vil tankemønster vi automatisk kjører, være fullt mulig å endre bare vi øver på det. Dette handler om nevrologi. Og vi vet at hjernen vår har evne til å endres. Dette prinsippet er også kjent som nevroplastisitet.
Tenk positivt? Eh..bullshit etter min mening. Hvilke grunner har man når alt er nede både fysisk og psykisk?
Det er ikke bare å tenke positivt så er liksom alt bra. Nei, etter min erfaring må man begynne med å tenke nytt og annerledes. Da kommer evnen og muligheten til å være positiv helt av seg selv. Spør deg selv om dine vaner, tanker, rutiner og dagligliv de siste årene har gjort noe bra for deg. Hvis svaret er nei, så er det kanskje på tide å endre noe?
Jeg har ofte klienter som kommer til meg i terapi for å endre eller bare tweeke litt på hverdagen og etablerte mønstre. Å få andre perspektiver på egen kronisk tilstand kan være avgjørende for mange. Det fjerner ikke nødvendigvis smerter og tilstander som er kroniske, men det kan lette symptomene slik at den kroniske tilstanden blir lettere å bære. Kropp og sinn henger sammen og det å kun behandle kropp uten å ta hensyn til sinnet, ja det kan i beste fall gi et opphold i den kroniske hverdagen. Behandler man helhetlig kan man faktisk snu en nedadgående og fastlåst situasjon.
Mitt mest leste innlegg er uten tvil dette innlegget om usynlig sykdom. Dette tåler en repost fordi det stadig er like aktuelt og viktig for svært mange. Dette innlegget fikk jeg også sjansen til å dele i både God morgen norge og i Bergens Tidende der det ble lest av over 200.000 mennesker.
Dette understreker hvor følsomt temaet er for mange. I stedet for å stigmatisere mennesker med sykdom som man nødvendigvis ikke ser, bør man løfte dem opp å inkludere dem i livet vårt. Vi mennesker er ofte flinke til å tolke, dømme og mene ting uten faktagrunnlag og vi kunne alle hatt godt av å utvise mer tålmodighet og forståelse.
Vi ser dem løpe på fjellet, vi ser dem shoppe på handlesenteret. De som ikke er i jobb, men som helst burde vært det. De er jo frisk, sier de. Klarer dem dette, ja så klarer de også og jobbe?
De ser i alle fall synlig frisk ut.
Eller er det egentlig usynlig syk?
Hva er egentlig forskjellen her?
Mange mennesker sliter med ulike sykdommer som man ikke kan se med det blotte øye. Og er det noe vi mennesker liker å snakke om , ja så er det været OG andres sykdommer. Eller deres åpenbare mangel på dette. Manglende kunnskap eller eget behov for å være aktuell kan være en av årsakene til at folk i tide og utide slenger ut tankeløse og sårende kommentarer om andres arbeidsevne eller deres åpenbare manglende deltakelse i ulike ting.
Hva er det som gjør at alle de som har denne slenge med leppa holdningen gjør dem i stand til å friskmelde andre mennesker kun med et blikk? Jammen er de flinke. Gi dem sporenstreks jobb som diagnostiske verktøy i et helseforetak, de vil jo potensielt spare samfunnet for milliardbeløp!
Her er en svært kort liste over sykdom du IKKE KAN SE!
Kreft
Psykisk sykdom
Revmatiske lidelser
Multippel sklerose
muskel – og skjelettlidelser
IBS
Migrene
Fibromyalgi
Som sagt er dette en SVÆRT KORT LISTE.
Ved første øyekast på denne listen så ser man at noen av disse kan være fra lette til svært alvorlige i gradering. Felles for disse diagnosene er også behovet for aktivitet. Mange av disse diagnosene vil også oppstå samtidig hos flere. Og fortsatt være usynlige for det blotte øye. Men legg gjerne merke til at en fellesnevner her er altså behovet for AKTIVITET, FOREBYGGING og SOSIAL DELTAKING.
Medisinen de med sykdommer av denne typen er altså det å kunne være i aktivitet, trene, gå på turer, gjøre lystbetonte aktiviteter og da så mye som mulig for å kunne dempe symptomer, men også ha en aktivitet som er tilpasset døgnrytme.
For mange vil det være avgjørende å få dagen til å gå rundt. Det å kunne energiøkonomisere vil ofte være av avgjørende betydning. Dette vil si at for å klare hele dagen bør man bruke kreftene i passelige doser og med høyest mulig trivselsfaktor. Altså meningsfulle aktiviteter som er egnet til å gi de som er syke mer energi i hverdagen.
SÅ er det sånn at mange argumenterer for at de kan gjøre det samme i jobbsituasjonen sin i stedet for å bli sykemeldt. Og her er jeg ikke uenig, såfremt det er mulig å få til en tilrettelegging av arbeidsplassen som er hensiktsmessig, samt at arbeidsplassen er et sted der man finner sosiale gleder og utvikling.
Men for mange som blir syke, så er det svært slitsomt å føle seg som en belastning i en jobb du ikke klarer å utføre til det fulle. Det gir altså potensielt en ekstra belastning som for mange legger stein til den byrden man allerede føler.
Uansett hvor du snur deg så blir dem med usynlige sykdommer stigmatisert i deler av samfunnet. Dette er holdninger man ikke burde finne i dagens opplyste samfunn. Men det er jo bare å ta en titt i ulike kommentarfelt så skjønner man at man fortsatt har en lang vei å gå.
Uvitenhet er også en menneskerett, så det lever jeg godt med, men manglende forståelse og empati er jo holdninger man må motsi til det fulle.
Selv har jeg alltid vært åpen med tanke på egne vanskeligheter og dette har da også hjulpet meg mye. Andre klarer slett ikke å være så åpen og det må vi respektere. Uansett så har alle en soleklar plikt til å moderere sine kommentarer og vaske sine holdninger med tanke på det å se hvordan andre kan ha det eller ikke ha det. Det å være usynlig syk skal ikke føre til varig ufør, men behandles som alle andre synlige tilstander. Med empati, omsorg og forståelse. Det har vi en fordømt plikt til å gjøre hvis vi har alminnelig folkeskikk iboende i oss selv.
Så neste gang du ser en tilsynelatende frisk og oppegående person på dagtid klatre i fjellet, svømme i havet, reise på sydenferie, eller shoppe på handlesenteret, så husk på at det pokker ikke er alt du vet. For alt du vet er reisen til syden AVGJØRENDE for personer med revmatiske lidelser. For alt du vet så er turen på handlesenteret foreskrevet av psykolog for å utfordre sin sosiale eller generaliserte angst, for alt du vet så er personen som du ser på fjellet ute på livsnødvendige treningsturer i forbindelse med kreftsykdom, enten det er forebyggende , styrkende eller rehabiliterende. neste gang du du ser en person på joggetur så vet du ikke om dette er et ledd i prosessen med å komme tilbake i jobb etter muskel – og skjelettlidelser. Du vet ikke, så da er det vel ingen grunn til å slenge med leppa heller, er det vel?
Ta vare på dine medmennesker. Forstå at det er mange ulike grunner til at noen blir syke og fortsatt gjør ting som man ikke forbinder med det å være borte fra jobb. Det finnes grunner til at at folk blir sykmeldt og det er mellom legen din og deg. Ikke forståsegpåere med overnaturlige evner som kan “se” at andre er friske.
Pass på hva dere sier og hvilke holdninger dere forfekter til deres omgivelser. Vi har et ansvar for ikke å øke belastningen det er å ikke være synlig frisk.
Selv om man tilsynelatende er synlig frisk, er det altså godt mulig at man er usynlig syk.
Ja som overskriften sier så går hverdagsaktiv direkte på TV2 neste uke. Nærmere bestemt på GMN, altså God morgen Norge.
Her i forrige uke tikket det altså inn en melding fra en journalist i teamet til God Morgen Norge og ville høre mer om innlegget Usynlig syk – Synlig frisk. Det var da selvsagt at jeg gjerne stilte opp for å prate om dette viktige temaet.
Det er nå bestemt at dette er et tema som vil bli belyst i sendingen i neste uke. Onsdag 27.11.19 går jeg altså direkte i studio.
Selvsagt gleder jeg meg veldig og er skikkelig spent før dette, men viktigheten av å belyse noe som jeg brenner så mye for. Utrolig mange har gitt meg tilbakemelding om hvor bra det er jeg har satt et søkelys på dette temaet. Mange har takket og hittil har jeg faktisk ikke sett en eneste hatefull kommentar. Kun et par kritiske kommentarer har jeg sett.
Det å føle på denne stigmatiseringen når en blir syk, er en forferdelig opplevelse. Jeg vet at de fleste ville nok påberope seg at de selv ikke forfekter en kultur som vil ønske noen vondt. Men ved å slenge med leppa om hvor frisk den og den ser ut og kommentarer om hva de klarer og ikke klarer, kan være nok til å lede et medmenneske ut i uføretrygd resten av livet. Ikke bare det, men også få enkelte til å gi helt opp.
Man kunne sagt mye om holdninger i samfunnet og om kulturer i arbeidslivet. Men det faktum at flere hundre tusen har lest en kronikk i avisen som først ble publisert på bloggen her, viser at kulturer og holdninger er et STORT problem for mange. Det er ikke mye som skal til før du er uglesett på en arbeidsplass hvis du for eksempel ikke følger de kulturelle normer som til enhver tid gjelder og som ofte er satt av uformelle ledere og det til enhver tid eksisterende miljøet på arbeidsplassen.
Det er svært synd at vi i moderne tid fortsatt lar organisasjonen, arbeidsplassen eller miljøet vi arbeider i, tillate at denne kulturelle og holdningsmessige bøddelvirksomheten får fortsette.
Det er på tide at vi belyser denne generelle holdningen i samfunnet. Det tar nemlig mennesker som kan arbeide og trives i et arbeidsmiljø og reduserer dem til personer med langt flere sykdommer enn selve grunnsykdommen. Mennesker som slenger med leppa og tydeligvis synes at folk bør skjerpe seg og dra seg på jobb, forstår kanskje ikke så mye av hverken organisasjonspsykologi, HMS, og hvordan et firma eller organsiasjon faktisk tjener penger. Lykkelige ansatte gir en arbeider som drar bedriften fremover, sørger for godt arbeidsmiljø og gir et miljø med kreativitet og utvikling. Slenger du med leppa eller ditt “USYNLIGE BLIKK” ja så driver du kontraproduktivt.
Spør deg selv om når du sist skrøt over en som for tiden er sykemeldt. Spør deg selv om sist du ringte vedkommende og fortalte at han/henne var savnet på jobben. Spør deg selv om sist du fremsnakket en kollega som av ulike grunner ikke klarte det samme som deg. Spør deg selv om sist du vurderte å sette deg inn i en annens situasjon og se deg selv i denne.
Denne siste setningen beskriver at det ikke er noe vi setter oss inn i uten å vite hva empati egentlig er for noe. Det er nemlig forskjell på EMPATI og SYMPATI.
Empati kan beskrives som en evne til å identifisere, forstå og anerkjenne gyldigheten av andres følelsesmessige tilstand og reaksjoner. Setter man dette inn i arbeidslivskontekst, ja så bør altså vi som gode ledere, kolleger og samarbeidspartnere i en organisasjon, faktisk forsøke at det kan ligge mye mer bak en tur i butikken eller på fjellet for den som er syk. Det kan være en del av tilhelings eller rehabiliteringsfasen hos den enkelte. Har du EMPATI for denne siden av saken, ja så vil du forhåpentligvis kunne forstå mer.
Sympati er å føle med noen. Å gråte når noen har det vondt, å trøste noen som trenger det, å Det å gråte sammen med noen eller å gå i butikken for noen som ikke klarer det er ikke empati. Men, det kan kalles sympatiske eller prososiale handlinger.
Men altså. Dette med å støtte en som er syk og ikke på jobb, dette med å ringe for å høre hvordan det går og samtidig sørge for at vedkommende blir INKLUDERT og ikke EKSKLUDERT på grunn av sitt fravær, er vesentlig for suksess i tilbakeføringen til jobb. Når ringte du som sjef for eksempel til din ansatte og ønsket vedkommende god bedring?
Jeg er svært glad og spent som sagt før min aller første TV opptreden i neste uke. Håper at flere deler innlegget mitt og gir det god fart over hele landet slik at vi en gang for alle kan få kvitte oss med et holdnings og kultursett som er UAKSEPTABELT i 2019.
Hei alle der ute med smerter. Enten du har kroniske smerter, akutte smerter eller perifere smerter av og til så vil du ha nytte av å lese dette innlegget.
Smerte kan deles inn i fire typer: Nociceptiv, nevropatisk, idiopatisk og psykogen smerte.
Smerte er vår venn!
Smerter er vår venn fordi den beskytter oss fra å få skader som er uopprettelige. Ta for eksempel smerte ved forbrenning. Hvis du legger hånden på en plate som er varm så vil smerter sørge for å gi beskjed til hjernen din om å trekke hånden vekk. Hvis du ikke reagerer på smerteopplevelsen så risikerer du 3 grads forbrenning.
Smerte er en ubehagelig og sensorisk følelsesmessig opplevelse som forbindes med skade, eller noe som oppfattes som skade, i en del av kroppen. Smertefølelsen er subjektiv, det vil si at samme utløsende årsak kan gi varierende grad av smerte hos ulike personer. Smerteopplevelsen kan både være et resultat av det som utløser smerten, samtidig som psykiske, sosiale, kulturelle, og eksistensielle faktorer og tidligere hendelser kan ha betydning for opplevelsen av smerte (NHI).
Vel, her er det mange fremmedord og ulike forklaringer på hva smerte egentlig er. Vi er altså enig om at smerter er bra for oss da de fungerer som en alarmklokke for å varsle oss om potensiell skade.
Jeg er opptatt av kroniske smerter ettersom jeg er kronisk smertepasient selv. Når noe er kronisk er det at smerteopplevelsen har en varighet på mer enn ca. 3 måneder. Det er mange som har vært og er kronikere gjennom store deler av livet. Selv har jeg hatt kroniske smerter i snart 30 år.
Det viktige her er ikke smertene i seg selv, men hvordan man som person opplever å takle smerter. For smerter kan takles, behandles, dempes, kontrolleres og til og med fjernes i såpass stor grad at man kan leve bra med et minimum av opplevd smerte.
Å fjerne opplevelsen av smerte.
Det er jo selvsagt det store spørsmålet. Hvordan letter vi smertene våre i hverdagen. Dessverre så finnes det ikke et entydig og klart svar, men vi vet noe. Vi vet at ulike mennesker opplever smerte forskjellig og at man som person kan ha smerter som skiller seg betydelig fra person til person selv om hoveddiagnosen er den samme.
Dette er spesielt fremtredende hos kroniske smertepasienter med ulike muskel og skjelett smerter. Herunder ligger det diagnoser som
Fibromyalgi
Artroser
Ryggsmerter
Smerter etter traumer
Revmatiske lidelser
Nerveskader/nevropatiske smerter
Spondyloartritt
Spondylartropati
Psykiske lidelser
Og mange flere ulike grunner til at man defineres som smertepasient.
Og da sitter vi igjen med veldig mange mennesker som av en eller flere grunner bruker store deler av livet sitt på å ha det vondt. Det er en forferdelig situasjon å leve i både for dem det gjelder, men også for pårørende og nære. Man er hjelpeløs.
Jeg ville ha kontrollen på smertene – det var ikke smertene som skulle kontrollere meg!
Dette preget også mitt liv i mange, mange år. Helt til jeg bestemte meg for at det var på tide å ta tilbake livet mitt. Å ta kontroll over smertene. De skulle pokker ikke lenger få kontrollere mitt liv.
Jeg lærte meg alt jeg kunne om hva smerter er for noe og hvordan man kan behandle dette. Jeg tok innover meg at jeg trengte å forstå at kropp og sinn henger sammen i mye større grad enn hva jeg selv mente at det gjorde. Jeg var en av dem som tenkte at det som gjør vondt ikke ble påvirket av hodet. Så feil tok jeg. En av hovednøklene for å redusere mine smerter var nemlig å jobbe med psyken, hodet og overbevisningene om at jeg selv bestemte over hvor vondt jeg skulle ha det.
Dette virket ikke med en gang og jeg slet en lang periode på flere uker før jeg sakte men sikkert begynte å redusere smerteopplevelsen.
For det er her man må begynne. Med å akseptere at uansett hvor og hvordan smertene oppleves, så er opplevelse noe man kan kontrollere. Ikke misforstå meg for smerter i et kne eller rygg gjør vondt uansett hva og hvordan man har det. Poenget her er at hvis du er glad så oppleves smerte mindre belastende enn hvis du er trist og lei. Den vonde sirkelen her er åpenbar.
Jeg trengte også å gjøre noe fysisk i tillegg til å jobbe hardt med hjernen min og det å minimere smerte i stedet for å fokusere på hvor jæ..vond det gjør. Jeg sa til meg selv tusen ganger for dagen at “Jeg har da f..ikke vondt”. Løgn selvsagt men jeg løy tilslutt så mye at jeg begynte å tro på det. Og det virket!
En annen ting jeg altså gjorde var å begynne å gå ut til tross for smerter. Besøke andre, gå på handlesenteret, spasere små turer bare for å rense hjernen. Jeg var svært bevisst på å ikke la smertene hindre meg i å gjøre ulike ting. Smertene skulle komme i siste rekke.
Trening ja. Det er et helt kapittel for seg. Jeg var av den typen som IKKE kunne trene fordi en eller annen doktor hadde en eller annen gang sagt til meg at jeg skulle ta det med ro.
Så feil kan man ta.
Det er ingen overdrivelse å si at for meg har smertehelvete vært umulig å overleve hadde det ikke vært for trening og aktivitet i hverdagen.
Uten det å endre livsstil, tankesett og generelt holdninger til alt rundt meg hadde jeg ikke vært i live i dag.
Jeg hadde det i mange år såpass stritt med fattigdom, smerter, og psykisk ruin at livet ikke lenger var til å bære. Da bestemte jeg meg som sagt for å sette en strek. En tydelig strek over fortiden og starte et helt nytt liv. Et liv der hovedingrediensen var livsglede, sosialt samspill, trening og aktivitet samt en annen måte å se omgivelsene mine på. I tillegg var det helt sentralt å fjerne gammel dritt om alt som var urettferdig, alt som var vondt og alt jeg ikke lenger kunne gjøre noe med.
Som sagt så gjort. Trening var gratis så det kunne jeg jo gjøre. Jeg visste at trening ville hjelpe for mange av ryggsmertene mine. Det var likevel vondt som pokker, men jeg begynte svært forsiktig. Små turer ble altså til lengre og til slutt løp jeg min første kilometer. Dette var en mestring som ikke kunne beskrives. En vidunderlig følelse. I dag er jeg i ful jobb og vel så det. Jeg driver eget firma på siden og jeg er blogger. Men det viktigste er at smertene er redusert med 80 til 90 prosent. Det er tidvis svært vondt, men kortvarig og som regel har det en årsak som at jeg for eksempel har løpt en halvmaraton. Men da har man da pokker meg lov til å ha litt vondt. Det lever jeg godt med.
Og nettopp dette er viktig. Hvordan du velger å leve med DIN OPPLEVELSE av smertene. Her er en liten liste med konkrete tips:
En livsstilsendring er ofte nødvendig
Endre måten du tenker om dine smerter fra negative til positive tanker
Sørg for å være kritisk til deg selv når tanker om at smertene gjør at du ikke kan, kommer.
Klart du kan! Du kan hvis du er villig til å endre tankene dine fra negative til positive
Begynn å trene. Ikke slik trening som en PT serverer deg, men helt på egenhånd med kun deg selv. Tren veldig smått, mindre enn det du tror er nødvendig. Stopp når smertene setter inn – fortsett når de er borte
Hvis smertene er konstante, vurder om de er av en slik art at du må ringe luftambulansen eller om du kan sette og reise deg en gang til.
Vær bevisst på verdien av hverdagsaktivitet og hverdagsøvelser
Begynn å løpe. Spesielt hvis du hater løping. Da er dette en utmerket måte å endre negativitet til positivitet. Ikke stå fast i gamle fordommer om at du ikke er skapt for løping. Alle er skapt for løping
Hvis du løper så løp sakte, nesten i gåtempo og ta svært små løpesteg. Blir du andpusten så sakk farten enda mer. Resultatene kommer.
Vær tålmodig – livsstilsendring tar et helt liv!
Masse lykke til med smertebehandlingen og livsstilsendring!
Man merker det i luften. Sommeren har langsomt seget ut av omgivelsene. Luften kjennes friskere, fortsatt varm, men friskere. Man går ut på terrassen og merker at noe er i ferd med å skje. I luften som man trekker dypt ned i lungene finnes molekyler av en endret årstid.
Luften over en fylles av fugler i flokk. Der de før fløy til hver sin kant for å lete etter den store kjærligheten, fylles nå altså luften av små og store vinger som i flokk samles for å fly mot sør. Mot evig sommer.
Mens jeg løfter blikket mot himmelen og lukker øynene kan jeg føle livet, øyeblikket og tiden står på en måte litt stille i et slik sekund. Der all verdens nyheter, vansker og rusk forsvinner ut i et tomrom som ikke eksisterer. Et lite intenst øyeblikk av total meditativ stillhet. Og jeg vet hva som er på vei. Følelsen av dråpene som faller fra skyer som leker stille i himmelhvelvingen over meg. Først små og lekent, med kitlende lekenhet treffer de pannen min. De synes sikkert det er moro å fly høyt der oppe bare for å sikte seg inn mot panneblinken min. Suse gjennom luften bare for å eksplodere i barnslig fryd når de treffer. Deres fryd får meg til å trekke på smilebåndet. Deres lekenhet vekker de litt større dråpene. De vil også være med på denne dansen mot panneblinken. Med stor fart sikter de seg inn og suser selvsikkert mot meg. Store tunge og vakre som en million små diamanter treffer de meg. Også de eksploderer i frydefullt fossefall over meg. Regnets diamanter og livgivende egenskap skyller over meg som gledesdråper og gir nytt liv til alt det treffer.
Hvis vi bare kunne nyte denne egenskapen i større grad. La regnet være livgiver og ikke egnet til depresjoner og smerter i leddene. La oss heller hylle det som skjer. Fordi jeg selv kjenner at regnet gir også liv. Jeg vil rette min positivitet mot godt gammeldags drittvær. Jeg vil føle regnet vaske vekk negativitet og skylle over meg som bølgene fra sommeren også gjorde. Jeg vil gi denne sommerens positive følelser også til de samme dråpene fordi de er også av samme opphav.
Jeg løfter ansiktet og tar imot alle dråpene med barnslig glede. Jeg kan kjenne at kroppen fylles med kaldt og friskt vann og jeg kan ikke unngå å tenke på hvor heldige vi er som har vann, rent friskt vann som faller ned og beriker vår tilværelse og gir oss muligheten til å leve våre liv. Som gir oss mat og livgivende tilførsel av væske. Jeg lar meg selv bli stående lenge under dette rennende vannet fra himmelen. Gjennomvåt kjenner jeg kulden fra en ny årstid tre inn i omgivelsene mine og gi meg en forsmak på høsten. En tid der skogens trær langsomt kler av seg og skifter til et mer passende antrekk. Fra grønt til en mer fargerik kolleksjon fra verdens fremste designer, nemlig Moder jord.
Så mens jeg trekker pusten dypt igjen og husker på at denne luften faktisk er fylt med fred og ro tross alle vansker som finnes der ute, så går jeg inn i huset og setter kaffen på. Vel under teppet her i sofaen senker roen seg i kroppen. Smaken av nytrukken kaffe erstatter regnets våte litt kalde følelse med en ny type varme. En varme som forteller om bris fra en sommer som har vært god. Der opplevelser og fønvind har blandet seg i skjønn forening. Der sommerens varme og gode følelser har fylt meg med glede, livsmot og styrke til å kunne gi. Til å kunne få. Til å kunne bringe meg videre på den reisen hvert sekund, hvert minutt, timer, dager og år som livet består av. Styrke til å kunne møte alt som livet måtte finne på å kaste mot meg med positivitet og arrogant styrke. Med å møte dette livet med en glede og evne til å akseptere. Med å klare å være meg, selv om klesdrakten skifter som årstiden forandres. Der mine klær er mitt humør, der mitt humør er fargerikt nok til å skape begeistring og glede til alle jeg møter på min vei. Der de som møter meg med negativitet, fordommer og dritt, bare kan viftes vekk med hånden like lett som vinden blåser vekk løvet fra trærne om høsten.
Så da sitter jeg her da, under teppe på sofaen med en kopp god varm kaffe og skriver dagens blogginnlegg om livet, årstider, følelser og lengsel. Om gleder og sorger og om litt av ditt og litt av datt. Ute faller regnet tungt ned og jeg kan se på de lekende dråpene og glede meg over at jeg er her, nå i livet.
Som overskriften i dag sier, så vil jeg ta for meg holdninger og forståelse rundt dette med sykdom som man nødvendigvis ikke ser. Listen over slike sykdommer er uendelig lang, dessverre og holdningene rundt dette tidvis forkastelige.
Etter at innlegget om usynlig sykdom ble publisert på bloggen min, har flere tusen lest, delt og reagert på dette. Det er helt klart et mye større problem enn hva jeg trodde når jeg skrev det. Det gjør meg både lei meg og oppgitt.
Jeg trodde faktisk at vi i 2019 var kommet lenger enn dette. Jeg trodde faktisk at kunnskapen generelt hadde økt siden jeg selv begynte min usynlige sykdom for mange, mange år siden. Jeg trodde at empati og forståelse faktisk sto høyere i dagens samfunn. Jeg er nok for naiv.
Når skal folk skjønne at sykdom innehar ulike former? Når skal folk skjønne at det er KRAV OG PRESTASJONSKULTUREN i dagens yrkesliv som oftest ikke er forenelig med å gå i jobb under rehabilitering? Dette til tross for tilrettelegging fra arbeidsgiver.
Når skal folk skjønne at det er HOLDNINGENE FRA EGNE KOLLEGER, samt ønske fra en selv om å prestere som før som er med på å gjøre #usynligsykdom verre?
Jævla naver, jævla latsabb, du er en belastning for samfunnet.
Dette runger fortsatt i ørene til dem som rammes av sykdom som ikke man åpenbart kan se ved første øyekast. Hva i himmelens navn er det som gjør at mennesker klarer å si slike ting til og om andre?
Det er på tide å ta igjen. Det er på tide å skape en større forståelse av dette med usynlig sykdom. Det er på tide med en større offentlig debatt og holdningsendring fra alle som styrer og bestemmer. Det er på tide at det stilles krav til våre folkevalgte om at holdningskampanjer og tilrettelegging av empatiplattformer etablereres.
Tenk dere om #usynligsykdom ble omtalt, akseptert og behandlet med empati, forståelse, kunnskap og aksept på samme måte som de sykdommene som man tydelig ser? Tenk dere om vi kunne se på de såkalte NAVèrne og trygdede som likeverdige mennesker som gjør så godt de kan i livet på DERES EGNE PREMISSER og INNENFOR EGNE RAMMER? Simpelthen fordi de aldri kan oppleve eller klare å gå i “normalt” arbeid? Tenk om vi kunne hyllet deres innsats for å overleve i et samfunn der KRAV ofte er styrende for suksess?
Tenk dere om vi kunne ha et såpass høyt utviklet samfunn både som medmennesker og innenfor kunnskap og forståelse at holdninger som tilhører middelalderen en gang for alle ble begravd i glemselen?
La oss skape holdningsendring folkens! La oss danne våre EMPATIPLATTFORMER for dem som er usynlig syk. La oss få stå sammen og møtes med empati og forståelse. La oss gi dem likeverd og sosial verdsettelse.
Jeg vil være en slik plattform. Jeg vil være der for alle som sliter med #usynlig sykdom. Jeg vil fremsnakke, forsvare og endre holdningene til alle rundt meg mot dem som sliter. Jeg vil være en som forstår deres kamp. Jeg vil begynne med meg selv, og det oppfordrer jeg alle andre til å gjøre også. Enten det faller sleivete kommentarer fra kolleger, venner eller familie. Hvem som helst. Stå opp for dem med #usynligsykdom og si ifra!
Dagens innlegg handler om hvordan angst kan påvirke et ungt sinn, og hvordan vi som står utenfor kan oppleve denne kampen.
Vi fyller dagene. Vi fyller dagene med kontroll, forutsigbarhet og gjennomtenkte handlinger. Klokken blir som piskeslag som krever gjennomføring og nøyaktighet. Holde tiden. Holde avtaler. En påminnelse på alt som er vanskelig, stressende, tikkende, videre. Alltid videre. Du prøver så hardt. Å få kontroll på alt og alle.
Like hardt prøver du å unngå planen. Forventningen om å prestere, klare å gjennomføre blir som en sekk rundt føttene, rundt tankene dine.
Den indre dialogen. Den som alltid, alltid først forteller deg at her er det fare. Varsellamper blinker, hyler og varsler om den verste fare du kan tenke seg. Angsten tårner seg opp, våkner til live av den minste bevegelse. Reiser seg som et trehodet, svart monster som skuler ned på deg, og skriker «Har du enda ikke lært!!!»
Der andre menneskers liv blir reddet av redsel. Reddet fra å gå utfor et stup. Reddet fra å klatre høyt uten sikring, blir ikke du reddet.
Angsten og redselen redder ikke livet ditt, den tar det. Litt om gangen, om igjen og om igjen. Hver dag.
Jeg skriker! Skriker høyt, inni meg. Forbanner alt og alle. Alle som hjelper og ikke hjelper. For at det i det hele tatt trengs hjelp. For at ikke hjelpen virker. For at hjelpen blir enda en redsel hos deg. For at vi til slutt skal stå der å se på at du forsvinner, taper. Taper kampen om det livet du drømte om.
Forbanner drømmene. Forbanner at de gir oss håp, som vi gang på gang blir slått i bakken av. Forbanner at vi er nødt til å ha drømmer. For at det er det eneste vi har.
Forbanner det som skjer. At angsten tar av livet, istedenfor å redde det. Tar kvaliteten på livet bort fra et menneske som er så godt, som bare vil vel, som har så mange ressurser og kvaliteter. Men som ikke får brukt det, vist det, kjent det selv.
Så. What to do!
Jo. Vi kjemper på. Vi vet hva vi kjemper mot, men ikke alltid når, hvor og hvordan. Vi fortsetter å lete etter virkning. Ikke store, kompliserte tiltak. Men små skritt og vendinger. I hverdagen. Leter etter det, der du er trygg. Hjemme. Der du har basen din. Der du kan vise både sårbarhet og krefter. Uten å være redd for å måtte prestere. Uten å kjenne på uoverkommelige forventninger. Bli dømt.
Skal vi klare å hjelpe deg, må vi begynne der. I trygghet, bygger vi deg opp. Dag for dag. Om igjen. Vi kommer aldri til å gi oss, aldri bukke under, aldri la deg bukke under, miste deg selv eller oss. Aldri.
Vi samler historier. Gode og vonde. Slik lærer vi, slik lærer du. Vi fortsetter å fortelle om dagen vår rundt middagsbordet. Vi fortsetter å minne deg på at du er verdifull, er sterk, er viktig. Vi fortsetter å gi deg den plassen du trenger, fortjener. Vi fortsetter å minne deg på at dagen din ikke har vært bortkastet. Finner frem mening, verdi og glede. Over den minste ting. For vi tror, med hele vårt hjerte. At de små tingene er viktige, er byggesteiner, blir grunnmurer. Til slutt.
De små ting som skjer her hjemme, blir verdifulle og meningsfulle. Mer nå, enn før.
Og vet du? Noen ganger må jeg minne meg selv på de samme tingene. For livet er forbasket vanskelig. Noen ganger, for alle. Men det skal fortsatt leves, til fulle.
En ting jeg har lært meg, er at like viktig som det er å fortelle noen at de betyr noe, så er det enda viktigere å vise dem det, få dem til å føle det. Gjennom handling og ikke bare gjennom ord. Slik manifesterer du ordene i sjelen og ingenting kan lenger rokke ved det.
“Et utbredt helseproblem som preges av vedvarende smerter. Smertene kan komme og gå, og de kan vandre rundt i kroppen. Mange med fibromyalgi kan også føle seg utmattet og ha søvnproblemer. Symptomene kan variere i intensitet og forverres ofte av stress”.
Sjekk forøvrig også ut bloggen til Mallemey i revmatikerforbundet. Her finner du mange gode tips og innlegg.
Fibromyalgi er også i høyeste grad en usynlig sykdom.Mine tanker om dette kan du lese mer om her. Mange som får diagnosen Fibromyalgi, har også tilleggsvansker med lav selvtillit, stress, og psykiske vansker som følge av problemer som oppstår i kjølvannet av sykdommen. Ofte skyldes problemene sosial eksklusjon, tap av arbeid, manglende forståelse og konstant tretthet.
La det være sagt med en gang. Det finnes i utgangspunktet ingen klar kur mot Fibromyalgi. Men det finnes mange måter å leve med, samt håndtere sykdommen slik at man kan få et tilnærmet normalt liv.
Det finnes mange som mener mangt om behandling og trening sett opp mot fibromyalgi, men faktum er at det finnes like mange “behandlings – og treningsmetoder, som det finnes mennesker med sykdommen. Altså er det svært uheldig å sette opp treningsprogrammer som er generaliserte.
Så hva mener jeg egentlig med dette. Hvis man surfer rundt på nettet så finnes det et tonn med ulike treningsråd, kostholdsråd og kognitiv samtaleterapi råd og mye mer. Men det som funker for Andersen, funker nødvendigvis ikke for Hansen. Det kan tvert imot forverre situasjonen for Hansen.
Det vi derimot vet noe om er at hvis den enkelte pasient får en grundig kartlegging av kvalifisert personell som legger fokus på helt andre ting enn trening i starten, så vil sjansene til å lykkes være forbedret. Ergoterapeuter har spisskompetanse på denne type kartlegging. For som sagt handler det i mindre grad om trening innledningsvis, enn aktivitetstilpasning og aktivitetsanalyse. Ergoterapeuter er spesialister på dette feltet.
Så er det slik at trening også er en av de beste metodene for å bli bedre sett under ett. Men det må være riktig trening tilpasset den enkelte. Og her er det aktivitet og trening gjerne skiller lag. For hvis man har en forståelse av at trening er det eneste som hjelper, ja så hopper man bukk over begrepet aktivitet.
Det er stor forskjell på betydningen av aktivitet kontra betydningen av trening.
Trening defineres ofte som å gjøre noe gjentatte ganger for å bli bedre. Herunder krever dette innen fysisk trening at det øker pulsen og gir en form for fysisk anstrengelse, litt lett forklart.
Aktivitet kan være mange ulike ting. De fleste har sin egen oppfatning av hva dette er, men ergoterapeuter bruker ofte en definisjon av aktivitet som beskriver mennesket
“som en organisme, som bevarer seg selv og opprettholder balansen i en verden av virkelighet og aktualitet ved at være i aktivt vigør og aktivt bruk, det vil si at ved å bruke og leve og anvende sitt liv i harmoni med sin egen natur og den omgivende natur. Det er den bruk, vi gjør av oss selv, som gir hvert eneste organ det ultimate stempel”(Kielhofner 2002).
Derfor er det lurt å finne sin egen vei gjennom jungelen av ulike tilbud. EN vei der aktivitetene er meningsfulle for deg selv.
Det finnes likevel noen gode tips og råd som er mer valide enn andre når det kommer til trening og Fibromyalgi.
En av mine favoritt metoder skal jeg beskrive kort her.
Først og fremst vil jeg trekke frem en studie gjort av G.A Mcain mfl.
Denne viser at Høy intensitetstrening fra McCains protokoll ble kopiert og sammenliknet med lav intensitetstrening, som bestod bl.a. aerobic, dans, stretching, isometrisk styrketrening og avspenning. Hovedkonklusjonen av studien var at høy intensitetstrening bare førte til beskjeden økning av fysisk kapasitet. Det var heller ingen bedring i psykologisk status og generell helse.(McCain GA, Bell DA, Mai FM et al. A controlled study of the effects of a supervised cardiovascular fitness training program on the manifestations of primary fibromyalgia. Arthritis Rheum 1988; 31: 1135 – 41.
Med andre ord, så viser dette at tung og eksplosiv trening IKKE har den forventede effekten hos mange med Fibromyalgi. Dette samsvarer med de erfaringer jeg selv opplever i klinisk arbeid. Den største faren er at det er vanskelig og opprettholde trening når man utfører såpass tunge økter over tid. Dette fører til frafall av trening og aktivitet.
Derimot så viser studier klart at såkalt LAVINTENSIV trening fungerer bedre for mange. En studie gjort av Richards & Scott, konkluderte med at
“foreskrevet gradert aerob trening er en enkel, billig og lett tilgjengelig behandling av fibromyalgi. Etter tre måneder var det signifikant flere deltakere som vurderte seg selv som mye eller veldig mye bedre. 35 % av dem som trente rapporterte bedret helse sammenliknet med 18 % i avspenningsgruppen. Etter ett år var antall ømme punkter redusert i begge grupper”.
Min oppfatning er at alle som sliter med fibromyalgi bør starte med en grundig og faglig god kartlegging av aktivitet potensialet sitt. På bakgrunn av dette, bør lavintensive aktiviteter introduseres gradvis og over tid i kombinasjon med andre tiltak som energiøkonomisering og tilpasning av ens psykososiale miljø og så videre.
Først når dette er øvd på og mestret, så kan progresjon foregå. En svært forsiktig og gradvis overgang fra lav til høyere aktivitet og intensitet er nødvendig før man i det hele tatt vurderer “TRENING” av høy intensitet som eneste mulighet.
Selvsagt er dette kun min mening støttet opp av noen få studier og klinisk erfaring gjennom mange år. Som nevnt innledningsvis finnes det like mange metoder for den enkelte som det finnes mennesker. Det er derfor så viktig at man får en grundig og god kartlegging som mulig for å finne det som passer for akkurat deg.
Er du godt kjent med egen diagnose og kropp, ja så har du mange av svarene selv av hva som virker og hva som ikke virker. Stol på deg selv og vær tålmodig i din kamp for å komme ut av en vond sirkel. Hvis du har prøvd ut ulike treningsformer før og du fortsatt ikke har kommet videre, ja så er sjansen stor for at du trenger en restart med muligens helt nye innfallsvinkler til aktivitet.
Begynn gjerne med lystbetonte aktiviteter og bevegelser i et tempo der du ikke kjenner smerter. Vær tålmodig og øk mengden etter hvordan du føler deg. Hold tilbake intensitet selv om du føler deg frisk til det. Fordel gjerne aktivitetene i passe små doser utover dagen. Litt etter litt så kan du øke mengde og intensitet inntil smertegrensen. Ikke over, ikke under, men inntil. Igjen, vær tålmodig. Når kropp og smerter har vent seg til dette, så øk igjen. Fortsett slik inntil du føler deg klar til å forsøke med lett trening inntil smertegrensen. Igjen vær tålmodig og målrettet. Dette er en livsstil prosess som du skal trives med ikke la deg plages gjennom noe du hater. Det er derfor det er så viktig å finne din egen vei gjennom dette.
Masse lykke til og send meg gjerne spørsmål hvis du lurer på noe. Sjekk da ut facebooksiden min pthverdagsaktiv. Her vil du kunne sende meg meldinger og spørsmål direkte.
Takk for alle flotte tilbakemeldinger, liker og delinger på dr siste innlegg på bloggen min. Det har tatt helt av og nå er bloggen hverdagsaktiv blant de mest leste bloggene i landet.
Godt befestet på topplisten, ligger vi pr i dag blant topp 40 i landet og det er jeg veldig stolt og ydmyk over.
Særlig er det innlegget om det å være usynlig syk som har engasjert mange. Dette er et tema jeg da også kommer til å skrive mer om fremover. Det er viktig at folk blir klar over at noen sliter med sitt uten at det nødvendigvis synes. De trenger å bli sett, forstått og akseptert.
Så finnes det veier ut av mørket. Fremover vil jeg sette fokus på at trening ikke er for alle. Noen diagnoser som for eksempel den usynlige og noe uglesette ME diagnosen, der er trening i de fleste former ikke anbefalt. Her trengs det alternative måter å gjøre ting på.
Jeg vil videre sette et fokus på hvordan man trener fra halsen og oppover. Det er nemlig ikke slik at alle MÅ trene for å få et bedre liv. Det finnes noen som verken har lyst eller kan trene. Det MÅ VI TA INDIVIDUELLE HENSYN TIL! Ikke bare be dem seile sin egen sjø.
Så følg med fremover på bloggen folkens. Her kommer det daglige innlegg om mangt og meget!
Og igjen tusen takk for alle delinger, likes og kommentarer på de innleggene som har vært. Fortsett å dele bloggen og innleggene mine. Det setter jeg umåtelig stor pris på.
