Nå når våren presser seg fremover og skyver kulde og slaps vekk, ja så begynner det å krible i fingrene. Oppussing, vedlikehold og nye prosjekter skal kombineres med trening, familieliv og jobb. Det er MYE god trening i det å pusse opp og ha vedlikeholds oppgaver i heimen. Vi er jo et folkeslag med en iboende trang til oppussing i takt med at våren og sommeren lokker i det fjerne.
For min egen del så er det i alle fall skifting av dør som står på programmet denne våren. Jeg er lei av at den gamle døren knirker. Den slipper også inn uforholdsmessig mye trekk, samt at låsen er dårlig. Jeg ønsker meg en ny dør, rett og slett!. Jeg har sjekket litt rundt og valget av dør blir nok en dør fra bygghjemme.no.
Bygghjemme.no har ulike tilbud på dører og et godt utvalg. Det blir gøy å sette seg ned å finne riktig dør og design til vårt hus. Ikke minst blir det altså moro å se det ferdige resultatet. Jeg synes det å snekre og holde på med slike ting er moro i seg selv og gleder meg til å ta fatt på hverdagstrening med ytterdør som manual.
Men først må altså jeg og min frue bli enig om valg av design. Det kan jo selvsagt bli noen diskusjoner, for dørene til bygghjemme.no er jo superflotte. Selv har jeg noen favoritter fra kampanjen deres. Under her ser du mine favoritter.
Denne døren synes jeg er superflott!
Dette er en av mine egne personlige favoritter. Hva synes dere? Lekker ikke sant?
Eller hva med denne? Denne har et mer eksklusivt preg synes jeg.
Blir vanskelig og velge, men min kone får vel siste ord, tenker jeg. Hva synes dere kjære lesere? Hvilken ville dere valgt?
Jeg har i tillegg flere prosjekter på gang i år og gleder meg til å hoppe i arbeidsbuksen og ta fatt på arbeidene både inne og ute. Det å få på plass ting og tang som nye dører er også en effektiv måte for oss menn å holde sinnasnekker’n unna. Dessuten så er tilfredsstillelsen av å se produktene ferdig montert såpass stor at omtrent ingenting kan måle seg med det. I tillegg så er man i aktivitet gjennom hele prosessen og da er jo gevinsten formidabel, ikke sant?
Det å kunne kombinere nødvendige vedlikeholdsoppgaver med hverdagsaktivitet og hverdagstrening, er en veldig god måte å få full gevinst i det du gjør. Med ulike gode tilbud fra for eksempel bygghjemme.no så finner man mye og god inspirasjon til både nye prosjekter og helt nødvendige vedlikeholdsoppgaver. Ved å ta vare på hus og heim kan man nyte de fine dagene i trygg forvissning om at ting ikke faller fra hverandre.
Ytterdørene fra bygghjemme.no synes vi er superflotte. De er førstevalget vårt i alle fall på grunn av deres flotte utseende og den solide utførelsen.
Nå har vi bodd her ytterst i havgapet siden 2007 og vi står midt i vær og vind. Det å kunne velge solide materialer er viktig for oss. Ytterdøren vår har fått juling i mange år og det er på høy tid å skifte den ut med noe bedre. Bygghjemme.no har de kvalitetene vi ser etter, både med tanke på design, men også i holdbarhet. Jeg gleder meg til å sette i gang.
Når dagen fylles av grått, vet man at den er for lang. Litt for lang til å kose seg med de elementer en fargerik dag ville inneholdt. Når denne dagen velger å kle seg i grått, er det kanskje fordi den ønsker og understreke tungsinn, mismot, sorg og sykdom. Grunnen til at dagen velger å kle seg i grått og ikke i sort er vel egentlig bare fordi håpet alltid vil stå bak denne dagen. Lyse på den med sine lykter for å understreke at dagen ikke er natt.
Når håpet finnes der i bakgrunnen så er det likevel et håp. Det vil det alltid være. Men fanden vil også prøve å male dagen mørkere. Kaste skitt og sot. I form av sykdom, sorg og trist fargeløshet. Ikke engang ulike gråtoner som ville gjort dagen mer spennende. Bare en kjip grå tone. En skittengrå til og med. Farget slik av kommentarer som sårer, farget slik av utstøting, mobbing og hat. Farget slik av kroppslig sykdom. Når våren kommer, ja så kommer vel fargene også?
Jeg vet ikke. Jeg vet vel egentlig bare at man av og til føler seg som en larve i en kokong. En fargeløs skapning der man sannelig ikke er sikker på om man kommer ut noensinne, eller om tilfeldighetene vil ha det slik at noen trakker på den der den ligger. Knust og presset ned i jorden som en gang skapte den. For så å bli til ny jord igjen. I en evig grå sirkel.
Men, dere vet at det like fullt kan snu. LIke fullt kan man altså sprenge seg frem fra kokongen og bre sin farger ut over verden. Spre sine vinger som har så mye å vise denne verden av hvor fine fargene dens er når bare den får anledning til å fly. Fly rundt og spre sine farger der de grå dagene er. Spre sine sterkeste farger der dagene er sorte og fyllt av skitt. Spre sine motiverende og glade budskap i en fantastisk dans som kan gi dem som trenger det mest farger i deres liv. Ikke har den mye. Ikke har den verdens kunnskap og verdens akademiske tyngde på ryggen. Men den har kjærlighet og forståelse for fargene. Forståelse for hvordan de grå dagene kan males. Innen fra. Fordi de grå dagene kan fargelegges bare man bruker riktig pensel. Bare man ser de fargerike vingene til sommerfuglen som er der for å male dagen i lyse og trivelige farger.
Jeg vil trekke inn pusten dypt. Løfte mitt blikk stolt. Stolt over alt jeg har gjort. Jeg vil løfte min kropp i stolt forvissning over at jeg er et menneske som bryr seg om andre. Jeg vil åpne mine øyne for de fargerike dagene. De dagene som fyller mitt liv med meningsfulle øyeblikk. De dagene som er grå og menneskene som farger de grå kan få lov til å reise nå. De har ikke lenger den grå penselen i sin hånd. De kan ikke lenger male mine dager grå igjen. Jeg vil løfte mine vinger mot gleden og nye fargerike dager. Jeg vil fylle mitt liv med fargerike blomster som står sammen med meg i kampen mot de grå dagene. Jeg vil omfavne håpet. Jeg vil på nytt leve et verdig liv.
Man kjenner det dypt inne i seg selv. Det skjer noe udefinerbart der inne i dypet. Jeg vet ikke helt hvor det kommer fra, men det kjennes ut som om noen spiller på et sett med nervetråder i sentralnervesystemet mitt. Det er som om noe puster forsiktig på ryggraden. På innsiden av ryggraden. Så sprer det seg utover i kroppen som forsiktige kyss, eller som fra pusten til en som er nær huden din.
Kanskje det kommer fra en følelse som ikke vet hvor den skal. Litt usikkert brer den seg i alle retninger i kroppen og prøver å finne en plass å lande. Som en sommerfugl flyr den rundt å leter. Vimsete, litt hit og litt dit. Lander. Letter igjen og flyr rundt inne i meg. Utenpå meg.
Jeg vet at jeg nærmer meg lyset. Jeg vet at sommerfuglene i kroppen har en mening. En hensikt som bare jeg vet om. Jeg kjenner lyset treffe deres lette vinger og ser at vingeslagene smiler mot meg. Tross enkelte kalde vindpust fremdeles så står ilingen i kroppen igjen som vinner. En varme som brer seg utover fra ryggraden og til alle deler av kroppen min. Våren er på vei. Små bevis fra hverdagen dukker opp som snapshots foran øynene mine. Små fargeklatter i jorden rundt meg i form av krokus, snøklokker og lyder av vårlige små skrik fra himmelen. Jeg løfter blikket og ser mot lyset. Lytter til de små fine tonene som leker seg mellom tretoppene. Mellom pusekatter og begynnende knoppdannelser i trær og busker rundt meg. Jeg venter i lengsel på lyden av summende insekter på gule løvetann. Jeg titter på egne hender og skjelver lett i pusten fra sommerfuglene. Ser dansen deres. Føler vingene deres som sprer seg utover i et hav av evig lykke.
Skogens røster puster liv i mine indre nervefibre. Jeg lar våren få puste meg i ansiktet. Jeg føler. Jeg ser.
Vibrasjoner i en kropp som langsomt tiner i vårsol kjennes deilig og tilfredstillende ut. Jeg føler vårens ansikt nær meg. Så nær meg at jeg kjenner varme fra dypet av den. Lett kysser den meg med vårlig lekenhet og driver videre i luften. Den har en verden å leke i. Den har så mange å glede.
Mine favorittblomster er løvetann. Disse sterke, uavhengige og samtidig utskjelte nydelige vesener som samles overalt i vårlige familiesamlinger. Der leker dem i grøfter og på enger og farger tilværelsen til dem rundt seg gul og lys. Sprer sine lysende gledesrop til alle som vil se og høre deres livgivende kraft. Overalt hvor de har lagt i skjul er deres styrke uovertruffen. Med voldsom kraft kan de sprenge seg gjennom murer. Med styrke til å gi selv de kaldeste små grøfter nytt liv og ny varme. Deres blotte tilstedeværelse gir farger i hjertene til dem rundt seg. Fordi de vet hva motstand vil si. Fordi de vet hvor lett det er å bli tråkket i stykker av uvørne mennesker med lite respekt for deres nydelige farger og kraftfulle egenskaper. Jeg kjenner en lengsel etter deres lek. En lengsel etter deres tilstedeværelse i vårens vakreste eng.
Denne livets eng der sommerfuglene og biene flyr rundt i et samarbeid med å klargjøre livets eng til den forvandlingen sommeren gir. Der løvetannen smiler til engblomstene og kysser lett bien som forsiktig kysser den tilbake. Der dråper av vårens nektar kan gi liv til nye generasjoner av bier, humler og sommerfugler. Denne livets eng der jeg trekker pusten dypt inn og lukker øynene. Jeg kjenner duften av blomstene i livet mitt. Jeg hører småfuglenes vårlige toner fra skogen foran meg. Jeg kjenner pusten fra lette sommerfuglvinger som gir en sval bris over kroppen min. Jeg ser fargene som bærer bud om lysere tider. Jeg kjenner vårens hjertebank i kroppen min. Jeg kjenner strengene i meg leker i takt med vårens raske hjerteslag. Som i en rytme der musikken spilles på nervestrenger og trommeslagene fra hjertet blander seg med rytmiske toner fra en flaggspett et sted der inne i skogen. Vårens lette kyss styrer den gleden jeg føler.
Denne gleden over selve livet. Denne gleden over å kjenne en ny dag. Gleden over å våkne tidlig i et lys som bringer bud om lettere dager. Der florlette gardiner blafrer i morgenbrisen. Der sommerfuglene leker mellom løvetann og smørblomster. Der livet atter en gang våkner sammen med meg. Strekker seg utover og vekker skogen rundt oss, vekker bølgene i vannet som dovent ruller innover steinete strender. Som viser veien til nye horisonter. Der bekkens klukkende latter tuller med småstein i kulpen. Den sammen kulpen der fossekallen bader, der småspurv rister av seg dråper som glinser som diamanter i solen. Den samme kulpen der dråpediamanter mot naken hud vasker vekk vinterens tungsinn. Lar mennesket våkne. Lar lyset vekke nytt liv. Der sommerfuglene svever over kulpen i søken etter løvetannens gule, myke seng.
Lyset er lysere nå enn noen gang. Lyset gjør en sterkere og vårens lette, lekende kyss gjør meg sterkere. Mer motstandsdyktig mot kulden som omgir meg. Mer i stand til å vokse meg gjennom murer. Gjennom asfalt. Jeg skaper og jeg finner kreativitet og styrke sammen med grøftens innbyggere. Sammen med alle dem som har sett samholdet og leken her hvor tiden står stille. Her nede hvor vi kun sanser motorveien der oppe. Såvidt hører lyden av hektisk aktivitet der noen aldri får med seg at livet er nå. Livet finnes her der roen og freden som er skapt av lyset, av godhet og av tålmodighet som ender opp i denne bakevjen av en grøftekant. Der lyset består av løvetann, smørblomster og andre levende farger. Der livet endres av summende insekter i samspill med blomstene, fargene og dråpene av dugg om morgenen. Der sommerfuglene hviler sine vinger på senger av farger. Der våren beriker deres tilstedeværelse med lekende, blide og lette kyss.
Jeg åpner mine øyne og kjenner etter. Kjenner etter og konstaterer med et lite lekende smil over leppene mine, at våren er her.
I dag er det svært mange som får diagnosen Diabetes 2. I følge folkehelseinstituttet har i dag rundt 216 000 type 2–diabetes. Det å få en slik diagnose er ikke noe hyggelig beskjed å få fra legen. Men kanskje det verste er vissheten om at den i mange tilfeller kunne vært ungått.
Blant de viktigste påvirkbare risikofaktorene for type 2-diabetes er:
overvekt og fedme
fysisk inaktivitet
kosthold
røyking
tidligere svangerskapsdiabetes
Hva er egentlig diabetes 2? Helsedirektoratet har gitt ut en liten film om dette. Denne kan du se her og anbefales.
Husk at det er over 200000 mennesker i dag som altså har fått påvist type 2 diabetes. Det vi vet er at det også er et betydleig antall uoppdagede tilfeller. Dette betyr at mange altså går rundt med type 2 diabetes uten å være klar over dette selv. I tillegg kommer også alle dem som står i fare for å utvikle diabetes type 2. Det er også en stor økning i antall barn som får påvist Diabetes type 2.
Diabetes mellitus er en kronisk sykdom karakterisert ved et vedvarende forhøyet blodsukker, og forstyrrelser i omsetningen av karbohydrater, fett og proteiner i kroppen.
Diabetes skyldes nedsatt funksjon av hormonet insulin som spiller en sentral rolle i reguleringen av sukkeromsetningen i kroppen. Arv spiller en rolle, men triggerfaktorer for sykdommen er inaktivitet, usunn livsstil og overvekt.
Diabetes 2 type 2-diabetes gir økt dødelighet og risiko for senkomplikasjoner fra hjerte- og karsystemet, nyrer, øyne og nerver. Så det å få denne diagnosen er altså ikke noe greit.
Hjerteproblemer er en kjent komplikasjon av sykdommen. Diabetikere har fem ganger så høy risiko for å få hjerte og karsykdommer enn befolkningen ellers. Det er mye! En komplikasjon jeg selv ville fryktet i alle fall! Også nervesystemet og blodårene dine er i trøbbel med denne sykdommen.
Vi kan ikke gjøre så mye med arv, men når vi vet at triggerfaktorene for å utvikle diabetes type 2 er inaktiv livsstil, dårlig kosthold og usunne vaner generelt, ja så burde det ikke være tvil om hva man burde gjøre. Dessverre er det enkelt å si det, men desto vanskeligere å utføre det, ikke sant?
Det å motivere seg for å komme i gang med livsstilsendring kan være vanskelig. Spesielt hvis man får en pekefinger i ansiktet. Vi vet av hjernens funksjoner at det å utføre endringer og nylæring fungerer svært dårlig uten at det finnes en indre motivasjon og lyst til å delta i egen endring. Så det å kunne identifisere og akseptere at man skal gjennom en livsstilsendring er absolutt essensielt. Hvis man da har fått en alvorlig diagnose som potensielt kan ta livet av deg alt for tidlig, ja så kan det ofte trigge en indre motivasjon til å søke hjelp. For det finnes heldigvis hjelp å få.
Mange kommuner har i dag opprettet frisklivssentral. Ta kontakt med legen din eller kommunen direkte for å få informasjon om dette. Ikke vent med å endre livsstil, men start i går. Og ikke fortvil hvis du ikke klarer det umiddelbart. Endring krever øving og øving er en mer aktiv hverdag, og en god kostholdsplan. Be legen eller helsepersonell i din kommune om råd.
Det er også mulig å gjøre mye mens man venter. Det å få en legetime frem i tid er ofte demotiverende for oppstart av egen livsstilsendring.
“Jeg skal begynne etter at jeg har vært hos legen”
“Jeg venter til høsten”
“Jeg venter til svarene fra blodprøven er der”
Unnskyldninger kan skade deg for livet, så ikke vent på at shit happens, men vær dønn ærlig med deg selv og in egen situasjon.
For en ting er helt sikkert. Hvis du står i fare for å få dette så er det ingenting å vente på. Start i går! Da kan du faktisk reversere denne utviklingen og fjerne trusselen og dermed oppnå at du unngår alle komplikasjoner ved diabetes type 2. Hvis du får diabetes 2 så får man høyt blodsukker, noe som kan føre til symptomer som tretthet, slapphet, tørste, vekttap. Og det beste er hvis man forebygger det.
Men hva med dem som har fått diagnosen? Er det håp for dem? Og hva kan skje hvis man ikke endrer livsstil?
Senkomplikasjoner av type 2 diabetes kan gi deg avleiringer på innsiden av små blodkar. Dette gir nedsatt blodtilførsel og medfører skade på større blodårer, hjerte, nyrer, øyne, nerver. Personer med diabetes har også økt risiko for å utvikle kroniske sår og infeksjoner i føttene. Jeg har erfart flere som har måttet amputere lemmer etter slike infeksjoner og det er ikke en hyggelig situasjon.
Så kan man da bli frisk igjen av diabetes type 2?
Man kan ved livsstilsendring og regelmessig trening og et tilpasset kosthold, bli helt symptomfri. Det vil si at man kan kvitte seg med symptomene som gir plagene som følger sykdommen. Men hvis man tar tilbake sin “gamle” livsstil, ja så får man symptomene tilbake. Så en endring må være permanent. Men man kan leve utmerket og med normal livsslengde bare man holder seg til en god livsstil. I tillegg til det så følger det en haug med andre fordeler ved å trene og være fysisk aktiv. Kondisjon, vekttap, styrke, og ikke minst en hjerne som forebygger demens.
Det å endre kosthold er en svært god plass å starte sin livslange reise mot bedre helse. For det er en livslang prosess. Det må ingen være et øyeblikk i tvil om. Så det å få gode råd fra ernæringsfysiologer kan hjelp deg mye i starten. Man finner også en god veileder fra helsedirektoratet her.
Så er det selvsagt det å begynne med alle de andre mulighetene man har som røykekutt, vektreduksjon og mer daglig fysisk aktivitet i alle former. Husk at det å gå en liten spasertur daglig ikke er nok, men man må faktisk bli svett og andpusten for å kunne få nødvendig utbytte av den daglige treningen. Ti minutter med anstrengende fysisk aktivitet daglig er nok som en start og vil gi deg MASSE helsegevinst i begynnelsen. Så etterhvert som du blir sprekere så kan du øke dosen! Både styrketrening og utholdenhetstrening påvirker blodsukkeret gunstig, og kombinasjonen gir best effekt.
Husk at diabetes også kan i noen tilfeller påvirke om du får helseattest til fornying av sertifikatet ditt. For personer som rammes av dette kan altså også sykdommen føre til kjøreforbud i særskilte tilfeller.
Uansett hvordan man ser på trening og livsstilsendring til dagen så skjønner man at denne typen diagnose ikke er noe man vil ha. Det beste er å forebygge sykdommen ved å ta tak i eget liv og begynne å trene og ha et sunt kosthold. Har man fått diagnosen så kan man altså ikke bli helt kvitt den, men man kan stanse den og bli helt symptomfri ved å gjøre de nødvendige grepene om egen livsstil. Søk profesjonell hjelp og få tilrettelagt for økt aktivitet i livet ditt, så er du bedre rustet til å møte dette på en god måte.
Ikke lev på en løgn for deg selv der du tror at det ikke nytter eller at du ikke får det vanskelig med en slik diagnose, men ta grep om egne “sannheter”. Endre måten du ser på trening og aktivitet samt kostholdet ditt. Bestem deg ikke om en uke eller om noen dager, men gjør grep allerede i kveld. Lurer du på om du er faresonen? Bestill legetime i morgen den dag og få en utredning av din fastlege!
Nå har det gått rundt et år siden jeg skrev om dette. Da var min egen bruk av tights noe beklemt. Jeg har nå blitt et helt år eldre og med det så endres kanskje holdningen til bruken?
Tidligere så sa jeg altså at man burde ha baller til å kunne bruke hva pokker man vil når det gjelder bekledning innen trening. Hvorfor er det så viktig å peke på bruken av ulikt treningstøy? Er det fordi dette er en motegreie? JA.
Treningstøy er i aller høyeste grad en motegreie i dag. Men uansett hva man velger å trene i, er jo det viktigste å ha utstyr som er komfortabelt og lett å trene i? Og ikke minst trene uten alt for mye ubehag?
Siden jeg selv er blitt et år eldre og det faktum at jeg faktisk bruker tights når jeg løper i mye større grad enn tidligere, ja så er konklusjonen min at jeg er blitt tøffere! Tøffere fordi vår bekledning skal da for pokker ikke definere om jeg skal trene eller ikke. Faktum er at det å bruke tights når jeg løper ER behagelig. Det gnager ikke og det kjennes ut som om kroppen er lettere. Det siste er selvsagt bare en placeboeffekt, men hvis placebo fantes i pilleform så hadde jeg vært rik.
Uansett hva man føler for å trene i så bør vi som sagt ha baller nok til å stå imot press fra andre om hva vi burde og ikke burde kle oss i.
Det er da for pokker TRENINGEN I SEG SELV SOM ER DET VIKTIGE?
Studier antyder at kompresjonstøy ikke har en prestasjonsfremmende effekt. Men det betyr ingenting for meg så lenge jeg slipper å få gnagsår og vondter som forstyrrer GLEDEN VED Å LØPE.
Men tilbake til det faktum at jeg er et år eldre. Dette gir en interessant refleksjon med tanke på hvordan jeg selv forholder meg til det å bruke tights når jeg trener. For et år siden følte jeg altså at det var nødvendig å adressere egen og andres bruk av tights. Og da spesielt menn som har bikket femti. Dette viser vel egentlig en litt småskjult usikkerhet rundt egen person når det kommer til bruken av nevnte plagg. Denne litt tabu buksen som menn i min aldre i følge noen aldri skulle vært brukt, har altså blitt lettere for meg å ta på seg offentlig.
Dette tyder på at jeg selv er sikrere på meg selv, noe som selvsagt burde vært helt unødvendig å stresse etter, men som er en viktig realitet for mange. Så derfor blir plagget et viktig symbol på egen selvtillit. Bruk hva pokker man vil så lenge man føler seg grei i treningen, slipper gnagsår og får bedre utbytte av aktiviteten.
I tillegg får også ENDRINGEN man gjør en viktig betydning. Mange bryr seg veldig mye om hvordan andre ser på en når man trener. Det er greit nok det, men hvis klærne blir styrende for om man skal trene eller ikke, ja så har man et problem.
Se for deg mannen i femti pluss som innerst inne har lyst til å løpe. Så blir stigmaet for mangel på treningstøy eller bruken av tights et issue? Det å være femti pluss og skaffe seg “kondomdress” er jo pokker meg blitt et skjellsord.
Skal det virkelig være slik at man ikke kan trene i hva man vil?
Skal det virkelig være slik at når man passerer femti så er man diskvalifisert fra å bruke tights? Er vi virkelig blitt så kroppsredde at naturlig kropp er blitt STYGT?
Jeg ser dette i sammenheng med et større samfunnsproblem, nemlig mobbingen som foregår i alle aldre. Når utseende blir viktigere enn det naturlige og det unaturlige blir mer normen enn det naturlige utseende er noe hakkande galt! Det er jammen på tide å ta et alvorlig oppgjør med hvordan vi fremstiller den naturlige kroppen som noe mislykket og stygt.
Og vi trenger jammen ikke hindre folk i å trene fordi noen foretrekker å løpe i tights? Eller skal andre definere hva jeg som trener skal ha på meg?
Ikke pokker om jeg skal! Her skal INGEN fortelle meg hva jeg bør eller ikke bør gå i på trening. Finner jeg et plagg som er behagelig å trene i, ja så bruker jeg det. Så lenge jeg ikke løper naken i gatene så skal vel andre gi F i hva jeg har på meg? La meg trene i fred! I min egen tights!
Nei, vi burde stå opp å sloss mot et stadig verre kroppshysteri. Vi burde faktisk HYLLE dem som velger å trene. Uansett hvilken kropp vi har og uansett hva dem har på seg. La oss legge vekk det imperfekte perfekte og heller konsentrere oss om å heie frem dem som vil trene. Og til dere som bruker ordene deres MOT femtiåringer i kondomdress eller overvektige i tights, vær klar over at dere er med å spre et kroppshysteri og en HOLDNING som fratar mennesker ønske om å trene. Dette er IKKE bra.
Kan vi ikke heller være en del av et samfunn der aksept er det som gjelder? At klær ikke skal definere om vi er vellykket eller ikke? At femtiåringer kan få sykle i kondomdress og løpe i tights? At min kropp er like god som din kropp? At menneskers kvaliteter defineres ut i fra hva som er på INNSIDEN og ikke på utsiden? At Det NATURLIGE blir det nye vellykkede?
Jeg ønsker i alle fall det. Og som jeg gjorde på trening i dag, jeg tok på meg tights, PÅ VRANGEN! Helt til noen kommenterte det. Skulle jeg da legge meg ned å gråte? Eller har man egentlig selvtillit nok til å fullføre timen med tightsen på vrangen? Gjett hva jeg gjorde da! 🙂
Der ligger du. Fargerike lille venn. Hard tvers igjennom, men med glitrende øyne.
Der du lever er du likevel død. Det har du vært i evigheter. Der ligger du liten og ubetydelig sammen med tusen andre.
Ensom, men likevel ikke. I stillhet, men også i evig sus. Et sus av stemmer fra tidenes morgen. Sammen med dine i en grop der øredøvende sus fra lekende elementer dytter lett i deg.
Lekende og med iskalde hender dyttes du i ulike retninger. Med ertende fingre kastes du rundt. En evig heksedans der du er midtpunkt i din egen stillhet.
Uten et ord lar du deg trilles rundt i en virvelvind av bevegelser. Noen ganger helt vilt, andre ligger du helt i ro og bare kjenner iskalde fingre stryke over kroppen din.
Som det sandkornet du er lar du bekken få bestemme. Du lar deg leke med. Du og de andre som bor her i den dype kulpen. Her i bekken ble du født. Her lar du vannet slipe deg ned til du er ingenting.
Her dypt inne i skogen. Helt oppe ved tregrensen har bekken danset og lekt seg i uminnelige tider. Der du begynte som en sten som var der siden første lys i horisonten, er du nå et sandkorn. Bekken har gjemt deg i sin kulp og slipt deg vakker. Så liten og så fargerik. Nå er du kun et mineral.
Bekkens iskalde fingre plukker deg varsomt opp. Løfter deg forsiktig og bærer deg nedover til ukjent farvann. Bekken slutter aldri å renne, men stein blir tilslutt vasket ned til intet.
Solen glimrer med sitt fravær. Kulden kryper opp langs bena. En iskald hånd stikkes inn under jakken for å suge til seg siste rest av varme der inne. Der inne rundt hjertet pleier det å være varmere. Denne iskalde februardagen kjennes vinden fra nord, ekstra gjennomtrengende. De tynne klærne han er kledd i er nok laget for en annen årstid. Han fryser, men likevel gjør det ham ikke så veldig mye. Denne unge gutten var innstilt på alt det som måtte komme. Han smilte lett til seg selv. Smilet stivnet litt i kulden og automatisk hutret han seg. Han klarte ikke å la være å skjelve. Kulden kom så nær ham nå.
Et øyeblikk gikk tankene over mot en glødende varme som nå var skjult et sted der inne i hjernen hans. Han fylte 16 år den dagen. Den dagen var varmen nær ham. Han skalv og trakk den tynne jakken nærmere inntil seg. Han ønsket han hadde en lue, men det ville ødelagt imaget han hadde. Street cred.
Han strakk fingrene ut og kammet dem gjennom det lange sorte håret. Han kunne sverge at luggen var frosset til is. Antagelig var den ikke det.
Han tenkte på morgenen når han våknet. Alene, men varm. Han visste det kom til å bli en vanskelig dag. Veien var så lang den dagen. Han ønsket at han kunne få slippe den. Han ønsket for første, men ikke siste gang at han bare kunne få slippe alt. Bare ligge der til han sovnet. Sovnet og kunne få lov å reise langt inn i de fantastiske landskapene han trivdes i. Der han var trygg. Der han hadde det varmt og godt hele tiden.
Med sikre skritt gikk han nedover stien som han kjente så godt. Han var en av de beste i gaten til å seile nedover på sorte boots en vinterdag der is var selve veien. Isen var der fortsatt, men han ønsket ikke å risikere å knuse flasken han hadde i hånden. Det ble en tur som gikk sånn delvis i grøften og på islagt sti.
Minutter senere var han der han ville. Bak idrettshallen i en krok. Mørket var senket seg og hodet verket. Sliten sank han sammen. Kulden kom nærmere. Han tenkte at han ble varmere hvis han drakk den kalde ølen. Så han satte flasken til munnen og drakk i store slurker. Han visste det var en tabbe. Kulden som til nå hadde prøvd å trenge seg ubønnhørlig inn fra utsiden, angrep ham nå fra innsiden.
Han lukket øynene. Med armene i kors under jakken prøvde han å skvise siste rest av varme ut av kroppen. Til ingen nytte. Tankene gikk til filmen «Å være ung er for jævlig». Han følte seg litt som en av dem som var rundt i miljøet der filmens hovedperson Christiane F. eksisterte. Perioden filmen finner sted i dekker tiden fra da Christiane F. som tolvåring kommer i kontakt med narkotika for første gang.
Han følte seg litt som en utstøtt. En ensom sjel. Han kunne heller ikke gå hjem. Han følte at han måtte være i ensomheten. I kulden som stadig ble sterkere. Denne tynne lille guttekroppen som var kledd for sommertemperatur, ikke for denne iskalde februarkvelden. Han fant frem sprittusjen og gikk rolig over mot skolen. På trappen inn til skolen skrev han det som skulle bli en metafor på sin egen fortvilelse på denne 16 årsdagen. «Welcome to hell».
Disse ordene skulle være en tøffings statement, men ble i stedet ord som fulgte ham inn i evigheten. Ord som så enkelt avslørte en sårbarhet som hadde behov for å bli leget. Det ble de aldri. Ordene er nå borte for alltid. Han visste at de var der midlertidig og at de som han, en dag ville langsomt slites vekk.
Vi skulle ikke ha følelser. Vi skulle ikke vise noe annet enn vårt image som i vår del av gaten var knallhardt. Men kulden brant ham dypere enn noen kunne ane den gangen. Frostskadde fingre med koldbrann kan amputeres, et bunnfrosset hjerte ikke.
Med stødige skritt gikk han tilbake til kroken sin der bak hallen. Det blåste ikke så mye der. Stillheten var imidlertid like kald som vinden og han trakk jakken over hodet slik at det dannet en slags hule på innsiden. Han forstilte seg hvordan det var å bo i grotte som den. Skjult for hele verden i en villet ensomhet der han regjerte i eget rike. Der han styrte livet. Der han visste at ingen noensinne ville finne ham. Der varmen kom fra alle steds og fra ingensteds samtidig. Der hulen var hans kongerike. Nederst i hulen kunne han skimte en lysglime. Han visste at han aldri kunne gå ut i lyset. Han visste at han aldri kunne slippe flere inn i mørket.
Å være 16 er for jævlig, ja tenkte han, men å være 16 år og ensom, kald på selveste bursdagen sin var enda verre. Han smilte i grotten sin, trakk pusten og returnerte motvillig til kulden og virkeligheten. Denne kulden som fikk lov å sette seg fast i et hjerte som aldri helt ville tine igjen. Et hjerte som langt der inne en plass, var fylt med glødende lava, men likevel omsluttet av is. Stålis.
Welcome to hell, tenkte han igjen. Mørket var blitt til sort, kald og tung natt. Gatelysene på den andre siden av grusbanen lagde striper i mørket da sludd begynte å drive i lyset. En buss på vei mot toppen av denne bydelen sør for Bergen, svingte seg opp og forbi lærerskolen. Han lukket øynene og en iskald tåre falt nedover kinnet hans. Helvete, sa han og skyldte i sitt indre på at et snøfnugg hadde truffet ham i øyet. Gratulerer med dagen jævelunge. Gratulerer med dagen.
Følelsen av kulde skulle aldri slippe taket. Men han hadde i alle fall grotten sin. Enda trekker han jakken over hodet og reiser tilbake til grotten i ny og ne. Han trenger å være et sted der han styrer i eget rike. Der han finner tilbake til lysglimen nederst. Innimellom drar han fortsatt til hulen sin her. For å finne fred. For å finne varme. For å finne trygghet. For å samle krefter til å igjen møte kulden der ute. Men denne gangen er han bedre kledd. Han har mange lag med erfaringens klær på seg. Jakken hans nå er ikke lenger tynn. Den er foret med trygghet. En genser som er strikket av mot og en lue som er sydd av kunnskapens tråder. En varm bukse av dyktighet og støvler av besluttsomhet.
Likevel finnes det ikke varme nok klær til å tine de innerste vare silketrådene i hjerter som er frosset til is en gang. En gang for lenge siden. Der kulden lagde en iskappe rundt den glød som fantes innerst i dypet av et hjerte som engang frøs til is på selveste bursdagen sin.
Han vet at innerst inne så vil det være ting som river ham tilbake til den iskalde kroken der bak hallen. Alene og uten mulighet til å trekke jakken over hodet. Uten mulighet til å skape hulen sin der han kan være å varme seg innimellom. Han vet også at ingen noensinne vil finne den glødende lavaen som boblet i hjertet. Iskaldt slukket av sjeler fra helvete som flyr rundt som spøkelser i natten, kun ute etter å drepe ildens bærere. Han vet at det å finne denne indre varmen trenger hjelp til å både tenne bålet, men også til å jevnlig legge på mer ved. Vedbærerne tilhører andre steder enn der han nå setter sine fotspor. Hans egne fotspor er som ordene som engang ble skrevet av en skjelvende guttehånd på en iskald trapp. Welcome to hell. De er nå for lengst slitt vekk. Trappen også for den saks skyld. Kanskje like godt. Så slipper isdronningene som regjerer i issørpens jammerdal å vaske trappen slik at dem skjuler sine spor for flammefuglene som ønsker å spre varme. Å vandre i denne issørpen er som å løpe i sirup.
Han trekker dynen over seg og reflekterer over sin egen eksistens. Et gufs fra fortiden streifer skuldrene hans og de glør som lyser opp hverdagen hans hjelper kun litt mot mørket som er ferd med å omslutte ham. De siste livsdråper er i ferd med å skjenkes isdronningene i den virkelighet han vandrer. Han vet at de har vunnet. Han vet at kulden han kjente den gangen også finnes så mange år senere. Hans flamme er kapslet inn for godt.
Langsomt snur han seg og skuer ut over det islagte landskapet her i denne verden. Denne verden av is der flammefuglene aldri flyr. Der Prinsen av de ensomme vidder bestemmer. Dette Ultima Thule der iskalde vinder ikke tar hensyn til de få glør som er igjen. Der bitende snødronninger glefser mot denne vandreren i isødet. Han trekker kappen tettere rundt seg og ønsker inderlig at noen holdt tett rundt ham. Fjernet ensomheten og gav ham varme nok til å klare neste steg. Finne lyset som skal til for å se stien han vandrer på. Finne glød som hindrer siste rest av hans hjerte i å fryse helt igjen. Hindre at hjertet ikke bunn fryses, men finner nye gnister. Han trenger å bli holdt nær, gitt varme nok til at den siste lille gnisten fjerner nok is til å overleve. Noen som legger mer ved på ilden.
Han trekker inn den iskalde luften, ser utover viddene her i Ultima Thule. Han vandrer rolig inn i det hvite infernoet. Han aner ikke når vindene skjuler han sjel for godt.
Jeg har bestemt meg for å lage en ny kategori på bloggen min. Denne vies egentlig til litt tekster som har for meg en noe dypere mening. Gjennom mange innlegg tidligere har jeg skrevet litt om alt i et mer billedlig språk enn en vanlig artikkelform. Denne måten å skrive på er for meg viktig. Den er viktig fordi jeg da klarer å omsette ord til bilder. Bilder som forteller noe om mine innerste tanker og følelser. For meg er det viktig å få kommunisert både gjennom kunstbildene mine og fotograferingen, men også gjennom ordene som flyter gjennom tankene mine. Der følelser flyter fritt bak murene som vanligvis stopper i munnen min. Hindrer meg i å fortelle med egen stemme.
Gjennom det skrevne ord klarer jeg å male mine indre bilder. Og ved å våge å blogge om dem så hjelper det meg å våge mer i virkeligheten der jeg før ikke klarte det.
En av disse tekstene er viktig for meg enda. Denne handler i stor grad om hvordan jeg kan føle på sosial angst. Der jeg på den ene siden kan fremstå som sikker og full av selvtillit, så kan det finnes andre sider som er annerledes. Slik tror jeg det er for ganske mange. Og ved å skrive om det så tror jeg at jeg kan være med å hjelpe andre til å våge å ta de ekstra skrittene videre slik jeg selv har gjort, for å nå et nytt liv der selvtillit og trygghet dominerer over utrygghet, redsel og ensomhet.
En av de viktigste faktorene for å være inaktive i dagens samfunn er ensomhet. Ensomhet har mange ansikt og mange former. Det viktigste er å være klar over at det er ikke bare å trykke på en knapp så har man mange venner. Det er viktig at vi i dagens samfunn forstår at en av våre største helseutfordringer er nettopp ensomhet og de problemer dette forårsaker. Ensomhet fører til nedsatt helse. Vi må forstå, og vi må aktivt forebygge dette gjennom økt satsing på psykisk helse. Jeg vil gjerne i dagens innlegg si litt om hvordan jeg har opplevd sosial angst tidligere. Dette er nå lenge siden, men smerten er fortsatt der. Og jeg vil formidle dette fordi jeg ønsker at andre som ikke har opplevd dette kan få et lite innblikk i hvordan dette kan være for den enkelte.
Man må forstå, før man kan prøve å endre! Ikke sant?
Jeg er ikke ensom. Jeg har bare ikke lyst til å delta. Jeg velger vel selv hva jeg gjør og hvor jeg går, ikke sant?
Jeg trenger ikke løpe på byen for å treffe andre mennesker. Ei heller stikke bort til naboen for å slå av en prat. Jeg velger da selv hva jeg skal, ikke sant?
Jeg trenger ikke delta på jobbtilstelninger. Dette er jo egentlig en sammenblanding av jobb og privatliv. Ikke sant? Vi trenger da å ha en profesjonell holdning til jobben? Ikke sant?
Jeg synes det egentlig er best å bruke tiden hjemme jeg da. Jeg trenger ikke å løpe hit og dit. Er jo mest stress med slikt da. Ikke sant?
Jeg vet jo inderlig godt at ingen inviterer meg uansett så da er jo det heller ingen vits i å invitere seg selv eller andre hit. Ikke sant?
Det er uansett ikke noe vits i å gå ut for å møte våren heller. Så mange rare mennesker der ute som ikke passer meg. Så bedre å sitte inne å spille Battefield 5 på PS4. Ikke sant?
Trenger heller ikke løpe livet av meg og stresse ræven av meg med trening heller. Livet er for kort til å kaste det vekk på slit. Ikke sant?
Ja, jeg vet nok at de ser på meg som den teite. Jeg vet de ser på meg som snål. Jeg vet de ser på meg som inaktiv og lat. Jeg vet de ser på meg som rar. Jeg skjønner også at de ser på meg som en taper. En som ikke passer inn. En som, ja vet da pokker jeg. Jeg vet det nok. Ikke sant? De kaller sånne som meg, ensomme. En som ikke hører til. De kaller meg alt mulig, tror jeg.
Det er sånn jeg lever mitt liv. Det kan vel jeg selv bestemme. Ikke sant?
Nei, jeg trenger å nyte livet her. Bak gardinene. Den jævla solen lager uansett gjenskinn i pc skjermen. Jeg trenger faen ikke å høre ringeklokken på døren. Den har jeg koblet ut. Faens tyt! Ikke sant?
Jeg trenger kun å ligge her fordi jeg trenger ro. Ikke alle slags folk som skal fortelle meg at det er mitt eget ansvar! Hva faen vet de? Vet de hvordan sånne som meg har det? Vet de hvordan livet kan føles? Vet de at det de gjør er vondt for meg? Vet de at ikke alle er lik? Jeg er jo meg. Ikke sant?
Skjerp deg! Sier de. Ta deg sammen! Sier de. Det er ditt ansvar! Sier de. Jævla enstøing! Sier de. Stakkars dust! Sier de. Glem dusten, vi stikker! Sier de.
Jeg skulle ønske. Skulle drømme. Skulle gitt. Skulle gjerne vært. Skulle ledd. Ja, skulle ledd. Det hadde vært fint! Ikke sant?
Vet du? Alt går an å endre. Håpet kan man aldri ta vekk. Ikke sant?
I denne lille teksten med korte beskrivelser, kan nok mange kjenne seg igjen. Mange har opplevd perioder med ensomhet og mange står i det hver eneste dag. Jeg selv tenkte slik og jeg vet at mange andre tenker slik der man sitter hjemme og kjenner på ensomhet. Ensomhet burde ikke eksistere. Men ved å forstå hvordan mange ensomme tenker kan man kanskje begynne å tenke litt på hvordan man kan gripe det an når man har venner og kjente som opplever slikt. For som sagt, “bare ved å forstå, kan man begynne å endre noe”
I dag ser jeg de siste snøflekkene forsvinne utenfor. Litt sånn digg følelse er det da snø, regn og is for meg er ensbetydende med smerter og vonde ledd. Det er visstnok ikke vitenskapelig bevist etter det jeg kjenner til, at været spiller en rolle i forhold til smerter og stivhet i kroppen.
Men jeg har altså snart 30 års erfaring med dette og da gir jeg egentlig blanke i hva vitenskapen forteller meg. Jeg kjenner det jaggu på gikta når jeg faktisk kjenner det, ikke sant? Hva som gjør dette kan jeg jo selvsagt bare fundere på.
Så hva med alle dere andre? flere som tror at det med smerter, gikt, ledd og muskelplager har noe med været å gjøre?
Alt i alt så skal vi altså forholde oss til hva leger og forskere, akademikere og andre instanser som mener noe om disse tingene, men har dem alltid rett? Gjennom mange år så har jeg ofte blitt forundret over helsevesenets hang til å forkaste, fordømme og underkjenne pasientenes egne erfaringer. Dette har heldigvis blitt adskillig bedre de siste årene, men fortsatt er det mye meninger knyttet opp mot en noe ensidig måte og forstå smerter som utelukkende knyttet til akademiske “bevis”. Hvis det ikke er godt nok forskningsgrunnlag eller hvis studier er noe tynne, ja så er det alt for mange fagfolk som avviser at de finnes.
De viktigste arenaene for fremdyrkelse av en ensidig tolkning i forhold til diffuse smerter, er etter min mening utdanningsinstitusjonene. Unge nyutdannede innen helsefaglige utdannelser har ofte en altfor akademisk tilnærming til pasienter.
Utdanningsinstitusjonene bør kjenne sitt ansvar om å legge et mye større fokus på opplevde symptomer kontra det å avfeie menneskers subjektive opplevelse av for eksempel smerte. Her har utdanningene en lang vei å gå etter min mening.
Det samme gjelder for dem som arbeider med mennesker innen helse. Vi har et særlig ansvar for å lytte. forstå og akseptere at smerter, årsaker og ulike symptomer er individuelle og oppfattes ulikt. Såpass respekt bør vi faktisk vise til våre medmennesker at vi kan forstå hva dem opplever til tross for at en eller annen vitenskapelig artikkel viser noe annet. Forskning er nødvendig og avgjørende for å forstå ulike deler av ulike ting, men vi må passe oss vel for å la oss styre av resultater i enkeltstudier, statistikk og ulike deler av de akademiske miljøene i for stor grad. Vi kan la det være rettledende, men også være klar på at mennesket er såpass komplekst at ikke alt tas for svart eller hvitt.
Dessverre har både jeg og svært mange andre blitt møtt med skepsis når det kommer til mine møter med helseapparatet. Spesielt vi som lider av diffuse sykdommer som ikke vises på bilder eller blodprøver, vi sliter med å bli trodd, eller å bli behandlet med respekt.
Dette kan få FATALE konsekvenser.
Det å ikke bli trodd i forhold til spesielt smerteproblematikk, er vondere enn selve smerten. Dette fører til utstøtelse fra samfunnet, angst, ensomhet, sorg, depresjoner og ytterligere smerter i kroppen. I tillegg kan det føre til økonomisk ruin, rusavhengighet og et liv i et system som ofte bare er opptatt av diagnoser og restarbeidsevner. NAV har nemlig også et særlig ansvar om å forstå enkeltindividet. Ikke bare henge seg opp i diagnoser for å kunne hjelpe folk til å få et bedre liv. Det å mestre sine plager til tross for at de ikke vises på røntgen eller i blodprøver. Meg selv for mange år siden ble mistrodd og nærmest ødelagt i nav systemet på grunn av manglende “bevis” i form av konkrete bilder av mine ryggproblemer. Først når jeg fikk bilder og en klar diagnose, samt hjelp fra andre enn dette systemet, fikk jeg den hjelpen jeg trengte. Men dette var altså den gang. Jeg håper og tror det er annerledes nå. Den gang var man helt avhengig av å “treffe” riktig saksbehandler. Gjorde du det ikke var du i praksis ferdig.
Er det noe jeg selv har tatt med meg inn i mitt eget yrke, er det forståelsen av andre menneskers lidelser når de ikke blir forstått av regelstyrte og akademiske prosesser som knuser deres individuelle opplevelse av hvordan de har det.
Lovverket vårt i helsevesenet regulerer dette i form av at vi er pålagt å la brukermedvirkning og brukers autonomi være i fokus i alle våre intervensjoner.
I praksis er det dessverre noe annerledes.
Vi lar altfor ofte våre faglige meninger være styrende for våre intervensjoner. Dette er viktig å ha med seg i ryggsekken. Det er viktig å se pasienten som mer enn bare fibromyalgi, som mer enn bare diffuse smerter, men også som et individ. Et menneske som har så mye mer enn en kropp. De har et sinn, en erfaring, et liv og en selvstendighet. De har sine opplevelser på godt og vondt som har formet dem som unike mennesker. Helt annerledes enn dere med akademiske rapporter i vesken, helt annerledes enn dere med fersk bagasje fra skolebenken, helt annerledes enn dere med et annet liv. Helt annerledes enn noe annet i verden.
Fordi hvert eneste menneske er unikt. Hver eneste menneske er forskjellig. Hvert eneste menneske OPPLEVER sin helhet i verden som noe vi andre ALDRI kan sette oss inn i.
Så her sitter jeg altså å kikker ut av vinduet. Snøen er i ferd med å forsvinne, og årstiden kryper seg sakte og sikkert mot vår og sommer. Varme hjelper for meg. Bevegelse og trening hjelper for meg. Forståelse og at andre anerkjenner min stive gamle kropp der smerter er en del av hverdagen, det hjelper ALLER MEST!
For hvis vi vier våre liv i hendene på dem som ikke forstår at erfaringsbasert kunnskap, erfaringsbaserte opplevelser faktisk betyr MER enn vitenskapelige rapporter, ja så går vi inn i en noe dyster fremtid etter min mening. En fremtid der MENNESKET ikke lenger er noe annet enn tall, statistikk og bokstaver i en rapport.
La oss hylle våre unike egenskaper som mennesker. La oss fremelske dem “SOM KJENNER DET PÅ GIKTA”. La oss hylle dem i systemet som gir av sin varme og ikke BARE av sin faglige kompetanse. La oss ANERKJENNE dem uten DIAGNOSER. La oss hjelpe dem slik at de ikke faller ned i den grøften som mange faller i. I en grøfte der regelryttere i firkantede systemer og med null erfaringsbasert kunnskap skal overstyre brukers OPPLEVELSE av egen situasjon. La oss HYLLE dem i systemet som fremelsker individets egenart, unikhet, selvstendighet og forståelse av sin situasjon.
Fordi at hvis vi ikke gjør det så vil mange bare forvitre. Falle for systemets skarpladde våpen og for alltid være dømt til et dårligere og kortere liv enn det som er nødvendig. La oss ta vare på SJEL! IKKE BARE KROPP! Fordi det henger sammen. La oss legge til side våre innlærte akademiske ferdigheter i ny og ne og faktisk ta i bruk vår EMPATI OG EVNE til å utvise skjønn!
Det går mot vår. Jeg gleder meg til varmere klima. Fordi smertene mine blir mindre da. Gikten forsvinner en stakket periode og sinnet mitt får igjen anledning til å smile litt.
