Når du våkner og ser at du fikk enda en dag. Det er en lykke og en gave man bør ta vare på. Det er de små tingene som gir det smilet i hjertet som betyr noe. Å slå fast at det som har vært ikke var noe annet enn øyeblikk. De øyeblikkene som seiler forbi en hele tiden.
Vil vi vel egentlig slippe å se disse små og store gavene i hverdagen? De øyeblikkene er vel egentlig det som er livet?
Jeg tror mange, alt for mange, tar disse øyeblikkene litt for gitt. La gå at de oftest er litt grå og kjedelige, kanskje til og med litt irriterende, men det er vel egentlig fordi vi selv lar dem være det?
Vi er flinke til å bruke denne grå malingen. Uten å tenke over det ofte nok så velger vi å male øyeblikkene i denne samme gråfargen. Vi har jo så mange andre farger i vår livspalett at det egentlig er rart at vi velger stemningsreduserende farger. Eller mer riktig, velger å ikke se gleden, verdien og lykken i de vakre gråfargene.
Jeg gledet meg over å kunne åpne øynene i morges. En natt var borte for alltid, men den bevisste dagen lå foran meg.Den tilbyr alt jeg vil, ønsker og velger å ta imot. Den er utømmelig og gavmild. Så i mitt liv er den alltid velkommen. Jeg velger å ta imot de gaver den måtte tilby. Alltid. Øyeblikkene er Konge.
En dag vil natten ikke ta slutt. Øyeblikkene har sluttet å gi. Jeg hadde bare en sjanse til å gripe dem. Det var bedre jeg gjorde det enn at jeg ikke gjorde det…
Vi menn er sannelig noen skrøpelige vesener. Ikke alltid selvsagt, men jevnt over. Det skal bare en liten forkjølelse eller en aldri så liten neseskilleveggoperasjon til før vi nærmest er døende. Hva er det med oss som i det ene sekundet er knallharde individer som når som helst kan dra ut å fange mat til familien med klubbe og fiskestang, for så å falle nærmest dau om ved litt småknask her og der.
Svare er like enkelt som det er flaut. Vi elsker å bli syntes synd i. Vi elsker en kone som løper rundt og steller og passer på oss, mens vi selv ligger strykeflat å venter på om vi muligens overlever. Dette tenkte jeg på i dag da jeg faktisk fikk et blikk som fortalte meg at det jaggu var på tide å manne seg opp. Operasjonen var vellykket og jeg kan for første gang i livet puste gjennom nesen, så hva pokker ligger jeg der å syter for?! “Stakkars meg”, ” Åhh det er så synd i meg!” Typisk eller?
Da slo det meg med ett, “Hva faen er jeg sutrer etter?”
Nei, si det. Det nytter heller ikke å avfeie det med at vi menn bare er slik. Hva med å virkelig ta tak og faktisk finne frem klubben, overse bagateller og gå ut der å fang en fjelløve eller en moskusokse? Med bare nevene helst!
Som sagt så gjort. Jeg tok en avgjørelse, selv om det fortsatt gjør litt vondt i nesen, om at NÅ ER DET NOK! Gutten blir til MANN.
Jeg er nok ikke alene om å være litt sutrete mann, men trenger vi å å være det? Tenker vi over at det faktisk er belastende for dem rundt oss? Som steller og stuller og gir os omsorg? Nei, kom igjen mannfolk. Stram dere opp ti hakk og bli litt mer mann! Det skal i alle fall denne MANNEN!
I går skrev jeg et innlegg der jeg mente at det var på høy tid at noen skar gjennom å hentet hjem uskyldige barn. En vanskelig problemstilling, men alt i alt helt riktig. Selvsagt var det noen som var uenig, men det må man også få lov til å være.
I dag er jeg imidlertid opptatt av hvorfor vi generelt sett synes å være såpass lite raus mot alt vi ikke liker, frykter eller ikke forstår. Det synes som om vi i større grad nå enn tidligere tar i bruk harde ord, meninger og skriker høyt på områder vi ikke gjorde før?
Jeg synes at vi bør i større grad være mye rausere mot de ting vi ikke liker. Det å være raus og god mot andre betyr nemlig IKKE at vi støtter deres handlinger. Det betyr heller IKKE at vi skal tilsidesette lover og regler som følge av handlinger noen har gjort. Det betyr faktisk bare at vi i langt større grad bør vise mer forståelse og raushet mot ÅRSAKENE til at noen gjør gale ting.
Vi har etter min mening, lett for å dømme og hate andre mennesker for det de har gjort UTEN å vite noe som helst om verken årsaker, psyke, eller andre faktorer som fører til handlinger vi finner forkastelige. Helt uten filter skriker vi i det offentlige og private rom om hvor jævlige disse menneskene er. Men har du spurt deg selv om det er menneskene eller handlingene som er jævlige?
La det være HELT KLINKENDE KLART. Jeg forakter uhyrlige HANDLINGER som de aller fleste av oss gjør. Men jeg prøver da alltid å forstå ÅRSAKEN til handlingene før jeg dømmer selve mennesket. For hva vet jeg om deres mentale, sosiale, miljømessige bakgrunn som ledet til handlingen?
Vi bør derfor være mer rause i vår tilnærming. Vi vet ikke om handlingene er utført i psykose eller annen sykdom for eksempel.
Mange kritiserer dem som tar sitt eget liv. Kaller dem feige og det som verre er. Men de som har kunnskap om hvordan depresjonsmørket fungerer, ja de holder munn. De forstår, derfor sier de ikke slike ting. Da er man raus.
Igjen, før man kommenterer over hvor fæl jeg er som kan si dette, les nøye gjennom teksten og særlig avsnittet om at jeg på INGEN MÅTE STØTTER HANDLINGER. Jeg bare velger å utvise forståelse for at ikke alle har eller har hatt det like bra som andre. Derfor bør jeg da også nyansere mine uttalelser til enhver tid. Jeg forsvarer aldri handlingene.
Raushet i dagens samfunn kunne vi trengt mer av. Vold avler vold er det noe som heter og i sannhet bør hat og fordommer bekjempes med empati, forståelse og rettferd. Empati trumfer har. Forståelse og kunnskap trumfer uvitenhet og frykt, og rettferdighet trumfer urettferdighet. Samtidig må det være konsekvenser. Konsekvenser for handlinger og gjentakelsesfare. Gjøres dette konsekvent på en human og rettferdig måte så har vi som samfunn blitt mye bedre.
Raushet kan og bør deles ut generøst i våre nære kretser, til våre omgivelser enten det er mennesker vi kjenner eller ikke kjenner. Et smil er så mye mektigere enn et surt og hatefullt tryne i hverdagen.
I en tid der vi har særlig fokus på helsehjelp til dem med psykiske vansker generelt og da suicidalitet spesielt, er det viktig å peke på et par sannheter som ikke blir nevnt av våre folkevalgte. Bak de fjonge ordene drukner nemlig mange av ropene i et ineffektivt, ressurssvakt system som i altfor stor grad er preget av det pasienter vil oppleve som forverrende i deres situasjon.
Alle roper nå om at vi må være åpne. Og at vi må tørre å be om hjelp. Særlig oss menn er dessverre alt for dårlige på dette i følge statistikk.
Men til hvem skal vi rope! Til hvilket system og faggrupper skal vi rope til?
Er det fastlegene vi skal rope til? Er det Barne og ungdoms psykiatriske (BUP)? Er det Distrikts psykiatriske (DPS) systemet, er det spesialister eller akuttmedisinske poster vi skal rope til?
HVEM POKKER SKAL VI ROPE TIL!
Budsjetter rammer alt innen helsevesenet og selv hadde jeg den lite hyggelige opplevelsen av å stå i kø i dette systemet. Jeg var heldigvis ikke i akutt fare, men det vet jeg at det er svært mange som er.
6000!, mennesker forsøker å ta sitt eget liv hvert år. 674 klarte det i 2018.
Jeg lurer på hvem de ropte til? Jeg lurer på hvilken kø de sto i? Jeg lurer på hvor mange som legges inn akutt for så å bli utskrevet dagen etterpå med store vansker og med stor fare for at dem tar sitt eget eller andres liv på grunn av deres psykiske tilstand. Jeg lurer på hvilken “hjelp” de fikk til å takle sine vansker.
Selv gikk jeg til egen fastlege. Jeg ble derfra henvist til psykolog. Greit nok. Jeg hadde behov for å snakke med noen. Selv sto jeg månedsvis i kø og når jeg endelig kom til, ja så var det muligens de mest bortkastede pengene jeg noen gang har betalt ut til en helsetjeneste. Med et språk kun de aller mest lærde akademikere kunne forstått og med et stadig tilbakevendende blikk på klokken konstaterte vedkommende at jeg hadde det mest sannsynlig slik og slik. Dette var en vel ansett og respektert tjenesteyter innen dette feltet. Hmm.
Så igjen. Hvem pokker skal vi rope til! Og hva i himmelens navn er det som svarer? Altså, Hva?
Mange fine ord ytres etter Ari Behns selvmord. Og med rette. Det er bare et problem. Alle dem som roper har få eller ingen å rope til. De får ingen ettervern. De fleste får nok et akutt tilbud og skrives så raskest mulig ut igjen. For noen av dem stilner ropene for alltid. Det er nemlig ingen svar å få. Med all respekt dere. Det er på tide at dem som KAN høre ropene og VET hva som skal til FÅR de ressursene de trenger. Det er fint at regjeringen nå setter ned utvalg og lager handlingsplaner, men med all respekt folkens. Få MENNESKER med MENNESKEKOMPETANSE inn i behandlingsforløpene. Ikke kom trekkende med fagfolk som har mistet forståelsen for dem de møter og som pokker meg ikke kan annet enn å telle pasienter på samlebånd, lukke øynene, skrive ut lykkepiller og håpe på det beste. Dem som roper om hjelp må bli HØRT og det må settes inn tiltak i et forløp.
Forløp er relativt enkelt kjære politiker. Dette innebærer tre stykk pengesekker. En sekk til forebygging, en til behandling og en til ettervern. Enkelt, ikke sant? Problemet her er at sekken til forebygging er alt for liten, akutt og behandlingsekken for liten og innholdet for dårlig, samt at ettervernsekken er, ja vel, ikke eksisterende i alt for mange saker.
Psykiatriske pasientforløp trenger sårt å bli fulgt opp av ressurser. Det er ikke nok at politikerne våre står på tv og sier at dette ansvaret hviler på den enkelte kommune. Dette er en skammelig ansvarsfraskrivelse uansett hvem pokker slags farge det er fra styre og stell i dette landet.
Det er lett å legge ansvaret over på den enkelte av oss og si at vi alle må være snillere med hverandre. Det tar jeg som en selvfølge at vi alle er. Jeg vet jo at i realiteten er det ikke slik, men vi kan jo ønske oss at det er slik.
Kompleksiteten i hver enkelt sak inneholder dessuten elementer innen økonomi, mestring, selvrespekt, og et utall flere ting opp mot den enkelte. Hva med å se nærmere på alle dem som er kjørt bevisst eller ubevisst i grøften av NAV? Hva med å se nærmere på dem som faller mellom to stoler i et system der det offentlige fjerner enkeltpersoners økonomiske grunnlag for å kunne klare seg med verdighet?
Vi vet at systemet kan være hardt og brutalt for mange. Er du uheldig å falle mellom NAV sine tjenester og sosialstønader, ja så vil du mest sannsynlig være en av de aller fattigste her i landet. Tiltak mot fattigdom er et tiltak mot selvmord fordi fattigdom fratar mennesker deres grunnleggende selvrespekt og håp om en bedre fremtid. Tiltak mot fattigdom og tiltak mot et mer MENNESKELIG NAV er av avgjørende betydning i forebyggingsprosessen. Midler til denne sekken, samt konkrete tiltak mot systemryttere i arrogansens høyborg som overhode ikke forstår enkelmenneskers frustrasjoner og sinne i sitt møte med det som for dem oppleves som store overgrep i livene deres, MÅ PÅ PLASS!
Ja vi roper. Vi skriker, men aller mest gråter vi. Stille renner fortvilelsens tårer. Helt til det blir mørkt.
Mørket kan ta alle. Mange blir også hørt og får gode tiltak og hjelp. Også dem som er ressurssvake, samt dem som er ressurssterke. Poenget mitt er at dette er for fragmentert og tilfeldig. Jeg vet at mange har både ropt og skreket for å bli hørt. For å få hjelp. De har blitt avvist gang på gang. Opplevelsene deres må nå etterhvert bli registrert og tiltak må settes inn. Uten dette kjære politikere, så faller deres ord flatt til bakken uten et fnugg av troverdighet.
I mange innlegg på bloggen har jeg skrevet om dette temaet og jeg har også tidligere kritisert Mastodonten NAV for tilfeldig saksbehandling og steil arroganse fra deler av saksbehandlerne der. Selv har jeg også fått den tvilsomme æren å bli vurdert av NAV sin egen psykolog. Svaret og konklusjonen fra vedkommende kunne tatt knekken på hvem som helst. Heldigvis er ikke jeg hvem som helst, så jeg overlevde. Men bare såvidt. Det gjorde at jeg nå forstår bedre hva pasienter møter av elendig fagkunnskap og arrogant likegyldighet fra et skakkjørt system.
Så igjen kjære politikere. Vær såpass ærlige å tør å si at det er DERE som ikke bevilger nok ressurser til forebygging. Vær såpass ærlige å stå opp å si at det er DERE som svikter når dere ikke gir nok midler til akuttbehandling slik at pasienter som er suicidale eller i fare for å bli det, skrives alt for raskt ut igjen på grunn av stor plassmangel og knallhard prioritering.
Kjære politikere, det hadde vært fint hvis dere faktisk sto opp å fortalte SANNHETEN om et manglende og særdeles tregt ettervern der folk dør i påvente av å komme til samlebåndspsykologer som har ventelister fra Nordkapp til Lindesnes.
Og så kjære politikere, så er dere frekk nok til å fortelle oss at vi må be om hjelp? At vi må rope høyere? Hva pokker skal vi rope? Og hvem pokker skal vi rope til?
Alle kjenner vi Ari. Alle kjenner vi en som kjente Ari. Det finnes en i vår nære krets som har tatt sitt eget liv. Selv kjente jeg flere som mørket tok. Det gjør de fleste. Livet ble ikke til å holde ut…
Vi skylder dem noe. Vi skylder dem vår oppmerksomhet. Vi skylder dem å forstå at det å forebygge er avgjørende. Såpass kan vi da gjøre for å hedre de 674 som forlot oss og ivareta de 6000 som hvert år forsøker å ta sitt eget liv. Gjør vi ikke?
Vi starter et nytt år med nye muligheter, men også med et stort fokus på psykisk helse. Jeg har særlig gjennom de to siste årene, hatt et spesielt fokus på depresjon og psykisk helse i bloggen min. Og så topper det seg med Ari Behns selvmord første juledag. Samfunnet reagerer med rette. Det er på høy tid å sette fokus på psykisk helse også i årene som kommer.
Vi må imidlertid passe oss vel for kun å rette fokus mot symptomene. De raske løsningene og akuttmedisinske tiltakene er viktige, men de forebyggende tiltakene som iverksettes kan være avgjørende også på lang sikt
674 mennesker tok sitt eget liv i 2018.
Det er 674 for mange.
Livsmestring inn som eget fag i skolen
Tiltak som forebygger må etter min mening inn i barnehage og skole. Kompetanse innen livsmestring bør være et minimumskrav både i barnehagen og i skolesystemet. Jeg vil endatil mene at det å ha et eget livsmestringsfag i skolen, ville vært et bra sted å begynne. På samme måte som gym må også livsmestring inn som eget fag.
Det vil kunne potensielt bidra til økt livskompetanse hos barn før de havner i en risikosone enten i ungdomstiden eller i voksen alder. Jeg påstår ikke at dette er den eneste løsningen, men et av mange tiltak innen forebygging av selvmord og langvarig psykisk sykdom.
På samme måte som vi bevilger store beløp årlig på trafikksikring, politi og forebyggingskampanjer mot ulykker på veiene våre, burde vi også satse store summer på forebygging av selvmord. Det er faktisk langt flere som tar sitt eget liv enn det er som omkommer i trafikken. 110 mennesker mistet livet i trafikken i fjor og som sagt så tok 674 mennesker sitt eget liv i 2018.
Det synes derfor underlig om vi skal kun satse på trafikktiltak og ikke psykiatrien.
Det er også viktig å se på alle de som forsøkte å ta sitt eget liv. Mange personlige tragedier som får store menneskelige og samfunnsmessige konsekvenser kunne vært redusert ved å tenke helt nytt innen forebygging av selvmord og psykiske lidelser. det er cirka 6000 selvmordsforsøk i Norge hvert år, ifølge rådet for psykisk helse. Mens to av tre som begår selvmord er menn, er tre av fire som forsøker å ta selvmord, kvinner.
De familiene som rammes blir også sterkt berørt av både krise, økonomiske tap, personlige følelser av skyld, sorg og tap som kan sette enda flere i en situasjon der psykisk sykdom potensielt kan bli resultatet. Så har man da en ond sirkel.
Det er altså svært mange grunner til at vi nå må ta et kraftig løft i felleskap innen forebyggende helsetiltak på dette feltet. Bruk erfaringskonsulenter inn i skoleverket sammen med adekvat kompetanse. La ikke dette bli kun et kompetanseløft der teoretikere og akademikere uten livserfaring får råde grunnen, men åpne opp for at eldre og andre med erfaring innen feltet får dele av sin livsvisdom. På samme måte som man tar unge mennesker som har overlevd bilulykker og pårørendes historier inn i trafikk kampanjer, så bør ikke forebyggende livsmestringstiltak overlates til akademikere og pedagoger alene.
Mitt forslag er at man bruker flere erfaringskonsulenter. Gi dem nødvendig tilleggskompetanse og snakk med mennesker på et språk som folk i en sårbar situasjon forstår. Sett dem inn som forebyggende tiltak i skolevesenet og som undervisere i hvordan man kan bedre mestre livet.
Få livsmestring inn som fag i skolen og som gjennomgående tankesett allerede fra barnehagealder. Det nytter å snakke om det, men det må pokker også følges opp av konkrete tiltak! Nå!
Hei alle flotte og vakre mennesker! Tiåret er i gang!!!! Jeg ønsker dere alle et strålende flott år og et enda bedre tiår!
2019 er historie og ble avsuttet med et aller siste milløp ute på asfalt. En spektakulær følelse å løpe inn i det nye året med 1 mil på årets siste mil av totalt 618 kilometer i fjor. Året 2020 starter veldig bra med nok et milløp i boken på denne aller første dagen av dette tiåret.
Alle dere som ønsker å endre livsstil og som har satt deres mål for videre suksess med endringen, jeg ber der om å være tålmodig. Skal du ned i vekt så er det ALLER viktigste å regulere kostholdet ditt. Trening kommer i andre eller faktisk i tredje rekke her. Det aller viktigste er å ta tak i kostholdet og mengden av kilokalorier som du får i deg. Klarer du å finne en god balanse med å kunne spise sunnere og ha fokus på riktig mengde, ja så er det slik at du nesten ikke trenger å trene særlig mye, selv om det hjelper også bra på.
Som inspirasjon for all løpingen min ligger et inderlig ønske om å ha det gøy med helsen min. Det vil si at det å gjøre det som for meg er MENINGSFULLE aktiviteter innenfor min egen komfortsone, er det som er selve drivkraften for å holde deg gående, eller skal vi si løpende, mil etter mil.
Jeg har arbeidet med frisklivssentral siden jeg startet kommunal frisklivssentral i 2012. Jeg har innført mange ergoterapeutiske grunnholdninger i denne prosessen og i arbeidet med livsstilsendring og jeg har også deltatt i en masteroppgave om det å bruke ergoterapeuter i frisklivssentral. Konklusjonen og erfaringene jeg har tatt med meg videre er at ergoterapeuters tilnærming til livsstilsendring er uvurderlig. Aller mest fordi ergoterapeuter har et stort fokus på HELHETLIG tilnærming til den enkeltes drivkraft, samt gjennomgående praktisk kunnskap og kompetanse på det som kalles EMPOWERMENT. Vi ergoterapeuter har også innfelt i vår grunnfilosofi at vi jobber med vilje og vanesystemet til de brukerne vi møter, men også det som vi kaller det åndelige.
Jeg har enda ikke sett andre yrkesgrupper som arbeider med livsstilsendring ut i fra samtlige av disse perspektivene. Dette påpekes også i Masteroppgaven jeg henviser til.
Det å kunne arbeide med menneskers motivasjon gjennom å ha kunnskap om deres vilje og vanesystem over tid er avgjørende for å kunne påvirke varig endring. Men også det å kunne skape et lystbetont aktivitetssamarbeid med sine omgivelser, er viktig. Vi vet alle at når man begynner på et treningsopplegg og klarer kanskje å stå i noe kjedelig, tungt og utmattende over tid, ja så dropper man til slutt ut og blir støttemedlem på treningsenteret. Dette er totalt bortkastet tid og også direkte skadelig fordi erfaringene viser at man graver seg faktisk enda dypere ned etter slike MESTRINGSTAP. Intet annet enn trist.
Som coach innen livsstilsendring har jeg hjulpet mange med inspirasjon til å kunne finne en levelig måte å få et sunnere og mer helsebringende liv. Dette har jeg ikke gjort ved å fokusere på knallhard trening og kostholdsregimer som kan ta knekken på hvem som helst. Dette har jeg gjort ved å lage PERSONLIGE inspirasjonspakker som er basert på ditt eget liv og din livssituasjon samt vilje og vanepåvirkning. Endring skjer ikke ved å peise på, men ved å ha en fornuftig og tilpasset inngang til ditt nye liv.
Basert på min lange erfaring innen endring av livsstil og coaching innen folkehelse, helse og terapeutisk intervensjon, har jeg nå laget et helt eget konsept for endring.
LifeMaze metoden
Lifemaze metoden er en kombinasjonsmetode for livsstilsendring. Her ser vi på det å føre en uheldig livsstil som er egnet til å skade seg selv som en livslabyrint. Det å fastne i et mønster der livsstil fører til potensiell skade på kropp og sinn, vil ofte være like vanskelig å komme seg ut av som det å manøvrere seg ut av en labyrint. Vi fastner ofte i våre egne gamle rutiner, økonomi, sosiale faktorer og det miljøet vi tilhører og er vant med. Dette gir oss trygghet, men også dessverre anledning til å fortsette å rote rundt med egen helse og aldri komme seg ut av labyrinten.
LifeMaze er et helt nytt konsept som jeg har satt sammen basert på alle disse omstendighetene og laget et kart som gjør det mulig å finne ut av denne labyrinten. LifeMaze metoden er ikke noe legemiddel eller noe hokus pokus, men mer en unik kombinasjon av vel etablerte og valide terapimetoder. Disse metodene er satt sammen på en helt ny og unik måte som aldri tidligere har vært gjort før, og som har tatt for seg alle de problemer som folkehelsearbeidere har sett over mange år. Ved å adressere disse områdene og finne terapeutiske løsninger på vanskelighetene så har man altså en helt spesiell forutsetning for å kunne adressere de eventuelle områdene som gjør at man feiler hver eneste gang.
Jeg har som coach valgt å sette dette sammen av flere grunner. Først og fremst så er det viktig for meg selv å finne en metode for å kunne hjelpe dem som har forsøkt ALT. Metoden er ikke en metode som gir et hundre prosent sikkert utfall, men kan gi et godt løft på veien mot en total livsstilsendring ved å jobbe med HELHETEN i sitt liv på en måte som ikke nødvendigvis innebærer knallhard trening og stramme kosthold, men med et stort fokus på hverdagsaktivitet og et helt normalt sunt og godt kosthold som alle kan ha råd til.
Konseptet er kun tilgjengelig for dem som kommer til meg som terapeut ved Bergen Helhetsklinikk. Dette fordi ingen andre har denne kombinasjonen av kunnskap og erfaring som skal til foreløpig. Metoden innebærer 5 timer med terapi og 3 timer oppfølging over ett år. Det er altså ingen quick fix, men et dedikert opplegg der jeg som coach følger deg gjennom et helt år for å sikre ettervern og påfyll av terapi. De 5 første timen innebærer helhetlige motiverende samtaler og terapi. Ønsker du mer informasjon om dette er det bare å ta kontakt med meg på [email protected]
Men litt tilbake til milløpene mine. Jeg bruker selvhypnose mye for å opprettholde motivasjonen. Jeg simpelthen ELSKER å løpe en mil. Og når det å løpe en mil i sone 2-3 innebærer at man forbrenner i snitt rundt 1000 kcal. ja så er jeg kjempehappy. Også det faktum at denne typen aktivitet er kartlagt og tilpasset mine aktivitetsbehov på en måte som gjør at jeg faktisk elsker hver eneste meter, ja da er det bare herlig. Hypnose er et verktøy som er meget kraftig og kan utgjøre den lille forskjellen fra det å være innesluttet i sin labyrint til det å finne aktiviteter som passer deg og som man virkelig kan elske å gjøre resten av livet. Derfor har selvhypnose en stor del av æren for min egen livsstilsendring for nå snart 7 år siden. Anbefales!
Tålmodighet er en dyd. Og endring kommer ikke rekende på en fjøl, men man kan godt finne metoder som gjør endring lettere å leve med. Husk at en livsstilsendring innebærer at man forandrer hele sitt liv, resten av livet. Endrer man livet fra usunt til sunt, ja så lever man med en mye bedre helse også. Det er i alle fall mitt valg for fremtiden.
Jeg vil reise til verdens ende, for å se på en soloppgang. Det er ikke mange som vil reise så langt for å gjøre det, tror jeg. Jeg vil reise der med lys i hjertet, slik at solen kan få litt mer av en annen type lys. Kanskje hjertelyset kan bringe stråler av godhet og toleranse til en verden som har litt for lite?
Jeg har en slags bønn med meg på reisen, selv om jeg ikke er religiøs. Dette er en bønn om at troen slutter fred med sine egne fordommer og menneskeskapte overbevisninger i jakten på det fullkomne. Det er vel egentlig det imperfekte i oss som er det virkelige perfekte? Det å tro er et gode for å skape håp, ikke hat. Så hvorfor bruke det slik?
Uforstand og inkompetanse er en kilde til misforståelser, frykt og lidelse. Det er derfor jeg lukker øynene og legger bak meg den støvete veien med alle dets humper og hindringer. Veiens ubarmhjertige fartsdumper tilhører fortidens slit og er et tilbakelagt øyeblikk som jeg ikke trenger å bringe med meg i en ryggsekk av visdom eller en sekk med gode minner. Jeg har møtt mange på denne støvete veien. Ikke alle har vist sitt sanne blikk og de som har vært verst er de som har båret inkompetansens bok i sin ryggsekk. Godt man kan gå forbi, passere og aldri se seg tilbake.
Denne veien mot nye soloppganger langt der mot verdens ende har også sin rasteplasser. Og som de fleste rasteplasser har dem også sine spann der søppel kan legges fra seg. Jeg tror ikke mange legger fra seg søppelet da dette innebærer en sorg og en bekjennelse av personlig tap. Men hvems tap er det egentlig sitt?
Jeg tømmer min ryggsekk for tunge byrder. Det er like smertefullt som det er en lettelse. Smertefullt fordi du legger igjen litt av det du trodde var lyset i ditt eget hjerte, lettelse fordi lyset egentlig var var dødd ut. Blitt til et mørke du ikke selv ønsket eller var herre over.
Så lenge jeg går, så lenge jeg lever. Så lenge jeg lever så lenge jeg går. Denne evige marsjen mot soloppgang er en prosess der hjertet får juling, mot og gleder. Denne livets bevegelse mot soloppgang, ikke solnedgang. Soloppgang fordi noe annet er ikke konstruktivt. Noen ganger tar jeg av meg skoene og kjenner grusen mot mine nakne føtter. jeg kjenner at jeg er ekstra sårbar da. Ekstra forsiktig i skrittene mine. Steg for steg trår jeg i grusen og oftest kjenner jeg smerten under bena som små kniver mot nerveendinger under føttene. Da er det bare å sette seg ned å ta på seg skoene igjen. Beskytte meg mot de stikkende smertene.
Noen ganger har jeg frosset. Kjent en nattlig kulde som har lagt et tynt islag rundt kroppen min. Frost som har truet med å lage rim i stegene mine. Som har fått føttene mine til å gå sakte. Det har derfor noen ganger vært et behov for å finne en rasteplass. Et sted der jeg har tent et lite bål for å kjenne varmen fra de små visne pinner jeg har fylt sekken min med underveis. Det er en viss tilfredsstillelse i det å legge på disse visne og knusktørre pinnene på det lille bålet. Ofte har det lille bålet brent, for å kunne kvitte meg med det rasket som har plaget meg og fått meg til å blø. På deres torner har jeg blitt stukket og derfor er det nødvendig å stanse opp her i veikanten å få liv i den lille gnisten som jeg fortsatt har båret med meg. Latt rusk og rask bli lagt på bålet og forsiktig blåst liv i den lille gnisten om og om igjen til rasket er brent opp og varmen igjen har fylt kroppen.
Som en vandrer med freidig mot er jeg nå på vei. Alltid på vei. Det er slik det skal og bør være, ikke sant?
Å gå langs denne kronglete veien er jo selve gleden, sorgen og ens hele eksistens. Det er fint å kunne vandre her til tross for dets lunefulle natur. Til tross for veiens farlige svinger og av og til veipirater som er ute etter å skade deg. Som regel går det bra. Som regel får vi gå hele veien. Som regel er det mye mer spennende og morsomme ting som skjer på denne veien enn pirater, rask og rusk. Motbakkene på veien har vært mange, men de gjør en også sterk. Sterkere enn de fleste. Rikere enn de mange. Det er ingen tvil om at veien har krevd liv. Og det er ingen tvil om at mange har gått ut til siden og forsvunnet i grøften. LIkevel er det noe eget med denne veien som leder til soloppgangen, ikke til solnedgangen.
Jeg går med minner i sinnet. For veldig mange mil siden så husker jeg en medvandrer sa, “enjoy the ride”. og det er egentlig det jeg gjør. Det vi alle burde gjøre. Buckle up, its going to be a bumpy ride, er et kjent sitat fra “all about Eve” en film fra 1950. Noen ganger kjennes det godt å hente frem visdom fra andre som har gått denne veien før.Som kjenner den, men likevel ikke har gått samme vei som deg. Han fikk rett. Ikke det at det betyr noe. Jeg tråkker stødig fremover. Mot soloppgangen.
Jeg vet jo at det vil komme en dag da bena ikke lenger vil kjenne grusen under meg. Ikke engang hvis jeg går uten sko. jeg vet jo at en gang vil krabbe i stedet for å gå. Og en dag vil jeg heller ikke krabbe, men langsomt legge meg til rette ved siden av veien. I en vakker grøft der engen grenser inn mot veikanten. Jeg håper det er sommer. Jeg håper jeg kan høre lyden av vinden, lyden av insekter som synger mellom blomstenes vakre øyne. Jeg håper jeg klarer å se smørblomstenes lysegule skinn gjennom strå, løvetann og engkarse. Og at jeg klarer å være våken til soloppgangen brer sine morgenstråler over det som engang var en vandrer.
Klokken er nå 08.30 straks og jeg har nær sagt som vanlig vært våken siden 05.30.
For meg er dette mer vanlig nå enn det er uvanlig. Jeg trives også med dette. Synes det er ganske digg å stå opp grytidlig og bare kjenne på morgenen. Høre på ingenting og noen ganger skrive litt på ulike ting og prosjekter over en god kopp kaffe. Nå har jeg vært sykemeldt en god stund og jeg har fått mye tid til refleksjon. Morgenen er for meg en tid for kontemplasjon og stille meditasjon. Jeg synes faktisk det hjelper meg til å kunne sortere ut en del av den dritten som til stadighet hamrer løs på oss mennesker fra ulike hold. En slags renselsestid disse stille morgenene.
Jeg elsker lyden av stillhet. Stillhet, og særlig den stillheten som finnes i det øyeblikket natt blir til dag, er god. Sansene leker med kroppen og sinnet og den kreative delen av hjernen våkner til liv. Ideer fødes og skrotes like fort igjen. Flakkende forbi meg i millisekunder, men likevel godt synlige for mitt indre. Jeg lukker øynene og ser utover verden. Det er i denne tidlige skumringstimen synet er på sitt klareste og landskapet rundt meg på sitt vakreste. Dette landskapet kan kun sees med øynene lukket og sansene åpen. Nattens mørke viker og morgenens lys overtar atter en gang. Dette lyset vil alltid skinne. Selv når jeg lukker øynene.
Vi er hva vi velger og vi ser det ønsker å se. For meg så er det en kreativ fornøyelse og lukke øynene å se på den utrolige verden som sprer lys ut over sinnets sletter. Det finnes ingen grenser i dette landskapet. Det finnes ikke hat og urett. Kun bølgende enger av lykke og fred. Av dyp og inderlig kjærlighet. Jeg ser med lukkede øyne. Ut over disse markene. Skogen i det fjerne representerer mine muligheter og fjellene i bakgrunnen mitt håp. Jeg lukker øynene når jeg virkelig vil se. Kanskje alle burde prøve det?
Dagen i dag er intet unntak. Morgenlyset sprenger seg frem. Fjerner mørket fra natten som har lagt der som et teppe over verden. Jeg velger å åpne øynene for lyset denne morgenen også. Fordi det er så utrolig fint dette lyset.
Ingenting er så digg som å stå tidlig opp. Ingenting er så kjipt som å ikke få sove. Det finnes en verden mellom disse to fjellene. En dal der kreativitetens elv renner. Jeg tar enda en liten slurk av nytrukket kaffe og smiler for meg selv. En ny dag er kommet.
Så er vi igang igjen kjære lesere! Nyttår nærmer seg
og med det så settes stadig mer hårete mål for neste års livsstilsendring, røykeslutt og ja, det ene med det andre.
Det er ikke noe galt i å ha verken nyttårsforsett eller hårete mål, men det de fleste opplever er jo at etter en viss tid så går målene rett i dass. Hvorfor er det egentlig slik?
I mitt møte med mennesker som trenger å motiveres til økt aktivitet har jeg ofte lange samtaler der vi gjennomgår ulike faktorer for motivasjon. Motivasjon er noe som er dynamisk og som forandrer seg nesten fra dag til dag. Mange klarer ikke å holde på motivasjonen over tid noe som da altså gjør det svært vanskelig å holde nyttårsforsettene man lover bort på nyttårsaften.
Utgangspunktet for innlegget mitt i dag er å se litt på hvordan man lykkes med å klare å oppfylle sitt ønske om livsstilsendring. For at motivasjon skal kunne opprettholdes må man starte med å ha et inderlig ønske om å klare noe man har satt seg fore. Dette kalles ofte for indre motivasjon og er noe som bygges opp over tid. Og nettopp tid er essensielt i dette. Hvor mange ganger har man ikke kastet seg på en bølge av enten slanking eller trening eller annet som man ikke klarer? Kanskje flere ganger enn man klarer å huske? Og da vil også hjernen ha lett for å huske nederlagene.
På samme måte må motivasjonsfrøet som plantes på nyttårsaften nettopp være et frø som plantes og som må få omsorg, stell og ikke minst tid til å vokse. Akkurat som en delikat plante krever det at man gir dette stell og at dette frøet vannes hver eneste dag fremover.
Så hvordan da lykkes med å klare ditt nyttårsforsett?
Oppsummert kan vi si at man må tenke på løftet som starten på noe annet – der ulike elementer er med å påvirke suksess og tilbakefall. Det å ta hensyn og høyde for at løftet møter tilbakefall og motgang og samtidig si til deg selv at dette er helt normalt og så gi dette ny næring hver eneste gang man møter motstand, er det som skal til for å få frøet til å utvikle seg til et stort og fint tre som skal vokse og trives resten av livet!
Så ved ethvert løfte gitt dette året og inn mot neste år, må det altså være et prosjekt der man er helt klar over vil møte motgang og som man er like klar over at man må reise seg etter fall og starte på ny frisk så raskt som mulig. Jo flere ganger man reiser seg etter å ha falt, jo bedre vil vanesystemet ditt lære hjernen opp til å kjenne igjen suksess. Husk at hjernen har brukt mange år på å lære seg dårlige vaner og man må da være bevisst på å bruke laaang tid på å lære hjernen av med dette og lære seg gode vaner i stedet.
Jeg selv har ingen nyttårsforsetter for 2020. Annet enn å være enda sunnere enn i fjor. Det å stadig sette seg mål man ikke kan klare å følge opp, er etter min mening en svært dårlig ide.
Men, hvorfor blir det alltid slik at man setter seg disse målene og like ofte som man gjør det, ja så går man på trynet hver eneste gang?
Enkelt forklart er det at man ikke er forberedt godt nok på hva målene man setter seg egentlig innebærer, og at målene man setter er for vanskelige å opprettholde over tid. Det å sette seg mål er ikke nødvendigvis løsningen, men mer en del av problemet.
Hva med å gi blanke i å sette seg mål som det å gå ned x antall kilo, løpe ti mil i uken, trene hver dag, melde seg inn i et treningssenter uten å ha økonomi til det, la andre definere målene, og masse andre eksternt påvirkede målsetninger.
Og hva menes med eksternt påvirkede målsetninger?
God måloppnåelse kommer utelukkende fra en indre motivert stemme som har fått utvikle seg over tid. Kjappe løsninger fungerer nesten alltid svært dårlig. Selv har jeg de siste årene bevisst gitt blanke i alt som heter mål og løfter om et nytt og bedre liv.
De fleste personlige trenere og motivatorer har lagt sin elsk på det å stadig sette seg mål. Det er da et tankekors at såpass mange av dem som rådes til dette, faktisk går på snørra hver eneste gang. Det er altfor mange støttemedlemmer på de ulike treningssentrene der ute og altfor mange som ikke når målene allerede etter et par uker inn i Januar. Hvorfor er det da slik?
Svaret er dessverre like komplisert som det er enkelt. En altfor dårlig kartlegging av den enkeltes indre motivasjon og forutsetninger i sine personlige preferanser, er ofte det enkle svaret. Det mer kompliserte svaret er at en slik mangel på individuell kartlagt forutsetning for endring, er fraværende. Ja det finnes mange gode trenere og motivatorer der ute, men et for ensidig fokus på trening og kosthold, gjør ofte sitt til at folk mislykkes. Man kan IKKE, og jeg gjentar IKKE, klare å gjennomføre endring som man i utgangspunktet ikke klarer å leve med resten av livet.
Altså er trening og kosthold dømt til å mislykkes hvis de individuelle forutsetninger ikke er tilstede. Det er DERFOR man bør skaffe seg oversikt og gjerne da kvalifisert hjelp på et HELT ANNET NIVÅ enn å ansette personlig trener uten noe form for innsikt innen menneskelig motivasjon og psykologi, ei heller nok livserfaring for å kunne formidle kunnskap nok til å endre personers indre motivasjon på mer permanent basis.
Det er med andre ord langt fra nok å kunne vite alt om muskler og trening, pulsøkning og bevegelse for å kunne foreta endring hos den enkelte.
Det og love endring i løpet av et par uker, er også i beste fall en sannhet med visse modifikasjoner.
Ja man kan komme i bra form på et par uker, men man kan altså ikke regne med å opprettholde dette de nærmeste 50 åra med mindre det finnes et varig grunnlag for det på innsiden av hodet ditt. Og nettopp det å inneha kunnskapen om endringsmekanismer og hjernefunksjoner, er essensielt for å kunne veilede folk til varig endring. Det å vite noe om hvordan man danner nye synapser for læring og endring virker på den enkelte, er viktig.
I bunn og grunn og oppsummert så er budskapet mitt til dere kjære lesere, et klart råd om IKKE KASTE DERE PÅ NYTTÅRSLØFTER uten å ha et knallhardt og edruelig mål om at livsstilsendring er oppnåelig FORDI du faktisk VIL DET!
Jeg skal her gi dere mine aller beste tips for å klare å gjennomføre endringen på en best mulig måte. Noen vil kalle det å gi råd om å fjerne alle mål, for å banne i kirken, men min erfaring med dem som sliter ALLER mest med å klare livsstilsendring, er nettopp at dem setter seg mål dem av ulike grunner ikke klarer å gjennomføre over tid. Og som jeg har sagt før, man kan oppnå endring i løpet av kort tid. Det er enkelt, men å oppnå varig endring, krever litt mer enn det. Det krever også eksperthjelp i de fleste tilfeller.
TIPS 1:
IKKE SETT DEG NOEN MÅL I DAG! OG HVIS DU SKAL GJØRE DET LIKEVEL, SÅ BØR DET VÆRE ET MÅL OM Å ENDRE LIVET DITT. VERKEN MER ELLER MINDRE. IKKE SETT DEG DELMÅL ENGANG. KUN DET Å SI TIL SEG SELV AT ENDRING MÅ TIL ER DET FØRSTE OG TRYGGESTE SKRITTET DU TAR. FOKUSER KUN PÅ DET FAKTUM AT DU VIL ENDRE LIVET DITT DETTE ÅRET.
TIPS 2:
NÅR DU HAR BESTEMT DEG FOR LIVSSVARIG ENDRING SÅ ER RÅDET Å BEVEGE SEG LITT MER I DAG ENN I GÅR. AKSEPTER AT TRENING OG SLIKT KOMMER SENERE. IKKE BESTILL DEG KORT PÅ TRENINGSSENTERET NÅ, MEN BEGYNN HELLER MED Å FOKUSERE PÅ ENKLE ØVELSER OG SMÅ TURER DE FØRSTE UKENE.
TIPS 3:
AKSEPTER AT DET ER GREIT Å GÅ PÅ SMELLER. TIL OG MED MANGE DE FØRSTE UKENE OG MÅNEDENE. DET ER HELT GREIT Å FEILE PÅ ULIKE OMRÅDER. MAN ER IKKE HELT MENNESKE FØR MAN EVNER Å INNSE AT DET ER MENNESKELIG Å IKKE KLARE TING. ENDRING LIGGER UANSETT IKKE I DET Å GUNNE PÅ OG ENDRE ALT PÅ DØD OG LIV. KOS DEG MED DET FAKTUM AT ENDRING TAR ET HELT LIV OG AT DET ER DEN TOTALE SUMMEN AV ØKT BEVEGELSE, ET SUNNERE KOSTHOLD OG REPETISJON SOM FØRER TIL ENDRING.
TIPS 4:
SKAFF DEG KUNNSKAP OM KOSTHOLD. FORHOLD DEG TIL ET HELT NORMALT KOSTHOLD SOM ER SUNT OG GODT. TENK HELLER MER PÅ MENGDE ENN PÅ Å KNAFSE I DEG MAT DU SYNES SMAKER PYTON. LIVSSTILSENDRING HANDLER OM Å SKAFFE SEG NYE VANER, MEN DET Å BASERE KOSTHOLDET PÅ TING DU IKKE TRIVES MED, ER FEIL VEI Å GÅ. DET ER MENGDEFORHOLDET MELLOM DET DU PUTTER INN I KROPPEN OG DET SOM FORBRENNES UT AV KROPPEN OVER TID SOM BETYR MEST. SØRG DERFOR FOR Å HA ET NORMALT KOSTHOLD SOM DU KAN LEVE GODT MED. REDUSER DET SOM ÅPENBART ER USUNNE VANER TIL ET MINIMUM.
TIPS 5:
SKAFF DEG KVALIFISERT HJELP FRA PERSONER SOM HAR KUNNSKAP Å FORMIDLE. SOM HAR DE NØDVENDIGE KVALIFIKASJONER SOM KREVES FOR Å GJENNOMFØRE ENDRING OG GI DEG DEN KUNNSKAPEN SOM TRENGS FOR Å LYKKES BEDRE. SPØR DEG SELV OM DE TI SISTE ÅRENE MED TILTAK HAR LYKKES ELLER OM DET FINNES EN GRUNN TIL AT DU FORTSATT HAR BEHOV FOR Å SETTE DEG NYE NYTTÅRSLØFTER HVERT ENESTE ÅR. HVORFOR MÅ DU DET? HAR DU DA EGENTLIG LYKKES? TIL TROSS FOR ALL EKSPERTISE? TIL TROSS FOR GODE INTENSJONER OG ALSKENS MÅL SOM ER SATT FØR AV BÅDE DEG SELV OG PERSONLIGE TRENERE?
NEI, SKAFF DEG HJELP TIL SKIKKELIG KUNNSKAP OM HVORDAN ENDRING, AKTIVITET OG KOSTHOLD HENGER SAMMEN. BEGYNN MED HODET OG TREN DEG NEDOVER ER MITT KLARE RÅD.
Så like sikkert som nyttårsstormen her jeg bor sikkert knuser takstein som vanlig, så er jeg sikker på at mange vil ende opp med knuste drømmer om årets nyttårsløfter som da gikk åt skogen denne gangen også.
Været kan vi ikke styre mine gode lesere, men drømmer om å klare det vi går inn for kan vi klare hvis vi har kunnskap og riktig vilje om det vi ønsker for resten av vårt liv. Motivasjon er ikke konstant, men heller en dynamisk ting som påvirkes av ulike hendelser i hverdagen. Både på godt og vondt. Når man vet dette så er det faktisk enklere å gå på en smell. Fordi at man da vet at om en dag eller to så er motivasjonen tilbake. Livsstilsendring tar et helt liv. Når man vet dette så er det ingenting som haster annet enn det å bli sunnest mulig for din egen helses skyld.
Ønsker dere alle lykke til med dine egne nyttårsliv!
Du bør aldri kritisere noen før du selv har kunnskap nok om det du kritiserer.
Hei alle fine folk!
Dagens visdomsord fra meg er nettopp det å fokusere på større respekt, godhet, forståelse og åpenhet rundt oss som enkeltmennesker. Vi kan kanskje ikke redde verden alene, men vi bør nå etterhvert klare å gå mer i oss selv, våre holdninger og vår tilnærming til store og små hendelser i våre egne omgivelser og de omgivelsene samfunnet vårt bor i.
Dagens bønn på denne dagen, bør stå i uselviskhetens tegn. Å være uselvisk bør vi også dra med oss inn i et nytt år. Vi bør utvise mer forståelse og respekt for våre medmennesker, også dem som vi normalt ikke klarer å forholde oss til. Og vi bør i alle fall ikke dømme og kritisere andre for deres meninger, kunnskap, og egenart uten at vi selv er i stand til å forstå hvorfor andre agerer slik som de gjør.
Vi som jobber i helsevesenet er for eksempel veldig konservative i vår tankegang og vi overfører noen ganger våre meninger om hvordan ting henger sammen til dem vi skal behandle. Vi bør gå i oss selv i større grad og akseptere at ikke vårt eget verdensbilde eller kunnskapsgrunnlag, alltid er det som er riktigst for de enkeltmennesker vi møter.
Det finnes som oftest en grunn til at andre oppfører seg og forstår ting på en annen måte enn oss selv. Det er derfor viktig at vi som mennesker både aksepterer og forstår at andre har ulike oppfatninger om hva som er det rette, enn det vi gjør i dag. Vi trenger ikke være enig i alt, men vi bør da kunne holde oss for gode til å kritisere ting vi overhodet ikke verken forstår eller har kunnskap nok om til å forstå. Og hvis vi ikke ønsker å verken forstå eller å skaffe oss kunnskap om hva andre mener om mangt, ja så bør vi ihvertfall ti stille med å forhåndsdømme.
Kritikk takk uten snikksnakk er jo dagens overskrift. Det er en mening bak dette selvsagt. Det å drive aktivt med kritikk er et GODE vi mennesker har. Det er helt nødvendig å være aktivt kritiker til både det ene og det andre. Uten det å ha en kritisk tilnærming til og et kritisk blikk på rett og urett i samfunnet, ja så ville vi fortsatt vært steinaldermennesker. Ikke det at det var noe galt i å være steinaldermenneske, men på et eller annet tidspunkt var det en eller annen som var kritisk til å denge løs på andre med klubbe og mer humane diskusjonsformer ble da etterhvert tatt i bruk. I dag er det mer verbale klubber som tas i bruk. Ofte denges det løs på meningsmotstandere med primitive redskap og svært tynt kunnskapsgrunnlag. Dette bør vi som individer ta til oss og regulere til noe mer konstruktivt og utviklende.
Så ja takk til kritikk takk, men spar oss for all del for kunnskapsløst snikksnakk.
For all del. Man bør aldri slutte å utfordre gitte sannheter, men fortsette å fremføre kritiske meninger om mangt. Men det er da altså en STOR forskjell på å latterliggjøre, mobbe, utestenge og fordømme andres meninger, med det å akseptere, forstå og sette seg inn i andres meninger. Man har en fordømt plikt å skaffe tilveie informasjon og kunnskap om saker og ting, FØR man velger å kritisere. Det er likevel en kjensgjerning at noen fortsatt opererer slik rundt sine medmennesker, dessverre.
For min egen del så vil jeg alltid forsøke å bli et litt bedre menneske for hver dag som jeg lever. Det å hate, fordømme og kritisere andre uten å ha en egen evne til å sette seg inn i deres situasjon er en vei som kun fører til mer hat, misforståelser og ufred. Enda verre er det kanskje å bevisst bruke hersketeknikker, falske nyheter, provokasjoner og mobbing i det offentlige rom, slik blant annet endel politikere gjør. Det å bruke polariserende argumenter og statements for å bevisst få til egen vinning på bekostning av samfunnsklima, er intet annet enn forkastelig. Det viser vel egentlig hvor lite kunnskap og valide argumenter de selv har når slike virkemidler tas i bruk. Igjen, dette er en forkastelig måte å forsøple dem som forsøker å skape fred og gode klima for samfunnsdiskusjon. Vi bør alle stå opp for å verne våre verdier i det samfunnet vi lever i. Vi bør skrike ganske høyt mot politikere, organisasjoner, samfunnsdebattanter og andre som forsøker å spre hat og ufred med argumenter som bygger på kunnskapsløshet og skjeve verdisyn.
Stå opp og kjemp MOT polariserende argumentasjonsteknikk.
Og i dag på denne dagen vil jeg ønske dere alle en fredelig og fin julehøytid. En fredelig og fornyende romjulsfeiring og ikke minst et riktig godt nytt og fredelig år som kommer. Må 2020 bli et veiskille der gammelt hat, ufred og uenigheter kan legges bort og håp, kjærlighet og aksept blir gullstandarden i samfunnet. Når polariserende mennesker, mennesker som hater, mennesker som skaper frykt og skam, ikke lenger blir hørt, men ties ihjel, ja så mister de sine evner til å plage andre. Som trollene de er så sprekker de i kunnskapens lys. Som troll så klarer de ikke å forstå at aksept og kjærlighet trumfer hat og polariserende retorikk, og som trollene de er så skal vi som enkeltpersoner vise vår kjærlighet til også dem. For ved å gjøre nettopp det så faller deres ufine og kunnskapsløse meningsinnhold som støv til jorden. Helt uten kraft.
Med all mulig kjærlighet og fred til alle dere gode mennesker der ute, RIKTIG GOD JUL OG GODT NYTT ÅR!
