Måned: april 2018

Eller stolt aktiv og ung til sinns?

Valget er ditt! Ja, det er det nemlig.

Hvem er du egentlig? Har du spurt deg selv om det i det siste? Er det slik at du tilhører kategorien utslitt, gammel og bitter? Eller er du mer den kategorien STOLT, AKTIV og UNG til sinns?

Man kan gå igjennom mye i løpet av et liv. Man gjør seg mange og ulike erfaringer på godt og vondt. Det er de hendelsene som preger en mest i livet som fester seg hardest i hodet vårt. På godt og vondt. Disse opplevelsene drar vi med oss og det preger ofte hvem vi er og hvordan vi velger å takle ulike ting i livet. Noen ting preger oss så mye at vi kjenner så sterkt på det at det overtar livene våre. Hendelser som noen ganger er så sterke at det også overgår måten vi møter andre på, preger vår adferd, styrer våre daglige valg og leder oss inn i ulike miljøer, situasjoner og ikke minst mentale stemninger som er negative for oss.

Hvorfor er det slik at vi er selvdestruktive på denne måten og søker å opprettholde en slik tilstand? Nær sagt uansett hva som påvirker oss vil vi prøve å holde på ulike opplevelser bare de har påvirket oss sterkt nok. Urettferdighet er noe av det som påvirker oss aller mest. Hvis vi blir behandlet urettferdig, så er sjansen stor for at vi legger dette på minnet og lar det plage oss til evig tid! Og det smitter til hjertet også. I den forstand at hvis man blir behandlet på det som du oppfatter som blodig urettferdig, så vil dette plage deg minst like mye som hvordan man opplever å bli behandlet.

For mange vil dette handle om at hele livet blir så preget at man som nevnt lar seg føre inn i en negativ og vanskelig spiral.

Så derfor er altså faren for å ende opp med en agenda mot alt i livet overhengende stor. Det er derfor mange lever med en stor bitterhet og med dager gjennomsyret av hat, sorg og sinne.  

Derfor fylles livet med noe man sjeldent kommer seg videre fra. Dette er en slags selvpining, ofte med det som før var en berettiget og god grunn, men som har gjennom mange år ført til en innvendig kamp mot alt og alle.

Denne kampen er du dømt til å tape! Ja, du hørte riktig. Du er dømt til å tape denne kampen! I alle fall hvis målet er å få «hevn» eller «revansj» for noe. I alle fall hvis målet er å sitte inne med deg selv eller dine likesinnede å hate verden, ditt eller datt! I alle fall hvis målet er å forsvinne ut i evigheten der bitterheten fyller kassen du ligges i og en eller annen fremmed, slenger en løvetann ned i hullet før de spar på jord!

Det hele er både enkelt og vanskelig. Men det å endre dette er fullt mulig. Man kan til og med endre det på VELDIG KORT TID!

Jaha, hvordan kan dette la seg gjøre da, tenker man? Det hele begynner med en erkjennelse av hva man ønsker med livet. En avgjørelse om endring. En aksept av det som er et mulig tap. Altså at man må akseptere at man har blitt urettferdig behandlet, og så legge det bak seg. Dette må man noen ganger ha hjelp til av profesjonelle mennesker. Men når valget er tatt og timen er bestilt, så er man allerede godt i gang! Faktisk hvis du nå fortsatt leser dette og ikke er spesielt irritert, så har du i hjernen din allerede startet en endringsprosess. Bra ikke sant?

Og hvis har anerkjent at du ønsker en endring, at du er villig til å ta tapet, og er villig til å fortsette en prosess der du legger ting bak deg, No Matter What, så vil det gå ganske kort tid før man klarer å endre noe. Det er ikke en prosess som alltid er smertefri. Noen ganger kan det være et stort tap å måtte innse at det som nå er livet ditt ikke lenger skal være det. Det føles ofte som en sorgprosess å forlate noe som man føler seg relativt trygg i, selv hvor destruktivt det er. Det kan rett og slett oppleves svært skremmende å forlate noe man er vant med.

Tenk deg om da. Er det slik at du ønsker å være på det stedet i livet du befinner deg? Eller er det slik at du innerst inne ønsker at du skulle vært mer innlemmet i et liv der smil, latter gleder og sorger gjør hverdagen? I stedet for hat, usikkerhet, sinne, fortvilelse?

I mitt hode velger jeg det første.

I mitt hode ville jeg lære å leve med glede.

I mitt hode ville jeg ta det bevisste valget om å forlate dritten og oppsøke levsgleden!

I mitt hode kan man velge å bare gjøre det, selv om det er skummelt.

I DITT HODE LIGGER VALGET

FTW eller stolt, aktiv og livsglad?

Mvh Willy

#stolt #aktiv #hverdagsaktiv #livsglede #ftw #sint #gammel #bitter #hat #glede #livsstilsendring

Reklame | Bangerhead, iDeal

 

  

 

Ja det er sant som jeg sier det. Jeg er sykt kjekk! Jeg er også vanvittig pen, sterk, smart, hyggelig, snill og, ja rett ut superMANN med STOR M! Jeg er rett og slett en blanding av en gresk GUD, Tor med hammeren og George Clooney! For ikke å snakke om alt jeg er dyktig på. Finnes ikke den ting jeg ikke kan. Alt som ikke kan la seg gjøre av andre, det kan jeg. Jeg har også en overdrevet flott holdning, kropp og en mental styrke som overgår absolutt det som har vært av sammenlignbare personer gjennom historien! Jeg er PERFEKT! Nei, mer enn det. JEG ER OVERPERFEKT!

 

Det eneste jeg ikke har er SELVTILLIT!

 

Phu, DER gikk det over takk og pris!

 

Det er lett å bli stemplet som arrogant, selvopptatt, stygg, hatet, dårlig likt, ikke akseptert, looser, taper, dust, fæl, klysete, dum, egoistisk, og så videre, (fyll ut flere ord om du vil) hvis du påstår alt det jeg nevnte innledningsvis, og faktisk mener det!

Men hvorfor skal vi ikke mene litt av alt i alle fall? Til dagen møter jeg ofte mennesker med alt dette og motsatt fortegn. Mennesker som ikke klarer å se at de er fine, god mennesker. Mennesker med så lav selvtillit at de ikke klarer hverdagen. Det, er fælt det!

Tenk å ikke klare å gå i butikken å kjøpe seg et klesplagg fordi man tror at alle uansett synes du er stygg. Tenk å gå på skole eller arbeid og tro at alle synes du er lite smart. Tenk å leve livet å tro at alle har noe imot deg, dine og ditt utseende. At alle misliker deg fordi du er slik og sånn. At alle hater deg fordi noen en gang sa noe dumt.

Det er mange som har det slik. Det betyr ikke at det er sannheten som møter deg når du går ut av døren. Det NOEN sa for lenge siden betyr ikke at vedkommende engang husker at det som ble sagt var sårende. Når du går i butikken for å handle er det lite sannsynlig at noen bryr seg døyten om akkurat deg! De fleste bryr seg nemlig ikke. Og de som kikker på deg gjør det statistisk sett på grunn av at de finner deg interessant på en eller annen måte. Og det er jo en god ting, ikke sant?

De fleste har mer enn nok med seg selv og sine ting, enn til å tutle rundt å være negativt opptatt av andre. De som likevel pøser ut negativitet og mobbete holdninger vet vi er de som har de største problemene med seg selv. Det er jo de som trenger hjelp! Ikke det at ikke mobbing er forkastelig og stygt, men det sier mer om den som mobber enn den som blir mobbet. Det å mobbe andre er en skam. Tenk dere om og løs noen egne problemer før dere går etter andre mennesker!

 

Alt dette jeg sa innledningsvis i dette innlegget, er sant. Det er slik jeg forsøker å finne mine murer. Mine mursteiner av selvtillit. Det å klare å gå gjennom dagene med en selvtillit som jeg trenger for å kunne både klare jobben min, men også bekjempe min sosial angst. Jeg har vært der jeg ikke vil være. Med en sosial angst som var gjennomgripende i livet mitt. Jeg husker for mange år siden da jeg reiste de 5 milene fra hjemmet og til skolen for å ta generell studiekompetanse. Da var jeg i midten av 30 årene. Når jeg kom frem husker jeg at hvis døren var lukket inn til klasserommet, eller den lukket seg foran meg, så snudde jeg og reiste de 5 milene hjem igjen. Jeg klarte ikke å takle at alle snudde seg og så på meg. Dette var et eksempel av mange på hvordan jeg kunne slite for å komme meg igjennom dagene.

Jeg skjønte jo at det ikke skulle være slik. Men hva kan man gjøre når livet spiser en opp innenfra? Nå hjernen forteller deg at du ikke er verdt en dritt? Når du er overbevist om at du er selve definisjonen på alt som er negativt og dumt? Du kan ikke gjøre noe som helst! Ikke en dritt kan du faktisk gjøre.

 

Du kan ikke gjøre noen ting FØR du ENDRER din Holdning til et par sentrale ting.

For min del var det å endre hvordan jeg skulle takle å få eventuell motgang og kritikk fra mine omgivelser. Jeg så på det med en kirurgisk tilnærming. Jeg sa til meg selv at jeg ikke kunne brydd meg mindre om at alle ville le av meg hvis jeg sa noe i en forsamling. Hva kan skje hvis de gjør det likevel? Jo man kan innse at man har sagt noe teit, slik som 99, 9 prosent av alle i verden sier mange ganger for dagen, og så le av seg selv. Være såpass lite selvhøytidelig at man gir F i om man driter seg loddrett ut! Le til verden og hvis verden ikke ler tilbake så er det deres problem!

 

Hvis man har så lite selvtillit at man ikke klarer å gjøre stort i verken sosiale, familiære, profesjonelle eller liknende sammenhenger, så sier i alle fall jeg til meg selv at jeg gir nå vel F. Jeg er en gresk GUD!  

Selvsagt kan mange være uenige å begynne med å kommentere negative ting. Selvsagt kan folk pisse på deg og kalle deg idiot, selvsagt kan folk oppføre seg som amøber bare for å trekke seg selv frem på din bekostning! Hva så? Deres forbanna problem! Jeg har det greit jeg. Hvis noen mennesker har så lyst til å tråkke på andre, så er det da ikke jeg som har et problem?

Hvis 6 milliarder av verdenes 7 milliarder mennesker ikke tåler trynet på meg så er det fortsatt en milliard mennesker som liker meg! Det er en del det! Ikke sant?

Ja så jeg sier til meg selv at jeg er best. Jeg vet jo at jeg ikke er det, men jeg er mer enn god nok for de fleste. Og jeg som alle andre i verden har like mye rett til å drite meg ut offentlig som alle andre, ikke sant? Og jeg kan vel også le av mine egne feil hvis andre ler av dem? Er jo rett og rimelig det vel?

Jeg kan se meg i speilet å si til meg at speilet lyver hvis jeg vil? Min rett, mitt speil! Hva andre tenker har jeg lært meg å gi blaffen i. Mitt speil! Dessuten så betyr det ikke noe som helst hvordan man ser ut så lenge man lever. Mitt liv, mitt speil, min verden.

Jeg har funnet ut at dette funker for meg, men det var en lang vei å gå før jeg VALGTE å tenke slik. Man må faktisk AKTIVT VELGE å tenke slik, handle deretter samt lære å gi totalt F på en god måte. Hvis man bryr seg om andre og er snill og god med sine omgivelser, så kan du være sikker på at du kan drite deg ut herfra og til evigheten uten at folk flest dømmer deg nord og ned. Ta et valg i dag om å ofre negativiteten og vær din indre Greske GUD. Vær din indre George Clooney, vær din indre Ghandi. Da trenger du ikke å være redd for noe!

 

Mvh Willy

 

#stolthet #selvsikker #selvbilde #sosialangst #tørre #livet #livsstilsendring #hverdagsgrep #greskgud #helse #endringsteknikk #fokus #livssvalg

 

Når himmelen åpner sine søvndrukne øyne og sakte slipper solens stråler igjennom skyene. Når strålene tvinger seg gjennom hullet i himmelens bomull og skaper morgenglød. Når morgenens lyspiler skaper englefingre i luften og tenner gull i jordskorpen. Varmer opp levende og døde, da kan dagen begynne.

Dagen kan begynne med et smil. For hvis du ikke smiler er du sur. I alle fall påvirket i feil retning. Still deg opp foran speilet å lag så mange grimaser du klarer på 30 sekunder! Så avslutter du med et smil. God trening for ansiksmuskler og hjernen.

Det å smile styrker også ens selvtillit. Skyt brystet frem og bygg din selvsikkerhet. Vis verden at det er du som er stjernen i denne episoden, denne gyldne dagen der helten er deg! Der helten finner løsninger og er motstandsdyktig mot de skudd som rettes mot deg i et forsøk på å ta knekken på din dag.

Tillat at lyset skinner på deg. Sørg for at du applauderer deg selv og din positive fremtoning. Fordi du har valgt at det skal være slik.
Ikke la omgivelsene trekke deg ned i søken etter deg selv. Ikke la noen kaste skygger over din endring. De kan gå deres vei. Du har valgt den andre veien!

You go! Gi aldri opp. Det er en prosess. Så selv om man av og til tar et par skritt tilbake, så vil man sakte men sikkert beveges fremover. Tolmodighet er en dyd!

Mvh Willy 

#selvtillit #selvsikker #styrke #mestring #motivasjon #hverdagsaktivitet #suksess #leve #helse #livsstilsendring #psykiskhelse #helsefordeler #helsegevinst 

 

 

Nå for tiden handler veldig mye av det som ytres i det offentlige og «bloggprivate» rom om hvordan livet bør leves.

I følge mange har man ikke et riktig og godt liv før man er gjennomtrent og dermed har en kroppsform og stramhet som fitnesskonge eller dronning.

Det er en todelt verden der ute. En verden som ofte belønner perfeksjonisme mer enn det menneskelige individ. Ikke det at det er noe galt å arbeide mot perfeksjonisme, men det virker som om «alle» på død og liv «MÅ» følge disse trendene for å være lykkelig. Enten trener du deg til en flott kropp og spiser den og den maten, ellers så er du egentlig mislykket, hevdes det! Det finnes tusenvis av blogger og artikler rundt omkring som hyller de vellykkede, eller sprer sine glamorøse synspunkter på et godt liv til kreti og pleti for tilsynelatende å «inspirere» folk til å bli som dem.

En del vil la seg inspirere og finne en vei der man kan følge i perfeksjonismens fotspor. Noen vil få en kropp til å «dø» for og andre vil få et betydelig sunnere liv ved å spise slik og slik mat. Så hva er det da jeg klager for?

Enkelt. Jeg jobber med ALLE DE SOM IKKE FÅR TIL DETTE.

De som prøver og aldri får det til. De som av ulike grunner aldri vil oppnå det å ha et perfekt liv, kropp, helse, smertefri, og lykkelig. Av mange grunner. Det finnes noen få som lykkes og vel og bra det. Jeg lurer på om de også er gjennomført lykkelige til enhver tid? Neppe. For livet består av mer enn alt som er «perfekt»

Livet består av MYE MER enn suksess, god økonomi, perfekt kropp og perfekt utseende. Livet består av alt det som ikke kan skaffes gjennom trening til du kaster opp. Trening 2 ganger daglig, det å oppholde seg på treningsstudio 7,5 timer daglig, spise mat laget fra bunnen med ingredienser importert fra regnskogene i Brasil, dyrket i begrenset opplag fra lavafjell på Island, selvplukkede bær fra toppen av Glittertind, vann hentet i spesialglass fra gruvene i Himalaya. «You get my point?»

 

Og reklamen følger opp selvsagt. Man trekker frem bloggere, hollywoodfruer, moteikoner, modeller og annet som fremmer verdenssamfunnets søken av det perfekte. Når man har nådd fullkommenhet, det perfekte, det Guddommelige, toppen av rikdom og suksess, hva da?

Hva gjør dem da de få som klarer dette? Er de lykkeligere? Er de glad fra de våkner til de legger seg? Drømmer de perfekte drømmer om det perfekte livet? Går de en liten tur i strålende sol hver dag kledd i siste nytt, med perfekt trente kropper og mottar folkets hyllest? Neppe.

 

Hva vil jeg egentlig frem til her?

Jo, at en søken på dette vil nødvendigvis ikke gi deg noe bedre enn det du har i dag. Spør deg selv om hva du innerst inne vil søke. Venner? Rikdom? Berømmelse? Evig lykke? Perfekt kropp og et strålende vakkert ansikt?

Ikke vet jeg hva du søker, men jeg vet at de fleste ikke blir lykkeligere av å oppnå alt dette.

Hva med å begynne å NYTE LIVET i stedet for? Hva med å trene litt for å ha en god helse? Hva med å spise riktig mengde og relativt sunt for å kunne ha råd til å spise normal mat hver dag? Det er ikke alle som har økonomi til å hente trøfler fra skogene utenfor Paris. Hva med å trene på selvtillit og selvaksept? Trene på å finne balanse i livet i stedet for å leve som en jeger på jakt etter antilope på Nordpolen?

 

Vi bør alle være fornøyde med oss selv. Vi alle bør ta høyde for at det er vi selv som er viktigst i VÅRT liv. Vi bør finne en balanse der vi kan la oss gledes over andres lykke UTEN å måtte jage etter tilsvarende. De er de og du er du. Det som er det aller viktigste i DITT liv, er å leve livet slik det passer for deg selv. IKKE slik det forventes at det BURDE passe for andre. Det er DITT liv, din kropp, dine venner, din familie, din helse og dine matvaner som er tilpasset DIN økonomiske virkelighet. Det er det som er virkeligheten. Ved å trene på å erkjenne dette, så vil tilværelsen kunne oppleves som mye lettere.

Man kvitter seg med presset om å være «såkalt vellykket» hvis man slutter å jage etter det.

Man bør legge vekk jaget om å oppnå perfekte kropper og ansikter fordi dette jaget innebærer for de fleste å jage det umulige. Svært mange klarer det aldri og jeg er ikke sikker på om det i det hele tatt er heldig. Svært mange blir syk, sykere, sykest òg får en dårligere livskvalitet ved å bruke livet på en jakt der byttet er utdødd.

Det perfekte er her. Det perfekte er deg, nå! Det perfekte er å glede seg med seg og sitt, nå! Det perfekte er å smile litt, glede seg over at DU SOM INDIVID ER UNIK! Det er perfekt å være i balanse der man våkner om morgenen og er NORMAL. Å våkne om morgenen å slafse i seg en is eller sjokolade til frokost. Av og til selvsagt, alt med måte.

Det er perfekt å møte venner som samler seg rundt et leirbål uten å være bekymret for om lukten av røyk setter seg i Armani buksa. Det er perfekt å grille ved stranden, nyfisket sei og få lukten av fiskeslo på nevene. Det er også perfekt å ta en tur på treningssenteret for en økt der hvis dette føles perfekt for deg.

Bare ikke jag etter det perfekte. Det finnes nemlig allerede i deg selv. Her og nå. Til tross for de utfordringer man har i hverdagen. De skal være der for å skaffe deg balanse og styrke. De skal være der for å realitets orientere deg, være der slik at du har noe å arbeide med. De skal være en del av livets opp og nedturer. Det er livet og det er perfekt. DU ER PERFEKT!

 

Mvh Willy

#livet #lykke #perfeksjonisme #søken #perfekt #suksess #press #livsglede #uoppnåelig #helse #selvtillit #selvfølelse #livskvalitet

 

 

 

 

 

 

 

Mange av oss opplever smerter fra tid til annen. Denne opplevelsen av at noe gjør vondt, eller «plager» oss unødig mer enn det vi forventer er normalt, vil alltid være subjektivt. Mange snakker om hva som oppleves som egen smertegrense. Altså hvor tolerant man er mot smerte.

Noen tåler mye smerte, mens andre igjen, tåler mindre. Ser vi dette i sammenheng med definisjonen fra Helsedirektoratet som er den vi forholder oss til, så ser vi at smerteopplevelsen kan henge sammen med flere ting.

Smerte er en ubehagelig sensorisk og emosjonell opplevelse som følge av faktisk eller potensiell vevsødeleggelse. Smerte er alltid subjektiv.

Smerte er et sammensatt fenomen, som influeres av fysiske, psykiske, sosiale, kulturelle og åndelige/eksistensielle forhold. (HDIR 2015)

I denne sammenhengen kan vi snakke om smerter i en endringsprosess. Her under ligger det både fysiske, psykiske, sosiale, kulturelle og eksistensielle forhold som er med å påvirke vår opplevelse av smerte. Dette fordi vi endrer noe fra det smertefrie og trygge, til noe som ofte medfører mer smerte. Et eksempel er at vi påvirker det fysiske i hverdagen. Er vi vant til å være i ro og i overkant inaktiv, så er sjansen stor for at vi ikke opplever fysisk ubehag i form av gangsperre og stølhet i musklene. På samme tid er det slik at hvis vi sliter med psykiske vansker, så vil ofte den mentale smerten øke hvis vi utsetter oss for eksponering. Et eksempel her er ved sosial angst. Det smerter å være innelukket med sosial angst, men kanskje enda vondere er det å måtte eksponere seg for ulike situasjoner som påfører deg sosial kontakt med andre i større eller mindre grad.

Det er dette som gjør smerte så vanskelig. Det avhenger nemlig av den situasjonen du er i.

De siste årene er det også snakket mer om de følelsesmessige faktorene ved smerter. Det vil si at hvordan man har det følelsesmessig faktisk kan føre til fysiske smerter i kroppen vår.

 

Dette er nok en problematikk med mange og kompliserte fasetter, men totalresultatet er ofte ganske likt.

Vi sliter med smerter av ulik grad og av ulik årsak.

Vi vet hvor det gjør vondt og hvor vondt det gjør.

Vi vet ofte ikke kva det er som utløser smerter.

Vi aner ikke hvorfor smerter kommer når de egentlig ikke burde vært der.

Vi vet ikke hvordan vi skal forholde oss til dette.

 

Det som er helt sikkert er at ting gjør vondt på ulikt vis.

Smerter er en beskyttelsesmekanisme for å hindre oss i å få så vondt at vi omkommer, litt enkelt forklart.

Dette gjør at kroppen trekker seg unna smerten. Imidlertid så er det stor forskjell på å ha det så vondt at man må ringe legen, til å ha litt eller mye ubehag.

Hvor grensene går er ofte vanskelig å vite. Spesielt hvis man ikke er vant til å ha ulike typer vondter.

For bevegelse og aktivitet er ofte stølhet lett å kjenne på. Dette trenger man ikke ringe legen om, og man kan lett skjønne hvor det kommer fra. Hvis stølhet og gangsperre viser seg så pass sterkt at du ikke klarer å stå opp uten betydelig vondt, hva skjer da?

Dette er jo heller ikke farlig, så lenge det kan identifiseres som gangsperre. Løsningen er at man blir mer og meir «motstandsdyktig» mot dette jo meir man trener/aktiverer seg sjølv. Man må bare komme over det på en måte. En god regel her er å starte litt forsiktig med spaserturer i stedet for å løpe til du spyr. Det kan du vente med til du er bedre trent.

 

Et paradoks når du har mentale/psykiske smerter er at man får vondt av ting som tankene starter. Dette kan som sagt også resultere i fysiske, kroppslige smerter. Dette kalles ofte for psykosomatiske smerter.

Det finnes ikke noen quick fix for disse tingene, men generelt sett er det å leve med smerter av ulik grad noe som krever et slags indre oppgjør med deg selv, samt en erkjennelse av hva du oppfatter smertene kommer av, og hva som er oppskriften på hva som bør gjøres.

Smerter er som innledningsvis nevnt, subjektivt. Dette betyr at folk opplever sine egne smerter forskjellig fra for eksempel naboen. Man kan noen ganger tenke seg et smerteforløp som en reise i selverkjennelse.

 Hvis man for eksempel har vondt i hoftene og legen din, samt alskens tester sier at de ikke finner noe som i utgangspunktet er galt, så betyr ikke dette at man ikke har vondt. Det er din smerte, ikke legen sin. Det du opplever er i høyeste grad reelt. Men man kan i alle fall være trygg på at dine smerter ikke i utgangspunktet er farlige. Så må man da spørre seg selv om det kan skyldes at man beskytter sine egne smerter? Man beskytter dem i den forstand at man har erfart at ulike ting gjør dem verre.

Man kan da gå glipp av bedring fordi man ikkje våger seg ut på en endringsreise som ofte innebærer mer smerter før man blir langsomt bedre. Mange tenker da hardnakket på at dette har de hørt før og «INGENTING» hjelper. Og det er vel på mange måter litt sant. Men kan det være at ingenting hjelper fordi man ikke tillater seg selv å endre noe slik at det begynner å hjelpe?

Kan det tenkes at man ikke klarer å endre noe fordi man får feil type hjelp, eller man er for utolmodig og for eksplosiv i for eksempel treningen? Det å lære å overvinne smerter kan ta tid. Man må lære å stå litt i smertene, kjenne på dem og avpasse bevegelser slik at man ikkje blir inaktiv. Nyere forsking viser tydelig at for eksempel ryggsmerter takles best ved bevegelse, mosjon og riktig trening, fremfor inaktivitet og smertestillende. Det kan hende at en forsiktig tilnærming til bevegelse samt det å stå i smertene vil ha en mye bedre effekt enn å trekke seg inn og bli inaktiv og liggende.

Alle er ulike og alle trenger ulike tilnærminger og kanskje tilnærminger som innebærer flere forløp på samme tid. Man kan da for pokker ikkje forvente at det er bare å gønne på i trening og tro at jo hardere jo bedre!

Man kan ikkje fjerne smerter i skulderen og ryggen bare man begynner å trene hvis smerten i utgangspunktet trigges av ens psyke? En psyke som ligger i bunnen for de fysiske smertene, eller en tilstand der smertene er en salig sammenblanding? Kva kom først liksom? Høna eller egget?

Man må behandles helhetlig og med mange ulike faktorer som må tas hensyn til. Først da vil man oppleve det å kunne takle smerter på en god nok måte. Slik at man kan bevege seg i en annen retning enn der man er i dag.

En aktiv hverdag gir deg smertelindring i alle deler av kroppen. Også hodet. Så start ditt fokus med endring av ditt liv i dag. Lær å leve med smertene enn å la deg knekke av dem!

«If you cant beat them, join them»

Mvh willy

#helse #smerter #psykosomatisk #aktivitet #livsstilsendring