Hei alle sammen. Jeg koser meg i dag med å være så hverdagsaktiv som overhodet mulig. I tillegg er jeg svært glad for at jeg fremdeles har bøttevis med motivasjon igjen til å trene litt løping. I dagens regnvær valgte jeg å løpe på tredemøllen inne. Det var sikkert like greit så mye regn som det kom fra himmelen i dag.
Det ble selvsagt favorittdistansen min på løpingen. En mil går fort når man har det moro! Jeg simpelthen elsker å kjenne kroppen slite og nyte på samme tid. Det er supert å kunne løpe uten å bli helt peist og de nye løpeskoene mine er bare digg.
Det er ikke alle som klarer eller liker å løpe. Da sal man sannelig vite at det er heller ikke nødvendig. Husk at det å være hverdagsaktiv er å gjøre de helt vanlige tingene i livet. Man kan rydde et hus, vaske gulv, gå i trapper, leke med ungene, gå en tur…listen er uendelig. Og hvis du ønsker mer futt i hverdagsaktiviteten, ja så er det bare å utføre den på tyngst mulig måte. Et godt eksempel er å vaske gulvene for hånd. Her får hele kroppen god trening.
Så her sitter jeg folkens. Jeg stirrer utover havet og forsøker å ta innover meg det faktum at så utrolig mange har lest, likt og delt innlegget mitt om det å være #usynligsyk.
Mange har skrevet og fortalt om deres usynlige sykdom og hvordan de opplever å bli møtt. Noen vil helst ikke ut av sengen engang av frykt for å møte blikkene, kommentarer og følelsen holdninger rundt dem gir.
Livet og hverdagen blir så tung å leve med for mange at sykdommen forverres. Er det virkelig slik vi vil ha det? Er holdningene virkelig så ille?
Ja, det tror jeg.
Dessverre så har vi som sliter eller har slitt med usynligsykdom alle opplevd dette.
Så her sitter jeg og stirrer utover havet og kjenner på en sorg. En sorg for at det er slik. Og jeg får bekreftet dette gjennom hvor godt dette innlegget treffer.
Jeg har ingen svar om hva som skal til for at AKKURAT DU skal få det lettere, men jeg vet at det å endre holdninger rundt dette er mulig. Bare det at flere er åpne om deres situasjon og at mange nok sier fra at det ikke er greit når kommentarer faller, ja så vil det være mulig å endre.
Stå på mine venner, fortsett å spre innlegget, stå opp for et aktivt og gledesrikt liv til tross for motgang. Vi er mange som støtter dere i deres kamp for en bedre hverdag!
Hei alle flotte mennesker! Dagens spørsmål er enkelt:
Må man trene for å være sunn?
Nei!!!
Men det hjelper, er det enkle svaret på dette spørsmålet.
Mange tror at man må trene til svetten spruter for å være sunn, men sannheten er mer nyansert enn som så.
Tenk dere at dere trener 7 dager i uken i 1 time året rundt. Da vil dere ha trent 365 timer i løpet av et år. Det er jaggu ikke verst, eller hva?
Men hvis dere snur ørlite på dette regnestykket og sier at et år inneholder 8 765,81277 timer så er det plutselig et helt annet regnestykke, eller hva?
Dette betyr nemlig at dere ikke har trent i 8 400,81277 timer. Et litt søkt utgangspunkt selvsagt, men likevel setter det treningsmengde i et litt annet perspektiv.
Man må nemlig ikke trene hver dag for å være sunn eller gå ned i vekt. Det å være sunn handler ikke kun om trening, men om hva kroppen tilføres av mat, drikke og aktivitet.
Mange tenker at de skal begynne å slanke seg eller bli sunnere ved å gå på et treningssenter. Helt okey det, men hvor mange støttemedlemskap finnes det egentlig der ute? Og trening i seg selv vil ikke få deg ned i vekt eller bli sunnere hvis ikke kosthold og mengde av mat og usunn drikke reduseres eller balanseres med trening.
Dessuten brenner jo jeg for både trening, livsnyting og det viktigste av alt, nemlig HVERDAGSAKTIVITETEN.
Hverdagsaktivitet er sterkt undervurdert i vårt samfunn der trening og livsstil, perfeksjon og retusjering er normalen. I et samfunn der normalmennesket ikke synes å være så viktig. Et samfunn der plastiske operasjoner og “duckface” er normalisert og et normalt litt skjevt smil under en litt klumpete nese er stygt.
La oss slå et slag for det sunne, naturlige og normale i hverdagen!
La oss en gang for alle slå fast at trening er sunt , men det er forskjell på toppidrettsutøvere og mosjonister. La oss slå fast at husarbeid, gange, lek med barna og et sunt og balansert normalkosthold er det som virkelig betyr noe for hvor sunn vi er. Vi trenger ikke å trene hver eneste dag, men å bli andpusten innimellom kan være nok. Vi trenger i alle fall ikke trene til vi spyr for å være sunne og trente individer. Hverdagsaktiviteten er den aktiviteten vi fyller de fleste timene i livet vårt med. Sørg heller for å bli andpusten av den så trener du faktisk mer enn nok. Så kan du heller krydre måneden med lystbetonte løpeturer, zumba eller dans. Poenget er at man må finne sin egen treningsform som man virkelig liker.
Anerkjenn at husvask, lek og annen moro er trening det også! Anerkjenn den innsatsen og bevegelsene du legger i rydding av en bod eller nedvask av et tak er knallhard trening! Anerkjenn deg selv som et AKTIVT MENNESKE!
Spis sunn og variert god mat i riktige mengder så er du plutselig et aktivt og sunt menneske. Da er det også lettere å ha bedre kontroll over sin egen trivselsvekt.
Bli hverdagssaktiv du også. Og hvis du tenker deg litt om så vil du nok se at du egentlig er MYE mer aktiv enn du tror selv.
Vært STOLT av hvordan den NORMALE deg ser ut. Ikke la det unormale bli det normale!
Hvor fokuset ditt ligger kan være med på å bestemme både varighet, smertefølelse, psykisk helse og opplevelsen av hverdagen din i positiv eller negativ retning.
Det er tungt å være syk. Samme hvilken måte man er syk på så blir ofte fokuset på det syke og ikke på det friske. Det er lett å forstå at sykdom ofte blir altoppslukende. Kroniske lidelser har en tendens til å trykke ned selv den sterkeste av oss.
Hvilken side gir du ditt fokus?
Som regel blir det til at de fleste har et for stort fokus på sykdommen. Dette er jo ikke bra. Ved å gi alt det negative i livet og hverdagen din oppmerksomhet, ja så vil også negativiteten fylle dagen din. Fokuset blir noen ganger så sterkt at sykdommen og dens symptomer faktisk kan bli verre.
Ved å fokusere mer på det friske i livet og i hverdagen, ja så blir også det positive løftet mer frem. Dette skaper positivt overskudd og mer positiv energi. Man skyver sykdomsfokuset vekk. Rent kroppslig og mentalt virker en positiv hverdag både smertedempende og forebyggende for ytterligere symptomer. Det vil virke svært gunstig for hvordan psyken din oppfatter dagene og det vil gi deg mer glede. En viktig ting rundt dette vil også være at ved å være glad og positiv, så vil DU oppleves som en bedre person.
Positivitet og et bedre fokus på den FRISKE DEG er svært viktig for dine omgivelser. Man kommer lengst med et smil er det noe som heter, og det tror jeg fullt og helt på. Og at en god latter forlenger livet, ja det er det visst heller ingen tvil om.
Selv er jeg ikke i tvil om at det å endre fokus fra sykefokus til friskefokus vil gi deg umiddelbar effekt. Man kan begrave seg i egen elendighet og da stoppe helt opp, putre i egen dritt fra fortid og nåtid, men har det hjulpet deg videre?
Man kan begrave seg selv i hvordan sykdom har ødelagt deg. Dvele ved det og aldri komme seg videre, men er det til hjelp for deg? Har det gitt deg noe positivt? Hvis nei så er vel kanskje på tide å endre noe? Så hva er vel da bedre enn å fokusere livet på gleden over de tingene i livet som betyr noe?
Med over en uke uten å ha løpt så mye som en meter, følte jeg i dag at jeg måtte komme meg ut en tur. Jeg kastet på meg treningsklær, knyttet skoene og stakk bort på #ågotnesbanen.
Jeg hadde forventet et blytungt løp. Umotivert og uten følelse av “sprut”i bena gikk jeg en rolig oppvarmingsrunde før jeg stilte inn klokka og startet på mine 25 runder. En mil er det jeg vanligvis liker å løpe. Dagens mil var en planlagt “nåerdetpåtideogkommeigangigjen” økt.
Den første kilometeren gikk overraskende bra. Det er alltid litt tungt de første 3 tusen meterne. Det er akkurat som om lungene trenger innkjøring. Derfor er det viktig for meg å holde igjen litt slik at ikke jeg kollapser lenge før målet. Klokken hjelper meg å løpe jevnt og når jeg målte 5,22/km første tusen, ja så var det faktisk mye raskere enn forventet
Imidlertid så føltes kroppen bedre og bedre etterhvert som kilometerne gikk. Jeg klarte lett å ligge jevnt på rundt 5,40 pr kilometer og øke tempoet jevnt runde etter runde. Bena kjentes lette og fine. Lungene like så.
Den 8 kilometeren var jeg nødt til å justere ned tempoet, men de to siste økte jeg igjen.
I BELIEVE I CAN FLY! Bena lettet og siste runden økte jeg tempoet fordi jeg kunne, og fordi jeg koste meg max med følelsen.
Dette var dødsdeilig og jeg er kjempeglad for at jeg klarte å komme meg ut på en løpetur.
Ekstrabonus fikk jeg også da jeg noe overraskende satte ny personlig rekord på 1 mil baneløp.
Som sagt, i believe i can fly! Og kan jeg så kan du også!
Utenforskap. Ikke lenger med i det gode selskap. Ikke deltagende i hverdagslivet og de sosiale små og store hendelser som livet inneholder. Redselen inni meg gjør det lettere å unngå. Lettere å si nei. Lettere å fleipe sosial deltakelse vekk.
Jeg har i veldig mange år nå VALGT vekk nære venner. Valgt vekk noe vi mennesker trenger for å leve. Jeg vet at når jeg utsatte meg selv for potensielle muligheter for sosial kontakt utenom familien, ja så stilte jeg meg selv krav til dette som var umulig å etterleve. Da var det bedre å si at jeg ikke hadde tid. Og heller la ensomheten vinne atter en gang. Etter mange års trening på å møte ensomhetens iskalde grep, blir man til slutt immun mot smertene. Man blir god på å late som om det går bra. Fordi ingen ser tårer som renner på innsiden av deg. Bak smilet. Bak sorgen.
Jeg er ikke ensom i dag. Ikke nå lenger. Sakte og med livsnødvendig hjelp fra mine aller nærmeste har jeg funnet både venner og til og med nære venner. Det er faktisk mulig. Likevel fortsetter jeg å gråte. For dem som fortsatt er ensom. For dem som er utenfor enten det er fra arbeidslivet eller sosiale settinger som er livsnødvendige for at mennesker skal leve.
Jeg feller også en tåre for meg selv og dem rundt meg som har levd med en som ikke deltar. Deltakelse er en av våre viktigste ting som flokkdyr i en verden der sosial tilhørighet blir stadig viktigere.
#ensomhet er vår tids psykiske svøpe. En tilstand der livskraft forsvinner og kun iskald smerte sitter igjen.
Jeg selv fikk til å bli mindre ensom ved å lære å gi til andre. Til å akseptere at andre ikke så på meg med et negativt blikk. De fleste gjør nemlig ikke det. Jeg måtte også lære at det å være mindre ensom, innebar å ofre tid og ressurser på andre mennesker. Det kostet mer enn et angstfylt øyeblikk, men det var i høyeste grad verdt å konfrontere redselen. Eksponering for det man er redd for er en nøkkelfunksjon for å tørre. Selv var jeg redd, men valgte å eksponere meg for potensielle venn og sosiale situasjoner. Det gav gevinst.
Jeg håper at du som er ensom klarer å jobbe med å finne dine arenaer og venner som forstår hvor vanskelig det er. Mitt aller beste råd er å være åpen om det. Åpenhet trumfer redsel, men man må kanskje øve en del ganger før man blir trygg nok.
Masse lykke til! Skriv gjerne noen ord til meg på [email protected] hvis du lurer på noe eller bare ønsker å få lettet hjertet ditt. Du kan også nå meg på snap hverdagsaktiv.
Som overskriften i dag sier, så vil jeg ta for meg holdninger og forståelse rundt dette med sykdom som man nødvendigvis ikke ser. Listen over slike sykdommer er uendelig lang, dessverre og holdningene rundt dette tidvis forkastelige.
Etter at innlegget om usynlig sykdom ble publisert på bloggen min, har flere tusen lest, delt og reagert på dette. Det er helt klart et mye større problem enn hva jeg trodde når jeg skrev det. Det gjør meg både lei meg og oppgitt.
Jeg trodde faktisk at vi i 2019 var kommet lenger enn dette. Jeg trodde faktisk at kunnskapen generelt hadde økt siden jeg selv begynte min usynlige sykdom for mange, mange år siden. Jeg trodde at empati og forståelse faktisk sto høyere i dagens samfunn. Jeg er nok for naiv.
Når skal folk skjønne at sykdom innehar ulike former? Når skal folk skjønne at det er KRAV OG PRESTASJONSKULTUREN i dagens yrkesliv som oftest ikke er forenelig med å gå i jobb under rehabilitering? Dette til tross for tilrettelegging fra arbeidsgiver.
Når skal folk skjønne at det er HOLDNINGENE FRA EGNE KOLLEGER, samt ønske fra en selv om å prestere som før som er med på å gjøre #usynligsykdom verre?
Jævla naver, jævla latsabb, du er en belastning for samfunnet.
Dette runger fortsatt i ørene til dem som rammes av sykdom som ikke man åpenbart kan se ved første øyekast. Hva i himmelens navn er det som gjør at mennesker klarer å si slike ting til og om andre?
Det er på tide å ta igjen. Det er på tide å skape en større forståelse av dette med usynlig sykdom. Det er på tide med en større offentlig debatt og holdningsendring fra alle som styrer og bestemmer. Det er på tide at det stilles krav til våre folkevalgte om at holdningskampanjer og tilrettelegging av empatiplattformer etablereres.
Tenk dere om #usynligsykdom ble omtalt, akseptert og behandlet med empati, forståelse, kunnskap og aksept på samme måte som de sykdommene som man tydelig ser? Tenk dere om vi kunne se på de såkalte NAVèrne og trygdede som likeverdige mennesker som gjør så godt de kan i livet på DERES EGNE PREMISSER og INNENFOR EGNE RAMMER? Simpelthen fordi de aldri kan oppleve eller klare å gå i “normalt” arbeid? Tenk om vi kunne hyllet deres innsats for å overleve i et samfunn der KRAV ofte er styrende for suksess?
Tenk dere om vi kunne ha et såpass høyt utviklet samfunn både som medmennesker og innenfor kunnskap og forståelse at holdninger som tilhører middelalderen en gang for alle ble begravd i glemselen?
La oss skape holdningsendring folkens! La oss danne våre EMPATIPLATTFORMER for dem som er usynlig syk. La oss få stå sammen og møtes med empati og forståelse. La oss gi dem likeverd og sosial verdsettelse.
Jeg vil være en slik plattform. Jeg vil være der for alle som sliter med #usynlig sykdom. Jeg vil fremsnakke, forsvare og endre holdningene til alle rundt meg mot dem som sliter. Jeg vil være en som forstår deres kamp. Jeg vil begynne med meg selv, og det oppfordrer jeg alle andre til å gjøre også. Enten det faller sleivete kommentarer fra kolleger, venner eller familie. Hvem som helst. Stå opp for dem med #usynligsykdom og si ifra!
I dag skriver jeg fra varmen her på terrassen min. Dagens treningsøkt er så vidt ferdig. I alle fall første del.
Styrke for kjernemuskulatur sto på programmet denne morgenen. En varm og intens kortøkt der planke 75 sekunder x 3 sett med 10 sekunder pause mellom settene fikk banket magemusklene i gang.
Samme på sideplanken begge sider. Alt må jo tas med.
En av mine favoritter er å bruke strikk. Etter mageøvelsene sto hammercurls for tur. 20×3 reps og avsluttet med triceps nedtrekk 20×3.
Det holder for meg i varmen en tidlig søndags morgen.
Løping gidder jeg ikke i dag. Alt for varmt til å slite seg bortover glohet asfalt, men fyller heller dagen med små og store hverdagsaktiviteter og en og annen planke utover dagen.
Det at vi har det varmt og godt nå, samt litt trening eller lett bevegelse, gjør at kroppen min får det bra. Smerter dempes og artrosen kjennes nesten ikke. Denne varmen er helbredende for ledd og vonde muskler. Jeg bare ELSKER DET!
Helbredende varme som dette skulle man gjerne hatt på blå resept for alle som sliter med ulike revmatiske lidelser. Nyt dagene og sommeren folkens! Jeg klager i hvert fall ikke over varmen!
Da ligger det an til å bli den varmeste dagen hittil i sommer.
På jobb er det HOT, HOT AND HOTTER!
Ikke det at jeg klager, men litt gjennomtrekk hadde likevel vært fint.
Hetebølgen streifer også innom oss nedkjølte nordboere og det er på sin plass å komme med en advarsel eller mer korrekt en oppfordring i varmen.
DRIKK NOK VANN!
Faren for å bli tung, trøtt og med hodepine er stor når man ikke får i seg nok væske. Hvor mye man trenger å etterfylle til kroppen varierer. Fysisk aktivitet, temperatur og hva du spiser avgjør. Kroppen lagrer ikke vann, slik at det er viktig å fylle på. En generell regel er at kvinner trenger ca 2 liter om dagen og menn 2,5 liter (NHI).
Husk på å kose dere max i varmen. Husk også at det er lov å ta det med ro i varmen.
Smerter er nemlig ikke bare, bare. Det er potensielt dødelig, invalidiserende eller såpass funksjonsnedsettende at livet som man kjente det, opphører eller settes innerst i et rom der lys sjelden slippes inn.
Mange har slått seg på fingeren opptil flere ganger i løpet av livet. Det gjør sykt vondt. Men det er da også en smerte som går over. Andre har fått ulike smerter som følge av akutte sykdommer. Som regel kan dette behandles, smertedempes og til slutt er man frisk og smertefri.
Men for veldig mange er smerter en kronisk tilstand som vedvarer resten av livet. Selvsagt i ulike grader og i ulik styrke, men altså da vondt 24/7. Tenk deg tanken at du våkner om morgenen og det første du kjenner når du åpner øynene er trykkende og brennende smerter i alle fingrene. Tenk deg at du er så stiv når du prøver å reise deg fra sengen at stikkende og lynende smerter i ben, armer og spesielt i korsryggen at tårene presser seg ukontrollert ut av de lyseblå. Tenk deg at brystet kjennes ut som om det vil kollapse, lungene svir og hodet dundrer i smerter av nattens søvn.
Dette er virkeligheten for mange med revmatisme, muskelsmerter, søvnvansker, artritt, artrose og mange andre diagnoser og kroniske tilstander.
Så kommer det mest lammende av alt, nemlig fatigue. Overveldende utmattelse av fysisk og eller psykisk og sosial karakter. Man er så trøtt at man kan falle i søvn stående. Utslitt av noe man ikke helt forstår. Man har jo bare vært på jobb. På butikken. Vasket gulv, eller annet småtteri som aldri var noe problem før.
Fullstendig manglende lyst og overskudd til noe som helst. Man kjenner seg fullstendig lammet, oppgitt og ubrukelig.
Smerter er personlig.
Mine smerter er ikke lik noen andres og motsatt. Dette fordi smerter OPPLEVES FORSKJELLIG.
Derfor er det vanskelig å generalisere smerter. De er så ulikt opplevd. Så utrolig personlige. Og fysisk smerte leier ofte hånden til psykisk smerte, eller motsatt. Derfor er det ofte en omfattende endring som må til for å redusere eller fjerne smerter helt eller delvis. Det nytter ikke å komme dragende med påstander om at dette funket for meg, da burde det også funke for alle andre. Det er i beste fall en hån mot andres personlige OPPLEVELSE av sine smerter.
Its complicated!
Smertene du opplever i hverdagen kan endres, fjernes eller ingen av delene. Jadda, oppmuntrende ord her altså. Nå finnes det jo utrolig mange kjente og ukjente diagnoser i verden. Dette er et faktum. Det finnes over 7 milliarder mennesker på kloden og ikke en av dem har et smertemønster som er helt likt en annens. Litt som med fingeravtrykk. Likevel er det noen hovedkomponenter som er felles.
“Smerte er en ubehagelig opplevelse som forbindes med skade, eller noe som oppfattes som skade, i en del av kroppen.” (NHI)
Kronisk smerte er på en måte meningsløs, noe som bidrar til at den kan ha store psykiske følger. Den er gjerne fulgt av depressive følelser, og den kan bidra til symptomer som energifattigdom, fordøyelsesproblemer og søvnforstyrrelser. Det er typisk at smertefølelsen blir mer og mer preget av psykiske og sosiale faktorer, noe som igjen bidrar til at smertestillende medisiner får mindre effekt (NHI).
Så for oss mange som har levd et liv med smerter, så vet vi at smertestillende medikamenter har en viss effekt over kortere tid. På lengre sikt så trenger vi å øke dosene for å redusere smertene. Dette er dårlig nytt for kronikere som jo har smerter som ikke lar seg fjerne med akutte tiltak. Så derfor er man på en måte fanget i en virvelstrøm som bare forsterkes negativt gjennom livet, og flere og flere kroppslige, psykiske og sosiale smerter blir lagt til listen din over smerter.
Den verste smerten jeg noensinne har opplevd er den sosiale smerten. Det å være en del av en utadvendt og deltakende verden, til å ekskludere meg selv fra den verden som engang var. Et valg som utelukkende skulle virke smertedempende fra alle ytre ubehageligheter som venner, krav, kolleger og verden forøvrig. Fordi man føler seg utilstrekkelig, lite verdt og ikke i stand til å bidra. Dette fører oss over på den smerten som psykisk legges til alle de andre tingene. Bedre å være alene med sitt enn å dele sutringen med andre, ikke sant?
For sutring er det jo ingen som liker. Altså er det bedre å isolere seg? Fjerne mulighetene til at andre skal himle med øynene og hate synet av en. Bedre det…?
Å fylle sine tilhørere med sykdomsprat er litt som å invitere til party og kun sitte hele kvelden å bla i uinteressante familiebilder. Kjekt for den som eier bildene, men dørgende ukoselig og kjipt for dem med null interesse for det. Lets go party! Et annet sted.
Det er da man virkelig må snu kameraet mot seg selv. Hva om vi bare har det festlig? Er det virkelig fornuftig å gi sine egne smerter så mye taletid? Nei, selvsagt ikke.
Smerter nærer av oppmerksomhet.
Det er ingen grunn til å fore sin elendighet til sine omgivelser, legge til smertene sine ulike sosiale og psykiske komponenter for så å sørge for å holde den i live med stadige påfyll av oppmerksomhet, er det vel?
Det å leve med smerter er ikke enkelt. Hvorfor gjøre det enda verre?
Å leve med smerter.
Det er som nevnt i overskriften på dette innlegget nettopp det jeg foreslår. For veldig mange som lever med kroniske smerter, finnes det gjerne svært begrensede muligheter til å fjerne smertene for godt. Så hva gjør man da?
Jo man bør finne alternative måter å takle sine smerter på. Ikke finne sterkere og sterkere medisiner, men alternative måter å gjøre dagene bedre på. Dette handler ofte om å trene opp igjen komponenter som man har mistet for lenge, lenge siden.
Man må lære å leve om igjen. Man bør kanskje snu speilet og se på andre ting enn de fysiske smertene. For de er der. De er vonde. Det er det ingen som betviler og det er som nevnt KUN DEG SELV som kan kjenne på DINE smerter. Fordi smerter er personlige.
Det som hjalp for meg selv og som jeg hele tiden jobber med fortsatt, er å gjøre noe med de ANDRE tingene. De tingene som forsterker den fysiske smerten.
La oss se litt på hvilke komponenter jeg selv tok tak i.
Man har de fysiske smertene.
Man har de psykiske smertene.
Og man har de sosiale smertene.
De fysiske smertene gjorde jeg lite med innledningsvis. Men det å ta tak i de psykiske og sosiale smertene startet en ny tid.
Litt etter litt måtte jeg arbeide med å endre min oppfatning av gammelt skitt som lå som en klamp rundt hjerte og sinn og hindret kroppen i å takle smerter så bra som den burde. All urettferdighet, skuffelse, mindreverd og skitt som lå der fra gammelt av måtte jobbes med. Dette er til hinder for å leve. Fordi du lever i fortiden og med dette nærer du smerten din som er i dag. Håpløst dårlig taktikk for å lære å leve på nytt.
Og de sosiale smertene ligger som en invalidiserende klamp om foten min enda. Dette synes jeg selv er det verste. Dette er det som i dag fortsatt er det som gir meg flest smerter den dag i dag. På et tidspunkt i livet forsøker man å fjerne en del av smertene ved å ekskludere seg fra alle sosiale deler av livet. Dette er en særlig dårlig strategi. Dette fører til tap av venner, kolleger, evne til deltakelse i samfunnet og ikke minst til et knust selvbilde og ødelagt selvtillit. Den dag i dag har jeg enda ikke klart å få nære venner, og en “normal” evne til deltagelse i samfunnets ulike morsomme deler. Dager preget av tristhet og angst for å feile.
Likevel har det skjedd ting som gir meg håp. Som har gitt meg andre veier å spasere på. Med dager fylt av flere positive elementer enn negative. Med smerter på det psykiske og sosiale plan som jeg kanskje etter hvert kan leve enda bedre med og ikke minst med en tydelig reduksjon i de kroppslige smertene.
Ved å tvinge meg selv til å bli et nytt menneske. En bedre utgave av mitt tidligere jeg, der jeg helt har endret oppfatning av meg selv. Der jeg tok tak i alle mine “sannheter” og jobbet med å endre livsoppfatning. Jobbet med å kvitte meg med alle tanker om hvor urettferdig verden og alle andre har behandlet meg. Fjernet tanken om å å hele tiden “levere”. Jeg trenger ikke lenger være best. Eller tro at det å være best er den eneste måten. Jeg trenger heller ikke lenger å la selvbildet mitt styre mine omgivelser. Tidligere var det livsviktig for meg at alle andre mennesker likte meg. Dette har jeg heldigvis lagt bort. Det er nok svært mange som ikke liker meg, men det er nå greit. Man kan ikke bli likt av alle. Nå gjelder det bare å bli sett på som menneske. Og også å se på andre med et smil, en hjelpende hånd og en respekt. Da har jeg det bedre med meg selv.
Dette grepet har vært det viktigste for meg. Dette har fjernet mange av de komponentene som har vært mest smertefulle. Ved å akseptere meg selv og min situasjon så har jeg fått det bedre.
Ved å også se på mine fysiske smerter på en annen måte har jeg kunnet redusere bruken av sterke smertestillende som jeg gikk på for svært mange år siden nå. Ved å begynne å trene så har smertene sakte, sakte, men likevel sikkert blitt til å leve med. Og ved å begynne å trene da mener jeg IKKE at man bør kaste seg rundt å bestille time på et treningssenter eller kjøpe sykkel og gyve løs. Man bør IKKE tro at dette er gjort i løpet av no time. Man bør derimot bygge stein på stein.
Bygge stein på stein.
Trening med smerter krever en tålmodig tilnærming. Sakte med riktige øvelser bør man starte å øve hjernen og muskelapparatet til å bli vant til økte smerter. Hjernen, musklene og nerveapparatet ditt trenger å øves opp på nytt. Litt som å lære å gå på nytt igjen. Dette kan ta tid. Årevis for mange. Men hvis du tenker på at du nå skal trene resten av livet, på samme måte som du også skal dekke dine basale behov som mat og drikke, ja så setter man treningen litt i et levelig perspektiv. Men da må også treningen tilpasses slik at det blir som et godt måltid og ikke som bitter sitron. Trening med smerter gjør vondt. Kanskje i mange uker og måneder. Men sakte og sikkert så begynner det det å bli bedre. Nerveapparatet ditt blir vant til økt belastning og smerteterskelen din øker. Du blir mer motstandsdyktig.
Smertene kan kontrolleres!
Sakte, men sikkert begynner du og ta kontrollen over smertene. Både de sosiale, psykiske og fysiske smertene dine. Du finner mer og mer ut av hva som funker for deg. Hva som gir dagene mer mening og glede. For min egen del var det løping. Det å løpe lange, rolige turer gir smerter, men enda flere smertedempende komponenter. Og etter å ha løpt i noen år nå, ja så er jeg sterkere og bedre trent enn da jeg var 35 år. En god følelse som også bygger opp igjen et knust selvbilde. Med tiden. I dag kontrollerer jeg smertene mine bedre. Det betyr ikke at jeg er kvitt alle medisiner eller smerter i kropp og sjel. Men det betyr at jeg er bedre i stand til å forstå, akseptere og leve med smerter i ulike grader. De fleste dagene mine er gode nå. Mot før da det var motsatt. Jeg har kontrollen!
Det er mulig å leve med smerter!
Husk det. Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det som er viktig. Gårsdagen har alltid vært. Legg det bak deg. Morgendagen trenger man ikke å bekymre seg for. Man vet aldri hva som kommer. Lev i nuet, for det er det eneste som betyr noe. Mitt liv. Ditt liv. Grip mulighetene som gir deg lykke. Kortvarig, langvarig eller blafrende lykke. Dyrk livet. Ikke smertene.
