Hat, fordommer, uvitenhet og simpel menneskeforakt er og blir den laveste formen for menneskelige egenskaper. Det en del såkalte kristne våger å slenge ut av seg mot andres legning er intet mindre enn forkastelig. Å fremvise slik åpenbar forakt for andre mennesker er trist og skammelig å være vitne til. Det synes åpenbart for lett å løpe å gjemme seg bak ytringsfrihet når kristenkonservative radikale personer ytrer det mange vil oppfatte som fordomsfulle og støtende kommentarer og påstander med åpenbar forakt for mennesker med annen legning enn dem selv. Et syn på andre mennesker som jeg vil påstå at i verste fall kan ta liv.
Og så beskytte seg med ytringsfrihet og deres middelalderske “trosrett” i følge skrifter som gikk ut på dato da Moses gikk i knebukser, virker bare dumt og ignorant i 2022.
La det være sagt, det finnes heldigvis langt flere gode, fornuftige og kunnskapsrike kristne med et moderne livssyn, enn det finnes radikaliserte konservative. Det er da heller ikke denne gruppen som utgjør en trussel mot sine medmennesker enten de er født med en annen legning eller har en oppfatning om moral og verdier enn det kristenkonservative og radikaliserte gammelttestamentere har.
Det er denne gruppen av mørkemenn og kvinner og deres konspiratoriske samfunn og det forkastelige livssyn de hevder er det eneste rette, som bør advares mot. En liten gruppe, men dog farlig mot de menneskene de forakter så mye. Ikke er det mulig å diskutere med dem heller. Med troens iskalde klør som forsvar vil denne gjengen ha seg frabedt enhver form for saklighet, vitenskap og etiske normer.
Mot tro, slik som den er tolket av denne marginale gruppen av mørkemenn, ytret gjennom middelalderske meninger og konspiratorisk forståelse av verden, finnes ingen motargumenter. Derfor gir det heller ingen mening i å debattere mot denne samlingen av det som for mange forstås som ignorante sjeler uten empati.
Mørkemannens tid er tydeligvis ikke forbi og kampen står særlig mot den umoral de mener foregår ved et enkelt flagg i regnbuens farger. Gad vite hvordan de hadde reagert om den gjengse mening foreslo å fjerne korset. Motstykket er like dumt og forkastelig.
Man kan i dag mene hva man vil og si nesten alt så lenge man ikke tramper på og mobber sine medmennesker. Så om vi er uenige om tro og moral så er det selvsagt greit. Det som ikke er greit er samfunnsproblemet konspirasjoner, fake news og denne gruppen av middelalderens mørkemenn og kvinner forsøker å maksimere.
Unge menn og kvinner verden over tar sine egne liv på grunn av fordommene, forakten og menneskehatet dere fremmer i kommentarfelt og ved handlinger som å rive ned regnbueflagg og påstå at mangfoldet innen legning er synd og umoral, ja til og med sykdom. Kan hende det er dere som nå etterhvert bør holde munn. Tro gjerne hva dere vil men la vær å spre dritten deres utover en verden vi andre gjerne vil fylle med kjærlighet og mangfold.
Det er på høy tid at fordommene mot hypnose og hypnoterapi faller. De fleste tror fortsatt at dette er noe tøys og tull og da er det på høy tid å opplyse om det motsatte. Særlig gjelder dette manglende kunnskap og forståelse for hypnoterapi innen deler av helsenorge. Dette må det bli en slutt på nå.
Jeg gjerne ta til orde for at dette verktøyet, som egentlig kun er et samtaleterapeutisk redskap, spres på alle områder innen det offentlige helsevesenet. Å tenke at hypnoterapi kun skal kunne utføres av bestemte grupper som leger, psykologer og tannleger er heldigvis et forbigått stadium (jmfr lovendring 2012).
På samme måte som helsepersonell benytter seg av blant annet kognitiv atferdsterapi, terapeutiske teknikker og motiverende intervju i klinisk arbeid, så gir det svært liten mening at teknikker som hypnose ikke skal kunne benyttes der dette kan være aktuelt.
Når jeg selv som spesialergoterapeut og utdannet Hypnoterapeut møter pasienter med sterke smerter eller som står i situasjoner der hypnoterapi kunne vært benyttet som et tilleggsverktøy til ergoterapeutisk intervensjon, så gir det veldig lite mening å ikke kunne bruke kompetansen min til å hjelpe.
I tidsskriftet den norske legeforening, skriver fremtredende fagutøvere som Per Brodal, m.fl. at det er på høy tid at klinisk hypnose blir mer brukt på legekontorene i landet. Dette selvsagt fordi de vet at sansestimulering gjennom hypnoterapi og andre påvirkningsteknikker egentlig er nevrologi og sansestimulerende hjelp. Vi som driver hypnoterapi jobber altså både med psyken og hjernens evne til organisering gjennom ulike stimuli. Så på den ene siden benytter vi ulike sansestimulerende teknikker i slagrehabilitering og motiverende intervju og kognitiv atferdsterapi i frisklivssentraler, men endringsteknikker som hypnoterapi ikke kan benyttes. Underlig.
Det er også allment akseptert i store deler av helsevesenet å benytte seg av mindfullness teknikker og for eksempel progressiv avspenning. Jeg bare nevner det at dette har langt mindre evidens enn hypnoterapi. Det synes derfor ganske klart at dette styres av fordommer og manglende kunnskap i stedet for god evidensbasert praksis.
Å kalle dette verktøyet alternativ medisin er og blir betenkelig og feil etter min mening. For 30 år siden gikk jeg på smerteklinikken på Haukeland sykehus for kroniske ryggsmerter. Det var her jeg møtte effektene av hypnoterapi for første gang. En psykolog ved smerteklinikken benyttet hypnose for smertereduksjon, og med et usedvanlig godt resultat. Teknikkene jeg lærte den gang bruker jeg fortsatt i dag. I dag er jeg nærmest smertefri for ryggproblemene og i full jobb.
Jeg selv har studert hypnose siden den gang og har også tatt en grunnutdanning i hypnoterapi samt en rekke hypnose videreutdanninger innen spesialfelt som IBS, smertebehandling, avhengighet, livsstilsendring med mer.
Gullstandard forskning gir evidens for at hypnoterapi har signifikante positive effekter på områder som smertebehandling, søvnproblemer og mye mer. Det vil derfor være relativt kunnskapsløst å kalle dette alternativ behandling. Hypnose brukes over hele verden av helsepersonell. Også i Norge brukes dette på sykehusene, smerteklinikker, hos psykologer og helsepersonell som driver privat praksis som meg selv.
Det er jo etter min mening svært underlig og direkte provoserende at enkelte offentlige helsetjenester på sykehusene bruker hypnoterapi i deler av sine behandlinger og med en gang det er et privat tilbud så skal hypnoterapi falle inn under kategorien alternativ behandling. Dette gjør at våre klienter må betale unødvendig mye da alternativ behandling nylig er blitt pålagt merverdiavgift. Et uholdbart og fordyrende tiltak som kun går ut over dem som ønsker våre tjenester.
Det må altså bli slutt på denne profesjonsarrogante holdningen om at i enkelte faggruppers hender er hypnoterapi adekvat behandling og i andre faggruppers hender er dette alternativ behandling. I tillegg burde det offentlige helsevesenet implementere muligheter for å la helsepersonell lære mer om både hypnoterapi, kognitiv atferdsterapi, helhetlig tilnærming til både psyke og soma, samt et mer tverrfaglig og profesjonsraust samarbeid mellom ulike tjenester, etater og faggrupper.
Mvh
Willy Marthinussen Hypnoterapeut og Spesialergoterapeut
Vi som driver private helsetjenester blir ofte kritisert av mange. I Norge er det opplest og vedtatt at helse skal være gratis. Og slik er det da også heldigvis. Måtte vi aldri få Amerikanske tilstander inn i norske helsemodeller.
Likevel har man sett at dette offentlige helsevesenet tidvis sliter stort på enkelte områder. Kapasitetsproblemer fører til den ene krisen etter den andre med ventelister så lange som et vondt år. Særlig innen psykisk helse, rehabilitering og helseforebygging, samt ettervern på ulike felt. Det er oppriktig trist og uholdbart å se hvordan det står til på enkelte felt som forebygging og rehabilitering.
Så hvilken rolle har de private aktørene i dette? Er det kun for å suge ut mest mulig profitt eller fyller de en viktig rolle i det store bildet? Profitt er selvsagt viktig for alle private foretak, men også satsing på utvikling av flere og bedre tjenester kommer som et resultat av denne profitten. Uten private aktører hadde forskning og utvikling av nye medisiner, nye behandlingsmetoder, nytt behandlingsutstyr og både rehabiliterende og forebyggende helsetilbud vært langt dårligere enn det er i dag.
Når psykisk sykdom er i emning og det ville vært gunstig å komme raskt til for å forebygge at dette utvikler seg til alvorligere former for psykisk uhelse, gir jeg og mange andre mulighet til å gi samtaleterapi og andre former for hjelp. Dette gir mulighet for å både forhindre ytterligere sykdom, men også avlastning til de eviglange køene vi ser i deler av det offentlige tilbudet.
Også på mange andre felt er det lange ventelister og at private aktører ikke skulle kunne arbeide hånd i hånd med det offentlige er etter min mening svært uheldig. Gjennom over to år med Pandemi har det vært svært mange innom mitt foretak som har fått hjelp til å takle sine utfordringer. Dette er mennesker som ellers ville ha blitt sykere i køen til det offentlige og dermed kostet samfunnet enda mer. Sammen med det offentlige har man derfor et bredere tilbud.
Dette gjelder også særlig de store private foretakene som gjennom hele Pandemien har avlastet det offentlige med testing, behandling og alle andre typer av helsetjenester.
Det vi burde gjøre fremover er å videreutvikle samarbeidet mellom det private og det offentlige helsevesenet samt støttetjenester slik at vårt samlede helsetilbud til samfunnet blir best mulig. Når enkelte politiske partier og andre tar til orde for å deprivatisere helsetilbudet så vitner dette om idealistisk tankesett mer enn realistisk.
Selv står jeg med en fot i det offentlige helsevesenet og en fot i det private, og det er ingen tvil i min sjel om hvilket system som er mest effektivt. Man kan godt være idealistisk å tenke at man skal ha alle tjenester gratis og tilgjengelig for alle, men det krever et paradigmeskifte pluss en femdobling av det årlige totale helsebudsjettet for å klare. I tillegg til 2-3 generasjoner fremover i tid med utdanning av mer personell med riktig kompetanse og gode nok lønnsvilkår. Med andre ord er idealisme ikke en realistisk vei å gå. Har man ikke klart det særlig godt på de siste femti årene så tenker jeg det blir vanskelig å klare det på de femti neste.
Mine egne erfaringer og tanker fra de siste femten årene der jeg har jobbet i kommunal sektor, er at forbedringen er marginal om i det hele tatt er tilstede. Og det handler slett ikke om den enkelte helsearbeider og manglende kunnskap og evner, men et system som sårt trenger tilførsel av både penger og effektiv nytenkning.
Jeg er veldig opptatt av samarbeid og flyt mellom ulike tjenester. Systemtenkning der kommunikasjon, felles forståelse og tverrfaglig profesjonsraushet eksisterer er og blir en styrke for ethvert moderne samfunn. Det offentlige helsevesenet har dessverre en lang vei å gå når det gjelder nevnte områder etter min erfaring. Ofte er særlig kommunale modeller så utsatt for ressursmangel, ledere som arbeider uten mandat til å foreta endringer og feil bruk av eksisterende kompetanse at det er umulig å få til god nok drift. Det eksisterer også en utbredt kompetansemangel om tverrfaglighet og hva de ulike faggrupper egentlig kan bidra med i felleskapet blandt nøkkelpersonell i lederstillinger.
Resultatet er dessverre nedslående. Et strakstiltak her burde som et minstekrav være å foreta kompetansekartlegging. Når det er gjort så må kompetanse som nevnt fordeles riktig.
Private aktører er og blir svært viktig i det totale helsetilbudet. I stedet for å være så kritisk til samarbeid over grensene og det å la private aktører kunne få hjelpe til, så burde man heller finne gode systemer som gagner pasientene. Sannheten er at uten de private aktørene hadde muligens det offentlige helsevesenet mer eller mindre kollapset når kriser oppstår.
Har du noengang tenkt på at måten du tenker på styrer det meste av dine opp og nedturer? Har du noengang tenkt på at årsakene til at du ikke har det bra og at du ikke er fornøyd med tingenes tilstand i livet, kan skyldes måten du tenker på?
Kan det hende at de tankevalg du tar leder deg til sinne, hat, frustrasjon, avmakt og håpløshet? Kan det til og med tenkes at du har bestemt deg for at “Det er slik jeg er”?
“Det ligger i familien?” “Jeg har opplevd så mye urett at det skulle bare mangle…?”
Kanskje det da er på tide å ta en ny gjennomgang av hva du synes er bra ved dine nåværende tankevalg. Hva slags følelser fremkaller disse tankene og er de fornuftige og bærekraftig? Gir det deg mestring og livsglede, eller surrer du rundt i en evig dans med misnøyen?
La det være helt klart. Verken gener eller familiære personlighetstrekk definerer deg som person. Du er unik og ikke ferdig formet for livet. Altså er forandring fullt mulig. For alle som ønsker det. Så det så!
Og nettopp her ligger mulighetene og selve nøkkelen til å forandre den situasjonen du er i. Å ville endre det du ikke er fornøyd med. Det er ikke lett og det krever ofte et oppgjør med seg selv, sin fortid og hvordan en tenker om fremtiden.
La oss ta et eksempel.
Sett at du har opplevd mye dritt i livet. Mye urett har blitt gjort mot deg og du har endt opp som en bitter og sint person hvis eneste aktivitet i verden er å gi andre hat gjennom kommentarfelt. Sett at meningene din i kommentarfeltet gjenspeiler måten du selv har blitt behandlet på i livet. Da skal f meg andre også få høre hvor jævlig verden, samfunnet, myndigheter og andre er.
Resultatet er selvsagt at du opplever deg mye mindre likt og akseptert i verden. Kanskje har alle vennene dine tatt avstand i tillegg slik at ensomhet krydrer din allerede kjipe tilværelse. Alt dette “beviser” selvsagt at du har rett og verden er fæl. Og sånn går dagene…helt til livet er bortkastet på den siste dagen.
Still deg spørsmålet om det var verdt det. Om krigen din var nødvendig. Om kverulering, motstand og generelt hat førte med seg det gode liv? Eller var alt bare en avansert form for selvskading?
Nådde du frem med hatet ditt? Brydde verden seg egentlig? Jeg tror ikke det.
“Bitterhet er en gift du selv tar og håper at andre skal dø av” heter det seg. Bitterhet og hat blir således en måte å skade seg selv på.
Så når man driver slike former for selvskading så er det i sannhet ikke bærekraftig for eget liv. Det er da behov for å endre noe. Og igjen, alle kan endre sin situasjon. Hvis de vil, vel og merke…
Et levende menneske. En kvinne født i en tid der det ikke skulle mye til før religiøse ledere og øvrighet fikk morderlysten over seg. En annerledes kvinne. Hun ble et av mange offer for hekseprosessene i Finnmark. Hekseprosessene er heldigvis over i den forstand at de virkelige flammene er slukket. De er erstattet av en ny type flammer. en type som har potensielt like mye skadepotensiale som 1600 tallets virkelige bål.
Flammene i dag tennes av de moderne svovelpredikanter og religiøse miljøer gjennom psykisk negativ påvirkning, hatretorikk og kunnskapsløse ytringer der troen trumfer all vitenskap, sunn fornuft og empati for de som ansees som annerledes.
Det er lett å forestille seg at utfrysing, utstøting, og trusler der det antydes at frafalne og ikke troende vil lide grusomme skjebner i helvetes varme ild, kan føre til tunge angst og depresjonslidelser. Er ikke dette da mye likt de bål som ble tent for Maren og andre kvinner og menn?
Psykisk uhelse preger ofte dem som forlater strenge konservative religiøse samfunn. Disse miljøene tegner ofte sterke indre fiendebilder der det er det onde mot det gode, det moralske mot det umoralske, fordervelse og helvetes pinsler mot kjærlighet og tilhørighet. Dette sørger for å opprettholde indre justis og orden der man lett kan forstå hvor ekstremt vanskelig det er å velge et liv utenfor. Psykiske vansker og uhelse påført på så mange ulike områder at enkeltmennesker skal være veldig sterk for å stå i dette.
Staten er etter min mening en viktig aktør i kampen for å ivareta mennesker mot psykisk bålbrenning i disse religiøse og heldigvis marginale miljøer. Hvorfor er det da så viktig å kunne gi statsstøtte til samfunn og religiøse ledere og talsmenn som opprettholder utfrysing, sosial kontroll og manipulasjon ved trusler om fordømmelse? Er ikke det å gi økonomisk støtte til en overbevisning om at det er rett å forfekte et syn der fordommer og dårlig skjulte trusler om fortapelse truer enkeltindividers psykiske helse?
Er det dette vi vil i et moderne og åpent samfunn der fellesskap, kjærlighet og aksept for alle skal være naturlig?
Disse marginale ultrakonservative miljøene er heldigvis nettopp det. Marginale. De aller fleste kristne forholder seg til den nye verden og et verdensbilde som tillater å respektere alle mennesker uansett legning og hvordan man velger å leve i sitt eget liv. Jeg tror selv på kjærligheten til alle mennesker og har selvsagt ingen fordommer mot andre sin tro uansett hvilken retning den har. Jeg har imidlertid svært mye imot dobbeltmoralen i budskap fra disse som forfekter en tro der bålbrenning anno 2021 fortsatt eksisterer. Jeg har svært mye imot det hatet disse miljøene har mot ulike typer legninger. Miljøer der de sier at de elsker mennesket, men hater praktiseringen av kjærlighet mellom samme kjønn. Dette dobbeltmoralske og middelalderske tankesettet overføres i tillegg til uskyldige barn i deres egne skole og utdanningsmiljøer, innad i familiene og i alle sosiale møter og forsamlinger der denne gjengen regelmessig møtes.
Så skal den som er født med en annen legning da også “repareres” med homoterapi og dårlig skjulte trusler om evig fortapelse. Hva annet enn psykisk bålbrenning er dette? Svovelpredikantene og deres trofaste vedsankere skjønner tydeligvis ikke hva dette kan gjøre av skade på mennesker. Medmennesker. Vi hører om mennesker som tar sitt eget liv som følge av svovelpredikantenes fyrstikker. Burde ikke dette kvalifisere til økt fokus fra staten slik at denne type skadeverk ikke fant sted?
Folk må få ha den troen de vil og mene hva de vil, men det mange vil mene er konsekvensene av svovelpredikanters og marginale trosmiljøers meninger, nemlig en type psykisk vold gjennom mobbing, trusler, og utfrysing. Dette hører ikke hjemme i et moderne og inkluderende samfunn etter min oppfatning. Det er heller ikke riktig å gi statstøtte til slik virksomhet etter min mening.
Selv hevder disse miljøene at de følger bibelen. Eller mer riktig deres egen og andres fortolkninger av disse tekstene. Selv sier dem at vi må slutte å trekke paralleller til 15 og 16 hundretallets virkelige drap via bålbrenning, der blant annet min ane, Maren ble tatt av dage i hekseprosessene i Finnmark. Men selv har de ingen problemer med å trekke sine egne argumenter tilbake med flere tusen år i skrifter som beviselig er redigert av utallige prester opp igjennom tidene. Utallige holdninger og personlige meninger i den tid de ble skrevet i har ført til at i fjær muligens har blitt til en million høns. Jeg har vanskelig for å se at dette holder som evidens og grunnlag for å fordømme andre mennesker i 2021.
Staten bør ha en gjennomgang av hva de velger å gi støtte til etter min mening. Staten bør snarest skjerpe inn straff og sanksjoner mot miljøer som driver psykisk bålbrenning, fordømmelse og det mange vil mene er manipulasjon av sine medlemmer i disse marginale miljøene. Når man yter statsstøtte til ulike religiøse samfunn bør det være et helt klart krav om å sette makt bak pengene i form av en viss sanksjonsmulighet mot konservative samfunn som bedriver psykisk avstraffelse og mobbing mot det dem ikke liker.
Og det er også på høy tid at disse konservative ekstremister innen religiøse kirkelige samfunn blir satt til veggs av sine egne. Det er etter min mening på høy tid at miljøene selv tar et grundig oppgjør med sine religiøse ledere som fortsatt forkynner hat, mobbing, fordømmelse, manipulasjon gjennom dårlig skjulte trusler om helvete og hvor fælt resten av vårt umoralske og fordervede samfunn er. Ta et oppgjør med tankegods som har potensiale til å drive mennesker inn i ytterste fortvilelse. Noen av dem kan ende opp med å ta sitt eget liv.
I et samfunn der vi stadig oftere ser hvor hardt debatt og meningsklimaet er og der ytringsfrihet ofte kan misforståes som retten til å tråkke på andre på grunn av hudfarge, legning eller funksjonsnedsettelse, altså i ytringsfrihetens navn, er det på høy tid at vi tar et oppgjør med dem som sprer hat, mobbing og påfører våre medmennesker psykiske lidelser.
Hatet og fordømmelsene som boblet til overflaten rundt diskusjonen om regnbueflagg i offentlig regi eller på idrettsarenaer, viser at kjærlighet til andre mennesker når legningen er “feil”, er ikke eksisterende. Svovelpredikanter og deres følgere løper rett til tastaturet og fordømmer som om fyrstikker og vedkubber allerede var samlet inn og klar til å tenne på. Det er en skam at det gis statsstøtte til slike miljøer uten at helt klare og tydelige krav og tettere oppfølging av disse kravene. Jeg skal tillate meg å lefle litt med troen selv. Troen på at det nok ikke er de fordømte som sendes til helvete på den siste dagen, men heller de fordømmende…
Som blogger, meningsytrer og privatperson med ytringsfrihet satt svært høyt er det heller ikke mye jeg synes folk skal unngå å ytre av meninger. Selvsagt unntatt det som bryter med loven.
Men, jeg selv har fått nok. Jeg vegrer meg sterkt for å skrive nye meninger og artikler som potensielt kan bli spurt om å publiseres i aviser. Og ja, jeg har takket nei til å publisere innlegg i aviser. Jeg har forøvrig aldri sendt en eneste mening eller artikkel til en avis i nyere tid. Det har alltid vært journalister som har spurt om lov til å publisere.
Årsaken er det jeg vil kalle en lovlig, men like fullt en stor trussel mot demokratiet og mot ytringsfriheten slik jeg ser det.
Når menigmann vegrer seg for å mene noe offentlig så mister man noe særs viktig. Man mister menigmanns stemme i den offentlige debatten. Det er en trussel mot demokratiet og en trussel mot et samfunn der ytring er viktig.
Årsaken er at hver eneste gang man ytrer noe offentlig, ja så vet man at villdyret våkner. Kverulanter, spekulanter, ignoranter og kunnskapsløse frekke og ubehagelige mennesker spyr ut møkk som en møkkaspreder om våren.
Det er tilsynelatende ingen grenser for hvilke ubehageligheter og frekke nedlatende kommentarer som kommer fra den samme gjengen hver eneste gang. Ulovlig? Absolutt ikke. Moralskt forkastelig? I aller høyeste grad.
Og denne landsomfattende gjengen, ja for det er ofte mange av de samme folkene som går igjen, de bor i kommentarfelt i alle landets nettbaserte ytringsrom. Slenger ut ubehageligheter, kaller andre mennesker idioter, rasshøl og er så kverulerende og ofte farlig kunnskapsløse om tema at i alle fall jeg har valgt å kutte ut mye av min offentlige ytring. Det er rett og slett ikke verdt det.
Så vinner bermen? Ja, selvsagt! I deres verden og i deres hode har de stoppet kjeften på enda en som ytrer. Hurra! Den ytringsfrihet de selv påberoper seg er dog gitt motsatt effekt. Jeg tviler sterkt på om de forstår dette i sin kverulantiske og konspiratoriske verden.
Vi har sett politikere og kjente meningsytrere trekke seg fra den offentlige debatten. Vi har ikke engang sett tall på hvor mange vanlige meningsbærere som meg som har valgt å droppe å publisere sine meninger på grunn av dette forfallet av normal folkeskikk i kommentarfelt rundt omkring. En ufyselighet som etter min mening truer både demokratiet og ytringsfriheten i landet.
Vi har lover som regulerer mesteparten av det aller verste, men vi burde også kunne kreve en viss moderering av ytringer som helt klart er skrevet kun med det formål å mobbe sine meddebattanter.
Selv velger jeg å poste dette innlegget på bloggen min som en slags siste og endelige farvel til offentlig ytring om samfunnsaktuelle saker. Det er rett og slett ikke verdt det. Kanskje vi engang i fremtiden får på plass et etisk regelverk som fjerner det aller verste av oppgulpet fra denne gjengen av kverulanter som synes blottet for alminnelig folkeskikk. Kanskje da menigmann igjen kan ytre seg og bli møtt med kritikk på et anstendig nivå.
Jeg er en av dem som lar meg provosere av dette. Ikke fordi det er så utrolig negativt og feil å være positivt innstilt til noe, men fordi det er tider og perioder i livet der dette kun virker mot sin egen hensikt. La meg ta et eksempel. Du sier ikke til en person med tung depresjon og angst at “bare smil litt mer og så vil alt bli bra”.
Du forteller ikke til en med store kroniske smerter at “Bare prøv å tenke positivt solstrålen min, så blir det bedre”.
Da er risikoen for at du får en helt motsatt virkning veldig stor.
Vi mennesker styres i stor grad av tanker, følelser og nevrologi. Vi styres av produksjon av ulike hormoner i oss og effekten av dette. Har man store smerter eller er på et mørkt sted, ja så trenger man pokker meg ikke en som sier til en at det er bare å se seg i speilet og smile til solen fyller hjertet ditt med ubeskrivelig glede. Det er nemlig oppskriften på å utløse stresshormoner og dermed øke ubehag i kropp og sinn.
Jeg selv er en gjennomgående positiv minus person. Det betyr at jeg tillater meg å ha dårlige dager, være trist og negativ, samt tidvis forbanne verden en liten smule. Hvorfor? Jo, fordi vi mennesker også trenger å kjenne på ulike følelser. Tar vi vekk det som er en del av vårt naturlige følelsesregister, ja så utflates vi noe. Vi mister litt av det å være et helt menneske.
I dag er det et stort krav hvor enn man snur seg, om å være så utrolig rå, perfekt, sterk, positiv og så videre. Er man ikke dette så er det lett for mange å kjenne på ulike nederlag. Målsettinger om å stadig være best, flottest, flinkest og mest mulig perfekt er en oppskrift på å ende opp med negative mønstre som går på autopilot i hodene våre. Og når man ustanselig går på ulike tap enten det er delmålene eller hovedmålene våre, ja så er det ikke rart at den psykiske og fysiske helsen vår sliter.
Men det er vel bare å smile til speilet, tenke positivt og så blir alt bra?
Tenk positivt? Eh..bullshit etter min mening. Hvilke grunner har man når alt er nede både fysisk og psykisk? Det er altså ikke bare å tenke positivt så blir liksom alt bra? Nei, etter min erfaring må man begynne med å tenke nytt og annerledes.
Det å stadig føle på presset til å hele tiden måtte tenke positivt, prestere positive tanker, smile til tross for og solstråler meg her og gledesdråper der, virker for mange bare utrolig provoserende. Spesielt når man ikke ser lys i hverdagen, når man har store kroniske smerter eller er i livskriser.
Selv opplevde jeg som mange andre, tidspunkt i livet som var negative og mørke. Da er det ikke lett å tenke som en solstråle. Og når andre ba meg om å tenke mer positivt, ja så kjente jeg virkelig på hvor mislykket jeg selv opplevde at jeg var, simpelthen fordi jeg ikke fikk det til.
Først når jeg våget å tillate ulike følelser og våge å være i endringer, så skjedde det det noe. Noe positivt. Og først når jeg gav blaffen i alle mål om å bare gønne på å være dryppende positiv til alt, da fikk livet mer balanse. Mer ro og tilfredshet. Og som en helt naturlig følge av dette, ja så ble også dagene mer positive, smilet satt løsere og stresset gikk drastisk ned til et akseptabelt nivå.
Positivitet til the bitter end? Bullshit!
For meg var det å ta inn følelsen av det å ha følelser, la mørke være mørke og smerte være smerte, en fornuftig og meningsfull øvelse. For meg var det å la veien være målet uten krav til å være perfekt, rå, sterk, og positiv til enhver tid, mer naturlig positiv enn det å være tvangspositiv hele tiden. Da først ble dagene mer positive enn negative. Helt av seg selv og etablert i hjernen som et nytt og automatisert mønster.
Så tillat deg selv å ha følelser. Tillat deg selv å stå i ulike følelser, også negative. Bare vær klar over at dette ikke er unormalt og ta grep hvis det blir vedvarende. Kjenn igjen dine negative mønstre i hjernen, aksepter dem og deretter spør deg selv om de virkelig er nyttige for deg. Det er nemlig noen ganger det er både nyttig og hensiktsmessig å være alt annet enn en positiv pluss solstråle.
I dag lever vi i en opplyst tid. En tid der vi vet og har kunnskap om hva, hvem og hvorfor. I alle fall sånn grovt sett på de aller viktigste områdene. Områder som naturvitenskap, teknologi, medisin og deler av planetens liv og virke. I allefall så lever de fleste av oss med denne kunnskapen om at ting er beviselig, konstant og stort sett avklart.
Så er det selvsagt alltid noen.
Noen som fortsatt lever i middelalderens mørke og uopplyste tidsalder. En tid der hekser, troll og fanden selv var like virkelig og håndfast som gråstein fra den norske fjellheimen. For dem er hekser, troll og fanden fortsatt virkelige om enn modernisert noe. I dag er hekser og troll byttet ut med 5g nett, Covid19 som ikke finnes, og vaksinemotstand, Qanon og Gud vet hva. Konspirasjonsteoriene florerer i dagens uopplyste middelaldernorge. Det kunne nesten vært litt morsomt hadde det ikke vært for hvor potensielt farlig og dødelig dette er.
Denne gjengen av konspirasjonsteoretikere og vaksinemotstandere er en fare for seg selv og andre ved å forfekte et syn som hadde falt igjennom også i den mørke middelalder. Nylig døde en person som var en aktiv del av dette miljøet av Covid19 og likevel hagler det med bortforklaringer i kommentarfeltene der disse konspirasjonsteoretikerne sprer sine uopplyste budskap.
La det være helt klart. Covid19 er dødelig. Vaksiner hjelper til med å stanse denne dødelige sykdommen. Det denne uopplyste konspirasjonsgjengen gjør er å spre løgner og usikkerhet om noe resten av verden har forstått er av avgjørende viktighet, nemlig å vaksinere seg. Den opplyste delen av verden er heldigvis fortsatt i flertall, men tendensen til at konspirasjonsteorier får stadig bedre fotfeste er bekymringsmessig.
Jeg håper dette vil snu. Jeg håper at den mørke middelalder kan få lov til å hvile i fred i middelalderen og ikke bli en skygge i dagens opplyste samfunn. Heg håper at ikke denne gjengen fortsetter å spre løgner, usikkerhet og tvil slik at flere må dø på grunn av deres tro på hekser, troll og det som verre er.
Ønsker ALLE en fin og opplyst tid!
Dette innlegget er laget fordi at det er på høy tid og si at DET ER NOK NÅ!
I årevis har løgner, hatretorikk, konspirasjonsteorier, dårlig skjult rasisme, uhøflighet og polariserende kommentarer fått spise mer og mer av det livet vi møter til daglig. Innlegg, debattbidrag og alle typer av sosiale og andre medier har blitt brukt til å fremme polariserte meninger og farlige tanker.
De siste årene har klimaet gått fra å være kjølig til å bli iskaldt. Et enormt fokus på andre lands politikk som fremmer tanken om oss mot dem har fått grave seg inn i deler av den norske og internasjonale folkesjela. Dette sammen med folkevalgte som ikke går av veien å bruke dette som drivstoff på en egoistisk vei mot mer makt. Vel vitende om at det rører rundt i grums de fleste av oss ikke ønsker.
DET ER NOK NÅ!
Jeg selv er i allefall mektig lei alt dette. Drittlei av at hver eneste gang jeg skrur på tv eller åpner et nettsted eller leser en kommentar, så velter hatet og konspiratoriske stemninger frem. En uvitenhet og en mangel på allminnelig folkeskikk som savner sidestykke. En mobbing av meddebattanter som kan rive i stykker den tøffeste av meningsytrere i dagens samfunn. En mangel på kunnskapsbasert fakta som er direkte skremmende å være vitne til.
DET ER NOK NÅ!
Jeg tror det er svært mange som er lei dette nå. Jeg tror at mange, som meg, ikke lenger orker å gå i debatt av frykt for å møte denne sinnsyke veggen av reinspikka tøv og dårlig skjulte trusler. Jeg tror et overveldende flertall ønsker å ta tilbake folkeskikk og anstendighet i hverdagen.
Dette handler heller ikke om ytringsfrihet. Jeg støtter ytringsfriheten til det fulle og mener virkelig at det er en folkerett å kunne ytre hva enn det måtte være innenfor lovlige rammer. Det er de ETISKE og ANSTENDIGE sidene ved ytring jeg peker på. Du vet, dette med FOLKESKIKK!
Jeg er møkka lei av alt dette renspikka hatet, tøvet, og ikke minst kveruleringen fra selvutnevnte småkonger i debatt og kommentarfelt som synes å ha som levebrød å kverulere over alt som debatteres og da som regel uten kunnskapsbasert fakta, men med utgangspunkt i konspiratoriske undergrunnskulturer som i verste fall kan lede til tilstander vi ser i andre land nå for tiden.
Bevares, om det er et slikt samfunn og et slikt klima vi skal ha? Folk må få gjøre sine greier, men for min del er det nok nå!
Jeg vil i allefall tie ihjel dette mølet som spres. Tie ihjel alt av konspirasjoner, kverulering og påstander som mangler faktbasert grunnlag. Tie ihjel og nekte å svare disse kverulerende og samfunnsfiendlige trollene hvis eneste agenda synes å være å motarbeide såkalt Mainstream media, anstendighet, og folkeskikk. Tie ihjel ved å nekte å kommentere, og spre deres polariserende hat og negative, kunnskapsløse meninger. For all del, de må altså fortsette å ytre hva de vil, men jeg trenger ikke å la meg lure inn i debatter som gir disse kverulantene, konspiratørene og energityvene, påfyll av drivstoff.
Med dette innlegget ønsker jeg å sette fokus på noe som jeg mener vi muligens glemmer litt i dagens økonomistyrte og metodebaserte tilnærming til et velfungerende helsevesen. Kan det tenkes at vi i dagens helsevesen er så til de grader styrt av systemtenkning at det går på bekostning av evnen til å være menneskelig, kreativ, innovativ og effektiv?
Er systemet blitt helsehemmende i stedet for helsefremmende?
For rundt regnet trettifem år siden jobbet jeg som rørlegger på et større skipsverft i Bergen. Her fikk vi stadig vekk inn båter som av ulike grunner hadde behov for vedlikehold og reperasjoner. Som regel hadde vi svært dårlig tid til å skifte deler og ordne nødvendige små og store ting. Rederiene tapte penger for hvert minutt båten ikke var i drift og dette gikk ut over inntjeningen til verftet.
Vi som arbeidet på gulvet med disse tingene, lærte fort å leve etter et viktig prinsipp som i ettertiden har blitt, og er et eget utrykk i det norske språket, nemlig det å «fuske i faget». Dette kan selvsagt tolkes dithen om at vi gjorde en dårlig og lite kvalitetsmessig jobb, men betyr faktisk noe helt annet. Dette betyr at man er i stand til å finne gode og kreative løsninger for de ulike problemer som oppstår.
For å ta et praktisk eksempel:
Hurtigruten kom en gang inn til en hastejobb som innebar nødvendige utskiftninger av rør. Vi hadde svært dårlig tid, men vi klarte å skifte det som var livssviktig for trygg seilas og drift. Imidlertid så var det et vannrør som hadde en lekkasje der en tynn vannstråle sprutet ut vann. Vi hadde ikke tid til å skifte røret så en eldre og erfaren rørlegger fant frem en dor og kakket denne midt i hullet. Lekkasjen stoppet og vi tok mål av røret for å lage dette klart til neste gang båten kom inn. En dor er altså for dem som ikke vet det, en slags spiss jernbolt som man kan lage små merker i stål og jern med. Det å kakke denne spissen inn i et lite hull vil få jernet i røret til å tette seg til.
Det man kan lære av en slik historie er selvsagt at man kommer svært langt ved å evne å være kreativ og noen ganger finne utradisjonelle løsninger på ulike problemer. Det er ikke beskrevet i noen bøker det å kunne fuske i faget, men det er ofte på denne måten man løser ulike ting man ellers ikke ville fått til.
Så hva har dette med helsevesenet å gjøre?
Dagens helsevesen i Norge er i verdensklasse, er det ikke?
Det er i alle fall hevet over enhver tvil etter min oppfatning, at akuttmedisin, diagnostisering og behandling ellers, er i verdensklasse. Det finnes så utrolig mange dyktige mennesker der ute på så utrolig mange ulike fagfelt at vi ikke burde være bekymret.
Nå, hvis vi går litt tilbake til hurtigruten. I nittini av hundre tilfeller ville verftet skiftet røret med et akkurat likt rør før skipet reiste. Rederiet hadde tapt penger, verftet hadde tapt penger og 12 måneder senere ville hurtigruten igjen måttet komme innom for å bytte røret. Vi som jobbet med denne saken fikk overbevist rederiet om at dette holdt til båten kom innom igjen neste gang og at det ikke var fare for liv og helse eller drift. Vi lagde nytt rør, men denne gangen i kobbernikkel. Dette var litt dyrere, men holdt i minst 10 år. Rederiet tapte ikke penger, verftet tjente penger, arbeiderne fikk skryt for kreativitet og forebyggende tenking og til syvende og sist så brukte hurtigruten mye mindre tid og penger da røret holdt mye lenger.
Hva kan vi i helsevesenet lære av en slik historie?
Selvsagt at ting aldri er statiske. Ei heller vil man komme særlig langt med å ha et mekanisk og rigid styresett der protokoll alltid skal følges. Man kan også lære at ved å forebygge så kommer man ofte mye lenger, mye billigere og med mer fornøyde pasienter enn ved å kun tenke reparasjon og kompensasjon. Dette vet de aller fleste i helsevesenet om. Likevel, kan det være slik at virkeligheten er noe annerledes? Kan det tenkes at økonomi, manglende tverrfaglighet i benyttet kompetanse hos systemledere og systemutviklere faktisk har fjernet beste praksis? Gjort helsearbeidere til fabrikkarbeidere som sitter ved et samlebånd og kompenserer, symptombehandler og dermed får pasientene inn igjen til ny reparasjon etter kort tid? I stedet for å forebygge på en slik måte at det går lang tid før man kommer inn igjen til ny behandling?
Kan det tenkes at systemet er blitt så økonomifokusert at de menneskelige verktøyene som vi har er blitt skjøvet til side? Er kreativitet et skjellsord i dagens helsevesen? Er det slik at all forskning og vitenskap skal definere beste praksis?
I all hovedsak så må det selvsagt være slik at man har et vitenskapelig grunnlag til det man gjør. Hvis vi skulle lagt medisin og helse til synsing og kvasivitenskapelige metoder, ja så hadde vi vært ille ute. Men, kanskje det burde finnes en slags mellomting? Kanskje det burde vært rom for mer forebygging og kreativitet? Kan det være slik at vi i dagens systemer er blitt så mekaniske og systemstyrte at vi ikke evner å bruke våre menneskelige egenskaper, nemlig våre empatiske varme hender, våre ord og vår evne til å gi trøst? Er det slik at tiden vi burde brukt til kreativ planlegging og forebyggende tiltak skal skyves vekk da det er langt enklere og billigere der og da å kompensere og reparere symptomer?
Som rørlegger var jeg opptatt av å få gjort best mulig jobb. Som terapeut er det akkurat det samme. Mangelen på kreativitet i helsevesenet og rom for en type praksis som retter fokus mot mestring, forebygging og empowerment, altså legge til rette for at pasienter blir trygg og selvhjulpen, er i dag mye større enn når jeg begynte i helsevesenet for femten år siden. Det er selvsagt også mye som er blitt bedre, men også lengre ventelister. Vi evner kanskje ikke lenger å finne frem en dor, lage rørene i kobbernikkel, planlegge for fremtiden og dermed få en praksis der menneskers individuelle behov brukes i samråd med alle de flotte verktøyene vi tross alt har.
Kan det derfor tenkes at hvis systemet styres av en smal kompetanse, som i gjennomgående en faglig gruppe, farges av denne kompetansen? Kan det tenkes at økonomer, systemutviklere og enkeltfaglige grupper dominerer helsevesenets ledelse i så stor grad at tverrfaglighet, forebyggende tiltak og evne til å tenke utenfor egen boks, forsvinner?
La meg ta et eksempel til:
På samme store verft som tidligere nevnt, fikk vi et oppdrag der vi skulle bygge mannskapsdusjer til en kjent skute. Her var det selvagt mange ulike håndtverkerkere som gjorde sitt daglige arbeid med stolthet. Mange av dem hadde over førti års erfaring, mens andre igjen var unge jyplinger. Jeg selv var en ung jypling den gangen. Felles for oss unge var at vi alltid ble hørt og våre forslag ble diskutert og ofte implementert i daglig jobb. Dette fordi vi brakte ny kunnskap inn til felleskapet og så lenge vi tjente penger og gjorde klientene fornøyde, ja så fikk vi ros, ikke ris.
I dette tilfelle hadde verftet ansatt en ingeniør som kom rett fra skolebenken. Han visste selvsagt hvordan dette skulle gjøres etter plantegningen. Det var en dyktig ingeniør, men han hadde aldri vært i praktisk virke. Med andre ord, han visste ikke hvordan man «fusker i faget». Han var meget bestemt da han pekte ut hvor sluken i dørken skulle være. På en slik båt innebærer dette å brenne tolv hull i tykke stålplater. Et hull for hver dusj.
Platearbeiderne protesterte da dette ikke ville gå på grunn av at dusjveggene kom oppå sluken. Dette fordi rørleggerne og elektrikerne samt de som skulle legge isolasjon ikke kunne komme til riktig. Ingeniøren sto på sitt da dette selvsagt var riktig ut i fra boken, eller plantegningen om man vil. Hullene ble brent og for å gjøre en lang historie kort, så kostet dette verftet uhorvelig mye penger. Dette fordi en leder ikke var villig til å bruke tverrfaglig kunnskap som ikke står skrevet om i en bok. Erfaring som i løpet av en mannsalder var tilegnet seg og som vi i dag ville kalt for godt håndverk som man ikke kan lese seg til, men som man må erfare. Og til og med erfare i samspill med klient og andre faggrupper. Evnet man ikke dette, ja så var man ikke lenge i arbeidet.
Kan det tenkes at det i helsevesenet er litt slik? Mange av dem som arbeider i helsevesenet forteller meg om ingeniører som i dette eksempelet. Forteller meg om enfaglige systemutviklere som definerer hvordan platearbeiderne må brenne hull til sluker selv om hullet er malplassert og vil føre til problemer for verft og rederi både på kort og lang sikt.
Av og til lurer jeg litt på om alle disse «Ingeniørene» som egentlig er der for å skape gode tverrfaglige systemer som skal være helsefremmende, egentlig skaper så mye mekaniske og byråkratiske systemer at det i stedet blir helsehemmende.
Man glemmer kanskje litt prinsippet om at det enkleste ofte er det beste og at gode håndverkere med erfaring fra ulike deler av «livet» er dem som kanskje best forstår hvor sluken skal plasseres. Og da i samspill med andre håndverkere og de ulike deler et skip faktisk har. Legene sier det ofte slik at når mesteparten av deres tid går med på å dokumentere, skrive og delta på møter som egentlig ikke angår dem, så fins det ikke tid igjen til pasientbehandling, diagnostisering og forebyggende samtale. Men de er nødt, fordi en ingeniør oppe i systemet har bestemt at slik er det. Det står i boken.
Vi som arbeider som terapeuter, vet hvordan en hjerne kan fungere. Ofte henviser vi til hjernens evne til å reorgansiere seg selv. Hjernen har en egen evne til å lære, utvikles og formes. Den har evne til å være kreativ, metodisk og menneskelig i form av å gi og motta følelser. Dette kalles for plastisitet. Kan det tenkes at vi burde forme våre systemer etter slike prinsipp? Om man kobler ut deler av hjernen så vil enkelte ting ikke virke. Lar man kun vår bevisste del av hjernen være bestemmende for hvordan vi utfører arbeidet, ja så vil vår ubevisste del av hjernen som tross alt inneholder 95% av vår totale kapasitet ligge ubrukt.
Er det slik vi skal bruke den såkalte boken? Er det slik vi vil ha et velfungerende system? Er det slik at jo mer systemtenkning vi har, jo bedre er det? Er det slik at byråkrati skal gå foran beste praksis? Gå foran godt håndverk?
Vi bør kanskje passe oss vel for å sjalte ut gode håndverkere med kreative evner. Evnen til å benytte erfaring og fornuft i tillegg til den såkalte boken. Håndverkere som kan se flere sider av samme sak og faktisk være i stand til å finne løsninger som lar skip bli sjøsatt med gode seileregenskaper og ikke bare skapt av plantegninger som går i oppløsning bare det blåser litt.
Gode håndverkere har frihet til å være kreativ og løsningfokusert. Gode håndverkere lar ikke systemet komme i veien for beste praksis, men lar omstendighetene være styrende for utøvelsen av godt håndverk. Systemet bør kanskje derfor legge bedre til rette for at håndverkere får utføre sitt fag på best mulig måte og ikke la systemet være til hinder for et godt utført arbeid.
Noen ganger tenker jeg over hvor mye av min tid som går med til administrative oppgaver i stedet for pasientkontakt. En del er av dette er helt nødvendig for å sikre kvalitet, men mer og mer blir administrasjon som er helt bortkastet og unødvendig i det store og hele. Kanskje en eller annen ingeniør et sted har funnet ut at det er en god ting å bruke tiden på systemet og ikke på håndverket?
I så fall burde det kanskje vært motsatt, eller hva?
