Uansett hvordan du snur og vender på dette med å trene eller ikke trene og hvilken trening som er bedre enn den andre og så videre, er vi nok alle enige om at trening, uansett type, er av det gode.
Det som skjer når man er i regelmessig trening og aktivitet med høy intensitet er mye. Både for vår fysiske og for vår psykiske helse.
Men visste du at det finnes en type trening som er uovertruffen alle andre?
Og det handler selvsagt ikke så mye om spesifikk trening, men mer om kondisjonsnivået ditt. Det hjelper ikke å være såpass sterk at du kan løfte mange kilo hvis kondisen din er dårlig. Det hjelper heller ikke å gå seg en liten tur for å øke kondisen hvis du tar med deg røyk og god tid på veien. Det er jo selvsagt bedre enn å ligge på sofaen, men det gir svært lite reell gevinst i form av økt kondisjon.
Jo først og fremst fordi uten så klarer ikke musklene våre å fungere. Og når vi da vet at hjertet vårt er en stor muskel, ja så sier det seg selv. Det er faktisk så viktig å trene kondisen med tanke på hjertehelsen vår at hvis vi alle hadde hatt fokus på dette så hadde vi kunnet redusert hjertedødelighet med ganske mange prosent.
Så derfor sverger jeg til kondisjonstrening som førstevalget av treningstype, men sørger også for å gi musklene sin del. Det jeg selv merker godt er at utholdenheten i styrketreningen nå er mye, mye større enn før jeg begynte med kondisjonstrening. Dette betyr at kroppen og hjertet er i stand til å pumpe mer livgivende oksygen ut til muskler og organer gjennom blodbanen. Og jo mer utholdende man er jo mer repetisjoner klarer man å ta uten at kroppen får for mye “juling”.
Så min absolutte favoritt er som dere vet dere som kjenner meg, er altså løping. Både korte intervaller og spesielt lange distanser gir meg både aerob og anaerob utbytte. Det beste er likevel at med løping og da spesielt løping der teknikken sitter riktig, så vil også kjernemuskulatur, samt ben, armer og, ja hele kroppens muskelapparat være i sving. Så selv med lite eller få styrkeøkter i uken, så vil løpeturer kunne kompensere bra for dette.
Det er jo heller ingen bakdel at løping aktiverer flest muskler og dermed også øker forbrenningen mest. Er det rart jeg gleder meg til hver eneste løpeøkt?
Dessuten så gir løpingen også veldig fine uteopplevelser. Det å kunne ha kondisjon nok til å bare kose seg kilometer etter kilometer med fuglesang og frisk luft er ubetalelig. Frisk luft i hjernen gjør også noe med depresjoner, tungsinn og nedstemthet.
Det er ikke så rart at jeg gleder meg til i morgen da hverdagsaktiv.blogg.no har jogge, løpe, gogge gruppe her på Ågotnes idrettspark, ikke sant? Jeg kan forøvrig anbefale en kort løpetur også en lørdagskveld. Man trenger ikke mer enn et lite kvarter.
Der du lever er du likevel død. Det har du vært i evigheter. Der ligger du liten og ubetydelig sammen med tusen andre.
Ensom, men likevel ikke. I stillhet, men også i evig sus. Et sus av stemmer fra tidenes morgen. Sammen med dine i en grop der øredøvende sus fra lekende elementer dytter lett i deg.
Lekende og med iskalde hender dyttes du i ulike retninger. Med ertende fingre kastes du rundt. En evig heksedans der du er midtpunkt i din egen stillhet.
Uten et ord lar du deg trilles rundt i en virvelvind av bevegelser. Noen ganger helt vilt, andre ligger du helt i ro og bare kjenner iskalde fingre stryke over kroppen din.
Som det sandkornet du er lar du bekken få bestemme. Du lar deg leke med. Du og de andre som bor her i den dype kulpen. Her i bekken ble du født. Her lar du vannet slipe deg ned til du er ingenting.
Her dypt inne i skogen. Helt oppe ved tregrensen har bekken danset og lekt seg i uminnelige tider. Der du begynte som en sten som var der siden første lys i horisonten, er du nå et sandkorn. Bekken har gjemt deg i sin kulp og slipt deg vakker. Så liten og så fargerik. Nå er du kun et mineral.
Bekkens iskalde fingre plukker deg varsomt opp. Løfter deg forsiktig og bærer deg nedover til ukjent farvann. Bekken slutter aldri å renne, men stein blir tilslutt vasket ned til intet.
Tunge ben. Tunge tanker. Bare å kjenne på realiteten. Ubetydelige dråper haster forbi utenfor vinduet. I hodet mitt vokser dem seg store som små bøtter med vann som noen der oppe målrettet kaster mot bakken. Smerten i skulderen har plaget meg lenge nå. Litt for lenge synes jeg. Jeg kjenner hjertet banke litt fortere bare jeg tenker på treningstøyet som ligger der ute på badet. I bagen som jeg i endorfin rus forrige gang jeg lot meg overtale av et eller annet på skulderen min, lå slengt innerst i kroken på badet. Nesten skjult av vaskemaskinen ligger den der med et litt såret uttrykk i handtakene. Med et blikk rundt glidelåsen som ser misbilligende på meg som om den vil si med en litt såret stemme, «Var det alt jeg betydde for deg?»
Jeg kjenner på et stikk av dårlig samvittighet. Tenker på alle andre som bare ligger slengt inn i en krok. Ubrukelige. Glemt, og med hengende handtak rundt livet. Den fortjener bedre da tenkte jeg og tutlet litt tafatt ut for å hente den. Jeg ombestemte meg da jeg kom til døren.
Med et langt sukk sank jeg sammen i sofaen igjen. For pokker hvor tung denne dagen kjennes. Jeg lukker øynene og forsøker å viske vekk bildet av den triste bagen som nå virker enda tristere. Jeg trekker et langt pust dypt ned i lungene og forsøker å holde pusten så lenge som mulig. Det hjelper litt, men skaper også stjerner foran øynene mine. Stjerner som danser panisk i mørket foran meg et sted. Lurer på hvor dem kommer fra og hva som fremkaller slike utrolige heftige stjernedanser. Så forsvinner dem også ut i intet. Jeg puster rolig ut. Skal visst bruke 8 sekunder på utpust og tre sekunder på innpust i følge en eller annen diffus nettside et sted. En med henvisning til meditative teknikker. Akkurat nå kunne jeg trengt å fly litt. Bare litt. Selv med flyskrekk skulle det vært deilig.
Med et brak er jeg tilbake i virkeligheten. Hvem pokker er det jeg prøver å lure? Jeg tar en rask og fandenivoldsk beslutning. Jeg river kroppen opp av sofaen igjen, ber tunge tanker dra til landet der gamle Erik dyrker djevelskap og går med fortsatt tunge ben mot badet. Forbanna tunge drittben, tenker jeg i det jeg river opp døren til badet. Men jeg skal pokker meg vise dem drittbena at det er jeg som bestemmer!
Bagen min har krøpet litt frem fra kroken mellom veggen. Den presser seg frem mellom et vått håndkle og et par flasker tøymykning. Jeg synes jeg ser et litt overlegen glis i glidelåsen som bøyer seg fra handtaket og opp mot sideluken i bagen. «Jasså, du ombestemte deg?». Jeg snerrer litt tilbake og lirer av meg en serie ord som ville fått hinmannen til å gråte av stolthet. Bagen brydde seg lite om det.
Jeg skal vise meg selv, sa jeg og trakk en sprek tights opp av magen på bagen. Trakk den på meg og tenkte på ordene til min yngste sønn. «Du er ikke gammel fattern, du bare ser sånn ut»! Ungdommen nå til dags.
På med tights og løpesko, jakke og nøkkel til treningsenteret i lomma. Jeg overser glatt ordene fra guttungen om at hvis han ser meg på treningsenteret med tights så ville han gitt meg en imaginær klask på tygga! He, he, he, jeg bryr meg fint lite og bestemmer meg for å gå med tights likevel. Etter en kort men intens diskusjon med speilet på badet så vinner speilet. Jeg tar en shorts utenpå som en gylden middelvei.
Veien mot utgangsdøren synes nå kortere. Jeg er kledt i treningsklær og alt annet er klart. Det gjaldt bare å komme seg over den første tunge kneiken. Livet kjennes bra ut i det jeg går ut døren og virkeligheten knaser i grusen under skoene mine.
Vel fremme trykker jeg på hurtigstart og grunnen under meg beveger seg sakte. De blytunge bena mine går nærmest mot sin egen vilje og jeg synes også at løpeskoene klager under vekten min. Måleren på møllen som viser antall kilokalorier forbrent viser 4 og jeg øker motstand og fart. Sakte men sikkert beveger jeg meg bortover rullebanen. Som en diger Airbus A380 beveger jeg meg sakte fremover. Jeg forestiller meg at jeg er et fly. Lukker øynene et ørlite sekund mens jeg ruser motoren. Så slipper jeg løs alle kreftene, skrur på hendelen som fungerer som gasspedal og løper alt jeg kan. Bortover rullebanen løper jeg. Maks hastighet de få meterne jeg klarer før jeg trekker hendelen bakover, føler kroppen lette i en perfekt takeoff. Flyr høyere og høyere. Endorfiner hamrer inn i hodet og mens skylaget i hodet langsomt forsvinner under meg så går jeg over i marsjfart.
Banen eksisterer kun bak meg. Reisen fortsetter. I marsjfart ligger jeg på stø kurs mot evig endring. Jeg setter flyet på autopilot og lar bena gå av seg selv. Jeg er på vei. På vei mot varmere tider. På vei mot lysere horisonter. Der borte forbi mørket finnes lyset. Alltid. Man må bare bruke vingene våre så flyr vi lettere.
Bak meg ligger uværskyene. Mørke triste skyer av tunge tanker og urettferdighet. Bak meg. Bak meg for alltid. Selvsagt ser jeg også skyer foran meg. Det er jo helt normalt. Forskjellen er at det er jeg som styrer flyet. Det er jeg selv som setter kursen. Det er JEG SOM BESTEMMER!
Flyet rister lett i turbulens. Farten er litt høy så jeg regulerer det til sone tre på instrumentet på armen min. Pulsklokken svarer med å flytte den digitale nålen ned i riktig marsjfart. Jeg flyr. Jeg seiler på skyer og selv turbulensen kjennes ut som gode ilinger langs ryggraden. Jeg er på vei. Mot lyset. Og det er jeg selv som har satt kursen. Det er jeg som bestemmer. Det er jeg selv som er piloten.
I dag hadde jeg problemer med å gå skikkelig etter Mandagsøkten med 150 knebøy pluss litt styrkeknask utenom. Alt i alt en relativ høy dørstokk i dag altså. Men i dag ventet da også en time i frisklivstrening samt at jeg hadde lyst til å forsøke en to kilometers økt på høy hastighet.
Etter 30 minutter med spinning fulgte 30 minutter med ulike sirkeløvelser for hele kroppen. Dette brenner godt i bena og i kjernemuskler. Programmet var tett og hardt og med lite pauser. Dette synes jeg selv er en fordel da det er lett å gi litt opp hvis pausene trekker litt ut. Bedre å kjøre hardt når man først er kommet såpass langt at man likevel kjenner det i kroppen.
Fordelen er at jeg etterpå kan le hele veien til helsebanken!
Etter 30 minutters hardkjør valgte jeg å ta to kilometer med løping på møllen. Jeg kjente det straks jeg gikk opp på båndet. Det brant i lårene. Både på fremsiden og på sidene. Etter et par minutters gange kjørte jeg bakken til 1 prosent og hastigheten til 12,1. Dette er raskt for meg som prøver å ha lavere hastighet og lengre løp, men siden jeg er påmeldt til årets Bergen City Maraton stafett med jobben, ja så er det vel på tide å legge inn noen hastighetsrunder for treningens skyld.
Det svei som pokker de første meterne men, så gav det seg. Dette skyldes at spinningen hadde fjernet endel av gangsperren og at kroppen var skikkelig varm. Det er ikke å anbefale å gyve løs på hastighet uten å varme skikkelig opp, bare så det er sagt. Da oppstår det lett skader.
Men ut av alt dette. Ut av hver eneste bevegelse og hver eneste lille smertestikk. Ja ut av alle de store sviende lårsmertene også, så var også dagens viktigste innkassering den gleden det er å føle en sliten kropp. En kropp som er sliten av fysisk aktivitet. En kropp som henger sammen med et lett hode der nervecellene smiler til hverandre. Der lystsenteret i hodet frigjør Dopamin. I lystsenteret, nucleus accumbens, finnes det millioner av nerveceller som kan ta i mot stoffet dopamin.
Dopaminets virkning på disse nevronene gir en følelse av belønning, og i tillegg en motivasjon til å fortsette eller gjenta opplevelsen. Motivasjonen til å gjenta er avhengig av styrken på den opplevelsen man har hatt.
– For at menneskearten skal overleve, spiller belønning i form av frigjøring av dopamin en viktig rolle. Spising, sex, barneomsorg og jakt på nye oppdagelser, er eksempler på aktiviteter som frigjør dopamin i hjernen. Vi får belønning og motivasjon til å gjenta opplevelsen (forskning.no).
Det er i sannhet deilig å lære dopaminets virkning å kjenne. For meg forklarer det gleden jeg føler over aktivitet som trening og hvor stor påvirkning den har på hjernens evne til å levere glede til kroppen. Ja, og så litt gangsperre da, men det går helt fint. Derfor blir også mange litt avhengig av fysisk aktivitet. Dopaminet gir såpass god virkning på kroppen at vi får lyst til å gjenta og gjenta og gjenta opplevelsene i det uendelige. Men dette krever også motivasjon i en tidlig fase av livsstilsendring. Det gir i alle fall grunn og forklaring til alle dem som lurer på om de vil gi opp. IKKE GJØR DET PLEASE!
Lær å like litt denne smerten og du vil bli rikelig belønnet.
Det å kjenne på ulike smerter og det å lære seg å skille mellom hva som er uheldige smerter og hva som er ufarlige smerter kan være lurt. Det å stå i ufarlige smerter øker vår smerteterskel. Det var først når jeg gav F i ryggsmertene mine og begynte med rettledet trening og forsiktig aktivitet at jeg for første gang på 10 år ble kvitt mesteparten av mine egen smerter etter ryggoperasjon og prolapser samt sammenvokste ledd i korsryggen.
Så det er MULIG.
Forskning støtter også dette når det gjelder mange kroppslige og psykiske plager. Fysisk aktivitet er en av de beste medisinene som finnes mot smerter. Også fordi du altså får en belønning i form av Dopamin, endocannabinoider og endorfiner når du sliter deg igjennom en hard økt.
Nytt innlegg i kveld. I dag vil jeg gjerne få lov til å fremme hverdagsaktiv.blogg.no sin joggegruppe som jeg har på førstkommende Søndag på Ågotnes idrettspark. Denne joggegruppen starter opp igjen nå i år for første gang og er ment som et gratis tilbud der folk i fra omegn kan møtes og løpe, jogge eller gå i en hel klokketime.
Altså førstkommende Søndag 3. Mars klokken 11.30 til klokken 12.30.
Mange savner noen å være aktive med. Dette arrangementet er ment å kunne skape kontakter med andre som ønsker en eller flere og være aktive med. Dette passer også for alle som aldri har jogget eller løpt før. Uansett form kan man være med å delta. Det viktigste er ikke hvor fort eller hvor mange runder man løper, jogger, gogger eller går, men at man er i bevegelse i en klokketime.
Jeg vil selvsagt være der med tips og råd fra hverdagsaktiv.blogg.no. Det å føle seg inkludert og trygg i aktivitet vet vi fremmer god helse. Det er også svært godt for vår mentale helse å kunne klare å komme seg i aktivitet og da spesielt utendørs.
Mange ganger kan det være svært vanskelig å komme seg over dørstokken og da kan slike arrangement være en god plass å starte. Hvis det er noen som ønsker å være med, men ikke klarer det så skriv gjerne en melding til meg for gode råd. Jeg vil så langt jeg klarer forsøke å hjelpe folk i gang.
Ulike mennesker har ulike behov. Ulike mennesker har også ulike måter å motivere seg på. Det å bare hoppe i det er ofte en svært god start.
Som overskriften forteller så er det altså ikke et krav til å være i noen god form. Her er det plass til ALLE. Enten du er en som klarer milen på timen, du jogger eller du velger å gogge, ja så er det helt okey.
Gogging er blitt et begrep som jeg selv er svært glad i. Det å gogge er altså en blanding mellom det å gå og det å jogge. Man jogger så lenge man klarer og så går man litt, før man altså da fortsetter å jogge. Man kan også gogge i intervaller. Da kan man for eksempel gå i to minutter, jogge i to, gå i tre minutter og jogge i fire minutter og så videre. En helt nydelig måte å bli vant med jogging og det å bli introdusert til løpeglede.
For dem som er opptatt av miljøet så kan man jo også PLOGGE før man kommer eller underveis i løpet. Plogging er altså en form for jogging der man plukker plast i forbindelse med joggeturen. Her får man altså en kombinasjon av det å jogge og det å plukke plast langs veien man løper. Dette gir mye bøy og tøy underveis og er altså en svært god gjerning for miljøet i tillegg.
Det å skrive et blogginnlegg om dette slik som jeg nå gjør er viktig for meg. Det er viktig for meg å kunne samle flest mulig av dem som normalt ikke har motivasjon eller sliter med å komme seg ut blant andre på grunn av ensomhet, angst eller andre årsaker. Det er spesielt viktig fordi det å komme seg ut og i en mer aktiv hverdag betyr mye for dem som sliter enten psykisk, fysisk eller som et avbrekk i hverdagen. Jeg håper du er en som finner veien til denne nye gruppen her ytterst på Sotra.
Og hvis dere ikke bor i nærheten så samle gjerne en gjeng å start en goggegruppe eller liknende der dere bor.
Jeg håper dere vil dele dette budskapet på facebook eller på instagram slik at flest mulig kan bli klar over at vi finnes!
Dagen i dag har også vært preget av gårsdagens løpetur etter en helg med dåp.
Etter Søndagens fantastiske utskeielse med en overflod av kaker og koldtbord i lag med to fantastiske familier, måtte jeg løpe av meg en brøkdel av inntaket. Resultatet ble en drøøøøy time på mølla på mitt lokale treningssenter. Etter all maten var det ikke rare farten, men en lang og rolig økt er faktisk å foretrekke innimellom.
I dag fulgte jeg opp med et kroppsveksprogram der spesielt ben, rumpe, mage og rygg fikk sitt. En hel time med trening av kjernemuskulatur og ben gir det lille ekstra. Og når øvelsene kan gjøres hjemme på ca en kvadratmeter og helt uten utstyr, ja så er det ekstra godt.
Daglig aktivitet trenger jo ikke å være så heftig. Det er like deilig å implementere trening i alle hverdagslige oppgaver. Litt hver dag med noen ekstra heftige og anstrengende økter et par tre ganger i uken er topp!
Så det er bare å bestemme seg for å bevege seg litt mer i alle kroppens retninger og med belastning i bevegelser. Bare det å sette og reise seg 150 ganger fra en lav stol gjør noe med lårene! Hvis du ikke klarer 150 ganger i en engang, ja så del det opp i tre sett på 50. Fem sekunder pause mellom settene. Gjør det mens du ser på tv om kvelden et par uker så skal du se forskjellen! Men hvorfor stoppe med tre uker? Gjør det til en rutine!
Jeg har full sympati for valget hennes, men tillater meg å være frustrert over nok et angrep på tverrfaglig rehabilitering i helsevesenet.
Takk og pris for at nye generasjoner sykepleiere er på vei inn og at gamle holdninger er på vei ut sammen med sykepleiere som ikke har forstått betydningen og viktigheten av tverrfaglige samarbeidsrutiner og et tverrfaglig og rehabiliterende fokus.
Nå er vi jo aldeles enige om at det er ugreit misbruk av ressurser å sette sykepleiere til vask og matlagingsoppgaver. Så spesialisert som det er blitt i kommunene, så bør fokuset ligge på det sykepleiefaglige i hverdagen.
Det er det ingen uenighet om. Det er heller ingen uenighet fra min side om at det trengs flere hender i flere helsetjenester. Også innen sykepleie. En undersøkelse som er gjort gir grunn til bekymring i så måte. Dette er det ingen uenighet om.
“Nova undersøkelsen som er gjort blant sykepleiere som jobber i helse- og omsorgstjenesten, viser at halvparten av sykepleierne ønsket å slutte i jobben eller var usikre på om de ville slutte. Ifølge denne rapporten var årsakene stor arbeidsbelastning, stort tidspress, for få sykepleiere på jobb, ubekvem arbeidstid, for lav lønn og at de ikke hadde fått en heltidsstilling. Ønsket om å slutte var størst blant unge og blant dem som hadde jobbet færrest år.” (Sykepleien.no)
Dette bør ansvarlige myndigheter ordne opp i. Kommunene har også et særlig ansvar i det å ta grep om tjenestenes arbeidsoppgaver. Det trengs nok en solid gjennomgang av og definering av arbeidsoppgavene til de ulike tjenesteoppgavene helsepersonell har. Spesielt innen sykepleien.
Det jeg imidlertid reagerer sterkt på, er når sykepleiere reagerer NEGATIVT på å arbeide med fysikalske og ergoterapeutiske teknikker og oppgaver.
“Det er også slik at sykepleiere nå i stor grad må følge opp behandling som fysioterapeuter har igangsatt for mange pasienter, fordi fysioterapeutene selv glimrer med sitt fravær”.
Dette skriver sykepleieren i artikkelen nevnt innledningsvis.
Igjen indikerer denne holdningen en gedigen kompetansesvikt innen det å ha et tverrfaglig, rehabiliterende og forebyggende fokus.
Over hele landet ser vi en helt nødvendig endring i hvordan rehabilitering, forebygging og helsefremming skal og bør foregå. Det å være PROFESJONSRAUS er et nytt begrep for mange. Endring er av et onde for mange og da spesielt innen sykepleien etter min oppfatning. Dette underbygges i studier knyttet til forskning på hverdagsrehabilitering.
Det eksisterer også en generell skepsis til innføringen av teknologi i eldreomsorg. Her finnes også mye fordommer og misforståelser. Mange tenker at man til slutt sitter igjen med “roboter og annet som fjerner menneskelighet og varme hender”.
“Ny teknologi kan ikke overta for hender og hoder”
skriver Hage. Da glemmer man, eller velger å se vekk fra hva innføring av såkalt ny teknologi egentlig er. Dette er utstyr som ofte har eksistert i årevis og som tildeles daglig over hele landet via hjelpemiddelsentralene i Norge. Utstyr som ivaretar sikkerhet, og som bedrer pasientens hverdag. Ikke utstyr som fjerner behovet for varme hender, men som sikrer pasientene trygghet i hverdagen.
At tjenesteutøvere fortsatt tror at ny teknologi er ensbetydende med dårligere omsorg, er i beste fall en misforståelse som viser at det er for lite kunnskap om hva velferdsteknologi egentlig er.
Og nettopp manglende vilje eller evne til å tilegne seg denne nye kunnskapen er allerede et problem i helsevesenet.
Lurer på om noen og enhver kjenner seg igjen i kommentarer som” Uff, dette databestyret setter i alle fall ikke jeg meg inn i”!
Man har faktisk en plikt på seg til å være faglig oppdatert til enhver tid. Det må ingen av oss glemme.
Husk at det ikke dreier seg om å fjerne pleie og omsorgsoppgaver til dem som trenger det, men å gi gode tverrfaglige tjenester der fokus ligger på oppgaver som gjøres i SAMARBEID med ergoterapi og fysioterapitjenestene.
Det er derfor svært beklagelig at man fortsatt fremmer holdninger fra enkelte som er med på å degradere den tverrfaglige innsatsen som gjøres over hele landet. Vi vet at det er helt nødvendig å forandre helsetjenesten fra et fokus der behandling og brannslukking der skade er opstått er den eneste løsningen, til å være mer forebyggende i vår tankegang.
Derfor har det også de siste årene vært en økt satsing på helsefremmende og rehabiliterende tiltak gjennom hverdagsrehabilitering og gjennom grundige kartlegginger i en svært tidlig fase av et pasientforløp.
Ved at Ergoterapeut, fysioterapeut OG sykepleier arbeider med trening, pleie OG OMSORG, SAMMEN, vil man kunne forebygge både for tidlig sykehjemsplass, sykehusinnleggelse og kostnader til hjelpemidler som kun står i veien for en sunn og god utvikling av fysisk og mental bedring. All forskning og studier viser at det å arbeide tverrfaglig på denne måten gir gode resultater som også gir blant annet sykepleierne bedre tid til slutt da vi faktisk ØKER FUNKSJONSNIVÅET OG REDUSERER BEHOVET FOR SYKEPLEIE FOR MANGE PASIENTER.
Dessverre er den såkalte “HJELPEFELLEN” fortsatt et begrep innen eldreomsorg. Her ligger det et potensielt enormt uforløst potensiale til å “rydde” i eget skap. Man kan bare spekulere i hvor mange sykepleierstillinger man kunne hatt ekstra hvis hjelpefellen var et utdødd begrep.
At hjelpefellen fortsatt lever og ånder i beste velgående, er behørig dokumentert både i enkeltstudier og innen erfaringsbasert kunnskap hos dem som arbeider med problematikken.
Men igjen. Dette krever forståelse, felles profesjonsraushet og tverrfaglig kompetanse der vi alle gjør ulike oppgaver som tradisjonelt har vært knyttet spesifikt til enkeltprofesjoner.
Skulle vi hatt flere ansatte til å gjøre fagenes spesifikke oppgaver på gamlemåten, ja så er det en fallitterklæring etter min mening. Den demografiske utviklingen tilsier at dette ikke lar seg gjøre.
Så til sykepleiere som fortsetter å “misforstå” sitt eget fag ved å TRO AT REHABILITERENDE oppgaver ikke hører til deres fag, ta grep og oppdater dere. Velg å forstå, samarbeid og jobb rehabiliterende der dette er tverrfaglig bestemt. Hvis dere kan gå med pasientene i stedet for å trille dem i rullestol, ja så har dere faktisk en plikt på dere å gjøre den type “fysioterapi”.
Så er vi alle enige om at vi også burde få mer ressurser til å bli enda mer profesjonsrause. Til å få et enda større fokus på en deling av ulike oppgaver på tvers av profesjonene. Til å få en enda større forståelse for viktigheten av tverrfaglig rehabilitering.
Og da er det egentlig greit at sykepleiere og andre som kun bidrar til å snakke ned dette gir seg mens leken er god.
Synd, fordi man kunne trengt deres erfaring og kunnskap,
men ikke for en pris der pasientene IKKE FÅR DEN TVERRFAGLIGE BEHANDLINGEN som de fortjener og som de har KRAV PÅ etter loven.
Men når sykepleiere som selv hevder seg for god for å utføre oppgaver som bidrar til pasientens beste og til deres bedring ikke lenger vil stå i yrket, ja så er det muligens helt greit at nye koster overtar.
Er du av den typen som synes det er et slit å trene? At det er litt slik at du gir deg før du heeelt når det du satt deg fore? At det faktisk er litt tungt før tiden og at du derfor gir deg litt for raskt?
Vei, da er du ikke alene. Men visste du at bare ved å smile mer og til og med le litt for deg selv faktisk ØKER innsatsen enda litt mer, og at det faktisk også fjerner litt av “SLITET” du opplever når vektene blir tunge eller løpeturen blir litt for tøff?
Selv liker jeg jo som dere vet å løpe langt. Først og fremst så går dette ut over bena mine. Slik at når jeg passerer 5 kilometer og det dukker opp en tung og bratt motbakke, ja så er det veldig fristende å velge å gå litt. Bare litt. Og så litt til. Plutselig så har du gått opp hele bakken fordi det gjorde minst vondt. Nå er det jo ingen krise om det er slik, men skal du ha fullt utbytte av løpeturen, så er det greit å kunne løpe hver eneste meter.
Det er jo da bedre å regulere farten og skrittlengden enn å gi seg halvveis liksom?
Uansett så pleier jeg å dra ekstra på smilebåndet, le litt høyt for meg selv og løfte brystkassen opp, senke farten og skrittlengden til jeg når toppen av bakken. Det er utrolig hvor mye mer “GUTS” du får av en god dose smil og en ørliten regulering av fart. Bare ved å løfte brystkassen kan du få plass til opptil 30 prosent mer oksygen i lungene i beste fall og også mer pågående selvtillit.
Så husk på dette neste gang du sliter deg avgårde og hjernen din vil gjøre alt den kan for å gi opp. Løft brystet, smil og le og senk tempoet ørlite. Dette gir deg en ny giv!
I dag er jeg bare så utrolig glad! I dag har jeg møtt flere smil enn på lenge. I dag fikk jeg en gave som jeg satt stor pris på da en av deltakerne mine i balansegruppa hadde strikket ullsokker til meg.
I dag møtte jeg ekte glede og ekte smil. Det ble gitt av ekte mennesker og ingenting kan faktisk måle seg med det. Takknemlighet er kanskje noe man litt for ofte har glemt. I alle fall føles det slik noen ganger. Men når man møter det så kjennes det godt inne i hjertet.
I dagens velfrerdssamfunn har vi muligens en tendens til å ta ting for gitt. Derfor kjennes det ekte så sterkt ut når vi møter det.
Jeg ønsker at alle ser og opplever det ekte så ofte som mulig. Både i møter med andre mennesker, men også i møte med naturen, elementene og ellers det som møter oss. Viktigheten av å innimellom kunne stoppe opp og ta et ekstra drag med luft. Viktigheten av å nyte ugresset i grøftekanten fordi de også er vakre. Viktigheten av å møte andre mennesker uansett form og farge med respekt og forståelse. Viktigheten av å ta vare på andre. Og ikke minst viktigheten av å ta vare på og respektere seg selv.
Jeg vet jeg høres litt ut som Ferdinand den snille oksen nå, litt sånn hippieaktig, men kanskje det av og til er nødvendig å vise oss selv og andre at det er okey å være litt Ferdinand av og til.
Denne dagen er for meg den første dagen i en ny uke. Som den jo er for alle andre også. Hver eneste Mandag går jeg på jobb for å kunne bidra og for å kunne dele av det overskuddet jeg har. Noen dager er veldig bra og andre er mindre bra. I dag var en dag der jeg koste meg mye i gruppetrening med andre.
Treningene jeg gjennomfører enten vi er inne eller ute er svært gode for alle. Som aktivitetsleder og i den treningen jeg har for alle, er jeg nok i overkant engasjert i det jeg gjør og i det jeg mener. Jeg mener da for eksempel at man MÅ være engasjert i det man gjør i hverdagen. Ellers er det like godt å gi seg. Hvis man mangler engasjement eller feier alle vanskeligheter under teppet, ja så er dette en dårlig måte å løse vanskeligheter på. Når man trener får man ut energi og frustrasjon og man ser også ting i et annet perspektiv. En times økt med en engasjert person er smittende for motivasjonen til dem som deltar. Med mindre dem ikke følger samme tanker og alltid skyver vanskeligheter foran seg og forsøke å løse problemer før årsaken er ordnet.
Å behandle problemer handler i stor grad om å fjerne årsakene til vanskeligheter. Man kan IKKE behandle symptomer uten at man først behandler årsakene.
Enhver personlig trener vet nøyaktig at det ikke nytter å trene for fullt hvis årsaken til problemet ikke blir tatt tak i først. Slik er det jo i mange situasjoner i livet.
Se for deg en coach som forsøker å få deg til å endre noe som har vært standarden din alt for lenge. De dårlige vanene er blitt en del av deg og av hverdagen din. SÅ deltar du litt motvillig på et møte med coachen, så UNNLATES det å ta opp kjernen i problemet, men rettes et altomslukende fokus på treningen din. Fordi vedkommende coach ikke evner eller våger å ta opp det essensielle med deg. Da blir det lett for at du trener i ukesvis og ikke kommer av flekken. Eller i verste fall i årevis.
Da er det ikke lenger en god intervensjon. Da er det ikke lenger løsningsorientert. Da er det faktisk en medvirkning til opprettholdelse av din dårlige form, hvis vi kan si det slik.
Med GODE intervensjoner behandles årsaken til at du trenger endring først. En gjennomgang av vanskelighetene, samt en identifisering av hvor skoen trykker. Når så dette er avklart, så settes all innsats inn på å se på ulike løsninger. Når dette er gjort så er det lettere å adressere motivasjon og fremtidsrettede løsninger. Starter man med å feie dette under teppet, ja så behøver man ikke engang se etter løsninger. Da behandler man symptomer og ikke diagnosen.
Speak now, or forever hold your peace.
Dette kjente utsagnet fra bryllupsseremonier betyr at hvis du ikke sier fra, så bør du heller ikke gjøre det i fremtiden. Dette passer seg godt i dag. For svært mange så er det å si fra om vanskelige issues problematisk, men visste du at det er enda mer problematisk å si i fra og så ikke bli tatt på alvor?
Se for deg en situasjon der du ønsker å endre et svært dårlig kosthold i hjemmet ditt. Du foreslår for familien at dette er nødvendig for å hindre at familien får vanskeligheter med for eksempel livsstilssykdommer. Og det eneste du får til svar er at dem ikke vil spise “gress”.
Ganske frustrerende hvis dette skjer om og om igjen, ikke sant? Og ganske ødeleggende for den langsiktige helsen til hele familien. Spesielt hvis du er den som allerede sliter med begynnende problemer i forhold til livsstilssykdommer. Du kan også lese mer om dette i mitt innlegg om det å SABOTERE andre i en endringsprosess.
Mitt råd til dere alle i dag er å begynne å ta på alvor årsaken til problemer. Det å ta på alvor at endring er en prosess der man ofte står alene, og at det også er en del av det man må takle. Ikke la dere stanse av stemmer som forsøker å minimere dine vansker, bagatellisere situasjoner eller simpelthen feier ting under teppet for å kunne sove bare litt til. Ikke fall for fristelsen til å gi opp, men finn en ny slette å løpe på. Løp den gjerne alene, men vet du? Det finnes mange som støtter deg! Aldri glem det. Det kan godt hende du bare må snu deg selv i en annen retning.
