Jeg er veldig spent om dagene da jeg har mye nytt på tapetet. Det er fortsatt litt for tidlig å røpe noe, men jeg lover å komme tilbake med spennende nytt snart.
Ellers så er jeg for tiden opptatt av dette med åpenhet generelt og åpenhet om MENNS psykiske helse spesielt.
Det vil være en god dag den dagen vi menn klarer å vise at vi også kan slite med ulike ting som følelser og psyke. Både angst og depresjoner kommer under det som kalles usynlig sykdom. Dessverre.
Det er på tide å åpne seg mannfolk!
Man må slutte å brenne inne med tunge tanker. Ja det er lett å si og svært vanskelig å gjøre, men det er forløsende. For meg selv så var det spesielt angsten som ble bedre med å være åpen. Depresjonen sitter litt lengre inne.
Det er mange som sier og mener noe om det å være åpen og folk er jo svært forskjellige. Jeg hørte forleden en dame si at det å åpne seg burde folk holde seg for god for. Det er liksom ikke alt som bør offentliggjøres, mente hun. Vel, jeg er helt uenig. Det er imidlertid forskjell på å selge ut alt som er privat, til det som er bedre i lyset og ikke i mørket av egen psyke. Hadde folk klart å fjerne sperrer for å åpne seg og klart å be om hjelp for det som er vondt, ja så er jeg overbevist om at vi hadde hatt færre selvmord.
Det er på tide å fjerne gamle holdninger om at tøffe menn ikke gråter.
Tøffe menn ber om hjelp når det er behov for å la tårer trille.
Tøffe menn har baller til å be om hjelp når tankene blir for vanskelig å takle alene.
Tøffe menn tør å si ifra om sine vansker.
Likevel er det et hinder for mange. Holdninger slik som at folk skal mene at man burde holde seg for god til å være åpen, tilhører fortiden. Den nye tiden bør vise at bare ved å være åpen så kan vi øke kunnskapen til dem rundt oss. Bare ved å være åpen kan man få forståelse for sine vansker.
Jeg er selvsagt åpen om mine vansker. For meg har dette totalt sett vært en god hjelp, men jeg har også møtt holdninger som har ført til at noen har tatt tydelig avstand. Vel, jeg har heldigvis klart å få selvtillit nok til å kunne heve meg over det faktum at ikke alle mennesker har jeg behov for å verken hilse på lengre eller å faktisk bry meg om at deres kunnskapsnivå ikke helt holder mål. Deres tap. Jeg bryr meg fint lite.
Det er likevel veldig lett for å mange med vanskeligheter å frykte dette. Mange har få eller ingen venner fra før og griper begjærlig om de få sjeldne sjansene som byr seg. Lett og forstå. Men husk da på dette: Er det slik at du vil sette egenverd og selvbilde på spill for å holde døren til dass åpen?
Eller er det egentlig noen ganger i livet bedre å lukke dodøren godt igjen, stenge ute dritten og heller åpne andre dører i livet. Holdninger som lukter ille bør stenges ute. Dører som fører til åpnere landskap er å foretrekke.
Jeg vil selv forsøke å åpne de dører i livet som jeg ikke er trygg på. Fordi jeg ikke vil la angsten skremme meg fra å leve. Jeg vil åpne nye dører selv om jeg ikke orker når depresjonen er såpass tung at livet synes meningsløst. Jeg vil åpne dem fordi jeg ikke bør frykte det jeg ikke vet noe om, men lære om hva som finnes bak døren. Alternativet er å sitte i dritten å la livet være vanskelig. Livet mitt skal leves. Ikke styres av andres holdninger og fordommer.
Jeg vil gråte så alle ser det, fordi jeg er mann nok til å kunne vise at jeg er et menneske. Jeg vil fortelle til alle at jeg ikke takler alt her i livet, men jeg takler mye likevel. Som alle andre mennesker. Jeg vil skrike ut når jeg trenger hjelp til å takle livet. Fordi jeg er mann nok til å vise at jeg hører til et sted. Jeg er en del av noe. Det er DU OGSÅ!
JEG ER MANN. JEG GRÅTER HVIS JEG FØLER FOR DET!
Ønsker dere alle en fin kveld. Har du behov for å spørre om noe så send meg gjerne en mail på [email protected] eller følg hverdagsaktiv på facebook for å sende en PM der.
I dag er det altså dagen derpå for meg. Etter en kraftanstrengelse i går i Øygardsmila, sitter jeg igjen med godfølelsen i dag. Jeg er veldig fornøyd med gårsdagens løp som jeg har hatt som motivasjon for løpetrening i mange måneder. Jeg har ikke minst lært mye om meg selv og kroppen min, og jeg har MESTRET i en alder der jeg ALDRI hadde trodd jeg skulle klare å løpe en hel mil for full maskin.
Mestring og motivasjon
For nettopp motivasjon til å melde seg på og rett og slett gi pokker i om du føler at dette er for langt og for tungt er en bøyg. Men gir du blanke i resultater og tenker at du skal løpe, gå, jogge eller hva som helst i et slikt løp, ja så sloss du utelukkende mot deg selv. Man har ingenting å bevise. Målet er å fullføre. Og følelsen når man kommer i mål…UBESKRIVELIG GOD! Dette er MESTRING på øverste hylle.
No pain, no gain
Så hvis man gjennomfører første del av denne prosessen, nemlig å ta skrittet og melde seg på, ja da har man kommet langt. Man kan gjøre det lettere for seg ved å være en liten gjeng med venner og ta dette som en happening, eller man kan gjøre dette uten at noen vet om det. Begge deler er greit. Når man er påmeldt, ja så er motivasjonen til å komme seg ut på treningsturer mye enklere. Arbeid mot å fullføre en mil uten pause, men i svært rolig tempo. Det tar noe tid å få opp styrke og utholdenhet i bena. Det gjør nok litt vondt, men gangsperr og muskelsmerter er ikke farlig. Dette går over etterhvert som man blir sterkere.Du vet, no pain, no gain.
Etter å være vant til å løpe en mil i det som jeg synes er en krevende rute på trening her på Ågotnes, var opplevelsen i Øygardsmila at den løypen var tung. Jeg skjønte etter fem kilometer at det å komme under timen skulle holde hardt, men jeg ville være fornøyd med å fullfure uten pause. Bakkene fra #Toft og på #Rong trakk ut kreftene og fylte bena med melkesyre. Det var likevel deilig å kjenne på at det ikke var pusten som stoppet meg, men kraften i bena. Her ligger det et potensiale for meg til neste løp. Jeg må jobbe mer med styrken i ben og med steget som var litt kort der det burde være langt. To ting som henger litt sammen. Det er lettere å ha et litt lengre steg når styrken er bedre. Jeg kjente også på Onsdagens spinningtime der jeg nok tok ut alt for mye kraft på sykkelen. Her burde jeg ikke tømt meg helt. Men som sagt, mye læring i dette.
Sosial glede og moro
Arrangemente i seg selv var kjempeflott. Været var bra selv om temperaturen var litt høy. Spesielt på tilbakeveien kjente jeg på at jeg gjerne skulle løpt i t-skjorte. Det var over 1000 påmeldte deltakere som alle smilte og var glade, spente og lagde liv. Med livemusikk fra scenen og liv og røre så var dette et flott arrangement som jeg gjerne løper igjen. Jeg er klar til ny påmelding. Jeg vil i alle fall finne neste løp som jeg skal melde meg på, bare for å ha motivasjon og løpetrening fremover også. Bare så det er sagt. Du vil ikke angre på at du finner et løp som passer for deg i lengde eller i glede over å ha et mål som fyller treningshverdagen din fremover.
I dag smeller vi til med Øygardsmila. Jeg gleder meg utrolig mye til dette nydelige løpet som går over 10 deilige kilometer i fra #Rong til #toft og tilbake. #øygardsmila er debut for meg i et 10 kilometersløp og jeg er veldig spent. Jeg har et sidemål om å klare å komme i mål på 1.05, men som alltid er det viktigste målet mitt kun å kose meg langs løypen. Det er rundt 1000 påmeldte og det blir garantert stor stemning.
Å ha et slikt løp i kikkerten som jeg meldte meg på for lenge siden er med å skape entusiasme og motivasjon i de kilometerne man tilbakelegger i månedene før selve løpet. Jeg selv vil virkelig anbefale alle å melde seg på et slikt åpent løp. Tiden spiller liten rolle for man løper mot seg selv. Mange går også deler av løypen slik at det ikke ligger “krav” til å spurte så langt. Nyt opplevelsen.
Jeg har vært spent på været, men det ser ut til at det blir perfekt løpevær. 15-18 grader og overskyet. Helt nydelig.
Jeg stikker ut til løpet i god tid for å samle inntrykk, hilse på folk og varme opp skikkelig. Jeg har nemlig enda gangsperre etter Onsdagens økt i frisklivssentralen der jeg ledet spinningen. Noen vet jo ikke å holde igjen vettu!
Nå er det tøyning og litt mat før jeg stikker til vakre Øygarden kommune for å løpe. Jeg ønsker alle som løper masse lykke til i dag og nyt løpet!
Informasjon om løpet finner dere her. Husk at det ikke er for sent å melde seg på.
Løpet er om 10 dager. Det er derfor på tide å begynne forberedelsene til løpet. Jeg deler gjerne med dere hvordan jeg selv forbereder meg til dette 10 kilometer lange løpet.
Med ti dager igjen er det viktig for meg med en kombinasjon av harde, men svært korte intervaller og svært rolige og behagelige 11 kilometers distanser.
Den førstkommende helgen vil jeg løpe 11 svært rolige kilometer på lørdag, og 3x 1000 meter full guffe på Søndag. Onsdag neste uke vil jeg løpe rundt 5 kilometer på møllen i sone 1 til 2.
Torsdag, Fredag blir det ingen løping. Da lader jeg opp og samler lyst og overskudd i bena. Lørdagen når startskuddet går ligger jeg meg litt under den farten jeg ønsker første kilometeren. Da ser jeg kilometertiden som jeg har bestemt på forhånd at jeg bør ligge på. Så øker jeg til maks løpefart som jeg vet holder hele veien. Den siste kilometeren øker jeg og forhåpentligvis holder det til 100 meter gjenstår. Da går jeg all in og gir på det jeg ikke visste jeg kunne klare.
Jeg gleder meg allerede til å begynne løpingen opp mot eventen.
Og for alle dere andre som løper et eller flere løp i år ønsker jeg dere masse lykke til!
Hei alle fine folk! I dag tar jeg opp igjen et tema som mange har spurt meg om i trenings og avspenningssituasjoner. Dette med å puste. Et litt selvsagt utgangspunkt, men det å puste er MYE viktigere enn hva folk tror. Puster du riktig? Og er du bevisst på hvordan du puster?
Alle kan vel puste. Det har vi da gjort fra vi ble født og vil antagelig fortsette med det lenge enda. Ville jo vært forferdelig å våkne en morgen bare for å oppdage at man ikke pustet lengre.
Vel uansett så er det mange, inklusive meg selv, som sliter med å få nok luft i lungene fordi vi puster feil når vi trener eller er i aktivitet. Hvis man som meg er vant til å puste fra halsen og opp, tilnærmet lik, så får ikke kroppens vitale organer eller mer viktig, hjernen vår nok oksygen. Dette kan medføre at dagene blir svært tunge og man har lite overskudd og energi til å kunne klare ting.
Svært mange sliter med tretthet om dagen som ikke kan forklares etter at mange og essensielle prøver er tatt hos legen. Og det er viktig å minne om at hvis man ikke føler seg i form og sliter med tretthet og manglende energi, så må man oppsøke lege for å avklare at det ikke finnes underliggende problemer.
Men når det er sagt og gjort, så kan mange dra fordel av å lære seg å puste riktig både før, under og etter aktivitet av ymse slag. Det er også viktig å holde kroppen i form slik at inaktivitet og lavt aktivitetsnivå ikke er det som gjør en i dårlig form. Hver dag når jeg løper eller når jeg er ute på tur, ser jeg mennesker som løper uten å puste, eller går uten å få nok luft. Hadde de det gjort hadde de gått og løpt på en helt annen måte enn det de gjør. Man kan ikke få nok luft når man luter av gårde med krum rygg eller bøyd hode. Da puster man sannsynligvis ikke fra magen i alle fall.
Visste du at alle spedbarn puster med magen, men at vi i løpet av livet blir påvirket av mange ulike faktorer som påvirker måten vi puster på? Visste du at vi i snitt puster cirka 20000 ganger i løpet av en dag? Og visste du at pusten kan være med å hjelpe mot stress, muskelspenninger, uro og søvnvansker? Og med nok oksygen til hjernen vil man også kunne redusere en god del av de problemer man har med hodepine. Igjen må jeg understreke viktigheten av å bli undersøkt av lege hvis man har problemer av vedvarende art.
Som nevnt har jeg selv slitt med manglende energi om dagen og jeg vet at mange er i samme situasjon som meg. Ved å lære å puste mer riktig vil man i alle fall kunne redusere tretthet og stress som skyldes mangel på oksygen til hjernen, samt gi en mye bedre løpe og treningsopplevelse og bedre søvn.
Så hvordan skal man da puste?
Det er vel enkelt tenker man og drar et raskt pust med brystet. Nei dette handler i hovedsak om hvordan kroppens holdning og bevissthet på det riktige magadraget fungerer. Det som er viktig er å trekke pusten helt ned i lungene slik at man ikke ender opp med å puste i overflaten. Det vil si fra brystet og oppover. Hvis man kun gjør det vil nederste del av lungene ikke bli brukt så mye som man trenger, og dette er ikke så bra for helsen vår.
Det hele er egentlig ganske enkelt, men i en travel og stressende hverdag er det lett å glemme å puste riktig. Min anbefaling her er å fokusere på å rette opp ryggen når man går, skyve ut brystkassen, løfte blikket fremover, litt sånn «her kommer jeg og jeg eier verden» holdning. På denne måten får vi rom i brystkassen til å fylle lungene med nok luft. Hvis man ser på løpere så ser man at denne måten å løpe på også er viktig. Her er det ikke rom for å krøke seg sammen. Da får man simpelthen ikke nok oksygen til kroppen. Bare å lære seg en god holdning med en gang her altså.
Så anbefaler jeg å ta et skikkelig magadrag der magen skal bule ut i øvelsen. Hold pusten et par sekunder og slipp rolig pusten ut. Gjør dette et par tre ganger så ofte du kan om dagen. Spesielt hvis du sitter mye i jobben din er det viktig. Reis deg opp og ta tre ordentlige magadrag på denne måten. Du vil oppdage at dette vil øke konsentrasjonen og redusere stress og hodepine.
Ofte når jeg selv er mer stresset enn hva godt er, så tar jeg en øvelse der jeg løfter hodet, strekker hendene oppover og drar pusten godt inn, gjerne med et par lungepakkingsdrag, noe som er vanlig i fridykking, holder pusten i 4 til 8 sekunder og puster rolig ut igjen. Ut pust skal gjerne gå sakte slik at du bruker cirka 8 sekunder på hvert ut pust. Noen kan nok føle svimmelhet og det er greit å gjøre denne øvelsen liggende på ryggen også.
Så folkens, husk å puste og eie gjerne verden når du går. Det er bra både for selvtillit og for kroppen.
Hallo alle gode mennesker. Dagens innlegg inneholder reklame// Ta en tur innom sponsorene mine for hyggelige og flott tilbud. Klikk dere inn på bildene over!
I en rekke innlegg her på bloggen har jeg hatt et særlig fokus på lidelser og diagnoser som kommer under det vi kaller #usynligsyk. #Usynligsykdom er et mye større problem for svært mange, enn selve sykdommen, da stigmaet rundt tilstander som man ikke kan se med det blotte øyet er stort og fører ofte til at folk får sterkere symptomer, økt smerte, og dårligere psykisk helse.
Listen over #usynligesykdommer er lang som et vondt år og mange har bedt meg om å nevne spesifikt ulike sykdommer.
Jeg vil skrive mange flere innlegg fremover der de ulike diagnosene vil bli tatt opp, samt gi gode råd om hvordan man kan takle dem bedre. I dag vil jeg starte med Fibromyalgi.
Fremover vil jeg ta opp:
#/CFS/ME
#Kreft
#IBS
#Aspergers/autismelidelser
#Psykiske lidelser
#Muskel – Og skjelettlidelser
#Ryggsmerter
#Metabolsk Syndrom
#Lipødem
Listen er svært lang og dere må gjerne gi meg tilbakemeldinger om spesifikke ting som bør nevnes og gis faglige råd om fra ergoterapeuten. Her kan man også få råd om hvilke rettigheter man har innen hjelpemidler som NAV yter støtte til opp mot din tilstand. Det er mange hjelpemidler som kan være aktuelle for at hverdagen din kan bli lettere.
I dag ønsker jeg å rette fokus på FIBROMYALGI.
Trening og aktivitet er et av flere viktige våpen mot denne diagnosen. Norsk Helseinformatikk beskriver den kort som
«Fibromyalgi er kjennetegnet ved kroniske muskelsmerter med varighet i minst 3 måneder. Tilstanden blir ofte mer plagsom med tiden, og mange av pasientene kan fortelle om plager allerede fra tidlig ungdom. De fleste som får diagnosen merker en stadig forverring av tilstanden, og opplever at det er blitt tungt å leve med smertene.»
Svært mange har denne tilstanden med store plager som gjør ens hverdag smertefull og til og med ufør i mange tilfeller.
Det finnes ikke noe entydig svar på hva som gjør at noen får fibromyalgi. Tidligere var det vanlig at mange oppfattet dette som en angst eller psykisk relatert sykdom. I dag vet man imidlertid bedre. Det er i dag konsensus om at fibromyalgi er en forstyrrelse i sentralnervesystemets regulering av smerte. Altså litt enklere forklart, at der andre får vondt av noe, der får personer med fibromyalgi vondere.
Så hva gjør man med dette?
Det er lett å tenke seg til at medikamentell behandling er en hovedbehandling. Tradisjonelle smertemedikamenter har imidlertid ikke vist seg å ha noe særlig god effekt. Slik at blandingsbehandlinger der man endrer livsstil, lærer å leve med smerter, enkelte smertestillende medikamenter og sist men ikke minst, fysisk aktivitet, har vist seg å kunne gi mennesker med fibromyalgi best mulig hverdag.
Fysisk aktivitet er den behandlingsformen som gjennom studier har hatt størst effekt på flest.
Det å øke sin kunnskap om at fibromyalgien ikke er ødeleggende for kroppen, men mer som en kronisk smerteopplevelse, kan hjelpe på mange. Kunnskap om egen sykdom er viktig og det finnes mange gode ressurser der ute på nettet om dette temaet.
Fysisk aktivitet er viktig ved mange sykdommer og tilstander. Dette vet vi med sikkerhet og jeg har gjennom mange års erfaring med fysisk aktivitet og aktivitetsanalyser som jo utgjør selve grunnstammen i ergoterapifaget, erfart at fysisk aktivitet og trening har effekt. Og da også gjerne i sammen med andre behandlingsformer som meditasjon, yoga og liknende. Det mange imidlertid gjør feil her er å kontakte hjelp som ikke uten videre har den kompetansen som kreves for å balansere dette.
Ergoterapeuter og fysioterapeuter som har arbeidet med disse problemstillingene over tid, er gjerne de som er best kvalifisert til å balansere aktivitetsnivået hos mennesker med Fibromyalgi.
Ergoterapeuter har gjennom sin utdanning særlig fokus på balansen mellom aktivitet og hvile, noe som er essensielt i tilnærmingen til ulike smerteproblematikker og tilstander som for eksempel Fibromyalgi. Gjennom spesifikke kartleggingsmetoder og spesifikk tilnærming til det å finne lystbetonte og balanserte treningsaktiviteter kan vi som ergoterapeuter finne de individuelle små, men viktige forskjellene som gir en riktig og avbalansert aktivitet. Det er altså ikke bare å gunne på. Slik at når du leter etter #coacher og motivatorer så bør du finne folk som har de grunnleggende kvalifikasjoner utover kun treningskunnskap og kunnskap om kosthold.
Når man har Fibromyalgi er det å anbefale trening som gir bedre kondisjon.
Når kondisen blir bedre, får man større overskudd og en større muskelmasse gjør hverdagen enklere. Kondisjonstrening vil også gi en følelse av mestring som igjen er med å redusere smerter. Lett til moderat kondisjonstrening er å foretrekke. Aktivitet og trening med såkalt eksplosivitet er ikke å anbefale. Dette kan være ballspill, løping med høy intensitet og trening der muskler og ledd får høy belastning.
Uansett er det viktig å ikke isolere seg, men søke den hjelpen man trenger for å kunne være både sosialt aktiv og i en riktig #aktivitetsbalanse. Og heldigvis er tiden da en ergoterapeut kun ble sett på som formidler av hjelpemidler definitivt over!
Ønsker dere alle en fin og fredfull dag i kjærlighetens tegn.
Men det hjelper, er det enkle svaret på dette spørsmålet.
Mange tror at man må trene til svetten spruter for å være sunn, men sannheten er mer nyansert enn som så.
Tenk dere at dere trener 7 dager i uken i 1 time året rundt. Da vil dere ha trent 365 timer i løpet av et år. Det er jaggu ikke verst, eller hva?
Men hvis dere snur ørlite på dette regnestykket og sier at et år inneholder 8 765,81277 timer så er det plutselig et helt annet regnestykke, eller hva?
Dette betyr nemlig at dere ikke har trent i 8 400,81277 timer. Et litt søkt utgangspunkt selvsagt, men likevel setter det treningsmengde i et litt annet perspektiv.
Man må nemlig ikke trene hver dag for å være sunn eller gå ned i vekt. Det å være sunn handler ikke kun om trening, men om hva kroppen tilføres av mat, drikke og aktivitet.
Mange tenker at de skal begynne å slanke seg eller bli sunnere ved å gå på et treningssenter. Helt okey det, men hvor mange støttemedlemskap finnes det egentlig der ute? Og trening i seg selv vil ikke få deg ned i vekt eller bli sunnere hvis ikke kosthold og mengde av mat og usunn drikke reduseres eller balanseres med trening.
Dessuten brenner jo jeg for både trening, livsnyting og det viktigste av alt, nemlig HVERDAGSAKTIVITETEN.
Hverdagsaktivitet er sterkt undervurdert i vårt samfunn der trening og livsstil, perfeksjon og retusjering er normalen. I et samfunn der normalmennesket ikke synes å være så viktig. Et samfunn der plastiske operasjoner og “duckface” er normalisert og et normalt litt skjevt smil under en litt klumpete nese er stygt.
La oss slå et slag for det sunne, naturlige og normale i hverdagen!
La oss en gang for alle slå fast at trening er sunt , men det er forskjell på toppidrettsutøvere og mosjonister. La oss slå fast at husarbeid, gange, lek med barna og et sunt og balansert normalkosthold er det som virkelig betyr noe for hvor sunn vi er. Vi trenger ikke å trene hver eneste dag, men å bli andpusten innimellom kan være nok. Vi trenger i alle fall ikke trene til vi spyr for å være sunne og trente individer. Hverdagsaktiviteten er den aktiviteten vi fyller de fleste timene i livet vårt med. Sørg heller for å bli andpusten av den så trener du faktisk mer enn nok. Så kan du heller krydre måneden med lystbetonte løpeturer, zumba eller dans. Poenget er at man må finne sin egen treningsform som man virkelig liker.
Anerkjenn at husvask, lek og annen moro er trening det også! Anerkjenn den innsatsen og bevegelsene du legger i rydding av en bod eller nedvask av et tak er knallhard trening! Anerkjenn deg selv som et AKTIVT MENNESKE!
Spis sunn og variert god mat i riktige mengder så er du plutselig et aktivt og sunt menneske. Da er det også lettere å ha bedre kontroll over sin egen trivselsvekt.
Bli hverdagssaktiv du også. Og hvis du tenker deg litt om så vil du nok se at du egentlig er MYE mer aktiv enn du tror selv.
Vært STOLT av hvordan den NORMALE deg ser ut. Ikke la det unormale bli det normale!
Hvor fokuset ditt ligger kan være med på å bestemme både varighet, smertefølelse, psykisk helse og opplevelsen av hverdagen din i positiv eller negativ retning.
Det er tungt å være syk. Samme hvilken måte man er syk på så blir ofte fokuset på det syke og ikke på det friske. Det er lett å forstå at sykdom ofte blir altoppslukende. Kroniske lidelser har en tendens til å trykke ned selv den sterkeste av oss.
Hvilken side gir du ditt fokus?
Som regel blir det til at de fleste har et for stort fokus på sykdommen. Dette er jo ikke bra. Ved å gi alt det negative i livet og hverdagen din oppmerksomhet, ja så vil også negativiteten fylle dagen din. Fokuset blir noen ganger så sterkt at sykdommen og dens symptomer faktisk kan bli verre.
Ved å fokusere mer på det friske i livet og i hverdagen, ja så blir også det positive løftet mer frem. Dette skaper positivt overskudd og mer positiv energi. Man skyver sykdomsfokuset vekk. Rent kroppslig og mentalt virker en positiv hverdag både smertedempende og forebyggende for ytterligere symptomer. Det vil virke svært gunstig for hvordan psyken din oppfatter dagene og det vil gi deg mer glede. En viktig ting rundt dette vil også være at ved å være glad og positiv, så vil DU oppleves som en bedre person.
Positivitet og et bedre fokus på den FRISKE DEG er svært viktig for dine omgivelser. Man kommer lengst med et smil er det noe som heter, og det tror jeg fullt og helt på. Og at en god latter forlenger livet, ja det er det visst heller ingen tvil om.
Selv er jeg ikke i tvil om at det å endre fokus fra sykefokus til friskefokus vil gi deg umiddelbar effekt. Man kan begrave seg i egen elendighet og da stoppe helt opp, putre i egen dritt fra fortid og nåtid, men har det hjulpet deg videre?
Man kan begrave seg selv i hvordan sykdom har ødelagt deg. Dvele ved det og aldri komme seg videre, men er det til hjelp for deg? Har det gitt deg noe positivt? Hvis nei så er vel kanskje på tide å endre noe? Så hva er vel da bedre enn å fokusere livet på gleden over de tingene i livet som betyr noe?
Med over en uke uten å ha løpt så mye som en meter, følte jeg i dag at jeg måtte komme meg ut en tur. Jeg kastet på meg treningsklær, knyttet skoene og stakk bort på #ågotnesbanen.
Jeg hadde forventet et blytungt løp. Umotivert og uten følelse av “sprut”i bena gikk jeg en rolig oppvarmingsrunde før jeg stilte inn klokka og startet på mine 25 runder. En mil er det jeg vanligvis liker å løpe. Dagens mil var en planlagt “nåerdetpåtideogkommeigangigjen” økt.
Den første kilometeren gikk overraskende bra. Det er alltid litt tungt de første 3 tusen meterne. Det er akkurat som om lungene trenger innkjøring. Derfor er det viktig for meg å holde igjen litt slik at ikke jeg kollapser lenge før målet. Klokken hjelper meg å løpe jevnt og når jeg målte 5,22/km første tusen, ja så var det faktisk mye raskere enn forventet
Imidlertid så føltes kroppen bedre og bedre etterhvert som kilometerne gikk. Jeg klarte lett å ligge jevnt på rundt 5,40 pr kilometer og øke tempoet jevnt runde etter runde. Bena kjentes lette og fine. Lungene like så.
Den 8 kilometeren var jeg nødt til å justere ned tempoet, men de to siste økte jeg igjen.
I BELIEVE I CAN FLY! Bena lettet og siste runden økte jeg tempoet fordi jeg kunne, og fordi jeg koste meg max med følelsen.
Dette var dødsdeilig og jeg er kjempeglad for at jeg klarte å komme meg ut på en løpetur.
Ekstrabonus fikk jeg også da jeg noe overraskende satte ny personlig rekord på 1 mil baneløp.
Som sagt, i believe i can fly! Og kan jeg så kan du også!
Smerter er nemlig ikke bare, bare. Det er potensielt dødelig, invalidiserende eller såpass funksjonsnedsettende at livet som man kjente det, opphører eller settes innerst i et rom der lys sjelden slippes inn.
Mange har slått seg på fingeren opptil flere ganger i løpet av livet. Det gjør sykt vondt. Men det er da også en smerte som går over. Andre har fått ulike smerter som følge av akutte sykdommer. Som regel kan dette behandles, smertedempes og til slutt er man frisk og smertefri.
Men for veldig mange er smerter en kronisk tilstand som vedvarer resten av livet. Selvsagt i ulike grader og i ulik styrke, men altså da vondt 24/7. Tenk deg tanken at du våkner om morgenen og det første du kjenner når du åpner øynene er trykkende og brennende smerter i alle fingrene. Tenk deg at du er så stiv når du prøver å reise deg fra sengen at stikkende og lynende smerter i ben, armer og spesielt i korsryggen at tårene presser seg ukontrollert ut av de lyseblå. Tenk deg at brystet kjennes ut som om det vil kollapse, lungene svir og hodet dundrer i smerter av nattens søvn.
Dette er virkeligheten for mange med revmatisme, muskelsmerter, søvnvansker, artritt, artrose og mange andre diagnoser og kroniske tilstander.
Så kommer det mest lammende av alt, nemlig fatigue. Overveldende utmattelse av fysisk og eller psykisk og sosial karakter. Man er så trøtt at man kan falle i søvn stående. Utslitt av noe man ikke helt forstår. Man har jo bare vært på jobb. På butikken. Vasket gulv, eller annet småtteri som aldri var noe problem før.
Fullstendig manglende lyst og overskudd til noe som helst. Man kjenner seg fullstendig lammet, oppgitt og ubrukelig.
Smerter er personlig.
Mine smerter er ikke lik noen andres og motsatt. Dette fordi smerter OPPLEVES FORSKJELLIG.
Derfor er det vanskelig å generalisere smerter. De er så ulikt opplevd. Så utrolig personlige. Og fysisk smerte leier ofte hånden til psykisk smerte, eller motsatt. Derfor er det ofte en omfattende endring som må til for å redusere eller fjerne smerter helt eller delvis. Det nytter ikke å komme dragende med påstander om at dette funket for meg, da burde det også funke for alle andre. Det er i beste fall en hån mot andres personlige OPPLEVELSE av sine smerter.
Its complicated!
Smertene du opplever i hverdagen kan endres, fjernes eller ingen av delene. Jadda, oppmuntrende ord her altså. Nå finnes det jo utrolig mange kjente og ukjente diagnoser i verden. Dette er et faktum. Det finnes over 7 milliarder mennesker på kloden og ikke en av dem har et smertemønster som er helt likt en annens. Litt som med fingeravtrykk. Likevel er det noen hovedkomponenter som er felles.
“Smerte er en ubehagelig opplevelse som forbindes med skade, eller noe som oppfattes som skade, i en del av kroppen.” (NHI)
Kronisk smerte er på en måte meningsløs, noe som bidrar til at den kan ha store psykiske følger. Den er gjerne fulgt av depressive følelser, og den kan bidra til symptomer som energifattigdom, fordøyelsesproblemer og søvnforstyrrelser. Det er typisk at smertefølelsen blir mer og mer preget av psykiske og sosiale faktorer, noe som igjen bidrar til at smertestillende medisiner får mindre effekt (NHI).
Så for oss mange som har levd et liv med smerter, så vet vi at smertestillende medikamenter har en viss effekt over kortere tid. På lengre sikt så trenger vi å øke dosene for å redusere smertene. Dette er dårlig nytt for kronikere som jo har smerter som ikke lar seg fjerne med akutte tiltak. Så derfor er man på en måte fanget i en virvelstrøm som bare forsterkes negativt gjennom livet, og flere og flere kroppslige, psykiske og sosiale smerter blir lagt til listen din over smerter.
Den verste smerten jeg noensinne har opplevd er den sosiale smerten. Det å være en del av en utadvendt og deltakende verden, til å ekskludere meg selv fra den verden som engang var. Et valg som utelukkende skulle virke smertedempende fra alle ytre ubehageligheter som venner, krav, kolleger og verden forøvrig. Fordi man føler seg utilstrekkelig, lite verdt og ikke i stand til å bidra. Dette fører oss over på den smerten som psykisk legges til alle de andre tingene. Bedre å være alene med sitt enn å dele sutringen med andre, ikke sant?
For sutring er det jo ingen som liker. Altså er det bedre å isolere seg? Fjerne mulighetene til at andre skal himle med øynene og hate synet av en. Bedre det…?
Å fylle sine tilhørere med sykdomsprat er litt som å invitere til party og kun sitte hele kvelden å bla i uinteressante familiebilder. Kjekt for den som eier bildene, men dørgende ukoselig og kjipt for dem med null interesse for det. Lets go party! Et annet sted.
Det er da man virkelig må snu kameraet mot seg selv. Hva om vi bare har det festlig? Er det virkelig fornuftig å gi sine egne smerter så mye taletid? Nei, selvsagt ikke.
Smerter nærer av oppmerksomhet.
Det er ingen grunn til å fore sin elendighet til sine omgivelser, legge til smertene sine ulike sosiale og psykiske komponenter for så å sørge for å holde den i live med stadige påfyll av oppmerksomhet, er det vel?
Det å leve med smerter er ikke enkelt. Hvorfor gjøre det enda verre?
Å leve med smerter.
Det er som nevnt i overskriften på dette innlegget nettopp det jeg foreslår. For veldig mange som lever med kroniske smerter, finnes det gjerne svært begrensede muligheter til å fjerne smertene for godt. Så hva gjør man da?
Jo man bør finne alternative måter å takle sine smerter på. Ikke finne sterkere og sterkere medisiner, men alternative måter å gjøre dagene bedre på. Dette handler ofte om å trene opp igjen komponenter som man har mistet for lenge, lenge siden.
Man må lære å leve om igjen. Man bør kanskje snu speilet og se på andre ting enn de fysiske smertene. For de er der. De er vonde. Det er det ingen som betviler og det er som nevnt KUN DEG SELV som kan kjenne på DINE smerter. Fordi smerter er personlige.
Det som hjalp for meg selv og som jeg hele tiden jobber med fortsatt, er å gjøre noe med de ANDRE tingene. De tingene som forsterker den fysiske smerten.
La oss se litt på hvilke komponenter jeg selv tok tak i.
Man har de fysiske smertene.
Man har de psykiske smertene.
Og man har de sosiale smertene.
De fysiske smertene gjorde jeg lite med innledningsvis. Men det å ta tak i de psykiske og sosiale smertene startet en ny tid.
Litt etter litt måtte jeg arbeide med å endre min oppfatning av gammelt skitt som lå som en klamp rundt hjerte og sinn og hindret kroppen i å takle smerter så bra som den burde. All urettferdighet, skuffelse, mindreverd og skitt som lå der fra gammelt av måtte jobbes med. Dette er til hinder for å leve. Fordi du lever i fortiden og med dette nærer du smerten din som er i dag. Håpløst dårlig taktikk for å lære å leve på nytt.
Og de sosiale smertene ligger som en invalidiserende klamp om foten min enda. Dette synes jeg selv er det verste. Dette er det som i dag fortsatt er det som gir meg flest smerter den dag i dag. På et tidspunkt i livet forsøker man å fjerne en del av smertene ved å ekskludere seg fra alle sosiale deler av livet. Dette er en særlig dårlig strategi. Dette fører til tap av venner, kolleger, evne til deltakelse i samfunnet og ikke minst til et knust selvbilde og ødelagt selvtillit. Den dag i dag har jeg enda ikke klart å få nære venner, og en “normal” evne til deltagelse i samfunnets ulike morsomme deler. Dager preget av tristhet og angst for å feile.
Likevel har det skjedd ting som gir meg håp. Som har gitt meg andre veier å spasere på. Med dager fylt av flere positive elementer enn negative. Med smerter på det psykiske og sosiale plan som jeg kanskje etter hvert kan leve enda bedre med og ikke minst med en tydelig reduksjon i de kroppslige smertene.
Ved å tvinge meg selv til å bli et nytt menneske. En bedre utgave av mitt tidligere jeg, der jeg helt har endret oppfatning av meg selv. Der jeg tok tak i alle mine “sannheter” og jobbet med å endre livsoppfatning. Jobbet med å kvitte meg med alle tanker om hvor urettferdig verden og alle andre har behandlet meg. Fjernet tanken om å å hele tiden “levere”. Jeg trenger ikke lenger være best. Eller tro at det å være best er den eneste måten. Jeg trenger heller ikke lenger å la selvbildet mitt styre mine omgivelser. Tidligere var det livsviktig for meg at alle andre mennesker likte meg. Dette har jeg heldigvis lagt bort. Det er nok svært mange som ikke liker meg, men det er nå greit. Man kan ikke bli likt av alle. Nå gjelder det bare å bli sett på som menneske. Og også å se på andre med et smil, en hjelpende hånd og en respekt. Da har jeg det bedre med meg selv.
Dette grepet har vært det viktigste for meg. Dette har fjernet mange av de komponentene som har vært mest smertefulle. Ved å akseptere meg selv og min situasjon så har jeg fått det bedre.
Ved å også se på mine fysiske smerter på en annen måte har jeg kunnet redusere bruken av sterke smertestillende som jeg gikk på for svært mange år siden nå. Ved å begynne å trene så har smertene sakte, sakte, men likevel sikkert blitt til å leve med. Og ved å begynne å trene da mener jeg IKKE at man bør kaste seg rundt å bestille time på et treningssenter eller kjøpe sykkel og gyve løs. Man bør IKKE tro at dette er gjort i løpet av no time. Man bør derimot bygge stein på stein.
Bygge stein på stein.
Trening med smerter krever en tålmodig tilnærming. Sakte med riktige øvelser bør man starte å øve hjernen og muskelapparatet til å bli vant til økte smerter. Hjernen, musklene og nerveapparatet ditt trenger å øves opp på nytt. Litt som å lære å gå på nytt igjen. Dette kan ta tid. Årevis for mange. Men hvis du tenker på at du nå skal trene resten av livet, på samme måte som du også skal dekke dine basale behov som mat og drikke, ja så setter man treningen litt i et levelig perspektiv. Men da må også treningen tilpasses slik at det blir som et godt måltid og ikke som bitter sitron. Trening med smerter gjør vondt. Kanskje i mange uker og måneder. Men sakte og sikkert så begynner det det å bli bedre. Nerveapparatet ditt blir vant til økt belastning og smerteterskelen din øker. Du blir mer motstandsdyktig.
Smertene kan kontrolleres!
Sakte, men sikkert begynner du og ta kontrollen over smertene. Både de sosiale, psykiske og fysiske smertene dine. Du finner mer og mer ut av hva som funker for deg. Hva som gir dagene mer mening og glede. For min egen del var det løping. Det å løpe lange, rolige turer gir smerter, men enda flere smertedempende komponenter. Og etter å ha løpt i noen år nå, ja så er jeg sterkere og bedre trent enn da jeg var 35 år. En god følelse som også bygger opp igjen et knust selvbilde. Med tiden. I dag kontrollerer jeg smertene mine bedre. Det betyr ikke at jeg er kvitt alle medisiner eller smerter i kropp og sjel. Men det betyr at jeg er bedre i stand til å forstå, akseptere og leve med smerter i ulike grader. De fleste dagene mine er gode nå. Mot før da det var motsatt. Jeg har kontrollen!
Det er mulig å leve med smerter!
Husk det. Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det som er viktig. Gårsdagen har alltid vært. Legg det bak deg. Morgendagen trenger man ikke å bekymre seg for. Man vet aldri hva som kommer. Lev i nuet, for det er det eneste som betyr noe. Mitt liv. Ditt liv. Grip mulighetene som gir deg lykke. Kortvarig, langvarig eller blafrende lykke. Dyrk livet. Ikke smertene.
