Er du en av dem som virkelig sliter med å få skritt telleren til å gå over 10.000 skritt hver eneste dag? Til og med det å nå 3000 skritt er vanskelig, liksom? Man kan klare det innimellom, men hallo HVER ENESTE DAG??
Fakarten ikke riktig klok de som fant på dette.
Men hvem var det nå egentlig som faktisk fant på dette? Du vil nok bli forbauset over å høre hvor dette tallet egentlig kommer i fra.
Tallet kommer fra Japan i det herrens år 1964 da et Japansk firma lanserte en skritt teller som skulle bidra til å øke bevisstheten til bedre helse hos folk flest.
Dingsen ble kalt Manpo – Kei.
Manpo betyr skritt og kei betyr måler.
Bakgrunnen var at forskeren Dr Yoshiro Hatano mente at hvis inaktive Japanere økte sine skritt fra 4000 i snitt hver dag til 10000 så ville man forbrenne inntil 500kcal mer hver dag.
Dette ble en markedsførings suksess og 10000 skritt for dagen var født.
Men, holder dette mål i 2019?
Det er helt sikkert at å gå 10000 skritt for dagen er sunt. Ingen tvil om det. Men som jeg har skrevet om før så er det svært vanskelig å opprettholde et så stort antall skritt daglig. Det er nå en ting. Det som er verre er at folk blir lurt til å tro at dette er nok for å komme seg i bedre form eller å gå ned i vekt.
Selvsagt er det fint hvis man regulerer kosten og samtidig går 10000 for dagen resten av livet, men for de fleste er dette et urealistisk mål. Desssuten er 10000 skritt også litt for lite hvis man skal ha god effekt av gåingen. Her bør man egentlig opp i minst 15000 skritt hvis det skal monne. Så det gjorde det plutselig enda vanskeligere, ikke sant?
Sannheten om de titusen skrittene er at det i beste fall forhindrer ytterligere forfall. I beste fall får man fine turer ute som er flott og helseforbedrende i seg selv. Men altså den helt store helsegevinsten oppnår du altså ikke. Og mest fordi dette er vanskelig å opprettholde over tid. Og fordi det ikke er nok altså.
Så hva gjør man? Bare å kaste skrittelleren?
Nei selvsagt ikke. Bruk gjerne skritteller for å se hvor lite du har gått. Slik at du kan holde oversikt over det totale antall skritt. Slik at du kan motivere deg selv til å være mest mulig aktiv. Det er ikke dermed sagt at du må ha noen mål, men la målet være å gå så mye som mulig hver dag.
Jeg selv har skiftet ut ti tusen skritt om dagen, med så mange som mulig om dagen. I tillegg så gjør jeg små økter med HIIT trening så ofte som mulig i løpet av uken. Her er mitt eneste mål å nå makspuls så ofte og lenge som mulig. Dette har effekt!
Dette gir forbedring av kondisjon og muskler. Og gir mye større effekt og helsegevinst enn 10000 skritt for dagen.
100 sekunder med intens trening er faktisk noe jeg selv foretrekker. Jeg liker også å løpe lengre turer samt at jeg er så hverdagsaktiv som mulig. Det gir meg frihet til ikke å måtte skyndte meg for å nå de forbanna 10000 skrittene.
Ønsker alle en fantastisk helg!!
Innlegget har vært postet her på bloggen tidligere, men en god ting kan vel ikke sies for ofte 🙂
Sjekk også ut produktene over. Mange flotte produkter som er med på å skape ro og stressmestring. Mange oljer har en avslappende effekt bare ved at man kjenner deres beroligende dufter. Så:
Relax people! Eller chill som ungdommen sier, he he.
Men seriøst godtfolk. Det er for mye stress i hverdagen til alt for mange mennesker.
I dag lærer jeg dere en avspenningsteknikk som er svært enkel og effektiv for å redusere stress.
Vi kan nok alle bli flinkere til å redusere daglig stress. På den måten kan vi faktisk unngå mange problemer, hodepine og smerter.
Ved å lære seg ulike teknikker for å kunne la kroppen få et aldri så lite avbrekk, ja så kan mye være gjort.
Jacobsens progressive avspenningsteknikk
er en slik metode. Denne er vel også muligens en av de mest brukte og også eldste.
Denne metoden for avspenning har jeg selv brukt i svært mange år. Allerede når jeg lærte meg hypnose for nå snart 25 år siden har jeg hatt nytte av denne metoden for avspenning.
Store Medisinske Leksikon beskriver dette som en avspenningsteknikk der muskelgrupper blir spent og avslappet isolert for å bevisstgjøre forskjellen på spenning og avspenning. Se også anvendt avspenning.
Metoden ble først utviklet av Edmund Jacobson i 1920. Siden den gang har denne metoden blitt videreutviklet i mange ulike former.
Den vanligste formen for å gjennomføre denne teknikken er å ta en kortversjon. I dag vil jeg presentere en trinnvis kortversjon som jeg altså selv bruker aktivt for stressreduksjon, angstdemping, muskelspenninger, søvnvansker og en rekke andre ting.
Her er rekkefølgen:
Finn et sted eller en plass der du kan slappe riktig godt av. Entene det er i sengen, sofaen eller i en stol. Poenget er at du skal kunne slappe helt av i kroppen. Lukk øynene.
Hev så skuldrene dine helt opp mot ørene. Hold dem der i fem sekunder og slipp dem tungt ned. Gjenta dette fem ganger. Her er det viktig å slippe ut alt stress for hver gang skuldrene slippes ned.
Fokuser på pusten din. Trekk pusten dypt ned i lungene og pust rolig ut. Gjenta dette tre ganger. Allerede nå vil du kjenne at kroppen slapper mer av. La pusten gå rolig inn og ut videre.
Fokuser på alle musklene i ansiktet. Stram ansiktsmuskulaturen så hardt du kan et par sekunder, så slipp. Føl hvordan hele ansiktet ditt blir tungt og avslappet. Gjenta 2 ganger.
Fortsett nedover kroppen til skuldrene. Stram musklene, slipp. La pusten gå jevnt. For hver gang du slipper så føl hvordan kroppen slapper mer og mer av.
Rygg, bryst og mage. Stram musklene hardt og slipp opp igjen. La tyngdefølelsen overta og kjenn hvordan all spenning forlater overkroppen.
Hofter, sete, lår og helt ned i tærne. Stram alt du kan og slipp taket. Gjenta et par ganger.
Nå er hele kroppen avslappet. Kjenn på hvordan underlaget føles mot kroppen. Nært men likevel litt fremmed. La pusten gå jevnt. og for hver gang du puster ut så blir du varm og avslappet. Er det noen steder igjen i kroppen som er spent? Fokuser på stedet, stram og slipp.
Føl varmen. Fokuser på å flyte og la kroppen føle seg tung, varm og komfortabel. Pust rolig og slipp taket i all muskulatur.
Slapp av så lenge du vil eller har tid til. Hvis du ligger i sengen så er det jo greit å sovne nå.
Dette er en progressiv form for avspenning der vi strammer og slipper musklene. Denne er fin å bruke hvis stress er i ferd med å lage vansker for deg og gjerne i sammen med litt rolig og avstressende bakgrunnsmusikk.
Motivasjon er viktig for meg når jeg er ute og løper eller trener. Det å kjøpe noe ekstra digg er derfor en aldri så liten motivasjonsbelønning for meg. Hvordan er det egentlig for dere?
Det var egentlig derfor jeg som mann fant ut at det ikke er bare damer som shopper på nett. Jeg også har begynt. Eller rettere sagt OPPDAGET FORDELENE med å slippe å reise av gårde på senteret for å shoppe. Ikke verst for en noe gammeldags fyr som meg, he he.
Jeg ønsker i dag å sette ekstra stor pris på dere gode lesere! Jeg har derfor inngått en aldri så liten avtale med treningstoy.no
De ønsker å være frempå og vil derfor dele en rabattkode med dere kjære lesere.
Hverdagsaktiv skriver som dere vet om hverdagsaktive tips som kan være til hjelp for alle dem som ønsker å komme i bedre form. Med dette er det viktig å ha både motivasjon og overskudd til å kunne utføre dagens aktiviteter eller treningsøkter. Hos treningstoy.no har de superbra nettside og knalltøffe produkter!
Hverdagsaktiv.blogg.no har i dag fått anledning til å dele en rabattkode fra dem til mine kjære lesere. Denne rabattkoden gir dere minimum 15% på alle varer i nettbutikken deres(slår ikke inn hvis varen er nedsatt med 15% eller mer fra før).
Bruk Rabattkoden Hverdagsaktiv15 på nettbutikken til treningstoy.no
Stikk innom å sjekk ut deres gode tilbud! Der skal i hvert fall jeg tilbake. Jeg har dilla på sportsklær og må jo innrømme at jeg innimellom kjøper litt bare for å kunne bruke noe nytt. Kun for ekstra motivasjon!
I dag våkner jeg tidlig som vanlig. Denne søndagen kjennes bare så nydelig ut og jeg ligger her i sengen og kun nyyyyyyyter morgenen. Jeg kjenner på duften av nytrukket kaffe og jeg ser ut vinduet. Verden er i ferd med å våkne. Naturen utenfor blinker søvnig med øynene. Jeg kjenner kroppen strekke seg etter å bevege seg. Kroppen verker etter å bevege seg. Jeg har lyst til å kle på meg og møte frisk luft og raske steg. Kjenne hvordan lungene fylles av kjærlighet til det oksygenet jeg tilbys av denne høstmorgenen. I dag vil jeg løpe langt!
Jeg vil løpe med faste rolige steg og kjenne den friske luften forføre sansene mine. Kjærtegne ansiktet mitt og fylle lungene med livgivende kraft.
Jeg trekker på meg løpeklær og fyller en flaske med vann. Fester dette i beltet starter klokken og løper inn i morgenen. Jeg har ingen mål. Ingen tid. Bare lyst. Lyst til å gi meg selv en endorfinutløsning som løfter psyken inn mot en ny uke.
Det vil jeg klare.
Jeg holder et jevnt og rolig tempo. Fart er ikke et poeng. Kun nytelse. Jeg vil ikke ha noen mål. Bare nyte gleden over å løpe. Ingen musikk på øret. Hater all dunk, dunk. Vil kun høre omgivelsene bre seg over alle mine sanser. La verden møte mine nakne sanser. For kjærligheten til livet ligger utenpå min nakne hud.
Skal det ikke være slik?
Skal vi ikke nyte? Nyte de livserfaringer og pirrende sanseopplevelser enten vi får dem av løpeglede eller annen type trening? Uansett hvilken trening man finner glede og mestring i, så er vel poenget å kjenne på det sanselige ved å nyte veien, ikke nødvendigvis målene. De kommer uansett av seg selv.
Aner ikke når jeg er ferdig. Akkurat nå nyter jeg at pusten går jevnt og bena verker. Det er alltid slik. At bena verker. Det gjør imidlertid ikke noen verdens ting. Jeg bare nyter denne nydelige morgenen. Jeg kjenner på at jeg lever. Jeg kjenner på at jeg mestrer. Jeg kjenner på at sansene får et dryss av gullstøv og utløsning av mestring i hjernen.
Flere burde løpe. Flere burde legge vekk mål og kun ha et eneste mål, nemlig aktive dager. Små aktiviteter, store, lange, korte, eller hva som helst som får deg i godt humør. Da kjenner du virkelig mestring og kjærlighet til selve livet.
Jeg er veldig glad for at innleggene mine når mange nå om dagen og at det jeg skriver faktisk blir lagt merke til. Det er også viktig for meg å understreke at selv om det tidvis kan være litt reklame på bloggen min, så er dette noe som skal gå til å spre innleggene enda bredere.
Tøffe menn gråter ikke er et av de innleggene mine som er mest lest. Også innlegget om det å være usynlig syk som du finner her,
har nådd svært mange og er nå lest over 15000 ganger.
Jeg skylder dere alle en stor takk fordi dere følger, liker og deler de tanker jeg formidler gjennom min blogg og min hverdag som ergoterapeut, livsstilscoach og mosjonist.
Særlig viktig er det jo for meg å formidle at livet, til tross for en del mørke daler, også har såpass mye godt i seg at det likevel er verdt å ta vare på.
Jepp folkens! I dag er jeg den stolte innehaver av kursbevis for livredning.
I forbindelse med jobben som ergoterapeut i kommunen skal vi igang med kurs i basseng for mennesker som trenger bassengtrening som en del av deres livsstilsendring. I denne forbindelsen ble jeg påmeldt livredningskurs som da selvsagt alle som arbeider med bassengtrening må ha. Jeg hadde gledet meg veldig til dette kurset og det innfridde alle forventninger. Jeg hadde forventet å lære både hjerte og lungeredning, samt selvsagt det å kunne bringe personer opp av vannet og trygt i land for å starte nødvendig livredning.
Med en svært dyktig trener og en flott gruppe satte vi igang. Jeg hadde egentlig trodd at dette var enklere enn det det faktisk var, og etter en hel dag i bassenget og med hjerte og lungeredning var jeg faktisk helt pumpa!
FOr å si det rett ut så synes jeg det er lettere å løpe ti kilometer enn å holde på å redde blytunge dukker opp fra bunnen, svømme med dem x antall meter for så og løpe opp å ta to minutter hjerte og lungeredning. Det sier jo litt om hvor viktig et slikt kurs er. Det å trene på å gjøre disse tingene, vi gi deg selv og ikke minst den forulykkede mye bedre forutsetninger for at ting skal gå bra. Svært viktig med andre ord.
Jeg er jo vant til å dykke som fridykker på fritiden, men jeg skal si dere at det er noe helt annet å dykke rundt uten verken maske, drakt med blybelte eller lange svømmefinner for bedre fraspark. Det kan ikke sammenliknes. Slik at totalt var dette et for meg svært viktig og nyttig kurs.
Jeg er nå sertifisert som livredder i et år.
Jeg gleder meg umåtelig mye til å ta fatt på bassengtrening med frisklivsgruppen som skal være med utover høsten.
For veldig mange er det viktig å kunne benytte seg av trening i basseng. Mange sliter med tilstander som ikke helt tåler den belastningen løping og gåing gir, men må starte sin rehabilitering i vann. Vi vet at dette er svært god trening spesielt ved starten av et rehabiliteringsforløp. Mange har også revmatiske plager slik at varmen i vannet virker dempende på smerter ved bevegelse. I tillegg vil man kunne klare mye mer trening i vannet enn på land slik at muligheten til å komme litt lenger enn det man selv trodde var mulig er bedre tilstede.
Det er jo derfor synd at mange kommuner i Norge ikke har økonomi til å drive bassengtilbud for denne gruppen. Jeg vil likevel si at det å ha et basseng åpent vil for en kommune være et billig alternativ til den andelen syke som ikke kommer seg i arbeid igjen, som ikke klarer å trene seg opp igjen og dermed belaster andre deler av helsetjenestene til kommunen. For ikke å snakke om at svømmetrening og vanntrening vil kunne spare liv!
Mange i Norge kan faktisk ikke svømme skikkelig og dette gjelder alle aldersgrupper og i alle samfunnslag. Det er veldig synd at kommuner må spare inn på tiltak som potensielt redder både liv og helse fordi man mangler penger til andre og kanskje mindre viktige ting innad i en kommunal organisasjon.
Så folkens, nå når vi i fremtiden skal se på hvor kommunene satser så er det vel kanskje viktigere med liv og helsefremmende tiltak, med forebyggende og rehabiliterende tiltak enn en del andre og mindre viktigere ting.
Slå et slag for svømmeopplæring og livredningstjenestene i Norge!
Selv føler jeg meg relativt trygg etter dette kurset hvis jeg mot all formodning skulle møte en situasjon der det er en drukning eller en hjertestans. Trygg på at jeg i alle fall skal kunne gjøre det jeg kan for å redde et liv. Takk for et flott kurs!
I dag har jeg tenkt å velte meg rundt i litt uhemmet selvskryt, ha ha ha.
Hverdagsaktiv startet opp som en blogg for litt over et år siden. Siden den gang har jeg skrevet over 500 innlegg. Temaene har variert fra rene råd til mer poetiske undringer og betraktninger over livet. Litt om de lyseste sidene i livet og noe om de mørke.
Jeg har blitt svært godt mottatt i av de aller fleste som har kunnet relatere til de sakene jeg skriver om og jeg har fått mange til å endre livsstil og tenke nytt i forhold til deres situasjon og hverdagslige små og store vansker.
Jeg har hatt innlegg som har hatt 0 lesere og jeg har hatt innlegg som har over 15 tusen lesere. Jeg har veldig ofte lagt på topplisten til blogg.no og den siste tiden har jeg til og med besøkt topp 15 på denne listen.
Alt i alt er jeg svært fornøyd med dette første året hverdagsaktiv har eksistert.
Jeg ønsker selvsagt å utvikle dette enda mer og vil fortsette å fremme de temaene jeg brenner for og dele av den erfaringen og fagkunnskapen jeg har som ergoterapeut og menneske.
Jeg er VELDIG TAKKNEMLIG for all den flott støtten jeg har fått av dere trofaste følgere og lesere av hverdagsaktivbloggen. Uten dere ville det ikke vært en blogg. Jeg har mottatt mange flotte meldinger og kommentarer fra dere som viser meg at det NYTTER å skrive slik jeg gjør og dele mine betraktninger.
Den siste utviklingen for hverdagsaktiv.blogg no er at jeg nå forsøker med deres hjelp å kunne spre bloggen enda mer. Derfor er det nå opprettet metapic lenkeannonser for å kunne skaffe inntekt til å reklamere mer for bloggen i sosiale medier. Jeg setter selvsagt STOR pris på at dere klikker dere inn på annonselenkene. På denne måten kan dere bidra til å spre det gode ord enda mer. En av favorittene mine for tiden når det kommer til treningsbager er denne bagen fra Better Bodies Men
Jeg fikk nylig også et tilbud fra MENTAL HELSE NORGE om å bli fast skribent for dem. Dette har jeg selvsagt takket ja til og skriver nå regelmessig artikler for dem. Dette er noe som jeg setter svært høyt da temaet psykisk helse er kanskje det jeg brenner aller mest for. Mange finner god hjelp på deres blogg Psykobloggen.
Fagkunnskap innen ergoterapi er et område som jeg ønsker enda mer fokus på i fremtiden. Det å klare å manøvrere i NAV jungelen er komplisert for mange og hvis jeg kan bidra med noen snarveier og gode tips her på bloggen, ja så er dette veldig bra for dere trofaste lesere.
Nå skal jeg ut å feire hverdagsaktiv.blogg.no sin ALLER SISTE UTVIKLING, nemlig det faktum at hverdagsaktiv nå er et eget foretak. Foretaket vil kunne tilby coaching, foredragsvirksomhet og veiledning innen livsstilsendring med mer.
Det er viktig å understreke at dette gjøres for å få en ordnet form på virksomheten.
Jeg gleder meg stort til fortsettelsen av hverdagsaktiv samt det å kunne strå om meg med gratis gode råd, kunnskap og erfaring fra bloggen min fremover. Og husk at det er svært ønskelig at dere kommer med kommentarer, ønsker, spørsmål og ris/ros slik at jeg kan utvikle meg fremover sammen med dere lesere. Dere er tross alt de viktigste faktoren for å kunne drive bloggen.
Det koster ikke noe å maile meg om hva som helst spørsmål så hvis dere har lyst til å vite mer om meg og min hverdag som blogger, terapeut eller annet så send inn spørsmål på
Man kjenner det inne i dypet av hjernen. En fornuftig, men likevel utydelig hvisken fra et sted der inne som man egentlig ikke vet hvor er. Livslysten minker i takt med fallende temperaturer ute. Det som skulle være en opplevelse i septembers vakre fargeeksplosjon er erstattet med grått vissent løv.
Det finnes mange gode grunner til å finne nytelse i livet. Det finnes dessverre også mye sorg. Sorgen min er en følelse av å ha mislyktes. En følelse av å ikkje være godnok. En følelse av å være en meningsløs klovn. Venneløs, tiltaksløs, inkompetent og ubrukelig. Litt som et vått løv liggende på asfalten. Du ser kun avtrykket av den. Ved neste regnbyge svinner den hen. Går i oppløsning. Og molekylene går i sirkel tilbake til en annen verden.
Hva er det egentlig som gjør at man føler seg slik?
Tungsinn, eller depresjon? Nedstemthet eller bare oppgitthet? Sorger og gleder er vanlig i livet. Det er det som skaper selve livet. Uten verken opp eller nedturer ville livet vært helt flatt. Ikke noe å trakte etter med andre ord.
«Winter is coming» er et kjent sitat frå serien Game of Thrones. Dette betyr at en tid der dagene har et illevarslende og sorgtungt preg over seg, nærmer seg. En tid der man forbereder seg på vinterens slit.
Hvorfor har mange mennesker det slik inni seg? Jeg tror at vi mennesker er skapt slik for nettopp å ikkje ha et «flatt» liv. Det er ikke slik at man nødvendigvis skal la seg henfalle til denne «vintertiden» inne i seg selv, men at livet bør være en arena der vi lærer å leve med vinteren. Kanskje til og med nyte den?
Det er nemlig mulig å fjerne tungsinnet. Det er mulig å finne tilbake til lyset når høstmørket truer med evig vinter. Det er mulig å tenne et lys i et kaldt og mørkt sinn som har gitt opp. Det er mulig å finne gnister der flammer har sluknet. Livets flammer burde jo brenne lengst mulig for alle, ikkje sant?
Dessverre er det ikkje alltid slik.
I årene frå 2008 og frem til 2015 tok 1910 pasienter som var ivaretatt under psykisk helsevern, livet sitt i følge en rapport frå Nasjonalt senter for selvmordsforskning og –forebygging (NSSF). Dette innebærer at en pasient annen hver dag tar sitt eget liv. Dette er pasienter som er under en eller annen form for psykisk helsevern. Dette er intet mindre enn skremmende høye tall.
Og viss vi går tilbake til setningen «Winter is coming», ja så er den dessverre veldig treffende. Det viser seg at
DIAGNOSEN DEPRESESJON ER DEN SOM TAR FLEST LIV!
Alle forstår jo at kreft og hjertelidelser, samt mange andre somatiske tilstander er potensielt dødelige, men det er et alt for lite fokus på at også PSYKISKE LIDELSER kan være dødelige. Når vi nå ser i enkelte kommuner at det kuttes psykiatrien, ja så bør man være forsiktig med å stemme annet enn sak. Denne saken er viktig og livreddende. Det er jo et paradoks at enkelte vil redusere psykiatritilbudet i kommunen når vi vet at de norske selvmordstallene aldri har vært høyere. Og dette er tall som gjelder dem som er i eller nettopp er «ferdigbehandlet» innen psykiske helsetjenester. Mørketallene kan dermed være betydelige.
Psykiske lidelser utgjør meir enn en tredjedel av vår totale sykdomsbelastning i norge og det er den viktigste årsaken til uføretrygd for mennesker under 44 år. Det er da et tankekors igjen at man sparer seg til fant ved å prioritere vekk fra budsjetter tiltak og forebygging fra denne sektoren til fordel for å spare noen kroner på ikke dødelige saker.
Det er et faktum i dag at flere menn enn kvinner tar sitt eget liv. Selv de som har fått en eller annen spesialisthjelp tar sitt eget liv. Spesielt menn i alderen 35-44. Men også her finnes det usikre tall. Spesielt blant eldre er det nok store mørketall.
Og som nevnt, depresjon er den store stygge ulven her. Depresjon kjennes ut som en håpløshet som ikkje går over. En vedvarende tro på at ingenting blir bedre. Noen gang. Dette innebærer for svært mange en stor psykisk smerte.
Høstmørket
Høsten kjennes kald og våt ut. Det er en mangel på farger i det landskapet jeg ser utover. En mangel på tilstedeværelse i elementene. Der man sitter og skuer ut over landskapet ser man ikkje fargene som personen ved siden av deg ser så tydelig. Det er to forskjellige verdener. Og viktigst. Man ser heller ikkje muligheten for at fargene noen sinne kommer tilbake. Alle dagligdagse problemer, alt frå økonomi til den evige og konstante duren frå fabrikken man arbeider i, vokser til en monoton og flat støy som kun virker fremmende for ens egen nedstemthet. Ens kreativitet er borte. Ens evne til deltakelse er også borte. Denne snikende likegyldigheten har tatt over hjernen.
Det gode her er at man har avfunnet seg med at det er slik. Det triste er at man har avfunnet seg med at det er slik.
Høst blir til vinter. Blir vinter til vår?
Med fasit i hånden så blir vinter ALLTID til vår. Og våren er ALLTID en ny start. For alle. Også for dem med depresjonen hengende over seg. Det finnes ALLTID lys der ute. Bak den mørke veggen. Bak tungsinnet. Bak høstmørket og vinterkulden. Alltid.
Men hvordan skal man så gripe an denne håpløsheten?
Det er selvsagt ikke verdens enkleste oppgave. Selv synes jeg det er enklest å forsøke å rasjonalisere, sortere og fjerne det jeg kan. Dette betyr at tøffe valg kan utføres utan at man legger sine følelser inn i det i så stor grad som man kanskje pleier og som i tillegg kan vere ødeleggende for en.
BE OM HJELP og VÆR ÅPEN OM DINE PROBLEMER!
Dette er helt essensielt! Ring hjelpetelefoner eller bruk familie/venner som du stoler på og fortell dem hvordan du har det.
INGEN er skrudd sammen så perfekt at de fikser dette alene.
Usikker på hvem du ringer? RING 113!
Rasjonaliser:
Finn din måte å se på følelsene som en ting du kan forme. For eksempel som en leirklump. Vit at du kan ta å forme denne etter eget ønske og forgodtbefinnende. Si til deg selv at følelser er noe som skal være der for å gi deg flere dimensjoner i livet. Ikkje bare fjerne gleden din. Rasjonaliser det på en slik måte at det blir du og din fornuft som bestemmer over følelsene.
Sorter:
Bruk kun det du trenger i hverdagen. Ikkje samle opp all mulig dritt du ikkje kan gjøre noe med, men sorter alt du ikkje trenger for å overleve vekk. Herunder ligger følelser og problemer som du ikkje kan gjøre noe med, eller som du egentlig har påvirkningskraft over. Sorter vekk alt du kan, så sitter du igjen med langt færre ting i sekken. Du trenger jo ikkje samle på alt du ikkje kan gjøre noe med, ikke sant?
Fjern:
det du ikkje har bruk for. Kanskje det viktigste du gjør for hjernen din er å kaste på søpla alt du ikkje trenger av vonde følelser, smerter og sorg. Lettere sagt enn gjort, men hvis du er godt i gang med de to første punktene så er eg helt sikker på at du kan kvitte deg med ting du ikkje har bruk for eller som er med på å dra deg ned. Selv sverger jeg til en slags mental søppedunk der eg har kastet alt det vonde i livet nedi. Alt som ligger bak meg forsvinner jo ikkje, men det trengs dog heller ikke å dveles ved. Jeg har tatt et fornuftvalg og latt følelser være følelser og dumpet de tingene jeg ikke trenger fra fortiden i denne mentale søppelkassen. La fortid være fortid. Spar på og hent frem de gode minnene i stedet.
Stormene raser inni oss. Det er helt nødvendig at de gjør det. Simpelthen for å la oss få kjenne på elementene av det livet vi lever. For å la oss få kjenne og føle kulden mot naken hud. For å kjenne på savn, sorg og gråt. For å la oss føle motgang og strev. Kun på denne måten vil sansene våre få den treningen de trenger for å utvikles, for å leve og for møte vanskelige tider. Winter is coming, men det gjør pokker meg også sommeren.
Hallo alle venner og dere som titter innom hverdagsaktivbloggen.
Jeg har som kjent begynt å dele innlegg også på mental helse sin blogg, #psykobloggen. Dette er noe jeg setter stor pris på. Det er rett og slett en ære å bli spurt om å bidra til en så viktig sak. Jeg har jo mange meninger og mye på hjertet når det gjelder mental helse, så jeg gleder meg til å fortsette å dele innlegg med dem.
I dag derimot durte det i klokken min. Bare for å gjøre meg oppmerksom på at dette var den minst aktive dagen min på lang tid. Og det er ikke noe moro. Jeg er jo vanligvis ute å løper flere ganger for uken, men humøret og tungsinnet den siste uken har vært så som så.
Batteriet er rett og slett flatt.
Jeg er overstadig trett hele dagen og ikke overskudd til noe som helst. Vil bare ligge under dyna og håpe på at drømmevingene frakter meg til en annen verden. En verden uten noe annet enn evigheten. En verden der vanskeligheter ikke finnes og verdens problemer og sinnsyke støy. Mas , mas , mas, over hele linja, liksom. Men, flatt batteri gjør det ikke bedre. Man lukker øynene og forestiller seg denne verden som intet eksisterer i. Ikke en gang en selv. Man bare flyter i evig vakuum. Verdensrommet uten verken verden eller rommet.
Noen ganger er det slik at vi mennesker tappes for energi. På grunn av sykdom og stress eller annen støy i livet vårt så vil energibarometeret variere. I dag er det flatt batteri hos meg og kanskje det er hos noen av dere også?
Uansett så er det okey å ha en eller flere dager med flatt batteri. Det er helt normalt og det er helt greit.
Kroppen sier fra hvis det ikke er kraft til å gjennomføre noe. Og kroppen skal man lytte til. Ja, hjernen også for den saks skyld. Mange strekker seg langt og lengre enn langt for å fylle kravene i hverdagen. Men, de fleste kravene setter vi vel egentlig selv?
I dag henter jeg frem denne historien fra en annen tid. En tid som fortsatt er her, men som likevel er forbi. En tid der mørket og lys sloss om en plass i solen. Der jeg ikke visste hvem av dem som ville vinne. Den rette vant. Denne turen ned minnenes smug sitter godt i. Taksjabben som vi kaller byduene i bergen flakser for å overleve. Sloss for sin plass i verden. disse flygende rotter som vi ble kalt i likhet med dem, har endelig landet.
Lyset forsvinner sakte ned i horisonten og lysene fra en gatelykt tennes. Et lite vibrerende øyeblikk flakker det elektriske lyset og kaster skyggene nedover den brostensbelagte gaten i det trange smuget. Lyden av et vindu som lukkes høres i det fjerne og en hund bjeffer ett sted på den andre siden av denne stille byen. Det er kveld og varmt ute. Skrittene hans var knapt hørbare mot brosteinen under ham. Det var ikke som skritt, mer som, en stille hvisken i det han gikk nedover smuget. Gaten var tom for folk. Han går alene, som han alltid har gjort.
Den varme vinden fra sør flakker over ansiktet hans og får ham til å trekke pusten dypt inn. Han husker denne fønvinden fra et annet sted, en annen tid en annen plass. Han går stille nedover brostensgaten og minnes det øyeblikket. Der, i gatene bak Plaka i gamle Athen. Der vinden og lydene var sammen som i dette øyeblikket. Fønvinden strøk forsiktig over de bare armene hans. Jakken hang løst over skulderen. Det var sommer i Bergen. Sen kveld her i smuget og med samme følelse som gatene i Athen. Denne greske hovedstaden som i alle tider har stått som selve symbolet på menneskets intellektuelle og kulturelle utvikling.
Men Bergen kjennes annerledes denne kvelden. Stille, og med en følelse av ro og trygghet. Han går rolig og oppreist gjennom disse gatene som han kjenner så godt. Et helt liv har han gått disse gatene. Han smiler litt når et løvblad som har overlevd vinteren danser foran ham i fønvinden. Med et blaff forsvinner det inn i intet. En luftens uteligger suser med lyden av en umiskjennelig blafring når vingene vifter til omverden. Han sukket lett og tenkte,
«Gi meg gjerne en taksjabb fremfor all verdens papegøyer»
Bakgatene i den greske hovedstad kjentes plutselig svært langt borte, men likevel var følelsen der.
Latter lød gjennom kvelden i det et vindu igjen ble åpnet. Denne gangen i nærheten av Skivebakken. De gamle delene av denne vakre stemningsfulle byen. På sin vandring i denne spesielle kvelden visste han at det var magi i stenene og glød i asfalten. Gjennom hele sitt liv hadde han lengtet etter en slik kveld. Der byens puls kjærtegnet lydene, varmen og fønvindene fra sør som pakket inn denne byen i vest. Han gikk med rolige og bestemte skritt forbi Mariakirken og videre inn i Kong Oscars gate. Han visste hvor han skulle. Denne dagen hadde han ingen penger i lommen og heller ingen fremtid. Han hadde latt livet fare med vinden. Dette fordi han visste at det som var i går ikke er i morgen og det som er nå ikke er der om et minutt.
Han så seg tilbake mot Kalfaret. Han hadde gått en lang vei i kveld. Hele sitt liv hadde han gått, men dagen i dag var likevel den lengste. Han tenkte tilbake på de små barna og bøkene han engang leste. Dem om Hardyguttene. Han tenkte på røyk bak Landåshallen og sine første øl i godt lag med sine beste venner. Han tenkte på hvor det ble av. Han tenkte på at det var en del av historien. Av sine innerste minner som fortjente å ligge på en benk i hjernen og nyte en stille tid. Der man av og til kan løfte hodet å hente frem det som svever i vinden og strør minnene over et litt skjult smil som av og til bobler opp og gir ham et kort glimt av selvtillit og styrke. Men også tårer. Tårer til ære for dem som gikk andre veier. Tårer for dem som sluttet å gå.
Han trekker inn pusten dypt og stopper opp litt nær Korskirkealmenningen. Korskirken ligger der som den har gjort siden Moses gikk i knebukser. Som et symbol på ro og åndelighet, men mest som et minnesmerke for taksjabbene. Disse flyvende sjeler som av ulike grunner har landet på et sted som de aldri visste de kom til å lande på. Den gang de var liten. Livet var annerledes når man var liten. Det skulle bli annerledes. Det skulle bli noe bedre. Drømmene ble brutt da noen andre papegøyer stjal fra dem de få kornene de hadde fått utlevert. Noen av dem var også utsatt for papegøyenes skarpe og sterke nebb, der de uten nåde ble hakket i stykker av de papegøyene som hadde bedre plassering på livets grener. Det føles noen ganger slik at når den lille fuglen blir født, og så klarer å lette for første gang. Flyr av sted og blir meid ned av en lastebil. Vokser, lever og så slutt. Meningsløshet er et livets lodd.
Han snur seg og ser et par taksjabber smile og le i denne kveldens rusende fønvind. Han tråkker videre uten å ofre dem noen flere tanker. Annet enn at han kunne ha satt der med dem. Det hadde vært så enkelt. Så passende. Så lett. Fordi dette var mennesker han engang var nær. Mennesker han ville alt vel. Mennesker han ikke lenger nådde. De hadde hverandre. Han hadde valgt noe annet.
Han runder hjørnet og går inn i Skostredet. Denne lille pittoreske gaten som engang huset i alle fall en skobutikk. Der han husket enda at han ble tatt med av sin mor for å handle nye sko. Han hatet det. Men i dag hadde han sko som han hadde valgt selv. Sko som det hadde vært vanskelig å fylle med det manglende pågangsmotet han en gang hadde. Likevel hadde han klart å fylle disse skoene. Denne gangen gikk han med bestemte og selvsikre skritt inn i den bergenske natten.
Han hadde gått en lang vei. Helt fra Landåshallen oppe i Søndre bydel. Fra ungdomsklubben på Strimmelen og nedover i mot Chicago, via striladanser på Nautnes og Landro og et livsjag som pisket livet ut av ham. Helt til grenen knakk. Fallet var stort og sårene ville aldri helt gro. Men taksjabben klarte seg og fløy gjennom kvelden der solen gikk langsomt ned over Nordnespynten. Taksjabben kunne fly likevel. Taksjabben spredte sine vinger et sted der bare vinden så ham og fylte ham med den varmen fønvinden brakte med seg fra bakgatene i Athen. Bak Plaka. Med utsikt til Akropolis satt han der og selveste Athene steg ned og gav ham smykket som fortsatt hang rundt halsen hans.
Denne natten var lik. Bare bakgrunnen var annerledes. Bergens våg glinset i sommerlig tropenatt og gleden og livet som lød utover bryggens kanter gjorde ham varm innvendig. I dette øyeblikket visste han at det var dette livet han var en del av. Et liv som uansett hvordan det vrir seg i smerter etter stygge fall, likevel klarer å vise at det er verdt sin vekt i opplevelser. Verdt sin vekt i stunder som utfordrer. Verdt sin vekt i sorg og i glede. Og verdt sin vekt i kjærlighet til sin egen indre taksjabb og den flokken han hører til.
Han skalv lett på skuldrene og trakk jakken tettere rundt seg. Det var ikke kaldt, men likevel hutret han over denne følelsen av å leve. Å vandre her i den vakre hovedstaden på Vestlandet. Å trekke inn stemningene som løfter en opp tross alt. Å fly med flappende vinger vekk fra alle papegøyene og la vinden kysse fjærene før en perfekt landing.
Taksjabben har landet for godt.
Uansett hvordan livet vrir kraften ut av et menneske, så er livet i stand til å fylle livet med ny kraft. Uansett hvor tett mørket er pakket rundt en, så er lyset i stand til å pakke opp mørket. Uansett hvor mye smerter en har, så er lettelsen i stand til å lindre. Uansett hvor mange papegøyer du har rundt deg så er taksjabbene like mye verdt.
