På jobb igjen og vel så det…

Reklame |

willy marthinussen hverdagsaktiv.blogg.no

Devold//Devold//Devold//Devold//Devold//Devold//Devold//Devold//Devold//Devold

 

Hallo i kvelden godtfolk!

 

Høstferien er definitivt over og jeg var tilbake i jobb igjen i dag. Når man jobber 100% på dagtid som meg så er det alltid mye å gjøre. Ikke noe unntak i dag. Helst litt mer fordi ting har en tendens til å bygge seg opp når man er vekke. Helsevesenet sover aldri.

Heldigvis har jeg gode kolleger som rydder unna.

Når jeg skriver jobb igjen og vel så det er det selvsagt fordi oppstarten av nytt foretak tar veldig mye av resttiden min. Det er alltid mye å gjøre og forholde seg til når et nytt selskap ser dagens lys. Heldigvis har jeg veldig mange års erfaring på området som selvstendig næringsdrivende, så det hjelper jo litt på. Likevel er det mye praktisk som skal gjøres.

Bare prosessen med å finne og lage firmanavnet og logo samt det å fullføre arbeidet med forretningsplan er et kapittel for seg. Her kan man ikke la tilfeldighetene rå.

Men spennende og moro er det. Nå er det bare dager igjen før tilleggsutdannelsen min er i gang. Jeg gleder meg veldig til å bruke hele alle helgene fremover til å få ny kunnskap innen hypnoterapi.

Motivasjonen er på topp og jeg gleder meg til å kunne tilby en fullverdig terapitjeneste til dem som måtte trenge dette til neste år. Men allerede på slutten av dette året vil jeg tyvstarte såvidt med et tilbud som kommer til å bli veldig bra. Hva dette er skal jeg ikke røpe enda, men følg med på bloggen så kommer det plutselig!

Jeg har stor tro på klinisk hypnoterapi i kombinasjon med tradisjonell motivasjon og ergoterapeutisk tilnærming. Dette feltet er det forsket mye på og at det virker veldig bra både som enkeltstående terapiform, men også i kombinasjon med annen terapi.

Det er bare å begynne å glede seg. Ønsker du å vite mer om om dette med tanke på å allerede nå forberede en slik form for terapi så send meg en mail om dette. Jeg vil gi dere all den informasjon dere trenger om dette temaet.

Bloggen skal oppdateres hyppig fremover så følg med.

Nå tilbake til arbeid med planer og annet knask som hører firmabiten til før det er køyen og ny arbeidsdag i morgen

Willy

 

Gnålet om målet

Reklame |

CRAFT//CRAFT//CRAFT//CRAFT//CRAFT//NA-KD Accessories

 

I mange år har jeg arbeidet med livsstilsendring. I denne prosessen følger jeg bestemte prosedyrer. Første kontakt er gjerne en telefon fra deltaker som ønsker å endre livsstil. Så avtales en helsesamtale der vi gjennomgår en såkalt motiverende samtale samt kartlegger deltakers forutsetninger for aktivitet.

 

Så starter vi med fysisk aktivitet i grupper. Som leder av gruppen kjenner jeg alles forutsetninger for fysisk aktivitet, basert på kartleggingen og helsesamtalen.

 

Det som har slått meg i alle disse årene er det overdrevne fokuset som er på måloppnåelse. Ikke det at det er noe galt i å sette seg mål, men min klare erfaring er at alt gnålet om målet faktisk er mer ødeleggende for de aller fleste, enn det er inspirerende og motiverende.

 

Jeg har flere ganger tidligere skrevet om denne problematikken i forbindelse med livsstilsendring. Og spesielt er det de som er svakest som sliter med målgnålet.

 

Det gjør ikke saken bedre når samfunnet generelt, både innen helsefag og ellers følger opp med stadig nye krav og mål som folk “bør” klare å gjennomføre.

 

Et eksempel er Helsedirektoratets anbefalinger om fysisk aktivitet. 150 minutter i uka og minst 10 minutter kontinuerlig aktivitet i strekk der pulsen skal opp og helst svetten frem.

 

Men det er altså veldig mange, og faktisk de aller fleste jeg møter som ikke klarer 1 minutt engang. Da er det lett å gi opp.

 

Her er altså det springende punktet i gnålet om målet.

 

NÅR skal fagfolk, trenere, PTer inspiratorer og coacher legge vekk det evinnelige gnålet om målet?!

 

Svært mange trenger altså å bli fortalt at mosjon og daglig aktivitet er mye mer enn løping, styrke, sixpack og evne til lange powerwalks. 

De trenger faktisk støtte på at daglig aktivitet er det du klarer enten det er å reise seg fra stolen to ganger, gå opp trappen eller en liten tur i postkassen.

 

De trenger ikke jages inn i gymmen for å nå et mål der fremme.

 

De trenger derimot å trygges og styrkes i at alt er aktivitet og at stillesitting er det verste man gjør. Legg vekk mål som ofte aldri nåes og frem gleden ved det hver og en klarer. 

 

Gjennom aktivitet til ny aktivitet.

 

Dette er ergoterapi i et nøtteskall. Det betyr enkelt at hvis man legger til rette for at folk skal bevege seg mer, ja så vil aktivitetsnivået øke. Jeg vil legge til at dette skjer uten at man tenker så mye på måloppnåelse. Med en gang man setter seg mål så får man problem med å følge opp de KRAV som følger med.

 

Og nettopp DEN OVERDREVNE KRAVMENTALITETEN I SAMFUNNET er problemet. Da jobber man mot seg selv hele tiden. Målet blir en stressfaktor på den veien en selv eller andre har satt for deg. Dette møter jeg daglig. Det er vondt og se at folk holder et par uker og så gir opp fordi målet ikke nås. Da er det nærmest umulig for meg å fortelle dem at livsstilsendring innebærer å være mest mulig aktiv resten av livet. Inne i deres tanker ringer en bjelle med x antall kilo reduksjon i vekt som de heller ikke nå klarte. 

Tapsopplevelse er de vant til. Dette var enda et tap av måloppnåelse som ikke fungerte.

 

Så nå bør det bli stopp. Full stopp av å sette mål for andre. Vi er simpelthen ikke i stand til å sette realistiske mål for verken oss selv eller andre.

 

Vi bør stanse krava til andre og oss selv i mye større grad enn hva vi gjør i dag. Både Storbritannia og USA har anbefalt at alt teller. I Norge holder Helsedirektoratet fortsatt på en anbefaling om at man bør klare 10 minutter kontinuerlig aktivitet som gir pulsøkning. Allerede her har mange av dem som trenger det ALLER MEST gitt opp. Det kan vel ikke være meningen?

 

Gnålet om målet fortsetter helt sikkert, men suksess innen livsstilsendring for de aller fleste innebærer faktisk å legge vekk målene og heller konsentrere seg om mantraet at “vi gjør så godt vi kan, så ofte som vi kan”.

 

Først når man fjerner kravene til ulike mål, så kan man faktisk begynne å glede seg over veien til et friskere liv. Det å finne glede i å leve et aktivt liv er bedre enn å påføre seg daglig stress over alle måla som er anbefalt fra kreti og pleti. 

Legg vekk krava og enjoy life folkens!

 

Willy

 

Oppstart av egen virksomhet

Reklame | Hverdagsaktiv

Hverdagsaktiv

 

Jeg føler meg så utrolig stolt og ydmyk i disse dager folkens.

Etter en lang periode for bare noen få år siden der fotograf foretaket mitt måtte avsluttes på grunn av sykdom, har jeg nå klart å etablere et nytt selskap. Hverdagsaktiv er nå offisielt registrert som et eget foretak.

Med meg som ballast har jeg erfaring og formell utdannelse som

  • Bachelor ergoterapeut 15 års erfaring med særlig fokus på nevrorehabilitering
  • Videreutdanning i helsefremmende og rehabiliterende arbeid med eldre
  • 7 års erfaring som leder og trener i frisklivssentral
  • Mange års erfaring som leder av rehabiliteringsteam
  • Motiverende intervju
  • Helsepedagogisk kursing
  • Personlig trener
  • Kunstfotograf
  • Industrirørlegger
  • Selvstendig næringsdrivende
  • Diverse kurs omhandlende ergoterpi og kartlegging/analyse av aktivitet

Med dette som plattform vil foretaket kunne tilby en rekke tjenester fremover som blant annet

  • Coaching
  • Foredragsvirksomhet
  • Hypnoterapi
  • Veiledning innen livsstilsendring og trening

Bloggen hverdagsaktiv.blogg.no vil fortsatt være en portal for eget foretak og formidlingsplattform for GRATIS RÅD OG VEILEDNING og mye annet.

 

Egen plattform for hypnoterapeut delen av virksomheten vil også komme i 2020.

 

Jeg er svært stolt over å kunne presentere dette til dere som har fulgt hverdagsaktiv. Jeg vil fremover etterhvert kunne dele mye gratis tips og kunnskap om temaet hverdagsaktivitet. 

 

Jeg brenner for å gjøre kunnskap om aktivitet tilgjengelig for alle. Det vil jeg sette all min kraft og erfaring  inn på å klare gjennom bloggen.

 

Jeg er svært ydmyk over å klare å klatre meg selv opp igjen fra depresjon og angst. Det å klare å komme dit jeg er i dag til tross for plagene, det å klare å leve med angst og depresjon gjennom å erverve kunnskap til å takle dette, er for meg en stor mestringsopplevelse. 

 

Jeg ser på fremtiden med et POSITIVT BLIKK og på fortiden? Hvilken fortid? Her tas kun gode minner med videre.

 

Willy

Vekk fra kronisk smertehelvete – Dette gjorde jeg

Reklame |

Smerter i hverdagen

 

 

Hei alle der ute med smerter. Enten du har kroniske smerter, akutte smerter eller perifere smerter av og til så vil du ha nytte av å lese dette innlegget.

 

Smerte kan deles inn i fire typer: Nociceptiv, nevropatisk, idiopatisk og psykogen smerte.

 

Smerte er vår venn! 

 

Smerter er vår venn fordi den beskytter oss fra å få skader som er uopprettelige. Ta for eksempel smerte ved forbrenning. Hvis du legger hånden på en plate som er varm så vil smerter sørge for å gi beskjed til hjernen din om å trekke hånden vekk. Hvis du ikke reagerer på smerteopplevelsen så risikerer du 3 grads forbrenning.

 

Smerte er en ubehagelig og sensorisk følelsesmessig opplevelse som forbindes med skade, eller noe som oppfattes som skade, i en del av kroppen. Smertefølelsen er subjektiv, det vil si at samme utløsende årsak kan gi varierende grad av smerte hos ulike personer. Smerteopplevelsen kan både være et resultat av det som utløser smerten, samtidig som psykiske, sosiale, kulturelle, og eksistensielle faktorer og tidligere hendelser kan ha betydning for opplevelsen av smerte (NHI).

 

Vel, her er det mange fremmedord og ulike forklaringer på hva smerte egentlig er. Vi er altså enig om at smerter er bra for oss da de fungerer som en alarmklokke for å varsle oss om potensiell skade.

 

Jeg er opptatt av kroniske smerter ettersom jeg er kronisk smertepasient selv. Når noe er kronisk er det at smerteopplevelsen har en varighet på mer enn ca. 3 måneder. Det er mange som har vært og er kronikere gjennom store deler av livet. Selv har jeg hatt kroniske smerter i snart 30 år.

Det viktige her er ikke smertene i seg selv, men hvordan man som person opplever å takle smerter. For smerter kan takles, behandles, dempes, kontrolleres og til og med fjernes i såpass stor grad at man kan leve bra med et minimum av opplevd smerte.

 

Å fjerne opplevelsen av smerte.

 

Det er jo selvsagt det store spørsmålet. Hvordan letter vi smertene våre i hverdagen. Dessverre så finnes det ikke et entydig og klart svar, men vi vet noe. Vi vet at ulike mennesker opplever smerte forskjellig og at man som person kan ha smerter som skiller seg betydelig fra person til person selv om hoveddiagnosen er den samme. 

 

Dette er spesielt fremtredende hos kroniske smertepasienter med ulike muskel og skjelett smerter. Herunder ligger det diagnoser som

 

  • Fibromyalgi
  • Artroser
  • Ryggsmerter
  • Smerter etter traumer
  • Revmatiske lidelser
  • Nerveskader/nevropatiske smerter
  • Spondyloartritt
  • Spondylartropati
  • Psykiske lidelser

 

Og mange flere ulike grunner til at man defineres som smertepasient.

 

Og da sitter vi igjen med veldig mange mennesker som av en eller flere grunner bruker store deler av livet sitt på å ha det vondt. Det er en forferdelig situasjon å leve i både for dem det gjelder, men også for pårørende og nære. Man er hjelpeløs.

 

Jeg ville ha kontrollen på smertene – det var ikke smertene som skulle kontrollere meg!

 

Dette preget også mitt liv i mange, mange år. Helt til jeg bestemte meg for at det var på tide å ta tilbake livet mitt. Å ta kontroll over smertene. De skulle pokker ikke lenger få kontrollere mitt liv.

 

Jeg lærte meg alt jeg kunne om hva smerter er for noe og hvordan man kan behandle dette. Jeg tok innover meg at jeg trengte å forstå at kropp og sinn henger sammen i mye større grad enn hva jeg selv mente at det gjorde. Jeg var en av dem som tenkte at det som gjør vondt ikke ble påvirket av hodet. Så feil tok jeg. En av hovednøklene for å redusere mine smerter var nemlig å jobbe med psyken, hodet og overbevisningene om at jeg selv bestemte over hvor vondt jeg skulle ha det.

 

Dette virket ikke med en gang og jeg slet en lang periode på flere uker før jeg sakte men sikkert begynte å redusere smerteopplevelsen. 

 

For det er her man må begynne. Med å akseptere at uansett hvor og hvordan smertene oppleves, så er opplevelse noe man kan kontrollere. Ikke misforstå meg for smerter i et kne eller rygg gjør vondt uansett hva og hvordan man har det. Poenget her er at hvis du er glad så oppleves smerte mindre belastende enn hvis du er trist og lei. Den vonde sirkelen her er åpenbar.

 

Jeg trengte også å gjøre noe fysisk i tillegg til å jobbe hardt med hjernen min og det å minimere smerte i stedet for å fokusere på hvor jæ..vond det gjør. Jeg sa til meg selv tusen ganger for dagen at “Jeg har da f..ikke vondt”. Løgn selvsagt men jeg løy tilslutt så mye at jeg begynte å tro på det. Og det virket!

 

En annen ting jeg altså gjorde var å begynne å gå ut til tross for smerter. Besøke andre, gå på handlesenteret, spasere små turer bare for å rense hjernen. Jeg var svært bevisst på å ikke la smertene hindre meg i å gjøre ulike ting. Smertene skulle komme i siste rekke.

 

Trening ja. Det er et helt kapittel for seg. Jeg var av den typen som IKKE kunne trene fordi en eller annen doktor hadde en eller annen gang sagt til meg at jeg skulle ta det med ro.

Så feil kan man ta.

Det er ingen overdrivelse å si at for meg har smertehelvete vært umulig å overleve hadde det ikke vært for trening og aktivitet i hverdagen.

 

Uten det å endre livsstil, tankesett og generelt holdninger til alt rundt meg hadde jeg ikke vært i live i dag.

Jeg hadde det i mange år såpass stritt med fattigdom, smerter, og psykisk ruin at livet ikke lenger var til å bære. Da bestemte jeg meg som sagt for å sette en strek. En tydelig strek over fortiden og starte et helt nytt liv. Et liv der hovedingrediensen var livsglede, sosialt samspill, trening og aktivitet samt en annen måte å se omgivelsene mine på. I tillegg var det helt sentralt å fjerne gammel dritt om alt som var urettferdig, alt som var vondt og alt jeg ikke lenger kunne gjøre noe med.

 

Som sagt så gjort. Trening var gratis så det kunne jeg jo gjøre. Jeg visste at trening ville hjelpe for mange av ryggsmertene mine. Det var likevel vondt som pokker, men jeg begynte svært forsiktig. Små turer ble altså til lengre og til slutt løp jeg min første kilometer. Dette var en mestring som ikke kunne beskrives. En vidunderlig følelse. I dag er jeg i ful jobb og vel så det. Jeg driver eget firma på siden og jeg er blogger. Men det viktigste er at smertene er redusert med 80 til 90 prosent. Det er tidvis svært vondt, men kortvarig og som regel har det en årsak som at jeg for eksempel har løpt en halvmaraton. Men da har man da pokker meg lov til å ha litt vondt. Det lever jeg godt med.

 

Og nettopp dette er viktig. Hvordan du velger å leve med DIN OPPLEVELSE av smertene. Her er en liten liste med konkrete tips:

 

  • En livsstilsendring er ofte nødvendig
  • Endre måten du tenker om dine smerter fra negative til positive tanker
  • Sørg for å være kritisk til deg selv når tanker om at smertene gjør at du ikke kan, kommer.
  • Klart du kan! Du kan hvis du er villig til å endre tankene dine fra negative til positive
  • Begynn å trene. Ikke slik trening som en PT serverer deg, men helt på egenhånd med kun deg selv. Tren veldig smått, mindre enn det du tror er nødvendig. Stopp når smertene setter inn – fortsett når de er borte
  • Hvis smertene er konstante, vurder om de er av en slik art at du må ringe luftambulansen eller om du kan sette og reise deg en gang til.
  • Vær bevisst på verdien av hverdagsaktivitet og hverdagsøvelser
  • Begynn å løpe. Spesielt hvis du hater løping. Da er dette en utmerket måte å endre negativitet til positivitet. Ikke stå fast i gamle fordommer om at du ikke er skapt for løping. Alle er skapt for løping
  • Hvis du løper så løp sakte, nesten i gåtempo og ta svært små løpesteg. Blir du andpusten så sakk farten enda mer. Resultatene kommer.
  • Vær tålmodig – livsstilsendring tar et helt liv!

Masse lykke til med smertebehandlingen og livsstilsendring!

Willy

 

 

Høstferie unplugged!

 

 

Halloen godtfolk!

 

Jeg er endelig kommet til vakre, rolige og nærmest meditative Larvik. På høstferie med flokken min.

 

Jeg gleder meg til en halv uke med ferie og en shoppingtur til Sverige for harryhandel og kos.

 

Larvik er en rolig småby. For meg som liker å sveve rundt nærmest i meditativ ro, er dette midt i blinken. Løpeturer i bøkeskogen og åpne landskap er balsam for sjelen. Mange flere enn meg burde ta en pause fra hverdagen hvis det var mulig. Det er det man kaller “SJELABOT”.

 

JEG DIGGER LARVIK!

 

Larvik er som en søvnig liten småby der livet går litt saktere enn hjemme. Evnen til å få daglig stress på avstand ligger imidlertid hos deg selv. Ta en pustepause fra hverdagen så ofte som du kan, selv om det bare er en halvtimes spasertur et sted der du ikke pleier å gå. Dette er bra for blodtrykk, høye skuldrer, stress og mye mer. Tenk over det. Meditasjon i hverdagen er også gull verdt. Så her er vi i Larvik med senkede skuldrer og relativt unplugged fra hverdagens slit og strev. Anbefales!

 

Ønsker dere alle en flott dag!

 

Willy

Klar for “nosejob”!

Reklame |

 

Så sitter jeg her da. På venterommet litt en privat klinikk. Henvist fra øre,nese og hals spesialist for vurdering av operasjon i nesen.

 

Det er selvsagt ikke hverdagskost for en ekte mann hvis arr på kroppen skyldes naturlig slitasje og merker fra 80 tallets noe ville tider. Arr jeg bærer med en viss stolthet over et levd liv. Så her sitter jeg altså for å fikse nesen av alle ting.

 

Kunne jo vært noe mer mandig enn det tenker jeg, som for eksempel et kutt i fingeren eller et øksehugg i leggen. Men neida, her skulle det være et “usynlig” lite snitt på neseskilleveggen. Mandig.

 

Operasjondato ble satt til 8 November og doktoren forsikret at dette skulle bli bra. Kanskje. Hmm. Han sa at målet ikke var å få symmetri på nesen, men mer slik at det skulle bli lettere å puste.

 

Ikke symmetri?! Påsto han virkelig at nesen min var skjev? Det har jeg aldri tenkt over før, men nå tar jeg meg i å se etter i speilet. Huff. Ingenting er vel verre enn mannlig forfengelighet for de over 50. Jeg trøster meg greit med at en ørlite skjev nese er en hedersbevisning og et resultat etter en striladans i 1983. Gode greier.

 

Vel, vel nå er det jo slik at det er medisinske årsaker til dette inngrepet. Jeg hadde jo aldri operert noe av kosmetiske årsaker som ikke forringet livet mitt av betydning. Vi skal alle bære vårt naturlige utseende med stolthet, synes jeg.

 

Så nå venter jeg spent på smertene og plagene etter en slik nosejob og satser på at jeg etterpå får puste litt bedre både når jeg løper og når jeg sover.

 

Følg med for oppdatering operasjonsdagen!

 

Willy

NA-KD Classic//Richmond & finch//Sparkz//Richmond & finch

 

Ti timer sammenhengende trening!

Reklame |

 

PLAYBOY FOOTWEAR//Playboy//PLAYBOY FOOTWEAR//Playboy//Playboy

 

Hallo godtfolk.

Ny uke, nye muligheter! Ny dag og en mørbanket kropp. Takk og pris at jeg har høstferie.

I nabolaget mitt har vi i svært mange år hatt en vei som har vært helt forferdelig dårlig. Biler tar ned i kampesteiner og grusen regner vekk sånn ca. en gang i måneden. Og det regner jo ikke akkurat lite her i Bergens traktene.

Derfor bestemte vi oss for å legge asfalt. En helt nødvendig oppgradering av veien inn i boligfeltet. Men dette innebar en del forarbeid selvsagt, og dugnadsånd. Forrige helg tok naboene sitt og i går tok jeg på meg å fjerne resten av løs grus nederst i veien. Vel, løs og løs fru Blom. Det viste seg å være hardpakket sementaktiv sand og grus. Med høytrykkspyler, hakke, spett og godt humør startet jeg på det jeg trodde kom til å ta et par timer. Men nei. Fire timer senere var jeg ikke engang halvveis. Centimeter for centimeter spylt, hakket og spadde jeg meg frem.

Et mareritt for kroppen eller simpelthen knallgod trening?

Jeg valgte selvsagt at dette var knallgod trening. Rygg, mage, armer, ben, sete, ansikts muskler, ja you name it, fikk gjennomgå.

Jeg var ikke ferdig før det hadde gått TI TIMER!

Da klarte jeg såvidt å løfte bena opp bakken og jeg slet for å få av meg klærne. Hele kroppen skalv, men på en slags god måte. Gjennomtrent og skjelvende nærmest krøp jeg inn i dusjen. Jeg skal si dere en ting folkens, en iskald lettøl har aldri smakt bedre!

Kvelden ble avsluttet flat ut i sofaen med playstation og Battlefield. Litt refleksjon over at hardt arbeid er befriende deilig rakk jeg også. Mestring over å fortsatt klare noe annet enn kontorarbeid er faktisk befriende. Og veiarbeid er faktisk MYE HARDERE ARBEID enn jeg trodde, men ti timer med trening gjør oppgaven faktisk bare kjempegøy!

Alt man gjør i hverdagen er gjenstand for hva hjernen din velger å sette fokus på. Hvis hjernen, og du, velger å se på ulike oppgaver som tungt og kjedelig, ja så blir det faktisk det. Men hvis du og hjernen din velger å se på det som morsomme og nyttige aktiviteter med positiv gevinst, ja så blir det også det.

I dag verker jeg i hele kroppen etter ti timer med knalltrening i går og halvmaraton i forgårs, men det var pinadø verdt hvert eneste sekund!

Ønsker dere alle en flott uke!

 

Mobbet på arbeidsplassen?

Reklame |

 

Luminox//Dapper Dan//Remington//Papa – The Man – -Hettegenser – svart//Beard Brother//CMP//Beard Brother//SEB MAN//Captain Fawcett

 

Hallo flotte folk!

Jeg vil ta opp noe svært viktig i dag. Dem som blir regelmessig og systematisk mobbet på egen arbeidsplass er en gruppe mennesker som vi ikke ofte snakker om. Jeg tror at det her finnes STORE MØRKETALL og at mobbing er langt mer utbredt enn folk tror.

Spesielt MENN er svært utsatt for kollegers og sjefers systematiske mobbing, tror jeg. Det er litt tabu og ta dette opp på egen arbeidsplass, for menn skal helst bite i seg det meste. Menn skal være tøffe og ikke føle seg KRENKA for et godt ord. Så utvikler dette seg til i beste fall sykemelding og i verste fall tar folk sitt eget liv.

 

I forhold til det med mobbing på arbeidsplassen er det veldig, veldig mye som er såpass i grenseland til hva som regnes for innenfor loven at dem som mobber aldri blir straffet for dette.

Det kan være fleipete kommentarer som stikker dypere for mottaker enn det mobberen selv tror, og det kan være faglig underkjennelse i hverdagen. Jeg tror at dette med faglig underkjennelse er en farlig måte å drive i en organisasjon. Et eksempel er at en eller flere uoffisielle “ledere” på arbeidsplassen til stadighet bestemmer faglig tilnærming og tiltak basert på deres egne stemmer, og at du som person sjeldent eller aldri blir hørt eller får gjennomslag for dine faglige forslag. Her syndes det utrolig mye tror jeg.

Så har vi ledere som gjør akkurat det samme. Det å tildele viktige oppgaver til medarbeidere som har mindre ansiennitet, erfaring og formell kompetanse enn deg selv skjer ofte. Dette er i følge arbeidsmiljøloven, mobbing. Og skjer det samme om og om igjen, ja så er det systematisk mobbing. I verste fall rammes dette av straffeloven og i beste fall så slipper sjefen unna med en pekefinger. Den som rammes risikerer i noen tilfeller å bli så syk at man i realiteten risikerer å falle ut av arbeidslivet for godt.

At det finnes mye rart blant sjefer på mange arbeidsplasser er det ikke tvil om. Selv ble jeg systematisk mobbet under læretiden min som rørlegger. Jeg ble så sterkt mobbet at jeg utviklet angst, magesår og slet i mange år med lav selvtillit. Heldigvis ville tilfeldighetene det slik at jeg fikk tilbud om ny jobb. Mobberen fikk aldri noen form for reprimande. Han var sjef og miljøet var slik at man skulle tåle alt. Så når sjefen stadig vekk velger andre enn deg uten at det er faglige grunner til dette, ja så er det forbigåelse. Det sårer. Arbeidstakeren som blir forbigått mister motivasjon, selvbilde og faglig trygghet. Svært mange sjefer tror jeg er på denne måten. De får betalt for sine valg med en medarbeider som mister arbeidslyst, mister lysten til å bidra med nye og kreative ideer i organisasjonen, og i verste fall så gir de opp og slutter.

 

Dette var jo i et tøft og mannsdominert miljø, men det samme gjelder i alle yrker. Man har mobbere over alt.

Jeg tror mange mobbere ikke er klar over at de potensielt kan bidra til at mennesker faller ut av arbeidslivet eller i verste fall tar sitt eget liv. Og det ved å bruke gråsonemobbing som sjeldent kan medføre noe straff eller reprimande simpelthen fordi det er såvidt innenfor regelverket. Man kan rett og slett ikke “tas” for noe.

Men man glemmer da sykemeldingene der folk “har møtt veggen”, langtidssyke som har utviklet psykiske lidelser, eller ulike smerteproblematikker forårsaket i hovedsak av psykosomatiske årsaker. Uansett hva og hvorfor man forsvinner ut av arbeidslivet, så er jeg overbevist om at mange av disse skyldes helt eller delvis mobbing på arbeidsplassen.

 

Ofte er som nevnt også de nærmeste på en arbeidsplass dem som mobber. ” må ikke komme her å fortelle hva og hvordan vi skal gjøre jobben vår” eller at de som mobber systematisk går forbi deg i ulike saker og tar ting opp med dine kolleger fordi de er “snillere” eller “mer på lag” med dem. Så ender du opp som den ingen vil høre på eller alle er uenig med. Uansett hva som er riktig fremgangsmåte for jobben. De uoffisielle lederne har på denne måten blitt mobberne. Det er vondt. Så går man hjem med vondt i magen hver eneste dag til man blir syk. Så blir faktisk noen så syk at de i beste fall langtidssykemeldes. I verste fall så…

Jeg håper at flest mulig tenker nøye igjennom hvordan man agerer, velger og kommuniserer på sin egen arbeidsplass. Jeg håper at uenighet om faglige tilnærminger kan være en ting som styrker, utvikler og forbedrer rutiner og arbeidsmetodikk i fremtiden. Jeg håper sjefer og ledere generelt enten det er mellomledere eller toppledere ønsker å ha inspirerte, kreative og energiske medarbeidere som i felleskap kan gjøre bedriften til noe bedre. At de tar grep når de ser den usynlige mobbingen. Ja gode ledere kjenner sine medarbeidere og bruker aktivt sine menneskelige relasjonsevner til å fremme medarbeidernes styrker. Ikke stilltiende la noen gli ut i sykemeldinger som skyldes gråsonemobbing.

Husk at det er lett å kaste skitt til folk. Er du villig til å stå til ansvar for andres liv og helse? Da har du faktisk bidratt til å hjelpe noen ut av arbeidslivet. Harde ord kanskje, men i sin ytterste konsekvens kan noen lett drives til å ta sitt eget liv der mobbing i gråsonen var starten på sykemeldingen. Der man faller ut av arbeidslivet mister man sitt sosiale nettverk og isolasjon, angst og depresjon kan følge. Og når vi vet at depresjon tvinger svært mange til å ta sitt eget liv i Norge, ja så er dette virkelig noe å tenke nøye igjennom.

Alt man gjør å sier mot andre kan altså ha fatale konsekvenser. Tenk litt på det og se deg om på jobben din. Er det noen du egentlig ønsker å si unnskyld til? Er det noe ved deg selv du kan endre? En selvbevissthet over hvordan du selv kommuniserer til andre mennesker kan noen ganger være på sin plass.

 

Mvh Willy

 

 

 

 

 

 

 

 

Halvmaraton i boks!

Reklame |

Løpetur

Converse//Converse//Converse//Converse//Converse

 

Løp langt du raske mann!

 

Ja, og så gjorde jeg det da i dag. Halvmaraton til og med. 2,2 mil ble bokført på møllen i dagens morgen løp. Tiden var rolig, men det var heller ikke planlagt noe som helst annet enn å holde meg i konstant sone 2 til 3.

En skulle tro at dette er enkelt. Det var det forsåvidt. Lungene og pusten holdt veldig godt og jeg var ikke andpusten etter løpet i nevneverdig grad i alle fall. Men bena fikk gjennomgå. Jeg aner at jeg har endel å gå på når det gjelder styrkeøvelser for legger, lår og hofter.

Det å løpe 2,2 mil er faktisk veldig godt for sjelen. En mental øvelse der tungsinn skal forsvinne fra hjernen. I dag hjalp det litt…

Rolig og jevn fart er nøkkelen til å klare det. Ikke jaging for å klare best tid. Det hadde ikke jeg klart i alle fall. Jeg forsøkte å løpe med såkalt negativ split, hvilket betyr at man begynner rolig og løper fortere etterhvert. Dette klarte jeg ikke helt i dag og jeg måtte sette ned farten etter 19 kilometer. Trøsten får være at jeg klarer det nok bedre neste gang.

 

Jeg ønsker dere alle fine løpeturer og god helg i fra meg!

 

Løpe? Ikke om det snør småjaevler!

Reklame |

 

2XU//2XU//2XU//2XU

 

Hallo alle gode mennesker der ute som er så grei å lese blogginnleggene mine. Vel er jeg ingen topp blogger med titusenvis av lesere, men jeg liker å tenke på at det er også flott at fagblogger og kunnskapsblogger som min faktisk kan gjøre en forskjell for noen.

Jeg begynte bloggen fordi jeg ville spre kunnskap og tips om hverdagsaktivitet. Jeg har skrevet snart 600 innlegg og mange av dem har vært personlige beretninger om hvordan jeg har kjempet meg ut av depresjon og angst, samt faglige små drypp om hvordan dere som leser og kanskje sliter med deres ting kan få nytte av det jeg skriver. For meg har bloggingen vært en dør til åpenhet om egne vansker og dermed også en terapi til hvordan jeg kan mestre angst, depresjon og livsstilsendringer i en alder av 52 år nå.

 

Men alle tipsene er ikke bare aldersrelatert. Alle, både gamle og unge har nytte av ny viten og erfaringsbasert kunnskap. Derfor er det da også svært hyggelig at så mange som over tusen lesere er innom å leser hver eneste uke.

Spesielt er det artikler som denne om usynlig sykdom, som er mye lest.

Dette innlegget er delt over 19000 ganger nå og jeg har fått svært mange positive kommentarer og meldinger på at denne tar opp et svært viktig tema.

Også løpetipsene mine og motiverende samtaler og innlegg er svært godt mottatt. Dere kan forøvrig lese mange av de mest populære innleggene i kategorier øverst i menyen.

I dag er jeg klar for nok en løpetur. Jeg har ikke tenkt å spurte rundt fordi motivasjonen er egentlig på bånn og jeg verker både her og der etter en lang og tøff uke. Jeg har imidlertid nå en uke høstferie og det ser jeg virkelig frem til.

Så hvordan motivere seg selv til å løpe selv om du ikke kunne tenkt deg det om det snødde småjaevler en viss plass? Er det egentlig mulig når du ikke vil what so ever?

 

Selvsagt er det jo det. Det er jo bare å……

Neh.. ikke pokker…? Eller? Ja jeg skal. Jeg lander på at den delen av hjernen som forer småjævelen på skulderen ikke skal få bestemme i dag. Jeg skal jo bare løpe en time. SÅ på med tights, sko og kom igang. Hele kroppen og hjernen protesterer de første par hundre meterne, men det går over. Fornuften min sier at dette blir egentlig dødsdeilig. Spesielt når jeg passerer 3 kilometer. Da begynner endorfinene å bedøve småjævlene på skulderen og litt etter litt fader de bare ut i intet. Selv sitter jeg igjen med 10 deilige kilometer i kroppen og en steike god følelse av å ha mestret. Det er hva som motiverer meg.

 

Anbefaler forøvrig alle å sjekke inn og like hverdagsaktiv på FACEBOOK HER.     —- INSTAGRAM HER!

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top