Med dette innlegget ønsker jeg å sette fokus på noe som jeg mener vi muligens glemmer litt i dagens økonomistyrte og metodebaserte tilnærming til et velfungerende helsevesen. Kan det tenkes at vi i dagens helsevesen er så til de grader styrt av systemtenkning at det går på bekostning av evnen til å være menneskelig, kreativ, innovativ og effektiv?
Er systemet blitt helsehemmende i stedet for helsefremmende?
For rundt regnet trettifem år siden jobbet jeg som rørlegger på et større skipsverft i Bergen. Her fikk vi stadig vekk inn båter som av ulike grunner hadde behov for vedlikehold og reperasjoner. Som regel hadde vi svært dårlig tid til å skifte deler og ordne nødvendige små og store ting. Rederiene tapte penger for hvert minutt båten ikke var i drift og dette gikk ut over inntjeningen til verftet.
Vi som arbeidet på gulvet med disse tingene, lærte fort å leve etter et viktig prinsipp som i ettertiden har blitt, og er et eget utrykk i det norske språket, nemlig det å «fuske i faget». Dette kan selvsagt tolkes dithen om at vi gjorde en dårlig og lite kvalitetsmessig jobb, men betyr faktisk noe helt annet. Dette betyr at man er i stand til å finne gode og kreative løsninger for de ulike problemer som oppstår.
For å ta et praktisk eksempel:
Hurtigruten kom en gang inn til en hastejobb som innebar nødvendige utskiftninger av rør. Vi hadde svært dårlig tid, men vi klarte å skifte det som var livssviktig for trygg seilas og drift. Imidlertid så var det et vannrør som hadde en lekkasje der en tynn vannstråle sprutet ut vann. Vi hadde ikke tid til å skifte røret så en eldre og erfaren rørlegger fant frem en dor og kakket denne midt i hullet. Lekkasjen stoppet og vi tok mål av røret for å lage dette klart til neste gang båten kom inn. En dor er altså for dem som ikke vet det, en slags spiss jernbolt som man kan lage små merker i stål og jern med. Det å kakke denne spissen inn i et lite hull vil få jernet i røret til å tette seg til.
Det man kan lære av en slik historie er selvsagt at man kommer svært langt ved å evne å være kreativ og noen ganger finne utradisjonelle løsninger på ulike problemer. Det er ikke beskrevet i noen bøker det å kunne fuske i faget, men det er ofte på denne måten man løser ulike ting man ellers ikke ville fått til.
Så hva har dette med helsevesenet å gjøre?
Dagens helsevesen i Norge er i verdensklasse, er det ikke?
Det er i alle fall hevet over enhver tvil etter min oppfatning, at akuttmedisin, diagnostisering og behandling ellers, er i verdensklasse. Det finnes så utrolig mange dyktige mennesker der ute på så utrolig mange ulike fagfelt at vi ikke burde være bekymret.
Nå, hvis vi går litt tilbake til hurtigruten. I nittini av hundre tilfeller ville verftet skiftet røret med et akkurat likt rør før skipet reiste. Rederiet hadde tapt penger, verftet hadde tapt penger og 12 måneder senere ville hurtigruten igjen måttet komme innom for å bytte røret. Vi som jobbet med denne saken fikk overbevist rederiet om at dette holdt til båten kom innom igjen neste gang og at det ikke var fare for liv og helse eller drift. Vi lagde nytt rør, men denne gangen i kobbernikkel. Dette var litt dyrere, men holdt i minst 10 år. Rederiet tapte ikke penger, verftet tjente penger, arbeiderne fikk skryt for kreativitet og forebyggende tenking og til syvende og sist så brukte hurtigruten mye mindre tid og penger da røret holdt mye lenger.
Hva kan vi i helsevesenet lære av en slik historie?
Selvsagt at ting aldri er statiske. Ei heller vil man komme særlig langt med å ha et mekanisk og rigid styresett der protokoll alltid skal følges. Man kan også lære at ved å forebygge så kommer man ofte mye lenger, mye billigere og med mer fornøyde pasienter enn ved å kun tenke reparasjon og kompensasjon. Dette vet de aller fleste i helsevesenet om. Likevel, kan det være slik at virkeligheten er noe annerledes? Kan det tenkes at økonomi, manglende tverrfaglighet i benyttet kompetanse hos systemledere og systemutviklere faktisk har fjernet beste praksis? Gjort helsearbeidere til fabrikkarbeidere som sitter ved et samlebånd og kompenserer, symptombehandler og dermed får pasientene inn igjen til ny reparasjon etter kort tid? I stedet for å forebygge på en slik måte at det går lang tid før man kommer inn igjen til ny behandling?
Kan det tenkes at systemet er blitt så økonomifokusert at de menneskelige verktøyene som vi har er blitt skjøvet til side? Er kreativitet et skjellsord i dagens helsevesen? Er det slik at all forskning og vitenskap skal definere beste praksis?
I all hovedsak så må det selvsagt være slik at man har et vitenskapelig grunnlag til det man gjør. Hvis vi skulle lagt medisin og helse til synsing og kvasivitenskapelige metoder, ja så hadde vi vært ille ute. Men, kanskje det burde finnes en slags mellomting? Kanskje det burde vært rom for mer forebygging og kreativitet? Kan det være slik at vi i dagens systemer er blitt så mekaniske og systemstyrte at vi ikke evner å bruke våre menneskelige egenskaper, nemlig våre empatiske varme hender, våre ord og vår evne til å gi trøst? Er det slik at tiden vi burde brukt til kreativ planlegging og forebyggende tiltak skal skyves vekk da det er langt enklere og billigere der og da å kompensere og reparere symptomer?
Som rørlegger var jeg opptatt av å få gjort best mulig jobb. Som terapeut er det akkurat det samme. Mangelen på kreativitet i helsevesenet og rom for en type praksis som retter fokus mot mestring, forebygging og empowerment, altså legge til rette for at pasienter blir trygg og selvhjulpen, er i dag mye større enn når jeg begynte i helsevesenet for femten år siden. Det er selvsagt også mye som er blitt bedre, men også lengre ventelister. Vi evner kanskje ikke lenger å finne frem en dor, lage rørene i kobbernikkel, planlegge for fremtiden og dermed få en praksis der menneskers individuelle behov brukes i samråd med alle de flotte verktøyene vi tross alt har.
Kan det derfor tenkes at hvis systemet styres av en smal kompetanse, som i gjennomgående en faglig gruppe, farges av denne kompetansen? Kan det tenkes at økonomer, systemutviklere og enkeltfaglige grupper dominerer helsevesenets ledelse i så stor grad at tverrfaglighet, forebyggende tiltak og evne til å tenke utenfor egen boks, forsvinner?
La meg ta et eksempel til:
På samme store verft som tidligere nevnt, fikk vi et oppdrag der vi skulle bygge mannskapsdusjer til en kjent skute. Her var det selvagt mange ulike håndtverkerkere som gjorde sitt daglige arbeid med stolthet. Mange av dem hadde over førti års erfaring, mens andre igjen var unge jyplinger. Jeg selv var en ung jypling den gangen. Felles for oss unge var at vi alltid ble hørt og våre forslag ble diskutert og ofte implementert i daglig jobb. Dette fordi vi brakte ny kunnskap inn til felleskapet og så lenge vi tjente penger og gjorde klientene fornøyde, ja så fikk vi ros, ikke ris.
I dette tilfelle hadde verftet ansatt en ingeniør som kom rett fra skolebenken. Han visste selvsagt hvordan dette skulle gjøres etter plantegningen. Det var en dyktig ingeniør, men han hadde aldri vært i praktisk virke. Med andre ord, han visste ikke hvordan man «fusker i faget». Han var meget bestemt da han pekte ut hvor sluken i dørken skulle være. På en slik båt innebærer dette å brenne tolv hull i tykke stålplater. Et hull for hver dusj.
Platearbeiderne protesterte da dette ikke ville gå på grunn av at dusjveggene kom oppå sluken. Dette fordi rørleggerne og elektrikerne samt de som skulle legge isolasjon ikke kunne komme til riktig. Ingeniøren sto på sitt da dette selvsagt var riktig ut i fra boken, eller plantegningen om man vil. Hullene ble brent og for å gjøre en lang historie kort, så kostet dette verftet uhorvelig mye penger. Dette fordi en leder ikke var villig til å bruke tverrfaglig kunnskap som ikke står skrevet om i en bok. Erfaring som i løpet av en mannsalder var tilegnet seg og som vi i dag ville kalt for godt håndverk som man ikke kan lese seg til, men som man må erfare. Og til og med erfare i samspill med klient og andre faggrupper. Evnet man ikke dette, ja så var man ikke lenge i arbeidet.
Kan det tenkes at det i helsevesenet er litt slik? Mange av dem som arbeider i helsevesenet forteller meg om ingeniører som i dette eksempelet. Forteller meg om enfaglige systemutviklere som definerer hvordan platearbeiderne må brenne hull til sluker selv om hullet er malplassert og vil føre til problemer for verft og rederi både på kort og lang sikt.
Av og til lurer jeg litt på om alle disse «Ingeniørene» som egentlig er der for å skape gode tverrfaglige systemer som skal være helsefremmende, egentlig skaper så mye mekaniske og byråkratiske systemer at det i stedet blir helsehemmende.
Man glemmer kanskje litt prinsippet om at det enkleste ofte er det beste og at gode håndverkere med erfaring fra ulike deler av «livet» er dem som kanskje best forstår hvor sluken skal plasseres. Og da i samspill med andre håndverkere og de ulike deler et skip faktisk har. Legene sier det ofte slik at når mesteparten av deres tid går med på å dokumentere, skrive og delta på møter som egentlig ikke angår dem, så fins det ikke tid igjen til pasientbehandling, diagnostisering og forebyggende samtale. Men de er nødt, fordi en ingeniør oppe i systemet har bestemt at slik er det. Det står i boken.
Vi som arbeider som terapeuter, vet hvordan en hjerne kan fungere. Ofte henviser vi til hjernens evne til å reorgansiere seg selv. Hjernen har en egen evne til å lære, utvikles og formes. Den har evne til å være kreativ, metodisk og menneskelig i form av å gi og motta følelser. Dette kalles for plastisitet. Kan det tenkes at vi burde forme våre systemer etter slike prinsipp? Om man kobler ut deler av hjernen så vil enkelte ting ikke virke. Lar man kun vår bevisste del av hjernen være bestemmende for hvordan vi utfører arbeidet, ja så vil vår ubevisste del av hjernen som tross alt inneholder 95% av vår totale kapasitet ligge ubrukt.
Er det slik vi skal bruke den såkalte boken? Er det slik vi vil ha et velfungerende system? Er det slik at jo mer systemtenkning vi har, jo bedre er det? Er det slik at byråkrati skal gå foran beste praksis? Gå foran godt håndverk?
Vi bør kanskje passe oss vel for å sjalte ut gode håndverkere med kreative evner. Evnen til å benytte erfaring og fornuft i tillegg til den såkalte boken. Håndverkere som kan se flere sider av samme sak og faktisk være i stand til å finne løsninger som lar skip bli sjøsatt med gode seileregenskaper og ikke bare skapt av plantegninger som går i oppløsning bare det blåser litt.
Gode håndverkere har frihet til å være kreativ og løsningfokusert. Gode håndverkere lar ikke systemet komme i veien for beste praksis, men lar omstendighetene være styrende for utøvelsen av godt håndverk. Systemet bør kanskje derfor legge bedre til rette for at håndverkere får utføre sitt fag på best mulig måte og ikke la systemet være til hinder for et godt utført arbeid.
Noen ganger tenker jeg over hvor mye av min tid som går med til administrative oppgaver i stedet for pasientkontakt. En del er av dette er helt nødvendig for å sikre kvalitet, men mer og mer blir administrasjon som er helt bortkastet og unødvendig i det store og hele. Kanskje en eller annen ingeniør et sted har funnet ut at det er en god ting å bruke tiden på systemet og ikke på håndverket?
I så fall burde det kanskje vært motsatt, eller hva?
