I en kommentar fra en ukjent leser til meg etter innlegget mitt om “hvor er du om fem år” så håpet altså vedkommende at han var et annet sted enn oss MANNEKJERRINGER.
Jeg lurte egentlig på hva mannekjerring var først, men vedkommende kalte vel egentlig oss som jeg skrev om for bitches?
Det skal da vedkommende ha. Han hadde klar tale. Jeg vil imidlertid si:
Mannekjerringer foren eder!
For hvis mannekjerring betyr at vi har god helse, kunnskap og et ellers åpent og oppegående sinn, ja så er jeg mer enn gjerne mannekjerring jeg!
Og hva er det motsatte? Mannemann? Drita full før drøbaksundet, frityrolje i blodet og 80 rød mix for dagen? Eller er det noe annet? Ikke vet jeg, men man må gjerne legge inn en kommentar om dette for jeg vet egentlig ikke hva som er hva, ha ha.
Uansett så er det litt interessant å se på hva som ligger bak forskjellen mellom ulike meninger om mangt. Skal man putte folk inn i ulike kategorier og da helst med et nedsettende fortegn? Er det slik man bør ytre sine meninger? For at vi skal ytre våre meninger er jo nødvendig, men skal vi bidra til å sette andre folk i bås? Er det slik vi skaper det gode samfunn?
Hva er så egentlig faren med å dele folk inn i ulike betegnelser? Ja det er jo det at man driver med en form for mobbing som da gjerne er det som er den største synden i slikt. Mannekjerringer, bitch, hore, navere og alt annet “negativt” rask som finnes, er en mobbing vi stadig ser mer av i sosiale medier. Er ikke dette noe å reagere på? Bør vi ha såpass store baller at slikt “sytesnakk” bør prelle av oss, eller er det faktisk slik at noen kan risikere å dø av slikt snakk?
Det er selvsagt snakk om holdninger. Ulike holdninger spres som møkk om våren og det lukter ille. Hvis det lukter som dritt, ser ut som dritt og smaker dritt, ja så er det mest sannsynlig dritt. Og den dritten har altså folk fått med seg hjemmefra, eller skapt seg i sitt eget univers der de selv fungerer som møkkaspredere. Ikke at det i utgangspunktet er noe galt med verken møkk eller møkkaspredere. De har en grunnleggende god funksjon, nemlig å gjødsle jorden for å kunne skape noe nyttig. Som mat. Internettets møkkaspredere derimot gjødsler kun for å skape mer dritt. Altså, dyrker du dritt så høster du dritt.
Nå vil nok denne mannekjerringen her leve godt med karakteristikken “mannekjerring”. Her lukter bare en svak fis og får meg ikke til å tråkke i støvlene for å vasse i møkk. Det er da heller ikke det at jeg føler meg tråkket på, men mer en frustrasjon over alt det som virkelig spres over nettet. Hat, mobbing og ødelagte liv. Det er bekymringsfullt det.
Det er det som ødelegger folk og tar liv. Her må det tas større grep enn det gjøres i dag etter min mening. Alle ser hvor ille det er og kan være, men få gjør noe ordentlig med det. All ros til #dagbladet og #nettavisen som har valgt å stenge sine kommentarfelt. Dette handler ikke om en begrensning i ytringsfriheten, men om alminnelig folkeskikk og tiltak mot mobbing.
Så folkens, denne mannekjerringen sin oppfordring er å spre møkk for gjødsling av matjord, ikke som dritt mot andre mennesker.
I dag skriver jeg om en diagnose som er godt kjent av mange. Og med godt kjent mener jeg selvsagt godt kjent i leddene våre. Smerter er en unaturlig, men likevel naturlig følge av Artritt. Selv har jeg diagnosen Artritt, eller Polyartritt, som det heter når vanskene er over flere ledd. Derav Poly som betyr mange, eller flere.
Polyartritt er smerte lokalisert til flere ledd og kan være ledsaget av hevelse, varmeøkning, rødhet eller redusert bevegelighet i det samme leddet.
Smerte lokalisert i to til fire ledd kalles oligoartritt, i fem eller flere kalles det polyartritt
Alle ledd består av ben og brusk og en omgivende leddkapsel. Inne i leddet finnes leddvæske. Rundt leddene er det leddbånd, sener og muskler. Alle disse strukturene kan ved sykdom føre til smerter.
Selv er jeg tidvis sterkt plaget av smerter i fingrenes ytterste ledd. Innimellom er det såpass vondt at jeg ikke klarer å knytte hendene, andre ganger kjenner jeg lite og ingenting til det.
Årsakene kan være mange og jeg skal ikke gå nærmere inn på det her, men du kan finne mye god informasjon om dette her.
For mange som lever med ulike smerter forårsaket av artritt kan hverdagen mange ganger være svært vanskelig. Konstant tretthet og smerter gjør en mye mer inaktiv enn man ønsker. Og som vi vet så er inaktivitet en ond sirkel som fører en dypere inn i tilleggssykdommenes verden.
Av erfaring vet jeg at været og humøret spiller en rolle i hvordan man opplever smertene i kroppen når man våkner om morgenen og har vondt, er stiv, og alt knirker. Hvis det regner og blåser sideveis i tillegg, ja så gjør det noe med totalopplevelsen vår. Vi vet at det blir en drittdag.
Det er lett for andre å bare slenge ut “Ta deg sammen, så går det over”, og da er ihvertfall dagen kjørt! Medisiner og smertestillende hjelper, men bør da være som et stadig minkende tillegg til andre og mer varige løsninger.
Det er svært viktig at vi som sliter med disse tingene, snur oss og forteller speilet hvilken retning vi ønsker å gå videre. Ved å klare å akseptere situasjonen vår så er man på vei. Deretter er det viktig med informasjon. Det å finne ut mest mulig om sykdommen vår begynner med fastlegen eller en henvisning til spesialister innen feltet. Her vil man kunne få mye råd og strategier for å kunne leve best mulig med smerter, og med plagene man har.
Norges revmatikerforbund og andre organisasjoner og nettsteder har også mye kunnskaps og erfaringsbasert kunnskap om artritt og tilsvarende diagnoser og er et godt sted å starte sin jakt på informasjon. Om artrose finner du kunnskap her.
Og tro det folkens, det å skaffe seg god og riktig informasjon er ofte selve nøkkelen til en løsning. Hvis vi bare tutler rundt og sliter med alt for oss selv, ja så vet vi ikke noen ting som kan føre til en bedring av livsstil og smerter. Dette fører en bare dypere inn i slit og slep.
Så punkt en MÅ bli å søke relevant og valid informasjon.
Dernest er det å finne ut hva som kan være DIN VEI videre. Vi er jo alle forskjellige og det å finne en måte å leve med sykdommen på som passer akkurat deg, er viktig. Det å hoppe på alle andres erfaringer kan være ok, men hjelper ikke i lengden hvis du ikke trives med det.
Hvor mange ganger jeg har sagt til meg selv at “jeg har prøvd ALT”, har jeg ikke tall på. Ingenting har heller ikke virket, men først når jeg fant kombinasjoner og riktige mengder og intensitet i trening og smertestillende, så har ting blitt bedre.
For trening og fysisk aktivitet er neste og viktige punkt.
Sørg for å finne ditt eget aktivitetsnivå og intensitet, samt frekvens.
Det siste punktet i dag er kanskje det punktet som har hjulpet meg mest. Dette er aksept. Med aksept for at man sliter, samt åpenhet om det man har, vil omverdenen også muligens forstå. Men det er forskjell på å fortelle alle om egen sykdom og det å mase hull i hodet på alle som er nær deg. La sykdommen få fred. Ikke mas om det for da gir du næring til å holde den foran deg, ikke bak deg slik du helst vil. Som min sønn alltid sier klok som han er,
“kje tenk på det”
Så siste punktet i dag må være, ikke tenk på det.
Overtenking og tyt på de rundt deg nærer som sagt dritten du sliter med og trenger ikke oppmerksomhet til vanlig. Så ikke tenk på det! Kanskje det viktigste rådet av alle…
“Et utbredt helseproblem som preges av vedvarende smerter. Smertene kan komme og gå, og de kan vandre rundt i kroppen. Mange med fibromyalgi kan også føle seg utmattet og ha søvnproblemer. Symptomene kan variere i intensitet og forverres ofte av stress”.
Sjekk forøvrig også ut bloggen til Mallemey i revmatikerforbundet. Her finner du mange gode tips og innlegg.
Fibromyalgi er også i høyeste grad en usynlig sykdom.Mine tanker om dette kan du lese mer om her. Mange som får diagnosen Fibromyalgi, har også tilleggsvansker med lav selvtillit, stress, og psykiske vansker som følge av problemer som oppstår i kjølvannet av sykdommen. Ofte skyldes problemene sosial eksklusjon, tap av arbeid, manglende forståelse og konstant tretthet.
La det være sagt med en gang. Det finnes i utgangspunktet ingen klar kur mot Fibromyalgi. Men det finnes mange måter å leve med, samt håndtere sykdommen slik at man kan få et tilnærmet normalt liv.
Det finnes mange som mener mangt om behandling og trening sett opp mot fibromyalgi, men faktum er at det finnes like mange “behandlings – og treningsmetoder, som det finnes mennesker med sykdommen. Altså er det svært uheldig å sette opp treningsprogrammer som er generaliserte.
Så hva mener jeg egentlig med dette. Hvis man surfer rundt på nettet så finnes det et tonn med ulike treningsråd, kostholdsråd og kognitiv samtaleterapi råd og mye mer. Men det som funker for Andersen, funker nødvendigvis ikke for Hansen. Det kan tvert imot forverre situasjonen for Hansen.
Det vi derimot vet noe om er at hvis den enkelte pasient får en grundig kartlegging av kvalifisert personell som legger fokus på helt andre ting enn trening i starten, så vil sjansene til å lykkes være forbedret. Ergoterapeuter har spisskompetanse på denne type kartlegging. For som sagt handler det i mindre grad om trening innledningsvis, enn aktivitetstilpasning og aktivitetsanalyse. Ergoterapeuter er spesialister på dette feltet.
Så er det slik at trening også er en av de beste metodene for å bli bedre sett under ett. Men det må være riktig trening tilpasset den enkelte. Og her er det aktivitet og trening gjerne skiller lag. For hvis man har en forståelse av at trening er det eneste som hjelper, ja så hopper man bukk over begrepet aktivitet.
Det er stor forskjell på betydningen av aktivitet kontra betydningen av trening.
Trening defineres ofte som å gjøre noe gjentatte ganger for å bli bedre. Herunder krever dette innen fysisk trening at det øker pulsen og gir en form for fysisk anstrengelse, litt lett forklart.
Aktivitet kan være mange ulike ting. De fleste har sin egen oppfatning av hva dette er, men ergoterapeuter bruker ofte en definisjon av aktivitet som beskriver mennesket
“som en organisme, som bevarer seg selv og opprettholder balansen i en verden av virkelighet og aktualitet ved at være i aktivt vigør og aktivt bruk, det vil si at ved å bruke og leve og anvende sitt liv i harmoni med sin egen natur og den omgivende natur. Det er den bruk, vi gjør av oss selv, som gir hvert eneste organ det ultimate stempel”(Kielhofner 2002).
Derfor er det lurt å finne sin egen vei gjennom jungelen av ulike tilbud. EN vei der aktivitetene er meningsfulle for deg selv.
Det finnes likevel noen gode tips og råd som er mer valide enn andre når det kommer til trening og Fibromyalgi.
En av mine favoritt metoder skal jeg beskrive kort her.
Først og fremst vil jeg trekke frem en studie gjort av G.A Mcain mfl.
Denne viser at Høy intensitetstrening fra McCains protokoll ble kopiert og sammenliknet med lav intensitetstrening, som bestod bl.a. aerobic, dans, stretching, isometrisk styrketrening og avspenning. Hovedkonklusjonen av studien var at høy intensitetstrening bare førte til beskjeden økning av fysisk kapasitet. Det var heller ingen bedring i psykologisk status og generell helse.(McCain GA, Bell DA, Mai FM et al. A controlled study of the effects of a supervised cardiovascular fitness training program on the manifestations of primary fibromyalgia. Arthritis Rheum 1988; 31: 1135 – 41.
Med andre ord, så viser dette at tung og eksplosiv trening IKKE har den forventede effekten hos mange med Fibromyalgi. Dette samsvarer med de erfaringer jeg selv opplever i klinisk arbeid. Den største faren er at det er vanskelig og opprettholde trening når man utfører såpass tunge økter over tid. Dette fører til frafall av trening og aktivitet.
Derimot så viser studier klart at såkalt LAVINTENSIV trening fungerer bedre for mange. En studie gjort av Richards & Scott, konkluderte med at
“foreskrevet gradert aerob trening er en enkel, billig og lett tilgjengelig behandling av fibromyalgi. Etter tre måneder var det signifikant flere deltakere som vurderte seg selv som mye eller veldig mye bedre. 35 % av dem som trente rapporterte bedret helse sammenliknet med 18 % i avspenningsgruppen. Etter ett år var antall ømme punkter redusert i begge grupper”.
Min oppfatning er at alle som sliter med fibromyalgi bør starte med en grundig og faglig god kartlegging av aktivitet potensialet sitt. På bakgrunn av dette, bør lavintensive aktiviteter introduseres gradvis og over tid i kombinasjon med andre tiltak som energiøkonomisering og tilpasning av ens psykososiale miljø og så videre.
Først når dette er øvd på og mestret, så kan progresjon foregå. En svært forsiktig og gradvis overgang fra lav til høyere aktivitet og intensitet er nødvendig før man i det hele tatt vurderer “TRENING” av høy intensitet som eneste mulighet.
Selvsagt er dette kun min mening støttet opp av noen få studier og klinisk erfaring gjennom mange år. Som nevnt innledningsvis finnes det like mange metoder for den enkelte som det finnes mennesker. Det er derfor så viktig at man får en grundig og god kartlegging som mulig for å finne det som passer for akkurat deg.
Er du godt kjent med egen diagnose og kropp, ja så har du mange av svarene selv av hva som virker og hva som ikke virker. Stol på deg selv og vær tålmodig i din kamp for å komme ut av en vond sirkel. Hvis du har prøvd ut ulike treningsformer før og du fortsatt ikke har kommet videre, ja så er sjansen stor for at du trenger en restart med muligens helt nye innfallsvinkler til aktivitet.
Begynn gjerne med lystbetonte aktiviteter og bevegelser i et tempo der du ikke kjenner smerter. Vær tålmodig og øk mengden etter hvordan du føler deg. Hold tilbake intensitet selv om du føler deg frisk til det. Fordel gjerne aktivitetene i passe små doser utover dagen. Litt etter litt så kan du øke mengde og intensitet inntil smertegrensen. Ikke over, ikke under, men inntil. Igjen, vær tålmodig. Når kropp og smerter har vent seg til dette, så øk igjen. Fortsett slik inntil du føler deg klar til å forsøke med lett trening inntil smertegrensen. Igjen vær tålmodig og målrettet. Dette er en livsstil prosess som du skal trives med ikke la deg plages gjennom noe du hater. Det er derfor det er så viktig å finne din egen vei gjennom dette.
Masse lykke til og send meg gjerne spørsmål hvis du lurer på noe. Sjekk da ut facebooksiden min pthverdagsaktiv. Her vil du kunne sende meg meldinger og spørsmål direkte.
Jeg har så mye på hjertet for tiden. Jeg er i en kreativ periode i livet. Tidligere var dette å sette seg ned å lage kunst i form av fotografi og andre former for billedkunst. Dette har jo ikke forlatt meg, men etter at jeg ble syk for over to år siden nå så har jeg måttet legge fotografering på is.
Nå er det slik at jeg bobler over med skrivelyst. Jeg har som sagt så mye å si og så mye å formidle. I dag lever jeg bra med sykdommene mine og har lært meg ulike måter å takle dem på. Dette har jeg måttet klare selv, men med god hjelp fra mine nærmeste. Så uansett hvor mye omverdenen forsøker å knekke deg, ja så finnes det veier å leve videre på.
Mitt problem var jo at jeg brant for sterkt for ting jeg interesserte meg for. Når man brenner for noe så vet alle at det er lett å brenne opp. Men brenner du sterkt nok for noe, ja så finner man en vei. Trodde jeg. Det var før jeg møtte så stor motstand i det jeg brant for at flammene slukte det jeg hadde. Til slutt var det bare små gnister igjen. Og bål kan ikke leve på små gnister. Man må ha ved til bålet og hvis det aldri blir skaffet til veie, ja så dør flammene.
Det å være usynlig syk er som vann på de siste gnistene. Mye røyk og lite ild. Det vil si at vi prøver så godt vi kan å blåse liv i flammene, men vi ender opp med mye røyk og lite ild. Og så finnes det alltid en eller annen som løper livet av seg med et brannslukningsapparat for å slukke de få gnistene som ligger gjemt der dypt inne i asken.
Jeg har gjort så godt jeg kan å slukke de flammene som er inne i meg godt hjulpet av verdens ignoranse og holdninger. Likevel så blir jeg ikke helt kvitt de glørne som fortsatt ligger der inne en plass. Det hjelper da og skrive eller bare dra støpselet ut av og til. Det å finne tilbake til kreativitet og livsglede. For meg har dette vært nødvendig for å holde depresjonen min i sjakk. For mye flammer, ja så vet jeg at brannslukningsapparatet blir funnet frem.
Når jeg tenker tilbake så er det ingen tvil om at livet er lunefullt. Jeg har hatt perioder i livet der jeg har trodd at ingenting var mulig lenger, men har alltid visst et sted at jeg har mer å gi. Og det å kunne være bevisst på dette har da også tatt meg fra minus til pluss her i livet. I dag er jeg sterkere enn noen gang før. Jobber 100% og vel så det, men veien har vært tung. For meg selv så har det vært viktig å innse at hvis man brenner for noe, ja så bør man innimellom kaste kaldt vann på bålet. Bare for å holde flammen nede slik at man ikke blir fortært av det bålet som hjertet ditt tente.
Så er det slik at mange klarer å finne gode bålplasser. Steder der flammene får vokse seg store og sterke. Der man har folk rundt seg som stadig sørger for å holde liv i flammene. Dette gir næring til bålet. Næring til å kunne ha det varmt, trygt og godt. Her vil bålet vokse seg stort og sterkt og være med på å gi mange den varmen og tryggheten de trenger. For kun slik holder de ulvene borte.
Vedmesteren sørger for dette. Vedmesteren finner de riktige typene av brennbare materialer. De riktige ved typene. Vedmesteren sørger for at bålet får den nødvendige næringen og veden som sørger for at bålet kan vokse og bli stort. De beste vedmesterne sørger også for å holde bålet passe stort. Ikke for lite, men passe stort. Ved å kontrollere flammen så kan vedmesteren sørge for at bålet er perfekt.
Andre steder dør bålet sakte ut. Veden er våt og det finnes ikke knusk til opptenning.
Husk en ting alle dere som sliter med usynlig sykdom og tilstander i livet som fratar dere muligheten til å gløde, til å brenne for noe til å få tilstrekkelig med rom til å la bålet få vokse. Ikke la dere overmanne av motgang. Ikke la dere overmanne av indignasjon. Ikke la dere føre i feil retning bare fordi sykdom og motgang forsøker å fortelle deg om alt det negative i livet. Det finnes alltid en vei ut til et bedre liv. Dette vet jeg alt om.
Man kommer langt med tålmodighet. Men man kommer enda lengre hvis man aktivt går videre i livet. Man kan tenke bakover på alt det dårlige, men dette er bak deg og således ikke konstruktivt. Man kan vite om det. Man har lærdommen. Man har minnene. Men man kan ikke gjøre noe med det. Det er derfor svært viktig å se seg om. Gå aktivt ut i skogen og lete etter de gode leirplassene. Finne det beste stedet for å tenne et nytt bål. For vi har lært å være gode vedmestere. Vi kan bål! Da er det bare å fyre opp og sørge for at folk rundt en får varme i kroppen. Det er vi som er vedmesteren. Det vi som brenner og sørger for livgivende varme. Vi er ikke lengre glør i et døende bål.
Vi ser dem løpe på fjellet, vi ser dem shoppe på handlesenteret. De som ikke er i jobb, men som helst burde vært det. De er jo frisk, sier de. Klarer dem dette, ja så klarer de også og jobbe?
De ser i alle fall synlig frisk ut.
Eller er det egentlig usynlig syk?
Hva er egentlig forskjellen her?
Mange mennesker sliter med ulike sykdommer som man ikke kan se med det blotte øye. Og er det noe vi mennesker liker å snakke om , ja så er det været OG andres sykdommer. Eller deres åpenbare mangel på dette. Manglende kunnskap eller eget behov for å være aktuell kan være en av årsakene til at folk i tide og utide slenger ut tankeløse og sårende kommentarer om andres arbeidsevne eller deres åpenbare manglende deltakelse i ulike ting.
Hva er det som gjør at alle de som har denne slenge med leppa holdningen gjør dem i stand til å friskmelde andre mennesker kun med et blikk? Jammen er de flinke. Gi dem sporenstreks jobb som diagnostiske verktøy i et helseforetak, de vil jo potensielt spare samfunnet for milliardbeløp!
Her er en svært kort liste over sykdom du IKKE KAN SE!
Kreft
Psykisk sykdom
Revmatiske lidelser
Multippel sklerose
muskel – og skjelettlidelser
IBS
Migrene
Fibromyalgi
Som sagt er dette en SVÆRT KORT LISTE.
Ved første øyekast på denne listen så ser man at noen av disse kan være fra lette til svært alvorlige i gradering. Felles for disse diagnosene er også behovet for aktivitet. Mange av disse diagnosene vil også oppstå samtidig hos flere. Og fortsatt være usynlige for det blotte øye. Men legg gjerne merke til at en fellesnevner her er altså behovet for AKTIVITET, FOREBYGGING og SOSIAL DELTAKING.
Medisinen de med sykdommer av denne typen er altså det å kunne være i aktivitet, trene, gå på turer, gjøre lystbetonte aktiviteter og da så mye som mulig for å kunne dempe symptomer, men også ha en aktivitet som er tilpasset døgnrytme.
For mange vil det være avgjørende å få dagen til å gå rundt. Det å kunne energiøkonomisere vil ofte være av avgjørende betydning. Dette vil si at for å klare hele dagen bør man bruke kreftene i passelige doser og med høyest mulig trivselsfaktor. Altså meningsfulle aktiviteter som er egnet til å gi de som er syke mer energi i hverdagen.
SÅ er det sånn at mange argumenterer for at de kan gjøre det samme i jobbsituasjonen sin i stedet for å bli sykemeldt. Og her er jeg ikke uenig, såfremt det er mulig å få til en tilrettelegging av arbeidsplassen som er hensiktsmessig, samt at arbeidsplassen er et sted der man finner sosiale gleder og utvikling.
Men for mange som blir syke, så er det svært slitsomt å føle seg som en belastning i en jobb du ikke klarer å utføre til det fulle. Det gir altså potensielt en ekstra belastning som for mange legger stein til den byrden man allerede føler.
Uansett hvor du snur deg så blir dem med usynlige sykdommer stigmatisert i deler av samfunnet. Dette er holdninger man ikke burde finne i dagens opplyste samfunn. Men det er jo bare å ta en titt i ulike kommentarfelt så skjønner man at man fortsatt har en lang vei å gå.
Uvitenhet er også en menneskerett, så det lever jeg godt med, men manglende forståelse og empati er jo holdninger man må motsi til det fulle.
Selv har jeg alltid vært åpen med tanke på egne vanskeligheter og dette har da også hjulpet meg mye. Andre klarer slett ikke å være så åpen og det må vi respektere. Uansett så har alle en soleklar plikt til å moderere sine kommentarer og vaske sine holdninger med tanke på det å se hvordan andre kan ha det eller ikke ha det. Det å være usynlig syk skal ikke føre til varig ufør, men behandles som alle andre synlige tilstander. Med empati, omsorg og forståelse. Det har vi en fordømt plikt til å gjøre hvis vi har alminnelig folkeskikk iboende i oss selv.
Så neste gang du ser en tilsynelatende frisk og oppegående person på dagtid klatre i fjellet, svømme i havet, reise på sydenferie, eller shoppe på handlesenteret, så husk på at det pokker ikke er alt du vet. For alt du vet er reisen til syden AVGJØRENDE for personer med revmatiske lidelser. For alt du vet så er turen på handlesenteret foreskrevet av psykolog for å utfordre sin sosiale eller generaliserte angst, for alt du vet så er personen som du ser på fjellet ute på livsnødvendige treningsturer i forbindelse med kreftsykdom, enten det er forebyggende , styrkende eller rehabiliterende. neste gang du du ser en person på joggetur så vet du ikke om dette er et ledd i prosessen med å komme tilbake i jobb etter muskel – og skjelettlidelser. Du vet ikke, så da er det vel ingen grunn til å slenge med leppa heller, er det vel?
Ta vare på dine medmennesker. Forstå at det er mange ulike grunner til at noen blir syke og fortsatt gjør ting som man ikke forbinder med det å være borte fra jobb. Det finnes grunner til at at folk blir sykmeldt og det er mellom legen din og deg. Ikke forståsegpåere med overnaturlige evner som kan “se” at andre er friske.
Pass på hva dere sier og hvilke holdninger dere forfekter til deres omgivelser. Vi har et ansvar for ikke å øke belastningen det er å ikke være synlig frisk.
Selv om man tilsynelatende er synlig frisk, er det altså godt mulig at man er usynlig syk.
Når dagen fylles av grått, vet man at den er for lang. Litt for lang til å kose seg med de elementer en fargerik dag ville inneholdt. Når denne dagen velger å kle seg i grått, er det kanskje fordi den ønsker og understreke tungsinn, mismot, sorg og sykdom. Grunnen til at dagen velger å kle seg i grått og ikke i sort er vel egentlig bare fordi håpet alltid vil stå bak denne dagen. Lyse på den med sine lykter for å understreke at dagen ikke er natt.
Når håpet finnes der i bakgrunnen så er det likevel et håp. Det vil det alltid være. Men fanden vil også prøve å male dagen mørkere. Kaste skitt og sot. I form av sykdom, sorg og trist fargeløshet. Ikke engang ulike gråtoner som ville gjort dagen mer spennende. Bare en kjip grå tone. En skittengrå til og med. Farget slik av kommentarer som sårer, farget slik av utstøting, mobbing og hat. Farget slik av kroppslig sykdom. Når våren kommer, ja så kommer vel fargene også?
Jeg vet ikke. Jeg vet vel egentlig bare at man av og til føler seg som en larve i en kokong. En fargeløs skapning der man sannelig ikke er sikker på om man kommer ut noensinne, eller om tilfeldighetene vil ha det slik at noen trakker på den der den ligger. Knust og presset ned i jorden som en gang skapte den. For så å bli til ny jord igjen. I en evig grå sirkel.
Men, dere vet at det like fullt kan snu. LIke fullt kan man altså sprenge seg frem fra kokongen og bre sin farger ut over verden. Spre sine vinger som har så mye å vise denne verden av hvor fine fargene dens er når bare den får anledning til å fly. Fly rundt og spre sine farger der de grå dagene er. Spre sine sterkeste farger der dagene er sorte og fyllt av skitt. Spre sine motiverende og glade budskap i en fantastisk dans som kan gi dem som trenger det mest farger i deres liv. Ikke har den mye. Ikke har den verdens kunnskap og verdens akademiske tyngde på ryggen. Men den har kjærlighet og forståelse for fargene. Forståelse for hvordan de grå dagene kan males. Innen fra. Fordi de grå dagene kan fargelegges bare man bruker riktig pensel. Bare man ser de fargerike vingene til sommerfuglen som er der for å male dagen i lyse og trivelige farger.
Jeg vil trekke inn pusten dypt. Løfte mitt blikk stolt. Stolt over alt jeg har gjort. Jeg vil løfte min kropp i stolt forvissning over at jeg er et menneske som bryr seg om andre. Jeg vil åpne mine øyne for de fargerike dagene. De dagene som fyller mitt liv med meningsfulle øyeblikk. De dagene som er grå og menneskene som farger de grå kan få lov til å reise nå. De har ikke lenger den grå penselen i sin hånd. De kan ikke lenger male mine dager grå igjen. Jeg vil løfte mine vinger mot gleden og nye fargerike dager. Jeg vil fylle mitt liv med fargerike blomster som står sammen med meg i kampen mot de grå dagene. Jeg vil omfavne håpet. Jeg vil på nytt leve et verdig liv.
Nå har det gått rundt et år siden jeg skrev om dette. Da var min egen bruk av tights noe beklemt. Jeg har nå blitt et helt år eldre og med det så endres kanskje holdningen til bruken?
Tidligere så sa jeg altså at man burde ha baller til å kunne bruke hva pokker man vil når det gjelder bekledning innen trening. Hvorfor er det så viktig å peke på bruken av ulikt treningstøy? Er det fordi dette er en motegreie? JA.
Treningstøy er i aller høyeste grad en motegreie i dag. Men uansett hva man velger å trene i, er jo det viktigste å ha utstyr som er komfortabelt og lett å trene i? Og ikke minst trene uten alt for mye ubehag?
Siden jeg selv er blitt et år eldre og det faktum at jeg faktisk bruker tights når jeg løper i mye større grad enn tidligere, ja så er konklusjonen min at jeg er blitt tøffere! Tøffere fordi vår bekledning skal da for pokker ikke definere om jeg skal trene eller ikke. Faktum er at det å bruke tights når jeg løper ER behagelig. Det gnager ikke og det kjennes ut som om kroppen er lettere. Det siste er selvsagt bare en placeboeffekt, men hvis placebo fantes i pilleform så hadde jeg vært rik.
Uansett hva man føler for å trene i så bør vi som sagt ha baller nok til å stå imot press fra andre om hva vi burde og ikke burde kle oss i.
Det er da for pokker TRENINGEN I SEG SELV SOM ER DET VIKTIGE?
Studier antyder at kompresjonstøy ikke har en prestasjonsfremmende effekt. Men det betyr ingenting for meg så lenge jeg slipper å få gnagsår og vondter som forstyrrer GLEDEN VED Å LØPE.
Men tilbake til det faktum at jeg er et år eldre. Dette gir en interessant refleksjon med tanke på hvordan jeg selv forholder meg til det å bruke tights når jeg trener. For et år siden følte jeg altså at det var nødvendig å adressere egen og andres bruk av tights. Og da spesielt menn som har bikket femti. Dette viser vel egentlig en litt småskjult usikkerhet rundt egen person når det kommer til bruken av nevnte plagg. Denne litt tabu buksen som menn i min aldre i følge noen aldri skulle vært brukt, har altså blitt lettere for meg å ta på seg offentlig.
Dette tyder på at jeg selv er sikrere på meg selv, noe som selvsagt burde vært helt unødvendig å stresse etter, men som er en viktig realitet for mange. Så derfor blir plagget et viktig symbol på egen selvtillit. Bruk hva pokker man vil så lenge man føler seg grei i treningen, slipper gnagsår og får bedre utbytte av aktiviteten.
I tillegg får også ENDRINGEN man gjør en viktig betydning. Mange bryr seg veldig mye om hvordan andre ser på en når man trener. Det er greit nok det, men hvis klærne blir styrende for om man skal trene eller ikke, ja så har man et problem.
Se for deg mannen i femti pluss som innerst inne har lyst til å løpe. Så blir stigmaet for mangel på treningstøy eller bruken av tights et issue? Det å være femti pluss og skaffe seg “kondomdress” er jo pokker meg blitt et skjellsord.
Skal det virkelig være slik at man ikke kan trene i hva man vil?
Skal det virkelig være slik at når man passerer femti så er man diskvalifisert fra å bruke tights? Er vi virkelig blitt så kroppsredde at naturlig kropp er blitt STYGT?
Jeg ser dette i sammenheng med et større samfunnsproblem, nemlig mobbingen som foregår i alle aldre. Når utseende blir viktigere enn det naturlige og det unaturlige blir mer normen enn det naturlige utseende er noe hakkande galt! Det er jammen på tide å ta et alvorlig oppgjør med hvordan vi fremstiller den naturlige kroppen som noe mislykket og stygt.
Og vi trenger jammen ikke hindre folk i å trene fordi noen foretrekker å løpe i tights? Eller skal andre definere hva jeg som trener skal ha på meg?
Ikke pokker om jeg skal! Her skal INGEN fortelle meg hva jeg bør eller ikke bør gå i på trening. Finner jeg et plagg som er behagelig å trene i, ja så bruker jeg det. Så lenge jeg ikke løper naken i gatene så skal vel andre gi F i hva jeg har på meg? La meg trene i fred! I min egen tights!
Nei, vi burde stå opp å sloss mot et stadig verre kroppshysteri. Vi burde faktisk HYLLE dem som velger å trene. Uansett hvilken kropp vi har og uansett hva dem har på seg. La oss legge vekk det imperfekte perfekte og heller konsentrere oss om å heie frem dem som vil trene. Og til dere som bruker ordene deres MOT femtiåringer i kondomdress eller overvektige i tights, vær klar over at dere er med å spre et kroppshysteri og en HOLDNING som fratar mennesker ønske om å trene. Dette er IKKE bra.
Kan vi ikke heller være en del av et samfunn der aksept er det som gjelder? At klær ikke skal definere om vi er vellykket eller ikke? At femtiåringer kan få sykle i kondomdress og løpe i tights? At min kropp er like god som din kropp? At menneskers kvaliteter defineres ut i fra hva som er på INNSIDEN og ikke på utsiden? At Det NATURLIGE blir det nye vellykkede?
Jeg ønsker i alle fall det. Og som jeg gjorde på trening i dag, jeg tok på meg tights, PÅ VRANGEN! Helt til noen kommenterte det. Skulle jeg da legge meg ned å gråte? Eller har man egentlig selvtillit nok til å fullføre timen med tightsen på vrangen? Gjett hva jeg gjorde da! 🙂
Jeg har full sympati for valget hennes, men tillater meg å være frustrert over nok et angrep på tverrfaglig rehabilitering i helsevesenet.
Takk og pris for at nye generasjoner sykepleiere er på vei inn og at gamle holdninger er på vei ut sammen med sykepleiere som ikke har forstått betydningen og viktigheten av tverrfaglige samarbeidsrutiner og et tverrfaglig og rehabiliterende fokus.
Nå er vi jo aldeles enige om at det er ugreit misbruk av ressurser å sette sykepleiere til vask og matlagingsoppgaver. Så spesialisert som det er blitt i kommunene, så bør fokuset ligge på det sykepleiefaglige i hverdagen.
Det er det ingen uenighet om. Det er heller ingen uenighet fra min side om at det trengs flere hender i flere helsetjenester. Også innen sykepleie. En undersøkelse som er gjort gir grunn til bekymring i så måte. Dette er det ingen uenighet om.
“Nova undersøkelsen som er gjort blant sykepleiere som jobber i helse- og omsorgstjenesten, viser at halvparten av sykepleierne ønsket å slutte i jobben eller var usikre på om de ville slutte. Ifølge denne rapporten var årsakene stor arbeidsbelastning, stort tidspress, for få sykepleiere på jobb, ubekvem arbeidstid, for lav lønn og at de ikke hadde fått en heltidsstilling. Ønsket om å slutte var størst blant unge og blant dem som hadde jobbet færrest år.” (Sykepleien.no)
Dette bør ansvarlige myndigheter ordne opp i. Kommunene har også et særlig ansvar i det å ta grep om tjenestenes arbeidsoppgaver. Det trengs nok en solid gjennomgang av og definering av arbeidsoppgavene til de ulike tjenesteoppgavene helsepersonell har. Spesielt innen sykepleien.
Det jeg imidlertid reagerer sterkt på, er når sykepleiere reagerer NEGATIVT på å arbeide med fysikalske og ergoterapeutiske teknikker og oppgaver.
“Det er også slik at sykepleiere nå i stor grad må følge opp behandling som fysioterapeuter har igangsatt for mange pasienter, fordi fysioterapeutene selv glimrer med sitt fravær”.
Dette skriver sykepleieren i artikkelen nevnt innledningsvis.
Igjen indikerer denne holdningen en gedigen kompetansesvikt innen det å ha et tverrfaglig, rehabiliterende og forebyggende fokus.
Over hele landet ser vi en helt nødvendig endring i hvordan rehabilitering, forebygging og helsefremming skal og bør foregå. Det å være PROFESJONSRAUS er et nytt begrep for mange. Endring er av et onde for mange og da spesielt innen sykepleien etter min oppfatning. Dette underbygges i studier knyttet til forskning på hverdagsrehabilitering.
Det eksisterer også en generell skepsis til innføringen av teknologi i eldreomsorg. Her finnes også mye fordommer og misforståelser. Mange tenker at man til slutt sitter igjen med “roboter og annet som fjerner menneskelighet og varme hender”.
“Ny teknologi kan ikke overta for hender og hoder”
skriver Hage. Da glemmer man, eller velger å se vekk fra hva innføring av såkalt ny teknologi egentlig er. Dette er utstyr som ofte har eksistert i årevis og som tildeles daglig over hele landet via hjelpemiddelsentralene i Norge. Utstyr som ivaretar sikkerhet, og som bedrer pasientens hverdag. Ikke utstyr som fjerner behovet for varme hender, men som sikrer pasientene trygghet i hverdagen.
At tjenesteutøvere fortsatt tror at ny teknologi er ensbetydende med dårligere omsorg, er i beste fall en misforståelse som viser at det er for lite kunnskap om hva velferdsteknologi egentlig er.
Og nettopp manglende vilje eller evne til å tilegne seg denne nye kunnskapen er allerede et problem i helsevesenet.
Lurer på om noen og enhver kjenner seg igjen i kommentarer som” Uff, dette databestyret setter i alle fall ikke jeg meg inn i”!
Man har faktisk en plikt på seg til å være faglig oppdatert til enhver tid. Det må ingen av oss glemme.
Husk at det ikke dreier seg om å fjerne pleie og omsorgsoppgaver til dem som trenger det, men å gi gode tverrfaglige tjenester der fokus ligger på oppgaver som gjøres i SAMARBEID med ergoterapi og fysioterapitjenestene.
Det er derfor svært beklagelig at man fortsatt fremmer holdninger fra enkelte som er med på å degradere den tverrfaglige innsatsen som gjøres over hele landet. Vi vet at det er helt nødvendig å forandre helsetjenesten fra et fokus der behandling og brannslukking der skade er opstått er den eneste løsningen, til å være mer forebyggende i vår tankegang.
Derfor har det også de siste årene vært en økt satsing på helsefremmende og rehabiliterende tiltak gjennom hverdagsrehabilitering og gjennom grundige kartlegginger i en svært tidlig fase av et pasientforløp.
Ved at Ergoterapeut, fysioterapeut OG sykepleier arbeider med trening, pleie OG OMSORG, SAMMEN, vil man kunne forebygge både for tidlig sykehjemsplass, sykehusinnleggelse og kostnader til hjelpemidler som kun står i veien for en sunn og god utvikling av fysisk og mental bedring. All forskning og studier viser at det å arbeide tverrfaglig på denne måten gir gode resultater som også gir blant annet sykepleierne bedre tid til slutt da vi faktisk ØKER FUNKSJONSNIVÅET OG REDUSERER BEHOVET FOR SYKEPLEIE FOR MANGE PASIENTER.
Dessverre er den såkalte “HJELPEFELLEN” fortsatt et begrep innen eldreomsorg. Her ligger det et potensielt enormt uforløst potensiale til å “rydde” i eget skap. Man kan bare spekulere i hvor mange sykepleierstillinger man kunne hatt ekstra hvis hjelpefellen var et utdødd begrep.
At hjelpefellen fortsatt lever og ånder i beste velgående, er behørig dokumentert både i enkeltstudier og innen erfaringsbasert kunnskap hos dem som arbeider med problematikken.
Men igjen. Dette krever forståelse, felles profesjonsraushet og tverrfaglig kompetanse der vi alle gjør ulike oppgaver som tradisjonelt har vært knyttet spesifikt til enkeltprofesjoner.
Skulle vi hatt flere ansatte til å gjøre fagenes spesifikke oppgaver på gamlemåten, ja så er det en fallitterklæring etter min mening. Den demografiske utviklingen tilsier at dette ikke lar seg gjøre.
Så til sykepleiere som fortsetter å “misforstå” sitt eget fag ved å TRO AT REHABILITERENDE oppgaver ikke hører til deres fag, ta grep og oppdater dere. Velg å forstå, samarbeid og jobb rehabiliterende der dette er tverrfaglig bestemt. Hvis dere kan gå med pasientene i stedet for å trille dem i rullestol, ja så har dere faktisk en plikt på dere å gjøre den type “fysioterapi”.
Så er vi alle enige om at vi også burde få mer ressurser til å bli enda mer profesjonsrause. Til å få et enda større fokus på en deling av ulike oppgaver på tvers av profesjonene. Til å få en enda større forståelse for viktigheten av tverrfaglig rehabilitering.
Og da er det egentlig greit at sykepleiere og andre som kun bidrar til å snakke ned dette gir seg mens leken er god.
Synd, fordi man kunne trengt deres erfaring og kunnskap,
men ikke for en pris der pasientene IKKE FÅR DEN TVERRFAGLIGE BEHANDLINGEN som de fortjener og som de har KRAV PÅ etter loven.
Men når sykepleiere som selv hevder seg for god for å utføre oppgaver som bidrar til pasientens beste og til deres bedring ikke lenger vil stå i yrket, ja så er det muligens helt greit at nye koster overtar.
Denne dagen er for meg den første dagen i en ny uke. Som den jo er for alle andre også. Hver eneste Mandag går jeg på jobb for å kunne bidra og for å kunne dele av det overskuddet jeg har. Noen dager er veldig bra og andre er mindre bra. I dag var en dag der jeg koste meg mye i gruppetrening med andre.
Treningene jeg gjennomfører enten vi er inne eller ute er svært gode for alle. Som aktivitetsleder og i den treningen jeg har for alle, er jeg nok i overkant engasjert i det jeg gjør og i det jeg mener. Jeg mener da for eksempel at man MÅ være engasjert i det man gjør i hverdagen. Ellers er det like godt å gi seg. Hvis man mangler engasjement eller feier alle vanskeligheter under teppet, ja så er dette en dårlig måte å løse vanskeligheter på. Når man trener får man ut energi og frustrasjon og man ser også ting i et annet perspektiv. En times økt med en engasjert person er smittende for motivasjonen til dem som deltar. Med mindre dem ikke følger samme tanker og alltid skyver vanskeligheter foran seg og forsøke å løse problemer før årsaken er ordnet.
Å behandle problemer handler i stor grad om å fjerne årsakene til vanskeligheter. Man kan IKKE behandle symptomer uten at man først behandler årsakene.
Enhver personlig trener vet nøyaktig at det ikke nytter å trene for fullt hvis årsaken til problemet ikke blir tatt tak i først. Slik er det jo i mange situasjoner i livet.
Se for deg en coach som forsøker å få deg til å endre noe som har vært standarden din alt for lenge. De dårlige vanene er blitt en del av deg og av hverdagen din. SÅ deltar du litt motvillig på et møte med coachen, så UNNLATES det å ta opp kjernen i problemet, men rettes et altomslukende fokus på treningen din. Fordi vedkommende coach ikke evner eller våger å ta opp det essensielle med deg. Da blir det lett for at du trener i ukesvis og ikke kommer av flekken. Eller i verste fall i årevis.
Da er det ikke lenger en god intervensjon. Da er det ikke lenger løsningsorientert. Da er det faktisk en medvirkning til opprettholdelse av din dårlige form, hvis vi kan si det slik.
Med GODE intervensjoner behandles årsaken til at du trenger endring først. En gjennomgang av vanskelighetene, samt en identifisering av hvor skoen trykker. Når så dette er avklart, så settes all innsats inn på å se på ulike løsninger. Når dette er gjort så er det lettere å adressere motivasjon og fremtidsrettede løsninger. Starter man med å feie dette under teppet, ja så behøver man ikke engang se etter løsninger. Da behandler man symptomer og ikke diagnosen.
Speak now, or forever hold your peace.
Dette kjente utsagnet fra bryllupsseremonier betyr at hvis du ikke sier fra, så bør du heller ikke gjøre det i fremtiden. Dette passer seg godt i dag. For svært mange så er det å si fra om vanskelige issues problematisk, men visste du at det er enda mer problematisk å si i fra og så ikke bli tatt på alvor?
Se for deg en situasjon der du ønsker å endre et svært dårlig kosthold i hjemmet ditt. Du foreslår for familien at dette er nødvendig for å hindre at familien får vanskeligheter med for eksempel livsstilssykdommer. Og det eneste du får til svar er at dem ikke vil spise “gress”.
Ganske frustrerende hvis dette skjer om og om igjen, ikke sant? Og ganske ødeleggende for den langsiktige helsen til hele familien. Spesielt hvis du er den som allerede sliter med begynnende problemer i forhold til livsstilssykdommer. Du kan også lese mer om dette i mitt innlegg om det å SABOTERE andre i en endringsprosess.
Mitt råd til dere alle i dag er å begynne å ta på alvor årsaken til problemer. Det å ta på alvor at endring er en prosess der man ofte står alene, og at det også er en del av det man må takle. Ikke la dere stanse av stemmer som forsøker å minimere dine vansker, bagatellisere situasjoner eller simpelthen feier ting under teppet for å kunne sove bare litt til. Ikke fall for fristelsen til å gi opp, men finn en ny slette å løpe på. Løp den gjerne alene, men vet du? Det finnes mange som støtter deg! Aldri glem det. Det kan godt hende du bare må snu deg selv i en annen retning.
Solen glimrer med sitt fravær. Kulden kryper opp langs bena. En iskald hånd stikkes inn under jakken for å suge til seg siste rest av varme der inne. Der inne rundt hjertet pleier det å være varmere. Denne iskalde februardagen kjennes vinden fra nord, ekstra gjennomtrengende. De tynne klærne han er kledd i er nok laget for en annen årstid. Han fryser, men likevel gjør det ham ikke så veldig mye. Denne unge gutten var innstilt på alt det som måtte komme. Han smilte lett til seg selv. Smilet stivnet litt i kulden og automatisk hutret han seg. Han klarte ikke å la være å skjelve. Kulden kom så nær ham nå.
Et øyeblikk gikk tankene over mot en glødende varme som nå var skjult et sted der inne i hjernen hans. Han fylte 16 år den dagen. Den dagen var varmen nær ham. Han skalv og trakk den tynne jakken nærmere inntil seg. Han ønsket han hadde en lue, men det ville ødelagt imaget han hadde. Street cred.
Han strakk fingrene ut og kammet dem gjennom det lange sorte håret. Han kunne sverge at luggen var frosset til is. Antagelig var den ikke det.
Han tenkte på morgenen når han våknet. Alene, men varm. Han visste det kom til å bli en vanskelig dag. Veien var så lang den dagen. Han ønsket at han kunne få slippe den. Han ønsket for første, men ikke siste gang at han bare kunne få slippe alt. Bare ligge der til han sovnet. Sovnet og kunne få lov å reise langt inn i de fantastiske landskapene han trivdes i. Der han var trygg. Der han hadde det varmt og godt hele tiden.
Med sikre skritt gikk han nedover stien som han kjente så godt. Han var en av de beste i gaten til å seile nedover på sorte boots en vinterdag der is var selve veien. Isen var der fortsatt, men han ønsket ikke å risikere å knuse flasken han hadde i hånden. Det ble en tur som gikk sånn delvis i grøften og på islagt sti.
Minutter senere var han der han ville. Bak idrettshallen i en krok. Mørket var senket seg og hodet verket. Sliten sank han sammen. Kulden kom nærmere. Han tenkte at han ble varmere hvis han drakk den kalde ølen. Så han satte flasken til munnen og drakk i store slurker. Han visste det var en tabbe. Kulden som til nå hadde prøvd å trenge seg ubønnhørlig inn fra utsiden, angrep ham nå fra innsiden.
Han lukket øynene. Med armene i kors under jakken prøvde han å skvise siste rest av varme ut av kroppen. Til ingen nytte. Tankene gikk til filmen «Å være ung er for jævlig». Han følte seg litt som en av dem som var rundt i miljøet der filmens hovedperson Christiane F. eksisterte. Perioden filmen finner sted i dekker tiden fra da Christiane F. som tolvåring kommer i kontakt med narkotika for første gang.
Han følte seg litt som en utstøtt. En ensom sjel. Han kunne heller ikke gå hjem. Han følte at han måtte være i ensomheten. I kulden som stadig ble sterkere. Denne tynne lille guttekroppen som var kledd for sommertemperatur, ikke for denne iskalde februarkvelden. Han fant frem sprittusjen og gikk rolig over mot skolen. På trappen inn til skolen skrev han det som skulle bli en metafor på sin egen fortvilelse på denne 16 årsdagen. «Welcome to hell».
Disse ordene skulle være en tøffings statement, men ble i stedet ord som fulgte ham inn i evigheten. Ord som så enkelt avslørte en sårbarhet som hadde behov for å bli leget. Det ble de aldri. Ordene er nå borte for alltid. Han visste at de var der midlertidig og at de som han, en dag ville langsomt slites vekk.
Vi skulle ikke ha følelser. Vi skulle ikke vise noe annet enn vårt image som i vår del av gaten var knallhardt. Men kulden brant ham dypere enn noen kunne ane den gangen. Frostskadde fingre med koldbrann kan amputeres, et bunnfrosset hjerte ikke.
Med stødige skritt gikk han tilbake til kroken sin der bak hallen. Det blåste ikke så mye der. Stillheten var imidlertid like kald som vinden og han trakk jakken over hodet slik at det dannet en slags hule på innsiden. Han forstilte seg hvordan det var å bo i grotte som den. Skjult for hele verden i en villet ensomhet der han regjerte i eget rike. Der han styrte livet. Der han visste at ingen noensinne ville finne ham. Der varmen kom fra alle steds og fra ingensteds samtidig. Der hulen var hans kongerike. Nederst i hulen kunne han skimte en lysglime. Han visste at han aldri kunne gå ut i lyset. Han visste at han aldri kunne slippe flere inn i mørket.
Å være 16 er for jævlig, ja tenkte han, men å være 16 år og ensom, kald på selveste bursdagen sin var enda verre. Han smilte i grotten sin, trakk pusten og returnerte motvillig til kulden og virkeligheten. Denne kulden som fikk lov å sette seg fast i et hjerte som aldri helt ville tine igjen. Et hjerte som langt der inne en plass, var fylt med glødende lava, men likevel omsluttet av is. Stålis.
Welcome to hell, tenkte han igjen. Mørket var blitt til sort, kald og tung natt. Gatelysene på den andre siden av grusbanen lagde striper i mørket da sludd begynte å drive i lyset. En buss på vei mot toppen av denne bydelen sør for Bergen, svingte seg opp og forbi lærerskolen. Han lukket øynene og en iskald tåre falt nedover kinnet hans. Helvete, sa han og skyldte i sitt indre på at et snøfnugg hadde truffet ham i øyet. Gratulerer med dagen jævelunge. Gratulerer med dagen.
Følelsen av kulde skulle aldri slippe taket. Men han hadde i alle fall grotten sin. Enda trekker han jakken over hodet og reiser tilbake til grotten i ny og ne. Han trenger å være et sted der han styrer i eget rike. Der han finner tilbake til lysglimen nederst. Innimellom drar han fortsatt til hulen sin her. For å finne fred. For å finne varme. For å finne trygghet. For å samle krefter til å igjen møte kulden der ute. Men denne gangen er han bedre kledd. Han har mange lag med erfaringens klær på seg. Jakken hans nå er ikke lenger tynn. Den er foret med trygghet. En genser som er strikket av mot og en lue som er sydd av kunnskapens tråder. En varm bukse av dyktighet og støvler av besluttsomhet.
Likevel finnes det ikke varme nok klær til å tine de innerste vare silketrådene i hjerter som er frosset til is en gang. En gang for lenge siden. Der kulden lagde en iskappe rundt den glød som fantes innerst i dypet av et hjerte som engang frøs til is på selveste bursdagen sin.
Han vet at innerst inne så vil det være ting som river ham tilbake til den iskalde kroken der bak hallen. Alene og uten mulighet til å trekke jakken over hodet. Uten mulighet til å skape hulen sin der han kan være å varme seg innimellom. Han vet også at ingen noensinne vil finne den glødende lavaen som boblet i hjertet. Iskaldt slukket av sjeler fra helvete som flyr rundt som spøkelser i natten, kun ute etter å drepe ildens bærere. Han vet at det å finne denne indre varmen trenger hjelp til å både tenne bålet, men også til å jevnlig legge på mer ved. Vedbærerne tilhører andre steder enn der han nå setter sine fotspor. Hans egne fotspor er som ordene som engang ble skrevet av en skjelvende guttehånd på en iskald trapp. Welcome to hell. De er nå for lengst slitt vekk. Trappen også for den saks skyld. Kanskje like godt. Så slipper isdronningene som regjerer i issørpens jammerdal å vaske trappen slik at dem skjuler sine spor for flammefuglene som ønsker å spre varme. Å vandre i denne issørpen er som å løpe i sirup.
Han trekker dynen over seg og reflekterer over sin egen eksistens. Et gufs fra fortiden streifer skuldrene hans og de glør som lyser opp hverdagen hans hjelper kun litt mot mørket som er ferd med å omslutte ham. De siste livsdråper er i ferd med å skjenkes isdronningene i den virkelighet han vandrer. Han vet at de har vunnet. Han vet at kulden han kjente den gangen også finnes så mange år senere. Hans flamme er kapslet inn for godt.
Langsomt snur han seg og skuer ut over det islagte landskapet her i denne verden. Denne verden av is der flammefuglene aldri flyr. Der Prinsen av de ensomme vidder bestemmer. Dette Ultima Thule der iskalde vinder ikke tar hensyn til de få glør som er igjen. Der bitende snødronninger glefser mot denne vandreren i isødet. Han trekker kappen tettere rundt seg og ønsker inderlig at noen holdt tett rundt ham. Fjernet ensomheten og gav ham varme nok til å klare neste steg. Finne lyset som skal til for å se stien han vandrer på. Finne glød som hindrer siste rest av hans hjerte i å fryse helt igjen. Hindre at hjertet ikke bunn fryses, men finner nye gnister. Han trenger å bli holdt nær, gitt varme nok til at den siste lille gnisten fjerner nok is til å overleve. Noen som legger mer ved på ilden.
Han trekker inn den iskalde luften, ser utover viddene her i Ultima Thule. Han vandrer rolig inn i det hvite infernoet. Han aner ikke når vindene skjuler han sjel for godt.
