forståelse

Ergoterapi, Hverdagsaktiv, Livet sånn generelt, Livsstilsendring21.07.2019

Å leve med smerter

Et ambisiøst innlegg på bloggen i dag.

Smerter er nemlig ikke bare, bare. Det er potensielt dødelig, invalidiserende eller såpass funksjonsnedsettende at livet som man kjente det, opphører eller settes innerst i et rom der lys sjelden slippes inn.

Mange har slått seg på fingeren opptil flere ganger i løpet av livet. Det gjør sykt vondt. Men det er da også en smerte som går over. Andre har fått ulike smerter som følge av akutte sykdommer. Som regel kan dette behandles, smertedempes og til slutt er man frisk og smertefri.

Men for veldig mange er smerter en kronisk tilstand som vedvarer resten av livet. Selvsagt i ulike grader og i ulik styrke, men altså da vondt 24/7. Tenk deg tanken at du våkner om morgenen og det første du kjenner når du åpner øynene er trykkende og brennende smerter i alle fingrene. Tenk deg at du er så stiv når du prøver å reise deg fra sengen at stikkende og lynende smerter i ben, armer og spesielt i korsryggen at tårene presser seg ukontrollert ut av de lyseblå. Tenk deg at brystet kjennes ut som om det vil kollapse, lungene svir og hodet dundrer i smerter av nattens søvn.

Dette er virkeligheten for mange med revmatisme, muskelsmerter, søvnvansker, artritt, artrose og mange andre diagnoser og kroniske tilstander.

Så kommer det mest lammende av alt, nemlig fatigue. Overveldende utmattelse av fysisk og eller psykisk og sosial karakter. Man er så trøtt at man kan falle i søvn stående. Utslitt av noe man ikke helt forstår. Man har jo bare vært på jobb. På butikken. Vasket gulv, eller annet småtteri som aldri var noe problem før.

Fullstendig manglende lyst og overskudd til noe som helst. Man kjenner seg fullstendig lammet, oppgitt og ubrukelig.

Smerter er personlig.

Mine smerter er ikke lik noen andres og motsatt. Dette fordi smerter OPPLEVES FORSKJELLIG.

Derfor er det vanskelig å generalisere smerter. De er så ulikt opplevd. Så utrolig personlige. Og fysisk smerte leier ofte hånden til psykisk smerte, eller motsatt. Derfor er det ofte en omfattende endring som må til for å redusere eller fjerne smerter helt eller delvis. Det nytter ikke å komme dragende med påstander om at dette funket for meg, da burde det også funke for alle andre. Det er i beste fall en hån mot andres personlige OPPLEVELSE av sine smerter.

Its complicated!

Smertene du opplever i hverdagen kan endres, fjernes eller ingen av delene. Jadda, oppmuntrende ord her altså. Nå finnes det jo utrolig mange kjente og ukjente diagnoser i verden. Dette er et faktum. Det finnes over 7 milliarder mennesker på kloden og ikke en av dem har et smertemønster som er helt likt en annens. Litt som med fingeravtrykk. Likevel er det noen hovedkomponenter som er felles.

“Smerte er en ubehagelig opplevelse som forbindes med skade, eller noe som oppfattes som skade, i en del av kroppen.” (NHI)

Kronisk smerte er på en måte meningsløs, noe som bidrar til at den kan ha store psykiske følger. Den er gjerne fulgt av depressive følelser, og den kan bidra til symptomer som energifattigdom, fordøyelsesproblemer og søvnforstyrrelser. Det er typisk at smertefølelsen blir mer og mer preget av psykiske og sosiale faktorer, noe som igjen bidrar til at smertestillende medisiner får mindre effekt (NHI).

Så for oss mange som har levd et liv med smerter, så vet vi at smertestillende medikamenter har en viss effekt over kortere tid. På lengre sikt så trenger vi å øke dosene for å redusere smertene. Dette er dårlig nytt for kronikere som jo har smerter som ikke lar seg fjerne med akutte tiltak. Så derfor er man på en måte fanget i en virvelstrøm som bare forsterkes negativt gjennom livet, og flere og flere kroppslige, psykiske og sosiale smerter blir lagt til listen din over smerter.

Den verste smerten jeg noensinne har opplevd er den sosiale smerten. Det å være en del av en utadvendt og deltakende verden, til å ekskludere meg selv fra den verden som engang var. Et valg som utelukkende skulle virke smertedempende fra alle ytre ubehageligheter som venner, krav, kolleger og verden forøvrig. Fordi man føler seg utilstrekkelig, lite verdt og ikke i stand til å bidra. Dette fører oss over på den smerten som psykisk legges til alle de andre tingene. Bedre å være alene med sitt enn å dele sutringen med andre, ikke sant?

For sutring er det jo ingen som liker. Altså er det bedre å isolere seg? Fjerne mulighetene til at andre skal himle med øynene og hate synet av en. Bedre det…?

Å fylle sine tilhørere med sykdomsprat er litt som å invitere til party og kun sitte hele kvelden å bla i uinteressante familiebilder. Kjekt for den som eier bildene, men dørgende ukoselig og kjipt for dem med null interesse for det. Lets go party! Et annet sted.

Det er da man virkelig må snu kameraet mot seg selv. Hva om vi bare har det festlig? Er det virkelig fornuftig å gi sine egne smerter så mye taletid? Nei, selvsagt ikke.

Smerter nærer av oppmerksomhet.

Det er ingen grunn til å fore sin elendighet til sine omgivelser, legge til smertene sine ulike sosiale og psykiske komponenter for så å sørge for å holde den i live med stadige påfyll av oppmerksomhet, er det vel?

Det å leve med smerter er ikke enkelt. Hvorfor gjøre det enda verre?

Å leve med smerter.

Det er som nevnt i overskriften på dette innlegget nettopp det jeg foreslår. For veldig mange som lever med kroniske smerter, finnes det gjerne svært begrensede muligheter til å fjerne smertene for godt. Så hva gjør man da?

Jo man bør finne alternative måter å takle sine smerter på. Ikke finne sterkere og sterkere medisiner, men alternative måter å gjøre dagene bedre på. Dette handler ofte om å trene opp igjen komponenter som man har mistet for lenge, lenge siden.

Man må lære å leve om igjen. Man bør kanskje snu speilet og se på andre ting enn de fysiske smertene. For de er der. De er vonde. Det er det ingen som betviler og det er som nevnt KUN DEG SELV som kan kjenne på DINE smerter. Fordi smerter er personlige.

Det som hjalp for meg selv og som jeg hele tiden jobber med fortsatt, er å gjøre noe med de ANDRE tingene. De tingene som forsterker den fysiske smerten.

La oss se litt på hvilke komponenter jeg selv tok tak i.

Man har de fysiske smertene.

Man har de psykiske smertene.

Og man har de sosiale smertene.

De fysiske smertene gjorde jeg lite med innledningsvis. Men det å ta tak i de psykiske og sosiale smertene startet en ny tid.

Litt etter litt måtte jeg arbeide med å endre min oppfatning av gammelt skitt som lå som en klamp rundt hjerte og sinn og hindret kroppen i å takle smerter så bra som den burde. All urettferdighet, skuffelse, mindreverd og skitt som lå der fra gammelt av måtte jobbes med. Dette er til hinder for å leve. Fordi du lever i fortiden og med dette nærer du smerten din som er i dag. Håpløst dårlig taktikk for å lære å leve på nytt.

Og de sosiale smertene ligger som en invalidiserende klamp om foten min enda. Dette synes jeg selv er det verste. Dette er det som i dag fortsatt er det som gir meg flest smerter den dag i dag. På et tidspunkt i livet forsøker man å fjerne en del av smertene ved å ekskludere seg fra alle sosiale deler av livet. Dette er en særlig dårlig strategi. Dette fører til tap av venner, kolleger, evne til deltakelse i samfunnet og ikke minst til et knust selvbilde og ødelagt selvtillit. Den dag i dag har jeg enda ikke klart å få nære venner, og en “normal” evne til deltagelse i samfunnets ulike morsomme deler. Dager preget av tristhet og angst for å feile.

Likevel har det skjedd ting som gir meg håp. Som har gitt meg andre veier å spasere på. Med dager fylt av flere positive elementer enn negative. Med smerter på det psykiske og sosiale plan som jeg kanskje etter hvert kan leve enda bedre med og ikke minst med en tydelig reduksjon i de kroppslige smertene.

Ved å tvinge meg selv til å bli et nytt menneske. En bedre utgave av mitt tidligere jeg, der jeg helt har endret oppfatning av meg selv. Der jeg tok tak i alle mine “sannheter” og jobbet med å endre livsoppfatning. Jobbet med å kvitte meg med alle tanker om hvor urettferdig verden og alle andre har behandlet meg. Fjernet tanken om å å hele tiden “levere”. Jeg trenger ikke lenger være best. Eller tro at det å være best er den eneste måten. Jeg trenger heller ikke lenger å la selvbildet mitt styre mine omgivelser. Tidligere var det livsviktig for meg at alle andre mennesker likte meg. Dette har jeg heldigvis lagt bort. Det er nok svært mange som ikke liker meg, men det er nå greit. Man kan ikke bli likt av alle. Nå gjelder det bare å bli sett på som menneske. Og også å se på andre med et smil, en hjelpende hånd og en respekt. Da har jeg det bedre med meg selv.

Dette grepet har vært det viktigste for meg. Dette har fjernet mange av de komponentene som har vært mest smertefulle. Ved å akseptere meg selv og min situasjon så har jeg fått det bedre.

Ved å også se på mine fysiske smerter på en annen måte har jeg kunnet redusere bruken av sterke smertestillende som jeg gikk på for svært mange år siden nå. Ved å begynne å trene så har smertene sakte, sakte, men likevel sikkert blitt til å leve med. Og ved å begynne å trene da mener jeg IKKE at man bør kaste seg rundt å bestille time på et treningssenter eller kjøpe sykkel og gyve løs. Man bør IKKE tro at dette er gjort i løpet av no time. Man bør derimot bygge stein på stein.

Bygge stein på stein.

Trening med smerter krever en tålmodig tilnærming. Sakte med riktige øvelser bør man starte å øve hjernen og muskelapparatet til å bli vant til økte smerter. Hjernen, musklene og nerveapparatet ditt trenger å øves opp på nytt. Litt som å lære å gå på nytt igjen. Dette kan ta tid. Årevis for mange. Men hvis du tenker på at du nå skal trene resten av livet, på samme måte som du også skal dekke dine basale behov som mat og drikke, ja så setter man treningen litt i et levelig perspektiv. Men da må også treningen tilpasses slik at det blir som et godt måltid og ikke som bitter sitron. Trening med smerter gjør vondt. Kanskje i mange uker og måneder. Men sakte og sikkert så begynner det det å bli bedre. Nerveapparatet ditt blir vant til økt belastning og smerteterskelen din øker. Du blir mer motstandsdyktig.

Smertene kan kontrolleres!

Sakte, men sikkert begynner du og ta kontrollen over smertene. Både de sosiale, psykiske og fysiske smertene dine. Du finner mer og mer ut av hva som funker for deg. Hva som gir dagene mer mening og glede. For min egen del var det løping. Det å løpe lange, rolige turer gir smerter, men enda flere smertedempende komponenter. Og etter å ha løpt i noen år nå, ja så er jeg sterkere og bedre trent enn da jeg var 35 år. En god følelse som også bygger opp igjen et knust selvbilde. Med tiden. I dag kontrollerer jeg smertene mine bedre. Det betyr ikke at jeg er kvitt alle medisiner eller smerter i kropp og sjel. Men det betyr at jeg er bedre i stand til å forstå, akseptere og leve med smerter i ulike grader. De fleste dagene mine er gode nå. Mot før da det var motsatt. Jeg har kontrollen!

Det er mulig å leve med smerter!

Husk det. Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det som er viktig. Gårsdagen har alltid vært. Legg det bak deg. Morgendagen trenger man ikke å bekymre seg for. Man vet aldri hva som kommer. Lev i nuet, for det er det eneste som betyr noe. Mitt liv. Ditt liv. Grip mulighetene som gir deg lykke. Kortvarig, langvarig eller blafrende lykke. Dyrk livet. Ikke smertene.

4 kommentarer

Livet sånn generelt17.07.201917.07.2019

Klaging og syting tok helt av!

Hei alle lesere!

I dag publiserte Bergens Tidende en artikkel jeg publiserte på bloggen for noen dager siden. Hele innlegget kan du lese her.

Denne tok helt av i forhold til det jeg er vant med. Mange har vært enig i det jeg skrev, men det har også vært en del som ikke helt forsto poenget mitt. Eller poengene om jeg skal si det selv.

Per Sandberg tok seg også innom artikkelen og publiserte denne på sin egen facebook side. Her var det mange som kommenterte og synes generelt at vi Nordmenn syter og klager i overkant av hva som er greit. Det var også en del av kommentarene som selvsagt måtte klage over denne fyren som antagelig aldri har vært verken fattig, eller har noen erfaring med slit og slep i livet. Altså meg.

Selvsagt var det endel klaging fra slike som ikke engang tar seg bryet med å lese bloggen min. Da hadde han visst at jeg har vært både så fattig at jeg måtte fiske småpale til middag, at jeg er utdannet og har arbeidet som industrirørlegger, innen oljeindustrien, har drevet eget firma i mange år, har gått mellom flere stoler på NAV, har kjempet meg tilbake etter ryggoperasjon som var mislykket, tatt ny utdannelse som ergoterapeut i godt voksen alder, har møtt veggen og slitt med angst, depresjon og smerter i form av artrose i leddene og mye mer som jeg ikke gidder å syte over. Jeg føler jeg godt kunne sytt min del mot urettferdighet i verden og i norsk hverdag, men det er så lite konstruktivt og kun egnet til å øke egen negativitet og dermed legge til rette for potensiell sykdom og spesielt gi opp tanken om å ha det bra i hverdagen.

Og akkurat dette var også poenget mitt. Vi syter og klager over ting som pokker ikke engang burde vært nevnt som noe å klage over.

Det er på tide at vi tar oss kraftig sammen. Se på oss selv med nye øyne. Har de siste års klaging ført til endring for deg? Klager du fortsatt over den urett som du mener deg rammet av på 80-90, eller 2000 tallet? Hva om du faktisk slutter å klage å begynner å gjøre noe konstruktivt? Har du en livssituasjon der du kan endre på noe? Har du en hverdag som er tung? Hvorfor i all verden bruker man da krefter på å spy ut edder og galle til innvandrere, politikere, Trump, mediene, kona, eksen, familien, homofile, kristne, ja alt som du faktisk ikke liker? Jeg skjønner det ikke. Hvorfor så mye hat og irritasjon, misunnelse og fordommer? Elsk din neste som du elsker deg selv, heter det visst, men hvis du ikke elsker din neste så er det helt greit. La ham/henne i fred og kom deg videre, for eksempel? Eller er du så opphengt i å få siste ordet at du potensielt er villig til å forsure ditt eget liv i jakten på det siste ordet?

På tide å samle sine egne krefter mot egen velbefinnende? På tide å snu hat til kjærlighet? Jeg mener ikke at man skal godta urettferdighet, men det går en grense mellom det en kan få utrettet og det en ikke kan få utrettet. Og når slike tankemønstre og negative innganger til alt man hater og synes er urettferdig får feste, ja så vil hjernen øve dette inn i hodet og det vil bli en negativ spiral for deg selv. Uansett hvor rett du har eller ikke, så er det jo da egentlig deg selv du straffer ved å ikke komme deg videre i livet, ta tak i elendigheten, sette realistiske mål for fremtiden og ikke la fremtiden din være en del av surmaget oppgulp mot alt og alle.

Spør deg selv om det virkelig er fornøyd med å la tidligere hendelser forsure din egen helse og tilværelse. Du kan være ganske så sikker på at de som engang såret deg sannsynligvis gir F… i hvordan du har det i dag.

Gå videre. Slutt å syte og begynn og smile. Det gjorde jeg og jeg dobla dosen til og med. Og vet du? Det funket for meg. Det er jo ikke slik at jeg aldri klager og syter lengre, men det er forskjell på hverdagsklaging og innbitt sutring over ting. Fortsatt klager jeg over været, men jeg har da pokker kunnskap nok til å forstå at værmelderen ikke er skyld i drittværet, klimaet eller hva det enn er. Fortsatt klager jeg over mangelen på empati over dem som har det tøft, over dem som sliter.

Jeg bare sutrer ikke lenger over ting jeg ikke kan få gjort noe med. Jeg fortsetter å ytre mine meninger, men forsøker å få til en økt kunnskap om ting jeg ytrer og en aksept for mine meninger. I dag er jeg sutrefri. Jeg velger å la fortid være fortid og fremtiden være ukjent. Jeg er kun meg selv og med meg og mine lever jeg så godt jeg kan i nuet. Jeg velger å like i stedet for å hate. De som ikke liker meg kan jeg ikke gjøre noe med. Det har jeg lært å akseptere. Jeg kan ikke gjøre alle til lags. Det har også vært en prosess. En prosess der jeg har måttet endre mine synspunkter fra negativt til positivt. Det finnes måter å gjøre dette på. Det har jeg lært meg og dette har gitt meg selv et bedre liv. Til slutt.

Så til alle dere der ute: “Smil, slå av en prat, diskuter på en positiv måte. Husk at man kommer mye lenger med et smil og samarbeid, enn med edder og galle!

0 kommentarer

Ergoterapi, Hverdagsaktiv, Livsstilsendring14.07.2019

Løping som medisin

Hei alle sammen!

I dagens blogginnlegg dykker jeg litt dypere i jogging og løping som medisin.

Det finnes jo utallige treningsformer og metoder for fysisk fostring der ute i den store verden. Hvorfor valgte jeg løping og jogging som treningsform?

Til det er det vel egentlige svaret at det er noe sammensatt. For meg som alltid har hatet løping var det ikke et selvsagt valg om at dette skulle bli en lidenskap.

Som jeg har nevnt i tidligere blogginnlegg begynte jeg altså å røyke når jeg var ni år gammel. Dette var nok starten på hvorfor jeg hatet løping, men også begynnelsen på hvorfor det ble en lidenskap. Jeg skal forklare hvorfor.

Da jeg sluttet å røyke i 2006/7, så var formen dårlig. Det var på høy tid å gjøre noe. Min kunnskap på denne tiden som ferdig utdannet ergoterapeut med nevrologi som særskilt interessefelt og hjernen spesielt, var årsaken til at jeg ville prøve noe helt annet enn styrketrening som lå hjertet mitt nærmest. Jeg tok noen små prøvende løpeturer for å bedre pusten, men dette var så vondt og ubehagelig at jeg gav meg ganske raskt.

Det skulle gå enda noen år før jeg begynte på igjen.

I 2013 fikk jeg i oppdrag å starte og lede lokal frisklivssentral. Jeg var en del av et interkommunalt team som da reiste til frisklivssentralen i Modum kommune. En del av denne turen innebar at vi skulle lære litt hvordan de hadde startet og drev sin frisklivssentral. I dette lå det også en trenings gjennomgang. De andre deltakerne var jo superspreke og hadde ingen synlige vansker med denne gjennomgangen som besto av løping og intervaller i skogen. Jeg derimot, slet med pusten og holdt på å omkomme. Jeg var jo mer en kandidat som deltaker enn som trener. Da bestemte jeg meg for at pusten skulle bedres.

Jeg begynte med å se på hvordan hjernen fungerer i forhold til endring, og hvorfor jeg egentlig hatet løping. Løping var nok det som var den veien jeg burde gå for å bedre kondisen. Det visste jeg jo. Men det var jo så himla ubehagelig!

Jeg gikk systematisk til verks og utfordret mine uvaner med å tenke motsatt det jeg hadde i hodet. Ja, jeg hatet løping, men hva om jeg bestemte meg for å like det? Rett og slett snu hat til kjærlighet?

Jeg begynte å jogge. Rolige små turer på rundt hundre til to hundre meter. ALT gjorde vondt. Bena, lungene armer og hode. Men jeg smilte tappert og fortsatte. Hundre meter ble til tusen, til to tusen, til tre tusen. Og det gikk med et smil. Er det en ting jeg vil si så er det at etter 14 dager med rolige joggeturer, så var pusten betydelig bedre. Dette var en opplevelse som gav meg den ypperste motivasjonen av dem alle, nemlig evnen til å glede meg over bedre helse. En målbar helsegevinst. Jeg hadde også en tanke om å ikke gjøre løping til et mål om bedre tider og lengre enn langt. Bare et eneste mål og det var gleden av å kunne løpe en mil, eller 5 kilometer, 3 kilometer, whatever som jeg fikk lyst til. Ingen press, kun gleden av å kjenne hodet fylles med endorfiner og lunger som var i stand til å løpe ti kilometer i rolig tempo uten å bli dårlig, miste pusten eller verre.

Dette er virkeligheten i dag. Det er ikke pusten som stopper meg fra å løpe langt, men styrken i bena. Jeg forbrenner det farlige magefettet med lengre løping i rolig tempo og jeg forbedrer styrke i alle deler av kroppen. Spesielt i kjernemuskulatur. Derfor er løping ved siden av svømming kanskje den ultimate treningsformen. Og på veien har jeg funnet ut hvor mange nøkler ligger gjemt i forhold til å bedre både fysisk og psykisk helse.

Løping hjelper for kondisjon, kols, diabetes 2, blodtrykk, overvekt, svak muskulatur, og ikke minst mange ulike psykiske utfordringer. Angst og depresjon har jeg selv erfart at dette hjelper mot.

Så budskapet er egentlig enkelt. Hater du å løpe så er det kanskje det du bør gjøre? Fordi at ved å utfordre hjernens etablerte “sannheter”, eller uvaner om man vil så legges det tilrette for endring. Varig endring, ikke kortvarige slankekurer og støttemedlemskap på gymmen.

4 kommentarer

Livet sånn generelt03.06.201903.06.2019

Man trenger ikke hente månen…

Hvordan vi mestrer livet kan oppleves ulikt. For noen er det å stå opp en mestring, for andre er det å klatre til topps på Mount Everest mestring. Hvordan vi opplever dette er så forskjellig. Det er viktig å anerkjenne at mestring er så mangt. Vi trenger ikke hente månen for å gi noen mestring. Bare være tilstede for andre.

Livet, selve livet er en rar greie. Hvor vi kommer fra og hvor vi skal er det egentlig ingen som helt vet. Det vi vet er at vi fødes og vi dør. Slik er jo livet.

Noen ganger fylles livet av de underligste ting. Sprø opplevelser, store hendelser, vonde erfaringer, sorger og gleder. Og midt oppe i det hele skal vi eksistere. Jeg har i mange år vært en del av livet. Mitt liv. Men mitt liv er ikke mitt alene. Jeg påvirker andre liv. Og andre liv påvirker mitt. Slik skapes samfunnsliv. Vi alle er en del av noe større. Selv om vi i perioder i livet er ensomme og ikke har noen i vårt liv, ja så påvirker vi likevel andre liv på ulikt vis. Felles for alt er at vi alle er viktige for både vårt eget og andres liv.

Det finnes de helt store og gledelige opplevelsene i livet som sagt, men også de helt store sorgene i livet. Det er da vi opplever livet som noe skjørt, ensomt og av og til slitsomt. Når sorgen er på sitt største er det ofte fordi et liv er ikke mer. Men sorgen kan også være av en slik art at den kan gjøre oss sterkere. I alle fall hvis vi anerkjenner den virkningen sorg og redsel for noe kan gjøre med oss.

Alvorlig sykdom for eksempel er ren redsel. Det er sorg og det er de helt store følelsene et liv kan gi oss av den negative sorten. Så hvordan kan man da eksistere i en slik situasjon? Det er jo muligens det vanskeligste spørsmålet som finnes. Det er så vanskelig fordi sorg, sinne, frykt og andre leie følelser overskygger våre liv. Og de livene til dem som betyr aller mest for oss.

I min jobb som ergoterapeut har jeg møtt og fått lov til å påvirke mange med alvorlig sykdom. Og det som har påvirket mitt liv aller mest i møte med andre er den styrken som oppstår i møte med livet og vanskelige tider. Denne styrken er enorm. Til tross for at livet kaster det værste mot en, ja så står mennesker i stormen og mestrer.

Det er mulig å mestre livet. I mitt møte med andre som har det vanskelig er livsmestring et ord jeg ikke er fremmed for. Jeg vet ikke hvordan jeg selv ville reagert hvis jeg selv ble rammet, men jeg har sett hvordan det kan gå an å mestre selv det verste av det verste. For det er mulig å mestre livet til tross for at det noen ganger er vanskelig.

Så hva er hemmeligheten egentlig?

Mestring er egentlig enkelt. Det kan lettest beskrives som det å gjøre noe som man får til. Og hvis man får til noe, ja så har man mestret noe. Jeg mestrer hver eneste dag og det gjør andre også. Det som er viktig å huske på i hverdagen er at mestring kan være alt fra A til Å. Og vi som gjør noe mestrer i det vi gjør det. Uansett hva det er vi får til, så mestrer vi. Det er faktisk mulig å se på mestring som de små tingene i livet, og ikke bare klare å stå i de store, vanskelige tingene som oppstår i og rundt våre liv.

Hvis vi som mennesker blir litt flinkere til å anerkjenne at alt er mestring fordi vi ved å VÆRE faktisk mestrer, ja så hadde kanskje mestring vært lettere? Å anerkjenne at vi kan være der for våre barn og anerkjenne at vi ikke trenger å gjøre noe som helst annet enn å være der for dem, ja så har vi faktisk mestret noe som betyr alt for dem som er nær oss.

Livsmestring trenger også drivstoff. Drivstoff til oss selv slik at vi kan fortsette å eksistere i våres egne og andres liv. Hvis vi ikke får drivstoff til egen drift, ja så mestrer vi dårligere. Litt som mat. Uten mat og drikke, duger helten ikke sies det, men vi kan også si at uten pustehull og livsarenaer som gir oss nødvendig kraft til å fortsette, så blir også mestring vanskelig.

Mosjon og trening kan være et slikt pustehull. Og det kan være nødvendig drivstoff for dem som er i en vanskelig livssituasjon. Vi vet at det å gjøre noe som vi kan klare gir mestring. Mestring gir drivkraft til å klare hverdagen. Til å ha tro på oss selv og til å ha styrke til å leve. Mosjon og trening gir også fysisk styrke til å opprettholde livsviktige funksjoner, en sterk kropp og et sunt sinn. Inaktivitet gir lett resignasjon. Resignasjon er ikke mestring.

Forskning sier mye om de gode effektene aktivitet og trening gir til mennesket. Vi vet at dette er sant. Jeg vet at dette gir overskudd og ro i sjelen. Jeg vet at dette gir en helt spesiell mestringsopplevelse. Gleden over å delta i noe er mestring. Gleden av å være betydningsfull er mestring. Gleden av å tilhøre noe er også mestring. Da trenger man ikke hente månen. Bare hente egen eksistens for dem som er nær deg. Å være. Å gi. Man trenger ikke klatre de høyeste fjell. Bare smile. Bare holde hånden til livet foran deg.

4 kommentarer

Hverdagsaktiv, Livet sånn generelt, Livsstilsendring20.05.2019

Ensomhet kan ramme deg også

Ensomhet.

Smak litt på ordet så dukker det kanskje opp ulike tanker. Er du en som aldri er ensom så tenker du kanskje på ett vis. Er du en som er ensom selv, ja så får du andre tanker rundt dette ordet.

Selve ordet ensom er et sterkt ord. Det er et ord som gir sterke assosiasjoner til noe sorgfullt eller depressivt i vårt følelsesregister. Men hva er det egentlig? Hva vil det si å være ensom? Og viktigst kanskje, går det an å gjøre noe med det?

Jeg vil tro at alle mennesker føler seg ensomme i en eller flere perioder i livet. Noen er kortvarig ensomme, andre har det slik gjennom et helt liv. Noen lever godt med det å være ensom, men de aller fleste sliter med ensomhet som noe tungt og dystert.

Jeg selv er ofte ensom. Jeg er ensom fordi jeg til en viss grad har valgt selv å være ensom. Ikke slik ensom som man gjerne forbinder ensomhet med, men som et valg gjort av meg selv. Jeg er ikke ensom til dagen. Til dagen har jeg verdens beste familie rundt meg og jeg har mange gode kolleger og kjente i mitt yrke som ergoterapeut. Men jeg er ensom i den forstand at jeg har valgt vekk deler av sosial kontakt med andre av ulike grunner. Dette innebærer for meg at jeg ikke klarer å opprettholde dette over tid. Jeg kjenner spesielt på dette ved mangelen av venner og familie som jeg besøker på fritiden. Men det er noe jeg har valgt selv, og noe har andre valgt meg vekk fra dem. Hvorfor i all verden vil noen gjøre dette kan man tenke?

Svaret på det er at det finnes traumer i livet som gjør at man ikke klarer eller tror at noen vil kunne ha glede over ens selskap. Ulike hendelser som gjør at sosial angst kommer snikende inn i livet ditt.

Men likevel har jeg det altså bra. Savnet etter nære venner vil alltid være der, men da vil det være mer opp til meg selv å ordne opp i det. Jeg kan ikke avvise andre som inviterer meg i det uendelige og samtidig forvente at de fortsetter å invitere. Dette er et faktum. Og med tiden så blir det en vane. Og det blir en lettelse å ikke bli forventet. Det å føle på at andre forventer noe av en blir et press som det egentlig er lettest å unngå. Og da sitter man igjen alene. Ensom. Ensom i det faktum at det er en selvvalgt ensomhet. Skulle jeg ønske det var annerledes? Ja det skulle jeg, men fortsatt er det enkleste å la være.

Ensom er også dem som VIRKELIG er ensomme. Ensomme i ordets rette forstand. Det å sitte for seg selv et sted og føle seg som en totalt utenforstående til verden. Uten familie eller venner så blir hverdagen særlig tøff for mange. Jeg skulle virkelig ønske at det finnes plass for dem alle i en stor sal der vi kunne slutte å være ensomme. Men dette er vel muligens utopi?

Så hva burde vi gjøre?

Jeg har urokkelig tro på en tilnærming der vi som mennesker begynner å se andre enn bare oss selv. Det å gi et smil til dem rundt deg i hverdagen er bra det, men det er altså sjelden nok. Hva med å invitere seg selv bort til noen du vet eller aner sliter? Hva med å være der for dem selv om de tilsynelatende ikke er så veldig interessert? Snakk ærlig med dem å spør direkte. Dette vil hjelpe mange flere enn du tror.

Det er også viktig å skape små fellesskapsgrupper. Ikke bare invitere folk til fest og så tenke at dem kommer. For mange som sliter vil det være som å hoppe over Mount Everest. EN umulighet, men andre ord. Dette fordi mange som er ensomme, og spesielt dem som har vært det lenge, ikke lenger har selvtillit nok til å ta sats og bare la det stå til. Nei, man må begynne med EN TIL EN. Man må begynne et sted og da er det beste å starte med å invitere på en kopp kaffe eller hva som helst, bare for å prate. Så etterhvert kan man bygge seg ut derfra.

Jeg vet fra meg selv at det er svært vanskelig å komme på tilstelninger der det er flere enn en person til stede. Det er en grunn til at man er ensom, ikke sant?

Og hvis du aldri har opplevd ensomhet enda, ja så vit at du med størst sannsynlighet vil møte dette på et tidspunkt i livet. Vit at ENSOMHET KAN RAMME DEG OGSÅ.

Men det finnes altså håp. Hvis alle vi som medlemmer av samfunnet og deltakere i livet bare kunne bruke noen sekunder på å slutte å ekskludere og begynne å bry oss, ja så vil vi kunne redde livet til mange. Vi vil kunne redde helsen til flere og vi vil kunne endre sorg til glede for den ene. Vi vil være i stand til å gi en liten smule varme til våre medmennesker i stedet for å åpne fryseboksen. Samfunnet vårt har har svært godt av litt varme nå. Enkeltmennesker som er ensomme har DESPERAT behov for å tines opp igjen også.

Jeg har opprettet en løpegruppe for folk som ønsker å møtes for en times aktivitet og løping her lokalt på Sotra. Dette er et lavterskeltilbud som absolutt ALLE kan benytte seg av. Her finnes det alle typer mennesker. Felles er det at de er nettopp det, mennesker. Trent eller utrent, ung eller gammel, her er det plass til alle.

Men helt spesielt invitert er dere som er ensomme. Og er det vanskelig å ta det første skrittet, ja så send meg en melding. Som livscoach kan jeg hjelpe deg videre til noe som er bedre enn det du kanskje har i dag. Send meg spørsmål og jeg vil prøve å svare så godt jeg kan. Send meg din historie, fordi den er VIKTIG! Og jeg vil gjerne ha deg med på en felles aktiv time, med forståelse og et smil på lur. Jeg bryr meg virkelig.

Det å bry seg er det viktigste vi gjør som mennesker.

6 kommentarer

Hverdagsaktiv, Livet sånn generelt05.05.2019

Hvordan er formen?

Pulsfall er det mange som har hørt om, men ikke så mange som egentlig vet hva dette er eller innebærer. Det å vite litt om egen trening og effekten i hva man gjør kan være svært nyttig. For mange virker det veldig komplisert å måtte sette seg inn i slike ting, men tro meg det er veldig mye nyttigere enn du tror.

Bare det å vite noe om din egen hvilepuls over tid kan være med å gi deg en pekepinn om hvordan helsen din er. Er hvilepulsen din jevnt over for høy, ja så kan dette være en indikasjon på helseproblemer. En normal hvilepuls skal ligge på mellom 60 og 80 slag i minuttet. Den enkleste måten å måle hvilepulsen over tid er ved hjelp av en pulsklokke, eller det å registrere antall slag pr. minutt før du står opp om morgenen og mens du altså fortsatt ligger i sengen. Finn pulsen på håndleddet ditt – tell antall slag i 30 sekunder og multipliser dette med 2. Da får du hvilepulsen. Hvis du registrerer denne et par uker så vil du få et ganske bra gjennomsnittstall. Og er altså pulsen i snitt over 80, ja så bør du vurdere en tur til fastlegen.

Men hvis du altså er interessert i å finne ut hvordan formen din egentlig er, ja så er det å måle pulsdroppet ditt en bra metode. Pulsdropp er altså makspulstallet ditt minus antall pulsslag på et minutt.

For å ta et eksempel: Hvis makspulsen din er på 185 etter et bakkedrag der du tar ut alt, så måler du pulsen etter et minutt. Hvis tallet da er 164 så er pulsdroppet 21 slag. Ser man da på tabellen under så ser man altså at formen din viser god fysisk form. Faller den kun med 12 slag eller mindre, ja så må du få sjekket deg hos legen.

Under 12 slag: Risikosone – oppsøk lege og få hjertet undersøkt

12-20: Dårlig-middels fysisk form. Bør trene mer.

20-30: God fysisk form.

30-40: Meget god fysisk form.

40 slag og mer: På høyde med godt trente idrettsutøvere

Kilde NTNU

Det å tilstrebe en hverdag med mye aktivitet og en brukbar variasjon i puls økning er å anbefale for å kunne ha en god helse. Husk at det er vanskelig å trene 24/7 og heller ikke meningen. Det er likevel lurt å fylle dagene med hverdags aktiviteter som det å gå mer, husvask, ta trappene fremfor heisen, løpe til bussen, til postkassen, løpe litt her og der i små spurter og så videre. På denne måten vil hverdagene kunne få de aktivitetene du trenger. Samtidig vil du gjennom ulike puls drivende aktiviteter som å løpe opp alle trapper i løpet av en dag, bli litt andpusten. Her snakker vi rein helsegevinst ut over de treningsøktene du allerede har per uke.

Min maks-puls er på 191 og jeg ligger vanligvis på et puls dropp på rundt 35. Dette er for meg en god pekepinn på at det jeg gjør har hatt god effekt på min egen helse. Hvilepulsen min er jevnt på 58 slag i minuttet og det er 30 bedre enn for noen år siden da jeg hadde for høyt blodtrykk.

La meg si det igjen. Det å være mer aktiv i hverdagen gir helsegevinst. Det å begynne å trene gir helsegevinst. Det å være hverdagsaktiv gir helsegevinst. Så derfor gjør jeg fortsatt alt dette. Og vet dere? Jeg elsker å ha denne kanonformen jeg faktisk har. Jeg elsker å ha en kropp som fungerer bedre enn når jeg var 20 år. Jeg elsker å kunne gå opp trappene uten å bli andpusten. Jeg elsker at jeg har lagt på meg x antall kilo med muskler som faktisk gir meg den kraft, styrke og selvtillit som gjør at livet føles supert.

Så hvis du innerst inne ønsker å komme i bedre form så skal du i alle fall vite at hvis jeg klarte dette, ja så kan hvem som helst klare det. Det finnes ikke en aldersgrense for det. Det finnes ikke begrensninger. Alt er mulig! Det umulige tar bare litt lenger tid!

2 kommentarer

Livsstilsendring04.05.2019

Fire årsaker til for tidlig død!

I går skrev jeg om det å løpe. I dag skriver jeg om det å gå. Hva er egentlig galt med å gå? Vel, ingenting. Tvert imot. De som går i stedet for å sitte i ro vinner umåtelig mye mer enn ingenting i form av helsegevinst.

Inaktivitet dreper flere i verden enn man kanskje er klar over.

Stillesittende livsstil er en direkte årsak til den dramatisk økende barnefedmen verden over.

42 millioner barn under fem år er overvektige, 35 millioner av disse bor i lav- og middelinntektsland.

I Norge er det over 46% av dødsfallene før fylte 70 år som skyldes usunn livsstil og inaktivitet. 46%! Det er tall fra 2016, men det er ingen grunn til å anta at dette er særlig forandret i dag.

Jeg har en teori om at dette i stor grad skyldes en kombinasjon av flere ting. For det første så er det etter min oppfatning og erfaring en klar sammenheng mellom dette og spesielt 4 ulike faktorer.

Sosioøkonomiske faktorer
Kunnskap
Kultur og miljø
Kroppslig forurensing

Så hvis vi ser disse i 4 faktorene hver for seg så har vi et utgangspunkt for hvor skoen trykker. Ser vi dem samlet så ser vi klart at det er en forbindelse mellom dem som gjennomsyrer det som kjennetegner årsakene til for tidlig død som skyldes livsstilssykdommer. Altså grunnen til de 46%. I alle fall slik jeg mener det.

Det er derfor dette er vanskelig. Årsakene er altså ikke bare sammensatt, men også hver for seg vanskelig og dyrt rent samfunnsmessig å gjøre noe med. Det er likevel småtterier i forebyggende tiltak rent kostnadsmessig, enn hva det koster å IKKE gjøre noen med dette. Forebyggingsbudsjett er politikere generelt lite glad i, men dette er altså mye dyrere å ikke satse på.

Brannsikringstiltak er dyrt, men å bygge nytt etter at vi har brent opp bygningen er dyrere.

Jeg har ofte møtt mennesker som ikke ønsker å endre en eller flere av disse faktorene. Eller det er mer rett og si at de ikke vet helt hvordan man kan la være å TENKE at disse faktorene ikke er mulig å gjøre noe med. Rent helsemessig, der altså.

Sosioøkonomiske faktorer.

Det er klart at det å gjøre noe med økonomi er vanskelig. Dette skyldes jo mange ting. Og da er det lett å ikke ta seg råd til ulike trenings – og livsstilstiltak. Fordi man tenker ofte da at man er nødt til å være en del av et treningssenter eller liknende for å oppnå resultater. Men det trenger man da altså ikke. En aktiv og sunn livsstil er faktisk helt gratis. Man trenger heller ikke å reise til all slags toppturer, eller gå i timevis for å bedre et inaktivt liv betraktelig.

2. Kunnskap.

Kunnskap er ofte nøkkelen til en bedre livsstil. Hvis du vet hva som trengs, ja så er det bare å gjennomføre. Det er ikke dermed sagt at man klarer å motivere seg sånn umiddelbart, men ved å øve på forsøkene om og om igjen, ja så er du faktisk i gang med å endre hjernen fysisk. Denne fysiske endringen i hjernen vil gi deg mer og mer evne og kunnskap til å klare selve endringen. Og med jevnlig øving kommer mer kunnskap. Jo mer man klarer jo mer vil du forstå og oppleve.

3. Så har du kultur og miljø.

Dette er etter min mening den faktoren som er vanskeligst å gjøre noe med. Dette handler nemlig om sabotørene rundt deg og deg selv som sabotør mot egen helse.Hvis man har “ØVD” på en elendig livsstil hele livet, ja så er man veldig god på å ha det slik. Det å endre noe man er veldig god på og til og med liker, ja det er svært vanskelig. Når man i tillegg må kjempe mot den eksisterende kulturen og vanene som er rundt deg. Det er ikke lett å si nei til middagen som alle de andre i familien spiser og som er kjøpt på bensinstasjonen hver eneste dag. Dyrt er det også. Det er ikke lett å si nei til alle usunne vaner og oppfordringer fra sine omgivelser om å ikke løpe langs veien som en idiot. Da ber man jo om hjerteinfarkt, ikke sant? Og dine egne “SANNHETER”. Jeg skal da for pokker ikke slutte med dette! Jeg skal da for pokker spise hva jeg vil! Jeg vil da for pokker ikke kle meg i treningsklær å løpe rundt som en idiot! Jeg vil ikke! Jeg kan ikke! Jeg tør ikke! Jeg må ikke! Ser du poenget?

4. I kroppslig forurensing

henger dette også sammen med andre ting. Med dårlig råd spiser man vanligvis mer usunt fordi dette er jevnt over billigere enn sunn mat. Men med økt kunnskap så vet man at det finnes mye sunn mat som er like billig og til og med billigere enn mye av den usunne maten. Ved å endre vaner så kan kulturelle faktorer brytes og ved å øve på å slutte å røyke samt å slutte å drikke mengder ja så påvirker det både økonomi og gir deg en sunnere livsstil. Det å slutte å røyke og spise sunnere samt være mer aktiv gir deg helsemessige og økonomiske gevinster enn du tror. Så hva med å ta et grep, begynne å ØVE på et bedre liv?

Jeg har gjort det. Jeg har gjennomført det. Jeg har lykkes i det! Det kan pokker meg du også!

2 kommentarer

Hverdagsaktiv, Livsstilsendring22.04.201922.04.2019

Min motivasjon til å være personlig trener

Strålende sol, trening av styrke og 5 kilometer med løpetrening innen dagens økt som personlig trener var omme. En klokketime med veiledet trening.

Som dere vet så har jeg i tillegg til bloggen et ønske om å kunne drive veiledning og trening. Dette startet jeg med nylig og så langt går dette supert. Flere har tatt kontakt og ønsker personlig trener til en pris som faktisk er overkommelig. Også livsstilscoaching er det mulig å bestille.

Jeg koser meg virkelig med mye trening om dagen og det å kunne bringe motivasjon og kunnskap videre til andre er bare nydelig. Spesielt når jeg selvsagt kan formidle det jeg tror på i forbindelse med livsstilsendring og motivasjon.

Og som sagt så har dagen i så måte vært fantastisk bra.

Det er jo ikke til å komme fra at det å fungere som personlig trener også gir meg selv mye ekstra trening. Det er jo selvsagt en svært god ting.

Det å kunne formidle kunnskap jeg tror på er viktigere enn alt for meg. Gjennom svært mange år der jeg har arbeidet med dette, samt gjennom personlige erfaringer både innen motivasjon, endringsteknikker, røykeslutt og trening med mening, har jeg sett det meste. Jeg har sett hva som virker, og jeg har sett hva som ikke virker. Derfor er det godt å få kunne formidle ting jeg tror på.

Det er i hovedsak tre ting som er viktige her.

Det ene er at de som er minst i faresonen til å pådra seg livsstilssykdommer, gjerne er dem som drar nytte av ren trening. Ingen hemmelighet at det fungerer godt. Spørsmålet er om dem klarer å opprettholde trening over tid..? Noen studier sier nei. Man ender opp som støttemedlemmer i eget treningsliv. Dette er da også min erfaring. Det er kun de mest ressurssterke som virkelig tjener på dette.

Det andre er at mellomgruppen er dem som gjerne drar nytte av de offentlige tilbudene, men fortsatt er de et stykke unna det å “trenge” trening med endringsfokus. Periodene de får tildelt er gjerne rundt 6 måneder i snitt, og det er for lite til å oppnå endring. Man får et godt treningsgrunnlag, men så snart de er ferdige så faller de tilbake til “gamle synder” hvis man kan si det slik.

Den siste gruppen er dem vi ikke når. Det er dessverre denne gruppen mennesker som sliter aller mest med å kunne benytte seg av de offentlige tilbudene. Denne gruppen er dem som allerede har livsstilssykdommer eller andre funksjonsnedsettelser. Dem som ikke lar seg motivere så lett eller å klare å trene hardt over tid.

Denne gruppen er voksende i Norge. Denne gruppen sitter fortsatt hjemme og sliter fordi de ikke passer inn i tøffe treningstilbud.

Denne gruppen trenger noe annet enn trening. Denne gruppen trenger veiledning til aktivitet ikke pushing mot hard trening selv om trening virker. Trening virker over kort sikt, men denne gruppen trenger å kjenne på mestring. Forsiktig å bygge sten på sten. Det finnes det dessverre lite ressurser og faktisk også forståelse for i det offentlige.

Min motivasjon for å drive med dette på FRITIDEN, er å sørge for å gi de aller svakeste en ørliten mulighet. En mulighet til å få tid til å bygge seg opp, samt trygghet til å kunne være AKTIV, IKKE TRENINGSGUD, resten av livet. En mulighet til å ha en god AKTIVITETSBALANSE sett opp mot de indre faktorene og forutsetningene man har. Etter min mening er det dessverre et ALT FOR STORT fokus på selve treningen, og et for lite fokus på å ha et balansert liv.

Vel nok syting fra meg. Jeg vil i alle fall åpne opp for å gi mulighet for aktivitet på tidspunkt som flere har mulighet til å kunne delta på, samt gratistilbud på lavterskelnivå og personlig trening til en pris som ikke skremmer vannet av dem som ikke har. Det er det som motiverer meg aller mest.

0 kommentarer

Ergoterapi, Hverdagsaktiv, Livsstilsendring14.04.201914.04.2019

Gratistilbud!

Denne uken har vært gull for meg rent treningsmessig. Ikke bare har jeg fått startet opp med tøffere egentrening som er i rute til Bergen city marathon, men jeg har fått mange nye deltakere gratistreningene mine.

I dag gyver vi løs på nok et arrangement der vi løper, jogger, går og gogger i en klokketime.

Jeg gleder meg alltid til disse fine søndagene der vi kan nyte flotte baneforhold på Ågotnes idrettspark sammen med andre som ønsker å være ørlite mer aktiv. Det å legge inn èn liten klokketime der vi får utfordret pulsen og muskulatur i rygg, hofte armer og ben er en svært god investering i egen helse. Når Man i tillegg vet at dette er gullstandarden for ulike utfordringer med ensomhet, depresjoner, uro og annet, ja så er det vel ingenting å vente på.

Som mange av dere som har fulgt bloggen min en stund vet, så er det viktig for meg å lage et gratis tilbud til alle som ønsker å være i aktivitet. Spesielt for dem som er lite i bevegelse fra før skal dette være et trygt og sammensveiset tilbud som er tuftet på felleskap, glede og respekt for alle andre mennesker. For meg er antimobbing i alle former og gode holdninger til andre mennesker avgjørende for egen glede, god helse og et bedre liv.

Bloggen hverdagsaktiv.blogg.no ble startet opp nettopp for å kunne gi et tilbud til dem som var særlig utsatt. Mange kommunale og private tiltak er svært gode, men de mangler også noe som jeg mener vi kan være med å dekke, nemlig plass til alle og det faktum at det er et gratis tilbud med en løype som alle kan gå i sitt tempo. Så enten man er fullbefaren konkurranseløper eller om du sitter i rullestol så er det plass på en slik bane som dette.

Sliter du med ulike psykiske vansker, ja så er det plass til deg også. Enten man vil gå for seg selv eller løpe mot de raskeste er det opp til hver enkelt. Deltakelse er nøkkelordet.

Det å kunne møte opp og delta er for mange det første skrittet til et nytt liv, eller en bedring av livskvalitet. Hvis man møter opp og overhodet ikke er i stand til å bevege seg en eneste meter, ja så er du pinadø plass til deg også. Fordi du da har overvunnet terskelen over det å delta. Du er like velkommen som alle andre. Dette tilbudet skiller seg derfor ut fra de fleste offentlige og private tiltak som har et fokus på dem som er mye bedre og som kan nyttiggjøre seg et tempo som mange ikke klarer.

Min soleklare overbevisning er at det er alt for få tilbud til dem som ikke klarer noe som helst. Til dem som av ulike grunner ikke klarer å gå ut av døren i frykt for å møte livet. Det er alt for få gratis tilbud på tider som ikke ligger i arbeidstiden til folk eller når folk er opptatt med annen form for tilbud. Derfor har hverdagsaktiv.blogg.no tilbudet om søndager når jeg selv har anledning til det.

Jeg vil kunne bistå deltakerne med råd og motivasjon til å kunne bli mer aktiv innenfor den timen vi er i bevegelse, men også hvordan man kan ta disse timene på egenhånd.

Så husk å spørre meg om ulike ting dere lurer på underveis så skal jeg svare dere så godt jeg klarer. Det er også fullt mulig å sende inn spørsmål til meg via facebooksiden min PTHVERDAGSAKTV.

Velkommen til en fin dag i det som ser ut til å bli en solskinnsdag med aktiv bevegelse i fokus. Husk at det er ikke viktig hva man gjør, men OM MAN GJØR!

0 kommentarer

Livet sånn generelt13.04.2019

Selektiv hørsel -Goodbye!

Som jeg muligens har sagt tidligere har jeg altså vært til øre, nese og hals doktoren for å sjekke mine øyensynlig, gigantisk problemer med snorking. I følge min kone.

Da er det jo slik at jeg også tok en obligatorisk hørselstest. Denne gav raskt resultater som fortalte at mitt lille nær møte med en gigantisk høyttaler på en Motorhead konsert på 80 tallet, faktisk har gitt meg en betydelig hørselsskade på høyre øre. Det forklarer jo mye om hvorfor jeg ikke hører på det ene øret, og hvorfor jeg kun klarer å høre en ting om gangen. Det var visst noe med frekvensene, ifølge legen.

Uansett er jeg henvist til audiografen som da skal sjekke ut dette med høreapparat.

Her er det en todelt følelse. For det første er jeg smårystet over at jeg må ha høreapparat i en alder av 50, men samtidig er jeg ikke overrasket. Jeg er da også innerst inne glad for at jeg gjør noe aktivt med en situasjon som for meg har vært ganske vanskelig over tid og svært slitsomt å leve med.

Jeg vil herved si et stort og rungende UNNSKYLD til alle som over de siste årene har oppfattet meg som fraværende, uoppmerksom og uinteressert i det som blir sagt.

Jeg har altså til mitt forsvar en GOD GRUNN til dette. Jeg har pokker ikke hørt en dritt av hva dere har sagt!

Jeg må innrømme at det har vært svært slitsomt å forsøke og få med meg samtaler. Spesielt når flere snakker og det er litt uro rundt, så er det svært vanskelig å få med meg hva som blir sagt. Det har derfor vært lettere å bare smile og late som om jeg får med meg ting, enn å stadig uttrykke HÆ, for hver setning eller ord jeg ikke får med meg.

Derfor GLEDER jeg meg stort nå til at min såkalte “SELEKTIVE HØRSEL” muligens vil bli gjort noe med. Jeg håper inderlig at et høreapparat kan være med å gi meg et avbrekk i hverdagen der jeg faktisk kan høre hva som blir sagt. Det er utrolig slitsomt å ikke få med seg ting og spesielt når man sitter i møter og i foredrag. Dette går i stor grad ut over livsskvaliteten.

Og så en oppfordring til alle dere som sliter med å oppfatte ting. Bestill en time til hørsels kontroll for å finne ut om hjelpemidler kan lette din situasjon. Jeg gleder meg til å få orden på dette selv og skulle ønske jeg hadde gjort det for årevis siden. Det skulle selvsagt også de rundt meg. Så forhåpentligvis er det nå goodbye til selektiv hørsel og velkommen til aktivt å nyte gode samtaler.

Om et par uker er jeg klar for å stikke til audiografen og oppdateringer om dette vil selvsagt også komme her på bloggen. Ikke minst blir det spennende å se hvilke typer apparater som finnes og hvilke som kan passe for meg.

0 kommentarer