Som dere vet så tar jeg utdanning som hypnoterapeut og allerede etter kort tid inn i første semester har jeg blitt headhuntet inn som terapeut hos Bergen Helhetsklinikk.
Jeg er selvsagt umåtelig STOLT over dette og for meg er det en stor bekreftelse på at min lange erfaring og kunnskap om å behandle mennesker, er verdt noe. Det å bli tatt på alvor for den kunnskapen jeg har er faktisk veldig viktig for meg og bidrar selvsagt til å gjøre meg enda bedre og mer kreativ som terapeut.
Anyway, Andrew Newton er en av verdens beste hypnoterapeuter og en stor ressurs på dette området. Å få han og Ronny Hansen ved hypnoseakademiet som lærere innen hypnoterapi er uhyre verdifullt for den jobben jeg gjør ved Bergen Helhetsklinikk.
Og selvsagt takket jeg da også ja da jeg fikk tilbudet om å bli hypnotisert å få terapi av en så dyktig terapeut som Andrew. Mitt problem var flyskrekk.
Flyskrekken min har ødelagt mye for meg i form av at reisegleden til både meg selv og mine nærmeste har blitt ødelagt. Jeg får en skrekk inne i meg om det bare ble snakket om eventuelle flyturer. Så når denne muligheten dukket opp, ja så tvilte jeg ikke et sekund!
Full av motivasjon fikk jeg en times behandling av Andrew. Og resultatet? Jeg gleder meg nå veldig til neste flytur som blir til Oslo.
Det er en merkelig følelse å bli hypnotisert og være i full kontroll over alt. Og samtidig ha det så UTROLIG bra. Ordene i terapien ble både viktige og uviktige på en gang, men etterpå så var følelsen av frykt borte som dugg for solen. Det viser hvor kraftig dette verktøyet er.
Uansett så er jeg fortsatt klar for å fly. Jeg gleder meg til neste flytur da jeg skal besøke min datter i Oslo for første gang. Hun har bodd der i flere år. Det var derfor på høy tid å gjøre noe med dette problemet som egentlig har satt meg i et fengsel i så mange år. Nærmere bestemt i over 30 år.
Flyskrekk er bare en av mange ting som jeg bruker hypnose for. Det å trene og løpe krever ofte litt ekstra motivasjon. Da er spissing av motivasjonen en ting som denne behandlingsformen har vært god å ha for meg. Neste uke er jeg for første gang på jobb for Bergen Helhetsklinikk. Det gleder jeg meg enormt til.
Vel folkens, jeg ønsker dere alle en strålende Søndag. Prøv å finne ekstra motivasjon til å løpe en svært rolig joggetur eller gå en tur ut med familie eller venner. Litt bevegelse er bedre enn ingen bevegelse.
Tenk deg at du står en plass i kø. Langt bak i køen der altså. På en vei som du har kjørt titusenvis av ganger før. Du kan veien i blinde og hvis du ble tvunget til det så har du saktens en følelse av at du faktisk kunne kjørt denne veien med bind for øynene. På vei til de samme stedene som du har kjørt til i svært lang tid. Kanskje i mange, mange år. Rundt deg har det vært sol, regn, uvær og stormer som noen ganger til og med har truet med å vrake bilen. Det har vært sleipt og glatt utallige ganger og noen ganger sol og fint vær. Køen stopper helt opp. Lyset fra dashbordet treffer hendene dine som knuger rundt rattet. Rundt deg er det lyder av sint fløyting og hissige bilmotorer fra andre travle mennesker i den samme køen…
Mange mennesker opplever dette. Det å henfalle til rutiner og gammel vane. Som en pendel virker livet å svinge opp og ned. Som en eller annen sa: “Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet”.
Så her er du da, i livets kø. Med sinte vanedyr rundt deg som kjefter og smeller for å komme foran i køen. Snikere, sleipinger, hissige folk som går over lik og aldri er redd for noen bulker bare de kan avansere noen plasser i køen.
Men de aller fleste er som deg. Sitter stilt i kø og har et litt trist og resignert drag over ansiktet og en kroppsholdning som forteller alle rundt deg at du har gitt opp. Mercene, Teslaene og BMVene gliser mot deg i forakt og skrur høyt opp bilradioen til femti flak, sveiver ned vinduet og Queens “Another one bites the dust”, stanger mot deg som bare for å understreke hvilken taper dem synes du er. Køen beveger seg enda noen meter.
Det er da du ser det. En ny avkjørsel som du aldri før har lagt merke til. Bare femti meter unna deg der fremme er et skilt som peker innover en vei mot høyre som aldri før har vært her! Det var da merkelig, tenker du og undrer deg. Du vrikker på setet og setter deg bedre tilrette i bilsetet. Sansene dine skjerpes og interessert løfter du blikket. 10 meter igjen nå! Du kjenner på en usikkerhet. Men sannheten er at i ditt ubevisste sinn har du allerede bestemt deg. 9 meter igjen. Utålmodig vrir du deg i setet. Kroppsholdningen er bedre nå. Du er forberedt. Du har bestemt deg.
I det du kommer til veiskille kommer plutselig en veiarbeider inn og setter opp en bom.
Lettere frustrert kjører bilen og deg selv forbi denne nye avkjørselen. Det føles litt som om det var en livs sjanse som glapp. Det føles som om du ble tvunget tilbake i en kø der du egentlig hadde bestemt deg for å skifte retning. Du kjente denne følelsen imidlertid igjen. Veiene og avkjørslene du hadde møtt før hadde bare passert. Hadde glippet unna og du var henvist til din vante plass i køen. Henvist fordi du ikke hadde krefter lenger til å tvinge deg ut av denne og dulte vekk bommen og gitt F i trafikkreglene om så bare denne ene gangen. Ta den forbaska boten selv om den svir litt en liten stund. Belønningen var uansett av en slik art at køen forsvant og veien som ledet til noe helt annet enn det du var på vei til ble åpenbart.
Nå er det ikke sikkert at været på denne nye ruten inneholder kun solskinn, glede og grønnere marker, men følelsen av å bestemme hvor reisen går kan ingen ta fra deg. Løper du med ansiktet først inn i en vegg, så stopp litt opp, flytt blikket nedover, ikke bli stående å stange. Hvis blikket ditt flyttes, ja så vil du som regel se flere dører i veggen som er åpne. Da synes det ganske meningsløst å stirre inn i murpussen uten å flytte blikket, ikke sant?
Som terapeut opplever jeg mange slike situasjoner hos dem jeg treffer. Jeg kjenner det bare så altfor godt. Både slike og liknende historier kan imidlertid gjøres noe med. Har du en slik historie? Har du en VEIARBEIDER SOM STENGER VEIEN for deg? Er du av den typen som er for “ordentlig” til å la det stå til og risikere noen bulker for å finne andre løsninger i livet?
Dette er veiblokkeringer som kan ordnes opp i. Kanskje trenger du en coach og en terapeut som meg for å vise deg veien. Det kan jo hende at du også vil ta til høyre i neste kryss? Og det kan til og med hende at du vil lære at det er faktisk i selve KØEN DU TRIVES? Sånn, egentlig?
Trenger du en livsstilscoach som bruker unike metoder for endring og livsstilsforandring, ja så send meg gjerne en mail på [email protected]
I dag eller i kveld nærmere bestemt er jeg godt i gang med å koordinere ulike oppgaver jeg har fremover. Oppstarten av nytt firma tar mye tid og det er mange detaljer som skal være i orden. Det er mye som fortsatt skal på plass. Øygarden Senter for Klinisk Hypnose er en realitet. Det er godt å tenke på, men samtidig også litt skremmende og ikke vite hvordan fremtiden blir. Jeg står på og forhåpentligvis så vil det bli en suksess fremover. Firmaet er allerede aktivt og tilbyr nå allerede røyke/snuskutt og livsstilscoaching. Fra Mars/April 2020 er det nye tilbud innen hypnoterapi og også flere andre nyheter. Jeg har klokketro på at det er et stort behov for å kunne hjelpe folk med ulike problemer knyttet til livsstilsendringer, motivasjon og det å kunne overvinne ulike vanskeligheter i livet.
Bloggen her vil fortsatt som dere vet alltid være min egen plattform for mine tanker, råd og kilde til inspirasjon og kreativitet. Der er tross alt dere som leser denne som betyr alt. Dette vil jeg alltid sette pris på. Her vil dere finne alle typer råd og hjelp fra meg direkte på spørmålene dere stiller. Jeg finner jo stor glede i å skrive om motivasjon og treningsråd samt livsstilsendringer og livserfaring.
Bloggen vil være en åpen kanal der man kan spørre og grave om alt mulig innen livets små og store ting. Her vil jeg dele alt jeg kan for å hjelpe og øke kunnskap og lifehacks innen trening, livsstil og helse.
Nå leser jeg om vektreduksjon og hypnose og jeg finner dette meget interessant. Her ligger det mye kunnskap som jeg tar til meg om de mentale prosessene som hjernen vår besitter av verdifulle egenskaper. All denne nye og spennende kunnskapen føyer seg godt inn i den kunnskapen jeg allerede har om hjernen og hjernens funksjoner, samt den menneskekunnskapen man trenger for å kunne formidle og kommunisere med vår fantastiske hjerne. Hjernens evne til reorganisering er velkjent. Denne kunnskapen om vårt ubevisste sinn gir meg et enormt sterkt verktøy til bruk for å hjelpe andre.
Jeg skriver også i disse dager ferdig et nytt foredrag. En del av min nye virksomhet innebærer foredragsvirksomhet. Jeg er jo veldig glad i å holde foredrag. Gjennom årene har jeg hold flere foredrag og for en person som meg som har slitt mye tidligere med sosial angst og nærmest får hetta i slike situasjoner, finner jeg nettopp hypnoterapi som et glimrende hjelpemiddel for å styrke selvtillit og angst. Nå føler jeg meg vel på scenen og trives godt med å dele stort og smått med andre som har lyst til å høre på det jeg har å si. Som dere vet så har jeg erfaring med en rekke områder i livet av både gode og dårlige ting. Med et terapeutisk blikk og formell kunnskap gjennom utdannelsene mine har jeg en tilnærming til ting som mange ikke har. Kan jeg formidle dette til noen som har behov for det, ja så er vel ingenting bedre.
Vel, nå får jeg fortsette å lese om hypnoterapiens mange fasetter og muligheter. Eksamen er i Mars så jeg har mye som skal læres og prosesseres i hjernen slik at det er klart til praktisk bruk.
Det er ikke hvordan man har det, men mer hvordan man tar det!
Ulike mennesker møter ulike utfordringer på ulike måter. Det eneste som er sikkert i livet er at alle lever med sine ting og reagerer ulikt på hva som måtte møte en på sin livsvei.
Life is a bitch and then you die – blir for pessimisten måten man møter utfordringer, mens for optimistene blir altså utsagnet til Life is a beach – and then you dive!
Hvilken kategori tihører du?
Det er faktisk slik at det å være pessimist er et indre valg.
Optimist er også et valg og uansett hva man tenker om det så kan dette endres. På samme måte som man står over et valg om å drikke kaffe eller te.. om å velge rød eller blå genser.. om å velge fisk eller kjøtt til middag, så kan man jobbe seg fra pessimist til optimist.
Hvordan gjør man så dette?
Vel, man tar et bevisst valg og så velger man å arbeide aktiv for å endre sin kognitive adferd på dette området.
For eksempel så har man kanskje hele sitt liv vært en utpreget pessimist? I alle situasjoner har man i alle år sagt til seg selv og andre at “jeg er pessimist”.
Hva med å starte dagene med å snu dette på hodet og si til seg selv og andre at “jeg er utpreget optimist”
Ikke så lett kanskje å overbevise seg selv om dette, men tro meg, sier man noe mange nok ganger så ender man ofte opp med å tro på det. Lyv så du tror det selv, rett og slett. Svært mange studier støtter opp om at måten man tenker på har betydning for hvordan vi har det. Selv har jeg det jo som alle andre litt trasig innimellom. Manglende selvtillit kan snike seg inn hos hvem som helst. Jeg pleier å si høyt til meg selv, “Oi, der forsvant selvtilliten….og der gikk det over! Flaks!”.
Life er IKKE en bitch hvis du som person velger å legge vekk negative tanker. Jeg påstår ikke at det er lett, men som alt annet man vil bli god på i livet, så må man øve hver eneste dag for å bli bedre. Husk at problemer ikke er problemer hvis de ikke er der, har oppstått, eller er bak deg. Grubler du på fremtidige problemer, ja så skal du vite at minst 70% av alle potensielle problemer aldri oppstår. Hvorfor da bruke tid og krefter på dem?
Dessuten så bør man tenke på hva man som menneske egentlig ønsker – å møte situasjoner resten av livet med en negativ og angstfull holdning tilfelle det ender med et brak..? Eller ta ting som det kommer med å møte situasjoner med et smil og en tilnærming om at life goes on anyway!
Valget må man kanskje øve på men valget er likevel ditt eget bevisste valg.
Jeg selv valgte “Life is a beach- and then you dive”
Litt er faktisk bedre enn ingenting folkens! God Lørdag til dere alle sammen!
Noen dager er batteriet flatt. Småverking her og der og manglende motivasjon. Da er det veldig greit at det er vår egen bestemmelse om hva vi skal gjøre dagen til og hvordan vi skal disponere energien vår gjennom dagen. Vi kan selvsagt velge om vi skal ut å trene, like mye som vi velger å la være.Da er det greit å være bevisst i sine valg. Dette er jo noe man må trene på og ingen sier at dette er lett. Jeg vil likevel påpeke at det å utfordre seg selv i små øvelser kan være god trening.
Ta 5 av de vanligste tingene som stanser deg i å velge fysisk aktivitet og sett deg ned for å analysere dem. Plukk dem helt fra hverandre og forsøk å se på de ulike delene i et nytt og annerledes lys.
La oss ta et eksempel.
Sitat fra deg selv « Jeg klarer ikke gå tur i dag da jeg verker i foten.» La oss plukke dette litt i fra hverandre. Smerter gjør altså at du ikke er i stand til å gå en tur. Men har du da avgjort hvor langt og hvor fort du skal gå? ? Hvor sitter smerten? Er den av en slik karakter at du burde reise inn på legevakten eller er det bare generelt vondt? ? Klarer du å reise deg fra stolen eller er det umulig å gå inn på kjøkkenet, toalettet, opp trappen?
La oss se på eget sitat på nytt. «Jeg klarer ikke gå tur i dag da jeg verker i foten.» Her har man som oftest allerede bestemt seg for at det finnes mange grunner og ikke bare smerterelaterte grunner til å droppe turen ? Man klarer ikke helt se at selve aktiviteten kan reguleres i ulike vanskelighetsgrader. Ja man klarer ikke gå flere kilometer akkurat i dag, man klarer ikke gå i motbakker, man klarer ikke gå raskt, osv.
Hva med å si til seg selv «Jeg klarer å gå en liten tur i dag i rolig tempo. Jeg skal gå i 5 minutter og så skal jeg snu og gå hjem igjen» Eventuelt 3 minutter, 2 minutter, 1 minutt, osv.
Ser du poenget? Litt er bedre enn å ligge på sofaen å ikke komme seg i gang i det hele tatt. Man kan til og med la være å gå ut og bruke huset/leiligheten til å gå tur. Gå på stedet hvil i 10 minutter, krydre med å gå opp trappen noen ganger, stå når reklamen kommer på tv. Bruk fantasien!
Endre måten man ser på det å gå tur. Selvsagt er det mer å hente hvis aktiviteten er av lengre varighet og har høyere intensitet, men poenget er jo at hvis man av ulike grunner velger å fjerne aktiviteten helt denne dagen så er litt bedre enn ingenting! Kombiner dette med et sunt kosthold så har man en fantastisk god dag!
I går publiserte altså #Bergenstidende et innlegg jeg tidligere har publisert på bloggen. Dette innlegget omhandler det å være usynlig syk og stigmaet som gjerne følger med dette. Mange presses ut av et arbeidsliv som blir stadig mer resultatorientert og stadig mindre personlig tilrettelagt. I alle fall for dem som av ulike grunner sliter med sine ting.
Innlegget mitt om usynlig sykdom er lest og delt over 19000 ganger siden jeg publiserte det og svært mange har kommentert i ulike fora på det jeg har skrevet. Jeg vil takke hver enkelt som har engasjert seg i dette og spesielt takke dem som har gitt tilbakemelding om at dette har hjulpet dem og gitt dem mer styrke i hverdagen.
Vi mennesker har en tendens til å tro det verste om andre. Ikke alle selvsagt, men dessverre veldig mange. Vi agerer for ofte med en forutinntatt holdning til de ting i livet som ikke passer våre holdninger, kultur og oppfatning om hva som er rett og galt. Men, husk at det som er rett for en kan være galt for en annen og motsatt.
Hvorfor velger vi å dømme andre? Hvorfor må vi på død og liv kommentere og senge ut fornærmelser i øst og vest? Gjør det oss godt eller er vi bare så misunnelige på andre at vi synes at det er helt greit å trykke ned andre for deres kulturelle, holdningsmessige eller personlige meninger?
Jeg blir litt satt ut når tilsynelatende oppegående mennesker strekker seg til det ytterste for å trykke andre ned med stygge ord, kjefting, hersketeknikker og #shaming av alt mulig og umulig.
Hva er det egentlig som trigger en slik oppførsel? Hva er det som kan rettferdiggjøre slikt?
Jeg respekterer alles meninger. Jeg slenger aldri ukvemsord og stygge karakteristikker mot andre selv om jeg er blodig uenig i deres synspunkt. Jeg har derimot en slags forståelse for at folk gjør som de gjør. Jeg tror at de aller verste i kommentarfelt og andre fora, på et tidspunkt i livet har møtt så mye motstand og slit at det å klaske ut dritt blir en slags “payback to the world”. Det unnskylder ikke deres handlinger, men det kan være med å forklare hvorfor. Vi burde derfor ikke fordømme, men heller hjelpe dem til å forstå at det ikke er greit. Det vil si ikke fordømme dem som PERSONER, men det er greit å fordømme handlingene.
Jeg har fulgt med i mange år på nyheter og debattklima. Jeg sitter igjen med et klart inntrykk av at manglende kunnskap er en hovedårsak til frykt og uforstand. Frykt og uforstand leder lett til hat og ukvemsord i offentlig debatt.
Det er lett å skjønne at bitterhet i livet kan være ødeleggende for mennesker. Jeg selv er bitter for de ting som har skjedd meg i livet for mange, mange år siden. Men ved å endre holdninger i oss selv og legge fortiden bak oss så vil faktisk livet bli bedre å leve. Det er mye bedre å være likt enn å være hatet og alt begynner med et smil og et vennlig ord. Det man gir er det man får. Hvis du likevel er overbevist om det motsatte, ja så forstår jeg det, men det er ditt valg. Mitt er å legge fortiden bak meg og se lyst og vennlig på nuet og fremtiden.
Turen til og fra Larvik har gått nesten smertefritt. Bortsett fra en kjedelig punktering et sted langs E18, har det gått fint. Høsten er vakker over fjellet og vi valgte å kjøre Haukeli tilbake. Bare og fine veier gjorde turen helt grei.
Vi bare digger å reise med bobil. En bedre måte å fyke fra sted til sted og oppleve finner man ikke.
Det blir bobilferie neste gang også tipper jeg. Bobilen var helt ok til tross for noe smårusk, men det ser vi gjennom fingrene med når totalopplevelsen likevel er topp!
Jeg føler meg så utrolig stolt og ydmyk i disse dager folkens.
Etter en lang periode for bare noen få år siden der fotograf foretaket mitt måtte avsluttes på grunn av sykdom, har jeg nå klart å etablere et nytt selskap. Hverdagsaktiv er nå offisielt registrert som et eget foretak.
Med meg som ballast har jeg erfaring og formell utdannelse som
Bachelor ergoterapeut 15 års erfaring med særlig fokus på nevrorehabilitering
Videreutdanning i helsefremmende og rehabiliterende arbeid med eldre
7 års erfaring som leder og trener i frisklivssentral
Mange års erfaring som leder av rehabiliteringsteam
Motiverende intervju
Helsepedagogisk kursing
Personlig trener
Kunstfotograf
Industrirørlegger
Selvstendig næringsdrivende
Diverse kurs omhandlende ergoterpi og kartlegging/analyse av aktivitet
Med dette som plattform vil foretaket kunne tilby en rekke tjenester fremover som blant annet
Coaching
Foredragsvirksomhet
Hypnoterapi
Veiledning innen livsstilsendring og trening
Bloggen hverdagsaktiv.blogg.no vil fortsatt være en portal for eget foretak og formidlingsplattform for GRATIS RÅD OG VEILEDNING og mye annet.
Egen plattform for hypnoterapeut delen av virksomheten vil også komme i 2020.
Jeg er svært stolt over å kunne presentere dette til dere som har fulgt hverdagsaktiv. Jeg vil fremover etterhvert kunne dele mye gratis tips og kunnskap om temaet hverdagsaktivitet.
Jeg brenner for å gjøre kunnskap om aktivitet tilgjengelig for alle. Det vil jeg sette all min kraft og erfaring inn på å klare gjennom bloggen.
Jeg er svært ydmyk over å klare å klatre meg selv opp igjen fra depresjon og angst. Det å klare å komme dit jeg er i dag til tross for plagene, det å klare å leve med angst og depresjon gjennom å erverve kunnskap til å takle dette, er for meg en stor mestringsopplevelse.
Jeg ser på fremtiden med et POSITIVT BLIKK og på fortiden? Hvilken fortid? Her tas kun gode minner med videre.
Ny uke, nye muligheter! Ny dag og en mørbanket kropp. Takk og pris at jeg har høstferie.
I nabolaget mitt har vi i svært mange år hatt en vei som har vært helt forferdelig dårlig. Biler tar ned i kampesteiner og grusen regner vekk sånn ca. en gang i måneden. Og det regner jo ikke akkurat lite her i Bergens traktene.
Derfor bestemte vi oss for å legge asfalt. En helt nødvendig oppgradering av veien inn i boligfeltet. Men dette innebar en del forarbeid selvsagt, og dugnadsånd. Forrige helg tok naboene sitt og i går tok jeg på meg å fjerne resten av løs grus nederst i veien. Vel, løs og løs fru Blom. Det viste seg å være hardpakket sementaktiv sand og grus. Med høytrykkspyler, hakke, spett og godt humør startet jeg på det jeg trodde kom til å ta et par timer. Men nei. Fire timer senere var jeg ikke engang halvveis. Centimeter for centimeter spylt, hakket og spadde jeg meg frem.
Et mareritt for kroppen eller simpelthen knallgod trening?
Jeg valgte selvsagt at dette var knallgod trening. Rygg, mage, armer, ben, sete, ansikts muskler, ja you name it, fikk gjennomgå.
Jeg var ikke ferdig før det hadde gått TI TIMER!
Da klarte jeg såvidt å løfte bena opp bakken og jeg slet for å få av meg klærne. Hele kroppen skalv, men på en slags god måte. Gjennomtrent og skjelvende nærmest krøp jeg inn i dusjen. Jeg skal si dere en ting folkens, en iskald lettøl har aldri smakt bedre!
Kvelden ble avsluttet flat ut i sofaen med playstation og Battlefield. Litt refleksjon over at hardt arbeid er befriende deilig rakk jeg også. Mestring over å fortsatt klare noe annet enn kontorarbeid er faktisk befriende. Og veiarbeid er faktisk MYE HARDERE ARBEID enn jeg trodde, men ti timer med trening gjør oppgaven faktisk bare kjempegøy!
Alt man gjør i hverdagen er gjenstand for hva hjernen din velger å sette fokus på. Hvis hjernen, og du, velger å se på ulike oppgaver som tungt og kjedelig, ja så blir det faktisk det. Men hvis du og hjernen din velger å se på det som morsomme og nyttige aktiviteter med positiv gevinst, ja så blir det også det.
I dag verker jeg i hele kroppen etter ti timer med knalltrening i går og halvmaraton i forgårs, men det var pinadø verdt hvert eneste sekund!
Jeg vil ta opp noe svært viktig i dag. Dem som blir regelmessig og systematisk mobbet på egen arbeidsplass er en gruppe mennesker som vi ikke ofte snakker om. Jeg tror at det her finnes STORE MØRKETALL og at mobbing er langt mer utbredt enn folk tror.
Spesielt MENN er svært utsatt for kollegers og sjefers systematiske mobbing, tror jeg. Det er litt tabu og ta dette opp på egen arbeidsplass, for menn skal helst bite i seg det meste. Menn skal være tøffe og ikke føle seg KRENKA for et godt ord. Så utvikler dette seg til i beste fall sykemelding og i verste fall tar folk sitt eget liv.
I forhold til det med mobbing på arbeidsplassen er det veldig, veldig mye som er såpass i grenseland til hva som regnes for innenfor loven at dem som mobber aldri blir straffet for dette.
Det kan være fleipete kommentarer som stikker dypere for mottaker enn det mobberen selv tror, og det kan være faglig underkjennelse i hverdagen. Jeg tror at dette med faglig underkjennelse er en farlig måte å drive i en organisasjon. Et eksempel er at en eller flere uoffisielle “ledere” på arbeidsplassen til stadighet bestemmer faglig tilnærming og tiltak basert på deres egne stemmer, og at du som person sjeldent eller aldri blir hørt eller får gjennomslag for dine faglige forslag. Her syndes det utrolig mye tror jeg.
Så har vi ledere som gjør akkurat det samme. Det å tildele viktige oppgaver til medarbeidere som har mindre ansiennitet, erfaring og formell kompetanse enn deg selv skjer ofte. Dette er i følge arbeidsmiljøloven, mobbing. Og skjer det samme om og om igjen, ja så er det systematisk mobbing. I verste fall rammes dette av straffeloven og i beste fall så slipper sjefen unna med en pekefinger. Den som rammes risikerer i noen tilfeller å bli så syk at man i realiteten risikerer å falle ut av arbeidslivet for godt.
At det finnes mye rart blant sjefer på mange arbeidsplasser er det ikke tvil om. Selv ble jeg systematisk mobbet under læretiden min som rørlegger. Jeg ble så sterkt mobbet at jeg utviklet angst, magesår og slet i mange år med lav selvtillit. Heldigvis ville tilfeldighetene det slik at jeg fikk tilbud om ny jobb. Mobberen fikk aldri noen form for reprimande. Han var sjef og miljøet var slik at man skulle tåle alt. Så når sjefen stadig vekk velger andre enn deg uten at det er faglige grunner til dette, ja så er det forbigåelse. Det sårer. Arbeidstakeren som blir forbigått mister motivasjon, selvbilde og faglig trygghet. Svært mange sjefer tror jeg er på denne måten. De får betalt for sine valg med en medarbeider som mister arbeidslyst, mister lysten til å bidra med nye og kreative ideer i organisasjonen, og i verste fall så gir de opp og slutter.
Dette var jo i et tøft og mannsdominert miljø, men det samme gjelder i alle yrker. Man har mobbere over alt.
Jeg tror mange mobbere ikke er klar over at de potensielt kan bidra til at mennesker faller ut av arbeidslivet eller i verste fall tar sitt eget liv. Og det ved å bruke gråsonemobbing som sjeldent kan medføre noe straff eller reprimande simpelthen fordi det er såvidt innenfor regelverket. Man kan rett og slett ikke “tas” for noe.
Men man glemmer da sykemeldingene der folk “har møtt veggen”, langtidssyke som har utviklet psykiske lidelser, eller ulike smerteproblematikker forårsaket i hovedsak av psykosomatiske årsaker. Uansett hva og hvorfor man forsvinner ut av arbeidslivet, så er jeg overbevist om at mange av disse skyldes helt eller delvis mobbing på arbeidsplassen.
Ofte er som nevnt også de nærmeste på en arbeidsplass dem som mobber. ” må ikke komme her å fortelle hva og hvordan vi skal gjøre jobben vår” eller at de som mobber systematisk går forbi deg i ulike saker og tar ting opp med dine kolleger fordi de er “snillere” eller “mer på lag” med dem. Så ender du opp som den ingen vil høre på eller alle er uenig med. Uansett hva som er riktig fremgangsmåte for jobben. De uoffisielle lederne har på denne måten blitt mobberne. Det er vondt. Så går man hjem med vondt i magen hver eneste dag til man blir syk. Så blir faktisk noen så syk at de i beste fall langtidssykemeldes. I verste fall så…
Jeg håper at flest mulig tenker nøye igjennom hvordan man agerer, velger og kommuniserer på sin egen arbeidsplass. Jeg håper at uenighet om faglige tilnærminger kan være en ting som styrker, utvikler og forbedrer rutiner og arbeidsmetodikk i fremtiden. Jeg håper sjefer og ledere generelt enten det er mellomledere eller toppledere ønsker å ha inspirerte, kreative og energiske medarbeidere som i felleskap kan gjøre bedriften til noe bedre. At de tar grep når de ser den usynlige mobbingen. Ja gode ledere kjenner sine medarbeidere og bruker aktivt sine menneskelige relasjonsevner til å fremme medarbeidernes styrker. Ikke stilltiende la noen gli ut i sykemeldinger som skyldes gråsonemobbing.
Husk at det er lett å kaste skitt til folk. Er du villig til å stå til ansvar for andres liv og helse? Da har du faktisk bidratt til å hjelpe noen ut av arbeidslivet. Harde ord kanskje, men i sin ytterste konsekvens kan noen lett drives til å ta sitt eget liv der mobbing i gråsonen var starten på sykemeldingen. Der man faller ut av arbeidslivet mister man sitt sosiale nettverk og isolasjon, angst og depresjon kan følge. Og når vi vet at depresjon tvinger svært mange til å ta sitt eget liv i Norge, ja så er dette virkelig noe å tenke nøye igjennom.
Alt man gjør å sier mot andre kan altså ha fatale konsekvenser. Tenk litt på det og se deg om på jobben din. Er det noen du egentlig ønsker å si unnskyld til? Er det noe ved deg selv du kan endre? En selvbevissthet over hvordan du selv kommuniserer til andre mennesker kan noen ganger være på sin plass.
