glede

Livet sånn generelt17.07.201917.07.2019

Klaging og syting tok helt av!

Hei alle lesere!

I dag publiserte Bergens Tidende en artikkel jeg publiserte på bloggen for noen dager siden. Hele innlegget kan du lese her.

Denne tok helt av i forhold til det jeg er vant med. Mange har vært enig i det jeg skrev, men det har også vært en del som ikke helt forsto poenget mitt. Eller poengene om jeg skal si det selv.

Per Sandberg tok seg også innom artikkelen og publiserte denne på sin egen facebook side. Her var det mange som kommenterte og synes generelt at vi Nordmenn syter og klager i overkant av hva som er greit. Det var også en del av kommentarene som selvsagt måtte klage over denne fyren som antagelig aldri har vært verken fattig, eller har noen erfaring med slit og slep i livet. Altså meg.

Selvsagt var det endel klaging fra slike som ikke engang tar seg bryet med å lese bloggen min. Da hadde han visst at jeg har vært både så fattig at jeg måtte fiske småpale til middag, at jeg er utdannet og har arbeidet som industrirørlegger, innen oljeindustrien, har drevet eget firma i mange år, har gått mellom flere stoler på NAV, har kjempet meg tilbake etter ryggoperasjon som var mislykket, tatt ny utdannelse som ergoterapeut i godt voksen alder, har møtt veggen og slitt med angst, depresjon og smerter i form av artrose i leddene og mye mer som jeg ikke gidder å syte over. Jeg føler jeg godt kunne sytt min del mot urettferdighet i verden og i norsk hverdag, men det er så lite konstruktivt og kun egnet til å øke egen negativitet og dermed legge til rette for potensiell sykdom og spesielt gi opp tanken om å ha det bra i hverdagen.

Og akkurat dette var også poenget mitt. Vi syter og klager over ting som pokker ikke engang burde vært nevnt som noe å klage over.

Det er på tide at vi tar oss kraftig sammen. Se på oss selv med nye øyne. Har de siste års klaging ført til endring for deg? Klager du fortsatt over den urett som du mener deg rammet av på 80-90, eller 2000 tallet? Hva om du faktisk slutter å klage å begynner å gjøre noe konstruktivt? Har du en livssituasjon der du kan endre på noe? Har du en hverdag som er tung? Hvorfor i all verden bruker man da krefter på å spy ut edder og galle til innvandrere, politikere, Trump, mediene, kona, eksen, familien, homofile, kristne, ja alt som du faktisk ikke liker? Jeg skjønner det ikke. Hvorfor så mye hat og irritasjon, misunnelse og fordommer? Elsk din neste som du elsker deg selv, heter det visst, men hvis du ikke elsker din neste så er det helt greit. La ham/henne i fred og kom deg videre, for eksempel? Eller er du så opphengt i å få siste ordet at du potensielt er villig til å forsure ditt eget liv i jakten på det siste ordet?

På tide å samle sine egne krefter mot egen velbefinnende? På tide å snu hat til kjærlighet? Jeg mener ikke at man skal godta urettferdighet, men det går en grense mellom det en kan få utrettet og det en ikke kan få utrettet. Og når slike tankemønstre og negative innganger til alt man hater og synes er urettferdig får feste, ja så vil hjernen øve dette inn i hodet og det vil bli en negativ spiral for deg selv. Uansett hvor rett du har eller ikke, så er det jo da egentlig deg selv du straffer ved å ikke komme deg videre i livet, ta tak i elendigheten, sette realistiske mål for fremtiden og ikke la fremtiden din være en del av surmaget oppgulp mot alt og alle.

Spør deg selv om det virkelig er fornøyd med å la tidligere hendelser forsure din egen helse og tilværelse. Du kan være ganske så sikker på at de som engang såret deg sannsynligvis gir F… i hvordan du har det i dag.

Gå videre. Slutt å syte og begynn og smile. Det gjorde jeg og jeg dobla dosen til og med. Og vet du? Det funket for meg. Det er jo ikke slik at jeg aldri klager og syter lengre, men det er forskjell på hverdagsklaging og innbitt sutring over ting. Fortsatt klager jeg over været, men jeg har da pokker kunnskap nok til å forstå at værmelderen ikke er skyld i drittværet, klimaet eller hva det enn er. Fortsatt klager jeg over mangelen på empati over dem som har det tøft, over dem som sliter.

Jeg bare sutrer ikke lenger over ting jeg ikke kan få gjort noe med. Jeg fortsetter å ytre mine meninger, men forsøker å få til en økt kunnskap om ting jeg ytrer og en aksept for mine meninger. I dag er jeg sutrefri. Jeg velger å la fortid være fortid og fremtiden være ukjent. Jeg er kun meg selv og med meg og mine lever jeg så godt jeg kan i nuet. Jeg velger å like i stedet for å hate. De som ikke liker meg kan jeg ikke gjøre noe med. Det har jeg lært å akseptere. Jeg kan ikke gjøre alle til lags. Det har også vært en prosess. En prosess der jeg har måttet endre mine synspunkter fra negativt til positivt. Det finnes måter å gjøre dette på. Det har jeg lært meg og dette har gitt meg selv et bedre liv. Til slutt.

Så til alle dere der ute: “Smil, slå av en prat, diskuter på en positiv måte. Husk at man kommer mye lenger med et smil og samarbeid, enn med edder og galle!

0 kommentarer

Ergoterapi, Hverdagsaktiv, Livsstilsendring14.07.2019

Løping som medisin

Hei alle sammen!

I dagens blogginnlegg dykker jeg litt dypere i jogging og løping som medisin.

Det finnes jo utallige treningsformer og metoder for fysisk fostring der ute i den store verden. Hvorfor valgte jeg løping og jogging som treningsform?

Til det er det vel egentlige svaret at det er noe sammensatt. For meg som alltid har hatet løping var det ikke et selvsagt valg om at dette skulle bli en lidenskap.

Som jeg har nevnt i tidligere blogginnlegg begynte jeg altså å røyke når jeg var ni år gammel. Dette var nok starten på hvorfor jeg hatet løping, men også begynnelsen på hvorfor det ble en lidenskap. Jeg skal forklare hvorfor.

Da jeg sluttet å røyke i 2006/7, så var formen dårlig. Det var på høy tid å gjøre noe. Min kunnskap på denne tiden som ferdig utdannet ergoterapeut med nevrologi som særskilt interessefelt og hjernen spesielt, var årsaken til at jeg ville prøve noe helt annet enn styrketrening som lå hjertet mitt nærmest. Jeg tok noen små prøvende løpeturer for å bedre pusten, men dette var så vondt og ubehagelig at jeg gav meg ganske raskt.

Det skulle gå enda noen år før jeg begynte på igjen.

I 2013 fikk jeg i oppdrag å starte og lede lokal frisklivssentral. Jeg var en del av et interkommunalt team som da reiste til frisklivssentralen i Modum kommune. En del av denne turen innebar at vi skulle lære litt hvordan de hadde startet og drev sin frisklivssentral. I dette lå det også en trenings gjennomgang. De andre deltakerne var jo superspreke og hadde ingen synlige vansker med denne gjennomgangen som besto av løping og intervaller i skogen. Jeg derimot, slet med pusten og holdt på å omkomme. Jeg var jo mer en kandidat som deltaker enn som trener. Da bestemte jeg meg for at pusten skulle bedres.

Jeg begynte med å se på hvordan hjernen fungerer i forhold til endring, og hvorfor jeg egentlig hatet løping. Løping var nok det som var den veien jeg burde gå for å bedre kondisen. Det visste jeg jo. Men det var jo så himla ubehagelig!

Jeg gikk systematisk til verks og utfordret mine uvaner med å tenke motsatt det jeg hadde i hodet. Ja, jeg hatet løping, men hva om jeg bestemte meg for å like det? Rett og slett snu hat til kjærlighet?

Jeg begynte å jogge. Rolige små turer på rundt hundre til to hundre meter. ALT gjorde vondt. Bena, lungene armer og hode. Men jeg smilte tappert og fortsatte. Hundre meter ble til tusen, til to tusen, til tre tusen. Og det gikk med et smil. Er det en ting jeg vil si så er det at etter 14 dager med rolige joggeturer, så var pusten betydelig bedre. Dette var en opplevelse som gav meg den ypperste motivasjonen av dem alle, nemlig evnen til å glede meg over bedre helse. En målbar helsegevinst. Jeg hadde også en tanke om å ikke gjøre løping til et mål om bedre tider og lengre enn langt. Bare et eneste mål og det var gleden av å kunne løpe en mil, eller 5 kilometer, 3 kilometer, whatever som jeg fikk lyst til. Ingen press, kun gleden av å kjenne hodet fylles med endorfiner og lunger som var i stand til å løpe ti kilometer i rolig tempo uten å bli dårlig, miste pusten eller verre.

Dette er virkeligheten i dag. Det er ikke pusten som stopper meg fra å løpe langt, men styrken i bena. Jeg forbrenner det farlige magefettet med lengre løping i rolig tempo og jeg forbedrer styrke i alle deler av kroppen. Spesielt i kjernemuskulatur. Derfor er løping ved siden av svømming kanskje den ultimate treningsformen. Og på veien har jeg funnet ut hvor mange nøkler ligger gjemt i forhold til å bedre både fysisk og psykisk helse.

Løping hjelper for kondisjon, kols, diabetes 2, blodtrykk, overvekt, svak muskulatur, og ikke minst mange ulike psykiske utfordringer. Angst og depresjon har jeg selv erfart at dette hjelper mot.

Så budskapet er egentlig enkelt. Hater du å løpe så er det kanskje det du bør gjøre? Fordi at ved å utfordre hjernens etablerte “sannheter”, eller uvaner om man vil så legges det tilrette for endring. Varig endring, ikke kortvarige slankekurer og støttemedlemskap på gymmen.

4 kommentarer

Hverdagsaktiv, Livsstilsendring02.06.2019

Treningsnarkoman!

Jeg er en treningsnarkoman!

Vel i alle fall i følge enkelte. Så hva er det egentlig de mener?! Skjønner ikke helt hvordan de definerer dette med narkomani. Eller, narkomani er jo en sykelig avhengighet av noe som bryter en ned, er det ikke?

Verdens helseorganisasjon (WHO), definerer avhengighet etter seks kriterier hvor tre av kriteriene må ha vært tilstede det siste året for å få diagnosen:

Sterk lyst eller følelse av tvang til å innta en substans som gir rus
Problemer med å kontrollere inntaket med hensyn til innledning, avslutning og mengde
Fysiologisk abstinenstilstandsom opptrer dersom bruken av rusmiddelet opphører eller reduseres, eller viser seg med karakteristisk abstinenssyndrom for det aktuelle rusmiddelet, eller gjennom bruk av samme eller beslektet rusmiddel for å lindre eller unngå abstinenssymptomer
Toleranseutvikling, slik at større doser må til for å gi samme effekt som tidligere
Økende likegyldighet i forhold til andre gleder og interesser. Mer og mer tid brukes på å skaffe seg rusmiddelet, på å bruke det, eller på å komme seg i form etter bruken.
Rusmiddelbruken opprettholdes til tross for åpenbare tegn på skadelige konsekvenser. Det må fastslås om brukeren var, eller kunne forventes å være, klar over disse konsekvensene.

Vel hvis trening hadde kommet i pilleform så hadde alle tatt den heter det seg. Men som nevnt over forbinder vi narkomani med noe negativt. Dette gjelder heldigvis ikke for alle de positive effektene vi får av å ruse oss på trening og aktivitet. Jeg har skrevet mange innlegg på bloggen tidligere om endocannabinoider og endorfiner. Dette er utelukkende positive effekter av det å trene. Og jo mer du tar, jo bedre helse får du. Det har heller ikke noe med narkomani å gjøre vel?

Men det finnes også grenser. Det å trene til kroppen slites i stykker går utmerket godt an. Det å trene så mye og så ofte at kroppen ikke får anledning til å restituere er negativt og kan også være svært farlig.

Det viktige er å kunne trene akkurat så mye at du får lyst til å gjøre det igjen dagen etter, men samtidig får god følelse av å klare å holde igjen slik at kroppen får ny energi og påfyll av ny giv.

Alt med måte er det noe som heter og det synes jeg vi burde bruke i langt større grad enn hva vi i dag er vant til, og på langt flere områder enn det vi kanskje tenker er greit nok.

Trening kan også fint brukes som erstatning for alle typer annen og negative rusmidler. Misbruk eller avhengighet av alkohol kan være en langvarig tilstand, og mange
pasienter veksler mellom perioder med bruk av rusmidler og avholdenhet. Høyt forbruk av alkohol er en kjent risikofaktor for utvikling og forverring av mange sykdommer, og det er derfor nødvendig å rette behandlingen mot både selve misbruket/avhengigheten og komplikasjonene som følger av dette. Selv om den vitenskapelige dokumentasjon er begrenset, kan strukturert fysisk aktivitet anbefales for å dempe subjektivt ubehag i abstinensfasen. Det kan også være nyttig for å hjelpe pasienter til å mestre angst og depresjon, og muligens redusere faren for tilbakefall. Fysisk aktivitet er også viktig i behandling av kroppslige følgesykdommer, slik som diabetes og hjerte-karsykdommer. Fysisk aktivitet kan gjerne bestå av kondisjonstrening, først med lav og senere av høyere intensitet, styrketrening og koordinasjonstrening. (HDIR).

Som dere vet er jeg og trener så ofte jeg kan, vil og har lyst til. Men derfra til overdrivelse er et godt stykke. Det kan virke som og mye er for mye, men så lange du restituerer godt og har et fornuftig og NORMALT KOSTHOLD, ja så er det ikke narkomani, men kun treningsglede. Og med trengingsglede mener jeg GLEDE med store bokstaver.

Jeg hører ofte folk si at det å trene er pyton! At det å trene er et vond og forferdelig onde! At trening er dritt som man dessverre er nødt til å stå i.

Jeg blir ærlig talt litt lei meg når jeg hører dette. For trening og livsstil behøver slett ikke være slik. Er det slik du opplever aktivitet og trening, ja så trenger du muligens en omprogrammering av et etablert tankesett der du går fra “FOR MYE AV DET GODE” TIL “ALT MED MÅTE”.

Det å bygge stein på stein i rolige former slik at kroppen din og hodet ditt får sjanse til å venne seg til livsstilsendring og belastning er svært viktig for ikke å ende opp med tidenes baksmell og evig støttemedlemskap på gymmen. Da gjelder det mer om å finne en rådgiver eller coach som kan formidle dette og ikke en kommandocoach som det jeg skrev om i forrige blogginnlegg. Alt med måte, ikke sant? Og livsstilsendring skal tross alt vare resten av et langt og helsemessig godt liv.

Men du, bestem deg i tide da 🙂

0 kommentarer

Hverdagsaktiv, Livet sånn generelt, Livsstilsendring20.05.2019

Ensomhet kan ramme deg også

Ensomhet.

Smak litt på ordet så dukker det kanskje opp ulike tanker. Er du en som aldri er ensom så tenker du kanskje på ett vis. Er du en som er ensom selv, ja så får du andre tanker rundt dette ordet.

Selve ordet ensom er et sterkt ord. Det er et ord som gir sterke assosiasjoner til noe sorgfullt eller depressivt i vårt følelsesregister. Men hva er det egentlig? Hva vil det si å være ensom? Og viktigst kanskje, går det an å gjøre noe med det?

Jeg vil tro at alle mennesker føler seg ensomme i en eller flere perioder i livet. Noen er kortvarig ensomme, andre har det slik gjennom et helt liv. Noen lever godt med det å være ensom, men de aller fleste sliter med ensomhet som noe tungt og dystert.

Jeg selv er ofte ensom. Jeg er ensom fordi jeg til en viss grad har valgt selv å være ensom. Ikke slik ensom som man gjerne forbinder ensomhet med, men som et valg gjort av meg selv. Jeg er ikke ensom til dagen. Til dagen har jeg verdens beste familie rundt meg og jeg har mange gode kolleger og kjente i mitt yrke som ergoterapeut. Men jeg er ensom i den forstand at jeg har valgt vekk deler av sosial kontakt med andre av ulike grunner. Dette innebærer for meg at jeg ikke klarer å opprettholde dette over tid. Jeg kjenner spesielt på dette ved mangelen av venner og familie som jeg besøker på fritiden. Men det er noe jeg har valgt selv, og noe har andre valgt meg vekk fra dem. Hvorfor i all verden vil noen gjøre dette kan man tenke?

Svaret på det er at det finnes traumer i livet som gjør at man ikke klarer eller tror at noen vil kunne ha glede over ens selskap. Ulike hendelser som gjør at sosial angst kommer snikende inn i livet ditt.

Men likevel har jeg det altså bra. Savnet etter nære venner vil alltid være der, men da vil det være mer opp til meg selv å ordne opp i det. Jeg kan ikke avvise andre som inviterer meg i det uendelige og samtidig forvente at de fortsetter å invitere. Dette er et faktum. Og med tiden så blir det en vane. Og det blir en lettelse å ikke bli forventet. Det å føle på at andre forventer noe av en blir et press som det egentlig er lettest å unngå. Og da sitter man igjen alene. Ensom. Ensom i det faktum at det er en selvvalgt ensomhet. Skulle jeg ønske det var annerledes? Ja det skulle jeg, men fortsatt er det enkleste å la være.

Ensom er også dem som VIRKELIG er ensomme. Ensomme i ordets rette forstand. Det å sitte for seg selv et sted og føle seg som en totalt utenforstående til verden. Uten familie eller venner så blir hverdagen særlig tøff for mange. Jeg skulle virkelig ønske at det finnes plass for dem alle i en stor sal der vi kunne slutte å være ensomme. Men dette er vel muligens utopi?

Så hva burde vi gjøre?

Jeg har urokkelig tro på en tilnærming der vi som mennesker begynner å se andre enn bare oss selv. Det å gi et smil til dem rundt deg i hverdagen er bra det, men det er altså sjelden nok. Hva med å invitere seg selv bort til noen du vet eller aner sliter? Hva med å være der for dem selv om de tilsynelatende ikke er så veldig interessert? Snakk ærlig med dem å spør direkte. Dette vil hjelpe mange flere enn du tror.

Det er også viktig å skape små fellesskapsgrupper. Ikke bare invitere folk til fest og så tenke at dem kommer. For mange som sliter vil det være som å hoppe over Mount Everest. EN umulighet, men andre ord. Dette fordi mange som er ensomme, og spesielt dem som har vært det lenge, ikke lenger har selvtillit nok til å ta sats og bare la det stå til. Nei, man må begynne med EN TIL EN. Man må begynne et sted og da er det beste å starte med å invitere på en kopp kaffe eller hva som helst, bare for å prate. Så etterhvert kan man bygge seg ut derfra.

Jeg vet fra meg selv at det er svært vanskelig å komme på tilstelninger der det er flere enn en person til stede. Det er en grunn til at man er ensom, ikke sant?

Og hvis du aldri har opplevd ensomhet enda, ja så vit at du med størst sannsynlighet vil møte dette på et tidspunkt i livet. Vit at ENSOMHET KAN RAMME DEG OGSÅ.

Men det finnes altså håp. Hvis alle vi som medlemmer av samfunnet og deltakere i livet bare kunne bruke noen sekunder på å slutte å ekskludere og begynne å bry oss, ja så vil vi kunne redde livet til mange. Vi vil kunne redde helsen til flere og vi vil kunne endre sorg til glede for den ene. Vi vil være i stand til å gi en liten smule varme til våre medmennesker i stedet for å åpne fryseboksen. Samfunnet vårt har har svært godt av litt varme nå. Enkeltmennesker som er ensomme har DESPERAT behov for å tines opp igjen også.

Jeg har opprettet en løpegruppe for folk som ønsker å møtes for en times aktivitet og løping her lokalt på Sotra. Dette er et lavterskeltilbud som absolutt ALLE kan benytte seg av. Her finnes det alle typer mennesker. Felles er det at de er nettopp det, mennesker. Trent eller utrent, ung eller gammel, her er det plass til alle.

Men helt spesielt invitert er dere som er ensomme. Og er det vanskelig å ta det første skrittet, ja så send meg en melding. Som livscoach kan jeg hjelpe deg videre til noe som er bedre enn det du kanskje har i dag. Send meg spørsmål og jeg vil prøve å svare så godt jeg kan. Send meg din historie, fordi den er VIKTIG! Og jeg vil gjerne ha deg med på en felles aktiv time, med forståelse og et smil på lur. Jeg bryr meg virkelig.

Det å bry seg er det viktigste vi gjør som mennesker.

6 kommentarer

Hverdagsaktiv, Livet sånn generelt05.05.2019

Hvordan er formen?

Pulsfall er det mange som har hørt om, men ikke så mange som egentlig vet hva dette er eller innebærer. Det å vite litt om egen trening og effekten i hva man gjør kan være svært nyttig. For mange virker det veldig komplisert å måtte sette seg inn i slike ting, men tro meg det er veldig mye nyttigere enn du tror.

Bare det å vite noe om din egen hvilepuls over tid kan være med å gi deg en pekepinn om hvordan helsen din er. Er hvilepulsen din jevnt over for høy, ja så kan dette være en indikasjon på helseproblemer. En normal hvilepuls skal ligge på mellom 60 og 80 slag i minuttet. Den enkleste måten å måle hvilepulsen over tid er ved hjelp av en pulsklokke, eller det å registrere antall slag pr. minutt før du står opp om morgenen og mens du altså fortsatt ligger i sengen. Finn pulsen på håndleddet ditt – tell antall slag i 30 sekunder og multipliser dette med 2. Da får du hvilepulsen. Hvis du registrerer denne et par uker så vil du få et ganske bra gjennomsnittstall. Og er altså pulsen i snitt over 80, ja så bør du vurdere en tur til fastlegen.

Men hvis du altså er interessert i å finne ut hvordan formen din egentlig er, ja så er det å måle pulsdroppet ditt en bra metode. Pulsdropp er altså makspulstallet ditt minus antall pulsslag på et minutt.

For å ta et eksempel: Hvis makspulsen din er på 185 etter et bakkedrag der du tar ut alt, så måler du pulsen etter et minutt. Hvis tallet da er 164 så er pulsdroppet 21 slag. Ser man da på tabellen under så ser man altså at formen din viser god fysisk form. Faller den kun med 12 slag eller mindre, ja så må du få sjekket deg hos legen.

Under 12 slag: Risikosone – oppsøk lege og få hjertet undersøkt

12-20: Dårlig-middels fysisk form. Bør trene mer.

20-30: God fysisk form.

30-40: Meget god fysisk form.

40 slag og mer: På høyde med godt trente idrettsutøvere

Kilde NTNU

Det å tilstrebe en hverdag med mye aktivitet og en brukbar variasjon i puls økning er å anbefale for å kunne ha en god helse. Husk at det er vanskelig å trene 24/7 og heller ikke meningen. Det er likevel lurt å fylle dagene med hverdags aktiviteter som det å gå mer, husvask, ta trappene fremfor heisen, løpe til bussen, til postkassen, løpe litt her og der i små spurter og så videre. På denne måten vil hverdagene kunne få de aktivitetene du trenger. Samtidig vil du gjennom ulike puls drivende aktiviteter som å løpe opp alle trapper i løpet av en dag, bli litt andpusten. Her snakker vi rein helsegevinst ut over de treningsøktene du allerede har per uke.

Min maks-puls er på 191 og jeg ligger vanligvis på et puls dropp på rundt 35. Dette er for meg en god pekepinn på at det jeg gjør har hatt god effekt på min egen helse. Hvilepulsen min er jevnt på 58 slag i minuttet og det er 30 bedre enn for noen år siden da jeg hadde for høyt blodtrykk.

La meg si det igjen. Det å være mer aktiv i hverdagen gir helsegevinst. Det å begynne å trene gir helsegevinst. Det å være hverdagsaktiv gir helsegevinst. Så derfor gjør jeg fortsatt alt dette. Og vet dere? Jeg elsker å ha denne kanonformen jeg faktisk har. Jeg elsker å ha en kropp som fungerer bedre enn når jeg var 20 år. Jeg elsker å kunne gå opp trappene uten å bli andpusten. Jeg elsker at jeg har lagt på meg x antall kilo med muskler som faktisk gir meg den kraft, styrke og selvtillit som gjør at livet føles supert.

Så hvis du innerst inne ønsker å komme i bedre form så skal du i alle fall vite at hvis jeg klarte dette, ja så kan hvem som helst klare det. Det finnes ikke en aldersgrense for det. Det finnes ikke begrensninger. Alt er mulig! Det umulige tar bare litt lenger tid!

2 kommentarer

Livet sånn generelt18.04.2019

Ren nytelse…

Å våkne opp i dag var så utrolig deilig at jeg ikke har ord. En Liten uke med fri står for døren og påskeværet her i havgapet er ubeskrivelig fint. Her snakker vi sommertemperatur på terrassen og nytrukket kaffe. I bare pysjen tutler jeg meg ut i våren og nyter i fulle drag.

I går var vi helt vest i havet på fisketur med guttene og tradisjonen tro, så fikk Markus en flott torsk på et par kilo. Den ender som ingredienser i fiskesuppe i dag. I dag har jeg kokt kraft og grønnsaker, samt trukket nydelige fiskestykker av gårsdagens fangst. Dette blir snadder!

Solen varmer bare mer og mer nå så nå lar jeg aktivitet og trening være inne i skapet et par dager for å snuse inn selve livet en stakket stund. Vi har jo ikke alt for mye av sol her vest så her bør ikke noe gå til spille. Dessuten så trenger vi jo alle en liten dose med D vitamin, samt en ørliten dash med sunn og hjemmelaget fiskesuppe iblandet sol og påskefri.

Dette kaller jeg ren nytelse!

Ønsker dere alle en strålende flott påske!

0 kommentarer

Ergoterapi, Hverdagsaktiv, Livsstilsendring14.04.201914.04.2019

Gratistilbud!

Denne uken har vært gull for meg rent treningsmessig. Ikke bare har jeg fått startet opp med tøffere egentrening som er i rute til Bergen city marathon, men jeg har fått mange nye deltakere gratistreningene mine.

I dag gyver vi løs på nok et arrangement der vi løper, jogger, går og gogger i en klokketime.

Jeg gleder meg alltid til disse fine søndagene der vi kan nyte flotte baneforhold på Ågotnes idrettspark sammen med andre som ønsker å være ørlite mer aktiv. Det å legge inn èn liten klokketime der vi får utfordret pulsen og muskulatur i rygg, hofte armer og ben er en svært god investering i egen helse. Når Man i tillegg vet at dette er gullstandarden for ulike utfordringer med ensomhet, depresjoner, uro og annet, ja så er det vel ingenting å vente på.

Som mange av dere som har fulgt bloggen min en stund vet, så er det viktig for meg å lage et gratis tilbud til alle som ønsker å være i aktivitet. Spesielt for dem som er lite i bevegelse fra før skal dette være et trygt og sammensveiset tilbud som er tuftet på felleskap, glede og respekt for alle andre mennesker. For meg er antimobbing i alle former og gode holdninger til andre mennesker avgjørende for egen glede, god helse og et bedre liv.

Bloggen hverdagsaktiv.blogg.no ble startet opp nettopp for å kunne gi et tilbud til dem som var særlig utsatt. Mange kommunale og private tiltak er svært gode, men de mangler også noe som jeg mener vi kan være med å dekke, nemlig plass til alle og det faktum at det er et gratis tilbud med en løype som alle kan gå i sitt tempo. Så enten man er fullbefaren konkurranseløper eller om du sitter i rullestol så er det plass på en slik bane som dette.

Sliter du med ulike psykiske vansker, ja så er det plass til deg også. Enten man vil gå for seg selv eller løpe mot de raskeste er det opp til hver enkelt. Deltakelse er nøkkelordet.

Det å kunne møte opp og delta er for mange det første skrittet til et nytt liv, eller en bedring av livskvalitet. Hvis man møter opp og overhodet ikke er i stand til å bevege seg en eneste meter, ja så er du pinadø plass til deg også. Fordi du da har overvunnet terskelen over det å delta. Du er like velkommen som alle andre. Dette tilbudet skiller seg derfor ut fra de fleste offentlige og private tiltak som har et fokus på dem som er mye bedre og som kan nyttiggjøre seg et tempo som mange ikke klarer.

Min soleklare overbevisning er at det er alt for få tilbud til dem som ikke klarer noe som helst. Til dem som av ulike grunner ikke klarer å gå ut av døren i frykt for å møte livet. Det er alt for få gratis tilbud på tider som ikke ligger i arbeidstiden til folk eller når folk er opptatt med annen form for tilbud. Derfor har hverdagsaktiv.blogg.no tilbudet om søndager når jeg selv har anledning til det.

Jeg vil kunne bistå deltakerne med råd og motivasjon til å kunne bli mer aktiv innenfor den timen vi er i bevegelse, men også hvordan man kan ta disse timene på egenhånd.

Så husk å spørre meg om ulike ting dere lurer på underveis så skal jeg svare dere så godt jeg klarer. Det er også fullt mulig å sende inn spørsmål til meg via facebooksiden min PTHVERDAGSAKTV.

Velkommen til en fin dag i det som ser ut til å bli en solskinnsdag med aktiv bevegelse i fokus. Husk at det er ikke viktig hva man gjør, men OM MAN GJØR!

0 kommentarer

Livet sånn generelt, Tanker rundt autisme07.04.2019

Bonusbarn!

Jeg har 4 barn og 2 bonusbarn. Slik er man vant til å betegne det.

Men hos meg er betegnelsen at jeg har 6 barn.

Mine bonuser kom inn i mitt liv når de enda var smågutter. De passet som hånd i hanske med sine brødre og vi ble en sterk liten familie. Med mye motgang har vi fått kjenne på livets ulike utfordringer, men vi har også fått kjenne på livets lykkerus.

Min bonussønn er i dag blitt 18 år.

Men i dag er han 18 år og voksen. En gledens dag. Han er min sønn, den nest yngste av de 6 jeg har. Og alle betyr like mye for meg.

Det å ha bonusbarn er vanlig i dag. Og jeg vet at det ikke er like enkelt for alle. Jeg har i alle fall vært så utrolig heldig å finne gull i ørkenen og det er det viktigste edle metallet som finnes. Mine bonusbarn beriker livet mitt, men spesielt den tilhørigheten og samholdet mine biologiske barn har med sine søsken, har gjort meg varm og stolt i hjertet. Mine barn har sørget for at vi er en enhet og ikke “de og oss”. I mitt hode har det en verdi som ikke kan måles i annet enn godhet.

Dette er en hyllest til alle som har bonusbarn, men også en hyllest til dem som virkelig vet å sette pris på de verdier og gleder som det er å få flere barn. Det er fantastisk å plutselig bli far til flere, og det er fantastisk å bli en større familie med søsken som har kjærlighet og samhold til hverandre.

Og i dag er altså nest minste gutten blitt voksen.

Jeg ønsker deg en fantastisk dag og en nydelig fremtid.

Jeg ønsker også alle bonusforeldre, bonus søsken, steforeldre, bonusforeldre, bonusbarn og alle familier som har tatt til seg barn av ulike grunner en strålende dag. Ta vare på hverandre og ta vare på den verdien det er å være en del av noe større. Det å være en del av en ny familie og de gleder det kan gi.

Gratulerer med dagen Markus!

0 kommentarer

Drøm og virkelighet15.03.2019

Vårens blide kyss

Vårens blide kyss

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Man kjenner det dypt inne i seg selv. Det skjer noe udefinerbart der inne i dypet. Jeg vet ikke helt hvor det kommer fra, men det kjennes ut som om noen spiller på et sett med nervetråder i sentralnervesystemet mitt. Det er som om noe puster forsiktig på ryggraden. På innsiden av ryggraden. Så sprer det seg utover i kroppen som forsiktige kyss, eller som fra pusten til en som er nær huden din.

Kanskje det kommer fra en følelse som ikke vet hvor den skal. Litt usikkert brer den seg i alle retninger i kroppen og prøver å finne en plass å lande. Som en sommerfugl flyr den rundt å leter. Vimsete, litt hit og litt dit. Lander. Letter igjen og flyr rundt inne i meg. Utenpå meg.

Jeg vet at jeg nærmer meg lyset. Jeg vet at sommerfuglene i kroppen har en mening. En hensikt som bare jeg vet om. Jeg kjenner lyset treffe deres lette vinger og ser at vingeslagene smiler mot meg. Tross enkelte kalde vindpust fremdeles så står ilingen i kroppen igjen som vinner. En varme som brer seg utover fra ryggraden og til alle deler av kroppen min. Våren er på vei. Små bevis fra hverdagen dukker opp som snapshots foran øynene mine. Små fargeklatter i jorden rundt meg i form av krokus, snøklokker og lyder av vårlige små skrik fra himmelen. Jeg løfter blikket og ser mot lyset. Lytter til de små fine tonene som leker seg mellom tretoppene. Mellom pusekatter og begynnende knoppdannelser i trær og busker rundt meg. Jeg venter i lengsel på lyden av summende insekter på gule løvetann. Jeg titter på egne hender og skjelver lett i pusten fra sommerfuglene. Ser dansen deres. Føler vingene deres som sprer seg utover i et hav av evig lykke.

Skogens røster puster liv i mine indre nervefibre. Jeg lar våren få puste meg i ansiktet. Jeg føler. Jeg ser.

Vibrasjoner i en kropp som langsomt tiner i vårsol kjennes deilig og tilfredstillende ut. Jeg føler vårens ansikt nær meg. Så nær meg at jeg kjenner varme fra dypet av den. Lett kysser den meg med vårlig lekenhet og driver videre i luften. Den har en verden å leke i. Den har så mange å glede.

Mine favorittblomster er løvetann. Disse sterke, uavhengige og samtidig utskjelte nydelige vesener som samles overalt i vårlige familiesamlinger. Der leker dem i grøfter og på enger og farger tilværelsen til dem rundt seg gul og lys. Sprer sine lysende gledesrop til alle som vil se og høre deres livgivende kraft. Overalt hvor de har lagt i skjul er deres styrke uovertruffen. Med voldsom kraft kan de sprenge seg gjennom murer. Med styrke til å gi selv de kaldeste små grøfter nytt liv og ny varme. Deres blotte tilstedeværelse gir farger i hjertene til dem rundt seg. Fordi de vet hva motstand vil si. Fordi de vet hvor lett det er å bli tråkket i stykker av uvørne mennesker med lite respekt for deres nydelige farger og kraftfulle egenskaper. Jeg kjenner en lengsel etter deres lek. En lengsel etter deres tilstedeværelse i vårens vakreste eng.

Denne livets eng der sommerfuglene og biene flyr rundt i et samarbeid med å klargjøre livets eng til den forvandlingen sommeren gir. Der løvetannen smiler til engblomstene og kysser lett bien som forsiktig kysser den tilbake. Der dråper av vårens nektar kan gi liv til nye generasjoner av bier, humler og sommerfugler. Denne livets eng der jeg trekker pusten dypt inn og lukker øynene. Jeg kjenner duften av blomstene i livet mitt. Jeg hører småfuglenes vårlige toner fra skogen foran meg. Jeg kjenner pusten fra lette sommerfuglvinger som gir en sval bris over kroppen min. Jeg ser fargene som bærer bud om lysere tider. Jeg kjenner vårens hjertebank i kroppen min. Jeg kjenner strengene i meg leker i takt med vårens raske hjerteslag. Som i en rytme der musikken spilles på nervestrenger og trommeslagene fra hjertet blander seg med rytmiske toner fra en flaggspett et sted der inne i skogen. Vårens lette kyss styrer den gleden jeg føler.

Denne gleden over selve livet. Denne gleden over å kjenne en ny dag. Gleden over å våkne tidlig i et lys som bringer bud om lettere dager. Der florlette gardiner blafrer i morgenbrisen. Der sommerfuglene leker mellom løvetann og smørblomster. Der livet atter en gang våkner sammen med meg. Strekker seg utover og vekker skogen rundt oss, vekker bølgene i vannet som dovent ruller innover steinete strender. Som viser veien til nye horisonter. Der bekkens klukkende latter tuller med småstein i kulpen. Den sammen kulpen der fossekallen bader, der småspurv rister av seg dråper som glinser som diamanter i solen. Den samme kulpen der dråpediamanter mot naken hud vasker vekk vinterens tungsinn. Lar mennesket våkne. Lar lyset vekke nytt liv. Der sommerfuglene svever over kulpen i søken etter løvetannens gule, myke seng.

Lyset er lysere nå enn noen gang. Lyset gjør en sterkere og vårens lette, lekende kyss gjør meg sterkere. Mer motstandsdyktig mot kulden som omgir meg. Mer i stand til å vokse meg gjennom murer. Gjennom asfalt. Jeg skaper og jeg finner kreativitet og styrke sammen med grøftens innbyggere. Sammen med alle dem som har sett samholdet og leken her hvor tiden står stille. Her nede hvor vi kun sanser motorveien der oppe. Såvidt hører lyden av hektisk aktivitet der noen aldri får med seg at livet er nå. Livet finnes her der roen og freden som er skapt av lyset, av godhet og av tålmodighet som ender opp i denne bakevjen av en grøftekant. Der lyset består av løvetann, smørblomster og andre levende farger. Der livet endres av summende insekter i samspill med blomstene, fargene og dråpene av dugg om morgenen. Der sommerfuglene hviler sine vinger på senger av farger. Der våren beriker deres tilstedeværelse med lekende, blide og lette kyss.

Jeg åpner mine øyne og kjenner etter. Kjenner etter og konstaterer med et lite lekende smil over leppene mine, at våren er her.

2 kommentarer

Hverdagsaktiv27.02.2019

Dagens treningsøkt var drøy!

God kveld folkens!

I dag hadde jeg problemer med å gå skikkelig etter Mandagsøkten med 150 knebøy pluss litt styrkeknask utenom. Alt i alt en relativ høy dørstokk i dag altså. Men i dag ventet da også en time i frisklivstrening samt at jeg hadde lyst til å forsøke en to kilometers økt på høy hastighet.

Etter 30 minutter med spinning fulgte 30 minutter med ulike sirkeløvelser for hele kroppen. Dette brenner godt i bena og i kjernemuskler. Programmet var tett og hardt og med lite pauser. Dette synes jeg selv er en fordel da det er lett å gi litt opp hvis pausene trekker litt ut. Bedre å kjøre hardt når man først er kommet såpass langt at man likevel kjenner det i kroppen.

Fordelen er at jeg etterpå kan le hele veien til helsebanken!

Etter 30 minutters hardkjør valgte jeg å ta to kilometer med løping på møllen. Jeg kjente det straks jeg gikk opp på båndet. Det brant i lårene. Både på fremsiden og på sidene. Etter et par minutters gange kjørte jeg bakken til 1 prosent og hastigheten til 12,1. Dette er raskt for meg som prøver å ha lavere hastighet og lengre løp, men siden jeg er påmeldt til årets Bergen City Maraton stafett med jobben, ja så er det vel på tide å legge inn noen hastighetsrunder for treningens skyld.

Det svei som pokker de første meterne men, så gav det seg. Dette skyldes at spinningen hadde fjernet endel av gangsperren og at kroppen var skikkelig varm. Det er ikke å anbefale å gyve løs på hastighet uten å varme skikkelig opp, bare så det er sagt. Da oppstår det lett skader.

Men ut av alt dette. Ut av hver eneste bevegelse og hver eneste lille smertestikk. Ja ut av alle de store sviende lårsmertene også, så var også dagens viktigste innkassering den gleden det er å føle en sliten kropp. En kropp som er sliten av fysisk aktivitet. En kropp som henger sammen med et lett hode der nervecellene smiler til hverandre. Der lystsenteret i hodet frigjør Dopamin. I lystsenteret, nucleus accumbens, finnes det millioner av nerveceller som kan ta i mot stoffet dopamin.

Dopaminets virkning på disse nevronene gir en følelse av belønning, og i tillegg en motivasjon til å fortsette eller gjenta opplevelsen. Motivasjonen til å gjenta er avhengig av styrken på den opplevelsen man har hatt.

– For at menneskearten skal overleve, spiller belønning i form av frigjøring av dopamin en viktig rolle. Spising, sex, barneomsorg og jakt på nye oppdagelser, er eksempler på aktiviteter som frigjør dopamin i hjernen. Vi får belønning og motivasjon til å gjenta opplevelsen (forskning.no).

Det er i sannhet deilig å lære dopaminets virkning å kjenne. For meg forklarer det gleden jeg føler over aktivitet som trening og hvor stor påvirkning den har på hjernens evne til å levere glede til kroppen. Ja, og så litt gangsperre da, men det går helt fint. Derfor blir også mange litt avhengig av fysisk aktivitet. Dopaminet gir såpass god virkning på kroppen at vi får lyst til å gjenta og gjenta og gjenta opplevelsene i det uendelige. Men dette krever også motivasjon i en tidlig fase av livsstilsendring. Det gir i alle fall grunn og forklaring til alle dem som lurer på om de vil gi opp. IKKE GJØR DET PLEASE!

Lær å like litt denne smerten og du vil bli rikelig belønnet.

Det å kjenne på ulike smerter og det å lære seg å skille mellom hva som er uheldige smerter og hva som er ufarlige smerter kan være lurt. Det å stå i ufarlige smerter øker vår smerteterskel. Det var først når jeg gav F i ryggsmertene mine og begynte med rettledet trening og forsiktig aktivitet at jeg for første gang på 10 år ble kvitt mesteparten av mine egen smerter etter ryggoperasjon og prolapser samt sammenvokste ledd i korsryggen.

Så det er MULIG.

Forskning støtter også dette når det gjelder mange kroppslige og psykiske plager. Fysisk aktivitet er en av de beste medisinene som finnes mot smerter. Også fordi du altså får en belønning i form av Dopamin, endocannabinoider og endorfiner når du sliter deg igjennom en hard økt.

Jeg anbefaler dette på det sterkest i alle fall.

Mvh WIlly

0 kommentarer