Vi velger ikke å nave. Vi velger ikke uføretrygd!

Reklame |

 

 

 

NA-KD Trend//NA-KD Shoes//NA-KD Party

 

 

Er du en av dem som av ulike grunner har fått hjelp av NAV? Er du en av dem som har falt igjennom dette systemet og vært en av de uheldige? Da kan du kanskje finne denne lille historien nyttig.

Dette er min historie:

I 1989 fikk jeg problemer med ryggen etter å ha arbeidet som skipsrørlegger endel år. Dette er ikke en ukjent lidelse blant mange yrkesgrupper innen industrien. Dette forverret seg etter et fall ned en stige i 1990 og jeg ble sykemeldt. Lenge. Smertene i ryggen var konstante og invalidiserende. Jeg ble operert i ryggen i 1991 og denne operasjonen var mislykket. I hvert fall med tanke på smerter. De neste årene skulle vise seg å være en kamp på liv og død.

Som smertepasient i et NAV system var jeg enten av de heldige, eller de uheldige ved tildeling av saksbehandler og holdninger fra denne personen. Jeg var den uheldige.

Han sa til meg at jeg skulle utredes med tanke på en omskolering. Alt det var fint og jeg gledet meg til å kunne komme i jobb igjen. Så fikk jeg time hos det som den gang het ARK eller Arbeidsrådgivningskontoret. Den timen møtte jeg hos stedets psykolog for testing. jeg fikk beskjed om å sette meg ned å fylle ut en test. Jeg hadde store smerter i ryggen etter bussturen inn til byen og skyndte meg å fylle ut trekanter og firkanter og slikt vas.

Dette fikk alvorlige konsekvenser for meg. Jeg strøk på en måte til den eksamen som ville bidratt til å få meg tilbake i arbeid. Han påpekte etter testen at jeg ikke var mentalt kapabel til å kunne fullføre høyere utdanning. Han skrev tilbake til saksbehandler på NAV om dette. På bakgrunn av dette kunne ikke saksbehandler tilby meg noe annet enn et kurs som gav truckfører bevis. Jeg fortalte ham at jeg allerede hadde et sertifikat på både truck og kranfører samt ulike ferdigheter innen industrien som industrirørlegger. Han trakk på skuldrene og det var på en måte det.

Tiltalt, dømt og klar for å sone!

Dette var egentlig mitt møte med Nav. Trodde jeg. Etter å ha gått hjemme med rehabiliteringspenger fant NAV ut at eg ikkje hadde krav på dette etter så lang tid. De ville derfor fjerne dette og samtidig gav de meg klar beskjed om at jeg burde uføretrygdes. Dette stakk dypt og jeg var helt uenig i dette. De gav seg ikke med å purre på en uføretrygd ellers så ville jeg miste inntekten min. Dette var jeg avhengig av med små barn å forsørge. Etter lang tid oppsøkte jeg likevel en lege som de da krevde og ba om at han søkte om uføretrygd til meg. Det gjorde han på bakgrunn av smerteproblematikk og litt forskjellig annet som hadde oppstått etter å ha gått hjemme i så lang tid. Depresjon og sosialangst dominerte psyken min den gangen. Jeg hadde på mange måter gitt opp.

Svaret frå Nav om uføretrygd var derfor hinsides all fornuft og slo bokstavlig talt bena under meg. Jeg husker jeg ble så kvalm at jeg kastet opp flere ganger den dagen.

Avslaget!

Du er ikke innvilget uføretrygd da du ikke har forsøkt omskolering. Vi ønsker at du forsøker omskolering for å prøve å komme deg i aktivt arbeid. Ikke nok med det. Videre skrev de at vi ønsker å legge til rette slik at du kan finne deg hensiktsmessig arbeid. Kontakt din saksbehandler for videre tiltak. Dette var fritt oversatt fra det som de skrev.

Jeg fikk altså ikke uføretrygd som de ville at jeg skulle ha fordi jeg ikke hadde forsøkt omskolering, som jeg ville, men ikke fikk lov til fra dem?

Fortsatt forvirret? Det var jeg i alle fall. Og sliten. Sliten av å leve. Sliten av alt. Dette tok nesten livet av meg, men noen har også flaks…

Vel, vel. Jeg gikk tilbake til saksbehandler og ba om en forklaring. Han sa det samme nå. På bakgrunn av en psykologuttalelse ved ARK kunne han ikke gi meg omskolering til annet enn datakortet og truckførerbevis. Jeg spurte ham om det å arbeide på et lager ville være bra for ryggen min. Han svarte, «sannsynligvis ikke.»

Deretter gikk eg inn i et vakuum. Inn i et liv der jeg hadde gitt opp alt. Absolutt alt. Helt til året 1998/99. Da ringte Gjensidige forsikring meg og spurte om hva jeg gjorde på? Jeg gav dem denne historien. De sendte 2 sosionomer hjem til meg frå Trondheim. De tok kontakt med NAV. De ringte meg etter en uke og fortalte at jeg skulle få omskolering på Høyskole og generell studiekompetanse gjennom NAV. Jeg gråt i flere dager.

Omskoleringen

Jeg tok 9 fag på et og et halvt år ved privatgymnas. Jeg gikk ut med toppkarakterer. Jeg søkte og fikk plass på Ergoterapistudiet ved Høgskulen i Bergen. Jeg gikk ut derfra med toppkarakterer og bachelorgrad i lomma. Senere har jeg fullført videreutdanning i rehabilitering og arbeidet med nevrologi som hovedfelt i ergoterapien i meir enn 14 år.

Fortsatt ringer ordene i ørene på meg: «Ikke mentalt i stand til å gjennomføre høyere utdanning».

Livet endres

Livet endres når man møter motgang. For mange er det slik at også livet stanser. Man kan diskutere hvorfor i sju lange og sju brede, men noen er heldige, andre ikke. Skal det være slik? Jeg overlevde NAV, da regner jeg meg som heldig. Jeg har fått et nytt liv og har lagt dette bak meg. Det betyr ikke at jeg noen gang glemmer saksbehandleren min på NAV eller psykologen på Arbeidsrådgivningskontoret. Jeg husker den trette forakten i deres møte med et menneske som meg. Jeg glemmer det aldri, men har lagt det bak meg. Bitterhet fører aldri til noe annet enn mer smerte. Likevel vet jeg at svært mange har liknende historier. Noen har aldri fått sjansen til å fortelle om sin historie.

Dette skjedde på 90 tallet. I dag vet jeg at svært mange får god støtte i dette systemet. Men jeg kjenner også til at et isfjell er større enn bare toppen.

Jeg håper at svært mange deler og kommenterer dette innlegget. Kanskje det kan føre til at systemer, lovverk og holdninger i det offentlige kan endres. Kanskje det kan føre til at systemet klarer å møte mennesker på en individuell og empatisk måte uten å bli for tekniske ihht og så videre. Det er lov å bruke hodet! Også for den enkelte saksbehandler. Det er lov å gjøre feil, innrømme sine feil og faktisk rette opp i det! Også for systemet.

Kjære system og systemteknikere!

Jeg ber dere om å bruke skjønn. Menneskelig innsikt, relasjonsforståelse og empati. Jeg ber dere forstå menneskers møte med det som for dem ofte er et møte med både dommer og bøddel. Jeg ber dere forstå at frustrasjon og sinne ofte er et utrykk for at kommunikasjon har sviktet. Det er enhver sitt ansvar å kommunisere til andre på en slik måte at man blir forstått. Jeg ber om at neste gang en klient står foran dere, så se mennesket, ikke klienten. Se livet deres, ikke saksgangen og lovverket.

Det kan ikke være slik at mennesket er overlatt til enten å ha flaks eller uflaks i møte med deg som sakbehandler, psykolog eller trygdelege.

I disse dager er det en diskusjon om at vi stadig blir flere, særlig unge på uføretrygd. Kan det tenkes at kravene frå systemet er blitt så teknifisert at de MÅ ta til takke med et datakort, et meningsløst jobbsøkerkurs eller liknende når de egentlig ønsker hjelp til noe annet? Man må ta det man får tildelt, eller? Tas det hensyn til den enkeltes forutsetninger eller pøser datamaskinen ut krav om å delta på gruppeundervisning for en med sosialangst eller OCD? Pøser datamaskinen ut brev og krav om datakortet til en ungdom som bygger sine egne datamaskiner?

Jeg håper at systemet klarer å skille mellom tekniske automatiserte krav for å få flest mulig ut i et eller annet tiltak og de menneskelige forutsetningene til hver enkelt person som møter denne verden av krav til å jobbe enten man er i stand til det eller ikkje. Og hvis ikke så håper jeg det er systemer som fanger opp forskjellen mellom dem som ikke vil og dem som ikke kan.

Har du en historie? Del gjerne både positive og negative historier her i kommentarfeltet

Willy

Lys eller mørke? Ditt valg!

Reklame |

 

 

OFRA Cosmetics//Trendyol//Pilgrim//Trendyol//Carolina Gynning//Pilgrim//GANT Home//Garnpakke Baby Merino, 12pk, Adlibris, 50 g, Autumn

 

Lys eller mørke?

Varmt eller kaldt?

Vått eller tørt?

Sorg eller glede?

 

Valg, valg, valg. Eller bare å hengi seg til alt uten å sette et fritt valgt filter foran?

 

Noen valg i hverdagen er av den enkle sorten, andre igjen er svært vanskelige.

Men er det egentlig veldig komplisert?

Mange føler at lyset som burde være der fra man åpner øynene om morgenen ikke automatisk tennes. I stedet er det svarte natten som dominerer dagene. Hverdagen blir da veldig tunge og valgene synes blytunge eller beint fram umulig.

 

Det er da hjernen trenger tilsnakk!

 

Bryteren er på veggen, men du må faktisk reise deg å skru den på selv. Det er ingen andre som gjør det for deg. Og det er faktisk ditt eget ansvar å reise deg fra stolen, gå bort å trykke på bryteren til lyset.

 

Depresjonsmørket er et troll. Men troll sprekker i lyset.

Så hev stemmen mot deg selv og hjernen din, jag trollet ut blant folk så er sjansen stor for at deppetrollet sprekker.

 

Velg aktivt å ha lyset på. Det er det eneste som er bra for deg.

 

Alle er i stand til å ta fri valg. På sammen måte som man velger å ta kakestykket til høyre i stedet for venstre, ja så er det ditt bevisste valg. Jeg tenker ofte på at når lyset er av ja så er det mitt valg å skru det på igjen. Og da gjør jeg det. Enkelt? Nei, men likevel et valg.

 

Willy

Shaming, blaming og smil

Reklame |

smil

OFRA Cosmetics//Trendyol//Pilgrim//Trendyol//Carolina Gynning//Pilgrim//GANT Home//Garnpakke Baby Merino, 12pk, Adlibris, 50 g, Autumn

 

Heisann alle gode mennesker!

 

I går publiserte altså #Bergenstidende et innlegg jeg tidligere har publisert på bloggen. Dette innlegget omhandler det å være usynlig syk og stigmaet som gjerne følger med dette. Mange presses ut av et arbeidsliv som blir stadig mer resultatorientert og stadig mindre personlig tilrettelagt. I alle fall for dem som av ulike grunner sliter med sine ting.

 

Innlegget mitt om usynlig sykdom er lest og delt over 19000 ganger siden jeg publiserte det og svært mange har kommentert i ulike fora på det jeg har skrevet. Jeg vil takke hver enkelt som har engasjert seg i dette og spesielt takke dem som har gitt tilbakemelding om at dette har hjulpet dem og gitt dem mer styrke i hverdagen.

Vi mennesker har en tendens til å tro det verste om andre. Ikke alle selvsagt, men dessverre veldig mange. Vi agerer for ofte med en forutinntatt holdning til de ting i livet som ikke passer våre holdninger, kultur og oppfatning om hva som er rett og galt. Men, husk at det som er rett for en kan være galt for en annen og motsatt.

Hvorfor velger vi å dømme andre? Hvorfor må vi på død og liv kommentere og senge ut fornærmelser i øst og vest? Gjør det oss godt eller er vi bare så misunnelige på andre at vi synes at det er helt greit å trykke ned andre for deres kulturelle, holdningsmessige eller personlige meninger?

Jeg blir litt satt ut når tilsynelatende oppegående mennesker strekker seg til det ytterste for å trykke andre ned med stygge ord, kjefting, hersketeknikker og #shaming av alt mulig og umulig.

Hva er det egentlig som trigger en slik oppførsel? Hva er det som kan rettferdiggjøre slikt?

Jeg respekterer alles meninger. Jeg slenger aldri ukvemsord og stygge karakteristikker mot andre selv om jeg er blodig uenig i deres synspunkt. Jeg har derimot en slags forståelse for at folk gjør som de gjør. Jeg tror at de aller verste i kommentarfelt og andre fora, på et tidspunkt i livet har møtt så mye motstand og slit at det å klaske ut dritt blir en slags “payback to the world”. Det unnskylder ikke deres handlinger, men det kan være med å forklare hvorfor. Vi burde derfor ikke fordømme, men heller hjelpe dem til å forstå at det ikke er greit. Det vil si ikke fordømme dem som PERSONER, men det er greit å fordømme handlingene.

Jeg har fulgt med i mange år på nyheter og debattklima. Jeg sitter igjen med et klart inntrykk av at manglende kunnskap er en hovedårsak til frykt og uforstand. Frykt og uforstand leder lett til hat og ukvemsord i offentlig debatt.

Det er lett å skjønne at bitterhet i livet kan være ødeleggende for mennesker. Jeg selv er bitter for de ting som har skjedd meg i livet for mange, mange år siden. Men ved å endre holdninger i oss selv og legge fortiden bak oss så vil faktisk livet bli bedre å leve. Det er mye bedre å være likt enn å være hatet og alt begynner med et smil og et vennlig ord. Det man gir er det man får. Hvis du likevel er overbevist om det motsatte, ja så forstår jeg det, men det er ditt valg. Mitt er å legge fortiden bak meg og se lyst og vennlig på nuet og fremtiden.

Ønsker dere alle en fin dag

Blir vi latere og latere?

 

Continue reading “Blir vi latere og latere?”

Høstferien nærmer seg slutten

Turen til og fra Larvik har gått nesten smertefritt. Bortsett fra en kjedelig punktering et sted langs E18, har det gått fint. Høsten er vakker over fjellet og vi valgte å kjøre Haukeli tilbake. Bare og fine veier gjorde turen helt grei.

Vi bare digger å reise med bobil. En bedre måte å fyke fra sted til sted og oppleve finner man ikke.

Det blir bobilferie neste gang også tipper jeg. Bobilen var helt ok til tross for noe smårusk, men det ser vi gjennom fingrene med når totalopplevelsen likevel er topp!

Ønsker dere alle en super Søndag.

Ps. Bildene er fra Haukeli og mot Utne.

Gnålet om målet

Reklame |

CRAFT//CRAFT//CRAFT//CRAFT//CRAFT//NA-KD Accessories

 

I mange år har jeg arbeidet med livsstilsendring. I denne prosessen følger jeg bestemte prosedyrer. Første kontakt er gjerne en telefon fra deltaker som ønsker å endre livsstil. Så avtales en helsesamtale der vi gjennomgår en såkalt motiverende samtale samt kartlegger deltakers forutsetninger for aktivitet.

 

Så starter vi med fysisk aktivitet i grupper. Som leder av gruppen kjenner jeg alles forutsetninger for fysisk aktivitet, basert på kartleggingen og helsesamtalen.

 

Det som har slått meg i alle disse årene er det overdrevne fokuset som er på måloppnåelse. Ikke det at det er noe galt i å sette seg mål, men min klare erfaring er at alt gnålet om målet faktisk er mer ødeleggende for de aller fleste, enn det er inspirerende og motiverende.

 

Jeg har flere ganger tidligere skrevet om denne problematikken i forbindelse med livsstilsendring. Og spesielt er det de som er svakest som sliter med målgnålet.

 

Det gjør ikke saken bedre når samfunnet generelt, både innen helsefag og ellers følger opp med stadig nye krav og mål som folk “bør” klare å gjennomføre.

 

Et eksempel er Helsedirektoratets anbefalinger om fysisk aktivitet. 150 minutter i uka og minst 10 minutter kontinuerlig aktivitet i strekk der pulsen skal opp og helst svetten frem.

 

Men det er altså veldig mange, og faktisk de aller fleste jeg møter som ikke klarer 1 minutt engang. Da er det lett å gi opp.

 

Her er altså det springende punktet i gnålet om målet.

 

NÅR skal fagfolk, trenere, PTer inspiratorer og coacher legge vekk det evinnelige gnålet om målet?!

 

Svært mange trenger altså å bli fortalt at mosjon og daglig aktivitet er mye mer enn løping, styrke, sixpack og evne til lange powerwalks. 

De trenger faktisk støtte på at daglig aktivitet er det du klarer enten det er å reise seg fra stolen to ganger, gå opp trappen eller en liten tur i postkassen.

 

De trenger ikke jages inn i gymmen for å nå et mål der fremme.

 

De trenger derimot å trygges og styrkes i at alt er aktivitet og at stillesitting er det verste man gjør. Legg vekk mål som ofte aldri nåes og frem gleden ved det hver og en klarer. 

 

Gjennom aktivitet til ny aktivitet.

 

Dette er ergoterapi i et nøtteskall. Det betyr enkelt at hvis man legger til rette for at folk skal bevege seg mer, ja så vil aktivitetsnivået øke. Jeg vil legge til at dette skjer uten at man tenker så mye på måloppnåelse. Med en gang man setter seg mål så får man problem med å følge opp de KRAV som følger med.

 

Og nettopp DEN OVERDREVNE KRAVMENTALITETEN I SAMFUNNET er problemet. Da jobber man mot seg selv hele tiden. Målet blir en stressfaktor på den veien en selv eller andre har satt for deg. Dette møter jeg daglig. Det er vondt og se at folk holder et par uker og så gir opp fordi målet ikke nås. Da er det nærmest umulig for meg å fortelle dem at livsstilsendring innebærer å være mest mulig aktiv resten av livet. Inne i deres tanker ringer en bjelle med x antall kilo reduksjon i vekt som de heller ikke nå klarte. 

Tapsopplevelse er de vant til. Dette var enda et tap av måloppnåelse som ikke fungerte.

 

Så nå bør det bli stopp. Full stopp av å sette mål for andre. Vi er simpelthen ikke i stand til å sette realistiske mål for verken oss selv eller andre.

 

Vi bør stanse krava til andre og oss selv i mye større grad enn hva vi gjør i dag. Både Storbritannia og USA har anbefalt at alt teller. I Norge holder Helsedirektoratet fortsatt på en anbefaling om at man bør klare 10 minutter kontinuerlig aktivitet som gir pulsøkning. Allerede her har mange av dem som trenger det ALLER MEST gitt opp. Det kan vel ikke være meningen?

 

Gnålet om målet fortsetter helt sikkert, men suksess innen livsstilsendring for de aller fleste innebærer faktisk å legge vekk målene og heller konsentrere seg om mantraet at “vi gjør så godt vi kan, så ofte som vi kan”.

 

Først når man fjerner kravene til ulike mål, så kan man faktisk begynne å glede seg over veien til et friskere liv. Det å finne glede i å leve et aktivt liv er bedre enn å påføre seg daglig stress over alle måla som er anbefalt fra kreti og pleti. 

Legg vekk krava og enjoy life folkens!

 

Willy

 

Oppstart av egen virksomhet

Reklame | Hverdagsaktiv

Hverdagsaktiv

 

Jeg føler meg så utrolig stolt og ydmyk i disse dager folkens.

Etter en lang periode for bare noen få år siden der fotograf foretaket mitt måtte avsluttes på grunn av sykdom, har jeg nå klart å etablere et nytt selskap. Hverdagsaktiv er nå offisielt registrert som et eget foretak.

Med meg som ballast har jeg erfaring og formell utdannelse som

  • Bachelor ergoterapeut 15 års erfaring med særlig fokus på nevrorehabilitering
  • Videreutdanning i helsefremmende og rehabiliterende arbeid med eldre
  • 7 års erfaring som leder og trener i frisklivssentral
  • Mange års erfaring som leder av rehabiliteringsteam
  • Motiverende intervju
  • Helsepedagogisk kursing
  • Personlig trener
  • Kunstfotograf
  • Industrirørlegger
  • Selvstendig næringsdrivende
  • Diverse kurs omhandlende ergoterpi og kartlegging/analyse av aktivitet

Med dette som plattform vil foretaket kunne tilby en rekke tjenester fremover som blant annet

  • Coaching
  • Foredragsvirksomhet
  • Hypnoterapi
  • Veiledning innen livsstilsendring og trening

Bloggen hverdagsaktiv.blogg.no vil fortsatt være en portal for eget foretak og formidlingsplattform for GRATIS RÅD OG VEILEDNING og mye annet.

 

Egen plattform for hypnoterapeut delen av virksomheten vil også komme i 2020.

 

Jeg er svært stolt over å kunne presentere dette til dere som har fulgt hverdagsaktiv. Jeg vil fremover etterhvert kunne dele mye gratis tips og kunnskap om temaet hverdagsaktivitet. 

 

Jeg brenner for å gjøre kunnskap om aktivitet tilgjengelig for alle. Det vil jeg sette all min kraft og erfaring  inn på å klare gjennom bloggen.

 

Jeg er svært ydmyk over å klare å klatre meg selv opp igjen fra depresjon og angst. Det å klare å komme dit jeg er i dag til tross for plagene, det å klare å leve med angst og depresjon gjennom å erverve kunnskap til å takle dette, er for meg en stor mestringsopplevelse. 

 

Jeg ser på fremtiden med et POSITIVT BLIKK og på fortiden? Hvilken fortid? Her tas kun gode minner med videre.

 

Willy

Vekk fra kronisk smertehelvete – Dette gjorde jeg

Reklame |

Smerter i hverdagen

 

 

Hei alle der ute med smerter. Enten du har kroniske smerter, akutte smerter eller perifere smerter av og til så vil du ha nytte av å lese dette innlegget.

 

Smerte kan deles inn i fire typer: Nociceptiv, nevropatisk, idiopatisk og psykogen smerte.

 

Smerte er vår venn! 

 

Smerter er vår venn fordi den beskytter oss fra å få skader som er uopprettelige. Ta for eksempel smerte ved forbrenning. Hvis du legger hånden på en plate som er varm så vil smerter sørge for å gi beskjed til hjernen din om å trekke hånden vekk. Hvis du ikke reagerer på smerteopplevelsen så risikerer du 3 grads forbrenning.

 

Smerte er en ubehagelig og sensorisk følelsesmessig opplevelse som forbindes med skade, eller noe som oppfattes som skade, i en del av kroppen. Smertefølelsen er subjektiv, det vil si at samme utløsende årsak kan gi varierende grad av smerte hos ulike personer. Smerteopplevelsen kan både være et resultat av det som utløser smerten, samtidig som psykiske, sosiale, kulturelle, og eksistensielle faktorer og tidligere hendelser kan ha betydning for opplevelsen av smerte (NHI).

 

Vel, her er det mange fremmedord og ulike forklaringer på hva smerte egentlig er. Vi er altså enig om at smerter er bra for oss da de fungerer som en alarmklokke for å varsle oss om potensiell skade.

 

Jeg er opptatt av kroniske smerter ettersom jeg er kronisk smertepasient selv. Når noe er kronisk er det at smerteopplevelsen har en varighet på mer enn ca. 3 måneder. Det er mange som har vært og er kronikere gjennom store deler av livet. Selv har jeg hatt kroniske smerter i snart 30 år.

Det viktige her er ikke smertene i seg selv, men hvordan man som person opplever å takle smerter. For smerter kan takles, behandles, dempes, kontrolleres og til og med fjernes i såpass stor grad at man kan leve bra med et minimum av opplevd smerte.

 

Å fjerne opplevelsen av smerte.

 

Det er jo selvsagt det store spørsmålet. Hvordan letter vi smertene våre i hverdagen. Dessverre så finnes det ikke et entydig og klart svar, men vi vet noe. Vi vet at ulike mennesker opplever smerte forskjellig og at man som person kan ha smerter som skiller seg betydelig fra person til person selv om hoveddiagnosen er den samme. 

 

Dette er spesielt fremtredende hos kroniske smertepasienter med ulike muskel og skjelett smerter. Herunder ligger det diagnoser som

 

  • Fibromyalgi
  • Artroser
  • Ryggsmerter
  • Smerter etter traumer
  • Revmatiske lidelser
  • Nerveskader/nevropatiske smerter
  • Spondyloartritt
  • Spondylartropati
  • Psykiske lidelser

 

Og mange flere ulike grunner til at man defineres som smertepasient.

 

Og da sitter vi igjen med veldig mange mennesker som av en eller flere grunner bruker store deler av livet sitt på å ha det vondt. Det er en forferdelig situasjon å leve i både for dem det gjelder, men også for pårørende og nære. Man er hjelpeløs.

 

Jeg ville ha kontrollen på smertene – det var ikke smertene som skulle kontrollere meg!

 

Dette preget også mitt liv i mange, mange år. Helt til jeg bestemte meg for at det var på tide å ta tilbake livet mitt. Å ta kontroll over smertene. De skulle pokker ikke lenger få kontrollere mitt liv.

 

Jeg lærte meg alt jeg kunne om hva smerter er for noe og hvordan man kan behandle dette. Jeg tok innover meg at jeg trengte å forstå at kropp og sinn henger sammen i mye større grad enn hva jeg selv mente at det gjorde. Jeg var en av dem som tenkte at det som gjør vondt ikke ble påvirket av hodet. Så feil tok jeg. En av hovednøklene for å redusere mine smerter var nemlig å jobbe med psyken, hodet og overbevisningene om at jeg selv bestemte over hvor vondt jeg skulle ha det.

 

Dette virket ikke med en gang og jeg slet en lang periode på flere uker før jeg sakte men sikkert begynte å redusere smerteopplevelsen. 

 

For det er her man må begynne. Med å akseptere at uansett hvor og hvordan smertene oppleves, så er opplevelse noe man kan kontrollere. Ikke misforstå meg for smerter i et kne eller rygg gjør vondt uansett hva og hvordan man har det. Poenget her er at hvis du er glad så oppleves smerte mindre belastende enn hvis du er trist og lei. Den vonde sirkelen her er åpenbar.

 

Jeg trengte også å gjøre noe fysisk i tillegg til å jobbe hardt med hjernen min og det å minimere smerte i stedet for å fokusere på hvor jæ..vond det gjør. Jeg sa til meg selv tusen ganger for dagen at “Jeg har da f..ikke vondt”. Løgn selvsagt men jeg løy tilslutt så mye at jeg begynte å tro på det. Og det virket!

 

En annen ting jeg altså gjorde var å begynne å gå ut til tross for smerter. Besøke andre, gå på handlesenteret, spasere små turer bare for å rense hjernen. Jeg var svært bevisst på å ikke la smertene hindre meg i å gjøre ulike ting. Smertene skulle komme i siste rekke.

 

Trening ja. Det er et helt kapittel for seg. Jeg var av den typen som IKKE kunne trene fordi en eller annen doktor hadde en eller annen gang sagt til meg at jeg skulle ta det med ro.

Så feil kan man ta.

Det er ingen overdrivelse å si at for meg har smertehelvete vært umulig å overleve hadde det ikke vært for trening og aktivitet i hverdagen.

 

Uten det å endre livsstil, tankesett og generelt holdninger til alt rundt meg hadde jeg ikke vært i live i dag.

Jeg hadde det i mange år såpass stritt med fattigdom, smerter, og psykisk ruin at livet ikke lenger var til å bære. Da bestemte jeg meg som sagt for å sette en strek. En tydelig strek over fortiden og starte et helt nytt liv. Et liv der hovedingrediensen var livsglede, sosialt samspill, trening og aktivitet samt en annen måte å se omgivelsene mine på. I tillegg var det helt sentralt å fjerne gammel dritt om alt som var urettferdig, alt som var vondt og alt jeg ikke lenger kunne gjøre noe med.

 

Som sagt så gjort. Trening var gratis så det kunne jeg jo gjøre. Jeg visste at trening ville hjelpe for mange av ryggsmertene mine. Det var likevel vondt som pokker, men jeg begynte svært forsiktig. Små turer ble altså til lengre og til slutt løp jeg min første kilometer. Dette var en mestring som ikke kunne beskrives. En vidunderlig følelse. I dag er jeg i ful jobb og vel så det. Jeg driver eget firma på siden og jeg er blogger. Men det viktigste er at smertene er redusert med 80 til 90 prosent. Det er tidvis svært vondt, men kortvarig og som regel har det en årsak som at jeg for eksempel har løpt en halvmaraton. Men da har man da pokker meg lov til å ha litt vondt. Det lever jeg godt med.

 

Og nettopp dette er viktig. Hvordan du velger å leve med DIN OPPLEVELSE av smertene. Her er en liten liste med konkrete tips:

 

  • En livsstilsendring er ofte nødvendig
  • Endre måten du tenker om dine smerter fra negative til positive tanker
  • Sørg for å være kritisk til deg selv når tanker om at smertene gjør at du ikke kan, kommer.
  • Klart du kan! Du kan hvis du er villig til å endre tankene dine fra negative til positive
  • Begynn å trene. Ikke slik trening som en PT serverer deg, men helt på egenhånd med kun deg selv. Tren veldig smått, mindre enn det du tror er nødvendig. Stopp når smertene setter inn – fortsett når de er borte
  • Hvis smertene er konstante, vurder om de er av en slik art at du må ringe luftambulansen eller om du kan sette og reise deg en gang til.
  • Vær bevisst på verdien av hverdagsaktivitet og hverdagsøvelser
  • Begynn å løpe. Spesielt hvis du hater løping. Da er dette en utmerket måte å endre negativitet til positivitet. Ikke stå fast i gamle fordommer om at du ikke er skapt for løping. Alle er skapt for løping
  • Hvis du løper så løp sakte, nesten i gåtempo og ta svært små løpesteg. Blir du andpusten så sakk farten enda mer. Resultatene kommer.
  • Vær tålmodig – livsstilsendring tar et helt liv!

Masse lykke til med smertebehandlingen og livsstilsendring!

Willy

 

 

Høstferie unplugged!

 

 

Halloen godtfolk!

 

Jeg er endelig kommet til vakre, rolige og nærmest meditative Larvik. På høstferie med flokken min.

 

Jeg gleder meg til en halv uke med ferie og en shoppingtur til Sverige for harryhandel og kos.

 

Larvik er en rolig småby. For meg som liker å sveve rundt nærmest i meditativ ro, er dette midt i blinken. Løpeturer i bøkeskogen og åpne landskap er balsam for sjelen. Mange flere enn meg burde ta en pause fra hverdagen hvis det var mulig. Det er det man kaller “SJELABOT”.

 

JEG DIGGER LARVIK!

 

Larvik er som en søvnig liten småby der livet går litt saktere enn hjemme. Evnen til å få daglig stress på avstand ligger imidlertid hos deg selv. Ta en pustepause fra hverdagen så ofte som du kan, selv om det bare er en halvtimes spasertur et sted der du ikke pleier å gå. Dette er bra for blodtrykk, høye skuldrer, stress og mye mer. Tenk over det. Meditasjon i hverdagen er også gull verdt. Så her er vi i Larvik med senkede skuldrer og relativt unplugged fra hverdagens slit og strev. Anbefales!

 

Ønsker dere alle en flott dag!

 

Willy

Klar for “nosejob”!

Reklame |

 

Så sitter jeg her da. På venterommet litt en privat klinikk. Henvist fra øre,nese og hals spesialist for vurdering av operasjon i nesen.

 

Det er selvsagt ikke hverdagskost for en ekte mann hvis arr på kroppen skyldes naturlig slitasje og merker fra 80 tallets noe ville tider. Arr jeg bærer med en viss stolthet over et levd liv. Så her sitter jeg altså for å fikse nesen av alle ting.

 

Kunne jo vært noe mer mandig enn det tenker jeg, som for eksempel et kutt i fingeren eller et øksehugg i leggen. Men neida, her skulle det være et “usynlig” lite snitt på neseskilleveggen. Mandig.

 

Operasjondato ble satt til 8 November og doktoren forsikret at dette skulle bli bra. Kanskje. Hmm. Han sa at målet ikke var å få symmetri på nesen, men mer slik at det skulle bli lettere å puste.

 

Ikke symmetri?! Påsto han virkelig at nesen min var skjev? Det har jeg aldri tenkt over før, men nå tar jeg meg i å se etter i speilet. Huff. Ingenting er vel verre enn mannlig forfengelighet for de over 50. Jeg trøster meg greit med at en ørlite skjev nese er en hedersbevisning og et resultat etter en striladans i 1983. Gode greier.

 

Vel, vel nå er det jo slik at det er medisinske årsaker til dette inngrepet. Jeg hadde jo aldri operert noe av kosmetiske årsaker som ikke forringet livet mitt av betydning. Vi skal alle bære vårt naturlige utseende med stolthet, synes jeg.

 

Så nå venter jeg spent på smertene og plagene etter en slik nosejob og satser på at jeg etterpå får puste litt bedre både når jeg løper og når jeg sover.

 

Følg med for oppdatering operasjonsdagen!

 

Willy

NA-KD Classic//Richmond & finch//Sparkz//Richmond & finch

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top