På nye stier – La meg vise deg veien

Reklame | Livsstilscoach - Terapeut ved bergen helhetsklinikk - Øygarden Senter for Klinisk Hypnose

 

 

Tenk deg at du står en plass i kø. Langt bak i køen der altså. På en vei som du har kjørt titusenvis av ganger før. Du kan veien i blinde og hvis du ble tvunget til det så har du saktens en følelse av at du faktisk kunne kjørt denne veien med bind for øynene. På vei til de samme stedene som du har kjørt til i svært lang tid. Kanskje i mange, mange år. Rundt deg har det vært sol, regn, uvær og stormer som noen ganger til og med har truet med å vrake bilen. Det har vært sleipt og glatt utallige ganger og noen ganger sol og fint vær. Køen stopper helt opp. Lyset fra dashbordet treffer hendene dine som knuger rundt rattet. Rundt deg er det lyder av sint fløyting og hissige bilmotorer fra andre travle mennesker i den samme køen…

 

Mange mennesker opplever dette. Det å henfalle til rutiner og gammel vane. Som en pendel virker livet å svinge opp og ned. Som en eller annen sa: “Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet”.

Så her er du da, i livets kø. Med sinte vanedyr rundt deg som kjefter og smeller for å komme foran i køen. Snikere, sleipinger, hissige folk som går over lik og aldri er redd for noen bulker bare de kan avansere noen plasser i køen.

Men de aller fleste er som deg. Sitter stilt i kø og har et litt trist og resignert drag over ansiktet og en kroppsholdning som forteller alle rundt deg at du har gitt opp. Mercene, Teslaene og BMVene gliser mot deg i forakt og skrur høyt opp bilradioen til femti flak, sveiver ned vinduet og Queens “Another one bites the dust”, stanger mot deg som bare for å understreke hvilken taper dem synes du er. Køen beveger seg enda noen meter.

 

Det er da du ser det. En ny avkjørsel som du aldri før har lagt merke til. Bare femti meter unna deg der fremme er et skilt som peker innover en vei mot høyre som aldri før har vært her! Det var da merkelig, tenker du og undrer deg. Du vrikker på setet og setter deg bedre tilrette i bilsetet. Sansene dine skjerpes og interessert løfter du blikket. 10 meter igjen nå! Du kjenner på en usikkerhet. Men sannheten er at i ditt ubevisste sinn har du allerede bestemt deg. 9 meter igjen. Utålmodig vrir du deg i setet. Kroppsholdningen er bedre nå. Du er forberedt. Du har bestemt deg.

I det du kommer til veiskille kommer plutselig en veiarbeider inn og setter opp en bom.

Lettere frustrert kjører bilen og deg selv forbi denne nye avkjørselen. Det føles litt som om det var en livs sjanse som glapp. Det føles som om du ble tvunget tilbake i en kø der du egentlig hadde bestemt deg for å skifte retning. Du kjente denne følelsen imidlertid igjen. Veiene og avkjørslene du hadde møtt før hadde bare passert. Hadde glippet unna og du var henvist til din vante plass i køen. Henvist fordi du ikke hadde krefter lenger til å tvinge deg ut av denne og dulte vekk bommen og gitt F i trafikkreglene om så bare denne ene gangen. Ta den forbaska boten selv om den svir litt en liten stund. Belønningen var uansett av en slik art at køen forsvant og veien som ledet til noe helt annet enn det du var på vei til ble åpenbart.

 

Nå er det ikke sikkert at været på denne nye ruten inneholder kun solskinn, glede og grønnere marker, men følelsen av å bestemme hvor reisen går kan ingen ta fra deg. Løper du med ansiktet først inn i en vegg, så stopp litt opp, flytt blikket nedover, ikke bli stående å stange. Hvis blikket ditt flyttes, ja så vil du som regel se flere dører i veggen som er åpne. Da synes det ganske meningsløst å stirre inn i murpussen uten å flytte blikket, ikke sant?

 

Som terapeut opplever jeg mange slike situasjoner hos dem jeg treffer. Jeg kjenner det bare så altfor godt. Både slike og liknende historier kan imidlertid gjøres noe med. Har du en slik historie? Har du en VEIARBEIDER SOM STENGER VEIEN for deg? Er du av den typen som er for “ordentlig” til å la det stå til og risikere noen bulker for å finne andre løsninger i livet?

Dette er veiblokkeringer som kan ordnes opp i. Kanskje trenger du en coach og en terapeut som meg for å vise deg veien. Det kan jo hende at du også vil ta til høyre i neste kryss? Og det kan til og med hende at du vil lære at det er faktisk i selve KØEN DU TRIVES? Sånn, egentlig?

Trenger du en livsstilscoach som bruker unike metoder for endring og livsstilsforandring, ja så send meg gjerne en mail på [email protected]

HYPNOSE – SANSEINTEGRASJON – REORGANISERING – MOTIVASJON -EFT

 

Når taksjabben endelig lander

Reklame | Michael Kors Watches//Michael Kors Watches//NA-KD Shoes//NA-KD Shoes

 

Michael Kors Watches//Michael Kors Watches//NA-KD Shoes//NA-KD Shoes

 

I dag henter jeg frem denne historien fra en annen tid. En tid som fortsatt er her, men som likevel er forbi. En tid der mørket og lys sloss om en plass i solen. Der jeg ikke visste hvem av dem som ville vinne. Den rette vant. Denne turen ned minnenes smug sitter godt i. Taksjabben som vi kaller byduene i bergen flakser for å overleve. Sloss for sin plass i verden. disse flygende rotter som vi ble kalt i likhet med dem, har endelig landet.

 

Lyset forsvinner sakte ned i horisonten og lysene fra en gatelykt tennes. Et lite vibrerende øyeblikk flakker det elektriske lyset og kaster skyggene nedover den brostensbelagte gaten i det trange smuget. Lyden av et vindu som lukkes høres i det fjerne og en hund bjeffer ett sted på den andre siden av denne stille byen. Det er kveld og varmt ute. Skrittene hans var knapt hørbare mot brosteinen under ham. Det var ikke som skritt, mer som, en stille hvisken i det han gikk nedover smuget. Gaten var tom for folk. Han går alene, som han alltid har gjort.

Den varme vinden fra sør flakker over ansiktet hans og får ham til å trekke pusten dypt inn. Han husker denne fønvinden fra et annet sted, en annen tid en annen plass. Han går stille nedover brostensgaten og minnes det øyeblikket. Der, i gatene bak Plaka i gamle Athen. Der vinden og lydene var sammen som i dette øyeblikket. Fønvinden strøk forsiktig over de bare armene hans. Jakken hang løst over skulderen. Det var sommer i Bergen. Sen kveld her i smuget og med samme følelse som gatene i Athen. Denne greske hovedstaden som i alle tider har stått som selve symbolet på menneskets intellektuelle og kulturelle utvikling.

Men Bergen kjennes annerledes denne kvelden. Stille, og med en følelse av ro og trygghet. Han går rolig og oppreist gjennom disse gatene som han kjenner så godt. Et helt liv har han gått disse gatene. Han smiler litt når et løvblad som har overlevd vinteren danser foran ham i fønvinden. Med et blaff forsvinner det inn i intet.  En luftens uteligger suser med lyden av en umiskjennelig blafring når vingene vifter til omverden. Han sukket lett og tenkte,

 «Gi meg gjerne en taksjabb fremfor all verdens papegøyer»

Bakgatene i den greske hovedstad kjentes plutselig svært langt borte, men likevel var følelsen der.

Latter lød gjennom kvelden i det et vindu igjen ble åpnet. Denne gangen i nærheten av Skivebakken. De gamle delene av denne vakre stemningsfulle byen. På sin vandring i denne spesielle kvelden visste han at det var magi i stenene og glød i asfalten. Gjennom hele sitt liv hadde han lengtet etter en slik kveld. Der byens puls kjærtegnet lydene, varmen og fønvindene fra sør som pakket inn denne byen i vest. Han gikk med rolige og bestemte skritt forbi Mariakirken og videre inn i Kong Oscars gate. Han visste hvor han skulle. Denne dagen hadde han ingen penger i lommen og heller ingen fremtid. Han hadde latt livet fare med vinden. Dette fordi han visste at det som var i går ikke er i morgen og det som er nå ikke er der om et minutt.

Han så seg tilbake mot Kalfaret. Han hadde gått en lang vei i kveld. Hele sitt liv hadde han gått, men dagen i dag var likevel den lengste. Han tenkte tilbake på de små barna og bøkene han engang leste. Dem om Hardyguttene. Han tenkte på røyk bak Landåshallen og sine første øl i godt lag med sine beste venner. Han tenkte på hvor det ble av. Han tenkte på at det var en del av historien. Av sine innerste minner som fortjente å ligge på en benk i hjernen og nyte en stille tid. Der man av og til kan løfte hodet å hente frem det som svever i vinden og strør minnene over et litt skjult smil som av og til bobler opp og gir ham et kort glimt av selvtillit og styrke. Men også tårer. Tårer til ære for dem som gikk andre veier. Tårer for dem som sluttet å gå.

Han trekker inn pusten dypt og stopper opp litt nær Korskirkealmenningen. Korskirken ligger der som den har gjort siden Moses gikk i knebukser. Som et symbol på ro og åndelighet, men mest som et minnesmerke for taksjabbene. Disse flyvende sjeler som av ulike grunner har landet på et sted som de aldri visste de kom til å lande på. Den gang de var liten. Livet var annerledes når man var liten. Det skulle bli annerledes. Det skulle bli noe bedre. Drømmene ble brutt da noen andre papegøyer stjal fra dem de få kornene de hadde fått utlevert. Noen av dem var også utsatt for papegøyenes skarpe og sterke nebb, der de uten nåde ble hakket i stykker av de papegøyene som hadde bedre plassering på livets grener. Det føles noen ganger slik at når den lille fuglen blir født, og så klarer å lette for første gang. Flyr av sted og blir meid ned av en lastebil. Vokser, lever og så slutt. Meningsløshet er et livets lodd.

Han snur seg og ser et par taksjabber smile og le i denne kveldens rusende fønvind. Han tråkker videre uten å ofre dem noen flere tanker. Annet enn at han kunne ha satt der med dem. Det hadde vært så enkelt. Så passende. Så lett. Fordi dette var mennesker han engang var nær. Mennesker han ville alt vel. Mennesker han ikke lenger nådde. De hadde hverandre. Han hadde valgt noe annet.

Han runder hjørnet og går inn i Skostredet. Denne lille pittoreske gaten som engang huset i alle fall en skobutikk. Der han husket enda at han ble tatt med av sin mor for å handle nye sko. Han hatet det. Men i dag hadde han sko som han hadde valgt selv. Sko som det hadde vært vanskelig å fylle med det manglende pågangsmotet han en gang hadde. Likevel hadde han klart å fylle disse skoene. Denne gangen gikk han med bestemte og selvsikre skritt inn i den bergenske natten.

Han hadde gått en lang vei. Helt fra Landåshallen oppe i Søndre bydel. Fra ungdomsklubben på Strimmelen og nedover i mot Chicago, via striladanser på Nautnes og Landro og et livsjag som pisket livet ut av ham. Helt til grenen knakk. Fallet var stort og sårene ville aldri helt gro. Men taksjabben klarte seg og fløy gjennom kvelden der solen gikk langsomt ned over Nordnespynten. Taksjabben kunne fly likevel. Taksjabben spredte sine vinger et sted der bare vinden så ham og fylte ham med den varmen fønvinden brakte med seg fra bakgatene i Athen. Bak Plaka. Med utsikt til Akropolis satt han der og selveste Athene steg ned og gav ham smykket som fortsatt hang rundt halsen hans.

Denne natten var lik. Bare bakgrunnen var annerledes. Bergens våg glinset i sommerlig tropenatt og gleden og livet som lød utover bryggens kanter gjorde ham varm innvendig. I dette øyeblikket visste han at det var dette livet han var en del av. Et liv som uansett hvordan det vrir seg i smerter etter stygge fall, likevel klarer å vise at det er verdt sin vekt i opplevelser. Verdt sin vekt i stunder som utfordrer. Verdt sin vekt i sorg og i glede. Og verdt sin vekt i kjærlighet til sin egen indre taksjabb og den flokken han hører til.

Han skalv lett på skuldrene og trakk jakken tettere rundt seg. Det var ikke kaldt, men likevel hutret han over denne følelsen av å leve. Å vandre her i den vakre hovedstaden på Vestlandet. Å trekke inn stemningene som løfter en opp tross alt. Å fly med flappende vinger vekk fra alle papegøyene og la vinden kysse fjærene før en perfekt landing.

Taksjabben har landet for godt.

 

Uansett hvordan livet vrir kraften ut av et menneske, så er livet i stand til å fylle livet med ny kraft. Uansett hvor tett mørket er pakket rundt en, så er lyset i stand til å pakke opp mørket. Uansett hvor mye smerter en har, så er lettelsen i stand til å lindre. Uansett hvor mange papegøyer du har rundt deg så er taksjabbene like mye verdt.

På drømmevinger

Reklame | NA-KD//Nike//Samsoe & Samsoe//FILA

no use without permission
copyright willy marthinussen

 

NA-KD//Nike//Samsoe & Samsoe//FILA

 

 

 

Jeg løper i kveld også. Så ofte som mulig løper jeg fra smertene. Løper fra angst og tungsinn som truer noe inne i meg. Eksistensielle spørsmål rir over hjernebarken og skaper lyn og torden når hovene smeller i frontal cortex og virvler opp støv fra Amygdala. Noe skjer i hjernen min når jeg skuer ut over nye og åpne landskap. Noe sjelelig og drømmeaktig. Verden blir litt bedre. Min verden. Den skjulte verden der inne som trenger påfyll av nye impulser. Endorfiner.

Jeg skuer ut over denne verden. Ser. Føler. Sanser. Kjenner luften. Føler vinden som glir over et preget ansikt. Et ansikt som har sett, følt og uttrykt de smerter som finnes. Må løpe for at landskapet i dette ansiktet kan forvitre. Bli ryddet og stelt. Bare løpingen mot horisontene klarer det for meg. Mine ben er mine vinger. Mine drømmevinger som bærer meg frem.

 

Langt der borte, der borte hvor himmelen møter fjellet. Langt der borte dannes linjen som kalles horisonten.

Man står der og skuer mot denne linjen. Denne taggete og ujevne linjen som er tegnet mot den grå himmelen over en. Man kjenner seg overgitt til det mektige landskapet rundt en. Man får en hutrende følelse som raskt kryper opp langs ryggraden. En følelse som stammer fra urgenene våre et sted. Fra en tid da mennesket ikke var gitt det herredømme de har i dag. Den gangen ærefrykt var noe som betydde noe mer enn det det gjør i dag.

Paralysert står man der. Man klarer kun å puste. Kroppen ellers virker ikke. Man blir bare stående å se utover dette storslåtte landskapet foran en. Man tenker man skal løfte en fot og ta et lite, nølende skritt fremover, men bena er blytunge.

Litt etter litt våkner sansene og nervesystemet til live. Kroppen fylles med lett, frisk fjelluft. Som en heliumdose fylles bena med lette gasser og begynner lekent og raskt å trippe videre mot den taggete linjen der fremme. Lukten av fjellbusker og kratt kiler neseborene og fyller også lungene med kruttsterk energi. En energi som kun kan komme til deg ved å gi kroppens sanseapparat den friheten den trenger i åpent og lekende terreng. Drevet av aktivitet som gir en varige minner og påfyll av storslagne bilder i hjernebarken, kombinerer man gange med småløping og konsentrasjon. For hvert eneste konsentrerte skritt i raskt tempo utfordres hjernens læringssenter og danner titusenvis av nye synapser. En klar forebygging av kognitiv svikt og en økning av celler som gir økt læringspotensiale fosser inn i den fantastiske plastiske hjernen vår.

 

Horisonten er fortsatt like langt borte, men kroppen er godsliten etter løpeturen over stein og tue i kronglete og utfordrende terreng.

Man stanser opp et øyeblikk for å få igjen pusten og ned pulsen. Naturens Spotify spiller en låt i det fjerne med den siste hiten fra fjellrype og Heilo et sted i krattet der borte i lien. Heilo er fjellvandrerens følgesvenn. Hans vemodige plystring ringer i ørene og skaper en litt nedstemt følelse i kroppen. Samtidig blir man litt glad innvendig fordi naturen fortsatt kan skape slike hits på fjellet. En mektig følelse når den blandes med tur, løping, vandring og selve fjellets storslagne omgivelser. Et sted der magien rår. Vinden som uler forbi deg skaper lyden av joik i det fjerne. Litt som nå når ettermiddagen sakte blir til kveld og mørket pakker inn horisonten i et beskyttende teppe. Over deg danser Gudene i Aurora Borealis lys. Det er party i Odins verden. Party for fjellgudene i lyset fra solens magnetiske støv som er spredt tilfeldig over himmelhvelvingen. I flere farger og med grønt som basisfarge flakker lyset frem og tilbake. Man legger seg ned i lyngen. På rygg ligger man der og titter opp på den mektige hvelvingen over seg. Og man kan sverge på at dette er det nærmeste himmelriket man kan komme. I det fjerne høres kun stillhet.

Teltet ved siden av deg er kommet opp. Det blir mer og mer innbydende etter hvert som kulden i luften blir mer påfallende. En kald dugg bretter sine vinger rundt deg og du hutrer lett. På tide å trekke seg inn i et varmt telt der ovnen i midten av type vedfyrt varmer hele deg. Man kryper inn i soveposen og varmen brer seg fra ytterst til innerst. Ansiktet koker lett, men på en god måte. Fjellet har strødd sine magiske frø på varmen og plantet en god tretthet i kroppen din. Man lukker øynene og glir inn i dyp søvn.

Nattens diamanter blinker i takt med flammehavet som flakker over himmelhvelvingen. Frosten utenfor hindrer ikke at drømmene får liv i søvnen. Stille flyr man over viddene på drømmevinger. Stjernene skinner og blinker i hvitt, gult og tidvis rødt. Viddens magi virker på kropp og sjel og man tenker over hvor heldig man er som lever i et slikt scenario. En dyp og murrende magisk tone høres langt der ute i det fjerne. Lyden av stille, dyp joik gir magien i øyeblikket ekstra kraft. På drømmevinger seiler man over stille, månelyse vann som glitrer i gjenskinnet fra stjernehimmelen og nordlys.

Man kan ikke la være å drømme om den reisen man har gjort i livet og som fortsatt beriker livet ens hver eneste dag. Det å nyte en slik magi er en livsreise verdig. En fantastisk reise og en fantastisk opplevelse. Hver dag er en ny magisk tone som spiller livets vakreste toner til ære for kun deg. Det å kjenne på de dype murrende tonene fra et sted langt borte, trekker drømmen i retning av Ultima Thule. Der på grensen mellom fantasi og virkelighet flyter man som en Peter Pan figur over himmelen på drømmevinger. Et sted langt der borte i horisonten ligger de nye dagene. Der et sted ligger undring og ny magi. Et stille sted der drager og løver, ulver og trollmenn bor. Et sted der fremme ligger landet som kun eksisterer i ens eget sinn, den verden som betyr alt for en. I dette landet finnes trygghet og mestring, kamp, gleder og sorger. I dette landet bortenfor grensene til Ultima Thule finnes det lille rommet der du er hersker, konge og magiens trollmann.

 

Teltet der oppe på fjellet pakkes godt rundt en når dagen langsomt våkner. Det kjennes godt ut å åpne øynene atter en gang. Å kjenne på fjellets veldige hall rundt en samtidig som man ligger godt innpakket i posen sin. Ovnen har blitt lunken og fjellets kraft overtar innsiden av soveposen. Lukten av varm kaffe brer seg i teltet. Drømmevingene glir inn i magiens verden som en gnist som blusser opp og forsvinner. Kaffen rister en tilbake til livet. Vandringen kan fortsette.

Med ny kraft og styrke kjenner man på milene som tilbakelegges. Hver, nye dag er en gave som må forvaltes på beste mulige måte. Endring er nødvendig for å kunne fornye kraften man trenger til å møte stadig nye fjelltopper og horisonter. Vandringen kan gjøres lettere hvis man lar fantasiene få innpass, ved å alliere seg med prinser, konger og trollmenn fra landet bortenfor Ultima Thule. Vandrerstaven er vårt sverd i kampen mot det onde. En kamp som er evig og som kan lettes ved å bruke trollmannens magiske pulver. Ved å plukke de gyldne bærene som viddene gir en, og ved å fange sin mat i viddenes mange vann. Det finnes nok å leve av for den som vet hvordan man sanker den energien som finnes.

På denne vandringen som kalles livet, over vidder og med fjellets godhet rundt en, møter man på myrer, vann og store steiner. Men også små klukkende bekker og livgivende opplevelser som krydrer dagene våre. De tunge steinene og vandring over tunge sorgfulle myrer, blir mye lettere hvis vi av og til stanser og drikker av de klukkende og muntre små bekkene som gir oss av livets vann. De gir en det en trenger for å klare å vandre videre når horisonten virker lengre borte enn noen gang. Man får inn den magien og styrken man trenger for å forstå at vandringen ikke skal ha et mål men at vandringen i seg selv er målet. De skrittene man tar i tunge myrer og i bratte bakker er der for en grunn. De er der for at sverdet skal slipes og kroppen skal styrkes i kampen mot tomrommet. De er der for å minne en på at bakenfor bakkene ligger nye sølvglitrende vann og mektige fosser. Opplevelser som gir en frysninger av glede og opplevelser som fyller en med ærefrykt og undring. Opplevelser som bekrefter at vandringen er meningsfull. Og atter en gang går det mot kveld.

 

Teltet er ditt ly. Soveposen kan rulles ut og ovnen fylles med den varmen man trenger når man innimellom hviler sin trette, men fornøyde kropp. Viddene man vandrer på er en venn som tross sin mektige magi og veldige tilstedeværelse kjennes trygg og god. Vandringene man tar, stien man følger og naturens store og små undere tar hånden din og leder deg inn i drømmen på ny. På drømmevinger står man i silhuett på en topp. Man skuer utover trollmannens rike. Viddene er mektige som livet selv. Taggene som tegnes i horisonten møter igjen den magiske ilden over himmelhvelvingen. Langt der borte speiler flammen seg i sølvglitrende vann. Man strekker seg ut og løftes oppover av de mektige drømmevingene sine. Man glir over landskapet for å se hva som ligger der borte i horisonten, men man kommer aldri frem for å få vite noe. Fordi viddene ikke vil fortelle. Fordi viddene ikke skal fortelle. Det er ikke mulig å fly så langt frem at man får vite hva morgendagen bringer. Livets vidder skal ikke det. Man skal kun fly over å nyte de opplevelsene disse mektige opplevelsene viddene kan gi. Hver en tue, myr, bakke og stein er en gave. En gave som ligger klar for å oppleves for den som evner å se magien i hvert eneste sekund man vandrer mellom dem.

Et smil flakker over ansiktet ditt. Trollmannen fortsetter å vandre. Trygg og sikker nyter han vært eneste steg. Lukker øynene atter en gang og hører Heiloens langtrukne og litt sorgfulle sang i det fjerne. Sorgtung, ja. Men likevel vet man at det inne i sorgen finnes gnister av liv og glede. Fordi Heiloen vet å fly på sine egne drømmevinger på de viddene som er livet dens.

Bålet varmer fortsatt. Bålet dør aldri ut hvis man vet å legge på mer ved.

 

Sommermorgen

 

Pusten min kjennes rolig ut. Nesten for rolig. Jeg kjenner at hvilepulsen er så lav som den kan bli. Øynene er lukket, men jeg ser likevel. Skygger og lysende prikker på innsiden av mine øyelokk. Vil ikke åpne dem. Enda. Bare hvile enda litt til før jeg må gjøre det uunngåelige. Gjøre meg klar for jobb.

 

Lyset på innsiden av øyelokkene blir til figurer. Virkelige, men likevel fantasi. Lekende løper de rundt inne i denne verden som kun eksisterer i landskapet mellom hjernen og øyelokket. Lekende, utforskende og nakne i all sin prakt. Som alver susende fra blomst til blomst. Som flyvende kjærlighet. Som blafrende sommergardiner i vinduet en tidlig sommermorgen. Akkurat som nå. 

 

Jeg vil ikke åpne øynene å slippe virkeligheten inn. Ikke enda. Jeg vil leke. Leke med skogens dyr og fugler. Danse med i alvenes sommerdans. Kjenne sommerbrisen over naken hud. 

 

Lyden av alvelatter finnes i dette landskapet. Jeg kan føle gåsehud. Jeg fornemmer kjærlighet til så mye. Lyden av den kjærligheten som blomster kjenner der de står. De vifter med kronen og kysses ømt av summende riddere i denne livets alvehage. Livet fortsetter. Jeg nyter denne morgenen. Jeg kjenner sommerbrisen som erstatter dynen min. Gåsehud. Jeg hører sommerens sang fra det åpne vinduet. Jeg smiler til alvene som langsomt fordufter fra innsiden av øyelokkene. Vi sees snart igjen.

 

Langsomt fyller jeg kroppen med sommerens dufter. Jeg åpner sakte søvnige øyne og møter dagen.

Når den blinde klovnen gråter

copyright willy marthinussen

Når man ikke kan se før en lukker sine øyne

Når man ikke kan høre før stillheten rår

Når man ikke kan snakke før munnen er lukket

Når man ikke kan puste før det er vår

Når man ikke kan trylle fordi trolldom er brutt

Når man ikke kan le før klovnen er død

Når man ikke kan gråte før livet er slutt

Når man ikke kan spise før korn blir til brød

Når den blinde kan puste og føle seg vel

fordi han ser med hender som varmer

Først da kan den blinde være seg selv

og stå fast selv om alt rundt ham larmer

Den blinde klovnen er mett av dage

han orker ikke mer larm

Når tårene renner i Moder jords hage

og klovnen sprer latter så lett og så varm

Da kommer vinder forsiktig og vage

Og tar den blinde klovnens arm

Ny kategori på bloggen!

Hei gode mennesker!

 

Jeg har bestemt meg for å lage en ny kategori på bloggen min. Denne vies egentlig til litt tekster som har for meg en noe dypere mening. Gjennom mange innlegg tidligere har jeg skrevet litt om alt i et mer billedlig språk enn en vanlig artikkelform. Denne måten å skrive på er for meg viktig. Den er viktig fordi jeg da klarer å omsette ord til bilder. Bilder som forteller noe om mine innerste tanker og følelser. For meg er det viktig å få kommunisert både gjennom kunstbildene mine og fotograferingen, men også gjennom ordene som flyter gjennom tankene mine. Der følelser flyter fritt bak murene som vanligvis stopper i munnen min. Hindrer meg i å fortelle med egen stemme.

Gjennom det skrevne ord klarer jeg å male mine indre bilder. Og ved å våge å blogge om dem så hjelper det meg å våge mer i virkeligheten der jeg før ikke klarte det.

En av disse tekstene er viktig for meg enda. Denne handler i stor grad om hvordan jeg kan føle på sosial angst. Der jeg på den ene siden kan fremstå som sikker og full av selvtillit, så kan det finnes andre sider som er annerledes. Slik tror jeg det er for ganske mange. Og ved å skrive om det så tror jeg at jeg kan være med å hjelpe andre til å våge å ta de ekstra skrittene videre slik jeg selv har gjort, for å nå et nytt liv der selvtillit og trygghet dominerer over utrygghet, redsel og ensomhet.

En av de viktigste faktorene for å være inaktive i dagens samfunn er ensomhet. Ensomhet har mange ansikt og mange former. Det viktigste er å være klar over at det er ikke bare å trykke på en knapp så har man mange venner. Det er viktig at vi i dagens samfunn forstår at en av våre største helseutfordringer er nettopp ensomhet og de problemer dette forårsaker. Ensomhet fører til nedsatt helse. Vi må forstå, og vi må aktivt forebygge dette gjennom økt satsing på psykisk helse. Jeg vil gjerne i dagens innlegg si litt om hvordan jeg har opplevd sosial angst tidligere. Dette er nå lenge siden, men smerten er fortsatt der. Og jeg vil formidle dette fordi jeg ønsker at andre som ikke har opplevd dette kan få et lite innblikk i hvordan dette kan være for den enkelte.

 

Man må forstå, før man kan prøve å endre! Ikke sant?

Jeg er ikke ensom. Jeg har bare ikke lyst til å delta. Jeg velger vel selv hva jeg gjør og hvor jeg går, ikke sant?

Jeg trenger ikke løpe på byen for å treffe andre mennesker. Ei heller stikke bort til naboen for å slå av en prat. Jeg velger da selv hva jeg skal, ikke sant?

Jeg trenger ikke delta på jobbtilstelninger. Dette er jo egentlig en sammenblanding av jobb og privatliv. Ikke sant?
Vi trenger da å ha en profesjonell holdning til jobben? Ikke sant?

Jeg synes det egentlig er best å bruke tiden hjemme jeg da. Jeg trenger ikke å løpe hit og dit. Er jo mest stress med slikt da. Ikke sant?

Jeg vet jo inderlig godt at ingen inviterer meg uansett så da er jo det heller ingen vits i å invitere seg selv eller andre hit. Ikke sant?

Det er uansett ikke noe vits i å gå ut for å møte våren heller. Så mange rare mennesker der ute som ikke passer meg. Så bedre å sitte inne å spille Battefield 5  på PS4. Ikke sant?

Trenger heller ikke løpe livet av meg og stresse ræven av meg med trening heller. Livet er for kort til å kaste det vekk på slit. Ikke sant?

Ja, jeg vet nok at de ser på meg som den teite. Jeg vet de ser på meg som snål. Jeg vet de ser på meg som inaktiv og lat. Jeg vet de ser på meg som rar. Jeg skjønner også at de ser på meg som en taper. En som ikke passer inn. En som, ja vet da pokker jeg. Jeg vet det nok. Ikke sant? De kaller sånne som meg, ensomme. En som ikke hører til. De kaller meg alt mulig, tror jeg.

Det er sånn jeg lever mitt liv. Det kan vel jeg selv bestemme. Ikke sant?

Nei, jeg trenger å nyte livet her. Bak gardinene. Den jævla solen lager uansett gjenskinn i pc skjermen. Jeg trenger faen ikke å høre ringeklokken på døren. Den har jeg koblet ut. Faens tyt! Ikke sant? 

Jeg trenger kun å ligge her fordi jeg trenger ro. Ikke alle slags folk som skal fortelle meg at det er mitt eget ansvar! Hva faen vet de? Vet de hvordan sånne som meg har det? Vet de hvordan livet kan føles? Vet de at det de gjør er vondt for meg? Vet de at ikke alle er lik? Jeg er jo meg. Ikke sant?

Skjerp deg! Sier de. Ta deg sammen! Sier de. Det er ditt ansvar! Sier de. Jævla enstøing! Sier de. Stakkars dust! Sier de. Glem dusten, vi stikker! Sier de.

Jeg skulle ønske. Skulle drømme. Skulle gitt. Skulle gjerne vært. Skulle ledd. Ja, skulle ledd. Det hadde vært fint! Ikke  sant?

Vet du? Alt går an å endre. Håpet kan man aldri ta vekk. Ikke sant?

 

I denne lille teksten med korte beskrivelser, kan nok mange kjenne seg igjen. Mange har opplevd perioder med ensomhet og mange står i det hver eneste dag. Jeg selv tenkte slik og jeg vet at mange andre tenker slik der man sitter hjemme og kjenner på ensomhet. Ensomhet burde ikke eksistere. Men ved å forstå hvordan mange ensomme tenker kan man kanskje begynne å tenke litt på hvordan man kan gripe det an når man har venner og kjente som opplever slikt. For som sagt, “bare ved å forstå, kan man begynne å endre noe”

Mvh Willy

Sov godt min venn

  • Sov godt min venn.
  • Lydene som høres fra skogen fyller meg med en indre ro. En ro som ingen musikk i verden kan fylle hodet mitt med. Den hviskende lyden fra tusen sjeler som har stått der ute samlet i år etter år. Noen i svært mange år, andre i kort tid.Trær med ulike erfaringer. Fra de unge med friske skudd og kroppen fyllt med kraft og ungt blod. Brusende og lekende i vinden. De vibrerer i takt med vindene fra himmelen som noen ganger lar saktmodige og kjærlig pust gli mellom deres knopper, ruske lett i deres små blader.

    Andre ganger, litt mer irritert og med fast, bestemt pust røske mer i dem for å lære dem om livet. Men alltid med kjærlighet. Alltid med omsorg og empati.

    De gamle furuene og grantrærne smiler og sukker i det de bøyer seg sakte frem og tilbake. De setter stor pris på å få vindenes kjærlige fingre over kronen sin. Vindene løfter de bladene som fortsatt er sterke og vitale. Samtidig plukkes vekk dem som har sett livet. Med lette rykk plukkes de opp og med erfaringens vinder løfter de sine vinger og flyr ut i evigheten, faller med elegante bevegelser på sin endelige reise. Med et siste sukk legger de seg på skogbunnen, brer sin slitne kropp utover og mosen brer sitt varme teppe over dem slik at deres siste pust i livet kan gi næring til nytt liv. Sov godt min venn, sov godt.

    Den gamle høvdingen i skogen nyter behandlingen. Den ser utover sitt rike der poesi fyller luften. Her mellom kongens krone og hans trofaste soldater som passer på at han får den næringen han trenger ved å gi næring til hans store, krevende røtter, synger livets skapninger for å bringe sang inn i skogen.

    Akkompagnert av trompeter fra hjort, fløytespill fra småfugl og taktfaste rytmer fra spetter, lar kongens mange armer vindene bøye dem slik at sangen fra knirkende stammer kan ligge som bakgrunn for orkesteret som gjør skogen levende.

    Kjærlig vikler skogens standhaftige trær seg sammen. Strekker sine fingre ut og lar seg pynte av duggdråpene morgentåken har skjenket dem. De lar sine fingre kjærtegne sine kjæres blad. Lar sine sterke og vitale stammer vokse inn i sine kjæres knopper, grener og bli ett med selve skogens organiske puls. Bli ett. Med felleskapet. Aldri mer ensom. Fordi den husker ensomheten når den var en liten spire et helt annet sted.

    Skogens høvding smiler i det en spette klør ham på ryggen. Samspillet mellom alle de ulike sjelene i denne livets vugge er av den vakre og gode sorten. Skogens puls og grønne skjær farger et maleri som stråler ut lidenskap og vitalitet. Som gir skogbunnen dens styrke og kraft som skal til for å gi sjelene livskraft.

    Lidenskap fyller luften og tusen sukk høres for dem som evner å lytte. Alle lever. Alle er samstemte. Alle gir skogbunnen nytt liv der de sår sine frø. Der de planter resultatet av sin ubegrensede kjærlighet.

    For disse tusen sjeler. For denne skogens liv. For alle dem som bor der, kan man trekke pusten inn og kjenne på selve livet. Lytte til de kloke. For trær lever, lytter og prater til dem som ønsker å høre og spørre. For de nyskjerrige og for de åpne. For dem som har kjærlighet i sine hjerter og evner å gi av sitt hjerte til skogens puls.

    Hold rundt kongen og hele hans familie. Pass på å gi av hjertet. Gi av din kjærlighet og lidenskap. Brenn for en sunn og frisk skog, der alle hører hjemme, der ensomhet og utstøtelse ikke finnes. Der du selv kan spire og gro. Der din kropp kan vokse, stige og til slutt finne sin kjærlighet. Tvunnet sammen i lidenskap, bli gamle og kloke. Til en dag vinden sprer dine vinger, napper forsiktig av dine skjelvende blad og legger deg forsiktig ned i moseseng. Der kan du som en siste gest gi av deg selv grobunn for nytt liv.

    Sov godt min gamle og vise venn, sov godt.

    Mvh Willy

New horizon – Ultima Thule

 

copyright willy marthinussen

Reklame//annonse for Willy Marthinussen

Hei alle fine folk.

I kveld byr jeg på et av mine verker i fotografi og mixed media som er fra serien Ultima Thule, eller bortenfor grensene om du vil.

Dette i anledning av at #NASA har funnet og oppkalt et himmelelement som da er flyter rundt i det såkalte #kuiperbeltet. Det er en stor del av min kunst å formidle det som er umulig, eller det som er vanskelig å klare. Det at man når yttergrensene er et bevis på at alt egentlig er mulig enten det gjelder romfart eller livsstil og trening. Det å strekke seg etter himmelen eller å seile på drømmevinger rundt i fremmede farvann, tiltaler meg. Det er også derfor mange av mine fotografier er halv abstrakte i både form og innhold.

Forestill deg dette i det du seiler inn i det ukjente i dette bilde av #alien waters no3 og tenk deg at bak drømmene dine ligger muligheten til å oppnå hva som helst i livet.

Bildet er tilgjengelig for salg herfra

 

Mvh WIlly Marthinussen

Fly away – Fine art photography

Reklame//Annonse//hverdagsaktiv//fineart

God morgen alle fine lesere!

Dagens første innlegg inneholder altså i dag reklame for hverdagsaktiv sin egen fotokunst.

Dette bildet legges i min nye kategori på bloggen, og vil omhandle mitt forhold til kunst og bilder samt selvsag da også lenker til mitt online galleri.

Galleriet finner du her og det er selvsagt mulig å kjøpe bildene som finnes her.

Kunsten min er fotografier som er tatt i ulike sammenhenger og da “lagd” med digital pensel.

Dette spesielle bilde er kalt fly away og er en mixed media produksjon.

Ønsker alle en fin dag!

 

Fine art photography

 

Annonse://reklame// for hverdagsaktiv.no

Hei alle sammen!

Som dere vet har jeg mange talenter. Jeg har i over 20 år vært kunstner og dette er selvsagt noe jeg setter stor pris på.

Visste dere at jeg har eget galleri på nett?

Dere kan finne et av bildene mine her.

Vel, nå vet dere i alle fall det. Jeg har vært representert hos 1x.com i mange år nå og legger dette innlegget i en ny kategori på bloggen som jeg kaller fine art.

 

Håper dere liker denne kategorien da folkens. Jeg legger inn et nytt blide dann og vann som passer til interiør og som rene statements på vegg i hjemmet ditt.

Ha en flott kveld.

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top