Mobbet på arbeidsplassen?

Reklame |

 

Luminox//Dapper Dan//Remington//Papa – The Man – -Hettegenser – svart//Beard Brother//CMP//Beard Brother//SEB MAN//Captain Fawcett

 

Hallo flotte folk!

Jeg vil ta opp noe svært viktig i dag. Dem som blir regelmessig og systematisk mobbet på egen arbeidsplass er en gruppe mennesker som vi ikke ofte snakker om. Jeg tror at det her finnes STORE MØRKETALL og at mobbing er langt mer utbredt enn folk tror.

Spesielt MENN er svært utsatt for kollegers og sjefers systematiske mobbing, tror jeg. Det er litt tabu og ta dette opp på egen arbeidsplass, for menn skal helst bite i seg det meste. Menn skal være tøffe og ikke føle seg KRENKA for et godt ord. Så utvikler dette seg til i beste fall sykemelding og i verste fall tar folk sitt eget liv.

 

I forhold til det med mobbing på arbeidsplassen er det veldig, veldig mye som er såpass i grenseland til hva som regnes for innenfor loven at dem som mobber aldri blir straffet for dette.

Det kan være fleipete kommentarer som stikker dypere for mottaker enn det mobberen selv tror, og det kan være faglig underkjennelse i hverdagen. Jeg tror at dette med faglig underkjennelse er en farlig måte å drive i en organisasjon. Et eksempel er at en eller flere uoffisielle “ledere” på arbeidsplassen til stadighet bestemmer faglig tilnærming og tiltak basert på deres egne stemmer, og at du som person sjeldent eller aldri blir hørt eller får gjennomslag for dine faglige forslag. Her syndes det utrolig mye tror jeg.

Så har vi ledere som gjør akkurat det samme. Det å tildele viktige oppgaver til medarbeidere som har mindre ansiennitet, erfaring og formell kompetanse enn deg selv skjer ofte. Dette er i følge arbeidsmiljøloven, mobbing. Og skjer det samme om og om igjen, ja så er det systematisk mobbing. I verste fall rammes dette av straffeloven og i beste fall så slipper sjefen unna med en pekefinger. Den som rammes risikerer i noen tilfeller å bli så syk at man i realiteten risikerer å falle ut av arbeidslivet for godt.

At det finnes mye rart blant sjefer på mange arbeidsplasser er det ikke tvil om. Selv ble jeg systematisk mobbet under læretiden min som rørlegger. Jeg ble så sterkt mobbet at jeg utviklet angst, magesår og slet i mange år med lav selvtillit. Heldigvis ville tilfeldighetene det slik at jeg fikk tilbud om ny jobb. Mobberen fikk aldri noen form for reprimande. Han var sjef og miljøet var slik at man skulle tåle alt. Så når sjefen stadig vekk velger andre enn deg uten at det er faglige grunner til dette, ja så er det forbigåelse. Det sårer. Arbeidstakeren som blir forbigått mister motivasjon, selvbilde og faglig trygghet. Svært mange sjefer tror jeg er på denne måten. De får betalt for sine valg med en medarbeider som mister arbeidslyst, mister lysten til å bidra med nye og kreative ideer i organisasjonen, og i verste fall så gir de opp og slutter.

 

Dette var jo i et tøft og mannsdominert miljø, men det samme gjelder i alle yrker. Man har mobbere over alt.

Jeg tror mange mobbere ikke er klar over at de potensielt kan bidra til at mennesker faller ut av arbeidslivet eller i verste fall tar sitt eget liv. Og det ved å bruke gråsonemobbing som sjeldent kan medføre noe straff eller reprimande simpelthen fordi det er såvidt innenfor regelverket. Man kan rett og slett ikke “tas” for noe.

Men man glemmer da sykemeldingene der folk “har møtt veggen”, langtidssyke som har utviklet psykiske lidelser, eller ulike smerteproblematikker forårsaket i hovedsak av psykosomatiske årsaker. Uansett hva og hvorfor man forsvinner ut av arbeidslivet, så er jeg overbevist om at mange av disse skyldes helt eller delvis mobbing på arbeidsplassen.

 

Ofte er som nevnt også de nærmeste på en arbeidsplass dem som mobber. ” må ikke komme her å fortelle hva og hvordan vi skal gjøre jobben vår” eller at de som mobber systematisk går forbi deg i ulike saker og tar ting opp med dine kolleger fordi de er “snillere” eller “mer på lag” med dem. Så ender du opp som den ingen vil høre på eller alle er uenig med. Uansett hva som er riktig fremgangsmåte for jobben. De uoffisielle lederne har på denne måten blitt mobberne. Det er vondt. Så går man hjem med vondt i magen hver eneste dag til man blir syk. Så blir faktisk noen så syk at de i beste fall langtidssykemeldes. I verste fall så…

Jeg håper at flest mulig tenker nøye igjennom hvordan man agerer, velger og kommuniserer på sin egen arbeidsplass. Jeg håper at uenighet om faglige tilnærminger kan være en ting som styrker, utvikler og forbedrer rutiner og arbeidsmetodikk i fremtiden. Jeg håper sjefer og ledere generelt enten det er mellomledere eller toppledere ønsker å ha inspirerte, kreative og energiske medarbeidere som i felleskap kan gjøre bedriften til noe bedre. At de tar grep når de ser den usynlige mobbingen. Ja gode ledere kjenner sine medarbeidere og bruker aktivt sine menneskelige relasjonsevner til å fremme medarbeidernes styrker. Ikke stilltiende la noen gli ut i sykemeldinger som skyldes gråsonemobbing.

Husk at det er lett å kaste skitt til folk. Er du villig til å stå til ansvar for andres liv og helse? Da har du faktisk bidratt til å hjelpe noen ut av arbeidslivet. Harde ord kanskje, men i sin ytterste konsekvens kan noen lett drives til å ta sitt eget liv der mobbing i gråsonen var starten på sykemeldingen. Der man faller ut av arbeidslivet mister man sitt sosiale nettverk og isolasjon, angst og depresjon kan følge. Og når vi vet at depresjon tvinger svært mange til å ta sitt eget liv i Norge, ja så er dette virkelig noe å tenke nøye igjennom.

Alt man gjør å sier mot andre kan altså ha fatale konsekvenser. Tenk litt på det og se deg om på jobben din. Er det noen du egentlig ønsker å si unnskyld til? Er det noe ved deg selv du kan endre? En selvbevissthet over hvordan du selv kommuniserer til andre mennesker kan noen ganger være på sin plass.

 

Mvh Willy

 

 

 

 

 

 

 

 

Du er et ra..høl og en spyflue!

Reklame | Converse

Converse//Converse//Converse

 

Akk, ja.

Innleggene mine om sinte gamle menn og sinte, rasende gamle menn fikk endel oppmerksomhet. Spesielt etter at et av dem ble publisert i Bergens Tidende.

Jeg hadde jo forventet endel sure kommentarer og usaklig argumentasjon, men man blir jo likevel litt satt ut når sjikanerende kommentarer treffer en. Jeg har nå blogget siden Desember 2017 og har skrevet over 500 innlegg. Mange er publisert i aviser.

Det er altså når jeg påpeker at folk må være snille med hverandre og ikke spre skittkasting i debatter at jeg får mine første sure angrep på min person. Folk må selvsagt mer enn gjerne være uenig med meg i de meninger jeg står for. Det lever jeg godt med, men personangrep, sjikane og usakligheter bør man jo kunne holde seg for god for?

Så fra å kritisere dem som sjikanerer i offentlig debatt og hylle mine meningsmotstandere som argumenterer på en voksen og god måte, til å være en som kun er ute etter å kjefte på sinte gamle menn er det jo et sprang.

Jeg mistenker jo at det sitter langt flere sinte gamle menn og damer der ute som kun vil høre det de ønsker selv å høre. Dette er synd for den offentlige debatten fordi de som argumenterer uten hets minimeres og overskygges av simpel lavmålsargumentasjon.

Made my point, now i can shut up!

Willy

Ikke bare sinte, men RASENDE gamle menn!

Reklame | Playboy, converse

 

PLAYBOY FOOTWEAR//Converse//Playboy//Playboy//Converse

 

Akk den villfarelse mange lever i. Hverdagen må jammen være en endeløs bølge av forvirring og misforståelser for ganske mange. I dag publiserte Bergens Tidende et av mine blogginnlegg om sinte gamle menn. Innlegget finner du her.

Det tok ikke lang tid etter at dette ble publisert at de første kommentarene kom om at jeg var en klimaekstremist som egentlig var ute etter å kneble mine meningsmotstandere. Til dere: Les artikkelen!

Det tok heller ikke lang tid før jeg ble bedt om å innrømme at jeg kjørte el bil på grunn av økonomi. Til deg: Les artikkelen!

Det tok heller ikke lang tid før noen begynte å vri hetsen som ytres til å ikke gjelde Greta Thunberg, men apparatet bak henne. Til dere:Les artikkelen!

Bare slik at det er HELT AVKLART:

Jeg er ikke en klimaekstremist. Jeg er bekymret for fremtidens miljø og klimaproblemer, ikke for min egen skyld, men for mine barn og barnebarn og oldebarns skyld. Det er vel ikke særlig egoistisk? Å tenke på dem som kommer etter meg mener jeg?

Ja jeg kjører el bil. Både for økonomiske, men også for å bidra med min lille bit til en renere luft. Når jeg er ute å løper kjenner jeg nemlig godt når det kommer en diesel eller bensinmotor kjørende forbi. UBEHAGELIG! Og er jeg ekstra egoistisk så innrømmer jeg glatt at det irriterer meg. Men hvis jeg kjenner det så gjør vel andre det også. Derfor har el bil kjøring blitt noe bra for meg. Og andre som løper langs veien. Også barna som er på vei til skolen.

For alle som trodde jeg ville kneble deres rett til å ytre deres mening! LES ARTIKKELEN!

Her skriver jeg klinkende klart at jeg fremmer debatt og ulike syn. Det er vår rett til å gjøre dette. Jeg dømmer IKKE mine meningsmotstandere. Det jeg derimot retter pekefingeren mot er MOBBING, DRITTSLENGING; FAKE NEWS, POLARISERENDE RETORIKK, HÅNING, OG KARAKTERISTIKKER MOT ANDRES MENINGER VED BRUK AV SPYDIGHETER SOM IKKE HØRER HJEMME I VOKSEN DEBATT.

 

Det er vel ikke så mye forlangt å kunne kreve et debattklima som ikke er personrettet og hatefullt, men å kunne kreve skikkelig, voksen og redelig debatt?

Når jeg skriver sinte gamle menn så er det bare å ta en titt på profilene til de som ytrer seg hinsides all folkeskikk. Ja folk sjekker faktisk profilen deres. Et overveldende flertall er relativt voksne menn. Dette er ikke noe nytt. Det er jo underlig at de som aldri kommer til å oppleve de største krisene fordi de ikke er her lenger om noen år, faktisk er de som er mest opptatt av å hindre klimakampen til de unge og de voksne som våger å delta i en debatt som tidvis kan skremme vannet av normale mennesker.

Igjen, jeg er ingen klimaekstremist eller ekstremist i noen form. Jeg er en helt vanlig fyr som ønsker at mine etterkommere skal kunne ha et beboelig klima. Dessverre så er det mange sinte gamle menn og damer som ikke lenger er bare sinte, men tvert imot rasende fordi jeg ønsker å gi min skjerv til debatten. Jeg ønsker KUN et debattklima der normal folkeskikk og respekt for sine meningsmotstandere ivaretas. Hvis dere er rasende og sinte for dette, ja så er det synd. Ikke overraskende, men synd.

Mvh Willy

Når jobben gjør deg syk

 

Et av de store politiske mantraet i Norge i disse valgkamptider er å få flere ut i jobb. Dette er selvsagt ønskelig av mange gode årsaker. 

 

Jeg er imidlertid opptatt av det faktum at alle IKKE kan gå i jobb selv om man tilsynelatende ser både kvikk og rask ut. #usynligsykdom finnes overalt rundt oss.

 

Jeg kjenner på at jeg blir lettere irritert over politikere som preker “alle i jobb”. Nærmest koste hva det koste vil. Og dem som ikke “VIL, DEN SKAL”. Spiller ingen rolle hvor eller hva man skal jobbe med. Her må alle bidra til velferdssamfunnet. Og mange kan. Det er det ikke tvil om heller. Men la det være klinkende klart at det også er svært mange som IKKE kan.

 

Igjen trekker jeg frem ulike sykdommer og tilstander som i kombinasjon med sosiale, psykologiske og andre grunner gjør at man ikke klarer å jobbe, og setter det opp mot reaksjoner og økonomiske sanksjoner som møter en.

 

Kartleggingen av enkeltindividets samlede belastning av å stå i en jobb som ANDRE VELGER FOR DEG er mangelvare i samfunnet.

 

Mange som har en jobb der de sliter er beskyttet av lovverket i forhold til både fysisk og psykososialt arbeidsmiljø. Men tenk om du som arbeidstaker må gå på jobb og bli usynlig mobbet hver dag? Tenk om utfrysing, og utestengelse er det som møter deg? Da kan man tilrettelegge så mye som mulig uten at det hjelper en dritt.

 

Ja så skift jobb da vel, vil nok mange si. Ja det er vel forholdsvis enkelt hvis du har lang og god utdannelse, men uten papirer nok i dag, ja så er du i praksis LÅST. Skulle ønske at denne realiteten ble mer belyst i samfunnet i dag. Det nytter sjeldent i dag å komme dragende med “livets skole”. Og hvis man i tillegg er helt avhengig av inntekten, ja så er det faktisk ikke rom for folk å ta videreutdanninger. 

 

Så står man i situasjoner som av ulike ordninger eller krav fra systemet, ønsker at du reiser vekk for å jobbe. Joda, for noen kan dette også være greit, men for mange med kompliserte livssituasjoner er det et dolkestøt i åpne sår. Altså noe som øker den fysiske og ikke minst den psykiske belastningen på sykdom eller livssituasjon som allerede er tung nok å bære.

 

Da høres plutselig “ALLE I JOBB” ut som noe som ligner et hån.

 

Stigmaet mange som faller imellom i systemet føler, er også dessverre, for noen dødelig.

 

Jeg savner mellommenneskelig saksbehandling, kartlegging og forståelse samt holdninger både i det politiske liv og ellers slik at utenforskap, sykdom, tilstander og miljøfaktorer blir en del av vurderingene når “ALLE SKAL I JOBB”.

 

Ikke alle klarer. Ikke alle kan. De må ivaretas med både medfølelse, respekt og forståelse. Og det må tilrettelegges sosial, økonomisk og holdningsmessig. 

 

Jeg tror at hvis vi øker fokuset på mellomenneskelige relasjoner og forståelse i arbeidslivet når vi roper “alle i arbeid” så vil vi ikke bare få økt vekst i velferden, men også ivaretaking av personlig vekst og utvikling. Dette vil til syvende og sist føre til reduserte psykiske og fysiske plager hos den enkelte. Det vil definitivt også skape arbeidstakere som er fornøyde og som da vil bidra til økt vekst i bedriften.

 

Og for dem som overhodet ikke kan stå i jobb, ja så må vi da kunne anerkjenne det og se på at dem faktisk bidrar til samfunnet selv om de ikke er i lønnet arbeid. Se bare på hageelskere rundt i landet. Mange har dette som eneste glede i en tung tid. Og de skaper. De skaper farger og grønne lunger i sine lokalsamfunn. Ikke bare til glede for seg selv, men til glede for hele nabolaget.

 

Dette er et eksempel, men et godt bilde på at man godt kan bidra til verdiskapning og samfunnsglede selv om man ikke klarer å stå i en ordinær jobb.

 

Jeg ønsker dere alle en strålende og empatisk dag. Tusen takk for alle kommentarer og delinger på innleggene mine. Dere er gode!

 

Hilsen Willy 

 

Ensomhet kan ramme deg også

ensomhet

 

Ensomhet.

Smak litt på ordet så dukker det kanskje opp ulike tanker. Er du en som aldri er ensom så tenker du kanskje på ett vis. Er du en som er ensom selv, ja så får du andre tanker rundt dette ordet.

Selve ordet ensom er et sterkt ord. Det er et ord som gir sterke assosiasjoner til noe sorgfullt eller depressivt i vårt følelsesregister. Men hva er det egentlig? Hva vil det si å være ensom? Og viktigst kanskje, går det an å gjøre noe med det?

 

Jeg vil tro at alle mennesker føler seg ensomme i en eller flere perioder i livet. Noen er kortvarig ensomme, andre har det slik gjennom et helt liv. Noen lever godt med det å være ensom, men de aller fleste sliter med ensomhet som noe tungt og dystert.

Jeg selv er ofte ensom. Jeg er ensom fordi jeg til en viss grad har valgt selv å være ensom. Ikke slik ensom som man gjerne forbinder ensomhet med, men som et valg gjort av meg selv. Jeg er ikke ensom til dagen. Til dagen har jeg verdens beste familie rundt meg og jeg har mange gode kolleger og kjente i mitt yrke som ergoterapeut. Men jeg er ensom i den forstand at jeg har valgt vekk deler av sosial kontakt med andre av ulike grunner. Dette innebærer for meg at jeg ikke klarer å opprettholde dette over tid. Jeg kjenner spesielt på dette ved mangelen av venner og familie som jeg besøker på fritiden. Men det er noe jeg har valgt selv, og noe har andre valgt meg vekk fra dem. Hvorfor i all verden vil noen gjøre dette kan man tenke?

Svaret på det er at det finnes traumer i livet som gjør at man ikke klarer eller tror at noen vil kunne ha glede over ens selskap. Ulike hendelser som gjør at sosial angst kommer snikende inn i livet ditt.

Men likevel har jeg det altså bra. Savnet etter nære venner vil alltid være der, men da vil det være mer opp til meg selv å ordne opp i det. Jeg kan ikke avvise andre som inviterer meg i det uendelige og samtidig forvente at de fortsetter å invitere. Dette er et faktum. Og med tiden så blir det en vane. Og det blir en lettelse å ikke bli forventet. Det å føle på at andre forventer noe av en blir et press som det egentlig er lettest å unngå. Og da sitter man igjen alene. Ensom. Ensom i det faktum at det er en selvvalgt ensomhet. Skulle jeg ønske det var annerledes? Ja det skulle jeg, men fortsatt er det enkleste å la være.

Ensom er også dem som VIRKELIG er ensomme. Ensomme i ordets rette forstand. Det å sitte for seg selv et sted og føle seg som en totalt utenforstående til verden. Uten familie eller venner så blir hverdagen særlig tøff for mange. Jeg skulle virkelig ønske at det finnes plass for dem alle i en stor sal der vi kunne slutte å være ensomme. Men dette er vel muligens utopi?

Så hva burde vi gjøre?

Jeg har urokkelig tro på en tilnærming der vi som mennesker begynner å se andre enn bare oss selv. Det å gi et smil til dem rundt deg i hverdagen er bra det, men det er altså sjelden nok. Hva med å invitere seg selv bort til noen du vet eller aner sliter? Hva med å være der for dem selv om de tilsynelatende ikke er så veldig interessert? Snakk ærlig med dem å spør direkte. Dette vil hjelpe mange flere enn du tror.

Det er også viktig å skape små fellesskapsgrupper. Ikke bare invitere folk til fest og så tenke at dem kommer. For mange som sliter vil det være som å hoppe over Mount Everest. EN umulighet, men andre ord. Dette fordi mange som er ensomme, og spesielt dem som har vært det lenge, ikke lenger har selvtillit nok til å ta sats og bare la det stå til. Nei, man må begynne med EN TIL EN. Man må begynne et sted og da er det beste å starte med å invitere på en kopp kaffe eller hva som helst, bare for å prate. Så etterhvert kan man bygge seg ut derfra.

Jeg vet fra meg selv at det er svært vanskelig å komme på tilstelninger der det er flere enn en person til stede. Det er en grunn til at man er ensom, ikke sant?

Og hvis du aldri har opplevd ensomhet enda, ja så vit at du med størst sannsynlighet vil møte dette på et tidspunkt i livet. Vit at ENSOMHET KAN RAMME DEG OGSÅ.

Men det finnes altså håp. Hvis alle vi som medlemmer av samfunnet og deltakere i livet bare kunne bruke noen sekunder på å slutte å ekskludere og begynne å bry oss, ja så vil vi kunne redde livet til mange. Vi vil kunne redde helsen til flere og vi vil kunne endre sorg til glede for den ene. Vi vil være i stand til å gi en liten smule varme til våre medmennesker i stedet for å åpne fryseboksen. Samfunnet vårt har har svært godt av litt varme nå. Enkeltmennesker som er ensomme har DESPERAT behov for å tines opp igjen også.

 

Jeg har opprettet en løpegruppe for folk som ønsker å møtes for en times aktivitet og løping her lokalt på Sotra. Dette er et lavterskeltilbud som absolutt ALLE kan benytte seg av. Her finnes det alle typer mennesker. Felles er det at de er nettopp det, mennesker. Trent eller utrent, ung eller gammel, her er det plass til alle.

 

Men helt spesielt invitert er dere som er ensomme. Og er det vanskelig å ta det første skrittet, ja så send meg en melding. Som livscoach kan jeg hjelpe deg videre til noe som er bedre enn det du kanskje har i dag. Send meg spørsmål og jeg vil prøve å svare så godt jeg kan. Send meg din historie, fordi den er VIKTIG! Og jeg vil gjerne ha deg med på en felles aktiv time, med forståelse og et smil på lur. Jeg bryr meg virkelig.

Det å bry seg er det viktigste vi gjør som mennesker.

 

Luke 20

Ai ai, folkens.

Fire dager igjen til jul! Dagens kalenderord er netthat.

Har du noen gang tenkt på hvordan nettet egentlig fungerer? Dette med å møte folk i virkeligheten å si ting til dem kontra det å lire av seg på nett?

Det er ingen forskjell når utsagn og kommentarer treffer den man måtte ønske å treffe. Netthat er en mer skjult form for mobbing enn det å slenge dumme kommentarer rundt seg i det virkelige liv. De fleste føler seg svært så trygge bak skjerm og tastatur, men i virkeligheten er man aldri i skjul.

Det å slenge fra seg teite kommentarer i fylla er en ting, men det å systematisk mobbe andre og endatil true, herse og mobbe, er og har aldri vært greit. Her kunne jeg selvsagt kjeftet og slengt en masse pekefingre ut, men jeg velger heller å ønske meg at netthets, hat, trusler og mobbing skyldes uforstand, fylleprat, hjernevasking, sykdom eller annet fælt i livet til dem som hetser. Det gjør en ikke uansvarlig for sine handlinger, men det kan være med på å forklare. Aldri akseptere, men kanskje forstå.

Vi har alle et ansvar om å ta til motmæle mot slik oppførsel. Det å si i fra på en måte som gir en meningsmotstander kunnskap, forståelse, empati og kjærlighet er bedre enn å slå tilbake. Det er samfunnsholdninger vi bør gjøre noe med hvis individene i vårt samfunn skal kunne forstå. Da er det viktig at ordskiftet i offentlige debatter er på et humant nivå. Alltid. Da er det på sin plass å fordømme trusler og hatkriminalitet.

I disse dager snakkes det mye om landsvikere. Et godt eksempel på hvordan det offentlige bruker et stadig hardere ordskifte. La meg bare si at det er et svakhetstegn når politikere og samfunnsdebatanter bruker så harde virkemidler for å nå igjennom med sine meninger. Kan jo hende at budskapet dem har ikke er så bra likevel hvis det er nødvendig å snakke med store og harde bokstaver?

Uansett så er det mennesker der ute som lider av at klimaet og hatet på nett er såpass hardt som det er blitt. Vi voksne har et klinkende klart ansvar for hvordan vi fremstår som rollemodeller for dem rundt oss. Hvoodan vi snakker i nærheten av våre barn og nære, vil påvirke dem i stor grad. Hvordan vi kjører bilen vår vil påvirke neste generasjons bilkjørere, ikke sant?

Så i sum, tenk over hvordan du påvirker verden rundt deg. Besinn deg og ta livet til dem du diskuterer med på alvor!

La det bli jul i fred og ro både IRL og på nettet!

God jul til ALLE!

Dagens luke inneholder Baking, smaking, og knasking av julesnop. Fordi det er lov å kose seg gløgg i hjel i julen. Bare fordi det er lov.

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top