I dag våknet jeg til et forferdelig snøvær ute. Det er som dere vet, ikke min favoritt. I går hadde jeg vårfornemmelser. Ja egentlig de siste dagene har jeg hatt litt sånn vårlig følelse i kroppen.
Jeg hadde planlagt løpe ute i dag og hadde sett for meg en lang og nydelig tur i solskinn og med temperaturer som gledet et vårhjerte.
Den gang ei! Vinteren nekter å slippe taket. Kulden plager leddene mine og mørket irriterer sinnet mitt. Puh, der gikk det over! Heldigvis så er vi mennesker i stand til å VELGE hvordan vi ser på ting. Jeg velger å være positiv uansett! Jada, det er vanskelig innimellom og det er også greit, men det å være positiv så ofte som mulig, er jo en grei regel.
Men altså, heller vår og sommer enn vinter.
SÅ da blir det hverdagstrening i dag i stedet for lette og nydelige steg på tørr og fin asfalt. Ja jeg løper helst på asfalt da løpeteknikk sørger for at jeg har det greit med det. Dessuten er det studier som peker på at leddene våre faktisk trenger å bli litt utfordret på hardt underlag. Dette krever etter min mening at løpeteknikken sitter og at man har gode løpesko. Men altså det satte snøbyene en stopper for.
I dag gjennomfører jeg en sirkeltrening i heimen i stedet for. Her ligger jeg først og fremst fokus på kjernemuskulatur. Programmet jeg vil gjennomføre ser slik ut:
Knebøy: 3 sett a 15 reps – 5 sek pause mellom settene
Tåhev: 100 stykker uten pause
Rygghev: 10 reps a 3 sett 5 sek pause mellom settene
Hip thrust: 15 reps a 3 sett – 5 sek pause mellom settene
Planke: inntil utmattelse – 3 sett
Sideplanke begge sider: Som over
Mountainclimber: 20 x 3 sett – 5 sek pause mellom sett
Armhev: så mange som mulig uten pause 3 sett
Knebøy: 10 x 3 sett om igjen som avslutning denne gangen sakte ned
Dette programmet kan gjentas 3 ganger. Da får man en bra gjennomgang der hele kroppen får kjørt seg bra. Programmet kan også deles opp i flere mindre deler eller færre reps for dem som ikke klarer alt. Man kan da for eksempel kjøre øvelsene der man tar så mange man klarer pr. øvelse og kjører i gjennom flere ganger.
Etter dette kan man ikke gjøre annet enn å vente på våren som fortsatt altså glimrer med sitt fravær. Som løpergutt elsker jeg jo løping mer enn slike programmer, men har valgt å øve på å like programmer også. Sånn at jeg nå begynner å bli bra trent i å like styrkeøkter. For det er jo et valg å begynne å øve på ting man ikke liker? Jeg vet jo sånn rent fornuftig sett at styrkeøkter i kombinasjon med kondisjonsøkter gir den beste effekten, så da trenger jeg jo å øve på de tingene jeg ikke er så veldig glad i, ikke sant?
Forøvrig så ønsker jeg dere alle en strålende god helg! Husk at det er fullt mulig å sende meg kommentarer og spørsmål om ting dere lurer på. Jeg skal forsøke å svare så godt jeg kan!
I dag er det svært mange som får diagnosen Diabetes 2. I følge folkehelseinstituttet har i dag rundt 216 000 type 2–diabetes. Det å få en slik diagnose er ikke noe hyggelig beskjed å få fra legen. Men kanskje det verste er vissheten om at den i mange tilfeller kunne vært ungått.
Blant de viktigste påvirkbare risikofaktorene for type 2-diabetes er:
overvekt og fedme
fysisk inaktivitet
kosthold
røyking
tidligere svangerskapsdiabetes
Hva er egentlig diabetes 2? Helsedirektoratet har gitt ut en liten film om dette. Denne kan du se her og anbefales.
Husk at det er over 200000 mennesker i dag som altså har fått påvist type 2 diabetes. Det vi vet er at det også er et betydleig antall uoppdagede tilfeller. Dette betyr at mange altså går rundt med type 2 diabetes uten å være klar over dette selv. I tillegg kommer også alle dem som står i fare for å utvikle diabetes type 2. Det er også en stor økning i antall barn som får påvist Diabetes type 2.
Diabetes mellitus er en kronisk sykdom karakterisert ved et vedvarende forhøyet blodsukker, og forstyrrelser i omsetningen av karbohydrater, fett og proteiner i kroppen.
Diabetes skyldes nedsatt funksjon av hormonet insulin som spiller en sentral rolle i reguleringen av sukkeromsetningen i kroppen. Arv spiller en rolle, men triggerfaktorer for sykdommen er inaktivitet, usunn livsstil og overvekt.
Diabetes 2 type 2-diabetes gir økt dødelighet og risiko for senkomplikasjoner fra hjerte- og karsystemet, nyrer, øyne og nerver. Så det å få denne diagnosen er altså ikke noe greit.
Hjerteproblemer er en kjent komplikasjon av sykdommen. Diabetikere har fem ganger så høy risiko for å få hjerte og karsykdommer enn befolkningen ellers. Det er mye! En komplikasjon jeg selv ville fryktet i alle fall! Også nervesystemet og blodårene dine er i trøbbel med denne sykdommen.
Vi kan ikke gjøre så mye med arv, men når vi vet at triggerfaktorene for å utvikle diabetes type 2 er inaktiv livsstil, dårlig kosthold og usunne vaner generelt, ja så burde det ikke være tvil om hva man burde gjøre. Dessverre er det enkelt å si det, men desto vanskeligere å utføre det, ikke sant?
Det å motivere seg for å komme i gang med livsstilsendring kan være vanskelig. Spesielt hvis man får en pekefinger i ansiktet. Vi vet av hjernens funksjoner at det å utføre endringer og nylæring fungerer svært dårlig uten at det finnes en indre motivasjon og lyst til å delta i egen endring. Så det å kunne identifisere og akseptere at man skal gjennom en livsstilsendring er absolutt essensielt. Hvis man da har fått en alvorlig diagnose som potensielt kan ta livet av deg alt for tidlig, ja så kan det ofte trigge en indre motivasjon til å søke hjelp. For det finnes heldigvis hjelp å få.
Mange kommuner har i dag opprettet frisklivssentral. Ta kontakt med legen din eller kommunen direkte for å få informasjon om dette. Ikke vent med å endre livsstil, men start i går. Og ikke fortvil hvis du ikke klarer det umiddelbart. Endring krever øving og øving er en mer aktiv hverdag, og en god kostholdsplan. Be legen eller helsepersonell i din kommune om råd.
Det er også mulig å gjøre mye mens man venter. Det å få en legetime frem i tid er ofte demotiverende for oppstart av egen livsstilsendring.
“Jeg skal begynne etter at jeg har vært hos legen”
“Jeg venter til høsten”
“Jeg venter til svarene fra blodprøven er der”
Unnskyldninger kan skade deg for livet, så ikke vent på at shit happens, men vær dønn ærlig med deg selv og in egen situasjon.
For en ting er helt sikkert. Hvis du står i fare for å få dette så er det ingenting å vente på. Start i går! Da kan du faktisk reversere denne utviklingen og fjerne trusselen og dermed oppnå at du unngår alle komplikasjoner ved diabetes type 2. Hvis du får diabetes 2 så får man høyt blodsukker, noe som kan føre til symptomer som tretthet, slapphet, tørste, vekttap. Og det beste er hvis man forebygger det.
Men hva med dem som har fått diagnosen? Er det håp for dem? Og hva kan skje hvis man ikke endrer livsstil?
Senkomplikasjoner av type 2 diabetes kan gi deg avleiringer på innsiden av små blodkar. Dette gir nedsatt blodtilførsel og medfører skade på større blodårer, hjerte, nyrer, øyne, nerver. Personer med diabetes har også økt risiko for å utvikle kroniske sår og infeksjoner i føttene. Jeg har erfart flere som har måttet amputere lemmer etter slike infeksjoner og det er ikke en hyggelig situasjon.
Så kan man da bli frisk igjen av diabetes type 2?
Man kan ved livsstilsendring og regelmessig trening og et tilpasset kosthold, bli helt symptomfri. Det vil si at man kan kvitte seg med symptomene som gir plagene som følger sykdommen. Men hvis man tar tilbake sin “gamle” livsstil, ja så får man symptomene tilbake. Så en endring må være permanent. Men man kan leve utmerket og med normal livsslengde bare man holder seg til en god livsstil. I tillegg til det så følger det en haug med andre fordeler ved å trene og være fysisk aktiv. Kondisjon, vekttap, styrke, og ikke minst en hjerne som forebygger demens.
Det å endre kosthold er en svært god plass å starte sin livslange reise mot bedre helse. For det er en livslang prosess. Det må ingen være et øyeblikk i tvil om. Så det å få gode råd fra ernæringsfysiologer kan hjelp deg mye i starten. Man finner også en god veileder fra helsedirektoratet her.
Så er det selvsagt det å begynne med alle de andre mulighetene man har som røykekutt, vektreduksjon og mer daglig fysisk aktivitet i alle former. Husk at det å gå en liten spasertur daglig ikke er nok, men man må faktisk bli svett og andpusten for å kunne få nødvendig utbytte av den daglige treningen. Ti minutter med anstrengende fysisk aktivitet daglig er nok som en start og vil gi deg MASSE helsegevinst i begynnelsen. Så etterhvert som du blir sprekere så kan du øke dosen! Både styrketrening og utholdenhetstrening påvirker blodsukkeret gunstig, og kombinasjonen gir best effekt.
Husk at diabetes også kan i noen tilfeller påvirke om du får helseattest til fornying av sertifikatet ditt. For personer som rammes av dette kan altså også sykdommen føre til kjøreforbud i særskilte tilfeller.
Uansett hvordan man ser på trening og livsstilsendring til dagen så skjønner man at denne typen diagnose ikke er noe man vil ha. Det beste er å forebygge sykdommen ved å ta tak i eget liv og begynne å trene og ha et sunt kosthold. Har man fått diagnosen så kan man altså ikke bli helt kvitt den, men man kan stanse den og bli helt symptomfri ved å gjøre de nødvendige grepene om egen livsstil. Søk profesjonell hjelp og få tilrettelagt for økt aktivitet i livet ditt, så er du bedre rustet til å møte dette på en god måte.
Ikke lev på en løgn for deg selv der du tror at det ikke nytter eller at du ikke får det vanskelig med en slik diagnose, men ta grep om egne “sannheter”. Endre måten du ser på trening og aktivitet samt kostholdet ditt. Bestem deg ikke om en uke eller om noen dager, men gjør grep allerede i kveld. Lurer du på om du er faresonen? Bestill legetime i morgen den dag og få en utredning av din fastlege!
Tunge ben. Tunge tanker. Bare å kjenne på realiteten. Ubetydelige dråper haster forbi utenfor vinduet. I hodet mitt vokser dem seg store som små bøtter med vann som noen der oppe målrettet kaster mot bakken. Smerten i skulderen har plaget meg lenge nå. Litt for lenge synes jeg. Jeg kjenner hjertet banke litt fortere bare jeg tenker på treningstøyet som ligger der ute på badet. I bagen som jeg i endorfin rus forrige gang jeg lot meg overtale av et eller annet på skulderen min, lå slengt innerst i kroken på badet. Nesten skjult av vaskemaskinen ligger den der med et litt såret uttrykk i handtakene. Med et blikk rundt glidelåsen som ser misbilligende på meg som om den vil si med en litt såret stemme, «Var det alt jeg betydde for deg?»
Jeg kjenner på et stikk av dårlig samvittighet. Tenker på alle andre som bare ligger slengt inn i en krok. Ubrukelige. Glemt, og med hengende handtak rundt livet. Den fortjener bedre da tenkte jeg og tutlet litt tafatt ut for å hente den. Jeg ombestemte meg da jeg kom til døren.
Med et langt sukk sank jeg sammen i sofaen igjen. For pokker hvor tung denne dagen kjennes. Jeg lukker øynene og forsøker å viske vekk bildet av den triste bagen som nå virker enda tristere. Jeg trekker et langt pust dypt ned i lungene og forsøker å holde pusten så lenge som mulig. Det hjelper litt, men skaper også stjerner foran øynene mine. Stjerner som danser panisk i mørket foran meg et sted. Lurer på hvor dem kommer fra og hva som fremkaller slike utrolige heftige stjernedanser. Så forsvinner dem også ut i intet. Jeg puster rolig ut. Skal visst bruke 8 sekunder på utpust og tre sekunder på innpust i følge en eller annen diffus nettside et sted. En med henvisning til meditative teknikker. Akkurat nå kunne jeg trengt å fly litt. Bare litt. Selv med flyskrekk skulle det vært deilig.
Med et brak er jeg tilbake i virkeligheten. Hvem pokker er det jeg prøver å lure? Jeg tar en rask og fandenivoldsk beslutning. Jeg river kroppen opp av sofaen igjen, ber tunge tanker dra til landet der gamle Erik dyrker djevelskap og går med fortsatt tunge ben mot badet. Forbanna tunge drittben, tenker jeg i det jeg river opp døren til badet. Men jeg skal pokker meg vise dem drittbena at det er jeg som bestemmer!
Bagen min har krøpet litt frem fra kroken mellom veggen. Den presser seg frem mellom et vått håndkle og et par flasker tøymykning. Jeg synes jeg ser et litt overlegen glis i glidelåsen som bøyer seg fra handtaket og opp mot sideluken i bagen. «Jasså, du ombestemte deg?». Jeg snerrer litt tilbake og lirer av meg en serie ord som ville fått hinmannen til å gråte av stolthet. Bagen brydde seg lite om det.
Jeg skal vise meg selv, sa jeg og trakk en sprek tights opp av magen på bagen. Trakk den på meg og tenkte på ordene til min yngste sønn. «Du er ikke gammel fattern, du bare ser sånn ut»! Ungdommen nå til dags.
På med tights og løpesko, jakke og nøkkel til treningsenteret i lomma. Jeg overser glatt ordene fra guttungen om at hvis han ser meg på treningsenteret med tights så ville han gitt meg en imaginær klask på tygga! He, he, he, jeg bryr meg fint lite og bestemmer meg for å gå med tights likevel. Etter en kort men intens diskusjon med speilet på badet så vinner speilet. Jeg tar en shorts utenpå som en gylden middelvei.
Veien mot utgangsdøren synes nå kortere. Jeg er kledt i treningsklær og alt annet er klart. Det gjaldt bare å komme seg over den første tunge kneiken. Livet kjennes bra ut i det jeg går ut døren og virkeligheten knaser i grusen under skoene mine.
Vel fremme trykker jeg på hurtigstart og grunnen under meg beveger seg sakte. De blytunge bena mine går nærmest mot sin egen vilje og jeg synes også at løpeskoene klager under vekten min. Måleren på møllen som viser antall kilokalorier forbrent viser 4 og jeg øker motstand og fart. Sakte men sikkert beveger jeg meg bortover rullebanen. Som en diger Airbus A380 beveger jeg meg sakte fremover. Jeg forestiller meg at jeg er et fly. Lukker øynene et ørlite sekund mens jeg ruser motoren. Så slipper jeg løs alle kreftene, skrur på hendelen som fungerer som gasspedal og løper alt jeg kan. Bortover rullebanen løper jeg. Maks hastighet de få meterne jeg klarer før jeg trekker hendelen bakover, føler kroppen lette i en perfekt takeoff. Flyr høyere og høyere. Endorfiner hamrer inn i hodet og mens skylaget i hodet langsomt forsvinner under meg så går jeg over i marsjfart.
Banen eksisterer kun bak meg. Reisen fortsetter. I marsjfart ligger jeg på stø kurs mot evig endring. Jeg setter flyet på autopilot og lar bena gå av seg selv. Jeg er på vei. På vei mot varmere tider. På vei mot lysere horisonter. Der borte forbi mørket finnes lyset. Alltid. Man må bare bruke vingene våre så flyr vi lettere.
Bak meg ligger uværskyene. Mørke triste skyer av tunge tanker og urettferdighet. Bak meg. Bak meg for alltid. Selvsagt ser jeg også skyer foran meg. Det er jo helt normalt. Forskjellen er at det er jeg som styrer flyet. Det er jeg selv som setter kursen. Det er JEG SOM BESTEMMER!
Flyet rister lett i turbulens. Farten er litt høy så jeg regulerer det til sone tre på instrumentet på armen min. Pulsklokken svarer med å flytte den digitale nålen ned i riktig marsjfart. Jeg flyr. Jeg seiler på skyer og selv turbulensen kjennes ut som gode ilinger langs ryggraden. Jeg er på vei. Mot lyset. Og det er jeg selv som har satt kursen. Det er jeg som bestemmer. Det er jeg selv som er piloten.
I dag hadde jeg problemer med å gå skikkelig etter Mandagsøkten med 150 knebøy pluss litt styrkeknask utenom. Alt i alt en relativ høy dørstokk i dag altså. Men i dag ventet da også en time i frisklivstrening samt at jeg hadde lyst til å forsøke en to kilometers økt på høy hastighet.
Etter 30 minutter med spinning fulgte 30 minutter med ulike sirkeløvelser for hele kroppen. Dette brenner godt i bena og i kjernemuskler. Programmet var tett og hardt og med lite pauser. Dette synes jeg selv er en fordel da det er lett å gi litt opp hvis pausene trekker litt ut. Bedre å kjøre hardt når man først er kommet såpass langt at man likevel kjenner det i kroppen.
Fordelen er at jeg etterpå kan le hele veien til helsebanken!
Etter 30 minutters hardkjør valgte jeg å ta to kilometer med løping på møllen. Jeg kjente det straks jeg gikk opp på båndet. Det brant i lårene. Både på fremsiden og på sidene. Etter et par minutters gange kjørte jeg bakken til 1 prosent og hastigheten til 12,1. Dette er raskt for meg som prøver å ha lavere hastighet og lengre løp, men siden jeg er påmeldt til årets Bergen City Maraton stafett med jobben, ja så er det vel på tide å legge inn noen hastighetsrunder for treningens skyld.
Det svei som pokker de første meterne men, så gav det seg. Dette skyldes at spinningen hadde fjernet endel av gangsperren og at kroppen var skikkelig varm. Det er ikke å anbefale å gyve løs på hastighet uten å varme skikkelig opp, bare så det er sagt. Da oppstår det lett skader.
Men ut av alt dette. Ut av hver eneste bevegelse og hver eneste lille smertestikk. Ja ut av alle de store sviende lårsmertene også, så var også dagens viktigste innkassering den gleden det er å føle en sliten kropp. En kropp som er sliten av fysisk aktivitet. En kropp som henger sammen med et lett hode der nervecellene smiler til hverandre. Der lystsenteret i hodet frigjør Dopamin. I lystsenteret, nucleus accumbens, finnes det millioner av nerveceller som kan ta i mot stoffet dopamin.
Dopaminets virkning på disse nevronene gir en følelse av belønning, og i tillegg en motivasjon til å fortsette eller gjenta opplevelsen. Motivasjonen til å gjenta er avhengig av styrken på den opplevelsen man har hatt.
– For at menneskearten skal overleve, spiller belønning i form av frigjøring av dopamin en viktig rolle. Spising, sex, barneomsorg og jakt på nye oppdagelser, er eksempler på aktiviteter som frigjør dopamin i hjernen. Vi får belønning og motivasjon til å gjenta opplevelsen (forskning.no).
Det er i sannhet deilig å lære dopaminets virkning å kjenne. For meg forklarer det gleden jeg føler over aktivitet som trening og hvor stor påvirkning den har på hjernens evne til å levere glede til kroppen. Ja, og så litt gangsperre da, men det går helt fint. Derfor blir også mange litt avhengig av fysisk aktivitet. Dopaminet gir såpass god virkning på kroppen at vi får lyst til å gjenta og gjenta og gjenta opplevelsene i det uendelige. Men dette krever også motivasjon i en tidlig fase av livsstilsendring. Det gir i alle fall grunn og forklaring til alle dem som lurer på om de vil gi opp. IKKE GJØR DET PLEASE!
Lær å like litt denne smerten og du vil bli rikelig belønnet.
Det å kjenne på ulike smerter og det å lære seg å skille mellom hva som er uheldige smerter og hva som er ufarlige smerter kan være lurt. Det å stå i ufarlige smerter øker vår smerteterskel. Det var først når jeg gav F i ryggsmertene mine og begynte med rettledet trening og forsiktig aktivitet at jeg for første gang på 10 år ble kvitt mesteparten av mine egen smerter etter ryggoperasjon og prolapser samt sammenvokste ledd i korsryggen.
Så det er MULIG.
Forskning støtter også dette når det gjelder mange kroppslige og psykiske plager. Fysisk aktivitet er en av de beste medisinene som finnes mot smerter. Også fordi du altså får en belønning i form av Dopamin, endocannabinoider og endorfiner når du sliter deg igjennom en hard økt.
Er du av den typen som synes det er et slit å trene? At det er litt slik at du gir deg før du heeelt når det du satt deg fore? At det faktisk er litt tungt før tiden og at du derfor gir deg litt for raskt?
Vei, da er du ikke alene. Men visste du at bare ved å smile mer og til og med le litt for deg selv faktisk ØKER innsatsen enda litt mer, og at det faktisk også fjerner litt av “SLITET” du opplever når vektene blir tunge eller løpeturen blir litt for tøff?
Selv liker jeg jo som dere vet å løpe langt. Først og fremst så går dette ut over bena mine. Slik at når jeg passerer 5 kilometer og det dukker opp en tung og bratt motbakke, ja så er det veldig fristende å velge å gå litt. Bare litt. Og så litt til. Plutselig så har du gått opp hele bakken fordi det gjorde minst vondt. Nå er det jo ingen krise om det er slik, men skal du ha fullt utbytte av løpeturen, så er det greit å kunne løpe hver eneste meter.
Det er jo da bedre å regulere farten og skrittlengden enn å gi seg halvveis liksom?
Uansett så pleier jeg å dra ekstra på smilebåndet, le litt høyt for meg selv og løfte brystkassen opp, senke farten og skrittlengden til jeg når toppen av bakken. Det er utrolig hvor mye mer “GUTS” du får av en god dose smil og en ørliten regulering av fart. Bare ved å løfte brystkassen kan du få plass til opptil 30 prosent mer oksygen i lungene i beste fall og også mer pågående selvtillit.
Så husk på dette neste gang du sliter deg avgårde og hjernen din vil gjøre alt den kan for å gi opp. Løft brystet, smil og le og senk tempoet ørlite. Dette gir deg en ny giv!
Solen glimrer med sitt fravær. Kulden kryper opp langs bena. En iskald hånd stikkes inn under jakken for å suge til seg siste rest av varme der inne. Der inne rundt hjertet pleier det å være varmere. Denne iskalde februardagen kjennes vinden fra nord, ekstra gjennomtrengende. De tynne klærne han er kledd i er nok laget for en annen årstid. Han fryser, men likevel gjør det ham ikke så veldig mye. Denne unge gutten var innstilt på alt det som måtte komme. Han smilte lett til seg selv. Smilet stivnet litt i kulden og automatisk hutret han seg. Han klarte ikke å la være å skjelve. Kulden kom så nær ham nå.
Et øyeblikk gikk tankene over mot en glødende varme som nå var skjult et sted der inne i hjernen hans. Han fylte 16 år den dagen. Den dagen var varmen nær ham. Han skalv og trakk den tynne jakken nærmere inntil seg. Han ønsket han hadde en lue, men det ville ødelagt imaget han hadde. Street cred.
Han strakk fingrene ut og kammet dem gjennom det lange sorte håret. Han kunne sverge at luggen var frosset til is. Antagelig var den ikke det.
Han tenkte på morgenen når han våknet. Alene, men varm. Han visste det kom til å bli en vanskelig dag. Veien var så lang den dagen. Han ønsket at han kunne få slippe den. Han ønsket for første, men ikke siste gang at han bare kunne få slippe alt. Bare ligge der til han sovnet. Sovnet og kunne få lov å reise langt inn i de fantastiske landskapene han trivdes i. Der han var trygg. Der han hadde det varmt og godt hele tiden.
Med sikre skritt gikk han nedover stien som han kjente så godt. Han var en av de beste i gaten til å seile nedover på sorte boots en vinterdag der is var selve veien. Isen var der fortsatt, men han ønsket ikke å risikere å knuse flasken han hadde i hånden. Det ble en tur som gikk sånn delvis i grøften og på islagt sti.
Minutter senere var han der han ville. Bak idrettshallen i en krok. Mørket var senket seg og hodet verket. Sliten sank han sammen. Kulden kom nærmere. Han tenkte at han ble varmere hvis han drakk den kalde ølen. Så han satte flasken til munnen og drakk i store slurker. Han visste det var en tabbe. Kulden som til nå hadde prøvd å trenge seg ubønnhørlig inn fra utsiden, angrep ham nå fra innsiden.
Han lukket øynene. Med armene i kors under jakken prøvde han å skvise siste rest av varme ut av kroppen. Til ingen nytte. Tankene gikk til filmen «Å være ung er for jævlig». Han følte seg litt som en av dem som var rundt i miljøet der filmens hovedperson Christiane F. eksisterte. Perioden filmen finner sted i dekker tiden fra da Christiane F. som tolvåring kommer i kontakt med narkotika for første gang.
Han følte seg litt som en utstøtt. En ensom sjel. Han kunne heller ikke gå hjem. Han følte at han måtte være i ensomheten. I kulden som stadig ble sterkere. Denne tynne lille guttekroppen som var kledd for sommertemperatur, ikke for denne iskalde februarkvelden. Han fant frem sprittusjen og gikk rolig over mot skolen. På trappen inn til skolen skrev han det som skulle bli en metafor på sin egen fortvilelse på denne 16 årsdagen. «Welcome to hell».
Disse ordene skulle være en tøffings statement, men ble i stedet ord som fulgte ham inn i evigheten. Ord som så enkelt avslørte en sårbarhet som hadde behov for å bli leget. Det ble de aldri. Ordene er nå borte for alltid. Han visste at de var der midlertidig og at de som han, en dag ville langsomt slites vekk.
Vi skulle ikke ha følelser. Vi skulle ikke vise noe annet enn vårt image som i vår del av gaten var knallhardt. Men kulden brant ham dypere enn noen kunne ane den gangen. Frostskadde fingre med koldbrann kan amputeres, et bunnfrosset hjerte ikke.
Med stødige skritt gikk han tilbake til kroken sin der bak hallen. Det blåste ikke så mye der. Stillheten var imidlertid like kald som vinden og han trakk jakken over hodet slik at det dannet en slags hule på innsiden. Han forstilte seg hvordan det var å bo i grotte som den. Skjult for hele verden i en villet ensomhet der han regjerte i eget rike. Der han styrte livet. Der han visste at ingen noensinne ville finne ham. Der varmen kom fra alle steds og fra ingensteds samtidig. Der hulen var hans kongerike. Nederst i hulen kunne han skimte en lysglime. Han visste at han aldri kunne gå ut i lyset. Han visste at han aldri kunne slippe flere inn i mørket.
Å være 16 er for jævlig, ja tenkte han, men å være 16 år og ensom, kald på selveste bursdagen sin var enda verre. Han smilte i grotten sin, trakk pusten og returnerte motvillig til kulden og virkeligheten. Denne kulden som fikk lov å sette seg fast i et hjerte som aldri helt ville tine igjen. Et hjerte som langt der inne en plass, var fylt med glødende lava, men likevel omsluttet av is. Stålis.
Welcome to hell, tenkte han igjen. Mørket var blitt til sort, kald og tung natt. Gatelysene på den andre siden av grusbanen lagde striper i mørket da sludd begynte å drive i lyset. En buss på vei mot toppen av denne bydelen sør for Bergen, svingte seg opp og forbi lærerskolen. Han lukket øynene og en iskald tåre falt nedover kinnet hans. Helvete, sa han og skyldte i sitt indre på at et snøfnugg hadde truffet ham i øyet. Gratulerer med dagen jævelunge. Gratulerer med dagen.
Følelsen av kulde skulle aldri slippe taket. Men han hadde i alle fall grotten sin. Enda trekker han jakken over hodet og reiser tilbake til grotten i ny og ne. Han trenger å være et sted der han styrer i eget rike. Der han finner tilbake til lysglimen nederst. Innimellom drar han fortsatt til hulen sin her. For å finne fred. For å finne varme. For å finne trygghet. For å samle krefter til å igjen møte kulden der ute. Men denne gangen er han bedre kledd. Han har mange lag med erfaringens klær på seg. Jakken hans nå er ikke lenger tynn. Den er foret med trygghet. En genser som er strikket av mot og en lue som er sydd av kunnskapens tråder. En varm bukse av dyktighet og støvler av besluttsomhet.
Likevel finnes det ikke varme nok klær til å tine de innerste vare silketrådene i hjerter som er frosset til is en gang. En gang for lenge siden. Der kulden lagde en iskappe rundt den glød som fantes innerst i dypet av et hjerte som engang frøs til is på selveste bursdagen sin.
Han vet at innerst inne så vil det være ting som river ham tilbake til den iskalde kroken der bak hallen. Alene og uten mulighet til å trekke jakken over hodet. Uten mulighet til å skape hulen sin der han kan være å varme seg innimellom. Han vet også at ingen noensinne vil finne den glødende lavaen som boblet i hjertet. Iskaldt slukket av sjeler fra helvete som flyr rundt som spøkelser i natten, kun ute etter å drepe ildens bærere. Han vet at det å finne denne indre varmen trenger hjelp til å både tenne bålet, men også til å jevnlig legge på mer ved. Vedbærerne tilhører andre steder enn der han nå setter sine fotspor. Hans egne fotspor er som ordene som engang ble skrevet av en skjelvende guttehånd på en iskald trapp. Welcome to hell. De er nå for lengst slitt vekk. Trappen også for den saks skyld. Kanskje like godt. Så slipper isdronningene som regjerer i issørpens jammerdal å vaske trappen slik at dem skjuler sine spor for flammefuglene som ønsker å spre varme. Å vandre i denne issørpen er som å løpe i sirup.
Han trekker dynen over seg og reflekterer over sin egen eksistens. Et gufs fra fortiden streifer skuldrene hans og de glør som lyser opp hverdagen hans hjelper kun litt mot mørket som er ferd med å omslutte ham. De siste livsdråper er i ferd med å skjenkes isdronningene i den virkelighet han vandrer. Han vet at de har vunnet. Han vet at kulden han kjente den gangen også finnes så mange år senere. Hans flamme er kapslet inn for godt.
Langsomt snur han seg og skuer ut over det islagte landskapet her i denne verden. Denne verden av is der flammefuglene aldri flyr. Der Prinsen av de ensomme vidder bestemmer. Dette Ultima Thule der iskalde vinder ikke tar hensyn til de få glør som er igjen. Der bitende snødronninger glefser mot denne vandreren i isødet. Han trekker kappen tettere rundt seg og ønsker inderlig at noen holdt tett rundt ham. Fjernet ensomheten og gav ham varme nok til å klare neste steg. Finne lyset som skal til for å se stien han vandrer på. Finne glød som hindrer siste rest av hans hjerte i å fryse helt igjen. Hindre at hjertet ikke bunn fryses, men finner nye gnister. Han trenger å bli holdt nær, gitt varme nok til at den siste lille gnisten fjerner nok is til å overleve. Noen som legger mer ved på ilden.
Han trekker inn den iskalde luften, ser utover viddene her i Ultima Thule. Han vandrer rolig inn i det hvite infernoet. Han aner ikke når vindene skjuler han sjel for godt.
I dag har jeg fått gjennomgå i hele kroppen! Selv om jeg fra før var dødssliten, så var det ingen bønn når frisklivsstrening skulle gjennomføres. 30 minutter med knallhard spinning etterfulgt av 30 minutter styrkeøvelser.
Så er det slik at det egentlig er litt deilig å tømme seg fullstendig i et slikt hardkjør. Etter spinning som jeg jo ikke er vant med, da jeg er mer en løpegutt, så fikk jeg umiddelbart krampe i ene foten. En av instruktørene som var der tilbød meg straks magnesium, men jeg valgte å stå i det. Heldigvis så gav det seg raskt. Dette viser at jeg har endel å gå på når det gjelder sykkel.
Men ved å regulere aktiviteten så er det slik at jeg kom meg igjennom alle øvelsene likevel. Det å kunne regulere øvelsene til et minimum der andre klarer mer, gjør at man kommer seg igjennom et fullt program uten å møte veggen. Husk at det er individuelt hva man kan klare og man bør ikke være så stolt at man absolutt MÅ klare det samme som godt trente instruktører. Dem viser deg tross alt en vei. Hvordan du går veien er helt opp til deg selv.
SÅ etter endt økt var jeg kjørt. Men det er da deilig at selv om aktiviteten og øvelsene i enkelte partier ble skrudd ned i intensitet og repetisjoner, så klarte jeg å fullføre og likevel tømme meg helt for krefter. En MESTRINGSOPPLEVELSE i stedet for en potensiell tapsopplevelse.
Det å være bevisst på å regulere aktivitet i de programmene man følger og i de gruppetreninger eller enkelttreninger man setter seg fore, vil være viktig for oss. Det er viktig for at vi skal kunne klare å opprettholde aktivitet over tid. Det å hele tiden jage etter mål og grenser man ikke klarer eller nærmest ødelegger seg på, er kun egnet til å løpe rett mot veggen. Finn din aktivitet/treningsform og reguler den til å være levelig slik at den kan utføres korrekt og med en god dose vellyst. På den måten vil du kunne leve med trening resten av livet. Og da med et smil rundt munnen.
I dag har jeg faktisk lyst til å fremsnakke meg selv litt. Av og til er det også helt nødvendig å fremsnakke seg selv. Ikke bare alle andre, selv om det unektelig er enklere å fremsnakke andre enn seg selv.
De siste par dagene har jeg vært i elendig form. Med smerter og stivhet i alle ledd har dagene vært utfordrende og vonde. Det er NESTEN slik at det har gått ut over humøret mitt. Men bare nesten. Jeg har valgt å være like blid som vanlig da sure tryner og ufyselig opptreden ikke gjør situasjonen bedre, men snarere verre. Så hva pokker er da vitsen med å velge dårlig humør? Jeg velger å synes at jeg er flink som klarer å smile i stedet for å si til meg selv at jeg ikke er flink. Ser du poenget? Mye bedre strategi.
I dag har jeg også hentet frem skjemaet til løpesøndager med hverdagsaktiv! Dette gratistilbudet fra meg handler om at vi samler flest mulig og bare løper, går, tripper, ruller eller hva som helst en hel klokketime på en løpebane her i lokalmiljøet. Det å kunne samles og nyte en aktiv klokketime er gull verdt for kropp og sjel. Planen er å starte nye LØPESØNDAGER allerede i månedskiftet her på Sotra.
Alle som møter vil få råd og tips til hva og hvordan man kan bli småforelsket i økt aktivitet og løping. Det blir litt om hva som kan gjøres i forhold til løpeteknikk for de som er helt nybegynnere samt råd og vink fra undertegnede til ulike hverdagsaktiviteter underveis. Jeg håper vi kan være mange som kan delta og ha det moro med løping som aktivitet fremover.
Jeg vil også si at det er fullt mulig å sende meg spørsmål her på bloggen, eller på facebooksiden min.
Klikk dere inn på facebooksiden min for å hjelpe meg å gjøre HVERDAGSAKTIV til Norges største innen normalisering av trening og tips, råd om aktivitet og hvordan klare dette til tross for fysiske og psykiske vanskeligheter.
Jeg har mange jern i ilden for dette året og vil introdusere dette på facebook og selvsagt her på bloggen etter hvert som det er aktuelt. Jeg trenger også flere som ønsker å fremme, støtte og hjelpe meg å nå målet om å gi flest mulig en gratis mulighet til å ha en aktiv og god hverdag på tross av og istedet for ulike funksjonsnedsettelser og problemer med aktivitet og deltakelse. Både ved å fremme bloggen min, støtte med praktisk hjelp, samt kanskje bidra på annet vis, så kan vi finne rom og anledning til å gi noe fra oss selv til andre.
Men altså folkens, for nå er jeg altså snart i gang med å legge til rette for hverdagsaktiv.blogg.no sin LØPESØNDAG!
Husk at det beste i livet er GRATIS og at en aktiv hverdag aldri koster mer enn det du selv velger å legge i det!
Her er et av de mest leste blogginnleggene jeg har hatt. Dette legges nå i kategorien mest leste, og jeg bør vel samtidig anbefale å lese dagens innlegg som du finner her, samtidig som du er her.
Sjekk også ut hverdagsaktiv på facebook, instagram og snapchat!
Ja det er sant som jeg sier det. Jeg er sykt kjekk! Jeg er også vanvittig pen, sterk, smart, hyggelig, snill og, ja rett ut superMANN med STOR M! Jeg er rett og slett en blanding av en gresk GUD, Tor med hammeren og George Clooney! For ikke å snakke om alt jeg er dyktig på. Finnes ikke den ting jeg ikke kan. Alt som ikke kan la seg gjøre av andre, det kan jeg. Jeg har også en overdrevet flott holdning, kropp og en mental styrke som overgår absolutt det som har vært av sammenlignbare personer gjennom historien! Jeg er PERFEKT! Nei, mer enn det. JEG ER OVERPERFEKT!
Det eneste jeg ikke har er SELVTILLIT!
Phu, DER gikk det over takk og pris!
Det er lett å bli stemplet som arrogant, selvopptatt, stygg, hatet, dårlig likt, ikke akseptert, looser, taper, dust, fæl, klysete, dum, egoistisk, og så videre, (fyll ut flere ord om du vil) hvis du påstår alt det jeg nevnte innledningsvis, og faktisk mener det!
Men hvorfor skal vi ikke mene litt av alt i alle fall? Til dagen møter jeg ofte mennesker med alt dette og motsatt fortegn. Mennesker som ikke klarer å se at de er fine, god mennesker. Mennesker med så lav selvtillit at de ikke klarer hverdagen. Det, er fælt det!
Tenk å ikke klare å gå i butikken å kjøpe seg et klesplagg fordi man tror at alle uansett synes du er stygg. Tenk å gå på skole eller arbeid og tro at alle synes du er lite smart. Tenk å leve livet å tro at alle har noe imot deg, dine og ditt utseende. At alle misliker deg fordi du er slik og sånn. At alle hater deg fordi noen en gang sa noe dumt.
Det er mange som har det slik. Det betyr ikke at det er sannheten som møter deg når du går ut av døren. Det NOEN sa for lenge siden betyr ikke at vedkommende engang husker at det som ble sagt var sårende. Når du går i butikken for å handle er det lite sannsynlig at noen bryr seg døyten om akkurat deg! De fleste bryr seg nemlig ikke. Og de som kikker på deg gjør det statistisk sett på grunn av at de finner deg interessant på en eller annen måte. Og det er jo en god ting, ikke sant?
De fleste har mer enn nok med seg selv og sine ting, enn til å tutle rundt å være negativt opptatt av andre. De som likevel pøser ut negativitet og mobbete holdninger vet vi er de som har de største problemene med seg selv. Det er jo de som trenger hjelp! Ikke det at ikke mobbing er forkastelig og stygt, men det sier mer om den som mobber enn den som blir mobbet. Det å mobbe andre er en skam. Tenk dere om og løs noen egne problemer før dere går etter andre mennesker!
Alt dette jeg sa innledningsvis i dette innlegget, er sant. Det er slik jeg forsøker å finne mine murer. Mine mursteiner av selvtillit. Det å klare å gå gjennom dagene med en selvtillit som jeg trenger for å kunne både klare jobben min, men også bekjempe min sosial angst. Jeg har vært der jeg ikke vil være. Med en sosial angst som var gjennomgripende i livet mitt. Jeg husker for mange år siden da jeg reiste de 5 milene fra hjemmet og til skolen for å ta generell studiekompetanse. Da var jeg i midten av 30 årene. Når jeg kom frem husker jeg at hvis døren var lukket inn til klasserommet, eller den lukket seg foran meg, så snudde jeg og reiste de 5 milene hjem igjen. Jeg klarte ikke å takle at alle snudde seg og så på meg. Dette var et eksempel av mange på hvordan jeg kunne slite for å komme meg igjennom dagene.
Jeg skjønte jo at det ikke skulle være slik. Men hva kan man gjøre når livet spiser en opp innenfra? Nå hjernen forteller deg at du ikke er verdt en dritt? Når du er overbevist om at du er selve definisjonen på alt som er negativt og dumt? Du kan ikke gjøre noe som helst! Ikke en dritt kan du faktisk gjøre.
Du kan ikke gjøre noen ting FØR du ENDRER din Holdning til et par sentrale ting.
For min del var det å endre hvordan jeg skulle takle å få eventuell motgang og kritikk fra mine omgivelser. Jeg så på det med en kirurgisk tilnærming. Jeg sa til meg selv at jeg ikke kunne brydd meg mindre om at alle ville le av meg hvis jeg sa noe i en forsamling. Hva kan skje hvis de gjør det likevel? Jo man kan innse at man har sagt noe teit, slik som 99, 9 prosent av alle i verden sier mange ganger for dagen, og så le av seg selv. Være såpass lite selvhøytidelig at man gir F i om man driter seg loddrett ut! Le til verden og hvis verden ikke ler tilbake så er det deres problem!
Hvis man har så lite selvtillit at man ikke klarer å gjøre stort i verken sosiale, familiære, profesjonelle eller liknende sammenhenger, så sier i alle fall jeg til meg selv at jeg gir nå vel F. Jeg er en gresk GUD!
Selvsagt kan mange være uenige å begynne med å kommentere negative ting. Selvsagt kan folk pisse på deg og kalle deg idiot, selvsagt kan folk oppføre seg som amøber bare for å trekke seg selv frem på din bekostning! Hva så? Deres forbanna problem! Jeg har det greit jeg. Hvis noen mennesker har så lyst til å tråkke på andre, så er det da ikke jeg som har et problem?
Hvis 6 milliarder av verdenes 7 milliarder mennesker ikke tåler trynet på meg så er det fortsatt en milliard mennesker som liker meg! Det er en del det! Ikke sant?
Ja så jeg sier til meg selv at jeg er best. Jeg vet jo at jeg ikke er det, men jeg er mer enn god nok for de fleste. Og jeg som alle andre i verden har like mye rett til å drite meg ut offentlig som alle andre, ikke sant? Og jeg kan vel også le av mine egne feil hvis andre ler av dem? Er jo rett og rimelig det vel?
Jeg kan se meg i speilet å si til meg at speilet lyver hvis jeg vil? Min rett, mitt speil! Hva andre tenker har jeg lært meg å gi blaffen i. Mitt speil! Dessuten så betyr det ikke noe som helst hvordan man ser ut så lenge man lever. Mitt liv, mitt speil, min verden.
Jeg har funnet ut at dette funker for meg, men det var en lang vei å gå før jeg VALGTE å tenke slik. Man må faktisk AKTIVT VELGE å tenke slik, handle deretter samt lære å gi totalt F på en god måte. Hvis man bryr seg om andre og er snill og god med sine omgivelser, så kan du være sikker på at du kan drite deg ut herfra og til evigheten uten at folk flest dømmer deg nord og ned. Ta et valg i dag om å ofre negativiteten og vær din indre Greske GUD. Vær din indre George Clooney, vær din indre Ghandi. Da trenger du ikke å være redd for noe!
Her kan noe av hemmeligheten bak en varig suksess med din livsstilsendring ligge. De færreste av oss vil kunne være i stand til å trene hver eneste dag. Mange som skal i gang med livsstilsendring starter med topp motivasjon og gyver løs på trening av ymse slag og sliter seg gjennom til dels harde treningsprogram.
I utgangspunktet er det jo ikke noe galt i dette, men erfaringen min viser at det å opprettholde dette over tid er svært vanskelig. De fleste av dem som starter med livsstilsendring setter seg ofte urealistiske mål og urealistiske tidsrammer for å nå sine mål og delmål. Så kommer man til et punkt der målene ikke nås og det er da svært lett å tenke negativt som for eksempel:
«akkurat, det var det jeg tenkte, klarte ikke dette heller»
Tanken om å mislykkes/feile i måloppnåelsen sniker seg inn og i stedet for et skritt frem er man to tilbake. Så i stedet for mestringsfølelse blir det mestringstap? noen som kjenner seg igjen?
Så hvordan kan man angripe dette?
Når jeg gir råd om livsstilsendringer så er det viktigste å ha en gjennomgang med seg selv om hva man egentlig ønsker å oppnå. Endring tar tid og krever at gamle etablerte «sannheter» gjennomgås med kritisk ærlighet. For eksempel så krever varig endring et livsslangt perspektiv.
Målet blir da: Bedre helse resten av livet!
Tidsramme: Resten av livet.
Tiltak: Bevege seg mer daglig.
Delmål: Klare noen ganger med moderat til høy intensitet per måned
Helt konkret eksempel kan være at man finner en sannhet som har tatt år å etablere i eget hode. Som for eksempel:
«Du vil aldri få se meg løpende langs veien med tunga hengende ut av munnen? folk som gjør dette ber jo om å få kneproblemer, hjerteproblemer osv?»
Så hva med å starte din nye livsstilsendring med å endre denne oppfatningen til «Jeg gleder meg til jeg blir like flink som disse»? Jeg vil begynne med å gå tur på en gitt strekning og kanskje småjogge små deler av denne strekningen? Eventuelt gå så raskt jeg kan i alle motbakker..?
Utfordre innarbeidede sannheter ? endring tar en hel livstid ? trening skjer først og fremst fra halsen og oppover ? Begynn med å bevege deg mer enn i går ?Helsedirektoratet anbefaler 150 minutter i ukender man i løpet av dagen blir andpusten minst en gang ? Klarer du det ikke?
Ikke fortvil… husk at tidsrammen er resten av livet! Litt hver dag i begynnelsen er bedre enn ingenting!
Husk også at hvis man er helt i starten på en livsstilsendring kan til og med så lite som 10 minutter rask gange daglig gi betydelig helsefordel!
Et lite tips kan være å investere i en aktivitetsklokke. Da ser man hvor mye eller lite man beveger seg og mange vil bli ekstra motivert av dette. Bruk også naturen rundt deg til å samle opplevelser!
Lurer du på noe i forbindelse med dette innlegget så legg igjen en kommentar så vil vi forsøke å svare deg så godt vi kan
