Syke og eldre som en ressurs?

 

 

Mange sliter som meg med ulike små og litt større plager. Av og til er det veldig lett å overgi seg til tungsinn, depresjon og oppgitthet. Man spør seg selv om det aldri skal ta slutt, liksom.

 

“Hvis man aldri klarer å åpne døren så bør man ikke gi opp. For hvis man gir opp så er det så utrolig kjedelig å ikke være tilstede når den engang åpner seg. Og den åpner seg alltid, det er sikkert”.

 

Sitatet tror jeg stammer fra Carole King, en av musikkhistoriens største navn. Hun var også en som virkelig har kjent på hva livet har å by på av slit og motgang.

 

Når man sliter i motgang og sykdom er det lett å bli avskrevet som en bidragsyter i arbeidslivet. Man forventes å inneha et plettfritt rulleblad når det kommer til sykdom som har noe å gjøre med psyken.

 

Det mange arbeidsgivere ikke tenker på er de ressursene som ligger i å ha personer med ulike opplevelser som tilleggsutdanning. Og ja, jeg kaller det tilleggsutdanning da det er hevet over enhver tvil at mennesker som har ulike opplevelser og erfaringsbasert kunnskap om andre deler av livet enn bare skolebenken har mye å gi. Mye og gi i form av en unik menneskekunnskap og evne til å se ting i flere dimensjoner.

 

Det er synd disse ressursene ikke blir brukt godt nok. Vi burde høstet grovt av deres kunnskap og erfaring i arbeidslivet. Noen steder har de forstått dette. Brukerspesialister innen helsevesenet er blitt mer vanlig heldigvis. Så ting skjer, men ikke nok. I det offentlige er mitt inntrykk at man er litt flinkere enn i det private.

 

Dem som har ulik erfaringsbasert kunnskap og formell kunnskap og som jobber med mennesker, skal vite at man er i denne sammenhengen en stor ressurs for arbeidsgivere. Dessverre er det mye negative holdninger som er med på å forhindre en tilbakegang til arbeidslivet for mange. Dette betyr at mange blir uføre i sin kamp for å bli tilsidesatt i det arbeidslivet de engang tilhørte. Dette er både bedriftens tap, arbeidstakers tap, men også samfunnets tap.

 

Lovverket i norge regulerer tilpasset og tilrettelagt arbeidsliv. Det er ikke dermed sagt at arbeidstakere ikke trenger moralsk og holdningsmessig tilpasning i arbeidslivet, og kanskje i enda større grad enn fysisk tilrettelegging. De psykososiale faktorene på en arbeidsplass er ofte vanskelige å ta fatt i, men det er også kanskje det viktigste. Arbeidsgivere som hopper over dette ansvaret bryter arbeidsmiljøloven.

 

Jeg siterer fra § 4.3 i Arbeidsmiljøloven:

 

  1. Arbeidet skal legges til rette slik at arbeidstakers integritet og verdighet ivaretas.
  2. Arbeidet skal søkes utformet slik at det gir mulighet for kontakt og kommunikasjon med andre arbeidstakere i virksomheten.
  3. Arbeidstaker skal ikke utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden.
  4. Arbeidstaker skal, så langt det er mulig, beskyttes mot vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre.

 

Det å ikke satse på ulikhet i bedriften er som sagt et stort tap for mangfoldet på en arbeidsplass. Det er også en dårlig utnyttelse av bedriftens totalkompetanse. Bedrifter og organisasjoner som ikke utnytter arbeidstakere med huller i cvèn eller kun erfaringsbasert kompetanse, risikerer å miste en svært viktig dimensjon til deres totalkompetanse som finnes i bedriften med andre ord.

 

Det er viktig for alle bedrifter og organisasjoner og kunne bygge nettverk. Jo større nettverk, jo bedre er det. Ved å ekskludere mennesker med ulik bakgrunn eller hull i cvèn på grunn av sykdom, eller simpelthen ekskludere noen fra et arbeidsmiljø, vil være å begrense et potensielt nettverk. Eller mer riktig, si fra seg relasjonskompetanse innen nettverksbygging. Ingen er bedre på å bygge relasjoner med ulike grupper enn de som vet hvor skoen trykker, ikke sant?

 

Mitt håp er at det skjer en større holdningsendring i samfunnet der ulikhet blir utnyttet til sitt fulle potensial. Der de som falt ut ikke forblir ute, men gis muligheter til å bli satset på. Mitt håp er at flere forstår at dette er en stor ressurs for samfunnet, den enkelte og arbeidslivet.

 

Vi snakker mye om å satse på de unge. Det er selvsagt svært viktig. Men det å kunne tilby de eldre et verdig arbeidsliv er også helt nødvendig. Vi snakker om å forebygge innen eldrehelse og da bør vi også inkludere arbeidslivet. Arbeidsplassen er en svært viktig arena for eldres helse og hvis vi ikke skal bruke deres erfaring og kompetanse lengst mulig, ja så må vi bruke ekstra ressurser på å ivareta følgetilstandene som kan oppstå når de utelates.

 

Vi kan ikke proklamere for at flest mulig skal bo hjemme lengst mulig og være sjef i eget liv, samtidig som vi fratar eldre en mulighet til å være lenger i arbeidslivet. Det å være til nytte og bli brukt for de ressursene som ligger der enten man er, har vært eller står i fare for å bli syk, er forebyggende tiltak. Forebygging er som alle vet langt bedre enn å måtte ta kostnadene med resultet av brannslukkingen i etterkant. Logisk. Slik er det for de unge, og slik er det for de eldre. Slik er det for de som av ulike grunner har slitt, eller sliter. Ved riktig tilrettelegging og satsing på de ressursene som ligger der ubrukt, ja så vil totalgevinsten potensielt kunne være formidabel.

 

Min oppfordring er klinkende klar. Sats på dem som brenner for noe. De vil være viktigere enn noen gang. Sats på dem som tror de aldri kan få sjansen. For når de først blir gitt en sjanse så har du en lojal superarbeidstaker. Sats på de eldre. For de har kunnskap mange ikke kan forestille seg eksisterte. Sats på de med funksjonsnedsettelser både fysiske og psykiske lidelser. Å legge til rette for alle vil gi en helt ny dimensjon til din bedrift eller organisasjons totalkompetanse og ansikt utad.

 

Usynlig syk, eller synlig frisk?

Reklame | polar

 

 

 

Luminox//Dapper Dan//Remington//Papa – The Man – -Hettegenser – svart//Beard Brother//CMP//Beard Brother//SEB MAN//Captain Fawcett

 

Vi ser dem løpe på fjellet, vi ser dem shoppe på handlesenteret. De som ikke er i jobb, men som helst burde vært det. De er jo frisk, sier de. Klarer dem dette, ja så klarer de også og jobbe?

 

De ser i alle fall synlig frisk ut.

 

Eller er det egentlig usynlig syk?

 

Hva er egentlig forskjellen her?

 

Mange mennesker sliter med ulike sykdommer som man ikke kan se med det blotte øye. Og er det noe vi mennesker liker å snakke om , ja så er det været OG andres sykdommer. Eller deres åpenbare mangel på dette. Manglende kunnskap eller eget behov for å være aktuell kan være en av årsakene til at folk i tide og utide slenger ut tankeløse og sårende kommentarer om andres arbeidsevne eller deres åpenbare manglende deltakelse i ulike ting.

 

Hva er det som gjør at alle de som har denne slenge med leppa holdningen gjør dem i stand til å friskmelde andre mennesker kun med et blikk? Jammen er de flinke. Gi dem sporenstreks jobb som diagnostiske verktøy i et helseforetak, de vil jo potensielt spare samfunnet for milliardbeløp!

 

Her er en svært kort liste over sykdom du IKKE KAN SE!

  • Kreft
  • Psykisk sykdom
  • Revmatiske lidelser
  • Multippel sklerose
  • muskel – og skjelettlidelser
  • IBS
  • Migrene
  • Fibromyalgi

 

Som sagt er dette en SVÆRT KORT LISTE.

Ved første øyekast på denne listen så ser man at noen av disse kan være fra lette til svært alvorlige i gradering. Felles for disse diagnosene er også behovet for aktivitet. Mange av disse diagnosene vil også oppstå samtidig hos flere. Og fortsatt være usynlige for det blotte øye. Men legg gjerne merke til at en fellesnevner her er altså behovet for AKTIVITET, FOREBYGGING og SOSIAL DELTAKING.

 

Medisinen de med sykdommer av denne typen er altså det å kunne være i aktivitet, trene, gå på turer, gjøre lystbetonte aktiviteter og da så mye som mulig for å kunne dempe symptomer, men også ha en aktivitet som er tilpasset døgnrytme.

 

For mange vil det være avgjørende å få dagen til å gå rundt. Det å kunne energiøkonomisere vil ofte være av avgjørende betydning. Dette vil si at for å klare hele dagen bør man bruke kreftene i passelige doser og med høyest mulig trivselsfaktor. Altså meningsfulle aktiviteter som er egnet til å gi de som er syke mer energi i hverdagen.

 

SÅ er det sånn at mange argumenterer for at de kan gjøre det samme i jobbsituasjonen sin i stedet for å bli sykemeldt. Og her er jeg ikke uenig, såfremt det er mulig å få til en tilrettelegging av arbeidsplassen som er hensiktsmessig, samt at arbeidsplassen er et sted der man finner sosiale gleder og utvikling.

Men for mange som blir syke, så er det svært slitsomt å føle seg som en belastning i en jobb du ikke klarer å utføre til det fulle. Det gir altså potensielt en ekstra belastning som for mange legger stein til den byrden man allerede føler.

 

Uansett hvor du snur deg så blir dem med usynlige sykdommer stigmatisert i deler av samfunnet.  Dette er holdninger man ikke burde finne i dagens opplyste samfunn. Men det er jo bare å ta en titt i ulike kommentarfelt så skjønner man at man fortsatt har en lang vei å gå.

Uvitenhet er også en menneskerett, så det lever jeg godt med, men manglende forståelse og empati er jo holdninger man må motsi til det fulle.

 

Selv har jeg alltid vært åpen med tanke på egne vanskeligheter og dette har da også hjulpet meg mye. Andre klarer slett ikke å være så åpen og det må vi respektere. Uansett så har alle en soleklar plikt til å moderere sine kommentarer og vaske sine holdninger med tanke på det å se hvordan andre kan ha det eller ikke ha det. Det å være usynlig syk skal ikke føre til varig ufør, men behandles som alle andre synlige tilstander. Med empati, omsorg og forståelse. Det har vi en fordømt plikt til å gjøre hvis vi har alminnelig folkeskikk iboende i oss selv.

Så neste gang du ser en tilsynelatende frisk og oppegående person på dagtid klatre i fjellet, svømme i havet, reise på sydenferie, eller shoppe på handlesenteret, så husk på at det pokker ikke er alt du vet. For alt du vet er reisen til syden AVGJØRENDE for personer med revmatiske lidelser. For alt du vet så er turen på handlesenteret foreskrevet av psykolog for å utfordre sin sosiale eller generaliserte angst, for alt du vet så er personen som du ser på fjellet ute på livsnødvendige treningsturer i forbindelse med kreftsykdom, enten det er forebyggende , styrkende eller rehabiliterende. neste gang du du ser en person på joggetur så vet du ikke om dette er et ledd i prosessen med å komme tilbake i jobb etter muskel – og skjelettlidelser. Du vet ikke, så da er det vel ingen grunn til å slenge med leppa heller, er det vel?

 

Ta vare på dine medmennesker. Forstå at det er mange ulike grunner til at noen blir syke og fortsatt gjør ting som man ikke forbinder med det å være borte fra jobb. Det finnes grunner til at at folk blir sykmeldt og det er mellom legen din og deg. Ikke forståsegpåere med overnaturlige evner som kan “se” at andre er friske.

Pass på hva dere sier og hvilke holdninger dere forfekter til deres omgivelser. Vi har et ansvar for ikke å  øke belastningen det er å ikke være synlig frisk.

 

Selv om man tilsynelatende er synlig frisk, er det altså godt mulig at man er usynlig syk.

Christmas Chaos Coordinator! – -T-skjorte – svart//Jultröja Merry Christmas//Julegenser Christmas Allover//Julegenser Nordic Christmas Rød//Julegenser Barn Christmas Symbols//Supernatural – Saving Christmas Hunting Things -Julegensere – flerfarget//Ugly Christmas Sweater – Totenkopf -Julegensere – svart//Jultröja Full Of Gifts//Jultröja Sonic Merry Christmas

Om du ser en som er svak, gi dem en verden de kan være sterk i!

 

Som noen av dere allerede vet, så har jeg en bonussønn med diagnosen Asperger syndrom. Min kone og jeg har i de siste årene hatt mange tunge stunder i forhold til hans mange utfordringer. Her på bloggen vil jeg gjerne legge ut de tankene som både hun og jeg har rundt det å være mor og bonuspappa for vår snille, gode sønn med de utfordringer han har. Dette er våre betraktninger i møte med hverdagens utfordringer for ham og oss.

Dagens innlegg blir således noen tanker rundt dette fra Merethe.

 

 

Om du ser en som er svak, gi dem en verden de kan være sterk i

 

Når man ikke har tro på seg selv, er det vanskelig å tro på andre. For at man skal kunne klare å bygge opp et menneske, trenger man hjelp. MYE hjelp. Det begynner i den innerste sirkelen, familien og nærpersoner. Her må kunnskap, kjennskap, toleranse og trygghet være fokus. Det er ikke alltid du finner alt dette hos alle – og det kan man heller ikke forvente. Alle har ikke den samme relasjonen til alle, sånn er det bare. Noen er tettere på hverandre enn andre. Vi har ulike roller og «brukes» til ulike ting.

For en person med psykiske utfordringer kan det være utrolig vanskelig å måtte forklare seg hele tiden til forskjellige personer om hvorfor man handler slik man gjør i ulike situasjoner. Man må rettferdiggjøre sine handlinger og valg, fordi de nødvendigvis ikke er en standard løsning.

Man kommer til slutt frem til mindre gode løsninger som små hvite løgner, unngåelse og isolasjon.

Da blir det viktig å ha noen rundt seg som forstår og gir trygghet både på gode og på mindre gode dager. De blir den indre sirkel. Dette er de man kan stole på, som ser en når man er på det beste og verste. Det er ikke til å unngå at man danner seg sterke og solide relasjoner i slike situasjoner.

I stunder der alt blir vanskelig og man er maktesløs ovenfor hvordan livet er blitt – da er musikk og treffende tekster gode å lene seg til en liten stund. De kan gi deg ro, svar og ord du ikke finner selv.

 

«Mor!» – jeg vil tilbake! Verden er for stor for meg!»

Synger Jan Eggum. «Verden er for stor for meg, livet blir et sjokk, for den som synes at mor er nok.»

Der ute ligger livet og pulserer, vibrerer og gir mening til alle som oppholder seg der. Eller ikke. Verden er et ubarmhjertig sted, der det ikke er plass til ujevnheter, omvendtheter og annerledesheter.

Tenk, visst, om, att-tanker herjer innvendig bare med tanken på å nærme seg ytterdøren. Man fungerer ikke – mister seg selv og det man kunne og visste så godt før. Tryggheten blir falsk, består av tilgjorte ritualer og rutiner som bare fungerer innenfor disse 4 veggene.

Mennesker man kjente forsvinner i horisonten uten å se seg tilbake, uten å vente eller forstå. Sorgen blir så uendelig stor og uhåndterlig. Ensomheten gir ekko innenfor de 4 veggene.

En utfordring så stor at man ikke kan fatte omfanget av den. Man tror man forstår, skjønner, kjenner og føler – for så å oppdage nye krokete forbindelser og årsaker. Man drives mellom instinktet til å beskytte, omfavne, sette grenser, bryte grenser, til å bli mekanisk opptatt av «å gjøre alt riktig etter boken».

 

Innbytterbenken er tom

Hjelpeapparatet blir statister som bare gir anerkjennende bekreftelser, nikker og trekker seg bort til sidelinjen. Innbytterbenken er tom, ingen reserver å spille på og det er ikke et alternativ å tape kampen!

Å være så sterk! – men tankene så svake,

å være så usikker- men handle med en enorm kraft og vilje!

Gleden over å være så viktig, sorgen over å være den eneste som kan hjelpe.

 

Når blikket flakker rundt for å finne noe.

Noen som har løsningen, noen som kan sitte på innbytterbenken – de blir ikke nødvendigvis brukt- men er en trygghet når man er sliten og trenger pause.

Ser meg omkring og ser at laget er rundt meg, teamet er der sammen med meg, familien er tilstede, venter på å avlaste, lytte og trøste.

 

For dette er = livet

Når den blinde klovnen gråter

copyright willy marthinussen

Når man ikke kan se før en lukker sine øyne

Når man ikke kan høre før stillheten rår

Når man ikke kan snakke før munnen er lukket

Når man ikke kan puste før det er vår

Når man ikke kan trylle fordi trolldom er brutt

Når man ikke kan le før klovnen er død

Når man ikke kan gråte før livet er slutt

Når man ikke kan spise før korn blir til brød

Når den blinde kan puste og føle seg vel

fordi han ser med hender som varmer

Først da kan den blinde være seg selv

og stå fast selv om alt rundt ham larmer

Den blinde klovnen er mett av dage

han orker ikke mer larm

Når tårene renner i Moder jords hage

og klovnen sprer latter så lett og så varm

Da kommer vinder forsiktig og vage

Og tar den blinde klovnens arm

Speil er ikke det det var engang

 

 

Jeg ser dette litt sånn utenfra der jeg med mine 51 år, nok ansees som diskvalifisert fra diskusjonen fra mange unge. Og som en klein voksen person med egne meninger om unges måte å se på ting, så stiller jeg vel langt bak i køen om å uttale meg om kroppspositivisme, operasjoner, tatoveringer og komplekser.

Det er bare å slå fast at jeg muligens er for gammel for å forstå alt dette, sett fra en ungdoms synspunkt.

 

Jeg har imidlertid ikke blitt for gammel for å forstå at kunnskap trumfer manglende kunnskap. Og når det gjelder det å hele tiden lete etter feil på egen og andres kropper, ja så tyder dette på en stort hull i kunnskapen om hvordan ens psykologi virker. Jeg er da ingen psykolog, men har vært lenge nok i gamet til å likevel kunne si noe om dette.

Den som leter vil finne, heter et gammelt ordtak. Og nettopp slik er det når man ser seg i speilet om morgenen. Eller når som helst, for den saks skyld. Speil er ikke det det var engang, er vel mer det som skjer når jeg selv ser meg i speilet, men forskjellen fra meg og mange unge er nok at jeg ikke lenger leter etter feil og lyter på meg selv. Til det har jeg faktisk nok selvtillit til å la være. Jeg er vel mer slik at jeg ser meg i speilet og KONSTATERER.

Og vet dere? Det er slik det skal være. Hvis jeg skulle tilbrakt tiden med å lete etter feil i speilene i livet mitt, ja da hadde jeg faen ikke hatt annet å gjøre.

Men noen gjør jo alt dette. Leter etter speil som forvrenger virkeligheten eller egen oppfatning om hva som er virkeligheten. Vi har alle sammen en oppfatning som vi tror på og da er det jammen vanskelig å endre denne oppfatningen. Det er derfor det er så viktig meg gode og saklige debatter. Debatter som kan løfte kunnskapen vår høyere opp og til og med få oss til å endre oppfatning. Jeg vil for eksempel sjelden endre meninger på grunn av andres oppfatning om saker og ting. Men jag kan utmerket godt være åpen for å skifte mening der kunnskap og viten ligger som tunge argumenter for det “motparten” fremmer. Det er vel nettopp det som er viktig i store debatter?

 

Jeg vil minne om “Vær varsom plakaten” som pressen retter seg etter. Ja det finnes faktisk en slik moralens vokter om du vil kalle det det, selv om den av og til kan være vanskelig å få øye på i disse tider.

Den har en linje på slutten som lyder slik:  “Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!”

Og nettopp her er speilet igjen i fokus. Eller riset bak speilet om du vil. Riset bak speilet er også et utrykk som tilhører min generasjon. “Riset bak spegelen er eit skjult trugsmål. I gamle dagar var plassen over eller attom spegelen nytta som lagringsstad for bruksting”

Og et av de vanligste tingene som ble oppbevart, var altså riset. En kvast av grener som ble brukt til fysisk avstraffelse i riktig gamle dager. Og som trussel fungerte det nok for mange.

 

I dagens samfunn er vi heldigvis kommet lenger enn at fysisk avstraffelse er forbudt, Men hva da med psykisk avstraffelse? Det er vel egentlig enda verre?

 

Ja, etter min mening kan psykisk avstraffelse være farligere. Og når vi vet at unge er utsatt for et massivt press i samfunnet, ja så har vi som skriver og uttaler oss et soleklart ansvar for anstendig oppførsel på alle plan. Vi har også et soleklart ansvar for å ikke bidra til psykisk stress og press blant våre medmennesker. Derfor må vi også være varsomme med hva vi bringer med oss ut i samfunnsrommet. Vi må være klar over at vi er med å påvirke andre i det vi stiller oss på en krakk og taler ut i offentlig rom.

 

La det være helt klart! Etter min mening er komplekser noe man behandler med psykologi og samtaler. Ikke med skalpeller, plast og botox. Unntatt er i de tilfeller der det foreligger medisinske grunner av såpass alvorlig art at det er medisinsk forsvarlig. Da sitter vi igjen med moral og umoral. Alle som skriver, publiserer og er meningsbærere, har påvirkningskraft. Alle dem har et ansvar. Ja ikke bare dem, men alle. Absolutt alle har et ansvar for det en moral der vi fremmer positivisme og anstendighet. Vi er alle rollemodeller for noen. Og da har også vi alle et moralsk ansvar for å hindre negativ påvirkning blant mennesker som kan la seg påvirke til å se speilet som noe vondt.

 

Jeg er ikke enig i alt her i verden, men jeg vil fortsatt sette spørsmålstegn med hvorfor folk gjør som de gjør. Jeg vil gjerne vite hvorfor. Jeg vil gjerne ha kunnskap om ting før jeg trekker frem tastaturet og hamrer løs i øst og vest. Med kunnskap kommer også forståelse og til og med aksept for hvorfor andre velger å gjøre slik og slik. Vi trenger ikke være enige, men vi kan da ha anstendighet til å forstå? Vi kan la oss bli svært oppbrakte av ting, men vi behøver ikke skyte fra hoften, liksom? Skyt først og spør etterpå burde forbli i det ville vesten. Det har etter min mening lite å gjøre i dagens samfunn. I all fall i siviliserte samfunn.

 

Debatter er viktige for at nyanser skal komme til syne. Og når det gjelder debatt om kroppspositivisme så har denne flere sider. Vi bør holde oss til det å være varsom i våre fremstillinger og ha forståelse for at meninger er mange. Samtidig er det viktig å ha fokus på det å skaffe oppmerksomhet rundt viktige tema. Vi kan i alle fall si at denne debatten er svært viktig. og her synes jeg vi bør hylle begge sider i denne debatten fordi de har bidratt til å løfte opp et tema som er viktigere enn enkeltpersoners meninger. Det er en debatt som burde være en vekker på hvordan vi ser på andre mennesker og ikke om de knuste speilene som finnes hjemme hos enkeltpersoner.

 

Enkeltpersoner blir til et tema når meningene når mange. På godt og vondt. Denne debatten trengte vi da det er alt for mye kroppsnegativisme i dagens samfunn etter min mening. Og speilet har en sentral rolle. Også det offentlige speilet har en utrolig stor påvirkningskraft for dets publikum. Mange har det ikke bra med eget selvbilde selv om de ser helt vanlige ut. Unge eller voksne skal ikke ha et liv der speilet deres er et tullespeil som forteller løgner til dem. Vi trenger ikke å forsterke dette i form av ord og handlinger mot andre mennesker, etter min mening.

 

Igjen vil jeg da altså etterlyse balanse og forståelse for ulike syn. Se heller på muligheten til å løfte opp viktige moralske spørsmål. Se på anledningene til å være steike uenig i ting og bruk det til å argumentere for en kroppspositiv holdning blant alle. For det er det vi trenger folkens.

Et syn på egen kropp og selvtillit der vi faktisk kan akseptere det vidunderlige faktum at vi alle er forskjellige. At vi er mennesker som hver enkelt av oss er unike med egne kropper i alle slags former, størrelser, farger og med små og store lyter. La oss elske det at vi er forskjellige og la oss fremelske gode holdninger til at speilet atter en gang kan bli brukt til å se det det skal vise, nemlig et perfekt uperfekt menneske. 

Neste gang du ser deg i speilet, ja så ta en ekstra god titt. Det du ser er ekte og unikt. Sørg for å holde det ekte og unikt, ellers så risikerer du å bli en i mengden. En av mange andre kopier av noe. Fordi det er det som du har inne i dag selv som er viktig, ikke det som er utenpå deg.

Og for oss over femti, ja så er fortsatt speil ikke det det var engang, – HELDIGVIS!

 

 

 

 

 

 

Når dagen fylles av grått

Når dagen fylles av grått, vet man at den er for lang. Litt for lang til å kose seg med de elementer en fargerik dag ville inneholdt. Når denne dagen velger å kle seg i grått, er det kanskje fordi den ønsker og understreke tungsinn, mismot, sorg og sykdom. Grunnen til at dagen velger å kle seg i grått og ikke i sort er vel egentlig bare fordi håpet alltid vil stå bak denne dagen. Lyse på den med sine lykter for å understreke at dagen ikke er natt.

 

Når håpet finnes der i bakgrunnen så er det likevel et håp. Det vil det alltid være. Men fanden vil også prøve å male dagen mørkere. Kaste skitt og sot. I form av sykdom, sorg og trist fargeløshet. Ikke engang ulike gråtoner som ville gjort dagen mer spennende. Bare en kjip grå tone. En skittengrå til og med. Farget slik av kommentarer som sårer, farget slik av utstøting, mobbing og hat. Farget slik av kroppslig sykdom. Når våren kommer, ja så kommer vel fargene også?

 

Jeg vet ikke. Jeg vet vel egentlig bare at man av og til føler seg som en larve i en kokong. En fargeløs skapning der man sannelig ikke er sikker på om man kommer ut noensinne, eller om tilfeldighetene vil ha det slik at noen trakker på den der den ligger. Knust og presset ned i jorden som en gang skapte den. For så å bli til ny jord igjen. I en evig grå sirkel.

 

Men, dere vet at det like fullt kan snu. LIke fullt kan man altså sprenge seg frem fra kokongen og bre sin farger ut over verden. Spre sine vinger som har så mye å vise denne verden av hvor fine fargene dens er når bare den får anledning til å fly. Fly rundt og spre sine farger der de grå dagene er. Spre sine sterkeste farger der dagene er sorte og fyllt av skitt. Spre sine motiverende og glade budskap i en fantastisk dans som kan gi dem som trenger det mest farger i deres liv. Ikke har den mye. Ikke har den verdens kunnskap og verdens akademiske tyngde på ryggen. Men den har kjærlighet og forståelse for fargene. Forståelse for hvordan de grå dagene kan males. Innen fra. Fordi de grå dagene kan fargelegges bare man bruker riktig pensel. Bare man ser de fargerike vingene til sommerfuglen som er der for å male dagen i lyse og trivelige farger.

 

Jeg vil trekke inn pusten dypt. Løfte mitt blikk stolt. Stolt over alt jeg har gjort. Jeg vil løfte min kropp i stolt forvissning over at jeg er et menneske som bryr seg om andre. Jeg vil åpne mine øyne for de fargerike dagene. De dagene som fyller mitt liv med meningsfulle øyeblikk. De dagene som er grå og menneskene som farger de grå kan få lov til å reise nå. De har ikke lenger den grå penselen i sin hånd. De kan ikke lenger male mine dager grå igjen. Jeg vil løfte mine vinger mot gleden og nye fargerike dager. Jeg vil fylle mitt liv med fargerike blomster som står sammen med meg i kampen mot de grå dagene. Jeg vil omfavne håpet. Jeg vil på nytt leve et verdig liv.

 

 

 

 

Kondisjonstrening er viktigere enn du tror

 

God kveld alle gode mennesker!

 

Uansett hvordan du snur og vender på dette med å trene eller ikke trene og hvilken trening som er bedre enn den andre og så videre, er vi nok alle enige om at trening, uansett type, er av det gode.

Det som skjer når man er i regelmessig trening og aktivitet med høy intensitet er mye. Både for vår fysiske og for vår psykiske helse.

Men visste du at det finnes en type trening som er uovertruffen alle andre?

 

Og det handler selvsagt ikke så mye om spesifikk trening, men mer om kondisjonsnivået ditt. Det hjelper ikke å være såpass sterk at du kan løfte mange kilo hvis kondisen din er dårlig. Det hjelper heller ikke å gå seg en liten tur for å øke kondisen hvis du tar med deg røyk og god tid på veien. Det er jo selvsagt bedre enn å ligge på sofaen, men det gir svært lite reell gevinst i form av økt kondisjon.

Men hva er egentlig kondisjon?

Kondisjon er altså kort fortalt utholdenheten din. Mer nøyaktig om det her.

Og hvorfor er det viktig å trene kondisjon?

Jo først og fremst fordi uten så klarer ikke musklene våre å fungere. Og når vi da vet at hjertet vårt er en stor muskel, ja så sier det seg selv. Det er faktisk så viktig å trene kondisen med tanke på hjertehelsen vår at hvis vi alle hadde hatt fokus på dette så hadde vi kunnet redusert hjertedødelighet med ganske mange prosent.

En studie som viser dette kan du lese mer om her. 

 

Så derfor sverger jeg til kondisjonstrening som førstevalget av treningstype, men sørger også for å gi musklene sin del. Det jeg selv merker godt er at utholdenheten i styrketreningen nå er mye, mye større enn før jeg begynte med kondisjonstrening. Dette betyr at kroppen og hjertet er i stand til å pumpe mer livgivende oksygen ut til muskler og organer gjennom blodbanen. Og jo mer utholdende man er jo mer repetisjoner klarer man å ta uten at kroppen får for mye “juling”.

Så min absolutte favoritt er som dere vet dere som kjenner meg, er altså løping. Både korte intervaller og spesielt lange distanser gir meg både aerob og anaerob utbytte. Det beste er likevel at med løping og da spesielt løping der teknikken sitter riktig, så vil også kjernemuskulatur, samt ben, armer og, ja hele kroppens muskelapparat være i sving. Så selv med lite eller få styrkeøkter i uken, så vil løpeturer kunne kompensere bra for dette.

Det er jo heller ingen bakdel at løping aktiverer flest muskler og dermed også øker forbrenningen mest. Er det rart jeg gleder meg til hver eneste løpeøkt?

 

Dessuten så gir løpingen også veldig fine uteopplevelser. Det å kunne ha kondisjon nok til å bare kose seg kilometer etter kilometer med fuglesang og frisk luft er ubetalelig. Frisk luft i hjernen gjør også noe med depresjoner, tungsinn og nedstemthet.

Det er ikke så rart at jeg gleder meg til i morgen da hverdagsaktiv.blogg.no har jogge, løpe, gogge gruppe her på Ågotnes idrettspark, ikke sant? Jeg kan forøvrig anbefale en kort løpetur også en lørdagskveld. Man trenger ikke mer enn et lite kvarter.

Masse lykke til folkens og fortsatt god helg!

Mvh WIlly

 

Du er ikke gammel fattern, du bare ser slik ut!

 

Noen ganger er dørstokken litt høy. noen ganger trengs det litt ekstra for å fly…

 

 

Tunge ben. Tunge tanker. Bare å kjenne på realiteten. Ubetydelige dråper haster forbi utenfor vinduet. I hodet mitt vokser dem seg store som små bøtter med vann som noen der oppe målrettet kaster mot bakken. Smerten i skulderen har plaget meg lenge nå. Litt for lenge synes jeg. Jeg kjenner hjertet banke litt fortere bare jeg tenker på treningstøyet som ligger der ute på badet. I bagen som jeg i endorfin rus forrige gang jeg lot meg overtale av et eller annet på skulderen min, lå slengt innerst i kroken på badet. Nesten skjult av vaskemaskinen ligger den der med et litt såret uttrykk i handtakene. Med et blikk rundt glidelåsen som ser misbilligende på meg som om den vil si med en litt såret stemme, «Var det alt jeg betydde for deg?»

 

Jeg kjenner på et stikk av dårlig samvittighet. Tenker på alle andre som bare ligger slengt inn i en krok. Ubrukelige. Glemt, og med hengende handtak rundt livet. Den fortjener bedre da tenkte jeg og tutlet litt tafatt ut for å hente den. Jeg ombestemte meg da jeg kom til døren.

 

Med et langt sukk sank jeg sammen i sofaen igjen. For pokker hvor tung denne dagen kjennes. Jeg lukker øynene og forsøker å viske vekk bildet av den triste bagen som nå virker enda tristere. Jeg trekker et langt pust dypt ned i lungene og forsøker å holde pusten så lenge som mulig. Det hjelper litt, men skaper også stjerner foran øynene mine. Stjerner som danser panisk i mørket foran meg et sted. Lurer på hvor dem kommer fra og hva som fremkaller slike utrolige heftige stjernedanser. Så forsvinner dem også ut i intet. Jeg puster rolig ut. Skal visst bruke 8 sekunder på utpust og tre sekunder på innpust i følge en eller annen diffus nettside et sted. En med henvisning til meditative teknikker. Akkurat nå kunne jeg trengt å fly litt. Bare litt. Selv med flyskrekk skulle det vært deilig.

 

Med et brak er jeg tilbake i virkeligheten. Hvem pokker er det jeg prøver å lure? Jeg tar en rask og fandenivoldsk beslutning. Jeg river kroppen opp av sofaen igjen, ber tunge tanker dra til landet der gamle Erik dyrker djevelskap og går med fortsatt tunge ben mot badet. Forbanna tunge drittben, tenker jeg i det jeg river opp døren til badet. Men jeg skal pokker meg vise dem drittbena at det er jeg som bestemmer!

 

Bagen min har krøpet litt frem fra kroken mellom veggen. Den presser seg frem mellom et vått håndkle og et par flasker tøymykning. Jeg synes jeg ser et litt overlegen glis i glidelåsen som bøyer seg fra handtaket og opp mot sideluken i bagen. «Jasså, du ombestemte deg?». Jeg snerrer litt tilbake og lirer av meg en serie ord som ville fått hinmannen til å gråte av stolthet. Bagen brydde seg lite om det.

 

Jeg skal vise meg selv, sa jeg og trakk en sprek tights opp av magen på bagen. Trakk den på meg og tenkte på ordene til min yngste sønn. «Du er ikke gammel fattern, du bare ser sånn ut»! Ungdommen nå til dags.

 

På med tights og løpesko, jakke og nøkkel til treningsenteret i lomma. Jeg overser glatt ordene fra guttungen om at hvis han ser meg på treningsenteret med tights så ville han gitt meg en imaginær klask på tygga! He, he, he, jeg bryr meg fint lite og bestemmer meg for å gå med tights likevel. Etter en kort men intens diskusjon med speilet på badet så vinner speilet. Jeg tar en shorts utenpå som en gylden middelvei.

 

Veien mot utgangsdøren synes nå kortere. Jeg er kledt i treningsklær og alt annet er klart. Det gjaldt bare å komme seg over den første tunge kneiken. Livet kjennes bra ut i det jeg går ut døren og virkeligheten knaser i grusen under skoene mine.

 

Vel fremme trykker jeg på hurtigstart og grunnen under meg beveger seg sakte. De blytunge bena mine går nærmest mot sin egen vilje og jeg synes også at løpeskoene klager under vekten min. Måleren på møllen som viser antall kilokalorier forbrent viser 4 og jeg øker motstand og fart. Sakte men sikkert beveger jeg meg bortover rullebanen. Som en diger Airbus A380 beveger jeg meg sakte fremover. Jeg forestiller meg at jeg er et fly. Lukker øynene et ørlite sekund mens jeg ruser motoren. Så slipper jeg løs alle kreftene, skrur på hendelen som fungerer som gasspedal og løper alt jeg kan. Bortover rullebanen løper jeg. Maks hastighet de få meterne jeg klarer før jeg trekker hendelen bakover, føler kroppen lette i en perfekt takeoff. Flyr høyere og høyere. Endorfiner hamrer inn i hodet og mens skylaget i hodet langsomt forsvinner under meg så går jeg over i marsjfart.

 

Banen eksisterer kun bak meg. Reisen fortsetter. I marsjfart ligger jeg på stø kurs mot evig endring. Jeg setter flyet på autopilot og lar bena gå av seg selv. Jeg er på vei. På vei mot varmere tider. På vei mot lysere horisonter. Der borte forbi mørket finnes lyset. Alltid. Man må bare bruke vingene våre så flyr vi lettere.

 

Bak meg ligger uværskyene. Mørke triste skyer av tunge tanker og urettferdighet. Bak meg. Bak meg for alltid. Selvsagt ser jeg også skyer foran meg. Det er jo helt normalt. Forskjellen er at det er jeg som styrer flyet. Det er jeg selv som setter kursen. Det er JEG SOM BESTEMMER!

 

Flyet rister lett i turbulens. Farten er litt høy så jeg regulerer det til sone tre på instrumentet på armen min. Pulsklokken svarer med å flytte den digitale nålen ned i riktig marsjfart. Jeg flyr. Jeg seiler på skyer og selv turbulensen kjennes ut som gode ilinger langs ryggraden. Jeg er på vei. Mot lyset. Og det er jeg selv som har satt kursen. Det er jeg som bestemmer. Det er jeg selv som er piloten.

Mvh Willy

Dagens treningsøkt var drøy!

 

God kveld folkens!

 

I dag hadde jeg problemer med å gå skikkelig etter Mandagsøkten med 150 knebøy pluss litt styrkeknask utenom. Alt i alt en relativ høy dørstokk i dag altså. Men i dag ventet da også en time i frisklivstrening samt at jeg hadde lyst til å forsøke en to kilometers økt på høy hastighet.

Etter 30 minutter med spinning fulgte 30 minutter med ulike sirkeløvelser for hele kroppen. Dette brenner godt i bena og i kjernemuskler. Programmet var tett og hardt og med lite pauser. Dette synes jeg selv er en fordel da det er lett å gi litt opp hvis pausene trekker litt ut. Bedre å kjøre hardt når man først er kommet såpass langt at man likevel kjenner det i kroppen.

Fordelen er at jeg etterpå kan le hele veien til helsebanken!

 

Etter 30 minutters hardkjør valgte jeg å ta to kilometer med løping på møllen. Jeg kjente det straks jeg gikk opp på båndet. Det brant i lårene. Både på fremsiden og på sidene. Etter et par minutters gange kjørte jeg bakken til 1 prosent og hastigheten til 12,1. Dette er raskt for meg som prøver å ha lavere hastighet og lengre løp, men siden jeg er påmeldt til årets Bergen City Maraton stafett med jobben, ja så er det vel på tide å legge inn noen hastighetsrunder for treningens skyld.

Det svei som pokker de første meterne men, så gav det seg. Dette skyldes at spinningen hadde fjernet endel av gangsperren og at kroppen var skikkelig varm. Det er ikke å anbefale å gyve løs på hastighet uten å varme skikkelig opp, bare så det er sagt. Da oppstår det lett skader.

 

Men ut av alt dette. Ut av hver eneste bevegelse og hver eneste lille smertestikk. Ja ut av alle de store sviende lårsmertene også, så var også dagens viktigste innkassering den gleden det er å føle en sliten kropp. En kropp som er sliten av fysisk aktivitet. En kropp som henger sammen med et lett hode der nervecellene smiler til hverandre. Der lystsenteret i hodet frigjør Dopamin. I lystsenteret, nucleus accumbens, finnes det millioner av nerveceller som kan ta i mot stoffet dopamin.

 

Dopaminets virkning på disse nevronene gir en følelse av belønning, og i tillegg en motivasjon til å fortsette eller gjenta opplevelsen. Motivasjonen til å gjenta er avhengig av styrken på den opplevelsen man har hatt.

– For at menneskearten skal overleve, spiller belønning i form av frigjøring av dopamin en viktig rolle. Spising, sex, barneomsorg og jakt på nye oppdagelser, er eksempler på aktiviteter som frigjør dopamin i hjernen. Vi får belønning og motivasjon til å gjenta opplevelsen (forskning.no).

Det er i sannhet deilig å lære dopaminets virkning å kjenne. For meg forklarer det gleden jeg føler over aktivitet som trening og hvor stor påvirkning den har på hjernens evne til å levere glede til kroppen. Ja, og så litt gangsperre da, men det går helt fint. Derfor blir også mange litt avhengig av fysisk aktivitet. Dopaminet gir såpass god virkning på kroppen at vi får lyst til å gjenta og gjenta og gjenta opplevelsene i det uendelige. Men dette krever også motivasjon i en tidlig fase av livsstilsendring. Det gir i alle fall grunn og forklaring til alle dem som lurer på om de vil gi opp. IKKE GJØR DET PLEASE!

Lær å like litt denne smerten og du vil bli rikelig belønnet.

Det å kjenne på ulike smerter og det å lære seg å skille mellom hva som er uheldige smerter og hva som er ufarlige smerter kan være lurt. Det å stå i ufarlige smerter øker vår smerteterskel. Det var først når jeg gav F i ryggsmertene mine og begynte med rettledet trening og forsiktig aktivitet at jeg for første gang på 10 år ble kvitt mesteparten av mine egen smerter etter ryggoperasjon og prolapser samt sammenvokste ledd i korsryggen.

Så det er MULIG.

Forskning støtter også dette når det gjelder mange kroppslige og psykiske plager. Fysisk aktivitet er en av de beste medisinene som finnes mot smerter. Også fordi du altså får en belønning i form av Dopamin, endocannabinoider og endorfiner når du sliter deg igjennom en hard økt.

Jeg anbefaler dette på det sterkest i alle fall.

Mvh WIlly

 

Jogging, gogging, blogging og plogging

Hei i kvelden alle sammen!

 

Nytt innlegg i kveld. I dag vil jeg gjerne få lov til å fremme hverdagsaktiv.blogg.no sin joggegruppe som jeg har på førstkommende Søndag på Ågotnes idrettspark. Denne joggegruppen starter opp igjen nå i år for første gang og er ment som et gratis tilbud der folk i fra omegn kan møtes og løpe, jogge eller gå i en hel klokketime.

Altså førstkommende Søndag 3. Mars klokken 11.30 til klokken 12.30.

 

Mange savner noen å være aktive med. Dette arrangementet er ment å kunne skape kontakter med andre som ønsker en eller flere og være aktive med. Dette passer også for alle som aldri har jogget eller løpt før. Uansett form kan man være med å delta. Det viktigste er ikke hvor fort eller hvor mange runder man løper, jogger, gogger eller går, men at man er i bevegelse i en klokketime.

Jeg vil selvsagt være der med tips og råd fra hverdagsaktiv.blogg.no. Det å føle seg inkludert og trygg i aktivitet vet vi fremmer god helse. Det er også svært godt for vår mentale helse å kunne klare å komme seg i aktivitet og da spesielt utendørs.

Mange ganger kan det være svært vanskelig å komme seg over dørstokken og da kan slike arrangement være en god plass å starte. Hvis det er noen som ønsker å være med, men ikke klarer det så skriv gjerne en melding til meg for gode råd. Jeg vil så langt jeg klarer forsøke å hjelpe folk i gang.

Ulike mennesker har ulike behov. Ulike mennesker har også ulike måter å motivere seg på. Det å bare hoppe i det er ofte en svært god start.

Som overskriften forteller så er det altså ikke et krav til å være i noen god form. Her er det plass til ALLE. Enten du er en som klarer milen på timen, du jogger eller du velger å gogge, ja så er det helt okey.

Gogging er blitt et begrep som jeg selv er svært glad i. Det å gogge er altså en blanding mellom det å gå og det å jogge. Man jogger så lenge man klarer og så går man litt, før man altså da fortsetter å jogge. Man kan også gogge i intervaller. Da kan man for eksempel gå i to minutter, jogge i to, gå i tre minutter og jogge i fire minutter og så videre. En helt nydelig måte å bli vant med jogging og det å bli introdusert til løpeglede.

For dem som er opptatt av miljøet så kan man jo også PLOGGE før man kommer eller underveis i løpet. Plogging er altså en form for jogging der man plukker plast i forbindelse med joggeturen. Her får man altså en kombinasjon av det å jogge og det å plukke plast langs veien man løper. Dette gir mye bøy og tøy underveis og er altså en svært god gjerning for miljøet i tillegg.

Det å skrive et blogginnlegg om dette slik som jeg nå gjør er viktig for meg. Det er viktig for meg å kunne samle flest mulig av dem som normalt ikke har motivasjon eller sliter med å komme seg ut blant andre på grunn av ensomhet, angst eller andre årsaker. Det er spesielt viktig fordi det å komme seg ut og i en mer aktiv hverdag betyr mye for dem som sliter enten psykisk, fysisk eller som et avbrekk i hverdagen. Jeg håper du er en som finner veien til denne nye gruppen her ytterst på Sotra.

Og hvis dere ikke bor i nærheten så samle gjerne en gjeng å start en goggegruppe eller liknende der dere bor.

 

Jeg håper dere vil dele dette budskapet på facebook eller på instagram slik at flest mulig kan bli klar over at vi finnes!

Hverdagssaktiv på Facebook finner du også her.

Instagramkontoen finner dere her.

Tusen takk på forhånd

Mvh WIlly

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top