Du er ikke gammel fattern, du bare ser slik ut!

 

Noen ganger er dørstokken litt høy. noen ganger trengs det litt ekstra for å fly…

 

 

Tunge ben. Tunge tanker. Bare å kjenne på realiteten. Ubetydelige dråper haster forbi utenfor vinduet. I hodet mitt vokser dem seg store som små bøtter med vann som noen der oppe målrettet kaster mot bakken. Smerten i skulderen har plaget meg lenge nå. Litt for lenge synes jeg. Jeg kjenner hjertet banke litt fortere bare jeg tenker på treningstøyet som ligger der ute på badet. I bagen som jeg i endorfin rus forrige gang jeg lot meg overtale av et eller annet på skulderen min, lå slengt innerst i kroken på badet. Nesten skjult av vaskemaskinen ligger den der med et litt såret uttrykk i handtakene. Med et blikk rundt glidelåsen som ser misbilligende på meg som om den vil si med en litt såret stemme, «Var det alt jeg betydde for deg?»

 

Jeg kjenner på et stikk av dårlig samvittighet. Tenker på alle andre som bare ligger slengt inn i en krok. Ubrukelige. Glemt, og med hengende handtak rundt livet. Den fortjener bedre da tenkte jeg og tutlet litt tafatt ut for å hente den. Jeg ombestemte meg da jeg kom til døren.

 

Med et langt sukk sank jeg sammen i sofaen igjen. For pokker hvor tung denne dagen kjennes. Jeg lukker øynene og forsøker å viske vekk bildet av den triste bagen som nå virker enda tristere. Jeg trekker et langt pust dypt ned i lungene og forsøker å holde pusten så lenge som mulig. Det hjelper litt, men skaper også stjerner foran øynene mine. Stjerner som danser panisk i mørket foran meg et sted. Lurer på hvor dem kommer fra og hva som fremkaller slike utrolige heftige stjernedanser. Så forsvinner dem også ut i intet. Jeg puster rolig ut. Skal visst bruke 8 sekunder på utpust og tre sekunder på innpust i følge en eller annen diffus nettside et sted. En med henvisning til meditative teknikker. Akkurat nå kunne jeg trengt å fly litt. Bare litt. Selv med flyskrekk skulle det vært deilig.

 

Med et brak er jeg tilbake i virkeligheten. Hvem pokker er det jeg prøver å lure? Jeg tar en rask og fandenivoldsk beslutning. Jeg river kroppen opp av sofaen igjen, ber tunge tanker dra til landet der gamle Erik dyrker djevelskap og går med fortsatt tunge ben mot badet. Forbanna tunge drittben, tenker jeg i det jeg river opp døren til badet. Men jeg skal pokker meg vise dem drittbena at det er jeg som bestemmer!

 

Bagen min har krøpet litt frem fra kroken mellom veggen. Den presser seg frem mellom et vått håndkle og et par flasker tøymykning. Jeg synes jeg ser et litt overlegen glis i glidelåsen som bøyer seg fra handtaket og opp mot sideluken i bagen. «Jasså, du ombestemte deg?». Jeg snerrer litt tilbake og lirer av meg en serie ord som ville fått hinmannen til å gråte av stolthet. Bagen brydde seg lite om det.

 

Jeg skal vise meg selv, sa jeg og trakk en sprek tights opp av magen på bagen. Trakk den på meg og tenkte på ordene til min yngste sønn. «Du er ikke gammel fattern, du bare ser sånn ut»! Ungdommen nå til dags.

 

På med tights og løpesko, jakke og nøkkel til treningsenteret i lomma. Jeg overser glatt ordene fra guttungen om at hvis han ser meg på treningsenteret med tights så ville han gitt meg en imaginær klask på tygga! He, he, he, jeg bryr meg fint lite og bestemmer meg for å gå med tights likevel. Etter en kort men intens diskusjon med speilet på badet så vinner speilet. Jeg tar en shorts utenpå som en gylden middelvei.

 

Veien mot utgangsdøren synes nå kortere. Jeg er kledt i treningsklær og alt annet er klart. Det gjaldt bare å komme seg over den første tunge kneiken. Livet kjennes bra ut i det jeg går ut døren og virkeligheten knaser i grusen under skoene mine.

 

Vel fremme trykker jeg på hurtigstart og grunnen under meg beveger seg sakte. De blytunge bena mine går nærmest mot sin egen vilje og jeg synes også at løpeskoene klager under vekten min. Måleren på møllen som viser antall kilokalorier forbrent viser 4 og jeg øker motstand og fart. Sakte men sikkert beveger jeg meg bortover rullebanen. Som en diger Airbus A380 beveger jeg meg sakte fremover. Jeg forestiller meg at jeg er et fly. Lukker øynene et ørlite sekund mens jeg ruser motoren. Så slipper jeg løs alle kreftene, skrur på hendelen som fungerer som gasspedal og løper alt jeg kan. Bortover rullebanen løper jeg. Maks hastighet de få meterne jeg klarer før jeg trekker hendelen bakover, føler kroppen lette i en perfekt takeoff. Flyr høyere og høyere. Endorfiner hamrer inn i hodet og mens skylaget i hodet langsomt forsvinner under meg så går jeg over i marsjfart.

 

Banen eksisterer kun bak meg. Reisen fortsetter. I marsjfart ligger jeg på stø kurs mot evig endring. Jeg setter flyet på autopilot og lar bena gå av seg selv. Jeg er på vei. På vei mot varmere tider. På vei mot lysere horisonter. Der borte forbi mørket finnes lyset. Alltid. Man må bare bruke vingene våre så flyr vi lettere.

 

Bak meg ligger uværskyene. Mørke triste skyer av tunge tanker og urettferdighet. Bak meg. Bak meg for alltid. Selvsagt ser jeg også skyer foran meg. Det er jo helt normalt. Forskjellen er at det er jeg som styrer flyet. Det er jeg selv som setter kursen. Det er JEG SOM BESTEMMER!

 

Flyet rister lett i turbulens. Farten er litt høy så jeg regulerer det til sone tre på instrumentet på armen min. Pulsklokken svarer med å flytte den digitale nålen ned i riktig marsjfart. Jeg flyr. Jeg seiler på skyer og selv turbulensen kjennes ut som gode ilinger langs ryggraden. Jeg er på vei. Mot lyset. Og det er jeg selv som har satt kursen. Det er jeg som bestemmer. Det er jeg selv som er piloten.

Mvh Willy

Dagens treningsøkt var drøy!

 

God kveld folkens!

 

I dag hadde jeg problemer med å gå skikkelig etter Mandagsøkten med 150 knebøy pluss litt styrkeknask utenom. Alt i alt en relativ høy dørstokk i dag altså. Men i dag ventet da også en time i frisklivstrening samt at jeg hadde lyst til å forsøke en to kilometers økt på høy hastighet.

Etter 30 minutter med spinning fulgte 30 minutter med ulike sirkeløvelser for hele kroppen. Dette brenner godt i bena og i kjernemuskler. Programmet var tett og hardt og med lite pauser. Dette synes jeg selv er en fordel da det er lett å gi litt opp hvis pausene trekker litt ut. Bedre å kjøre hardt når man først er kommet såpass langt at man likevel kjenner det i kroppen.

Fordelen er at jeg etterpå kan le hele veien til helsebanken!

 

Etter 30 minutters hardkjør valgte jeg å ta to kilometer med løping på møllen. Jeg kjente det straks jeg gikk opp på båndet. Det brant i lårene. Både på fremsiden og på sidene. Etter et par minutters gange kjørte jeg bakken til 1 prosent og hastigheten til 12,1. Dette er raskt for meg som prøver å ha lavere hastighet og lengre løp, men siden jeg er påmeldt til årets Bergen City Maraton stafett med jobben, ja så er det vel på tide å legge inn noen hastighetsrunder for treningens skyld.

Det svei som pokker de første meterne men, så gav det seg. Dette skyldes at spinningen hadde fjernet endel av gangsperren og at kroppen var skikkelig varm. Det er ikke å anbefale å gyve løs på hastighet uten å varme skikkelig opp, bare så det er sagt. Da oppstår det lett skader.

 

Men ut av alt dette. Ut av hver eneste bevegelse og hver eneste lille smertestikk. Ja ut av alle de store sviende lårsmertene også, så var også dagens viktigste innkassering den gleden det er å føle en sliten kropp. En kropp som er sliten av fysisk aktivitet. En kropp som henger sammen med et lett hode der nervecellene smiler til hverandre. Der lystsenteret i hodet frigjør Dopamin. I lystsenteret, nucleus accumbens, finnes det millioner av nerveceller som kan ta i mot stoffet dopamin.

 

Dopaminets virkning på disse nevronene gir en følelse av belønning, og i tillegg en motivasjon til å fortsette eller gjenta opplevelsen. Motivasjonen til å gjenta er avhengig av styrken på den opplevelsen man har hatt.

– For at menneskearten skal overleve, spiller belønning i form av frigjøring av dopamin en viktig rolle. Spising, sex, barneomsorg og jakt på nye oppdagelser, er eksempler på aktiviteter som frigjør dopamin i hjernen. Vi får belønning og motivasjon til å gjenta opplevelsen (forskning.no).

Det er i sannhet deilig å lære dopaminets virkning å kjenne. For meg forklarer det gleden jeg føler over aktivitet som trening og hvor stor påvirkning den har på hjernens evne til å levere glede til kroppen. Ja, og så litt gangsperre da, men det går helt fint. Derfor blir også mange litt avhengig av fysisk aktivitet. Dopaminet gir såpass god virkning på kroppen at vi får lyst til å gjenta og gjenta og gjenta opplevelsene i det uendelige. Men dette krever også motivasjon i en tidlig fase av livsstilsendring. Det gir i alle fall grunn og forklaring til alle dem som lurer på om de vil gi opp. IKKE GJØR DET PLEASE!

Lær å like litt denne smerten og du vil bli rikelig belønnet.

Det å kjenne på ulike smerter og det å lære seg å skille mellom hva som er uheldige smerter og hva som er ufarlige smerter kan være lurt. Det å stå i ufarlige smerter øker vår smerteterskel. Det var først når jeg gav F i ryggsmertene mine og begynte med rettledet trening og forsiktig aktivitet at jeg for første gang på 10 år ble kvitt mesteparten av mine egen smerter etter ryggoperasjon og prolapser samt sammenvokste ledd i korsryggen.

Så det er MULIG.

Forskning støtter også dette når det gjelder mange kroppslige og psykiske plager. Fysisk aktivitet er en av de beste medisinene som finnes mot smerter. Også fordi du altså får en belønning i form av Dopamin, endocannabinoider og endorfiner når du sliter deg igjennom en hard økt.

Jeg anbefaler dette på det sterkest i alle fall.

Mvh WIlly

 

Jogging, gogging, blogging og plogging

Hei i kvelden alle sammen!

 

Nytt innlegg i kveld. I dag vil jeg gjerne få lov til å fremme hverdagsaktiv.blogg.no sin joggegruppe som jeg har på førstkommende Søndag på Ågotnes idrettspark. Denne joggegruppen starter opp igjen nå i år for første gang og er ment som et gratis tilbud der folk i fra omegn kan møtes og løpe, jogge eller gå i en hel klokketime.

Altså førstkommende Søndag 3. Mars klokken 11.30 til klokken 12.30.

 

Mange savner noen å være aktive med. Dette arrangementet er ment å kunne skape kontakter med andre som ønsker en eller flere og være aktive med. Dette passer også for alle som aldri har jogget eller løpt før. Uansett form kan man være med å delta. Det viktigste er ikke hvor fort eller hvor mange runder man løper, jogger, gogger eller går, men at man er i bevegelse i en klokketime.

Jeg vil selvsagt være der med tips og råd fra hverdagsaktiv.blogg.no. Det å føle seg inkludert og trygg i aktivitet vet vi fremmer god helse. Det er også svært godt for vår mentale helse å kunne klare å komme seg i aktivitet og da spesielt utendørs.

Mange ganger kan det være svært vanskelig å komme seg over dørstokken og da kan slike arrangement være en god plass å starte. Hvis det er noen som ønsker å være med, men ikke klarer det så skriv gjerne en melding til meg for gode råd. Jeg vil så langt jeg klarer forsøke å hjelpe folk i gang.

Ulike mennesker har ulike behov. Ulike mennesker har også ulike måter å motivere seg på. Det å bare hoppe i det er ofte en svært god start.

Som overskriften forteller så er det altså ikke et krav til å være i noen god form. Her er det plass til ALLE. Enten du er en som klarer milen på timen, du jogger eller du velger å gogge, ja så er det helt okey.

Gogging er blitt et begrep som jeg selv er svært glad i. Det å gogge er altså en blanding mellom det å gå og det å jogge. Man jogger så lenge man klarer og så går man litt, før man altså da fortsetter å jogge. Man kan også gogge i intervaller. Da kan man for eksempel gå i to minutter, jogge i to, gå i tre minutter og jogge i fire minutter og så videre. En helt nydelig måte å bli vant med jogging og det å bli introdusert til løpeglede.

For dem som er opptatt av miljøet så kan man jo også PLOGGE før man kommer eller underveis i løpet. Plogging er altså en form for jogging der man plukker plast i forbindelse med joggeturen. Her får man altså en kombinasjon av det å jogge og det å plukke plast langs veien man løper. Dette gir mye bøy og tøy underveis og er altså en svært god gjerning for miljøet i tillegg.

Det å skrive et blogginnlegg om dette slik som jeg nå gjør er viktig for meg. Det er viktig for meg å kunne samle flest mulig av dem som normalt ikke har motivasjon eller sliter med å komme seg ut blant andre på grunn av ensomhet, angst eller andre årsaker. Det er spesielt viktig fordi det å komme seg ut og i en mer aktiv hverdag betyr mye for dem som sliter enten psykisk, fysisk eller som et avbrekk i hverdagen. Jeg håper du er en som finner veien til denne nye gruppen her ytterst på Sotra.

Og hvis dere ikke bor i nærheten så samle gjerne en gjeng å start en goggegruppe eller liknende der dere bor.

 

Jeg håper dere vil dele dette budskapet på facebook eller på instagram slik at flest mulig kan bli klar over at vi finnes!

Hverdagssaktiv på Facebook finner du også her.

Instagramkontoen finner dere her.

Tusen takk på forhånd

Mvh WIlly

Speak now, or forever hold your peace. 

 

God kveld alle gode mennesker.

Denne dagen er for meg den første dagen i en ny uke. Som den jo er for alle andre også. Hver eneste Mandag går jeg på jobb for å kunne bidra og for å kunne dele av det overskuddet jeg har. Noen dager er veldig bra og andre er mindre bra. I dag var en dag der jeg koste meg mye i gruppetrening med andre.

Treningene jeg gjennomfører enten vi er inne eller ute er svært gode for alle. Som aktivitetsleder og i den treningen jeg har for alle, er jeg nok i overkant engasjert i det jeg gjør og i det jeg mener. Jeg mener da for eksempel at man MÅ være engasjert i det man gjør i hverdagen. Ellers er det like godt å gi seg. Hvis man mangler engasjement eller feier alle vanskeligheter under teppet, ja så er dette en dårlig måte å løse vanskeligheter på. Når man trener får man ut energi og frustrasjon og man ser også ting i et annet perspektiv. En times økt med en engasjert person er smittende for motivasjonen til dem som deltar. Med mindre dem ikke følger samme tanker og  alltid skyver vanskeligheter foran seg og forsøke å løse problemer før årsaken er ordnet.

Å behandle problemer handler i stor grad om å fjerne årsakene til vanskeligheter. Man kan IKKE behandle symptomer uten at man først behandler årsakene.

Enhver personlig trener vet nøyaktig at det ikke nytter å trene for fullt hvis årsaken til problemet ikke blir tatt tak i først. Slik er det jo i mange situasjoner i livet.

Se for deg en coach som forsøker å få deg til å endre noe som har vært standarden din alt for lenge. De dårlige vanene er blitt en del av deg og av hverdagen din. SÅ deltar du litt motvillig på et møte med coachen, så UNNLATES det å ta opp kjernen i problemet, men rettes et altomslukende fokus på treningen din. Fordi vedkommende coach ikke evner eller våger å ta opp det essensielle med deg. Da blir det lett for at du trener i ukesvis og ikke kommer av flekken. Eller i verste fall i årevis.

Da er det ikke lenger en god intervensjon. Da er det ikke lenger løsningsorientert. Da er det faktisk en medvirkning til opprettholdelse av din dårlige form, hvis vi kan si det slik.

Med GODE intervensjoner behandles årsaken til at du trenger endring først. En gjennomgang av vanskelighetene, samt en identifisering av hvor skoen trykker. Når så dette er avklart, så settes all innsats inn på å se på ulike løsninger. Når dette er gjort så er det lettere å adressere motivasjon og fremtidsrettede løsninger. Starter man med å feie dette under teppet, ja så behøver man ikke engang se etter løsninger. Da behandler man symptomer og ikke diagnosen.

Speak now, or forever hold your peace.

Dette kjente utsagnet fra bryllupsseremonier betyr at hvis du ikke sier fra, så bør du heller ikke gjøre det i fremtiden. Dette passer seg godt i dag. For svært mange så er det å si fra om vanskelige issues problematisk, men visste du at det er enda mer problematisk å si i fra og så ikke bli tatt på alvor?

Se for deg en situasjon der du ønsker å endre et svært dårlig kosthold i hjemmet ditt. Du foreslår for familien at dette er nødvendig for å hindre at familien får vanskeligheter med for eksempel livsstilssykdommer. Og det eneste du får til svar er at dem ikke vil spise “gress”.

Ganske frustrerende hvis dette skjer om og om igjen, ikke sant? Og ganske ødeleggende for den langsiktige helsen til hele familien. Spesielt hvis du er den som allerede sliter med begynnende problemer i forhold til livsstilssykdommer. Du kan også lese mer om dette i mitt innlegg om det å SABOTERE andre i en endringsprosess.

Mitt råd til dere alle i dag er å begynne å ta på alvor årsaken til problemer. Det å ta på alvor at endring er en prosess der man ofte står alene, og at det også er en del av det man må takle. Ikke la dere stanse av stemmer som forsøker å minimere dine vansker, bagatellisere situasjoner eller simpelthen feier ting under teppet for å kunne sove bare litt til. Ikke fall for fristelsen til å gi opp, men finn en ny slette å løpe på. Løp den gjerne alene, men vet du? Det finnes mange som støtter deg! Aldri glem det. Det kan godt hende du bare må snu deg selv i en annen retning.

Så SPEAK NOW OR FOREVER HOLD YOUR PEACE!

Mvh Willy

Oppturer og nedturer

God morgen godtfolk!

Et nytt innlegg på denne herlige Søndagsmorgenen ser dagens lys. I går skrev jeg et nytt kapittel i kategorien drøm og virkelighet. Dette kan du lese her.

Det å kunne skrive seg inn i ulike scener og landskaper er svært viktig for meg. På denne måten kan man reise inn i fantasien for en stakket stund. Og av og til så trenger man altså å trekke ut støpselet litt. I dette innlegget kan du lese mer om dette.

Så denne søndagen oppsummerer jeg litt denne uken som nå er historie. Historie, men ikke glemt. Det har altså vært mange oppturer denne uken, men også en og annen nedtur. Det er jo det som kalles selve livet ikke sant?

En aldri så liten nedtur var å nå etterhvert oppdage at jeg mister stadig flere lesere etter overgangen til ny bloggplattform. Dette betyr at det stadig blir vanskeligere å formidle ut det viktige budskapet som jeg ønsker kan få lov til å vokse til å bli en stor bevegelse der normalisering av trening og aktivitet står i fokus. I min bok er det altså svært viktig å få et NORMALT FORHOLD til helsefremmende aktiviteter. Ikke bare det jeg ser er et UNORMALT forhold til press og stress for å oppnå perfeksjon i alt.

Alt for mange opplever tap av mestring og et såpass stort press på å lykkes, at det ikke lenger er sunt. Når trening og en aktiv hverdag blir et press og et jag om resultater, ja så har folkehelsen tapt.

Jeg har også opplevd gleden ved å delta i ulike aktiviteter denne uken. Både i form av alt det positive som skjer sammen med gode kolleger på jobb, og de svært smilende møter med deltakere og pasienter som har opplevd viktige øyeblikk av glede. En glede initiert av mennesker med engasjement og dedikasjon for det yrke de utøver. Tusen hjertelig takk til dyktige og engasjerte fagfolk og mennesker over det ganske land som bidrar til økt funksjon, glede og trygghet for andre. I innlegget HELSEENGLER  kan du lese mer om dette.

Disse menneskene som gir av sitt hjerte for å skape trygghet og bedring for våre svakeste.

Jeg har også fått kjenne på gangsperre denne uken etter en knallhard og deilig økt med min gode kollega og fysioterapeut på jobb i frisklivssentralen. Det å ha slike harde økter innimellom gjør noe helt ekstra for kropp og sjel som bringer en forover og gjør hele deg sterkere. Så en anbefaling fra meg er å krydre uken din med en eller to timesøkter der du gir jernet.

I dag skal jeg tutle rundt med familien og muligens ta en kjøretur for å lufte “vettet” litt og så gjøre det som trengs av husarbeid. Dette er hverdagsaktivitet som er gull verdt. Husk at det er den totale mengden bevegelse, trening og aktivitet som regnes ut ved slutten av året som teller. ikke korte og sjeldne økter med skippertak.

Ønsker dere alle en strålende Søndag og en veldig god uke!

Mvh Willy

Prinsen av de ensomme vidder

 

Prinsen av de ensomme vidder

 

Solen glimrer med sitt fravær. Kulden kryper opp langs bena. En iskald hånd stikkes inn under jakken for å suge til seg siste rest av varme der inne. Der inne rundt hjertet pleier det å være varmere. Denne iskalde februardagen kjennes vinden fra nord, ekstra gjennomtrengende. De tynne klærne han er kledd i er nok laget for en annen årstid. Han fryser, men likevel gjør det ham ikke så veldig mye. Denne unge gutten var innstilt på alt det som måtte komme. Han smilte lett til seg selv. Smilet stivnet litt i kulden og automatisk hutret han seg. Han klarte ikke å la være å skjelve. Kulden kom så nær ham nå.

Et øyeblikk gikk tankene over mot en glødende varme som nå var skjult et sted der inne i hjernen hans. Han fylte 16 år den dagen. Den dagen var varmen nær ham. Han skalv og trakk den tynne jakken nærmere inntil seg. Han ønsket han hadde en lue, men det ville ødelagt imaget han hadde. Street cred.

Han strakk fingrene ut og kammet dem gjennom det lange sorte håret. Han kunne sverge at luggen var frosset til is. Antagelig var den ikke det.

Han tenkte på morgenen når han våknet. Alene, men varm. Han visste det kom til å bli en vanskelig dag. Veien var så lang den dagen. Han ønsket at han kunne få slippe den. Han ønsket for første, men ikke siste gang at han bare kunne få slippe alt. Bare ligge der til han sovnet. Sovnet og kunne få lov å reise langt inn i de fantastiske landskapene han trivdes i. Der han var trygg. Der han hadde det varmt og godt hele tiden.

Med sikre skritt gikk han nedover stien som han kjente så godt. Han var en av de beste i gaten til å seile nedover på sorte boots en vinterdag der is var selve veien. Isen var der fortsatt, men han ønsket ikke å risikere å knuse flasken han hadde i hånden. Det ble en tur som gikk sånn delvis i grøften og på islagt sti.

Minutter senere var han der han ville. Bak idrettshallen i en krok. Mørket var senket seg og hodet verket. Sliten sank han sammen. Kulden kom nærmere. Han tenkte at han ble varmere hvis han drakk den kalde ølen. Så han satte flasken til munnen og drakk i store slurker. Han visste det var en tabbe. Kulden som til nå hadde prøvd å trenge seg ubønnhørlig inn fra utsiden, angrep ham nå fra innsiden.

Han lukket øynene. Med armene i kors under jakken prøvde han å skvise siste rest av varme ut av kroppen. Til ingen nytte. Tankene gikk til filmen «Å være ung er for jævlig». Han følte seg litt som en av dem som var rundt i miljøet der filmens hovedperson Christiane F. eksisterte. Perioden filmen finner sted i dekker tiden fra da Christiane F. som tolvåring kommer i kontakt med narkotika for første gang.

Han følte seg litt som en utstøtt. En ensom sjel. Han kunne heller ikke gå hjem. Han følte at han måtte være i ensomheten. I kulden som stadig ble sterkere. Denne tynne lille guttekroppen som var kledd for sommertemperatur, ikke for denne iskalde februarkvelden. Han fant frem sprittusjen og gikk rolig over mot skolen. På trappen inn til skolen skrev han det som skulle bli en metafor på sin egen fortvilelse på denne 16 årsdagen. «Welcome to hell».

Disse ordene skulle være en tøffings statement, men ble i stedet ord som fulgte ham inn i evigheten. Ord som så enkelt avslørte en sårbarhet som hadde behov for å bli leget. Det ble de aldri. Ordene er nå borte for alltid. Han visste at de var der midlertidig og at de som han, en dag ville langsomt slites vekk.

Vi skulle ikke ha følelser. Vi skulle ikke vise noe annet enn vårt image som i vår del av gaten var knallhardt. Men kulden brant ham dypere enn noen kunne ane den gangen. Frostskadde fingre med koldbrann kan amputeres, et bunnfrosset hjerte ikke.

Med stødige skritt gikk han tilbake til kroken sin der bak hallen. Det blåste ikke så mye der. Stillheten var imidlertid like kald som vinden og han trakk jakken over hodet slik at det dannet en slags hule på innsiden. Han forstilte seg hvordan det var å bo i grotte som den. Skjult for hele verden i en villet ensomhet der han regjerte i eget rike. Der han styrte livet. Der han visste at ingen noensinne ville finne ham. Der varmen kom fra alle steds og fra ingensteds samtidig. Der hulen var hans kongerike. Nederst i hulen kunne han skimte en lysglime. Han visste at han aldri kunne gå ut i lyset. Han visste at han aldri kunne slippe flere inn i mørket.

Å være 16 er for jævlig, ja tenkte han, men å være 16 år og ensom, kald på selveste bursdagen sin var enda verre. Han smilte i grotten sin, trakk pusten og returnerte motvillig til kulden og virkeligheten. Denne kulden som fikk lov å sette seg fast i et hjerte som aldri helt ville tine igjen. Et hjerte som langt der inne en plass, var fylt med glødende lava, men likevel omsluttet av is. Stålis.

Welcome to hell, tenkte han igjen. Mørket var blitt til sort, kald og tung natt. Gatelysene på den andre siden av grusbanen lagde striper i mørket da sludd begynte å drive i lyset. En buss på vei mot toppen av denne bydelen sør for Bergen, svingte seg opp og forbi lærerskolen. Han lukket øynene og en iskald tåre falt nedover kinnet hans. Helvete, sa han og skyldte i sitt indre på at et snøfnugg hadde truffet ham i øyet. Gratulerer med dagen jævelunge. Gratulerer med dagen.

Følelsen av kulde skulle aldri slippe taket. Men han hadde i alle fall grotten sin. Enda trekker han jakken over hodet og reiser tilbake til grotten i ny og ne. Han trenger å være et sted der han styrer i eget rike. Der han finner tilbake til lysglimen nederst. Innimellom drar han fortsatt til hulen sin her. For å finne fred. For å finne varme. For å finne trygghet. For å samle krefter til å igjen møte kulden der ute. Men denne gangen er han bedre kledd. Han har mange lag med erfaringens klær på seg. Jakken hans nå er ikke lenger tynn. Den er foret med trygghet. En genser som er strikket av mot og en lue som er sydd av kunnskapens tråder. En varm bukse av dyktighet og støvler av besluttsomhet.

Likevel finnes det ikke varme nok klær til å tine de innerste vare silketrådene i hjerter som er frosset til is en gang. En gang for lenge siden. Der kulden lagde en iskappe rundt den glød som fantes innerst i dypet av et hjerte som engang frøs til is på selveste bursdagen sin.

Han vet at innerst inne så vil det være ting som river ham tilbake til den iskalde kroken der bak hallen. Alene og uten mulighet til å trekke jakken over hodet. Uten mulighet til å skape hulen sin der han kan være å varme seg innimellom. Han vet også at ingen noensinne vil finne den glødende lavaen som boblet i hjertet. Iskaldt slukket av sjeler fra helvete som flyr rundt som spøkelser i natten, kun ute etter å drepe ildens bærere. Han vet at det å finne denne indre varmen trenger hjelp til å både tenne bålet, men også til å jevnlig legge på mer ved. Vedbærerne tilhører andre steder enn der han nå setter sine fotspor. Hans egne fotspor er som ordene som engang ble skrevet av en skjelvende guttehånd på en iskald trapp. Welcome to hell. De er nå for lengst slitt vekk. Trappen også for den saks skyld. Kanskje like godt. Så slipper isdronningene som regjerer i issørpens jammerdal å vaske trappen slik at dem skjuler sine spor for flammefuglene som ønsker å spre varme. Å vandre i denne issørpen er som å løpe i sirup.

Han trekker dynen over seg og reflekterer over sin egen eksistens. Et gufs fra fortiden streifer skuldrene hans og de glør som lyser opp hverdagen hans hjelper kun litt mot mørket som er ferd med å omslutte ham. De siste livsdråper er i ferd med å skjenkes isdronningene i den virkelighet han vandrer. Han vet at de har vunnet. Han vet at kulden han kjente den gangen også finnes så mange år senere. Hans flamme er kapslet inn for godt.

Langsomt snur han seg og skuer ut over det islagte landskapet her i denne verden. Denne verden av is der flammefuglene aldri flyr. Der Prinsen av de ensomme vidder bestemmer. Dette Ultima Thule der iskalde vinder ikke tar hensyn til de få glør som er igjen. Der bitende snødronninger glefser mot denne vandreren i isødet. Han trekker kappen tettere rundt seg og ønsker inderlig at noen holdt tett rundt ham. Fjernet ensomheten og gav ham varme nok til å klare neste steg. Finne lyset som skal til for å se stien han vandrer på. Finne glød som hindrer siste rest av hans hjerte i å fryse helt igjen. Hindre at hjertet ikke bunn fryses, men finner nye gnister. Han trenger å bli holdt nær, gitt varme nok til at den siste lille gnisten fjerner nok is til å overleve. Noen som legger mer ved på ilden.

 

Han trekker inn den iskalde luften, ser utover viddene her i Ultima Thule. Han vandrer rolig inn i det hvite infernoet. Han aner ikke når vindene skjuler han sjel for godt.

 

Mvh Willy

Av og til trekker jeg støpselet ut!

God kveld alle fine folk!

Enda en helg er godt i gang, og enda en helg har jeg slitt med smerter i kroppen. Lite trening, men det er helt okey! Bevegelse er likevel viktig for å kunne hamle opp med smerter i kroppen.

Jeg vet av erfaring hvor viktig det er å være i stand til å komme seg opp og ut en liten tur. Det er ikke snakk om at vi på død og liv skal presse en allerede sliten kropp ut i heftige treningsøkter, men rett og slett “lufte vettet  litt”.

Når kroppen er full av sliten smerte, ja så er ofte hodet også sliten. Og det å krype seg under dyna og bare gi opp alt i verden for en stakket stund er fristende av og til. Noen ganger kan det også være lurt hvis kropp og sjel er totalt utslitt. Men det å bli værende i en egen boble over mer enn noen timer, er ikke å anbefale. Kroppen sier fra når den er sliten, men hjernen vår har litt større utfordring med å si i fra.

Hjernen slites ofte mellom fornuft og ufornuft. Og mellom ulike samvittighetskvaler. Når man av ulike grunner velger å krype under dyna så er det fordi noe er galt. Enten med at kroppen er syk eller utslitt, eller at ens psykiske form er dårlig. Må man da legge stein til egen byrde ved å fore seg selv med dårlig samvittighet?

Er det virkelig slik at det er ok å bli enda mer sliten og utafor fordi vi absolutt skal VELGE å si til seg selv hvor elendig vi er som ikke klarer å takle dagen? Burde det ikke være slik at vi skulle akseptere at kropp og sjel forteller oss at vi bør ta en TIMEOUT?

Etter min mening så sliter dårlig samvittighet langt flere i stykker enn det vi liker å tenke på. Hadde vi kunnet fjerne dårlig samvittighet for det vi ikke klarer, ja så hadde vår totale psykiske helse vært mye bedre enn det vi ser i samfunnet i dag. Og vi som sliter med dette, eller som har dette i våre nære relasjoner, burde i alle fall sørge for at vi ikke får dette som ekstrabyrde i hverdagen. Ikke alle er like heldige som meg, med en kone som er fantastisk forståelsesfull og tålmodig, det vet jeg. Men vi alle burde legge mer til rette slik at våre nære faktisk får det litt lettere i hverdagen.

Dette gjelder selvsagt ikke bare i nære relasjoner og i familier, men også i høy grad i samfunnet generelt. Vi har en lei tendens i samfunnet vårt å skylde på både grupper og enkeltindivider når man ikke når helt opp. Enten er du perfekt eller så er du ferdig!

Et eksempel som slår meg er de krav vi setter til våre idrettshelter. Er man så god at folket forventer GULL, ja da kan du ta F på at vedkommende får høre det hvis man “bare” tar bronse eller det som verre er.

Et annet eksempel er vår ekle trang til å knuse dem som gjør noe galt. Har en politiker eller kjendis gjort noe som ikke er innafor, ja da skal ikke bare vedkommende få lest opp hva som er galt, men offentlig knuses, moses og spyttes ut igjen. Og hvis vedkommende sier unnskyld, ja så er pokker meg dette galt også. Utidig plassering av dårlig samvittighet og generering av psykiske vanskeligheter mot våre medmennesker eter min mening.

Vi er alle bare mennesker. Vi gjør alle våre feil. Vi tåler ulike påkjenninger. Noen tåler mer og andre igjen mindre. Det er slik at vi ikke skal unnlate å påpeke feil og mangler og vi skal heller ikke gå av veien for å utøve straff der lover er brutt, men vi må da for pokker kunne anerkjenne at mennesker ikke er ufeilbare? At vi ikke trenger å dobbeltstraffe dem? At vi faktisk kan akseptere at det å gi andre dårlig samvittighet for noe er en straff, ikke en læring i å gjøre noe som er annerledes.

Så vit det neste gang du møter folk som sliter eller som av ulike grunner ikke deltar. De har kanskje bare en ørliten timeout. Eller hvis det er veldig vanskelig for dem, så har dem kanskje en liten periode med timeout. Er DU den som da sliper knivene og forsøker å gjøre det verre for dem, eller er du den som faktisk støtter, gir hjelp og sympati for dem som har det vanskelig?

Bry deg om dine medmennesker fordi det vil alltid være årsaker til at dem har handlet som dem har gjort, eller at de sliter med ting som er usynlige for andre. Ikke døm før du vet, og selv om du tror du vet så er det bare simpelt å gjøre opp meninger som genererer dårlig samvittighet og følelse av å ikke føle seg ønsket og verdt noe. Hva får du som gjør dette egentlig ut av det?

Jeg selv trekker ut støpselet innimellom for å kunne klare å være i hverdagen. Jeg gjør det fordi jeg innimellom føler at det er nødvendig for å hente meg inn igjen både psykisk og fysisk. Jeg gjør det med støtte og god samvittighet. Det håper jeg alle andre også gjør.

Mvh Willy

Når livsstilsendring saboteres!

God kveld til dere gode lesere!

Det å endre livsstil er en ganske omfattende og altoppslukende endringsprosess. Det er det ingen tvil om. Det å forandre uvaner i ditt liv til å bli til sunne og gode vaner er også en livsslang prosess som krever motivasjon og gjennomføringskraft. Da trenger man all den motivasjon og støtte man kan få i prosessen.

Ofte kan det være lurt å få hjelp i starten til å definere hvilken retning som er lurt å gå i for å oppnå det du ønsker.
En coach kan hjelpe deg på riktig vei. En coach kan også hjelpe deg til å forstå hvordan du skal unngå de vanligste fellene som er med å ødelegge prosessen.

For det finnes feller. Noen er åpenbare, mens andre igjen vet man ikke om før man står midt oppe i en rasert prosess der motivasjon og lyst er ødelagt.

En av de mest vanlige risikofaktorene jeg møter er familiesabotasje eller partnersabotasje. Det kan også være personer i nær bekjentskapskrets som står bak sabotasjen.

Ofte gjøres det nok ikke med vilje, men er mer et utslag av for lite kjennskap til mekanismene bak livsstilsendring og motivasjon. Og det skyldes også dessverre bevisst sabotasje ovenfor sine nærmeste da utkomme for noen kan virke skremmende. Kanskje partneren er redd for at mannen eller kona skal forandre seg såpass mye at man er redd for å bli forlatt?

Eller kanskje man er redd for at man selv må begynne å forandre seg, når man vet hvor vanskelig dette kan være?

Uansett om man bevisst eller ubevisst saboterer en livsstilsendring, så blir resultatet noen ganger ulevelig. Livsstilssykdommer som følge av inaktivitet og usunne vaner tar mange, mange liv både i Norge og på verdensbasis.

Så hva skal man da gjøre når man desperat og motivert endelig kommer så langt som til å begynne et nytt og bedre liv, og noen slenger ut kommentarer, handler inn usunne ting og ellers gjør det som er i sin makt for å “forstyrre” endringen?

Det første og viktigste rådet jeg kan gi er å starte med blanke ark. Før man starter en slik prosess så er det viktig å fortelle sine nærmeste om hva en selv ønsker av støtte og hva dem faktisk kan spare seg for. Støtte i prosessen er viktig, men ikke avgjørende.

Det andre rådet er at endringen, hvis er truet av at andre ikke er i stand til å gi deg oppbacking, er å kjøre et sololøp. Ta ingen fanger i en endringsprosess. Ikke vent til aksept oppstår, men start din reise på egenhånd. Kjøp din egen mat og lag dine sunne måltid uten deres godkjennelse. I selskaper og slikt, så vær ærlig med omgivelsene og fortell dem om hvor viktig valget ditt er for deg. Kjør solo og kjør knallhardt!

Det siste rådet er enkelt. Basert på mine erfaringer ønsker gjerne den ene halvdelen i et forhold eller i venneflokken en endring, mens den andre er mer lunken. Gi beskjed så tidlig som mulig at dette er en prosess du vil gjøre alene. Ikke vent på at de andre skal manne seg opp. Da vil du måtte risikere å ikke komme i gang i det hele tatt. La dine egne resultater være det som planter endringsfrøet hos andre. Selvgjort er velgjort. De andre må faktisk selv finne sin indre motivasjon, ikke få den tredd nedover hodet.

Livsstilsendring kan altså være en ensom prosess. Fordelen er at du ikke gjør deg avhengig av andre for å være mer aktiv. Du velger selv når du vil gå på tur. Du slipper å vente til neste gang fordi partner eller venn ikke orker akkurat i dag, og du har dermed full kontroll over egen prosess. Ofte kan dette være vel så bra som det å desperat forsøke å få drahjelp av dem som altså drar deg ned og saboterer din endringsprosess.

Uansett så ønsker jeg at alle skal klare det og uansett hva som passer, så masse lykke til med din prosess!

Mvh Willy

Når det beste i livet er gratis!

 

Hei i kvelden alle gode lesere!

I dag har jeg faktisk lyst til å fremsnakke meg selv litt. Av og til er det også helt nødvendig å fremsnakke seg selv. Ikke bare alle andre, selv om det unektelig er enklere å fremsnakke andre enn seg selv.

 

De siste par dagene har jeg vært i elendig form. Med smerter og stivhet i alle ledd har dagene vært utfordrende og vonde. Det er NESTEN slik at det har gått ut over humøret mitt. Men bare nesten. Jeg har valgt å være like blid som vanlig da sure tryner og ufyselig opptreden ikke gjør situasjonen bedre, men snarere verre. Så hva pokker er da vitsen med å velge dårlig humør? Jeg velger å synes at jeg er flink som klarer å smile i stedet for å si til meg selv at jeg ikke er flink. Ser du poenget? Mye bedre strategi.

I dag har jeg også hentet frem skjemaet til løpesøndager med hverdagsaktiv! Dette gratistilbudet fra meg handler om at vi samler flest mulig og bare løper, går, tripper, ruller eller hva som helst en hel klokketime på en løpebane her i lokalmiljøet. Det å kunne samles og nyte en aktiv klokketime er gull verdt for kropp og sjel. Planen er å starte nye LØPESØNDAGER allerede i månedskiftet her på Sotra.

Alle som møter vil få råd og tips til hva og hvordan man kan bli småforelsket i økt aktivitet og løping. Det blir litt om hva som kan gjøres i forhold til løpeteknikk for de som er helt nybegynnere samt råd og vink fra undertegnede til ulike hverdagsaktiviteter underveis. Jeg håper vi kan være mange som kan delta og ha det moro med løping som aktivitet fremover.

Jeg vil også si at det er fullt mulig å sende meg spørsmål her på bloggen, eller på facebooksiden min.

Klikk dere inn på facebooksiden min for å hjelpe meg å gjøre HVERDAGSAKTIV til Norges største innen normalisering av trening og tips, råd om aktivitet og hvordan klare dette til tross for fysiske og psykiske vanskeligheter.

Jeg har mange jern i ilden for dette året og vil introdusere dette på facebook og selvsagt her på bloggen etter hvert som det er aktuelt. Jeg trenger også flere som ønsker å fremme, støtte og hjelpe meg å nå målet om å gi flest mulig en gratis mulighet til å ha en aktiv og god hverdag på tross av og istedet for ulike funksjonsnedsettelser og problemer med aktivitet og deltakelse. Både ved å fremme bloggen min, støtte med praktisk hjelp, samt kanskje bidra på annet vis, så kan vi finne rom og anledning til å gi noe fra oss selv til andre.

Men altså folkens, for nå er jeg altså snart i gang med å legge til rette for hverdagsaktiv.blogg.no sin LØPESØNDAG!

Husk at det beste i livet er GRATIS og at en aktiv hverdag aldri koster mer enn det du selv velger å legge i det!

Ønsker dere alle en fantastisk kveld og uke!

Mvh Willy

Smerter som ikke blir trodd!

 

God morgen og god søndag til alle dere flotte mennesker!

 

I dag ser jeg de siste snøflekkene forsvinne utenfor. Litt sånn digg følelse er det da snø, regn og is for meg er ensbetydende med smerter og vonde ledd. Det er visstnok ikke vitenskapelig bevist etter det jeg kjenner til, at været spiller en rolle i forhold til smerter og stivhet i kroppen.

Men jeg har altså snart 30 års erfaring med dette og da gir jeg egentlig blanke i hva vitenskapen forteller meg. Jeg kjenner det jaggu på gikta når jeg faktisk kjenner det, ikke sant? Hva som gjør dette kan jeg jo selvsagt bare fundere på.

Så hva med alle dere andre? flere som tror at det med smerter, gikt, ledd og muskelplager har noe med været å gjøre?

Alt i alt så skal vi altså forholde oss til hva leger og forskere, akademikere og andre instanser som mener noe om disse tingene, men har dem alltid rett? Gjennom mange år så har jeg ofte blitt forundret over helsevesenets hang til å forkaste, fordømme og underkjenne pasientenes egne erfaringer. Dette har heldigvis blitt adskillig bedre de siste årene, men fortsatt er det mye meninger knyttet opp mot en noe ensidig måte og forstå smerter som utelukkende knyttet til akademiske “bevis”. Hvis det ikke er godt nok forskningsgrunnlag eller hvis studier er noe tynne, ja så er det alt for mange fagfolk som avviser at de finnes.

De viktigste arenaene for fremdyrkelse av en ensidig tolkning i forhold til diffuse smerter, er etter min mening utdanningsinstitusjonene. Unge nyutdannede innen helsefaglige utdannelser har ofte en altfor akademisk tilnærming til pasienter.

Utdanningsinstitusjonene bør kjenne sitt ansvar om å legge et mye større fokus på opplevde symptomer kontra det å avfeie menneskers subjektive opplevelse av for eksempel smerte. Her har utdanningene en lang vei å gå etter min mening.

Det samme gjelder for dem som arbeider med mennesker innen helse. Vi har et særlig ansvar for å lytte. forstå og akseptere at smerter, årsaker og ulike symptomer er individuelle og oppfattes ulikt. Såpass respekt bør vi faktisk vise til våre medmennesker at vi kan forstå hva dem opplever til tross for at en eller annen vitenskapelig artikkel viser noe annet. Forskning er nødvendig og avgjørende for å forstå ulike deler av ulike ting, men vi må passe oss vel for å la oss styre av resultater i enkeltstudier, statistikk og ulike deler av de akademiske miljøene i for stor grad. Vi kan la det være rettledende, men også være klar på at mennesket er såpass komplekst at ikke alt tas for svart eller hvitt.

Dessverre har både jeg og svært mange andre blitt møtt med skepsis når det kommer til mine møter med helseapparatet. Spesielt vi som lider av diffuse sykdommer som ikke vises på bilder eller blodprøver, vi sliter med å bli trodd, eller å bli behandlet med respekt.

Dette kan få FATALE konsekvenser.

Det å ikke bli trodd i forhold til spesielt smerteproblematikk, er vondere enn selve smerten. Dette fører til utstøtelse fra samfunnet, angst, ensomhet, sorg, depresjoner og ytterligere smerter i kroppen. I tillegg kan det føre til økonomisk ruin, rusavhengighet og et liv i et system som ofte bare er opptatt av diagnoser og restarbeidsevner. NAV har nemlig også et særlig ansvar om å forstå enkeltindividet. Ikke bare henge seg opp i diagnoser for å kunne hjelpe folk til å få et bedre liv. Det å mestre sine plager til tross for at de ikke vises på røntgen eller i blodprøver. Meg selv for mange år siden ble mistrodd og nærmest ødelagt i nav systemet på grunn av manglende “bevis” i form av konkrete bilder av mine ryggproblemer. Først når jeg fikk bilder og en klar diagnose, samt hjelp fra andre enn dette systemet, fikk jeg den hjelpen jeg trengte. Men dette var altså den gang. Jeg håper og tror det er annerledes nå. Den gang var man helt avhengig av å “treffe” riktig saksbehandler. Gjorde du det ikke var du i praksis ferdig.

Er det noe jeg selv har tatt med meg inn i mitt eget yrke, er det forståelsen av andre menneskers lidelser når de ikke blir forstått av regelstyrte og akademiske prosesser som knuser deres individuelle opplevelse av hvordan de har det.

Lovverket vårt i helsevesenet regulerer dette i form av at vi er pålagt å la brukermedvirkning og brukers autonomi være i fokus i alle våre intervensjoner.

I praksis er det dessverre noe annerledes.

Vi lar altfor ofte våre faglige meninger være styrende for våre intervensjoner. Dette er viktig å ha med seg i ryggsekken. Det er viktig å se pasienten som mer enn bare fibromyalgi, som mer enn bare diffuse smerter, men også som et individ. Et menneske som har så mye mer enn en kropp. De har et sinn, en erfaring, et liv og en selvstendighet. De har sine opplevelser på godt og vondt som har formet dem som unike mennesker. Helt annerledes enn dere med akademiske rapporter i vesken, helt annerledes enn dere med fersk bagasje fra skolebenken, helt annerledes enn dere med et annet liv. Helt annerledes enn noe annet i verden.

Fordi hvert eneste menneske er unikt. Hver eneste menneske er forskjellig. Hvert eneste menneske OPPLEVER sin helhet i verden som noe vi andre ALDRI kan sette oss inn i.

Så her sitter jeg altså å kikker ut av vinduet. Snøen er i ferd med å forsvinne, og årstiden kryper seg sakte og sikkert mot vår og sommer. Varme hjelper for meg. Bevegelse og trening hjelper for meg. Forståelse og at andre anerkjenner min stive gamle kropp der smerter er en del av hverdagen, det hjelper ALLER MEST!

For hvis vi vier våre liv i hendene på dem som  ikke forstår at erfaringsbasert kunnskap, erfaringsbaserte opplevelser faktisk betyr MER enn vitenskapelige rapporter, ja så går vi inn i en noe dyster fremtid etter min mening. En fremtid der MENNESKET ikke lenger er noe annet enn tall, statistikk og bokstaver i en rapport.

La oss hylle våre unike egenskaper som mennesker. La oss fremelske dem “SOM KJENNER DET PÅ GIKTA”.  La oss hylle dem i systemet som gir av sin varme og ikke BARE av sin faglige kompetanse. La oss ANERKJENNE dem uten DIAGNOSER. La oss hjelpe dem slik at de ikke faller ned i den grøften som mange faller i. I en grøfte der regelryttere i firkantede systemer og med null erfaringsbasert kunnskap skal overstyre brukers OPPLEVELSE av egen situasjon. La oss HYLLE dem i systemet som fremelsker individets egenart, unikhet, selvstendighet og forståelse av sin situasjon.

Fordi at hvis vi ikke gjør det så vil mange bare forvitre. Falle for systemets skarpladde våpen og for alltid være dømt til et dårligere og kortere liv enn det som er nødvendig. La oss ta vare på SJEL! IKKE BARE KROPP! Fordi det henger sammen. La oss legge til side våre innlærte akademiske ferdigheter i ny og ne og faktisk ta i bruk vår EMPATI OG EVNE til å utvise skjønn!

Det går mot vår. Jeg gleder meg til varmere klima. Fordi smertene mine blir mindre da. Gikten forsvinner en stakket periode og sinnet mitt får igjen anledning til å smile litt.

Ønsker dere alle en strålende fin Søndag!

Hilsen Willy

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top