psykiskhelse

Tanker rundt autisme23.03.2019

Om du ser en som er svak, gi dem en verden de kan være sterk i!

Som noen av dere allerede vet, så har jeg en bonussønn med diagnosen Asperger syndrom. Min kone og jeg har i de siste årene hatt mange tunge stunder i forhold til hans mange utfordringer. Her på bloggen vil jeg gjerne legge ut de tankene som både hun og jeg har rundt det å være mor og bonuspappa for vår snille, gode sønn med de utfordringer han har. Dette er våre betraktninger i møte med hverdagens utfordringer for ham og oss.

Dagens innlegg blir således noen tanker rundt dette fra Merethe.

Om du ser en som er svak, gi dem en verden de kan være sterk i

Når man ikke har tro på seg selv, er det vanskelig å tro på andre. For at man skal kunne klare å bygge opp et menneske, trenger man hjelp. MYE hjelp. Det begynner i den innerste sirkelen, familien og nærpersoner. Her må kunnskap, kjennskap, toleranse og trygghet være fokus. Det er ikke alltid du finner alt dette hos alle – og det kan man heller ikke forvente. Alle har ikke den samme relasjonen til alle, sånn er det bare. Noen er tettere på hverandre enn andre. Vi har ulike roller og «brukes» til ulike ting.

For en person med psykiske utfordringer kan det være utrolig vanskelig å måtte forklare seg hele tiden til forskjellige personer om hvorfor man handler slik man gjør i ulike situasjoner. Man må rettferdiggjøre sine handlinger og valg, fordi de nødvendigvis ikke er en standard løsning.

Man kommer til slutt frem til mindre gode løsninger som små hvite løgner, unngåelse og isolasjon.

Da blir det viktig å ha noen rundt seg som forstår og gir trygghet både på gode og på mindre gode dager. De blir den indre sirkel. Dette er de man kan stole på, som ser en når man er på det beste og verste. Det er ikke til å unngå at man danner seg sterke og solide relasjoner i slike situasjoner.

I stunder der alt blir vanskelig og man er maktesløs ovenfor hvordan livet er blitt – da er musikk og treffende tekster gode å lene seg til en liten stund. De kan gi deg ro, svar og ord du ikke finner selv.

«Mor!» – jeg vil tilbake! Verden er for stor for meg!»

Synger Jan Eggum. «Verden er for stor for meg, livet blir et sjokk, for den som synes at mor er nok.»

Der ute ligger livet og pulserer, vibrerer og gir mening til alle som oppholder seg der. Eller ikke. Verden er et ubarmhjertig sted, der det ikke er plass til ujevnheter, omvendtheter og annerledesheter.

Tenk, visst, om, att-tanker herjer innvendig bare med tanken på å nærme seg ytterdøren. Man fungerer ikke – mister seg selv og det man kunne og visste så godt før. Tryggheten blir falsk, består av tilgjorte ritualer og rutiner som bare fungerer innenfor disse 4 veggene.

Mennesker man kjente forsvinner i horisonten uten å se seg tilbake, uten å vente eller forstå. Sorgen blir så uendelig stor og uhåndterlig. Ensomheten gir ekko innenfor de 4 veggene.

En utfordring så stor at man ikke kan fatte omfanget av den. Man tror man forstår, skjønner, kjenner og føler – for så å oppdage nye krokete forbindelser og årsaker. Man drives mellom instinktet til å beskytte, omfavne, sette grenser, bryte grenser, til å bli mekanisk opptatt av «å gjøre alt riktig etter boken».

Innbytterbenken er tom

Hjelpeapparatet blir statister som bare gir anerkjennende bekreftelser, nikker og trekker seg bort til sidelinjen. Innbytterbenken er tom, ingen reserver å spille på og det er ikke et alternativ å tape kampen!

Å være så sterk! – men tankene så svake,

å være så usikker- men handle med en enorm kraft og vilje!

Gleden over å være så viktig, sorgen over å være den eneste som kan hjelpe.

Når blikket flakker rundt for å finne noe.

Noen som har løsningen, noen som kan sitte på innbytterbenken – de blir ikke nødvendigvis brukt- men er en trygghet når man er sliten og trenger pause.

Ser meg omkring og ser at laget er rundt meg, teamet er der sammen med meg, familien er tilstede, venter på å avlaste, lytte og trøste.

For dette er = livet

0 kommentarer

Dikt og poesi21.03.201924.03.2019

Når den blinde klovnen gråter

Når man ikke kan se før en lukker sine øyne

Når man ikke kan høre før stillheten rår

Når man ikke kan snakke før munnen er lukket

Når man ikke kan puste før det er vår

Når man ikke kan trylle fordi trolldom er brutt

Når man ikke kan le før klovnen er død

Når man ikke kan gråte før livet er slutt

Når man ikke kan spise før korn blir til brød

Når den blinde kan puste og føle seg vel

fordi han ser med hender som varmer

Først da kan den blinde være seg selv

og stå fast selv om alt rundt ham larmer

Den blinde klovnen er mett av dage

han orker ikke mer larm

Når tårene renner i Moder jords hage

og klovnen sprer latter så lett og så varm

Da kommer vinder forsiktig og vage

Og tar den blinde klovnens arm

4 kommentarer

Livet sånn generelt20.03.201920.03.2019

Speil er ikke det det var engang

Jeg ser dette litt sånn utenfra der jeg med mine 51 år, nok ansees som diskvalifisert fra diskusjonen fra mange unge. Og som en klein voksen person med egne meninger om unges måte å se på ting, så stiller jeg vel langt bak i køen om å uttale meg om kroppspositivisme, operasjoner, tatoveringer og komplekser.

Det er bare å slå fast at jeg muligens er for gammel for å forstå alt dette, sett fra en ungdoms synspunkt.

Jeg har imidlertid ikke blitt for gammel for å forstå at kunnskap trumfer manglende kunnskap. Og når det gjelder det å hele tiden lete etter feil på egen og andres kropper, ja så tyder dette på en stort hull i kunnskapen om hvordan ens psykologi virker. Jeg er da ingen psykolog, men har vært lenge nok i gamet til å likevel kunne si noe om dette.

Den som leter vil finne, heter et gammelt ordtak. Og nettopp slik er det når man ser seg i speilet om morgenen. Eller når som helst, for den saks skyld. Speil er ikke det det var engang, er vel mer det som skjer når jeg selv ser meg i speilet, men forskjellen fra meg og mange unge er nok at jeg ikke lenger leter etter feil og lyter på meg selv. Til det har jeg faktisk nok selvtillit til å la være. Jeg er vel mer slik at jeg ser meg i speilet og KONSTATERER.

Og vet dere? Det er slik det skal være. Hvis jeg skulle tilbrakt tiden med å lete etter feil i speilene i livet mitt, ja da hadde jeg faen ikke hatt annet å gjøre.

Men noen gjør jo alt dette. Leter etter speil som forvrenger virkeligheten eller egen oppfatning om hva som er virkeligheten. Vi har alle sammen en oppfatning som vi tror på og da er det jammen vanskelig å endre denne oppfatningen. Det er derfor det er så viktig meg gode og saklige debatter. Debatter som kan løfte kunnskapen vår høyere opp og til og med få oss til å endre oppfatning. Jeg vil for eksempel sjelden endre meninger på grunn av andres oppfatning om saker og ting. Men jag kan utmerket godt være åpen for å skifte mening der kunnskap og viten ligger som tunge argumenter for det “motparten” fremmer. Det er vel nettopp det som er viktig i store debatter?

Jeg vil minne om “Vær varsom plakaten” som pressen retter seg etter. Ja det finnes faktisk en slik moralens vokter om du vil kalle det det, selv om den av og til kan være vanskelig å få øye på i disse tider.

Den har en linje på slutten som lyder slik: “Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!”

Og nettopp her er speilet igjen i fokus. Eller riset bak speilet om du vil. Riset bak speilet er også et utrykk som tilhører min generasjon. “Riset bak spegelen er eit skjult trugsmål. I gamle dagar var plassen over eller attom spegelen nytta som lagringsstad for bruksting”

Og et av de vanligste tingene som ble oppbevart, var altså riset. En kvast av grener som ble brukt til fysisk avstraffelse i riktig gamle dager. Og som trussel fungerte det nok for mange.

I dagens samfunn er vi heldigvis kommet lenger enn at fysisk avstraffelse er forbudt, Men hva da med psykisk avstraffelse? Det er vel egentlig enda verre?

Ja, etter min mening kan psykisk avstraffelse være farligere. Og når vi vet at unge er utsatt for et massivt press i samfunnet, ja så har vi som skriver og uttaler oss et soleklart ansvar for anstendig oppførsel på alle plan. Vi har også et soleklart ansvar for å ikke bidra til psykisk stress og press blant våre medmennesker. Derfor må vi også være varsomme med hva vi bringer med oss ut i samfunnsrommet. Vi må være klar over at vi er med å påvirke andre i det vi stiller oss på en krakk og taler ut i offentlig rom.

La det være helt klart! Etter min mening er komplekser noe man behandler med psykologi og samtaler. Ikke med skalpeller, plast og botox. Unntatt er i de tilfeller der det foreligger medisinske grunner av såpass alvorlig art at det er medisinsk forsvarlig. Da sitter vi igjen med moral og umoral. Alle som skriver, publiserer og er meningsbærere, har påvirkningskraft. Alle dem har et ansvar. Ja ikke bare dem, men alle. Absolutt alle har et ansvar for det en moral der vi fremmer positivisme og anstendighet. Vi er alle rollemodeller for noen. Og da har også vi alle et moralsk ansvar for å hindre negativ påvirkning blant mennesker som kan la seg påvirke til å se speilet som noe vondt.

Jeg er ikke enig i alt her i verden, men jeg vil fortsatt sette spørsmålstegn med hvorfor folk gjør som de gjør. Jeg vil gjerne vite hvorfor. Jeg vil gjerne ha kunnskap om ting før jeg trekker frem tastaturet og hamrer løs i øst og vest. Med kunnskap kommer også forståelse og til og med aksept for hvorfor andre velger å gjøre slik og slik. Vi trenger ikke være enige, men vi kan da ha anstendighet til å forstå? Vi kan la oss bli svært oppbrakte av ting, men vi behøver ikke skyte fra hoften, liksom? Skyt først og spør etterpå burde forbli i det ville vesten. Det har etter min mening lite å gjøre i dagens samfunn. I all fall i siviliserte samfunn.

Debatter er viktige for at nyanser skal komme til syne. Og når det gjelder debatt om kroppspositivisme så har denne flere sider. Vi bør holde oss til det å være varsom i våre fremstillinger og ha forståelse for at meninger er mange. Samtidig er det viktig å ha fokus på det å skaffe oppmerksomhet rundt viktige tema. Vi kan i alle fall si at denne debatten er svært viktig. og her synes jeg vi bør hylle begge sider i denne debatten fordi de har bidratt til å løfte opp et tema som er viktigere enn enkeltpersoners meninger. Det er en debatt som burde være en vekker på hvordan vi ser på andre mennesker og ikke om de knuste speilene som finnes hjemme hos enkeltpersoner.

Enkeltpersoner blir til et tema når meningene når mange. På godt og vondt. Denne debatten trengte vi da det er alt for mye kroppsnegativisme i dagens samfunn etter min mening. Og speilet har en sentral rolle. Også det offentlige speilet har en utrolig stor påvirkningskraft for dets publikum. Mange har det ikke bra med eget selvbilde selv om de ser helt vanlige ut. Unge eller voksne skal ikke ha et liv der speilet deres er et tullespeil som forteller løgner til dem. Vi trenger ikke å forsterke dette i form av ord og handlinger mot andre mennesker, etter min mening.

Igjen vil jeg da altså etterlyse balanse og forståelse for ulike syn. Se heller på muligheten til å løfte opp viktige moralske spørsmål. Se på anledningene til å være steike uenig i ting og bruk det til å argumentere for en kroppspositiv holdning blant alle. For det er det vi trenger folkens.

Et syn på egen kropp og selvtillit der vi faktisk kan akseptere det vidunderlige faktum at vi alle er forskjellige. At vi er mennesker som hver enkelt av oss er unike med egne kropper i alle slags former, størrelser, farger og med små og store lyter. La oss elske det at vi er forskjellige og la oss fremelske gode holdninger til at speilet atter en gang kan bli brukt til å se det det skal vise, nemlig et perfekt uperfekt menneske.

Neste gang du ser deg i speilet, ja så ta en ekstra god titt. Det du ser er ekte og unikt. Sørg for å holde det ekte og unikt, ellers så risikerer du å bli en i mengden. En av mange andre kopier av noe. Fordi det er det som du har inne i dag selv som er viktig, ikke det som er utenpå deg.

Og for oss over femti, ja så er fortsatt speil ikke det det var engang, – HELDIGVIS!

2 kommentarer

Livet sånn generelt18.03.2019

Når dagen fylles av grått

Når dagen fylles av grått, vet man at den er for lang. Litt for lang til å kose seg med de elementer en fargerik dag ville inneholdt. Når denne dagen velger å kle seg i grått, er det kanskje fordi den ønsker og understreke tungsinn, mismot, sorg og sykdom. Grunnen til at dagen velger å kle seg i grått og ikke i sort er vel egentlig bare fordi håpet alltid vil stå bak denne dagen. Lyse på den med sine lykter for å understreke at dagen ikke er natt.

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Når håpet finnes der i bakgrunnen så er det likevel et håp. Det vil det alltid være. Men fanden vil også prøve å male dagen mørkere. Kaste skitt og sot. I form av sykdom, sorg og trist fargeløshet. Ikke engang ulike gråtoner som ville gjort dagen mer spennende. Bare en kjip grå tone. En skittengrå til og med. Farget slik av kommentarer som sårer, farget slik av utstøting, mobbing og hat. Farget slik av kroppslig sykdom. Når våren kommer, ja så kommer vel fargene også?

Jeg vet ikke. Jeg vet vel egentlig bare at man av og til føler seg som en larve i en kokong. En fargeløs skapning der man sannelig ikke er sikker på om man kommer ut noensinne, eller om tilfeldighetene vil ha det slik at noen trakker på den der den ligger. Knust og presset ned i jorden som en gang skapte den. For så å bli til ny jord igjen. I en evig grå sirkel.

Men, dere vet at det like fullt kan snu. LIke fullt kan man altså sprenge seg frem fra kokongen og bre sin farger ut over verden. Spre sine vinger som har så mye å vise denne verden av hvor fine fargene dens er når bare den får anledning til å fly. Fly rundt og spre sine farger der de grå dagene er. Spre sine sterkeste farger der dagene er sorte og fyllt av skitt. Spre sine motiverende og glade budskap i en fantastisk dans som kan gi dem som trenger det mest farger i deres liv. Ikke har den mye. Ikke har den verdens kunnskap og verdens akademiske tyngde på ryggen. Men den har kjærlighet og forståelse for fargene. Forståelse for hvordan de grå dagene kan males. Innen fra. Fordi de grå dagene kan fargelegges bare man bruker riktig pensel. Bare man ser de fargerike vingene til sommerfuglen som er der for å male dagen i lyse og trivelige farger.

Jeg vil trekke inn pusten dypt. Løfte mitt blikk stolt. Stolt over alt jeg har gjort. Jeg vil løfte min kropp i stolt forvissning over at jeg er et menneske som bryr seg om andre. Jeg vil åpne mine øyne for de fargerike dagene. De dagene som fyller mitt liv med meningsfulle øyeblikk. De dagene som er grå og menneskene som farger de grå kan få lov til å reise nå. De har ikke lenger den grå penselen i sin hånd. De kan ikke lenger male mine dager grå igjen. Jeg vil løfte mine vinger mot gleden og nye fargerike dager. Jeg vil fylle mitt liv med fargerike blomster som står sammen med meg i kampen mot de grå dagene. Jeg vil omfavne håpet. Jeg vil på nytt leve et verdig liv.

8 kommentarer

Hverdagsaktiv02.03.2019

Kondisjonstrening er viktigere enn du tror

God kveld alle gode mennesker!

Uansett hvordan du snur og vender på dette med å trene eller ikke trene og hvilken trening som er bedre enn den andre og så videre, er vi nok alle enige om at trening, uansett type, er av det gode.

Det som skjer når man er i regelmessig trening og aktivitet med høy intensitet er mye. Både for vår fysiske og for vår psykiske helse.

Men visste du at det finnes en type trening som er uovertruffen alle andre?

Og det handler selvsagt ikke så mye om spesifikk trening, men mer om kondisjonsnivået ditt. Det hjelper ikke å være såpass sterk at du kan løfte mange kilo hvis kondisen din er dårlig. Det hjelper heller ikke å gå seg en liten tur for å øke kondisen hvis du tar med deg røyk og god tid på veien. Det er jo selvsagt bedre enn å ligge på sofaen, men det gir svært lite reell gevinst i form av økt kondisjon.

Men hva er egentlig kondisjon?

Kondisjon er altså kort fortalt utholdenheten din. Mer nøyaktig om det her.

Og hvorfor er det viktig å trene kondisjon?

Jo først og fremst fordi uten så klarer ikke musklene våre å fungere. Og når vi da vet at hjertet vårt er en stor muskel, ja så sier det seg selv. Det er faktisk så viktig å trene kondisen med tanke på hjertehelsen vår at hvis vi alle hadde hatt fokus på dette så hadde vi kunnet redusert hjertedødelighet med ganske mange prosent.

En studie som viser dette kan du lese mer om her.

Så derfor sverger jeg til kondisjonstrening som førstevalget av treningstype, men sørger også for å gi musklene sin del. Det jeg selv merker godt er at utholdenheten i styrketreningen nå er mye, mye større enn før jeg begynte med kondisjonstrening. Dette betyr at kroppen og hjertet er i stand til å pumpe mer livgivende oksygen ut til muskler og organer gjennom blodbanen. Og jo mer utholdende man er jo mer repetisjoner klarer man å ta uten at kroppen får for mye “juling”.

Så min absolutte favoritt er som dere vet dere som kjenner meg, er altså løping. Både korte intervaller og spesielt lange distanser gir meg både aerob og anaerob utbytte. Det beste er likevel at med løping og da spesielt løping der teknikken sitter riktig, så vil også kjernemuskulatur, samt ben, armer og, ja hele kroppens muskelapparat være i sving. Så selv med lite eller få styrkeøkter i uken, så vil løpeturer kunne kompensere bra for dette.

Det er jo heller ingen bakdel at løping aktiverer flest muskler og dermed også øker forbrenningen mest. Er det rart jeg gleder meg til hver eneste løpeøkt?

Dessuten så gir løpingen også veldig fine uteopplevelser. Det å kunne ha kondisjon nok til å bare kose seg kilometer etter kilometer med fuglesang og frisk luft er ubetalelig. Frisk luft i hjernen gjør også noe med depresjoner, tungsinn og nedstemthet.

Det er ikke så rart at jeg gleder meg til i morgen da hverdagsaktiv.blogg.no har jogge, løpe, gogge gruppe her på Ågotnes idrettspark, ikke sant? Jeg kan forøvrig anbefale en kort løpetur også en lørdagskveld. Man trenger ikke mer enn et lite kvarter.

Masse lykke til folkens og fortsatt god helg!

Mvh WIlly

0 kommentarer

Drøm og virkelighet, Livsstilsendring28.02.2019

Du er ikke gammel fattern, du bare ser slik ut!

Noen ganger er dørstokken litt høy. noen ganger trengs det litt ekstra for å fly…

Tunge ben. Tunge tanker. Bare å kjenne på realiteten. Ubetydelige dråper haster forbi utenfor vinduet. I hodet mitt vokser dem seg store som små bøtter med vann som noen der oppe målrettet kaster mot bakken. Smerten i skulderen har plaget meg lenge nå. Litt for lenge synes jeg. Jeg kjenner hjertet banke litt fortere bare jeg tenker på treningstøyet som ligger der ute på badet. I bagen som jeg i endorfin rus forrige gang jeg lot meg overtale av et eller annet på skulderen min, lå slengt innerst i kroken på badet. Nesten skjult av vaskemaskinen ligger den der med et litt såret uttrykk i handtakene. Med et blikk rundt glidelåsen som ser misbilligende på meg som om den vil si med en litt såret stemme, «Var det alt jeg betydde for deg?»

Jeg kjenner på et stikk av dårlig samvittighet. Tenker på alle andre som bare ligger slengt inn i en krok. Ubrukelige. Glemt, og med hengende handtak rundt livet. Den fortjener bedre da tenkte jeg og tutlet litt tafatt ut for å hente den. Jeg ombestemte meg da jeg kom til døren.

Med et langt sukk sank jeg sammen i sofaen igjen. For pokker hvor tung denne dagen kjennes. Jeg lukker øynene og forsøker å viske vekk bildet av den triste bagen som nå virker enda tristere. Jeg trekker et langt pust dypt ned i lungene og forsøker å holde pusten så lenge som mulig. Det hjelper litt, men skaper også stjerner foran øynene mine. Stjerner som danser panisk i mørket foran meg et sted. Lurer på hvor dem kommer fra og hva som fremkaller slike utrolige heftige stjernedanser. Så forsvinner dem også ut i intet. Jeg puster rolig ut. Skal visst bruke 8 sekunder på utpust og tre sekunder på innpust i følge en eller annen diffus nettside et sted. En med henvisning til meditative teknikker. Akkurat nå kunne jeg trengt å fly litt. Bare litt. Selv med flyskrekk skulle det vært deilig.

Med et brak er jeg tilbake i virkeligheten. Hvem pokker er det jeg prøver å lure? Jeg tar en rask og fandenivoldsk beslutning. Jeg river kroppen opp av sofaen igjen, ber tunge tanker dra til landet der gamle Erik dyrker djevelskap og går med fortsatt tunge ben mot badet. Forbanna tunge drittben, tenker jeg i det jeg river opp døren til badet. Men jeg skal pokker meg vise dem drittbena at det er jeg som bestemmer!

Bagen min har krøpet litt frem fra kroken mellom veggen. Den presser seg frem mellom et vått håndkle og et par flasker tøymykning. Jeg synes jeg ser et litt overlegen glis i glidelåsen som bøyer seg fra handtaket og opp mot sideluken i bagen. «Jasså, du ombestemte deg?». Jeg snerrer litt tilbake og lirer av meg en serie ord som ville fått hinmannen til å gråte av stolthet. Bagen brydde seg lite om det.

Jeg skal vise meg selv, sa jeg og trakk en sprek tights opp av magen på bagen. Trakk den på meg og tenkte på ordene til min yngste sønn. «Du er ikke gammel fattern, du bare ser sånn ut»! Ungdommen nå til dags.

På med tights og løpesko, jakke og nøkkel til treningsenteret i lomma. Jeg overser glatt ordene fra guttungen om at hvis han ser meg på treningsenteret med tights så ville han gitt meg en imaginær klask på tygga! He, he, he, jeg bryr meg fint lite og bestemmer meg for å gå med tights likevel. Etter en kort men intens diskusjon med speilet på badet så vinner speilet. Jeg tar en shorts utenpå som en gylden middelvei.

Veien mot utgangsdøren synes nå kortere. Jeg er kledt i treningsklær og alt annet er klart. Det gjaldt bare å komme seg over den første tunge kneiken. Livet kjennes bra ut i det jeg går ut døren og virkeligheten knaser i grusen under skoene mine.

Vel fremme trykker jeg på hurtigstart og grunnen under meg beveger seg sakte. De blytunge bena mine går nærmest mot sin egen vilje og jeg synes også at løpeskoene klager under vekten min. Måleren på møllen som viser antall kilokalorier forbrent viser 4 og jeg øker motstand og fart. Sakte men sikkert beveger jeg meg bortover rullebanen. Som en diger Airbus A380 beveger jeg meg sakte fremover. Jeg forestiller meg at jeg er et fly. Lukker øynene et ørlite sekund mens jeg ruser motoren. Så slipper jeg løs alle kreftene, skrur på hendelen som fungerer som gasspedal og løper alt jeg kan. Bortover rullebanen løper jeg. Maks hastighet de få meterne jeg klarer før jeg trekker hendelen bakover, føler kroppen lette i en perfekt takeoff. Flyr høyere og høyere. Endorfiner hamrer inn i hodet og mens skylaget i hodet langsomt forsvinner under meg så går jeg over i marsjfart.

Banen eksisterer kun bak meg. Reisen fortsetter. I marsjfart ligger jeg på stø kurs mot evig endring. Jeg setter flyet på autopilot og lar bena gå av seg selv. Jeg er på vei. På vei mot varmere tider. På vei mot lysere horisonter. Der borte forbi mørket finnes lyset. Alltid. Man må bare bruke vingene våre så flyr vi lettere.

Bak meg ligger uværskyene. Mørke triste skyer av tunge tanker og urettferdighet. Bak meg. Bak meg for alltid. Selvsagt ser jeg også skyer foran meg. Det er jo helt normalt. Forskjellen er at det er jeg som styrer flyet. Det er jeg selv som setter kursen. Det er JEG SOM BESTEMMER!

Flyet rister lett i turbulens. Farten er litt høy så jeg regulerer det til sone tre på instrumentet på armen min. Pulsklokken svarer med å flytte den digitale nålen ned i riktig marsjfart. Jeg flyr. Jeg seiler på skyer og selv turbulensen kjennes ut som gode ilinger langs ryggraden. Jeg er på vei. Mot lyset. Og det er jeg selv som har satt kursen. Det er jeg som bestemmer. Det er jeg selv som er piloten.

Mvh Willy

2 kommentarer

Hverdagsaktiv27.02.2019

Dagens treningsøkt var drøy!

God kveld folkens!

I dag hadde jeg problemer med å gå skikkelig etter Mandagsøkten med 150 knebøy pluss litt styrkeknask utenom. Alt i alt en relativ høy dørstokk i dag altså. Men i dag ventet da også en time i frisklivstrening samt at jeg hadde lyst til å forsøke en to kilometers økt på høy hastighet.

Etter 30 minutter med spinning fulgte 30 minutter med ulike sirkeløvelser for hele kroppen. Dette brenner godt i bena og i kjernemuskler. Programmet var tett og hardt og med lite pauser. Dette synes jeg selv er en fordel da det er lett å gi litt opp hvis pausene trekker litt ut. Bedre å kjøre hardt når man først er kommet såpass langt at man likevel kjenner det i kroppen.

Fordelen er at jeg etterpå kan le hele veien til helsebanken!

Etter 30 minutters hardkjør valgte jeg å ta to kilometer med løping på møllen. Jeg kjente det straks jeg gikk opp på båndet. Det brant i lårene. Både på fremsiden og på sidene. Etter et par minutters gange kjørte jeg bakken til 1 prosent og hastigheten til 12,1. Dette er raskt for meg som prøver å ha lavere hastighet og lengre løp, men siden jeg er påmeldt til årets Bergen City Maraton stafett med jobben, ja så er det vel på tide å legge inn noen hastighetsrunder for treningens skyld.

Det svei som pokker de første meterne men, så gav det seg. Dette skyldes at spinningen hadde fjernet endel av gangsperren og at kroppen var skikkelig varm. Det er ikke å anbefale å gyve løs på hastighet uten å varme skikkelig opp, bare så det er sagt. Da oppstår det lett skader.

Men ut av alt dette. Ut av hver eneste bevegelse og hver eneste lille smertestikk. Ja ut av alle de store sviende lårsmertene også, så var også dagens viktigste innkassering den gleden det er å føle en sliten kropp. En kropp som er sliten av fysisk aktivitet. En kropp som henger sammen med et lett hode der nervecellene smiler til hverandre. Der lystsenteret i hodet frigjør Dopamin. I lystsenteret, nucleus accumbens, finnes det millioner av nerveceller som kan ta i mot stoffet dopamin.

Dopaminets virkning på disse nevronene gir en følelse av belønning, og i tillegg en motivasjon til å fortsette eller gjenta opplevelsen. Motivasjonen til å gjenta er avhengig av styrken på den opplevelsen man har hatt.

– For at menneskearten skal overleve, spiller belønning i form av frigjøring av dopamin en viktig rolle. Spising, sex, barneomsorg og jakt på nye oppdagelser, er eksempler på aktiviteter som frigjør dopamin i hjernen. Vi får belønning og motivasjon til å gjenta opplevelsen (forskning.no).

Det er i sannhet deilig å lære dopaminets virkning å kjenne. For meg forklarer det gleden jeg føler over aktivitet som trening og hvor stor påvirkning den har på hjernens evne til å levere glede til kroppen. Ja, og så litt gangsperre da, men det går helt fint. Derfor blir også mange litt avhengig av fysisk aktivitet. Dopaminet gir såpass god virkning på kroppen at vi får lyst til å gjenta og gjenta og gjenta opplevelsene i det uendelige. Men dette krever også motivasjon i en tidlig fase av livsstilsendring. Det gir i alle fall grunn og forklaring til alle dem som lurer på om de vil gi opp. IKKE GJØR DET PLEASE!

Lær å like litt denne smerten og du vil bli rikelig belønnet.

Det å kjenne på ulike smerter og det å lære seg å skille mellom hva som er uheldige smerter og hva som er ufarlige smerter kan være lurt. Det å stå i ufarlige smerter øker vår smerteterskel. Det var først når jeg gav F i ryggsmertene mine og begynte med rettledet trening og forsiktig aktivitet at jeg for første gang på 10 år ble kvitt mesteparten av mine egen smerter etter ryggoperasjon og prolapser samt sammenvokste ledd i korsryggen.

Så det er MULIG.

Forskning støtter også dette når det gjelder mange kroppslige og psykiske plager. Fysisk aktivitet er en av de beste medisinene som finnes mot smerter. Også fordi du altså får en belønning i form av Dopamin, endocannabinoider og endorfiner når du sliter deg igjennom en hard økt.

Jeg anbefaler dette på det sterkest i alle fall.

Mvh WIlly

0 kommentarer

Hverdagsaktiv26.02.2019

Jogging, gogging, blogging og plogging

Hei i kvelden alle sammen!

Nytt innlegg i kveld. I dag vil jeg gjerne få lov til å fremme hverdagsaktiv.blogg.no sin joggegruppe som jeg har på førstkommende Søndag på Ågotnes idrettspark. Denne joggegruppen starter opp igjen nå i år for første gang og er ment som et gratis tilbud der folk i fra omegn kan møtes og løpe, jogge eller gå i en hel klokketime.

Altså førstkommende Søndag 3. Mars klokken 11.30 til klokken 12.30.

Mange savner noen å være aktive med. Dette arrangementet er ment å kunne skape kontakter med andre som ønsker en eller flere og være aktive med. Dette passer også for alle som aldri har jogget eller løpt før. Uansett form kan man være med å delta. Det viktigste er ikke hvor fort eller hvor mange runder man løper, jogger, gogger eller går, men at man er i bevegelse i en klokketime.

Jeg vil selvsagt være der med tips og råd fra hverdagsaktiv.blogg.no. Det å føle seg inkludert og trygg i aktivitet vet vi fremmer god helse. Det er også svært godt for vår mentale helse å kunne klare å komme seg i aktivitet og da spesielt utendørs.

Mange ganger kan det være svært vanskelig å komme seg over dørstokken og da kan slike arrangement være en god plass å starte. Hvis det er noen som ønsker å være med, men ikke klarer det så skriv gjerne en melding til meg for gode råd. Jeg vil så langt jeg klarer forsøke å hjelpe folk i gang.

Ulike mennesker har ulike behov. Ulike mennesker har også ulike måter å motivere seg på. Det å bare hoppe i det er ofte en svært god start.

Som overskriften forteller så er det altså ikke et krav til å være i noen god form. Her er det plass til ALLE. Enten du er en som klarer milen på timen, du jogger eller du velger å gogge, ja så er det helt okey.

Gogging er blitt et begrep som jeg selv er svært glad i. Det å gogge er altså en blanding mellom det å gå og det å jogge. Man jogger så lenge man klarer og så går man litt, før man altså da fortsetter å jogge. Man kan også gogge i intervaller. Da kan man for eksempel gå i to minutter, jogge i to, gå i tre minutter og jogge i fire minutter og så videre. En helt nydelig måte å bli vant med jogging og det å bli introdusert til løpeglede.

For dem som er opptatt av miljøet så kan man jo også PLOGGE før man kommer eller underveis i løpet. Plogging er altså en form for jogging der man plukker plast i forbindelse med joggeturen. Her får man altså en kombinasjon av det å jogge og det å plukke plast langs veien man løper. Dette gir mye bøy og tøy underveis og er altså en svært god gjerning for miljøet i tillegg.

Det å skrive et blogginnlegg om dette slik som jeg nå gjør er viktig for meg. Det er viktig for meg å kunne samle flest mulig av dem som normalt ikke har motivasjon eller sliter med å komme seg ut blant andre på grunn av ensomhet, angst eller andre årsaker. Det er spesielt viktig fordi det å komme seg ut og i en mer aktiv hverdag betyr mye for dem som sliter enten psykisk, fysisk eller som et avbrekk i hverdagen. Jeg håper du er en som finner veien til denne nye gruppen her ytterst på Sotra.

Og hvis dere ikke bor i nærheten så samle gjerne en gjeng å start en goggegruppe eller liknende der dere bor.

Jeg håper dere vil dele dette budskapet på facebook eller på instagram slik at flest mulig kan bli klar over at vi finnes!

Hverdagssaktiv på Facebook finner du også her.

Instagramkontoen finner dere her.

Tusen takk på forhånd

Mvh WIlly

0 kommentarer

Livsstilsendring18.02.201918.02.2019

Speak now, or forever hold your peace.

God kveld alle gode mennesker.

Denne dagen er for meg den første dagen i en ny uke. Som den jo er for alle andre også. Hver eneste Mandag går jeg på jobb for å kunne bidra og for å kunne dele av det overskuddet jeg har. Noen dager er veldig bra og andre er mindre bra. I dag var en dag der jeg koste meg mye i gruppetrening med andre.

Treningene jeg gjennomfører enten vi er inne eller ute er svært gode for alle. Som aktivitetsleder og i den treningen jeg har for alle, er jeg nok i overkant engasjert i det jeg gjør og i det jeg mener. Jeg mener da for eksempel at man MÅ være engasjert i det man gjør i hverdagen. Ellers er det like godt å gi seg. Hvis man mangler engasjement eller feier alle vanskeligheter under teppet, ja så er dette en dårlig måte å løse vanskeligheter på. Når man trener får man ut energi og frustrasjon og man ser også ting i et annet perspektiv. En times økt med en engasjert person er smittende for motivasjonen til dem som deltar. Med mindre dem ikke følger samme tanker og alltid skyver vanskeligheter foran seg og forsøke å løse problemer før årsaken er ordnet.

Å behandle problemer handler i stor grad om å fjerne årsakene til vanskeligheter. Man kan IKKE behandle symptomer uten at man først behandler årsakene.

Enhver personlig trener vet nøyaktig at det ikke nytter å trene for fullt hvis årsaken til problemet ikke blir tatt tak i først. Slik er det jo i mange situasjoner i livet.

Se for deg en coach som forsøker å få deg til å endre noe som har vært standarden din alt for lenge. De dårlige vanene er blitt en del av deg og av hverdagen din. SÅ deltar du litt motvillig på et møte med coachen, så UNNLATES det å ta opp kjernen i problemet, men rettes et altomslukende fokus på treningen din. Fordi vedkommende coach ikke evner eller våger å ta opp det essensielle med deg. Da blir det lett for at du trener i ukesvis og ikke kommer av flekken. Eller i verste fall i årevis.

Da er det ikke lenger en god intervensjon. Da er det ikke lenger løsningsorientert. Da er det faktisk en medvirkning til opprettholdelse av din dårlige form, hvis vi kan si det slik.

Med GODE intervensjoner behandles årsaken til at du trenger endring først. En gjennomgang av vanskelighetene, samt en identifisering av hvor skoen trykker. Når så dette er avklart, så settes all innsats inn på å se på ulike løsninger. Når dette er gjort så er det lettere å adressere motivasjon og fremtidsrettede løsninger. Starter man med å feie dette under teppet, ja så behøver man ikke engang se etter løsninger. Da behandler man symptomer og ikke diagnosen.

Speak now, or forever hold your peace.

Dette kjente utsagnet fra bryllupsseremonier betyr at hvis du ikke sier fra, så bør du heller ikke gjøre det i fremtiden. Dette passer seg godt i dag. For svært mange så er det å si fra om vanskelige issues problematisk, men visste du at det er enda mer problematisk å si i fra og så ikke bli tatt på alvor?

Se for deg en situasjon der du ønsker å endre et svært dårlig kosthold i hjemmet ditt. Du foreslår for familien at dette er nødvendig for å hindre at familien får vanskeligheter med for eksempel livsstilssykdommer. Og det eneste du får til svar er at dem ikke vil spise “gress”.

Ganske frustrerende hvis dette skjer om og om igjen, ikke sant? Og ganske ødeleggende for den langsiktige helsen til hele familien. Spesielt hvis du er den som allerede sliter med begynnende problemer i forhold til livsstilssykdommer. Du kan også lese mer om dette i mitt innlegg om det å SABOTERE andre i en endringsprosess.

Mitt råd til dere alle i dag er å begynne å ta på alvor årsaken til problemer. Det å ta på alvor at endring er en prosess der man ofte står alene, og at det også er en del av det man må takle. Ikke la dere stanse av stemmer som forsøker å minimere dine vansker, bagatellisere situasjoner eller simpelthen feier ting under teppet for å kunne sove bare litt til. Ikke fall for fristelsen til å gi opp, men finn en ny slette å løpe på. Løp den gjerne alene, men vet du? Det finnes mange som støtter deg! Aldri glem det. Det kan godt hende du bare må snu deg selv i en annen retning.

Så SPEAK NOW OR FOREVER HOLD YOUR PEACE!

Mvh Willy

0 kommentarer

Hverdagsaktiv17.02.201917.02.2019

Oppturer og nedturer

God morgen godtfolk!

Et nytt innlegg på denne herlige Søndagsmorgenen ser dagens lys. I går skrev jeg et nytt kapittel i kategorien drøm og virkelighet. Dette kan du lese her.

Det å kunne skrive seg inn i ulike scener og landskaper er svært viktig for meg. På denne måten kan man reise inn i fantasien for en stakket stund. Og av og til så trenger man altså å trekke ut støpselet litt. I dette innlegget kan du lese mer om dette.

Så denne søndagen oppsummerer jeg litt denne uken som nå er historie. Historie, men ikke glemt. Det har altså vært mange oppturer denne uken, men også en og annen nedtur. Det er jo det som kalles selve livet ikke sant?

En aldri så liten nedtur var å nå etterhvert oppdage at jeg mister stadig flere lesere etter overgangen til ny bloggplattform. Dette betyr at det stadig blir vanskeligere å formidle ut det viktige budskapet som jeg ønsker kan få lov til å vokse til å bli en stor bevegelse der normalisering av trening og aktivitet står i fokus. I min bok er det altså svært viktig å få et NORMALT FORHOLD til helsefremmende aktiviteter. Ikke bare det jeg ser er et UNORMALT forhold til press og stress for å oppnå perfeksjon i alt.

Alt for mange opplever tap av mestring og et såpass stort press på å lykkes, at det ikke lenger er sunt. Når trening og en aktiv hverdag blir et press og et jag om resultater, ja så har folkehelsen tapt.

Jeg har også opplevd gleden ved å delta i ulike aktiviteter denne uken. Både i form av alt det positive som skjer sammen med gode kolleger på jobb, og de svært smilende møter med deltakere og pasienter som har opplevd viktige øyeblikk av glede. En glede initiert av mennesker med engasjement og dedikasjon for det yrke de utøver. Tusen hjertelig takk til dyktige og engasjerte fagfolk og mennesker over det ganske land som bidrar til økt funksjon, glede og trygghet for andre. I innlegget HELSEENGLER kan du lese mer om dette.

Disse menneskene som gir av sitt hjerte for å skape trygghet og bedring for våre svakeste.

Jeg har også fått kjenne på gangsperre denne uken etter en knallhard og deilig økt med min gode kollega og fysioterapeut på jobb i frisklivssentralen. Det å ha slike harde økter innimellom gjør noe helt ekstra for kropp og sjel som bringer en forover og gjør hele deg sterkere. Så en anbefaling fra meg er å krydre uken din med en eller to timesøkter der du gir jernet.

I dag skal jeg tutle rundt med familien og muligens ta en kjøretur for å lufte “vettet” litt og så gjøre det som trengs av husarbeid. Dette er hverdagsaktivitet som er gull verdt. Husk at det er den totale mengden bevegelse, trening og aktivitet som regnes ut ved slutten av året som teller. ikke korte og sjeldne økter med skippertak.

Ønsker dere alle en strålende Søndag og en veldig god uke!

Mvh Willy

0 kommentarer