Å legge stein til byrden

Å legge stein til byrden.

Vi vil ikke gjøre situasjonen vanskeligere for noen dersom som de allerede har en vanskelig situasjon, menes med dette kjente utrykket.

Så tenker vi egentlig over dette i hverdagen når vi omgåes folk som har det vanskelig?

Eller trenger vi av og til en påminnelse om at vi behøver å gi av vår empati og forståelse mer enn noen gang når dem vi kjenner har det vanskelig?

Selvsagt, er det enkle svaret. Men er det alltid like lett å koble rasjonell tenkning og pragmatisk væremåte, mot tilstander som noen ganger ikke følger boken, eller logikken. Svarer vi da på en uforsonlig og upersonlig måte våre medborgere, kolleger, familie eller venner på en slik måte som “du må da forstå at… – regelverket sier… – etter loven så… – her er vi ikke vant til…” Og så videre?

Ja da kan det utmerket være at du bidrar til ytterligere sykdom, slitasje, knuste selvbilder eller annen reduksjon av livskvalitet hos dem som av ulike grunner sliter i hverdagen.

Så hvorfor har man et behov for “å følge boken, samt opptre som en pragmatiker ovenfor andre?”

I min bok er dette et tegn på uvitenhet, kunnskapsløshet og manglende empati. Er du den som stadig må stille de kritiske og pragmatiske spørsmålene? Er du den som bare MÅ nevne dine såkalte regler, lovverk eller generell konsensus i ulike spørsmål?

Er du den som bare MÅ gjøre det vanskeligere for individet ved å la pragmatikken overgå empatien?

For å nevne definisjonen av empati:

“Empati er ikke det samme som å prøve å tenke seg hvordan du ville opplevd situasjonen, men det dreier seg om å forstå hvordan den andre personen opplever det.”

Empati er således ikke bare evnen til å se om noen er glad eller trist, men innebærer også evnen til å forstå andres motiver for handling samt deres verdier og holdninger.
Et viktig moment i empati er at man for eksempel opplever de andres motiver som deres, og ikke bare sine egne. I empati kan andres motiver avvike fra ens egne. Det motsatte vil være egosentrisme, som er manglende evne til å se en sak fra en annen synsvinkel enn sin egen.

Så dette er ekstremt viktig å tenke på i forhold til vår kontakt med andre mennesker i situasjoner som for DEM er vanskelig. Pragmatikere og regelryttere kan i verste fall være dem som står for et være eller ikke være for dem de står ovenfor. Mangler du empati ja så bør du holde deg til å arbeide med noe annet enn med mennesker.

Man kan da også godt være pragmatiker, forståsegpåer, bedreviter og regelrytter og samtidig være empatisk. Forskjellen er at dem som er alt dette og samtidig utviser en tydelig empatisk side i møte med, og i kommunikasjon med dem som sliter, klarer å legge fra seg sin ovenifra og ned holdning i møte menneske til menneske.

Klarer du det ikke? Kanskje du da er en som bare MÅ KOMMENTERE regelrytteri, by the book, eller din uovertrufne kjennskap til hva akademia forteller.

Kanskje du da er en som faktisk legger stein til byrden?

Tenk over hva og hvordan du kommuniserer med andre. Og da spesielt mot dem som du vet sliter. Ikke ligg stein til byrden når dem allerede sliter med å holde hodet over vannet.

Mvh Willy

Jeg vil, jeg vil, men får det ikke til…

God formiddag alle gode lesere!

Først i dag vil jeg bare si hvor utrolig spennende denne bloggreisen har vært så langt. Jeg håper at mitt budskap om mer moro og mer bevegelse i hverdagen vil spre seg til en diger tanke hos alle som leser bloggen, deler og liker. Jeg er veldig takknemlig for alle som bidrar til dette.

Budskapet er jo like enkelt som det er nødvendig. Bedre folkehelse for alle, og da spesielt for dem som er aller svakest i samfunnet på grunn av situasjoner som ikke kan kontrolleres av egen manglende vilje til å være mer aktive. Det er jo supert at flest mulig er mer aktiv og mer bevisst sin livsstil. Det er nemlig dette som til syvende og sist vil føre til en bedre og sunnere folkehelse, og at flere ikke blir rammet av de mange og farlige livsstilssykdommene.

Som dere faste lesere har fått med dere, så er folkehelse og metoder til å endre livsstil noe som jeg brenner særlig for. Mange i befolkningen er allerede aktive i hverdagen. Jeg ser derfor med en smule bekymring på en stadig større gruppe som faller ut av en sunn livsstil og heller gir opp fordi det faktisk er for vanskelig å følge de ofte svært strenge “kravene” til hva som er #godtnok.

De aller svakeste blir i så måte en gruppe som ofte ikke helsevesenet klarer å gi et tilbud som er #godtnok. Det er ikke det at ikke tilbudene eksisterer og kunnskapen mangler i helsevesenet, men det er ofte slik at de som ønsker å benytte seg av tilbudene som eksisterer, ikke er i stand til å ta imot tilbudene.

For å ta et eksempel. Hvis man er avhengig av å gå på jobb for å kunne tjene til livets opphold, og det eneste tilbudet fra helsevesenet er på dagtid, ja da er det svært vanskelig å kunne delta. Hvis ettermiddag og kveld er fylt med smerter og fatigue i forhold til at alt kruttet er brent opp i nødvendige gjøremål, ja da er det vanskelig å finne overskudd og rom til å kunne “stikke en tur på trening”. Alt blir så vanskelig at det ikke er enkelt å komme i gang. Og hvis tilbudene er på tidspunkt eller til priser som ikke er overkommelige, ja da er det ikke enkelt.

Så har man den faktoren der svært mange med psykiske lidelser ikke er i stand til å benytte seg av tilbud, da det ikke er mulig å overvinne angsten eller at behandling ikke følger samme timeplan som mulighetene til økt aktiv hverdag. Da er det ikke bare å fortelle den det gjelder at man bør skjerpe seg eller at bare man kommer igang så blir det bedre. Her trengs det som nevnt i tidligere innlegg, et tverrfaglig system som ivaretar ting som kanskje overhodet ikke har noe med trening å gjøre, før man kommer i posisjon til å overhode klare å komme seg til et tilbud som man har godt av. Den onde sirkelen må brytes. Og det er slett ikke sikkert at det er trening som skal til for å bryte denne onde sirkelen.

SÅ hva med de svakeste gruppene i samfunnet da? Bare å gi dem opp eller?

Nei.

Det finnes riktignok ikke så mange enkle løsninger. Da hadde det vært gjort for lengst. Men noen av de viktigste “våpnene” jeg har erfart som bedrer deres situasjon, kalles respekt, tålmodighet, forståelse og kunnskap. Kunnskap om flere områder. Kunnskap om hvordan våre forutsetninger både innen psykologi, miljø og funksjon virker på ens evne til å utføre noe.

Man kan ikke bare gi folk en time til trening, gi dem en manual og be dem om å løfte den 4 x 30 over skulderen hvis personen har angst for å gå ut, har fibromyalgi eller skulderslitasje, har mer enn nok med økonomiske vansker, ikke klarer å få barnevakt, og så videre. Satt på spissen selvsagt, men dog et poeng som mange vil kjenne seg igjen i.

Det kan hende at man må arbeide timesvis med folk på kveldstid der dem bor for å kunne gjøre noe med angsten før man kan begynne å gå små turer. Det kan hende man må ordne opp i økonomiske forhold, familiære forhold eller simpelthen forståelse av smerte, før man i det hele tatt kan hente en manual, og finne en metode for å lære å løfte denne uten smerter.

Det å lære bruken av hverdagsaktivitet i stedet for å kjøre på med trening nær sagt som et universalmiddel for alt som er vanskelig er etter min mening noe som ikke fungerer for alle. Og i min erfaring så er det, nær sagt som alltid, de svakeste i samfunnet dette går ut over.

Jeg selv kan ikke gjøre så mye i det store bildet, men jeg vil gjøre mitt på et område i fremtiden. Det er å kunne gi råd gjennom denne bloggen, svare på spørsmål fra dere lesere og gi råd om hvordan man kan utnytte sin hverdag til å bevege seg mer.

Jeg vil også i år gi gratistilbud på søndager fremover. Jeg håper at folk har lyst til å delta på hverdagsaktiv sine løpesøndager her på Sotra. Tilbudet er helt gratis og jeg vil understreke at man ikke trenger å være godt trent for å delta. Man kan løpe eller gå man kan gå sammen med meg eller løpe alene, man kan drive intervaller og man kan se på om man vil. Felles er at vi er sammen og at vi har utgangspunkt i en idrettsbane der vi går rundt og rundt. Dette gjør at vi hele tiden er i nærheten og at vi kan få differensiert aktiviteten til å passe for alle.

Jeg kommer til å annonsere oppstart her på bloggen, men man kan få oppdateringer fortløpende og stille spørsmål til meg hvis man følger facebooksiden min som dere finner her, hverdagsaktiv.

Så håper jeg at dere deler og sprer denne bloggen til flest mulig slik at jeg kan få anledning til å arbeide med dette i økende grad i år. Jeg håper det dukker opp mange ulike hverdagsaktive løpe/aktive grupper rundt i det ganske land der man sammen kan gi et lite gruppetilbud til dem som vil. Gjerne i samarbeid med ulike frivillige og støttekontakter, foreldre, og så videre!

Og husk at det er fullt mulig å stille meg spørsmål både her og på melding på facebooksiden min. Her kan man stille spørsmål og få svar privat hvis det er ønskelig. Jeg holder alle anonyme hvis det er ønskelig.

Jeg heier på dere alle!

Mvh Willy

Bevegelseshelg!

God lørdag folkens!

I denne helgen planlegger jeg en aldri så liten løpefest. I en herlig blanding mellom hverdagsaktivitet og løpeturer, ønsker jeg å kjenne på den gode følelsen det gir meg å være sliten av mye bevegelse. Det synes jeg overgår alt annet. I alle fall bedre enn å være sliten av å ikke gjøre noe som helst.

Hva med dere? Blir du ofte sliten av å ikke gjøre noe særlig? Hva med å prøve å gjøre noe som gir deg en naturlig sliten kropp og sjel?

Er det virkelig slik at vi MÅ ut på treningssenter eller trene til blodsmaken kjennes godt i munnen for at det skal være nok? Nei, langt i fra. Gjør lystbetonte ting sammen med dine nære eller gjør ting alene som trigger bevegelse. Alt teller og etter min mening er den dårlige samvittigheten som kommer fordi man ikke har gitt alt på senteret eller liknende en av de største farene ved folkehelsen vår og det nesten sykelige treningsfokuset som er for tiden. Hvor ble gleden i økt bevegelse av? Hvor blir mestringsfølelse i de små skrittene av? hvor blir det av gleden i at man har beveget en finger der man før ikke kunne bevege noe som helst av?

Kravene til å være topptrent er nå blitt nesten umenneskelige å leve med for noen. Spesielt er unge utsatt for et stort press på hvordan man “BØR” se ut.

Nei folkens, gjør det som passer dere. Beveg dere litt mer for hver dag fordi det er deilig, ikke fordi det er noen som sier at det ikke er godt nok. Spis sunn og normal kost og styr unna usunne vaner så kommer man langt. Dette vil jeg skrive mer om i et senere innlegg her på bloggen.

Men i dag skal jeg løpe for livet, for gleden og for meg selv og mitt eget vel. Hva med deg?

Mvh Willy

LA OSS FOR POKKER VÆRE NORMALE!

 

God kveld alle gode venner!

I kveld kommer jeg med en påstand som jeg har tenkt på en liten stund. I media og ellers og da mye i forbindelse med helserelatert virksomhet, påståes det at vi beveger oss mindre i dag enn på 1970 tallet. Dette er således en av de viktigste årsakene til fedmeepidemien som har utviklet seg siden 1980 tallet.

Datamaskiner og spillindustrien, smarte hus og enklere løsninger i alt og ett får også sin del av skylden for at vi som mennesker tilsynelatende beveger oss for lite.

Vel folkens, selv om jeg mener helt klart at vi faktisk burde bevege oss mer enn vi gjør i dag, så er jeg villig til å være delvis uenig i påstandene om at fedmeepidemien skyldes ovennevnte faktorer.

Spesielt så er det mange som kaster seg på en forståelse av at særlig barn beveger seg mindre enn før. Er dette virkelig sant?

Det er faktisk blitt gjort noen studier over dette. Norges idrettshøgskole har gjort tre studier om barn og unges bevegelsesmønster tidligere. Selv om datagrunnlaget er tynt så peker det på at sannheten om denne problematikken kanskje er noe mer nyansert enn det som fremstilles  på rent generell basis. Tallene er også noen år gamle, men det er likevel verdt å se på hvordan vi OMTALER aktivitet, eller mangel på dette, på generell basis i samfunnet. Etter min mening burde vi være svært forsiktig med hvordan vi selger ut budskapet om en mer aktiv hverdag. Verden er kanskje ikke så sort hvitt at det er vinn eller forsvinn. Det KAN hende vi burde selge ut flere gode holdninger og normalisering av lek og moro i aktivitet, enn bare å fyre løs mot dem som har det vanskelig i forbindelse med aktivitet og trening.

“Undersøkelser hvor noen hundre barn og unge gikk med bevegelsesmålere i en uke av gangen. Testene ble gjort i 1999, 2005 og 2011, og inkluderte 6-åringer, 9-åringer og 15-åringer.

Resultatene viser at bevegelsesmønsteret er overraskende stabilt i de tre undersøkelsene: De unge ble litt mer aktive fra 1999 til 2005, og dette nivået holdt seg til 2011.

Og dette altså til tross for at andelen voksne med tilgang til hjemme-PC økte fra 67 til 93 prosent mellom 1999 og 2011. Andelen med tilgang til internett økte fra under 40 til over 90 prosent. (forskning.no).

Her er det jeg gjerne vil komme med en liten OBS melding. Kanskje det ikke er på selve begelsesområdene man bør rette hovedinnsatsen, men på andre faktorer som for eksempel en helsefaglig tilnærming til kost og ernæring, samt holdningskampanjer for viktigheten av hverdagsaktivitet?

Jeg sier ikke at det ikke er viktig for barn og unge å legge mindre fokus på bevegelse. På ingen måte, men jeg sier at det i dag er et FOR stort fokus på trening og på perfeksjon. Barn og unge i dag har et enormt press på seg i forhold til det å se bra ut. Treningsindustrien lever godt av denne generelle holdningen i samfunnet. Det er trendy å se såkalt perfekt ut og det vi ikke klarer å trene perfekt, det opererer vi til perfeksjon. Eller til angrende katastrofe. Alt etter som man ser det.

Dette presset fører mange ut i en sykelig tilnærming til bevegelse. Idretten i dag er såpass streng at trenere, foreldre og idrettsorganisasjoner diskuterer villig om når vi skal begynne å “toppe” barna våre. Etter min mening er dette nok en spiker i kisten for sunne og naturlige fokus på alle barn og unge som liker å starte med idrett og nyte bevegelsesglede og idrettsglede.

Det er etter min mening noe galt fatt når unge faller brutalt ut av samfunnet, idrett, treningsglede og annen organisert aktivitet fordi de ikke strekker til.

Det samme har vi som mosjonister erfart. Det er stadig vekk et krav om å løpe raskere, lengre og delta i ulike styrkeprøver og liknende. Et av de vanligste svarene jeg får når jeg snakker med folk som ønsker å endre livsstil, er at de aldri har taklet den dårlige samvittigheten som følger med når de starter og ikke klarer like mye som “alle de andre”. Er det slik vi ønsker å se på trening og aktivitet i fremtiden?

Noen finner selvsagt enorm styrke og glede av å presse seg og bør selvsagt gjøre det hvis det er dette som en finner meningsfullt. Men det å peke på at “ALLE” burde følge deres eksempel, det er det ikke etter min mening særlig fornuftig å selge ut. Og i alle fall ikke mot de mest sårbare i samfunnet. De vil møte motstand og mestringstap som bare YTTERLIGERE UNDERSTREKER at de ikke er gode nok. En svært farlig holdning til det å selge ut at man bør trene seg mot toppidrett eller perfeksjon, mens det viktige burde være på en normalisering av individet i sunn og god harmoni med kropp og sjel.

Men, litt tilbake til at vi beveger oss lite på grunn av data og slikt. Man kan finne noen som ikke beveger seg noe særlig på grunn av databruk, MEN, og det er et STORT MEN, kan det være slik at dette  gjelder et mindretall, og at det i hovedsak skyldes andre årsaker enn mangel på aktiv hverdag?

Kan dette skyldes at de dette gjelder nettopp er dem som falt ut av organisert aktivitet på grunn av for store krav? Kan det være at dette er barn og unge som sliter med psykiske tilleggsdiagnoser, autismespekterforstyrrelser og andre tilleggstilstander som gjør at et “normalt” bevegelsesmønster i hverdagen ikke er oppnåelig?

Jeg har begge eksemplene her fra min egen hverdag. Og min personlige erfaring er at det ikke er datamaskinen som leder til økt inaktivitet i det store og det hele, men er mer et resultat av ikke å ha mulighet til noen annet fordi kravene fra samfunnet er for store. Og hva sier vi foreldre da når vi “lærer” barna våre at trening er ALT! Hva når den dagen kommer at barna selv finner ut at trening ikke er ALT, men mislykkes i aktivitet eller idrett? Hva tror man da at barna våre tenker mot oss når vi gjennom hele oppveksten har innprentet til våre håpefulle at hvis du skal bli best så må du trene mest?

Jeg vil jo tro at de fleste opptrer mer balansert enn hva jeg setter på spissen her, men noen ganger begynner jeg faktisk å lure. Fordi jeg både ser og hører.

Nei folkens, jeg synes ikke vi skal være så sort/hvitt i vår tilnærming til aktivitet og trening. La oss heller sette fokus på de sunne alternativene. La oss ha fokus på NORMALISERING av trening og aktivitet, kropp og utseende. La oss fjerne stigmaet som oppstår ved å fremme holdninger som krever stadig mer av våre håpefulle, men også av oss voksne. La oss for pokker få være normale! La oss slippe å ha dårlig samvittighet hver pokkers gang vi ikke klarer eller gidder å gå ut å løpe fordi det yrer litt. La oss slippe å høre MASET om å bli best blant fotballfedre og mødre på sidelinjene til miniputtene våre! La oss SLIPPE å føle presset og stigmaet det er å få ekstrabelastninger og hoderisting når våre barn eller vår familie sitter foran pcen sin å spiller fordi de ikke har mer igjen i livet sitt. Av ulike grunner som forståsegpåere og andre bedrevitere ikke aner noe om!

La oss for pokker få leken tilbake i samfunnet! La oss for pokker få være normale!

“Just my two cents”

Mvh Hverdagsaktiv

Jeg trener ikke for å bli yngre – Jeg trener for å bli eldre!

 

Ja, hvorfor trener man egentlig?

Det finnes nok mange ulike svar på det. Jeg selv trener ikke for å bli yngre, men for å bli eldre. Mange har jo ulik motivasjon for å løfte sitt legeme og sjel opp fra sofaen. Helse bør alltid ligge til grunn for hvorfor man bør trene.

Hvis man trener for å opprettholde god livsstil og god helse så klarer man oftest å opprettholde et høyere aktivitetsnivå hver eneste dag året rundt. Og merk dere at jeg sa ikke trene hver eneste dag, men altså aktivitet. Det er en viss forskjell på å gå ut å være i hverdagsaktivitet, enn det er å gå å trene hver dag.

Intensitet i trening er nødvendig for å kunne bli sterkere og bedre, men altså det vil ikke hjelpe så mye hvis man skal opprettholde dette 7 dager i uken. Da blir på et tidspunkt treninger til et mas om tid, lyst og overskudd. Det er da folk flest gir seg.

Finn heller et aktivitetsnivå der du leker og koser deg med mye og variert moro. Finn dine aktive ting som du heller synes er kjekt å holde på med, enn at du på død og liv må ha sånn og sånn mengde, intensitet og styrkeøkter inn nær daglig.

 

Selv liker jeg begge deler. Jeg er imidlertid en tålmodig sjel som faktisk synes det er helt ok å skippe trening flere dager i strekk. Med god samvittighet. Da merker jeg at overskudd og lyst kommer igjen. Så løper eller trener jeg hardt. Dette blir til 2-4 ganger i uken. Imellom der går jeg, arbeider jeg, slapper av og koser meg og ikke minst nyter livet. Denne balansen passer meg i alle fall.

 

Så finn din balanse. Finn din rytme mellom det å trene og det å være i aktivitet så blir det også lettere å være motivert resten av livet. Krydrer du denne balansen med et variert og sunt kosthold der riktig mengde mat inntas i forhold til det aktivitetsnivået du har, ja da er mye gjort.

 

God helg til alle

 

Zumba og dans er god trening

Reklame//ANNONSE//Brazfit.no

 

Hei alle gode folk!

I dag deler jeg en lenke til en annen blogg, nemlig https://zumbabrazfitpal.wordpress.com/

Her skal dere få en rabattkode fra min venn som selger verdens kuleste klær for zumbainteresserte! Sjekk dem ut og husk at dere kan får 20% rabatt ved å bruke RABATTKODE  paal20  når dere handler på http://www.brazfit.no

Zumba er bevegelse og dans i skjønn forening. Det bygger på dans og aerobic med latinske toner som utgangspunkt. Man kan forbrenne rundt 800kcal i timen med denne formen for trening. Det å danse og trene på denne måten gir toning til musklene, gir bedre balanse og koordinasjon. De siste års forskning på ulike typer dans viser også at det har en god og forebyggende effekt på ulike kognitive funksjonsnedsettelser som enkelte typer demens og Parkinson sykdom.

Det finnes mange ulike zumbasentre rundt omkring så det er bare å hive seg med!

Besøk bloggen til Pål Magne her.

For å oppnå tid til å gå og trene er ikke altid like enkelt. Det er da man trenger alternativer. Det å ikke ha tid til å trene er en ting, men er det tiden til å trene som er problemet eller er det tid til å reise til treningssenteret som er tiltaket?

Noen ganger er det begge deler og hvis du blander litt av tiltaket det er å pakke bagen samt reise til senteret med motivasjon til å stå i ensomhet å løpe på mølla, ja da er det lett og forstå at man kan synes det litt tiltak av og til.

Så finnes det heldigvis alternativer. Er du med i ulike grupper der felleskapet er minst like viktig som selve treningen, så er det mye lettere å motivere seg til trening. Zumba grupper eller lignende er gode treningsarenaer. Samtidig så har man faste tider der man møter slik at det faktisk blir litt forpliktende. Da er det faktisk lettere å motivere seg til å trene.

Det er også fullt mulig å ta en 30 minutters økt med Tabata hjemme i sin egen stue. La youtube gjøre jobben som instruktør og gi jernet i de minuttene du føler du har tid til. Litt er uansett bedre enn ingenting.

Ønsker deg lykke til!

Mvh Willy

Sannheten om 10 000 skritt om dagen

 

Er du en av dem som virkelig sliter med å få skritt telleren til å gå over 10.000 skritt hver eneste dag? Til og med det å nå 3000 skritt er vanskelig, liksom? Man kan klare det innimellom, men hallo HVER ENESTE DAG??
Fakarten ikke riktig klok de som fant på dette.

Men hvem var det nå egentlig som faktisk fant på dette? Du vil nok bli forbauset over å høre hvor dette tallet egentlig kommer i fra.
Tallet kommer fra Japan i det herrens år 1964 da et Japansk firma lanserte en skritt teller som skulle bidra til å øke bevisstheten til bedre helse hos folk flest.

Dingsen ble kalt Manpo – Kei.
Manpo betyr skritt og kei betyr måler.

Bakgrunnen var at forskeren Dr Yoshiro Hatano mente at hvis inaktive Japanere økte sine skritt fra 4000 i snitt hver dag til 10000 så ville man forbrenne inntil 500kcal mer hver dag.

Dette ble en markedsførings suksess og 10000 skritt for dagen var født.

Men, holder dette mål i 2018?

Det er helt sikkert at å gå 10000 skritt for dagen er sunt. Ingen tvil om det. Men som jeg har skrevet om før så er det svært vanskelig å opprettholde et så stort antall skritt daglig. Det er nå en ting. Det som er verre er at folk blir lurt til å tro at dette er nok for å komme seg i bedre form eller å gå ned i vekt.

Selvsagt er det fint hvis man regulerer kosten og samtidig går 10000 for dagen resten av livet, men for de fleste er dette et urealistisk mål. Desssuten er 10000 skritt også litt for lite hvis man skal ha god effekt av gåingen. Her bør man egentlig opp i minst 15000 skritt hvis det skal monne. Så det gjorde det plutselig enda vanskeligere, ikke sant?

Sannheten om de titusen skrittene er at det i beste fall forhindrer ytterligere forfall. I beste fall får man fine turer ute som er flott og helseforbedrende i seg selv. Men altså den helt store helsegevinsten oppnår du altså ikke. Og mest fordi dette er vanskelig å opprettholde over tid. Og fordi det ikke er nok altså.

Så hva gjør man? Bare å kaste skrittelleren?

Nei selvsagt ikke. Bruk gjerne skritteller for å se hvor lite du har gått. Slik at du kan holde oversikt over det totale antall skritt. Slik at du kan motivere deg selv til å være mest mulig aktiv. Det er ikke dermed sagt at du må ha noen mål, men la målet være å gå så mye som mulig hver dag.

Jeg selv har skiftet ut ti tusen skritt om dagen, med så mange som mulig om dagen. I tillegg så gjør jeg små økter med HIIT trening så ofte som mulig i løpet av uken. Her er mitt eneste mål å nå makspuls så ofte og lenge som mulig. Dette har effekt!

Dette gir forbedring av kondisjon og muskler. Og gir mye større effekt og helsegevinst enn 10000 skritt for dagen.

100 sekunder med intens trening er faktisk noe jeg selv foretrekker. Jeg liker også å løpe lengre turer samt at jeg er så hverdagsaktiv som mulig. Det gir meg frihet til ikke å måtte skyndte meg for å nå de forbanna 10000 skrittene.

Ønsker alle en fantastisk helg!!

Mvh willy

 

 

 

 

 

Ergoterapeut i folkehelse og som personlige trenere

Hei alle gode mennesker. Jeg ville med denne kategorien og dette innlegget forklare ørlite granne hva det egentlig jeg er utdannet som, hva det innebærer av kompetanse, og hva jeg altså da jobber med til dagen.

Jeg har i tillegg til utdannelsen som ergoterapeut også videreutdanning innen helsefremmende og rehabiliterende arbeid, kurs innen motivasjon, helsepedagogikk, og mange års erfaring som leder av frislivssentral.

Men hva er egentlig tanken bak ergoterapi? Og hva er det vi arbeider med? Utgangspunktet vårt er aktivitet, bevegelse og helhetlig tilnærming til den enkeltes behov for meningsfulle aktiviteter. Vi arbeider minst like mye med hvert enkelt menneskes mentale, psykologiske og kulturelle/åndelige behov, som de rent fysiske, noe som gjør at vi skiller oss endel fra for eksempel fysioterapeuter.

Vi ser på at det ikke kun er den enkeltes behov for trening og økning av puls som er det essensielle, men at den enkelte må ha en indre mental og helhetlig tilpasset plan for å lykkes. Trening og aktivitet kommer som et resultat av en nøye prosess der ergoterapeuten kartlegger ditt behov for aktivitet. Derfor er ergoterapeuten muligens enda viktigere i folkehelsearbeid enn de som har et mer ensidig og forenklet syn på trening. Faren ved å kun fokusere på trening i seg selv er at det er vanskelig å opprettholde dette over tid. Uten en avklart og aktivitetsanalysert plan, faller man for ofte ut etter en tid.

“Mennesket er skapt for bevegelse. Et stillesittende liv fører derfor til økt sykdomsrisiko. Regelmessig fysisk aktivitet og trening kan forebygge sykdom, og til og med kurere en rekke sykdommer. ” (Aktivitetshåndboka 2008)

Ergoterapeuter er eksperter på aktivitet og deltakelse, og arbeider for at alle skal kunne delta aktivt i samfunnet.

Ergoterapeuten bidrar til deltakelse og inkludering med vår kompetanse om samspillet mellom person, aktivitet og omgivelser.

Ergoterapeuter bidrar til løsninger når det oppstår et gap mellom en persons helse og hverdagens krav. Som ergoterapeut gir du mennesker mulighet til å leve et aktivt liv.

Ergoterapeuter arbeider for at alle skal kunne delta og være mest mulig aktiv i lek, læring, arbeid og hverdagen for øvrig. Som ergoterapeut kartlegger du hva som hindrer eller muliggjør hverdagsaktiviteter og fokuserer på hva som er viktig i livet til den personen som skal hjelpes.
For å nå målene arbeider ergoterapeuter for at personer skal mestre sine aktiviteter i ulike omgivelser. Dette inkluderer innsats på tre områder:

den enkeltes innbyggers mestring og utføring av hverdagsaktiviteter gjennom trening og motivering

tilrettelegging av aktiviteter

tilpasning av omgivelser med universell utforming, boligtilpassing og velferdsteknologi

Ergoterapeuter arbeider helsefremmende og forebyggende for å fremme helse og aktivitet, for eksempel i frisklivssentraler, bedriftshelsetjeneste og folkehelsearbeid.
Ergoterapeuter arbeider behandlende innen sykehus og opptreningsinstitusjoner. Ergoterapeuter arbeider rehabiliterende i spesialinstitusjoner og kommunehelsetjenesten for eksempel NAV, hverdagsrehabilitering og hjelpemiddelformidling. Ergoterapeuter kan også jobbe utenfor helsetjenestene i andre bransjer.

Ergoterapeuten foretar aktivitetsanalyse for å finne aktivitetstilbud som kan tilpasses ulike gruppers behov.

Hvordan kan organisert idrett- og fritidstilbud organiseres slik at alle inkluderes?

Ergoterapeuten kan ut i fra definerte behov og ønsker bidra til å tilrettelegge for aktivitet i lokalmiljøet som gir mulighet for å velge aktiviteter som kan påvirker helse, identitet og sosialt nettverk. Ergoterapeuter kan tilby forebyggende og helsefremmende hjemmebesøk for grupper med eldre med bevisstgjøring av hva som fremmer og hemmer helse i hverdagslivet.

Så med dette som bakgrunn våger jeg da altså påstanden om at ergoterapeuter burde være mye mer sentrale i trening, aktivitets og folkehelsearbeid enn det som er i dag. Hvorfor?

Jo primært fordi livsstilsendring krever endring av personers vilje og vanesystem. Dette er SENTRALT i ergoterapien og noe som faktisk vi ergoterapeuter har spisskompetanse på. Så derfor burde man bruke også ergoterapeuter som personlige trenere hvis man skal i gang med livsstilsendring, mer enn noen andre yrkesgrupper.

Vågal påstand? Kanskje, men diskuter gjerne i kommentarfeltet.

Forøvrig så ser det tverrfaglige drømmelaget mitt slik ut:

Ergoterapeuter, kliniske ernæringsfysiologer, sosionomer, brukerrepresentanter, lege, psykologer og fysioterapeut. Har man dette som et samlet tilbud, ja da hadde det ikke stått på tverrfaglig nok kunnskap, erfaring og nok forskjeller mellom yrkesgruppene. Samlet sett hadde dette gitt de aller dårligste et godt tilbud. Dyrt? Ja, men verdt det etter min mening.

Ønsker alle en svært god dag.

Mvh Hverdagsaktiv

1,3 mil på 2 dager

God kveld til dere herfra løpekroken!

I dag er jeg rimelig fornøyd med meg selv. Det nye året er innledet med aktiviteten som forbrenner aller mest i følge ekspertene. Og det er da også min opplevelse. Når man har femti år med kosebelte rundt livet, så er det ikke bare kos, men og så livsfarlig.

I dag løp jeg en hard 3000 meter. Og det under kravet til politiskolen! Og i går løp jeg en sterk 10.000 meter. Da er jeg oppe i fine 3-5 mil pr. uke i ren løpetid! Det hadde jeg ikke trodd for noen år siden. Da var jeg som de fleste andre litt sletne og daffe menn i min alder. Litt for mye av alt, og litt for lite av bevegelse, var livet.

Vi menn i femtiårene er jo ellers eksperter på det meste, så ingen må komme her og fortelle oss noe som helst, ikke sant? I hvert fall ikke om det innebærer å fjerne chips, fett, bensinstasjonsmat, røyk, snus, sofa, og ikke minst ØL.

Alt det som de “såkalte” ekspertene prøver å få oss til å bli kvitt. Men neida, ikke denne karen her! Her skal man finne motstand!

Hva er det som rører seg innerst inne hos oss som tenker slik? Ja jeg sier oss, fordi jeg selv var der for endel år siden. Jeg røykte 30 om dagen, drakk for mye, bevegelse var et onde og enda var jeg tynn. Utvendig. Innvendig så jeg ikke ut. Og når jeg som 40 åring slet med å komme meg opp trappen og hosteanfallene truet med å skaffe meg nye prolapser i ryggen, ja da tenkte jeg at nu var det dags.

 

Endring måtte til. Og i dag elsker jeg altså det jeg hatet for ti år siden. Sunn mat, med måte, mat i mindre mengder, kos med måte, null alkohol, og løping. Løping er blitt for meg synonymt med å kunne føle seg “On top of the world”. Selvsagt løper jeg ikke ultraløp og maraton og slikt, jeg er da av den oppfatning om at alt skal gjøres med måte. Men det kan jo hende jeg får lyst til å løpe en rolig 4,2 mil en dag jeg føler for det likevel. Vet ikke. Har HELDIGVIS ingen mål om noe annet enn å kose meg med løpingen. Hastighet og lengde har kommet av seg selv underveis, så ingen grunn til å stresse. Mitt eneste og ultimate mål er at jeg skal KOSE MEG MED AKTIVITETEN! Resten av livet!

Jada. Jeg sa engang til meg selv og andre at det å løpe skulle jeg ALDRI komme til å gjøre. Noe så meningsløst! Vel så feil kan man altså ta.

Og du, det skal en MANN eller en KVINNE til for å kunne snu denne tankegangen. Vis at man har guts nok til å tenke annerledes. Vis at det er DU som er konge over deg selv og ditt liv! Gi pokker i egne uvaner og begynn å løpe. Ja du får muskler av å løpe også, og det uten å trene noe særlig med styrke, selv om det er fint å gjøre begge deler. Men alt til sin tid. Du har tross alt resten av livet på deg.

Mvh Hverdagsaktiv

Jeg ser ut som en Gresk Gud!

Her er et av de mest leste blogginnleggene jeg har hatt. Dette legges nå i kategorien mest leste, og jeg bør vel samtidig anbefale å lese dagens innlegg som du finner her, samtidig som du er her.

Sjekk også ut hverdagsaktiv på facebook, instagram og snapchat!

 

Ja det er sant som jeg sier det. Jeg er sykt kjekk! Jeg er også vanvittig pen, sterk, smart, hyggelig, snill og, ja rett ut superMANN med STOR M! Jeg er rett og slett en blanding av en gresk GUD, Tor med hammeren og George Clooney! For ikke å snakke om alt jeg er dyktig på. Finnes ikke den ting jeg ikke kan. Alt som ikke kan la seg gjøre av andre, det kan jeg. Jeg har også en overdrevet flott holdning, kropp og en mental styrke som overgår absolutt det som har vært av sammenlignbare personer gjennom historien! Jeg er PERFEKT! Nei, mer enn det. JEG ER OVERPERFEKT!

 

Det eneste jeg ikke har er SELVTILLIT!

 

Phu, DER gikk det over takk og pris!

 

Det er lett å bli stemplet som arrogant, selvopptatt, stygg, hatet, dårlig likt, ikke akseptert, looser, taper, dust, fæl, klysete, dum, egoistisk, og så videre, (fyll ut flere ord om du vil) hvis du påstår alt det jeg nevnte innledningsvis, og faktisk mener det!

Men hvorfor skal vi ikke mene litt av alt i alle fall? Til dagen møter jeg ofte mennesker med alt dette og motsatt fortegn. Mennesker som ikke klarer å se at de er fine, god mennesker. Mennesker med så lav selvtillit at de ikke klarer hverdagen. Det, er fælt det!

Tenk å ikke klare å gå i butikken å kjøpe seg et klesplagg fordi man tror at alle uansett synes du er stygg. Tenk å gå på skole eller arbeid og tro at alle synes du er lite smart. Tenk å leve livet å tro at alle har noe imot deg, dine og ditt utseende. At alle misliker deg fordi du er slik og sånn. At alle hater deg fordi noen en gang sa noe dumt.

Det er mange som har det slik. Det betyr ikke at det er sannheten som møter deg når du går ut av døren. Det NOEN sa for lenge siden betyr ikke at vedkommende engang husker at det som ble sagt var sårende. Når du går i butikken for å handle er det lite sannsynlig at noen bryr seg døyten om akkurat deg! De fleste bryr seg nemlig ikke. Og de som kikker på deg gjør det statistisk sett på grunn av at de finner deg interessant på en eller annen måte. Og det er jo en god ting, ikke sant?

De fleste har mer enn nok med seg selv og sine ting, enn til å tutle rundt å være negativt opptatt av andre. De som likevel pøser ut negativitet og mobbete holdninger vet vi er de som har de største problemene med seg selv. Det er jo de som trenger hjelp! Ikke det at ikke mobbing er forkastelig og stygt, men det sier mer om den som mobber enn den som blir mobbet. Det å mobbe andre er en skam. Tenk dere om og løs noen egne problemer før dere går etter andre mennesker!

 

Alt dette jeg sa innledningsvis i dette innlegget, er sant. Det er slik jeg forsøker å finne mine murer. Mine mursteiner av selvtillit. Det å klare å gå gjennom dagene med en selvtillit som jeg trenger for å kunne både klare jobben min, men også bekjempe min sosial angst. Jeg har vært der jeg ikke vil være. Med en sosial angst som var gjennomgripende i livet mitt. Jeg husker for mange år siden da jeg reiste de 5 milene fra hjemmet og til skolen for å ta generell studiekompetanse. Da var jeg i midten av 30 årene. Når jeg kom frem husker jeg at hvis døren var lukket inn til klasserommet, eller den lukket seg foran meg, så snudde jeg og reiste de 5 milene hjem igjen. Jeg klarte ikke å takle at alle snudde seg og så på meg. Dette var et eksempel av mange på hvordan jeg kunne slite for å komme meg igjennom dagene.

Jeg skjønte jo at det ikke skulle være slik. Men hva kan man gjøre når livet spiser en opp innenfra? Nå hjernen forteller deg at du ikke er verdt en dritt? Når du er overbevist om at du er selve definisjonen på alt som er negativt og dumt? Du kan ikke gjøre noe som helst! Ikke en dritt kan du faktisk gjøre.

 

Du kan ikke gjøre noen ting FØR du ENDRER din Holdning til et par sentrale ting.

For min del var det å endre hvordan jeg skulle takle å få eventuell motgang og kritikk fra mine omgivelser. Jeg så på det med en kirurgisk tilnærming. Jeg sa til meg selv at jeg ikke kunne brydd meg mindre om at alle ville le av meg hvis jeg sa noe i en forsamling. Hva kan skje hvis de gjør det likevel? Jo man kan innse at man har sagt noe teit, slik som 99, 9 prosent av alle i verden sier mange ganger for dagen, og så le av seg selv. Være såpass lite selvhøytidelig at man gir F i om man driter seg loddrett ut! Le til verden og hvis verden ikke ler tilbake så er det deres problem!

 

Hvis man har så lite selvtillit at man ikke klarer å gjøre stort i verken sosiale, familiære, profesjonelle eller liknende sammenhenger, så sier i alle fall jeg til meg selv at jeg gir nå vel F. Jeg er en gresk GUD!

Selvsagt kan mange være uenige å begynne med å kommentere negative ting. Selvsagt kan folk pisse på deg og kalle deg idiot, selvsagt kan folk oppføre seg som amøber bare for å trekke seg selv frem på din bekostning! Hva så? Deres forbanna problem! Jeg har det greit jeg. Hvis noen mennesker har så lyst til å tråkke på andre, så er det da ikke jeg som har et problem?

Hvis 6 milliarder av verdenes 7 milliarder mennesker ikke tåler trynet på meg så er det fortsatt en milliard mennesker som liker meg! Det er en del det! Ikke sant?

Ja så jeg sier til meg selv at jeg er best. Jeg vet jo at jeg ikke er det, men jeg er mer enn god nok for de fleste. Og jeg som alle andre i verden har like mye rett til å drite meg ut offentlig som alle andre, ikke sant? Og jeg kan vel også le av mine egne feil hvis andre ler av dem? Er jo rett og rimelig det vel?

Jeg kan se meg i speilet å si til meg at speilet lyver hvis jeg vil? Min rett, mitt speil! Hva andre tenker har jeg lært meg å gi blaffen i. Mitt speil! Dessuten så betyr det ikke noe som helst hvordan man ser ut så lenge man lever. Mitt liv, mitt speil, min verden.

Jeg har funnet ut at dette funker for meg, men det var en lang vei å gå før jeg VALGTE å tenke slik. Man må faktisk AKTIVT VELGE å tenke slik, handle deretter samt lære å gi totalt F på en god måte. Hvis man bryr seg om andre og er snill og god med sine omgivelser, så kan du være sikker på at du kan drite deg ut herfra og til evigheten uten at folk flest dømmer deg nord og ned. Ta et valg i dag om å ofre negativiteten og vær din indre Greske GUD. Vær din indre George Clooney, vær din indre Ghandi. Da trenger du ikke å være redd for noe!

 

Mvh Willy

 

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top