Ergoterapeut i folkehelse og som personlige trenere

Hei alle gode mennesker. Jeg ville med denne kategorien og dette innlegget forklare ørlite granne hva det egentlig jeg er utdannet som, hva det innebærer av kompetanse, og hva jeg altså da jobber med til dagen.

Jeg har i tillegg til utdannelsen som ergoterapeut også videreutdanning innen helsefremmende og rehabiliterende arbeid, kurs innen motivasjon, helsepedagogikk, og mange års erfaring som leder av frislivssentral.

Men hva er egentlig tanken bak ergoterapi? Og hva er det vi arbeider med? Utgangspunktet vårt er aktivitet, bevegelse og helhetlig tilnærming til den enkeltes behov for meningsfulle aktiviteter. Vi arbeider minst like mye med hvert enkelt menneskes mentale, psykologiske og kulturelle/åndelige behov, som de rent fysiske, noe som gjør at vi skiller oss endel fra for eksempel fysioterapeuter.

Vi ser på at det ikke kun er den enkeltes behov for trening og økning av puls som er det essensielle, men at den enkelte må ha en indre mental og helhetlig tilpasset plan for å lykkes. Trening og aktivitet kommer som et resultat av en nøye prosess der ergoterapeuten kartlegger ditt behov for aktivitet. Derfor er ergoterapeuten muligens enda viktigere i folkehelsearbeid enn de som har et mer ensidig og forenklet syn på trening. Faren ved å kun fokusere på trening i seg selv er at det er vanskelig å opprettholde dette over tid. Uten en avklart og aktivitetsanalysert plan, faller man for ofte ut etter en tid.

“Mennesket er skapt for bevegelse. Et stillesittende liv fører derfor til økt sykdomsrisiko. Regelmessig fysisk aktivitet og trening kan forebygge sykdom, og til og med kurere en rekke sykdommer. ” (Aktivitetshåndboka 2008)

Ergoterapeuter er eksperter på aktivitet og deltakelse, og arbeider for at alle skal kunne delta aktivt i samfunnet.

Ergoterapeuten bidrar til deltakelse og inkludering med vår kompetanse om samspillet mellom person, aktivitet og omgivelser.

Ergoterapeuter bidrar til løsninger når det oppstår et gap mellom en persons helse og hverdagens krav. Som ergoterapeut gir du mennesker mulighet til å leve et aktivt liv.

Ergoterapeuter arbeider for at alle skal kunne delta og være mest mulig aktiv i lek, læring, arbeid og hverdagen for øvrig. Som ergoterapeut kartlegger du hva som hindrer eller muliggjør hverdagsaktiviteter og fokuserer på hva som er viktig i livet til den personen som skal hjelpes.
For å nå målene arbeider ergoterapeuter for at personer skal mestre sine aktiviteter i ulike omgivelser. Dette inkluderer innsats på tre områder:

den enkeltes innbyggers mestring og utføring av hverdagsaktiviteter gjennom trening og motivering

tilrettelegging av aktiviteter

tilpasning av omgivelser med universell utforming, boligtilpassing og velferdsteknologi

Ergoterapeuter arbeider helsefremmende og forebyggende for å fremme helse og aktivitet, for eksempel i frisklivssentraler, bedriftshelsetjeneste og folkehelsearbeid.
Ergoterapeuter arbeider behandlende innen sykehus og opptreningsinstitusjoner. Ergoterapeuter arbeider rehabiliterende i spesialinstitusjoner og kommunehelsetjenesten for eksempel NAV, hverdagsrehabilitering og hjelpemiddelformidling. Ergoterapeuter kan også jobbe utenfor helsetjenestene i andre bransjer.

Ergoterapeuten foretar aktivitetsanalyse for å finne aktivitetstilbud som kan tilpasses ulike gruppers behov.

Hvordan kan organisert idrett- og fritidstilbud organiseres slik at alle inkluderes?

Ergoterapeuten kan ut i fra definerte behov og ønsker bidra til å tilrettelegge for aktivitet i lokalmiljøet som gir mulighet for å velge aktiviteter som kan påvirker helse, identitet og sosialt nettverk. Ergoterapeuter kan tilby forebyggende og helsefremmende hjemmebesøk for grupper med eldre med bevisstgjøring av hva som fremmer og hemmer helse i hverdagslivet.

Så med dette som bakgrunn våger jeg da altså påstanden om at ergoterapeuter burde være mye mer sentrale i trening, aktivitets og folkehelsearbeid enn det som er i dag. Hvorfor?

Jo primært fordi livsstilsendring krever endring av personers vilje og vanesystem. Dette er SENTRALT i ergoterapien og noe som faktisk vi ergoterapeuter har spisskompetanse på. Så derfor burde man bruke også ergoterapeuter som personlige trenere hvis man skal i gang med livsstilsendring, mer enn noen andre yrkesgrupper.

Vågal påstand? Kanskje, men diskuter gjerne i kommentarfeltet.

Forøvrig så ser det tverrfaglige drømmelaget mitt slik ut:

Ergoterapeuter, kliniske ernæringsfysiologer, sosionomer, brukerrepresentanter, lege, psykologer og fysioterapeut. Har man dette som et samlet tilbud, ja da hadde det ikke stått på tverrfaglig nok kunnskap, erfaring og nok forskjeller mellom yrkesgruppene. Samlet sett hadde dette gitt de aller dårligste et godt tilbud. Dyrt? Ja, men verdt det etter min mening.

Ønsker alle en svært god dag.

Mvh Hverdagsaktiv

1,3 mil på 2 dager

God kveld til dere herfra løpekroken!

I dag er jeg rimelig fornøyd med meg selv. Det nye året er innledet med aktiviteten som forbrenner aller mest i følge ekspertene. Og det er da også min opplevelse. Når man har femti år med kosebelte rundt livet, så er det ikke bare kos, men og så livsfarlig.

I dag løp jeg en hard 3000 meter. Og det under kravet til politiskolen! Og i går løp jeg en sterk 10.000 meter. Da er jeg oppe i fine 3-5 mil pr. uke i ren løpetid! Det hadde jeg ikke trodd for noen år siden. Da var jeg som de fleste andre litt sletne og daffe menn i min alder. Litt for mye av alt, og litt for lite av bevegelse, var livet.

Vi menn i femtiårene er jo ellers eksperter på det meste, så ingen må komme her og fortelle oss noe som helst, ikke sant? I hvert fall ikke om det innebærer å fjerne chips, fett, bensinstasjonsmat, røyk, snus, sofa, og ikke minst ØL.

Alt det som de “såkalte” ekspertene prøver å få oss til å bli kvitt. Men neida, ikke denne karen her! Her skal man finne motstand!

Hva er det som rører seg innerst inne hos oss som tenker slik? Ja jeg sier oss, fordi jeg selv var der for endel år siden. Jeg røykte 30 om dagen, drakk for mye, bevegelse var et onde og enda var jeg tynn. Utvendig. Innvendig så jeg ikke ut. Og når jeg som 40 åring slet med å komme meg opp trappen og hosteanfallene truet med å skaffe meg nye prolapser i ryggen, ja da tenkte jeg at nu var det dags.

 

Endring måtte til. Og i dag elsker jeg altså det jeg hatet for ti år siden. Sunn mat, med måte, mat i mindre mengder, kos med måte, null alkohol, og løping. Løping er blitt for meg synonymt med å kunne føle seg “On top of the world”. Selvsagt løper jeg ikke ultraløp og maraton og slikt, jeg er da av den oppfatning om at alt skal gjøres med måte. Men det kan jo hende jeg får lyst til å løpe en rolig 4,2 mil en dag jeg føler for det likevel. Vet ikke. Har HELDIGVIS ingen mål om noe annet enn å kose meg med løpingen. Hastighet og lengde har kommet av seg selv underveis, så ingen grunn til å stresse. Mitt eneste og ultimate mål er at jeg skal KOSE MEG MED AKTIVITETEN! Resten av livet!

Jada. Jeg sa engang til meg selv og andre at det å løpe skulle jeg ALDRI komme til å gjøre. Noe så meningsløst! Vel så feil kan man altså ta.

Og du, det skal en MANN eller en KVINNE til for å kunne snu denne tankegangen. Vis at man har guts nok til å tenke annerledes. Vis at det er DU som er konge over deg selv og ditt liv! Gi pokker i egne uvaner og begynn å løpe. Ja du får muskler av å løpe også, og det uten å trene noe særlig med styrke, selv om det er fint å gjøre begge deler. Men alt til sin tid. Du har tross alt resten av livet på deg.

Mvh Hverdagsaktiv

Jeg ser ut som en Gresk Gud!

Her er et av de mest leste blogginnleggene jeg har hatt. Dette legges nå i kategorien mest leste, og jeg bør vel samtidig anbefale å lese dagens innlegg som du finner her, samtidig som du er her.

Sjekk også ut hverdagsaktiv på facebook, instagram og snapchat!

 

Ja det er sant som jeg sier det. Jeg er sykt kjekk! Jeg er også vanvittig pen, sterk, smart, hyggelig, snill og, ja rett ut superMANN med STOR M! Jeg er rett og slett en blanding av en gresk GUD, Tor med hammeren og George Clooney! For ikke å snakke om alt jeg er dyktig på. Finnes ikke den ting jeg ikke kan. Alt som ikke kan la seg gjøre av andre, det kan jeg. Jeg har også en overdrevet flott holdning, kropp og en mental styrke som overgår absolutt det som har vært av sammenlignbare personer gjennom historien! Jeg er PERFEKT! Nei, mer enn det. JEG ER OVERPERFEKT!

 

Det eneste jeg ikke har er SELVTILLIT!

 

Phu, DER gikk det over takk og pris!

 

Det er lett å bli stemplet som arrogant, selvopptatt, stygg, hatet, dårlig likt, ikke akseptert, looser, taper, dust, fæl, klysete, dum, egoistisk, og så videre, (fyll ut flere ord om du vil) hvis du påstår alt det jeg nevnte innledningsvis, og faktisk mener det!

Men hvorfor skal vi ikke mene litt av alt i alle fall? Til dagen møter jeg ofte mennesker med alt dette og motsatt fortegn. Mennesker som ikke klarer å se at de er fine, god mennesker. Mennesker med så lav selvtillit at de ikke klarer hverdagen. Det, er fælt det!

Tenk å ikke klare å gå i butikken å kjøpe seg et klesplagg fordi man tror at alle uansett synes du er stygg. Tenk å gå på skole eller arbeid og tro at alle synes du er lite smart. Tenk å leve livet å tro at alle har noe imot deg, dine og ditt utseende. At alle misliker deg fordi du er slik og sånn. At alle hater deg fordi noen en gang sa noe dumt.

Det er mange som har det slik. Det betyr ikke at det er sannheten som møter deg når du går ut av døren. Det NOEN sa for lenge siden betyr ikke at vedkommende engang husker at det som ble sagt var sårende. Når du går i butikken for å handle er det lite sannsynlig at noen bryr seg døyten om akkurat deg! De fleste bryr seg nemlig ikke. Og de som kikker på deg gjør det statistisk sett på grunn av at de finner deg interessant på en eller annen måte. Og det er jo en god ting, ikke sant?

De fleste har mer enn nok med seg selv og sine ting, enn til å tutle rundt å være negativt opptatt av andre. De som likevel pøser ut negativitet og mobbete holdninger vet vi er de som har de største problemene med seg selv. Det er jo de som trenger hjelp! Ikke det at ikke mobbing er forkastelig og stygt, men det sier mer om den som mobber enn den som blir mobbet. Det å mobbe andre er en skam. Tenk dere om og løs noen egne problemer før dere går etter andre mennesker!

 

Alt dette jeg sa innledningsvis i dette innlegget, er sant. Det er slik jeg forsøker å finne mine murer. Mine mursteiner av selvtillit. Det å klare å gå gjennom dagene med en selvtillit som jeg trenger for å kunne både klare jobben min, men også bekjempe min sosial angst. Jeg har vært der jeg ikke vil være. Med en sosial angst som var gjennomgripende i livet mitt. Jeg husker for mange år siden da jeg reiste de 5 milene fra hjemmet og til skolen for å ta generell studiekompetanse. Da var jeg i midten av 30 årene. Når jeg kom frem husker jeg at hvis døren var lukket inn til klasserommet, eller den lukket seg foran meg, så snudde jeg og reiste de 5 milene hjem igjen. Jeg klarte ikke å takle at alle snudde seg og så på meg. Dette var et eksempel av mange på hvordan jeg kunne slite for å komme meg igjennom dagene.

Jeg skjønte jo at det ikke skulle være slik. Men hva kan man gjøre når livet spiser en opp innenfra? Nå hjernen forteller deg at du ikke er verdt en dritt? Når du er overbevist om at du er selve definisjonen på alt som er negativt og dumt? Du kan ikke gjøre noe som helst! Ikke en dritt kan du faktisk gjøre.

 

Du kan ikke gjøre noen ting FØR du ENDRER din Holdning til et par sentrale ting.

For min del var det å endre hvordan jeg skulle takle å få eventuell motgang og kritikk fra mine omgivelser. Jeg så på det med en kirurgisk tilnærming. Jeg sa til meg selv at jeg ikke kunne brydd meg mindre om at alle ville le av meg hvis jeg sa noe i en forsamling. Hva kan skje hvis de gjør det likevel? Jo man kan innse at man har sagt noe teit, slik som 99, 9 prosent av alle i verden sier mange ganger for dagen, og så le av seg selv. Være såpass lite selvhøytidelig at man gir F i om man driter seg loddrett ut! Le til verden og hvis verden ikke ler tilbake så er det deres problem!

 

Hvis man har så lite selvtillit at man ikke klarer å gjøre stort i verken sosiale, familiære, profesjonelle eller liknende sammenhenger, så sier i alle fall jeg til meg selv at jeg gir nå vel F. Jeg er en gresk GUD!

Selvsagt kan mange være uenige å begynne med å kommentere negative ting. Selvsagt kan folk pisse på deg og kalle deg idiot, selvsagt kan folk oppføre seg som amøber bare for å trekke seg selv frem på din bekostning! Hva så? Deres forbanna problem! Jeg har det greit jeg. Hvis noen mennesker har så lyst til å tråkke på andre, så er det da ikke jeg som har et problem?

Hvis 6 milliarder av verdenes 7 milliarder mennesker ikke tåler trynet på meg så er det fortsatt en milliard mennesker som liker meg! Det er en del det! Ikke sant?

Ja så jeg sier til meg selv at jeg er best. Jeg vet jo at jeg ikke er det, men jeg er mer enn god nok for de fleste. Og jeg som alle andre i verden har like mye rett til å drite meg ut offentlig som alle andre, ikke sant? Og jeg kan vel også le av mine egne feil hvis andre ler av dem? Er jo rett og rimelig det vel?

Jeg kan se meg i speilet å si til meg at speilet lyver hvis jeg vil? Min rett, mitt speil! Hva andre tenker har jeg lært meg å gi blaffen i. Mitt speil! Dessuten så betyr det ikke noe som helst hvordan man ser ut så lenge man lever. Mitt liv, mitt speil, min verden.

Jeg har funnet ut at dette funker for meg, men det var en lang vei å gå før jeg VALGTE å tenke slik. Man må faktisk AKTIVT VELGE å tenke slik, handle deretter samt lære å gi totalt F på en god måte. Hvis man bryr seg om andre og er snill og god med sine omgivelser, så kan du være sikker på at du kan drite deg ut herfra og til evigheten uten at folk flest dømmer deg nord og ned. Ta et valg i dag om å ofre negativiteten og vær din indre Greske GUD. Vær din indre George Clooney, vær din indre Ghandi. Da trenger du ikke å være redd for noe!

 

Mvh Willy

 

 

Superkroppen 2019? En UTOPI for svært mange. Heldigvis!

 

Hei alle fine folk!

I dag publiserer jeg også et nytt innlegg om noe som opptar meg svært mye, nemlig de som aldri kommer så langt som til treningssenteret, eller i kontakt med «De riktige» folkene som har kompetanse på deres vanskeligheter.

Jeg er som terapeut særs opptatt av hvordan vi som arbeider med å motivere andre mennesker klarer å nå dem som trenger det mest. Ja og da snakker jeg ikke om den store massen av folk som «burde» men ikke finner tid eller motivasjon, men om den stadig større gruppen av unge og voksne som ikke er i nærheten av å kunne klare å endre livet sitt på grunn av ulike faktorer som ikke har med verken motivasjon eller trening å gjøre.

Du vet, denne gruppen som alltid faller igjennom uansett. Ikke den gruppen der de fleste klarer å «ta seg sammen» og gjøre noe med en uheldig livsstil når man bare får tilført nok og riktig motivasjon. Denne gruppen er den som de fleste personlige trenere og motivatorer lever av. Det å nå denne gruppen er også viktig, men jeg er ærlig talt mer bekymret for den stadig voksende gruppen av dem som ikke er i nærheten av å kunne nå dette uten profesjonell helsehjelp og målrettede opplegg og oppfølging.

Hvem er det som er denne stadig voksende gruppen av unge, voksne og eldre som jeg snakker om?

Og visste du at det på landsbasis er en stadig større gruppe der mange er fortsatt for lite fysisk aktive og spiser for mye sukker? Forekomsten av fedme hos voksne øker. Cirka 1 av 4 middelaldrende menn og 1 av 5 kvinner har fedme med en kroppsmasseindeks på 30 kg/m2 eller over. (FHI 2018).

Omtrent en tredjedel av voksne oppfyller anbefalingene om fysisk aktivitet. Det er skremmende når man vet at mangel på fysisk aktivitet kan øke risikoen for sykdommer som hjerteinfarkt, kreft og diabetes. Det er nå på tide å se litt nærmere på hvorfor det er slik at vi ikke når dem som virkelig er i faresonen.

De fleste som har høyere utdannelse er også dem som har høyest levealder og er helsemessig i bedre stand enn dem som har lav utdannelse og lav inntekt.

Sosioøkonomiske forhold henger ofte tett sammen med evnen og motivasjonen til å være så fysisk aktiv som det er anbefalt. Dette kan henge sammen med for lite kunnskap om hvordan man kan endre kostvaner og bevege seg mer, sammen med økonomi for å kunne klare å gjennomføre et økt aktivt liv. Dette er et fakta, men det forklarer ikke alt. Mange er godt kjent med at det er fornuftig å være mer aktivt samt det å spise sunnere, men sliter med å få endene til å møtes likevel. Det er ikke bare å be folk om å velge sunnere kosthold hvis de sunne alternativene koster såpass mye at man ikke har råd til det.

Her har det offentlige et klart ansvar! Gjennom informasjon og tilrettelegging om alternative og sunne kostvaner til levelige priser for alle, ja så hadde man vært et stort skritt på vei. Ved å innføre sunne matvaner og gjerne subsidierte matvarer i skole og barnehager, ville man kunne forebygge nye generasjoner med problemer som belaster både enkeltindivider, familier og samfunnet for store summer. Men forebygging har aldri vært særlig populært blant de folkevalgte synes jeg.

Så har du stigmaet som følger med når man feiler. Kommentarene som hviskes bak ryggen eller til og med slenges rett i ansiktet på dem det gjelder. «TA DEG SAMMEN! PRIORITER VEKK RØYKEN OG SLIKT SÅ FÅR DU DET TIL! DITT ANSVAR! DIN FEIL!

Det er kanskje det verste. Uvitenhet skal man ikke kimse av. Slike ting er det som i verste fall fører til at folk og da de som har det aller tyngst, gir opp for godt. Da heller sitte inne, bortgjemt og utvikle mer fedme, mer livsstilsrelatert sykdom, mer psykiske lidelser og en et liv i ensomhet. Så tenk over det dere som ytrer dere om hvor «late» disse menneskene er! Men som sagt tidligere, kunnskap om trening er langt i fra nok for å hjelpe de som virkelig trenger det.

Tverrfaglig tilnærming og tett oppfølging over lang tid er det som ofte viser seg å være det beste.

Etter å ha arbeidet med dette i mange, mange år ser jeg klart faresignalene som etableres når fokus på livsstilsendring begynner med vektreduksjon, mål om å nå, prestere, og et altfor høyt fokus på trening og svetting, kropp og utseende. Det er ikke rart at mange av dem som er blant de som sliter aller mest, også er de første som gir seg med trening og bevegelse.

Som jeg nevnte, så har tverrfaglig tilnærming muligens den største effekten i å hjelpe dem som har det aller vanskeligst.

Jeg skal forklare hvorfor:

Hvis en person er sykelig overvektig, så vil det ta lang tid med tung trening nesten hver dag i uken for å oppnå en vektreduksjon som virkelig monner. Dette krever svært mye av den enkelte for å klare. Først og fremst krever det at personen har tid til å trene så mye, og da også overskudd til å klare resten av dagens plikter og utfordringer.

Man må da spørre seg om personen har denne tiden tilgjengelig. Kanskje det er barn og familie som krever mer og at tiden da blir et issue? Hvem skal da tilrettelegge for at den tiden det tar kan skaffes? Ok, kanskje det letteste å gjøre noe med da mye trening kan gjøres svært raskt og aktiviteter kan tilrettelegges?

Så er det de økonomiske og kunnskapsmessige faktorene. For å kunne trene hardt og riktig så bør man ha kunnskap om øvelser man gjør. Hvis du ikke har denne kunnskapen, men gunner på og skaffer deg slitasjevondt, ryggsmerter du ikke aner hvor kommer fra, smerter fra knær, hofter og annet, ja da er sjansen stor for at du kaster inn håndkleet. Du har i alle fall ikke tid til å være sengeliggende med store smerter når du har barn og familie å ta deg av. Løsning? Skaffe seg en personlig trener? Som da skal ha betalt selvsagt og som ofte ikke har nok kompetanse på de sosioøkonomisk, helsefaglige og mentale vanskene man har i tillegg til overvekten? La meg se, hvis valget står mellom å betale en personlig trener og mat til ungene, ja så vet i alle fall jeg hva jeg hadde valgt.

Så var det sykdom som er i tillegg til overvekts problematikk. Hvis du var livredd for å hoppe i fallskjerm, ville du da ha gjort det? Hvis fysisk aktivitet fremkalte akkurat samme symptomer som panikkangst, ville du ha våget? Hvis kroppen ble så lammet at du falt sammen og var nummen i deler av kroppen, ville du ha blitt redd for aktivitet? Hvis hjertebank og «hjertesmerter» kom så raskt du fikk opp pulsen, hadde du da turt å fortsette å løpe? Hvis hodet ditt kjentes ut som det skulle eksplodere og hodepine, svimmelhet og kvalme/oppkast kom når du beveget deg raskt i oppoverbakke eller syklet eller, ja nesten hva som helst, ville du kjørt på med dødsforakt?

Alle disse symptomene kan oppstå selv om det ikke er så mye galt. Men hvis du ikke vet dette så er du jo like langt, ikke sant? Og hvis du ikke vet, så vil du unngå det i fremtiden da det rett og slett er altfor ubehagelig? Hadde du bare hatt tid til og råd til en personlig trener. Ser du hva jeg mener?

Hva hvis du likevel hadde klart å få til ting? Den personlige treneren du har funnet holder til på ditt lokale treningssenter, som da skal ha penger selvsagt for å la dere bruke apparater og slikt. Du skal ha tid til å få på plass en barnevakt. Du har fått midler av gode hjelpere til å betale trening og trener, så var det den der helsikes angsten som sto i veien. Ikke pokker om du klarer å møte noen akkurat i dag. Ikke kul om du klarer å være i samme rom som andre. Ikke sjans i det hele tatt om du er klar for å møte noen som helst i dag. Dine psykiske vansker setter en stopper for alt sammen.

Da tikker det inn en tankemelding i hodet: «Jeg visste det, klarte ikke dette heller. Bare å gi opp med en gang».

Ser dere hva jeg mener godtfolk?

Alt er pokker meg ikke så enkelt at det er bare å si kom igjen! Just do it! Jeg blir faktisk litt sinna og sur hver gang jeg hører «Just do it» og «Skjerp deg».

Det er ikke bare å sette i gang. Skal du mislykkes, hvis du er en av dem som jeg har beskrevet her i dagens innlegg, ja så tar man ikke hensyn til at faglige vurderinger og tverrfaglige tilnærminger må til for å ha en sjanse til å lykkes. Man MÅ ha personell rundt en som har kompetanse på medisinske og livsstilsmessige utfordringer og som har kompetanse på å se alt dette i sammenheng.

Man må begynne i riktig ende, og det er faktisk ikke i trenings enden.

Helt optimalt trenger man kanskje både hjelp fra sosionom, ergoterapeut, psykolog, kosthold og ernæringsekspertise,  nav, arbeidsgiver, lege, og frisklivssentralen der du bor som kan tilby mange av de nevnte tilbudene til deg som sliter aller mest. Det er et tankekors er det ikke? I hvert fall når man ser at ingen av disse yrkesgruppene NORMALT SETT forbindes med treningskompetanse. Just sayin!

Man er simpelthen nødt til å få andre ting på plass og kunnskap nok om det som skjer med deg på alle plan, for å kunne skape et nytt liv. For det er nettopp det denne gruppen trenger. Et fundament til et nytt liv, ikke en falsk drøm om superkroppen 2019. Man kan ikke bygge et hus uten grunnmur, uten tegninger og uten finansiell støtte. Da hjelper det lite at PT`en din kommer bort til deg med en hammer og en liten eske spiker.

Mvh Hverdagsaktiv

 

 

 

Hverdagsangst og kommunikasjon

God kveld i stuen alle fine mennesker!

I dagens lille innlegg skriver jeg om hverdagsangst. Den lille eller store angsten som ofte ligger over en som en slags bomullsdott og er mer egnet til å gjøre en oppgitt og flau enn det å bringe altoverskyggende frykt inn i livet.

Angst er ikke å spøke med uansett hvilken form den tar. Den er ødeleggende for enkeltindivider og den er ødeleggende for dem en omgir seg med. Angst har som jeg har snakket om tidligere, mange ansikter og kommer i mange ulike grader. Hvordan man overkommer angst er viden kjent blant dem som kan litt om dette på helsefaglig nivå. Eksponering av de ubehagelige tingene er en av flere oppskrifter som har gitt gode resultater.

Men hva med hverdagsangsten?

Hva med den snikende småangsten som plutselig manifesterer seg i ulike situasjoner? Er folk rundt deg observant på den? Denne angsten som plutselig kommer i veien for ting du er med på og som ødelegger gleden i et selskap for eksempel, er vanligere enn man tror. Og denne angsten, som egentlig ikke er en angsttype, men mer en usikkerhet på egen person og kvaliteter, kan få svært negative konsekvenser om den ikke blir adressert og tatt på alvor.

For hva er usikkerhet og hvordan oppstår dette hos tilsynelatende oppegående og friske mennesker som ikke har mange og ulike traumer å begrunne det med?

Først og fremst skyldes det, tror jeg, en kombinasjon av uvitende mobbing og kommentarer satt i et større system.  Hvis du ofte nok sier til noen at dem ikke er god nok, ja så bryter det sakte men sikkert ned den personen som mottar budskapet. Det er noe de fleste er klar over. Det som ikke alle tenker over er at den samme formen for kommunikasjon som kan virke nedbrytende, er den nonverbale kommunikasjonen som man strør rundt seg. Dette kan, kommunisert feil, være like ille som å si til noen at dem ikke er verdt en dritt. Det er ikke sikkert at den som gjør det tenker over det, men slik kan det altså være i et miljø.

La oss ta et eksempel. Hvis man er i en setting der mange mennesker møtes, så vil det automatisk være ulike typer kommunikasjon rundt en. I diskusjoner finner man de ulike typene igjen og man kan også kategorisere dem i de stille. De som dilter med og de som automatisk setter dagsorden så det holder. Tenker man over det så kan man jo stille seg et spørsmål om hvorfor dem som er stille ikke sier noe selv om man vet at de innehar viten om temaet som diskuteres?

Og stiller man spørsmål om hvorfor “dilterne” ikke har egne meninger, eller  kanskje mer riktig, vegrer seg for å utrykke dem, ikke klarer annet enn å følge meningsbærerne, så sitter man igjen med det store spørsmålet, hvordan er det da dem som er vant til å snakke med store bokstaver egentlig kommuniserer?

Vel, gitt at du har denne “hverdagsangsten” hengende over deg, så er det vanskelig å bidra i et felleskap når man først har hoppet ut av flyet og fallskjermen spinner nedover i en spiral. Redsel og usikkerhet sprer seg til en sky som tetter viljen til å delta eller være tilstede i felleskapet. Og da er det lett å forlate ubehagelighetene i stedet for å konfrontere dem. Angst er ikke logisk. Den lever sitt eget liv og prøver å gjøre livet ditt surt. Dessverre finnes det alltid folk som kommuniserer med store bokstaver. Dem som både verbalt og nonverbalt prøver å få deg til å fremstå som noe mindreverdig.

Eller i sin uvitenhet og væremåte forsøker å bringe sin egen kunnskapsløshet, innarbeidede vaner og overbevisninger og sin egen usikkerhet inn i felleskassen ved bruk av uheldig nonverbale og verbale kommunikasjonsformer. På godt Norsk forsøker dem kanskje ved å braute seg frem og sette fokus på egen fortreffelighet, å overta og styre enhver diskusjon.

Vel, dem om det. Hva så med mottakere av slik kommunikasjon? Hva med dem som lider under denne formen for forbigåelse? Dem som mer og mer detter ut av et felleskap fordi respekt, forståelse og høy skingrende lyd tvinger vekk de argumenter, deltakelse og kunnskapsgrunnlag de stille og “dilterne” har?

Er det my way or the highway som gir fremgang innovasjon og kritisk meningsgjennomgang? Eller kan det hende at måten noen kommuniserer sitt nærvær og sin egen eksistens på er ødeleggende for samarbeid, utvikling og nytenkning?

Ofte mister man noen i kampens hete. De første man mister er dem med de minste stemmene. Dem som lider under de mennesker som tydelig brøyter seg vei i den debatten som foregår enten det er på hjemmebane, på treningssenteret eller i jobbsammenheng. Dilterne er med. Uten egentlig å ha egne meninger som de tør å utrykke i frykt for å bli mislikt av den som styrer ordet eller oppgavene som skal og bør utføres, og bidrar dermed ubevisst til å ytterligere kvele de stille.

For kommunikasjon er jo en vanskelig øvelse. Det er altså ikke bare det som sies med det rene ord, men også måten man agerer mot dem rundt seg som betyr noe. Man glemmer litt at det som du fint tåler å formidle og fint ville tålt å ta imot selv, ikke nødvendigvis ville bli like fint mottatt etter at mottaker har filtrert budskapet gjennom sine kulturelle og personlege erfaringspreferanser. Kan det hende at mottaker på grunn av sine preferanser og livserfaringer tolker budskap på en annen måte enn det som formidler egentlig mener?

Såpass må man jo tåle kan man tenke. Ja og nei. Fordi i et felleskap så er man helt AVHENGIG av å ha kritiske gjennomganger av systemer, livsførsel, diskusjoner og oppførsel. Uten kritiske refleksjoner er det heller ingen muligheter for utvikling og innovasjon. Men, og det er et stort men her. Det å stille til gruppefelleskapet med en holdning og et syn på at din egen fortreffelighet og dine tidligere valg om å fremstå som den som skal eie rommet, diskusjonen og fremtiden, vil automatisk føre til at soldater faller. Og de første som faller er dem med følgeskader fra tidligere opplevelser. Altså alle dem som er stille. Alle dem som er usikre og har opplevelser i bagasjen som gjør at det er nettopp hverdagsangsten som har tatt overhånd. Så stille trekker man seg ut av det felleskapet man egentlig ønsker å bidra til. Stille forsvinner man ut i det blå fordi man ikke lenger ønsker å bli verbalt og nonverbalt trakket på.

Husk at det finnes mange med denne typen hverdagsangst. Husk at hvordan du møter dine medmennesker har betydning for om du vil kvitte deg med dem for godt eller om du faktisk ønsker å inkludere dem i et felleskap. Det enkleste i verden for å kvitte seg med dem er å fortsette å ture frem både verbalt og nonverbalt. Gjennom ord og handlinger, kroppspråk og blikk, gjennom å velge andre til viktige oppgaver, gjennom å ignorere de stilles kunnskap og erfaringer.

Hverdagsangsten vinner. Hverdagsangsten har seiret. Man klarer ikke lenger å formidle det man tror på eller har kunnskap om. Hverdagsangsten gjør at man velger lett bort det å være i de ulike situasjonene der man uansett føler seg fremmedgjort og ufullstendig. Man velger det trygge i stedet for å utfordre.

SÅ dette er selvsagt svært uheldig for dem det gjelder. Dette føre til at mange ubevisst drives vekk fra felleskapet på bekostning av de høylytte og dominerende kommunikatorene i de ulike grupper i samfunnet. Det er hva som skjer når man velger sine ulike måter å kommunisere på. God dialog begynner ALLTID med respekt for andres erfaringer og meninger.

For å deg som lider under såpass mye usikkerhet og negative erfaringer med deltakelse, er det svært viktig å vite om at følelser ofte er hindre på veien mot å delta. Man må akseptere at noen ikke mestrer evnen til inkluderende kommunikasjon. Kan det da være at stillhet i en forsamling kan benyttes til å være lyttende og ikke flyktende? Selvsagt. Man kan godt være den som er stille og likevel være herre over situasjonen ved å akseptere at ikke alle kommuniserer på en måte som er bra for de stille i forsamlingen. Til dem som har denne såkalte usikkerheten. Kan det være et tegn på at din deltakelse har nådd sin grense? Kan det være et tegn på at tilhørigheten aldri kan oppnås så lenge man ikke blir respektert for den kunnskap og meningsbæring man sitter inne med? Kan dette være at de valg andre har gjort utifra meningsbæring, kommunikasjon og faglige valg i ulike prosesser har satt endelig stopper for videre utvikling for din egen selvtillit og trygghet? Kan det da tenkes at det er denne hverdagsangsten som gjør at de stille og usikre er helt nødt til å se på andre måter å få tilbake felleskapsfølelse og trygghet.

Det å endre noe i livet er enkelt hvis valget er klart nok. Ved å endre sin usikkerhet og utrygghet kan man få det bedre. Man bør da kanskje endre sin tilhørighet rundt grupper, personer og eksisterende kulturer som ikke tilfører en noe som helst. Det å fjerne seg fysisk fra ting som er med på å fremme denne utryggheten kan være en løsning hvis ingen rundt deg klarer å øke tryggheten gjennom inkludering, samhandlig, respekt og støtte. Man må spørre seg selv om hvor mange år av livet ditt man kan klare å gå i et miljø som utelukkende er egnet for å videreutvikle negative bølger. Det å stadig bringe deg nærmere ekskludering ved å velge deg fysisk og mentalt bort fra oppgaver og posisjoner som du er mer enn kompetent for å klare.

Og til deg som allerede er i disse kulturene. Til deg som ofte er den formelle eller uformelle lederen, meningsbæreren eller den alle hører på. Til deg vil jeg si at du kanskje må endre, eller mer riktig forsøke og forstå at den måten du formidler dine budskap både gjennom ord, krav og handlinger, kan være med å skape kandidater for utenforskap.

Vi bør alle tenke godt igjennom hvordan vi kommuniserer. Det er en ting, men vi bør også i vår kommunikasjon tenke godt igjennom hvordan vårt budskap omformes mot den som mottar budskapet før den tolkes hos brukeren. Budskapet filtreres gjennom mottakers egne erfaringsfiltre, personlige preferanser og oppfatninger og ender opp som potensielt en annen måte å forstå budskapet enn det som var tiltenkt fra den som formidler. Det å forstå dette i kommunikasjon er essensielt i all kommunikasjon. Det å observere samt sikre at mottakers oppfatning av budskapet ikke får et negativt innhold kan kun sikres ved å yte respekt, oppfølging av tillit og det å gi mulighet til aktiv inkludering hos mottaker. Med andre ord. Se etter de stille, be om meningen fra “dilterne” og respekter at andre har andre kvaliteter enn deg selv. Da har man kommet langt i å sette et godt og samarbeidende kulturbærende miljø.

Da kan hverdagsangst og personers usikkerhet bekjempes. Da kan selvtillit tilbakeføres til individet. Da kan man faktisk hjelpe i stedet for å kvele dem som trenger å løftes litt ekstra frem.

En god kvalitet hos mennesker er å tilnærme seg andre med et smil og evnen til å vise omsorg. Det skal ofte lite til for å endre noe. Noen ganger er det å bli møtt med “kjekt å se deg”, være imøtekommende og nonverbalt utrykke empati og respekt, nok til å redde noen. Til å få individet til å på nytt delta og gi av seg selv.

Hverdagsangst er noe dritt for dem det gjelder. Men det å ta tyren ved hornene og endre situasjonen er en nødvendighet for å endre livsstil, situasjon eller lignende. Hvis det å leve i et vakum ikke har vært mulig å endre tidligere så er det ikke din feil. Men spør deg selv om det da er riktig vei du følger eller om det er på tide å endre kurs. Dine egne livsstilsvalg skal ikke hindres av at andre velger å være brannsluknigsapparater rundt deg. Husk også at du er mer enn god nok. Du er unik og har kvaliteter som ingen andre har kun i  egenskap av å være et individ med egne erfaringer. La hverdagsangsten ryke og reise ved å ta på alvor at man kanskje er på en kurs der endring ikke kan oppnås, men at man må skifte treningsform for å bli sterk igjen. At man kanskje må endre kostholdet for å bli sunnere. At du må forandre livsstil for å kvitte deg med den dritten som tynger rundt livet, innvendig og rundt magen. At man kanskje må gjøre ting som krever litt mer enn å bare la ting suse å gå og la den ekstra ballasten du sleper på trenes bort i andre og tyngre bakker enn den dem du nå løper i?

Det er mulig. Alt er mulig. Du er unik. Aldri glem det!

Mvh Hverdagsaktiv

 

Løpetid!

Heisann godtfolk!

Det finnes mange måter å trene på. Veldig mange kan man være enige om. Og det finnes stort sett ingenting som kan frarådes når det kommer til det å være aktiv.

Min absolutte favoritt treningsmetode er uten et fnugg av tvil, løping

Så hvorfor digger jeg denne noe kjedelige og ensformige måten å bli sliten på?

Jo først og fremst fordi jeg ALDRI har likt å løpe. Jeg ble så fort sliten og lei når jeg løp at det var nærmest et mareritt. Det å gå var mye gøyere.

En dag fikk jeg det for meg i et bevisstløst øyeblikk, at jeg skulle begynne å gå/småløpe. Jadda, her snakket vi to hundre meter. Da var jeg nærmest i koma. Fyttekatta så vondt det var. Lungene brant og bena kjentes ut som jeg hadde løpt på glødende kull. Dritt trening.

Men så gikk det opp for meg at det nok var lurt å gi dette en fair sjanse. Jeg hadde jo kunnskap nok i massevis om at løpetrening var noe av det beste man kunne trene hvis man ville ha både kondisjon, styrke og samtidig fjerne noen kilo som hadde lagt seg makelig tilrette rundt livet.

Så da gav jeg det flere sjanser. Og det viste seg å være noe av det lureste jeg har gjort ever!

På bare 14 dager så gikk jeg fra å klare 200 meter til å løpe uten pause et par kilometer. Og for en følelse! Jeg følte meg litt som supermann over det jeg hadde klart.

Jeg hadde ingen mål eller plan om bli raskere, men et sterkt ønske om å løpe så langt som mulig uten å ta pauser. Da måtte jeg finne rette løpesteget og evne å klare å regulere farten fornuftig. Fortsatt så løper jeg 1 til 3 mil i uken. Og jevn løping i rolig tempo er det beste jeg vet.

Fordi jeg elsker følelsen av å passere en mil uten å være andpusten. Jeg elsker å kjenne at legger, lår, rumpe, mage og rygg med mer blir sterkere. Og ikke minst elsker jeg det faktum at hjernen får en skikkelig rens i prosessen.

Det å løpe fjerner problemer, tunge tanker, negativitet og lavt selvbilde. Så hva er det da som ikke er å like? Alt med løping er bra. Alle burde faktisk få løpetrening på resept for mange ulike tilstander og sykdommer.

Jeg kommer nok aldri til å forsøke å løpe så raskt som mulig fordi det ikke er et mål å bli raskere. Det er selve løpingen som er målet. Derfor løper jeg alltid fra 6 kilometer og til 1,4 mil hver gang. Og jeg elsker å løpe både på mølle og langs landeveien.

Så folkens, ikke avfeie løpetrening før dere har gitt det reale sjanser. Uansett så er det å løpe tungt til å begynne med, men det gir såpass raskt resultater og er så bra for kroppen og helsen at det er få treningsformer som kan måle seg med løping. Og HELE KROPPEN får kjørt seg.

Løping anbefales på det sterkeste!

Nei nå er det atter løpetid for meg. See you all soon mine venner!

Mvh Hverdagsaktiv

Fibromyalgi – En #usynligsykdom

Reklame | das//adidas//adidas//adidas//2XU

fibromyalgi

 

 

 

adidas//adidas//adidas//adidas//2XU

 

Hallo alle gode mennesker. Dagens innlegg inneholder reklame// Ta en tur innom sponsorene mine for hyggelige og flott tilbud. Klikk dere inn på bildene over! 

I en rekke innlegg her på bloggen har jeg hatt et særlig fokus på lidelser og diagnoser som kommer under det vi kaller #usynligsyk. #Usynligsykdom er et mye større problem for svært mange, enn selve sykdommen, da stigmaet rundt tilstander som man ikke kan se med det blotte øyet er stort og fører ofte til at folk får sterkere symptomer, økt smerte, og dårligere psykisk helse.

Listen over #usynligesykdommer er lang som et vondt år og mange har bedt meg om å nevne spesifikt ulike sykdommer.

Jeg vil skrive mange flere innlegg fremover der de ulike diagnosene vil bli tatt opp, samt gi gode råd om hvordan man kan takle dem bedre. I dag vil jeg starte med Fibromyalgi.

Fremover vil jeg ta opp:

#/CFS/ME

#Kreft

#IBS

#Aspergers/autismelidelser

#Psykiske lidelser

#Muskel – Og skjelettlidelser

#Ryggsmerter

#Metabolsk Syndrom

#Lipødem

Listen er svært lang og dere må gjerne gi meg tilbakemeldinger om spesifikke ting som bør nevnes og gis faglige råd om fra ergoterapeuten. Her kan man også få råd om hvilke rettigheter man har innen hjelpemidler som NAV yter støtte til opp mot din tilstand. Det er mange hjelpemidler som kan være aktuelle for at hverdagen din kan bli lettere.

 

I dag ønsker jeg å rette fokus på FIBROMYALGI.

Trening og aktivitet er et av flere viktige våpen mot denne diagnosen. Norsk Helseinformatikk beskriver den kort som 

 

«Fibromyalgi er kjennetegnet ved kroniske muskelsmerter med varighet i minst 3 måneder. Tilstanden blir ofte mer plagsom med tiden, og mange av pasientene kan fortelle om plager allerede fra tidlig ungdom. De fleste som får diagnosen merker en stadig forverring av tilstanden, og opplever at det er blitt tungt å leve med smertene.»

Svært mange har denne tilstanden med store plager som gjør ens hverdag smertefull og til og med ufør i mange tilfeller.

Det finnes ikke noe entydig svar på hva som gjør at noen får fibromyalgi. Tidligere var det vanlig at mange oppfattet dette som en angst eller psykisk relatert sykdom. I dag vet man imidlertid bedre. Det er i dag konsensus om at fibromyalgi er en forstyrrelse i sentralnervesystemets regulering av smerte. Altså litt enklere forklart, at der andre får vondt av noe, der får personer med fibromyalgi vondere.

 

Så hva gjør man med dette?

Det er lett å tenke seg til at medikamentell behandling er en hovedbehandling. Tradisjonelle smertemedikamenter har imidlertid ikke vist seg å ha noe særlig god effekt. Slik at blandingsbehandlinger der man endrer livsstil, lærer å leve med smerter, enkelte smertestillende medikamenter og sist men ikke minst, fysisk aktivitet, har vist seg å kunne gi mennesker med fibromyalgi best mulig hverdag.

Fysisk aktivitet er den behandlingsformen som gjennom studier har hatt størst effekt på flest.

Det å øke sin kunnskap om at fibromyalgien ikke er ødeleggende for kroppen, men mer som en kronisk smerteopplevelse, kan hjelpe på mange. Kunnskap om egen sykdom er viktig og det finnes mange gode ressurser der ute på nettet om dette temaet.

 

Sjekk ut Norges Fibromyalgi forbund her.

 

Fysisk aktivitet er viktig ved mange sykdommer og tilstander. Dette vet vi med sikkerhet og jeg har gjennom mange års erfaring med fysisk aktivitet og aktivitetsanalyser som jo utgjør selve grunnstammen i ergoterapifaget, erfart at fysisk aktivitet og trening har effekt. Og da også gjerne i sammen med andre behandlingsformer som meditasjon, yoga og liknende. Det mange imidlertid gjør feil her er å kontakte hjelp som ikke uten videre har den kompetansen som kreves for å balansere dette.

Ergoterapeuter og fysioterapeuter som har arbeidet med disse problemstillingene over tid, er gjerne de som er best kvalifisert til å balansere aktivitetsnivået hos mennesker med Fibromyalgi.

Ergoterapeuter har gjennom sin utdanning særlig fokus på balansen mellom aktivitet og hvile, noe som er essensielt i tilnærmingen til ulike smerteproblematikker og tilstander som for eksempel Fibromyalgi. Gjennom spesifikke kartleggingsmetoder og spesifikk tilnærming til det å finne lystbetonte og balanserte treningsaktiviteter kan vi som ergoterapeuter finne de individuelle små, men viktige forskjellene som gir en riktig og avbalansert aktivitet. Det er altså ikke bare å gunne på. Slik at når du leter etter #coacher og motivatorer så bør du finne folk som har de grunnleggende kvalifikasjoner utover kun treningskunnskap og kunnskap om kosthold.

Når man har Fibromyalgi er det å anbefale trening som gir bedre kondisjon. 

Når kondisen blir bedre, får man større overskudd og en større muskelmasse gjør hverdagen enklere. Kondisjonstrening vil også gi en følelse av mestring som igjen er med å redusere smerter. Lett til moderat kondisjonstrening er å foretrekke. Aktivitet og trening med såkalt eksplosivitet er ikke å anbefale. Dette kan være ballspill, løping med høy intensitet og trening der muskler og ledd får høy belastning.

Uansett er det viktig å ikke isolere seg, men søke den hjelpen man trenger for å kunne være både sosialt aktiv og i en riktig #aktivitetsbalanse. Og heldigvis er tiden da en ergoterapeut kun ble sett på som formidler av hjelpemidler definitivt over!

Ønsker dere alle en fin og fredfull dag i kjærlighetens tegn.

 

Mvh Willy

 

Femti, feit og ferdig!

 

«Løft ditt blikk du raske gutt!»

 

Hva er egentlig femti? Hva er Feit og hva i hinmannen er egentlig ferdig?!

Okey så er man bikket den magiske grensen. Femti år! Kjennes egentlig uvirkelig, men kalenderen den jævelen, lyger ikke. Og for ikke å snakke om feit! Var en tur ute hos mine foreldre for noen dager siden. Kjente meg super, levende, ungdommelig og godt trent på samme tid. Så meg selv i speilet før jeg gikk og synes jeg så en antydning til at speilet rødmet av synet. Etter å ha vurdert meg selv til å være en blanding mellom en gresk Gud og Tor med hammeren, gikk jeg med blikket løftet ut til mine foreldre.

Som vanlig var det hyggelig, helt til min mor elskverdig kommenterte: «Du har pinadø fått litt mage du!»

Jaha. Jeg kjente jo stikket der selvtilliten som jeg hadde bygget opp hele den morgenen bare lakk ut av lungene, litt som om noen stakk hull på et bildekk. Det samme bildekket som nå lå som en lufttom belg rundt det samme livet som tidligere den morgenen Poseidon hadde vært misunnelig på.

Speilet i gangen til min mor fikk plutselig en form som jeg kun tidligere har sett på Lunds tivoli. Et speil der bisarre former i alle slags forferdelige proporsjoner lyste mot meg som en slags jevn buing fra fanden i speilet.

Mage!? Jeg har da ikke mage! Alle andre femtiåringer har mage, men ikke jeg! Ikke lenge siden jeg leste et sted at alle har sixpack!!!! Det er bare ulik avstand inn til den!

 

Selvsagt, handler det å få sixpack om kostholdsendring, men jeg har da et sunt kosthold? Jeg spiser stort sett sunt. Det er bare det at når man som mann passerer femti så hender det noe med appetitten og man begynner å få særinteresser om kulinariske mesterverk og det å nyte det viktige i livet med god mat og drikke.

Likevel spiser jeg da sunt. Det er bare det at jeg nok spiser for mye, for ofte og litt uregelmessig sammensatt. Og så var det det med hukommelsen da. Klokken ca. lunch spiser jeg en middagstallerken med noe sunt og godt og en liten time senere repeterer jeg dette gjerne. Da med en liten stikkende kommentar fra min kone om at det er bare en time siden jeg spiste så mye sunt forrige måltid.

Hun mumler noe om hukommelse som en inntørket rosin.

Og som voksen mann med egen fri vilje og et stort behov for å markere revir så later jeg som jeg ikke hører og overser mumlingen hennes på stedet! Ja jeg hørte den kommentaren om selektiv hørsel, du.

Men alvorlig talt. Magefett er ikke å spøke med og første skritt til å fjerne dette er å se på kosthold og tening i fin kombinasjon. Mange spiser relativt sunt, men da er gjerne problemet at man spiser uregelmessig og i for store mengder. Har du tenkt på det? Hvis du som stolt mann på femti år titter ned og ikke ser «tærne» dine så er det vel på tide å ta grep eller?

Hva med å bli femti og fit for fight i stedet for femti, feit og ferdig?

 

Jo før du begynner livsstilsendring jo før kommer du dit du vil! Ikke nødvendig å hive seg rundt for å starte en radikal endring med mindre du er helt sikker på å klare dette, men for mange som føler seg litt mer tilbakelent så kan en regulering av kaloriinntak være en god start.

Spis sunt og i riktige mengder og intervaller så er du i gang. Sett deg gjerne mål om å finne gastronomiske sunne høydepunkt.

Og fortsett å se deg i speilet å sammenlikn deg med en gresk Gud, løft brystkassen opp og frem så øker både selvtillit og mengde livgivende luft inn i lungene. Begynn å bevege deg mer og tren gjerne korte økter med høy belastning. Kos deg i hverdagen, men alt med måte og ta på alvor at helseresultater kommer ikke av seg selv.

Du må faktisk gi noe for å få noe!

Lykke til

Mvh Hverdagsaktiv

#helsefremming #forebygging

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top