Hei alle gode mennesker der ute. Og spesielt til alle dere som kjenner på stigmatiseringen over sykdom som ingen kan se.
Tro meg. Det er ikke lett å forstå at noen der ute fortsatt kan dømme og fordømme dem som sliter med sykdommer som ingen kan se. Dette er temaet jeg tar opp i God Morgen Norge på førstkommende Onsdag.
Nå er det pakking og forberedelser til flyreisen i morgen. Hovedstaden, her kommer jeg!
Dere som har skrevet til meg her eller på facebook under Bergens Tidendes innlegg om saken skal vite en ting. Jeg har lest alle og jeg ser dere alle!
Selv har jeg opplevd stigmatisering som viser den menneskeforakten enkelte kan lire av seg når man er uheldig å bli syk. Dette skjer også i dag. I 2019! Jeg selv har fått tilbakemeldinger som er rettet mot meg selv og mine egne vansker. Dette gav meg en følelse av avmakt som jeg aldri tidligere har følt. Så til dere som kommenterer, slenger med leppa og fjerndiagnostiserer og synes jeg burde begrave meg undre dyna, dere kan skamme dere. Dere aner ikke hva dette gjør med folk.
Svært mange som er syk i dagens Norge vil før eller senere oppleve en følelse av at det er vanskelig å opprettholde sitt daglige liv når man blir syk. Slengkommentarer, megetsigende blikk, overhjelpsomme mennesker med fjerndiagnostiske evner vil alltid gjøre sitt ytterste for å forsure og ikke minst forlenge sykdomsprosessen din.
“Jeg så X i går..Trodde han var syk”
“Så at X var på et arrangement til tross for at hun hadde feber”
“Tror du ikke X hadde lagt ut selfie på Facebook på toppen av Ulriken? Ikke mye syk hun nei”
“Jeg trodde X var syk,men jeg så ham i et basseng i syden. Det kan han , men jobbe det gidder han ikke”
At de ikke skammer seg. At de ufortrødent fortsetter å spy ut sin inkompetanse for hvilke tiltak som trengs i ulike medisinske prosesser. At de faktisk velger å trakassere sine medmennesker på en slik måte!? Uholdbart og et tegn i tiden på hvor kunnskapsløse og FARLIGE noen mennesker er.
Jeg håper på at når dette settes på dagsordenen på en såpass stor plattform som den Tv2 GMN er, at det jeg skal snakke om på tv vil bidra til større aksept for at grønne resepter, forebyggende og rehabiliterende tankesett og sosial inklusjon vil i fremtiden være en minst like stor del av helbred for den enkelte som å fylle kroppen med medisiner og samtidig kreve at den som er syk ikke får gå ut, ikke kan delta i eksponeringsterapi, ikke kan reise på behandlingsreiser, ikke kan ha en facebook konto ikke kan dele bilder av sin rehabilitering der turen denne gang gikk til en fjelltopp, ikke kan gjøre noe som helst annet enn å tilbringe sin sykdom i sengen eller liggende på sofaen. Enhver lege i dag ville foreskrevet det motsatte av hva disse menneskene mener å inneha av såkalt medisinsk kompetanse..
For det er det som er resultatet av denne stigmatiseringen. Og det som først var en sykdom er nå plutselig blitt til to, tre, fire…..
Som dere vet de av dere som leser bloggen fast, nærmer det seg nå den store dagen da jeg skal på God morgen Norge for å prate om et for meg og tydeligvis mange andre, viktig tema. Den siste tiden har jeg hørt fra kjente og ukjente at innlegget har nådd de fjerneste kroker og steder i landet og det er utrolig mye støtte å få fra samtlige som leser dette innlegget om stigmatiseringen som kan skje når man er syk.Innlegget finner du her.
Jeg vil benytte anledningen til å TAKKE FOR STØTTEN FRA ALLE SAMMEN som gir meg styrke og tilbakemelding på at det jeg gjør og skriver har en viktig betydning for dem i deres liv og livssituasjon. Jeg har møtt så utrolig mye positivitet og kjærlighet fra alle som er rammet av de negative holdninger de har møtt på sin vei når de desperat forsøker å overleve blikkene, kommentarene og uforstanden som råder. Det er et reelt problem og jeg er svært glad det nå er satt på dagsordenen.
For å komme litt tilbake til overskriften. Jeg vil gjerne dele med dere en strategi for å bedre sin hverdag når ting er tyngre enn vanlig. Disse tre tipsene har hjulpet meg mange ganger selv og fungerer fint hvis du lar dem fungere for deg. Altså er det viktig å åpne seg og la seg forandre i prosessen når ting hoper seg opp enten det er indre eller ytre faktorer som er årsaken.
Har du en dritt dag? Ja har ikke vi alle dem? Vit at du ikke er alene. Men det å vite det er ikke nok, liksom så man trenger litt mer enn bare det å vite at det er andre som har det verre. Man trenger noe konkret for seg selv, ikke sant? Husk at vi tenker rundt regnet 70.000 tanker i løpet av et døgn. 70% av disse tankene er negative i følge forskning. Da er det ikke mye positivitet igjen liksom. Men med denne viten er det også mulig å velge konkret andre tanker. Mitt mantra er å ikke lenger bry seg om negative tanker. Lett og si, vanskelig å gjøre. Men øvelse gjør mester! Lyv så du tror det selv og si til deg selv at selv om du har en drittdag så skal du faen meg smile i deg gjennom elendigheten og le på de vanskelige punktene. Med livsvisdom så vet man at drittdager kommer og går. Det er bare å gi blanke i dritten når den er der fordi du fornuftig sett vet at denne dagen i morgen er historie som man aldri mer møter.
Du har dårlig samvittighet for alt du ikke klarer. Huff. Dette er en klassiker. Denne følelsen er en selvpålagt selvskading som din hjerne har pålagt hodet ditt som straff mot deg selv. Du kan tenke på dette som om at hodet ditt plutselig har bestemt seg for å tiltale deg for følelsebrudd. SÅ tar hjernen din rollen som dommer og dømmer deg til dårlig samvittighet før den samme hjernen følger deg til fengselstraff med selvplaging som videre straffetiltak i ditt eget samvittighets fengsel. Hva Søren?! Og hele tiden er det du selv som tillater dette. Huff. Har du hørt uttrykket “gjøre så godt som en kan?” Ja det har de fleste. Likevel så er det aldri godt nok for mange. Da er det på tide å kontakte fornuften din. Den er forøvrig en glimrende advokat som vil med en eneste setning få deg frikjent fra deg selv. “Jeg gjorde så godt jeg kunne i dag under de forutsetningen jeg hadde denne dagen”
Ja ikke sant? Det er nemlig ingen som kan si at hvis du gjorde så GODT DU KUNNE, ja så er det ikke mulig å gjøre ting bedre eller hva? SÅ her er det bare å legg bort all dårlig samvittighet, bre teppet rundt seg og smile når du gir F i alt som heter dårlig samvittighet. Du er da for pokker ingen selvplager!
3. Spøkeselproblemer. Vel jada. Spøkelses-problemer kaller jeg det når det tårner seg opp med vansker og problemer du ikke får gjort noe med. La meg ta et lite eksempel. I de siste årene har du som menneske opplevd så mye dritt at det har ført deg ut på en dårlig plattform. Mesteparten av dagen vier du til å hate, gruble og forbanne de problemene du har vært igjennom. Ikke nok med det men du bruker resten av tiden for å skremme deg selv med problemer som muligens oppstår i fremtiden. Enten i morgen, i neste uke, eller snart. Du planlegger dagene dine med et forbehold om at shit will happen. Herav spøkelses-problemer. Spør deg selv nå. KAN DU GJØRE NOE MED PROBLEMENE SOM VAR? Gårsdagens hendelser kan du ikke gjøre noe som helst med. Så hvorfor bruke tid på det? Hvorfor vie 70% av tankevirksomheten din til å fylle hode med negativ tenking på problemer som allerede er historie!? Ser du poenget? Og hva morgendagens potensielle problemer gjelder så er ikke et problem et problem før du står midt i det i øyeblikket. Da kan du rasjonelt handle. Men vi vet at de fleste problemer som vi går å frykter ALDRI VIL OPPSTÅ uansett. Ja så er de egentlig bare spøkelses-problemer ikke sant?
Nei, Folkens. Nyt øyeblikkene. Hvert eneste av dem. Og husk at når dører blir lukket rundt deg, ja så vil nye dører åpnes. Alltid!
Misunnelse folkens. Smak litt på dette ordet. Misunnelse. Vi har vel alle hatt en følelse av å være misunnelig på noen en eller flere ganger i livet. Og det er vel egentlig helt greit tenker jeg. Misunnelse er noe som innerst inne i sin enkle form muligens er med på å gi oss motivasjon til å bli bedre? Til å strekke oss mot nye mål, eller å bli bevisst hva vi selv ønsker?
Misunnelse kan også være noe som ødelegge. Og da mener jeg ikke bare ødelegge deg som er misunnelig, men også de du er misunnelig på. Når misunnelse inntar en form som er så sterk og negativt destruktiv i livet ditt og mot andres liv og velbehag, ja så er det faktisk sykdomsfremkallende.
Det er mange som kjenner ordtaket at misunnelse i Norge er sterkere enn seksualdriften. Og så flirer vi litt av dette og tenker selvsagt ikke på at det faktisk er OSS SELV SOM ER DEN MISUNNELIGE!
Men misunnelse mine venner og andre, er en internalisert oppførsel mot andre mennesker som man ikke uten videre anerkjenner i oss selv.
Det er altså en forskjell på typer av misunnelse. Man kan for eksempel godt kjenne på et stikk av misunnelse hvis din gode venn eller nabo vinner mye penger i lotto. Dette er jo normalt. Man liker likevel naboen godt likevel. Man unner ham alt godt.
Så har vi den destruktive formen for misunnelse. Den som i verste fall kan ødelegge både deg selv og andre. Den som potensielt har kraft i seg til å rive i stykker både vennskap, familier og arbeidsplasser. Denn formen for misunnelse er det vi bør passe oss vel for.
Denne type misunnelse manifesterer seg i hverdagen gjennom usynlige og gjerne diffuse prosesser som ofte ikke er helt åpenbare. Hadde det vært oppe i dagen så hadde det vært mye enklere å gjøre noe med. Men siden dette er såpass diffust så tror vi gjerne selv at vi har alt på det tørre. Vi ser ofte ikke selv at vi er i ferd med å ødelegge livet til andre.
Så hvordan gjenkjenne denne typen av destruktiv oppførsel? Hva bør man se etter?
Vel, det å bli utsatt for ulike typer typer hersketeknikker er et signal. Også sladder er noe man bør se etter hos seg selv eller andre for å bli oppmerksom på typer av misunnelse. Har du ingenting godt å si om andre, ja så burde man egentlig holde kjeft, ikke sant? Sladder, korreksjon og påminning om andres feil og mangler basert på DINE HOLDNINGER er også en form for misunnelse. Hvem er du som gir deg rett til å overføre DINE leveregler, meninger og holdninger til andre, samt også å proklamere dem høyt for alle som er interessert i å høre på deg? Ødeleggende mine venner, ødeleggende.
Så er det ikke egentlig på tide å finne en mer empatisk måte å behandle både dem du liker, men også dem du ikke liker?
Ønsker du virkelig å drive frem en slik negativ og ødeleggende kraft som misunnelse er? Den vil nemlig til syvende og sist slå tilbake på deg selv. Og når du oppdager at din bruk av ulike typer misunnelse mot andre i form av hersketeknikk, sladder, mobbing, baksnakking og handlinger som forskjellsbehandler dem din misunnelse er rettet mot, biter deg i halen, ja da sitter du der og lurer på om det var verdt det?
Så et tips som jeg selv er veldig glad i er å praktisere empati og godhet mot andre. Man kommer lengst med å la andre være i fred og ikke forsøke å tvinge på dem DINE meninger, holdninger og ønske om å kontrollere dem og deres liv. La dem være i fred uansett hvor uenig du er og hvor sterk misunnelsen din er.
Ja som overskriften sier så går hverdagsaktiv direkte på TV2 neste uke. Nærmere bestemt på GMN, altså God morgen Norge.
Her i forrige uke tikket det altså inn en melding fra en journalist i teamet til God Morgen Norge og ville høre mer om innlegget Usynlig syk – Synlig frisk. Det var da selvsagt at jeg gjerne stilte opp for å prate om dette viktige temaet.
Det er nå bestemt at dette er et tema som vil bli belyst i sendingen i neste uke. Onsdag 27.11.19 går jeg altså direkte i studio.
Selvsagt gleder jeg meg veldig og er skikkelig spent før dette, men viktigheten av å belyse noe som jeg brenner så mye for. Utrolig mange har gitt meg tilbakemelding om hvor bra det er jeg har satt et søkelys på dette temaet. Mange har takket og hittil har jeg faktisk ikke sett en eneste hatefull kommentar. Kun et par kritiske kommentarer har jeg sett.
Det å føle på denne stigmatiseringen når en blir syk, er en forferdelig opplevelse. Jeg vet at de fleste ville nok påberope seg at de selv ikke forfekter en kultur som vil ønske noen vondt. Men ved å slenge med leppa om hvor frisk den og den ser ut og kommentarer om hva de klarer og ikke klarer, kan være nok til å lede et medmenneske ut i uføretrygd resten av livet. Ikke bare det, men også få enkelte til å gi helt opp.
Man kunne sagt mye om holdninger i samfunnet og om kulturer i arbeidslivet. Men det faktum at flere hundre tusen har lest en kronikk i avisen som først ble publisert på bloggen her, viser at kulturer og holdninger er et STORT problem for mange. Det er ikke mye som skal til før du er uglesett på en arbeidsplass hvis du for eksempel ikke følger de kulturelle normer som til enhver tid gjelder og som ofte er satt av uformelle ledere og det til enhver tid eksisterende miljøet på arbeidsplassen.
Det er svært synd at vi i moderne tid fortsatt lar organisasjonen, arbeidsplassen eller miljøet vi arbeider i, tillate at denne kulturelle og holdningsmessige bøddelvirksomheten får fortsette.
Det er på tide at vi belyser denne generelle holdningen i samfunnet. Det tar nemlig mennesker som kan arbeide og trives i et arbeidsmiljø og reduserer dem til personer med langt flere sykdommer enn selve grunnsykdommen. Mennesker som slenger med leppa og tydeligvis synes at folk bør skjerpe seg og dra seg på jobb, forstår kanskje ikke så mye av hverken organisasjonspsykologi, HMS, og hvordan et firma eller organsiasjon faktisk tjener penger. Lykkelige ansatte gir en arbeider som drar bedriften fremover, sørger for godt arbeidsmiljø og gir et miljø med kreativitet og utvikling. Slenger du med leppa eller ditt “USYNLIGE BLIKK” ja så driver du kontraproduktivt.
Spør deg selv om når du sist skrøt over en som for tiden er sykemeldt. Spør deg selv om sist du ringte vedkommende og fortalte at han/henne var savnet på jobben. Spør deg selv om sist du fremsnakket en kollega som av ulike grunner ikke klarte det samme som deg. Spør deg selv om sist du vurderte å sette deg inn i en annens situasjon og se deg selv i denne.
Denne siste setningen beskriver at det ikke er noe vi setter oss inn i uten å vite hva empati egentlig er for noe. Det er nemlig forskjell på EMPATI og SYMPATI.
Empati kan beskrives som en evne til å identifisere, forstå og anerkjenne gyldigheten av andres følelsesmessige tilstand og reaksjoner. Setter man dette inn i arbeidslivskontekst, ja så bør altså vi som gode ledere, kolleger og samarbeidspartnere i en organisasjon, faktisk forsøke at det kan ligge mye mer bak en tur i butikken eller på fjellet for den som er syk. Det kan være en del av tilhelings eller rehabiliteringsfasen hos den enkelte. Har du EMPATI for denne siden av saken, ja så vil du forhåpentligvis kunne forstå mer.
Sympati er å føle med noen. Å gråte når noen har det vondt, å trøste noen som trenger det, å Det å gråte sammen med noen eller å gå i butikken for noen som ikke klarer det er ikke empati. Men, det kan kalles sympatiske eller prososiale handlinger.
Men altså. Dette med å støtte en som er syk og ikke på jobb, dette med å ringe for å høre hvordan det går og samtidig sørge for at vedkommende blir INKLUDERT og ikke EKSKLUDERT på grunn av sitt fravær, er vesentlig for suksess i tilbakeføringen til jobb. Når ringte du som sjef for eksempel til din ansatte og ønsket vedkommende god bedring?
Jeg er svært glad og spent som sagt før min aller første TV opptreden i neste uke. Håper at flere deler innlegget mitt og gir det god fart over hele landet slik at vi en gang for alle kan få kvitte oss med et holdnings og kultursett som er UAKSEPTABELT i 2019.
Tenk deg at du står en plass i kø. Langt bak i køen der altså. På en vei som du har kjørt titusenvis av ganger før. Du kan veien i blinde og hvis du ble tvunget til det så har du saktens en følelse av at du faktisk kunne kjørt denne veien med bind for øynene. På vei til de samme stedene som du har kjørt til i svært lang tid. Kanskje i mange, mange år. Rundt deg har det vært sol, regn, uvær og stormer som noen ganger til og med har truet med å vrake bilen. Det har vært sleipt og glatt utallige ganger og noen ganger sol og fint vær. Køen stopper helt opp. Lyset fra dashbordet treffer hendene dine som knuger rundt rattet. Rundt deg er det lyder av sint fløyting og hissige bilmotorer fra andre travle mennesker i den samme køen…
Mange mennesker opplever dette. Det å henfalle til rutiner og gammel vane. Som en pendel virker livet å svinge opp og ned. Som en eller annen sa: “Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet”.
Så her er du da, i livets kø. Med sinte vanedyr rundt deg som kjefter og smeller for å komme foran i køen. Snikere, sleipinger, hissige folk som går over lik og aldri er redd for noen bulker bare de kan avansere noen plasser i køen.
Men de aller fleste er som deg. Sitter stilt i kø og har et litt trist og resignert drag over ansiktet og en kroppsholdning som forteller alle rundt deg at du har gitt opp. Mercene, Teslaene og BMVene gliser mot deg i forakt og skrur høyt opp bilradioen til femti flak, sveiver ned vinduet og Queens “Another one bites the dust”, stanger mot deg som bare for å understreke hvilken taper dem synes du er. Køen beveger seg enda noen meter.
Det er da du ser det. En ny avkjørsel som du aldri før har lagt merke til. Bare femti meter unna deg der fremme er et skilt som peker innover en vei mot høyre som aldri før har vært her! Det var da merkelig, tenker du og undrer deg. Du vrikker på setet og setter deg bedre tilrette i bilsetet. Sansene dine skjerpes og interessert løfter du blikket. 10 meter igjen nå! Du kjenner på en usikkerhet. Men sannheten er at i ditt ubevisste sinn har du allerede bestemt deg. 9 meter igjen. Utålmodig vrir du deg i setet. Kroppsholdningen er bedre nå. Du er forberedt. Du har bestemt deg.
I det du kommer til veiskille kommer plutselig en veiarbeider inn og setter opp en bom.
Lettere frustrert kjører bilen og deg selv forbi denne nye avkjørselen. Det føles litt som om det var en livs sjanse som glapp. Det føles som om du ble tvunget tilbake i en kø der du egentlig hadde bestemt deg for å skifte retning. Du kjente denne følelsen imidlertid igjen. Veiene og avkjørslene du hadde møtt før hadde bare passert. Hadde glippet unna og du var henvist til din vante plass i køen. Henvist fordi du ikke hadde krefter lenger til å tvinge deg ut av denne og dulte vekk bommen og gitt F i trafikkreglene om så bare denne ene gangen. Ta den forbaska boten selv om den svir litt en liten stund. Belønningen var uansett av en slik art at køen forsvant og veien som ledet til noe helt annet enn det du var på vei til ble åpenbart.
Nå er det ikke sikkert at været på denne nye ruten inneholder kun solskinn, glede og grønnere marker, men følelsen av å bestemme hvor reisen går kan ingen ta fra deg. Løper du med ansiktet først inn i en vegg, så stopp litt opp, flytt blikket nedover, ikke bli stående å stange. Hvis blikket ditt flyttes, ja så vil du som regel se flere dører i veggen som er åpne. Da synes det ganske meningsløst å stirre inn i murpussen uten å flytte blikket, ikke sant?
Som terapeut opplever jeg mange slike situasjoner hos dem jeg treffer. Jeg kjenner det bare så altfor godt. Både slike og liknende historier kan imidlertid gjøres noe med. Har du en slik historie? Har du en VEIARBEIDER SOM STENGER VEIEN for deg? Er du av den typen som er for “ordentlig” til å la det stå til og risikere noen bulker for å finne andre løsninger i livet?
Dette er veiblokkeringer som kan ordnes opp i. Kanskje trenger du en coach og en terapeut som meg for å vise deg veien. Det kan jo hende at du også vil ta til høyre i neste kryss? Og det kan til og med hende at du vil lære at det er faktisk i selve KØEN DU TRIVES? Sånn, egentlig?
Trenger du en livsstilscoach som bruker unike metoder for endring og livsstilsforandring, ja så send meg gjerne en mail på [email protected]
Idag er jeg dessverre sengeliggende med potte tett hode og feber. Jeg fokuserer likevel ikke så altfor mye på dette, selv om jeg litt spøkefullt tillater meg å sutre pittelitt over det.
Det er i sannhet spennende tider for meg, bloggen og hverdagen min. Innlegget Usynlig syk – synlig frisk har i disse dager passert over 200000 unike lesere i Bergens tidende. Det er jo helt vilt hvordan dette innlegget har tatt av. Utallige delinger på facebook og ellers har sørget for å spre det budskapet jeg skrev om til store deler av landet.
Jeg har også fått en overveldende respons fra fjern og nær om hvor viktig dette budskapet har vært for dem. Og det er et viktig budskap. Kanskje vi omsider kan komme dit at forståsegpåere og andre fjerndiagnostikere kan legge inn årene og rett og slett ta seg en bolle i stedet.
En stor nyhet er at all oppmerksomheten rundt dette har ført til at jeg har skrevet foredraget “Usynlig syk -Synlig frisk?”.
Dette foredraget er allerede begynt å bli lagt merke til. Bookinger er nå mulig og første booking til foredraget er allerede gjort. Jeg håper flest mulig vil kikke på dette innlegget og booke det som foredrag fremover.
Jeg har som noen av dere vet også startet foretaket Hverdagsaktiv Hypnoterapeut Willy Marthinussen og Øygarden Senter for Klinisk Hypnose. Dette er en drøm som jeg har båret med meg i over 20 år. Endelig fikk jeg muligheten til å få ferdig formell kompetanse på hypnosefeltet. Dette umåtelig sterke verktøyet føyer seg inn i en allerede velfylt verktøykasse som jeg har fra før og som kan benyttes alene eller sammen med andre terapeutiske verktøy for å skape endring hos dem som trenger det. Livsstilsendring er feltet mitt og jeg kan nå begynne å hjelpe mennesker mot et nytt liv på en helt annen og sterkere måte enn tidligere. Jeg fikk en solid kickstart på denne nye veien da Bergen Helhetsklinikk tok kontakt og ville ha meg til å være en del av deres team. Det var IKKE et vanskelig valg. Med et tverrfaglig team av Lege, kiropraktor, gestalterapeuter, psykoterapeuter, sykepleiere, hypnoterapeuter, aquamassasje og meg selv er det jo en unik mulighet for å hjelpe andre mennesker på en helhetlig og god tverrfaglig måte. Allerede ligger jeg ute med mine tilbud til dere her. Besøk gjerne Bergenhelhetsklinikk.no for å se nærmere på tilbudene.
Som terapeut hjelper jeg deg til å fjerne dørstokkmila, dørstokken og reparere gulvet samtidig. Når livet har stoppet opp av ulike grunner coacher jeg deg i riktig retning ved hjelp av de verktøyene jeg har og den lange erfaringen jeg har på livsstilsendring, helsecoaching og hjernens nevrologi. Denne tilnærmingen er helt unik i Norge og er en tilnærming som jeg har utviklet basert på mange års erfaring med helsesamtaler og terapi der blant annet Sanseintegrasjon tas i bruk sammen med andre valide metoder. Meg bekjent har disse kombinasjonene aldri før vært brukt innen dette feltet. Jeg gleder meg stort til å få de første kundene mine på dette området i mine nye lokaler ved Bergen helhetsklinikk.
Det vil fremover være slik at nye og spennende foredrag vil bli skrevet og tilpasset. Spesielt innen motivasjon og helsecoaching er det spennende for meg å arbeide da dette kombinerer en unik erfaringsbasert kunnskap med verktøy som jeg vet virker og som er både anerkjente og valide som sagt.
Så dere skjønner mine gode venner og lesere, at det skjer MYE spennende i livet mitt for øyeblikket. Det kjennes som om nye dører er åpnet og jeg kjenner på mye gode tanker og støtte fra dere som jeg ikke har kjent på mange, mange år. Det å være ønsket en plass betyr veldig mye for oss mennesker. Det å føle seg verdsatt er selve kilden til inspirasjon, kreativitet og utvikling for oss mennesker.
Vi mennesker er som frø som ligger på jorden. Uten stell, oppmerksomhet og TLC, ja så skrumper frøet inn og forsvinner tilbake til jorden. Men hvis noen tar dette frøet og planter det ned i fruktbar jord, vanner det med kjærlighet og gir det riktig næring, ja så spirer det, vokser det og gir frukter til den som har pleiet det. Common sense.
Tenk dere en organisasjon der du som sjef er en fruktbonde. Du har utallige trær på gården din og du gir dem lite og ingen næring, stell og vann. Sakte men sikkert så blir trærne syke og svinner hen. De gir deg mindre og mindre frukter. Dette går selvsagt ut over den inntjeningen du som eier av gården har. Og når du til slutt ser at frukttreet ikke lenger bærer frukter, ja så er i realiteten gården konkurs. Hvis du sammenligner dette med nabogården der alle trærne får stell, omsorg og næring, ja så er det lett og forstå at alle trærne bærer masse frukt…
Dette er ren og skjær basalkunnskap innen organisasjonspsykologi. Så utrolig synd at det ikke praktiseres alle steder.
Vel, nok om det. Allerede denne uken venter nye spennende ting i kulissene for meg. Følg med her på bloggen for å se hva som skjer…
I dag eller i kveld nærmere bestemt er jeg godt i gang med å koordinere ulike oppgaver jeg har fremover. Oppstarten av nytt firma tar mye tid og det er mange detaljer som skal være i orden. Det er mye som fortsatt skal på plass. Øygarden Senter for Klinisk Hypnose er en realitet. Det er godt å tenke på, men samtidig også litt skremmende og ikke vite hvordan fremtiden blir. Jeg står på og forhåpentligvis så vil det bli en suksess fremover. Firmaet er allerede aktivt og tilbyr nå allerede røyke/snuskutt og livsstilscoaching. Fra Mars/April 2020 er det nye tilbud innen hypnoterapi og også flere andre nyheter. Jeg har klokketro på at det er et stort behov for å kunne hjelpe folk med ulike problemer knyttet til livsstilsendringer, motivasjon og det å kunne overvinne ulike vanskeligheter i livet.
Bloggen her vil fortsatt som dere vet alltid være min egen plattform for mine tanker, råd og kilde til inspirasjon og kreativitet. Der er tross alt dere som leser denne som betyr alt. Dette vil jeg alltid sette pris på. Her vil dere finne alle typer råd og hjelp fra meg direkte på spørmålene dere stiller. Jeg finner jo stor glede i å skrive om motivasjon og treningsråd samt livsstilsendringer og livserfaring.
Bloggen vil være en åpen kanal der man kan spørre og grave om alt mulig innen livets små og store ting. Her vil jeg dele alt jeg kan for å hjelpe og øke kunnskap og lifehacks innen trening, livsstil og helse.
Nå leser jeg om vektreduksjon og hypnose og jeg finner dette meget interessant. Her ligger det mye kunnskap som jeg tar til meg om de mentale prosessene som hjernen vår besitter av verdifulle egenskaper. All denne nye og spennende kunnskapen føyer seg godt inn i den kunnskapen jeg allerede har om hjernen og hjernens funksjoner, samt den menneskekunnskapen man trenger for å kunne formidle og kommunisere med vår fantastiske hjerne. Hjernens evne til reorganisering er velkjent. Denne kunnskapen om vårt ubevisste sinn gir meg et enormt sterkt verktøy til bruk for å hjelpe andre.
Jeg skriver også i disse dager ferdig et nytt foredrag. En del av min nye virksomhet innebærer foredragsvirksomhet. Jeg er jo veldig glad i å holde foredrag. Gjennom årene har jeg hold flere foredrag og for en person som meg som har slitt mye tidligere med sosial angst og nærmest får hetta i slike situasjoner, finner jeg nettopp hypnoterapi som et glimrende hjelpemiddel for å styrke selvtillit og angst. Nå føler jeg meg vel på scenen og trives godt med å dele stort og smått med andre som har lyst til å høre på det jeg har å si. Som dere vet så har jeg erfaring med en rekke områder i livet av både gode og dårlige ting. Med et terapeutisk blikk og formell kunnskap gjennom utdannelsene mine har jeg en tilnærming til ting som mange ikke har. Kan jeg formidle dette til noen som har behov for det, ja så er vel ingenting bedre.
Vel, nå får jeg fortsette å lese om hypnoterapiens mange fasetter og muligheter. Eksamen er i Mars så jeg har mye som skal læres og prosesseres i hjernen slik at det er klart til praktisk bruk.
Som passe makelig anlagt er det klart at trening er en utfordring i hverdagen. Det er ikke alltid like lett å motivere seg selv til en økt etter en lang dag på jobb og etter at man har spist middag. Kvelden kommer og man siger umerkelig lenger og lenger ned i sofaen.
Kjenner på en måte hvordan pondusen drar en lengre og lengre bort fra smerten som ofte følger med når man i et desperat forsøk prøver å reise seg for å dra noen fine HIIT økter eller en spretten liten 4 minutters Tabata økt.Dette kan være like effektivt som 30 minutters løping på tredemølle!
Det gir jo så mye overskudd!
Små smertedrag glir over ansiktet. Og mens du forbanner den spretne PT damen som ruller over skjermen i youtube videoen foran deg, forsøker du å sette opp en tapper mine til de andre i rommet. «Jeg tror jeg tar en treningsøkt» Stemmen glir ut over leppene dine uten at du egentlig ville det. Hvem i helsike sa det!? Fanden på skulderen din som forsøker å piske deg til treningshelvetet smiler fornøyd sammen med resten av familien rundt deg. «Så flink du er» lyder det fra andre enden av sofaen. Du skjønner at slaget er tapt. Du må faktisk reise deg og gjøre noe.
Slukøret tutler du ut til badet for å ta på deg treningsbukse. Den er faen blitt mindre siden sist og du slenger ut en forbannelse mot den eller de som har kokt den på 90 grader.
Vel, vel ikke noe å gjøre med det nå. Bare å sette i gang. Hva skal du gjøre for at dette skal gå så raskt og smertefritt som mulig.
Her kunne du faktisk fylt inn hva som helst av øvelser, men jeg skal hjelpe deg i denne situasjonen. Dagens lille øvelse innebærer et minimum av smerte og krever et minimum av tid.
Dagens øvelse er hip thrust! Hvis du vil ha en vekt oppå kan du gjerne gjøre det. Da tar det mindre tid før du er på repetisjon maksimum.
Men aller først stiller du deg opp foran speilet på badet eller i gangen alt ettersom. Begynn å gå på stedet i takt til musikk som du synes er ok. Litt festmusikk eller last ned noe tabata musikk fra spotify for å få opp tempoet og gå i takt til dette i 10 minutter. Sørg for at de neste to minuttene er gåtempoet økt til rask småløping for å klare å holde takten! Alt uten å forlate badet.
Neste minuttet så utfører du så mange squats du klarer!
Det er nå signalstoffene i hjernen begynner å gi deg litt fredagsfølelse. En god og varm følelse av glede. Og hvis du ikke kjenner det så fortsetter du egentlig å håpe på at dette snart tar slutt!
Uansett har du allerede blitt litt andpusten og helsegevinst kan inkasseres i form av mestringsfølelse og litt bedre helse i kroppsfibrene dine!
Når du nå er blitt sliten kan du legge deg ned på matten. Ligg på ryggen og ta så mange hip thrust du klarer. Ikke gi deg! Forestill deg hva som helst i denne situasjonen slik at motivasjon til å prestere gir deg liiiitt mer enn du trodde du kunne.
Når du når repetisjon maksimum gir du deg for denne gangen. Du har nå gjennomført en haug mer trening enn du ellers ville gjort hvis du tok valget om å ligge på sofaen. Finn glede i de små tingene. Lær deg selv å like smerten som følger med. At dette smaker vondt kan man vel leve med når man vet at dette gjør sitt til at man lever lengre i snitt. La det begynne å smake litt godtvondt. Det er i det minste en begynnelse til å like å stå i krigen.
Ikke gi deg, vær mann eller kvinne nok til å stå i det! Husk at det vil bli bedre etter hvert!
I dag har jeg lyst til å ta opp noe vi mennesker ofte er veldig flink til, nemlig å pleie våre problemer.
Et problem er faktisk ikke et problem før det har oppstått. Det er jo logisk, ikke sant? Og når vi samtidig vet at de aller fleste problemer vi går rundt å bekymrer oss for ALDRI oppstår uansett, ja så er det vel i realiteten bortkastet energi?
Vel, vi mennesker liker ikke problemer. Vi prøver alle å unngå problemer. Det er jo i og for seg forståelig, men har du tenkt over at problemer også skaper rom for kreativitet og løsningsmuligheter som faktisk er med på å utvikle dine egenskaper til selvutvikling?
Jeg har mange, mange ganger de siste årene skrevet om og forfektet at “det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det”. Dette er nyttig å vite hvis man har en tendens til å problematisere alt i livet. For en ting er at problemer dukker opp som må løses, noe helt annet er det når man behandler både potensielle og eksisterende problemer som et tilfelle som pleies av deg.
Alt for mange glemmer å se på totaliteten i og rundt problemer. For å ta et eksempel. Ha problemet vært? I så fall, hvorfor fortsetter du å tenke på det som har vært når du ikke kan gjøre noe med det?
Er problemet et potensielt problem som enda ikke er oppstått? Igjen så kan du ikke løse et problem som enda ikke eksisterer. Du kan med andre ord ikke gjøre noe med det.
Kunnskap er nøkkelen til trygghet og ro i hverdagen. Jo mer man vet, jo tryggere er man. Det er derfor svært viktig å være mer åpen for korrekt og valid kunnskap som gir deg den tryggheten du trenger slik at problemer og usikkerhet i hverdagen lettere kan forbigås eller legges helt vekk.
Noen mennesker er dessverre så låst i gamle mønstre at negative energier fullstendig overdøver hverdagens potensielle gleder og positive energier. Man velger altså å pleie problemer og negativitet. Er ikke det et dårlig valg? Mange føler dessverre at de ikke klarer å legge vekk vanskelige ting. Det er forståelig. Selv sverger jeg til å hele tiden spørre meg selv følgende:
“har jeg et problem? I så fall, kan jeg gjøre noe med det?”
Oftest er svaret nei. Da kan det legges vekk. Det er unødvendig å bruke tid på ting man likevel ikke får gjort noe med, ikke sant?
Tenk litt over dette i dag. Det skal jeg nemlig gjøre. Tenk litt over alt i livet du faktisk ikke kan gjøre NOE SOM HELST MED. Burde det da strengt tatt fortsatt være et problem?
Er du en av dem som av ulike grunner har fått hjelp av NAV? Er du en av dem som har falt igjennom dette systemet og vært en av de uheldige? Da kan du kanskje finne denne lille historien nyttig.
Dette er min historie:
I 1989 fikk jeg problemer med ryggen etter å ha arbeidet som skipsrørlegger endel år. Dette er ikke en ukjent lidelse blant mange yrkesgrupper innen industrien. Dette forverret seg etter et fall ned en stige i 1990 og jeg ble sykemeldt. Lenge. Smertene i ryggen var konstante og invalidiserende. Jeg ble operert i ryggen i 1991 og denne operasjonen var mislykket. I hvert fall med tanke på smerter. De neste årene skulle vise seg å være en kamp på liv og død.
Som smertepasient i et NAV system var jeg enten av de heldige, eller de uheldige ved tildeling av saksbehandler og holdninger fra denne personen. Jeg var den uheldige.
Han sa til meg at jeg skulle utredes med tanke på en omskolering. Alt det var fint og jeg gledet meg til å kunne komme i jobb igjen. Så fikk jeg time hos det som den gang het ARK eller Arbeidsrådgivningskontoret. Den timen møtte jeg hos stedets psykolog for testing. jeg fikk beskjed om å sette meg ned å fylle ut en test. Jeg hadde store smerter i ryggen etter bussturen inn til byen og skyndte meg å fylle ut trekanter og firkanter og slikt vas.
Dette fikk alvorlige konsekvenser for meg. Jeg strøk på en måte til den eksamen som ville bidratt til å få meg tilbake i arbeid. Han påpekte etter testen at jeg ikke var mentalt kapabel til å kunne fullføre høyere utdanning. Han skrev tilbake til saksbehandler på NAV om dette. På bakgrunn av dette kunne ikke saksbehandler tilby meg noe annet enn et kurs som gav truckfører bevis. Jeg fortalte ham at jeg allerede hadde et sertifikat på både truck og kranfører samt ulike ferdigheter innen industrien som industrirørlegger. Han trakk på skuldrene og det var på en måte det.
Tiltalt, dømt og klar for å sone!
Dette var egentlig mitt møte med Nav. Trodde jeg. Etter å ha gått hjemme med rehabiliteringspenger fant NAV ut at eg ikkje hadde krav på dette etter så lang tid. De ville derfor fjerne dette og samtidig gav de meg klar beskjed om at jeg burde uføretrygdes. Dette stakk dypt og jeg var helt uenig i dette. De gav seg ikke med å purre på en uføretrygd ellers så ville jeg miste inntekten min. Dette var jeg avhengig av med små barn å forsørge. Etter lang tid oppsøkte jeg likevel en lege som de da krevde og ba om at han søkte om uføretrygd til meg. Det gjorde han på bakgrunn av smerteproblematikk og litt forskjellig annet som hadde oppstått etter å ha gått hjemme i så lang tid. Depresjon og sosialangst dominerte psyken min den gangen. Jeg hadde på mange måter gitt opp.
Svaret frå Nav om uføretrygd var derfor hinsides all fornuft og slo bokstavlig talt bena under meg. Jeg husker jeg ble så kvalm at jeg kastet opp flere ganger den dagen.
Avslaget!
Du er ikke innvilget uføretrygd da du ikke har forsøkt omskolering. Vi ønsker at du forsøker omskolering for å prøve å komme deg i aktivt arbeid. Ikke nok med det. Videre skrev de at vi ønsker å legge til rette slik at du kan finne deg hensiktsmessig arbeid. Kontakt din saksbehandler for videre tiltak. Dette var fritt oversatt fra det som de skrev.
Jeg fikk altså ikke uføretrygd som de ville at jeg skulle ha fordi jeg ikke hadde forsøkt omskolering, som jeg ville, men ikke fikk lov til fra dem?
Fortsatt forvirret? Det var jeg i alle fall. Og sliten. Sliten av å leve. Sliten av alt. Dette tok nesten livet av meg, men noen har også flaks…
Vel, vel. Jeg gikk tilbake til saksbehandler og ba om en forklaring. Han sa det samme nå. På bakgrunn av en psykologuttalelse ved ARK kunne han ikke gi meg omskolering til annet enn datakortet og truckførerbevis. Jeg spurte ham om det å arbeide på et lager ville være bra for ryggen min. Han svarte, «sannsynligvis ikke.»
Deretter gikk eg inn i et vakuum. Inn i et liv der jeg hadde gitt opp alt. Absolutt alt. Helt til året 1998/99. Da ringte Gjensidige forsikring meg og spurte om hva jeg gjorde på? Jeg gav dem denne historien. De sendte 2 sosionomer hjem til meg frå Trondheim. De tok kontakt med NAV. De ringte meg etter en uke og fortalte at jeg skulle få omskolering på Høyskole og generell studiekompetanse gjennom NAV. Jeg gråt i flere dager.
Omskoleringen
Jeg tok 9 fag på et og et halvt år ved privatgymnas. Jeg gikk ut med toppkarakterer. Jeg søkte og fikk plass på Ergoterapistudiet ved Høgskulen i Bergen. Jeg gikk ut derfra med toppkarakterer og bachelorgrad i lomma. Senere har jeg fullført videreutdanning i rehabilitering og arbeidet med nevrologi som hovedfelt i ergoterapien i meir enn 14 år.
Fortsatt ringer ordene i ørene på meg: «Ikke mentalt i stand til å gjennomføre høyere utdanning».
Livet endres
Livet endres når man møter motgang. For mange er det slik at også livet stanser. Man kan diskutere hvorfor i sju lange og sju brede, men noen er heldige, andre ikke. Skal det være slik? Jeg overlevde NAV, da regner jeg meg som heldig. Jeg har fått et nytt liv og har lagt dette bak meg. Det betyr ikke at jeg noen gang glemmer saksbehandleren min på NAV eller psykologen på Arbeidsrådgivningskontoret. Jeg husker den trette forakten i deres møte med et menneske som meg. Jeg glemmer det aldri, men har lagt det bak meg. Bitterhet fører aldri til noe annet enn mer smerte. Likevel vet jeg at svært mange har liknende historier. Noen har aldri fått sjansen til å fortelle om sin historie.
Dette skjedde på 90 tallet. I dag vet jeg at svært mange får god støtte i dette systemet. Men jeg kjenner også til at et isfjell er større enn bare toppen.
Jeg håper at svært mange deler og kommenterer dette innlegget. Kanskje det kan føre til at systemer, lovverk og holdninger i det offentlige kan endres. Kanskje det kan føre til at systemet klarer å møte mennesker på en individuell og empatisk måte uten å bli for tekniske ihht og så videre. Det er lov å bruke hodet! Også for den enkelte saksbehandler. Det er lov å gjøre feil, innrømme sine feil og faktisk rette opp i det! Også for systemet.
Kjære system og systemteknikere!
Jeg ber dere om å bruke skjønn. Menneskelig innsikt, relasjonsforståelse og empati. Jeg ber dere forstå menneskers møte med det som for dem ofte er et møte med både dommer og bøddel. Jeg ber dere forstå at frustrasjon og sinne ofte er et utrykk for at kommunikasjon har sviktet. Det er enhver sitt ansvar å kommunisere til andre på en slik måte at man blir forstått. Jeg ber om at neste gang en klient står foran dere, så se mennesket, ikke klienten. Se livet deres, ikke saksgangen og lovverket.
Det kan ikke være slik at mennesket er overlatt til enten å ha flaks eller uflaks i møte med deg som sakbehandler, psykolog eller trygdelege.
I disse dager er det en diskusjon om at vi stadig blir flere, særlig unge på uføretrygd. Kan det tenkes at kravene frå systemet er blitt så teknifisert at de MÅ ta til takke med et datakort, et meningsløst jobbsøkerkurs eller liknende når de egentlig ønsker hjelp til noe annet? Man må ta det man får tildelt, eller? Tas det hensyn til den enkeltes forutsetninger eller pøser datamaskinen ut krav om å delta på gruppeundervisning for en med sosialangst eller OCD? Pøser datamaskinen ut brev og krav om datakortet til en ungdom som bygger sine egne datamaskiner?
Jeg håper at systemet klarer å skille mellom tekniske automatiserte krav for å få flest mulig ut i et eller annet tiltak og de menneskelige forutsetningene til hver enkelt person som møter denne verden av krav til å jobbe enten man er i stand til det eller ikkje. Og hvis ikke så håper jeg det er systemer som fanger opp forskjellen mellom dem som ikke vil og dem som ikke kan.
Har du en historie? Del gjerne både positive og negative historier her i kommentarfeltet
